Månedsoppsummering desember 2020

Foto: Timothy K. Hamilton – CC BY NC

2020 er over og det er tid for årets siste månedsoppsummering!

Norge har fått sin første "Retriever-sak" når DN gikk til sak mot nyhetstjenesten Retriever. Saken omhandlet blant annet Retrievers lenking til DNs artikler som lå åpent tilgjengelig på nett, sammendrag av DNs artikler som Retriever selv hadde fått utarbeidet, utarbeidelse av medieanalyserapporter og utbud av medieanlysetjenester.

 

DN påberopte seg før det første at sammendragene innebar inngrep i DNs opphavsrett til artiklene, for det andre at sammendragene innebar inngrep i DNs databaserettigheter, for det tredje at lagring og tilgjengeliggjøring av innhold som var distribuert til Retriever før mai 2017 var i strid med en eldre avtale, for det fjerde at Retrievers bruk av utdrag fra DNs artikler i diverse medieanalyserapporter innebar opphavsrettsinngrep og ikke kunne begrunnes i sitatretten og for det femte at Retrievers bruk av DNs bruk av ordmerke, logo og ordmerke innebar et varemerkeinngrep

 

DN nådde ikke frem med noen av disse grunnlagene. Tingretten fant derimot at Retrievers bruk av innhold relatert til DN var i strid med god markedsføringsskikk etter mfl.§ 25. Dette ble i hovedsak begrunnet i at Retrievers bruk av innholdet var i strid med bransjepraksis hvor man forutsatte at denne type bruk av andre mediers innhold forutsatte avtale. 

Mens vi venter på Borgartings avgjørelse om bruk av Bank Norwegians varemerke som betalt søkeord i Google AdWords utgjør en krenkelse av markedsføringsloven  som forventes på nyåret, har Oslo tingrett like godt konstatert at slik bruk i seg selv utgjør et varemerkeinngrep. (Saken er nærmere omtalt av Sebastian Stigar her. IP-trollet har tidligere omtalt tingrettsavgjørelsen og NKUs avgjørelse i Bank Norwegian-saken).

 

Norgesgjerdes kombinerte merke, reg. 285643

Kystgjerdet AS hadde kjøpt sine konkurrenters merker «Vindex» og «Norgesgjerde» som søkeord i Google AdWords. Dette var i enkelte tilfeller gjort slik at søkeordet fremgikk av annonseteksten (ved bruk av såkalt Dynamic Keyword Insertion), men i andre tilfeller slik at søkeordet ikke fremgikk av annonseteksten (Bank Norwegian-saken gjelder for øvrig bare den siste formen for bruk).

Det er vanskelig å komme unna at gjengivelse av et varemerke i selve annonseteksten innebærer «bruk» av dette varemerket, slik tingretten legger til grunn (se også den engelske avgjørelsen i Victoria Plumbing). Tingretten legger imidlertid tilsynelatende prinsipielt til grunn at sluttbrukers inntasting av merket som søkeord utgjør varemerkebruk, slik at også tilfellene hvor søkeordet ikke var gjengitt i annonseteksten innebar varemerkeinngrep. Dette er nok et diskutabelt standpunkt i lys av blant annet EU-domstolens avgjørelser i C-236/08 Google France og C‑323/09 Interflora. Dette er også grunnen til at man i Bank Norwegian-saken bare har anført markedsføringsloven. 

 

Ellers skal det påpekes at tingretten nok tar vel lett på særpregsvurderingen, når den konstaterer at det ganske generiske ordmerket «Norgesgjerde» har vern fordi det er registrert som en del av et kombinert merke. Dokumentasjonen på innarbeidelse av ordmerket «Vindex» virker også å være noe knapp.

 

KFIR har truffet sin første avgjørelse i en designsak siden snusbokssakene i 2015. Det var søkt om designregistrering av fire bøker i form av avbildning av samtlige sider i disse. Klagenemnda kom til at dette ikke ga konkret uttrykk for et produkts vareutseende, eller fremsto som en representasjon av et produktets ytre, visuelle trekk, og at søknadene derfor ikke utgjorde «design» etter dsl. § 1 første ledd, jf. § 2 nr. 1. Det ble påpekt at søknadene likevel besto av enkeltelementer, som illustrasjoner mv., som kunne vært registrert. Dette måtte imidlertid gjøres i egne søknader hvor de registrerbare elementene skilles ut og gjengis for seg selv.

Til venstre: Stargos Angel-felger
Til høyre: Audis registrerte felger (DM/203217)

Spørsmålet om designrett til bilfelger har også kommet til Norge. Oslo Byfogdembete avsa 1.12.20 kjennelse i sak om midlertidig forføyning i forbindelse med tollbeslag av Starcos Angel-felger. Byfogden kom imidlertid at det ikke var sannsynliggjort at felgene innebar et inngrep i Audis registrerte design DM/203217, og forføyningen ble derfor opphevet for de aktuelle felgene.

Ellers har Kulturdepartementet invitert til innspill blant annet knyttet til gjennomføringen av flere opphavsrettslige direktiver.

I en sak som har vært omtalt i media (NRK og VG) har Sørsamisk kunnskapspark fått registrert ordmerket HARD JOIK CAFE for Organisering og tilrettelegging av musikkarrangementer mv. i klasse 41. Hard Rock Holdings Ltd., som er innehaver av en rekke merker med teksten HARD ROCK CAFE, har imidlertid fremmet innsigelse i saken

 

EU-domstolen har også avsagt enkelte interessante avgjørelser på tampen av det gamle året. C-607/19 Husqvarna behandler spørsmålet om hva som er følgen av at et merke ikke har vært ute av bruk i fem år, jf. varemerkeforordningen 2009 art. 51 (1) a) (vml. § 37 (1)) ved saksanlegget, men dette skjer mens saken fortsatt står for retten. EU-domstolen legger her til grunn at det avgjørende er saksanlegget eller det tidspunkt hvor kravet om opphevelse bringes inn i inngrepssaken. Dette innebærer at den som krever registreringen slettet i så fall må gå til ny sak etter at femårsperioden har utløpt.

 

Osten Morbier
Foto: CC BY-SA 3.0

I C-490/19 Syndicat interprofessionnel de défense du fromage Morbier behandlet EU-domstolen spørsmålet om beskyttelsen av geografiske opprinnelsesbetegnelser etter forordning 2006/510 artikkel 13 nr. 1 d), som beskytter  registrerte betegnelser mot "enhver anden form for praksis, der vil kunne vildlede forbrugerne med hensyn til produktets virkelige oprindelse", også kunne omfatte formen eller utseendet til en vare. (Bestemmelsen er videreført i forordning 1151/2012 artikkel 13 nr. 1 d).)

Saken gjaldt en blåmuggost hvor produksjonsmåten gjorde at osten fikk en distinktiv stripe av blå mugg. EU-domstolen la til grunn at beskyttelsen av opprinnelsesbetegnelser i utgangspunktet ikke omfattet måten en vare ble fremstilt på. Beskyttelsen kunne imidlertid omfatte utseendetrekk som var resultat av produksjonsmåten, forutsatt at gjengivelsen av våren kan forlede gjennomsnittsforbrukeren til å tro at en vare er omfattet av en registrert betegnelse. 

Vi har naturligvis også laget en episode av Huldrapodden i desember! Årets siste episode er en julespesial(!) hvor Kaja, Julius og undertegnede snakker om Covid 19, gjemmekontor og immaterialrettsåret 2020, og Sebastian Scwemer dropper innom for å snakke om opphavsrettsutviklingen på kontinentet. Og på nyåret kommer våre sedvanlige oppsummeringer av immaterialrettsåret 2020.

 

Med dette ønsker immaterialrettstrollet alle sine lesere godt nyttår!

Artikkelforfatter satt i utvalget som avsa KFIRs avgjørelse i D 20/124.

Månedsoppsummering: oktober 2020

IP-trollet gjenopptar månedsoppsummeringene. Denne gangen for oktober. 

Foto: Lars Mæhlum, CC BY-SA 3.0

I Norge har saken mellom forskeren Roya Sabestrasek og Staten v/Universitetet i Oslo kommet til en foreløpig avslutning i oktober. Saken ble først omtalt i NRK Brennpunkt-dokumentaren "Patentjegerne" i 2014 og har deretter vært gjenstand for behandling i både tingretten og lagmannsretten. Sabetrasekh hevdet at det svenske legemiddelfirmaet, Ascendia, hadde gått bak hennes rygg og brukt hennes forskning som grunnlag for en patentsøknad. Forskningen skjedde sommeren 2006, mens hun var ansatt som avdelingsingeniør, og senere som stipendiat, ved odontologisk fakultet ved UiO. Oslo tingrett konkluderte i 2018 med at Sabetrasekhs bidrag ikke utgjorde et selvstendig intellektuelt bidrag til oppfinnelsen (tingrettens dom er omtalt her). Lagmannsretten kom imidlertid til motsatt konklusjon, og konstaterte at Sabetrasekh var medoppfinner. Lagmannsretten fant imidlertid at Universitetet ikke kunne anses for  ha ervervet oppfinnelsen, og Sabestrasek hadde derfor ikke rett til godtgjøring etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7. Lagmannsrettens dom (LB-2018-77812) er tilgjengelig her .

Anke ble tillatt fremmet for Høyesterett for så vidt gjelder kravet om godtgjøring etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7, men heller ikke her fikk Sabetrasekh medhold. Det var klart at Universitetet ikke hadde ervervet rett til oppfinnelsen etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 4 – det var blant annet ikke sendt skriftlig varsel om slik overtakelse slik arbeidstakeroppfinnelsesloven § 6 krever. Spørsmålet for Høyesterett var om derfor om universitetet hadde ervervet retten «på annet grunnlag» (slik arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7 åpner for). Høyesterett kom til at slikt erverv krever avtale mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren. Arbeidsgiverens ensidige disposisjoner over oppfinnelsen kan danne grunnlag for et krav om godtgjørelse, men kan ikke forplikte arbeidstakeren til å gi fra seg sin rett i oppfinnelsen. At Sabetrasekhs hadde forholdt seg taus i en diskusjon mellom sin veileder og Ascendia som viste det svenske selskapets ønske og intensjon om å søke patent, kunne ikke tolkes som et stilltiende samtykke til at Universitetet ervervet rettighetene. Senere diskusjon og bistand mellom veilederen og Ascendia kunne heller ikke tas til inntekt for at rettighetene var ervervet, blant annet under henvisning til til at veilederen ikke hadde rett til å disponere over oppfinnelser på vegne av universitetet. Høyesterett kom derfor til at avtale ikke var inngått. Dommen er tilgjengelig her. 

I oktober fikk vi også avgjørelse i saken mellom Subsea Solutions AS og Subsea Smart Solutions AS («Subsea Solutions”) på den ene siden og Vetco Gray Scandinavia AS («Vetco») på den andre siden. Subsea Solutions anførte for Oslo tingrett at Vetco var skyldig i inngrep i Subsea Solutions patent NO 332486 - som gjaldt en løsning for avleiringsbehandling og brønn-dreping til en undervannsbrønn. Bakgrunnen var flere presentasjoner av en løsning for avleiringsbehandling avholdt av Vetco for Shell, samt salg av tre modifiserte ventiltrekapper. Subsea Solutions anførte også handlinger i strid med god forretningsskikk, men denne anførselen ble avvist under henvinsning til avtalt voldgift og var ikke gjenstand for behandling i tingretten. Vetco anførte på sin side at de ikke hadde gjort inngrep i patentet og at patentet uansett var ugyldig.

Figur fra NO 332486

Tingretten fant etter en konkret vurdering at Subsea Solutions patent var gyldig, og ga Subsea Solutions delvis medhold i anførsel om inngrep. Vetco erkjente å ha forevist Shell systemtegninger og fremgangsmåtebeskrivelser som retten fant at utgjorde et inngrep i Subsea Solutions patent, direkte eller ved ekvivalens. Tingretten konstaterte dermed patentinngrep ved utbud.

Vetco hadde også levert tre modifiserte ventiltrekapper til Shell, og Subsea Solutions anførte at dette var en påbegynt leveranse av et samlet system som gjorde inngrep i patentet. Tingretten konstaterte at Vetco, gjennom de modifiserte ventiltrekappene, hadde tilvirket, levert og montert en nødvendig, men utilstrekkelig, del av den utbudte inngrepsgjenstand. Selv om retten ikke holdt det for sannsynlig at Shell hadde fått levert og installert et antall modifiserte ventiltrekapper som en selvstendig og avsluttet komponentleveranse, fant tingretten at leveransen av ventiltrekappene ikke ble rammet av noen av de øvrige kategorier inngrepshandlinger etter patentlovens § 3. Subsea Solutions hadde ikke anført middelbart patentinngrep etter § 3(2). Salget av ventiltrekappene utgjorde dermed ikke et inngrep. 

Både KFIR og Patentstyret har også avgjørelser det er verdt å nevne, selv om de strengt tatt ble avsagt i september. I slutten av september avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) avgjørelse i sak 20/00099 hvor de opprettholdt Patentstyrets avgjørelse om å nekte registrering av WhatsApps figurmerke. KFIR fant at merket verken hadde tilstrekkelig iboende særpreg eller hadde blitt brukt på en slik måte at det hadde opparbeidet seg det nødvendige særpreg gjennom bruk. KFIR viste blant annet til at lignende ikoner også er blitt vanlige å bruke for å signalisere hvor man kan finne relevant kontaktinformasjon til en bedrift eller en organisasjon på nettsider, i form av telefonnummer, chat, e-post mv. Bruk av enkle gjengivelser av en snakkeboble er også vanlig brukt i tilknytning til telekommunikasjonsrelaterte varer og tjenester. KFIR konkluderte på denne bakgrunn med at gjennomsnittsforbrukeren ikke ville oppfatte merket som en angivelse av kommersiell opprinnelse og dermed manglet særpreg. 

WhatsApp Inc sitt omsøkte figurmerke 

KFIR fant heller ikke at merket hadde opparbeidet seg tilstrekkelig særpreg gjennom bruk. Appen var riktignok mye brukt i Norge, men KFIR fant at dokumentasjonen for øvrig var lite egnet til å vise at den norske gjennomsnittsforbrukeren har møtt merket uten tilknytning til tekstelementet WhatsApp. En mer detaljert gjennomgang av avgjørelsen finner du her. 

Patentstyret har i september for første gang måttet avvise en varemerkesak fordi de fant at den ikke egnet seg for avgjørelse av Patentstyret. Hjemmelen for en slik avvisning finnes i varemerkeloven § 40(2) og er etter sin ordlyd særlig aktuell i tilfeller hvor de faktiske forholdene er omtvistet eller lite opplyst. Saken det dreier seg om er selvfølgelig den mye omtalte BANKSY-saken, hvor et norskt og et britisk selskap kranglet om hvem som hadde fått tillatelse av den anonyme kunstneren til å forvalte hans navn i Norge. 

Modern Art & Photographic Center AS fikk i september 2011 registrert ordmerket "Banksy" for en rekke varer i klassene 9, 16, 18, 21, 24 og 25 med registreringsnummer 261499. I februar 2020 fremmet imidlertid Pest Control Office Ltd inn krav om administrativ overprøving av den aktuelle registreringen med krav om at registreringen ble satt til side som ugyldig (mot daværende innehaver, Dyrehotell Pets Paradise AS). Kravet var begrunnet med at det registrerte merket inneholdt noe som var egnet til å oppfattes som en annens kunstnernavn og at innehaveren manglet samtykke, jf. vml. § 16 bokstav c.

De faktiske forholdene i saken var åpenbart omtvistet og Patentstyret fant at det fremlagte bevismaterialet heller ikke ga grunnlag for å konstatere hvem som faktisk representerte kunstneren og hva kunstneren eventuelt hadde gitt samtykke til. Dermed var saken ikke egnet for administrativ avgjørelse i Patentstyret, og partene ble henvist til å argumentere sin sak for domstolene. Patentstyrets avgjørelse er tilgjengelig her. 

Utenfor Norges grenser fikk vi i oktober en avgjørelse fra EU-domstolen knyttet til bransjepraksis relevans for distinktivitetsvurderingen. Spørsmålet som var fremmet for EU-domstolen i sak C-456/19 (Aktiebolaget Östgötatrafiken v. Patent-och registreringsverket) var hvordan distinktiviteten skulle vurderes for positionsmerker når de brukes for tjenester og ikke varer, og er plassert på varer som brukes for å utføre tjenestene, herunder om det er nødvendig for varemerket å avvike vesentlig fra normen for den aktuelle sektoren for å anses for å ha tilstrekkelig distinktiv evne. 

Bilde av ett av Östgötatrafikens
søkte varemerker

Bakgrunnen for spørsmålet var Östgötatrafikens varemerkesøknad for et ellipseformet varemerke i ulike kombinasjoner av rødt, hvitt og oransje som var søkt registrert for flere transporttjenester i klasse 39. Merkene var søkt registrert på busser og tog, men søknaden var akkompagnert av beskrivelsen «colouring of vehicles in the colours red, white and orange, as shown» – og omfattet ikke formen til kjøretøyene. Patent- och registreringsverket avviste søknaden under henvisning til at merkene kun ville oppfattes som dekor og ikke som varemerker, og derfor ikke oppfylte kravet til distinktivitet. Patent- og marknadsdomstolen mente på sin side at denne typen merker måtte avvike betydelig fra hva som var gjengs i bransjen, og avviste søknaden. 

Östgötatrafiken anket saken videre til Patent- och marknadsöverdomstolen som sendte overnevnte spørsmål til EU-domstolen for uttalelse. EU-domstolen pekte på at et varemerkes viktigste funksjon er opprinnelsesgarantifunksjonen, og at distinktivitetsvurderingen må vurderes i lys av varene eller tjenestene som merket er søkt registrert for og oppfatningen i den relevante omsetningskretsen. Hvor et varemerke utelukkende er ment brukt på varer benyttet for å levere tjenesten kan imidlertid ikke merkets distinktivitet vurderes uavhengig av omsetningskretsens oppfatning av merket plassert på disse varene – til tross for at disse varene ikke er gjenstand for søknaden. Avgjørende er om fargekombinasjonene på transportmidlene gjør den gjennomsnittlige forbruker i stand til å skille mellom transporttjenestene levert av Östgötatrafiken og transporttjenestene levert av tredjeparter. 

Om bransjenormer uttalte EU-domstolen at dette er relevant der merket består av formen til varen søknaden gjelder, men ikke for nærværende situasjon hvor fargekomposisjonen var «systematically arranged and spatially limited» (premiss 43). De omsøkte merkene gjaldt klart definerte grafiske elementer som ikke var ment å representere varer eller området for tjenestene «by the mere reproduction of the lines and the contours», og det var derfor ikke nødvendig å se hen til om merkene skilte seg vesentlig fra normen i den relevan bransjen (premiss 43 og 44). 

Ferrari Testarossa
Foto: Vauxford, CC BY-SA

EU-domstolen har også avsagt en avgjørelse som bør interessere våre bilinteresserte lesere. C-720/18 Ferrari gjaldt et av Ferraris figurmerker med ordet «Testarossa». Bilen Ferrari Testarossa har ikke vært produsert siden 1990, men Ferrari har fortsatt å produsere og markedsføre deler til allerede produserte biler. Spørsmålet i saken var om salg av slike reservedeler utgjorde «reell bruk» av merket for hele klassen, inkludert biler.

 

EU-domstolen la til grunn at det ikke var tilstrekkelig at Ferrari solgte brukte biler, fordi bruken av merket må være knyttet til den første gangen varemerkehaver bringer et produkt med merket til markedet. EU-domstolen la derimot til grunn at det i vareklasser som er snevert definert, og hvor gjennomsnittsforbrukeren uten videre forbinder varene i klassen med hverandre, er det tilstrekkelig at man kan påvise reell bruk av merket på enkelte av varene i klassen. Dette var tilfellet for bruken av «Testarossa» på reservedeler.

 

For varer i brede vare- og tjenesteklasser som kan deles inn i flere underkategorier, er det derimot en forutsetning at varemerkehaver påviser reell bruk innenfor alle disse underkategoriene. Et mulig eksempel her er Svane-saken, hvor Ekornes hadde registrert varemerket SVANE i klasse 20 for møbler. Merket var imidlertid bare brukt for typiske soveromsmøbler, blant annet senger, nattbord og puffer. Spørsmålet var om dette var tilstrekkelig bruk for «møbler». Tingretten fant at dette var tilfellet. Saken ble påanket og behandlet, og vi venter på dom fra Borgarting.

 

EU-domstolen har også avsagt ny dom om eneretten til overføring til allmennheten i infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1. C-637/19 (BY) gjaldt spørsmålet om digital tilgjengeliggjøring av åndsverk til aktørene i en rettssak. EU-domstolen la her til grunn mottakere av opphavsrettsbeskyttet materiale i forbindelse med en rettssak utgjorde en avgrenset gruppe, og at det derfor ikke forelå noen tilgjengeliggjøring til allmennheten.

På nyhetsfronten skrev NRK i oktober om Rema 1000s unnskyldning til Halvdan Sivertsen. Under åpningen av Rema-butikk nummer 1000 på Ranheim ble Halvdan Sivertsens sant «Kjærlighetsvisa» i omskrevet versjon spilt på parkeringsplassen til Rema-butikken. Halvdan Sivertsen understreket at han ikke var forbannet, men at en unnskyldning var på sin plass – noe Rema 1000 åpenbart var enig i. Rema 1000 har også lovet at det aldri skal skje igjen, så da antar dette trollet at saken er løst. Saken kan leses her. 

I oktober inngikk også Cisco og den norske videokonferanse-startupen Neat, forlik. Bakgrunnen for saken var at Cisco i januar i år tok ut søksmål mot Neat og flere personer tilknyttet selskapet. Cisco mente Neat systematisk hadde rekruttert tidligere Cisco-ansatte med kjennskap til Ciscos produkter, samt at to tidligere ansatte hadde kopiert med seg forretningshemmeligheter før de sluttet i Cisco. Forut for søksmålet hadde Neat også inngått avtale med videoprogrammet Zoom, en konkurrent av Cisco, og skulle lage skreddersydd harware til selskapet. Før saken rakk og komme opp til behandling i Asker og Bærum tingrett ble den altså forlikt. Innholdet i forliket er ukjent. Saken er blant annet omtalt av Shifter her.

Månedsoppsummering: juni - oktober 2019

Etter en utvidet sommerferie, er Immaterialrettstrollet tilbake med månedsoppsummeringen. Denne gangen skal vi ta for oss perioden juni til oktober. Verken norske domstoler eller EU-domstolen har ligget på latsiden i det siste, og det er flere saker som fortjener omtale, både fra før og etter sommerferien.

Foto: Michael
Hentet fra: pixabay.com

Vi begynner oppsummeringen i Norge. Som de fleste nok har fått med seg, avsa Borgarting lagmannsrett før ferien dom i den såkalte "iPhone"-saken, tilgjengelig her (eller her). Saken er tidligere omtalt av Immaterialrettstrollet her. Saken gjaldt krav fra Apple om destruksjon av importerte iPhone mobiltelefonskjermer som den uautoriserte iPhone-reparatøren PCKompaniet (drevet av saksøkte Henrik Huseby) hadde importert fra Kina. Samtlige deksler var merket med Apples "eplelogo" på innsiden av dekslene, men logoene var tusjet over. Tildekkingen kunne imidlertid fjernes.

I motsetning til Oslo tingrett konkluderte Borgarting lagmannsrett med at innførselen av disse mobilskjermene utgjorde varemerkebruk etter varemerkeloven § 4, og følgelig varemerkeinngrep. Lagmannsretten anså det ikke som avgjørende at eplelogoen var tildekket, all den tid tildekkingen kunne fjernes. Lagmannsretten pekte også på at Oslo tingrett hadde lagt feil omsetningskrets til grunn. Ifølge lagmannsretten ville omsetningskretsen for mobilskjermer åpenbart være reparatører, butikker eller importører, og det var da det irrelevant at varemerkene befant seg på innvendige deler av mobilskjermen som ikke var synlig for den jevne mobilkjøper. Saken er anket, og Høyesteretts ankeutvalg har tillatt anke over rettsanvendelsen, mens anke over bevisbedømmelsen er nektet fremmet. Siste ord er altså ikke sagt i saken.

Eksempel på bruk av varemerket
Hentet fra: Fjellrävenshop.no

Vi holder oss innenfor varemerkeretten. Fredag 7. juli ga Oslo tingrett KFIR medhold i at Fjällrävens ordmerke G 1000 måtte slettes som følge av ikke-bruk i medhold av varemerkeloven § 37 (les avgjørelsen her). Merket hadde blitt brukt i perioden, påtrykket både jakker, bukser og hodeplagg, men tingretten fant at bruken ikke hadde vært reell. KFIR og tingretten var enige om at det avgjørende måtte være om merket var brukt til å angi kommersiell opprinnelse.

Tingretten fant at merket i Fjällrävens markedsføring var brukt på en slik måte at det primært anga stoffkvaliteten på varene – men dette var etter tingrettens mening ikke til hinder for at merket også kunne angi kommersiell opprinnelse. Det ble imidlertid fremlagt dokumentasjon som viste at en annen tilbyder brukte merket på sine sko. Dette innebar ifølge tingretten at merket ikke samtidig kunne garantere overfor forbrukeren at alle klær, fottøy og hodeplagg merket med G 1000 kom fra Fjällräven. Dette trollet er, som medtroll Morten Nadheim, skeptisk til at en slik begrenset bruk fra andre aktører, etter tillatelse fra merkehaver, på generelt grunnlag vil utelukke at merket fremdeles angir kommersiell opprinnelse når det brukes på merkehaverens egne varer. Se Immaterialrettstrollets fulle omtale av saken her.

Det er også avsagt en avgjørelse innen patentretten som er verdt å nevne. I begynnelsen av juli avsa Borgarting lagmannsrett dom i saken mellom Norcape og Staten v/ KFIR om førstnevntes patentnr. 320964. Avgjørelsen er tilgjengelig her (eller her). Patentet gjaldt blant annet en metode for å foredle avfallsprodukter som ellers ville blitt kastet, slik at det blir egnet til bruk som fôr, ved bruk av en kombinasjon av to rensemetoder.

KFIR hadde opphevet patentet på bakgrunn av et foredrag avholdt kort tid før inngivelsen av patentsøknaden. Foredraget nevnte en prosess for rensing ved kombinasjon av ultrafiltrering og nanofiltrering, men ikke stoffene som skulle skilles ut ved filtreringen. KFIR mente det var nærliggende å benytte nanofilter for å skille ut de uønskede stoffene på grunn av stoffenes egenskaper. KFIR kjente derfor patentet ugyldig, som følge av manglende oppfinnelseshøyde. Tingretten konkluderte i tråd med KFIRs avgjørelse.

Norcape anket til lagmannsretten, hvor et viktig tema var hvorvidt det gjaldt et skjerpet beviskrav for å sannsynliggjøre at en muntlig presentasjon har funnet sted og hvilket innhold den hadde. Et slikt skjerpet beviskrav var lagt til grunn av EPO i en rekke avgjørelser, men lagmannsretten kom til at et skjerpet beviskrav ikke kunne legges til grunn i norsk rett. Lagmannsretten viste blant annet til at det var usikkert om uttalelsene fra EPO etablerte en generell bevisregel eller om avgjørelsene bare var uttrykk for konkret bevisvurdering. For det andre mente retten at de ikke hadde noen plikt til å anvende samme bevisregler som EPO. Tingretten hadde derfor korrekt angitt alminnelig sannsynlighetsovervekt som terskel for vurderingen. For den konkrete vurderingen av oppfinnelseshøyde, støttet lagmannsretten seg på KFIRs avgjørelse med bakgrunn i Swingball-prinsippet. Immaterialrettstrollet, Yngve Øyehaug Opsvik, har enkelte ting å utsette på lagmannsrettens vurdering. Se hans innlegg om saken her.

I etterkant av ferien, har vi også fått en kjennelse fra Høyesterett i tvisten mellom Rettspraksis.no og Lovdata (tilgjengelig her). Avgjørelsen av 11. september er kommentert av Immaterialrettstrollet her. Høyesterett konkluderte med at Rettspraksis.nos uttrekk og publisering av høyesterettsavgjørelser fra Lovdatas databaser innebærer et inngrep i databaseretten. Høyesterett fant at databasevernet utgjorde et nødvendig og forholdsmessig inngrep i ytringsfriheten – og verken Grl. § 100 eller EMK art. 10 kunne hjemle Rettspraksis.nos uttrekk og publisering av høyesterettsavgjørelser hentet fra en DVD utgitt av Lovdata i 2005, samt Lovdatas digitale databaser. Høyesterett viste blant annet til at de aktuelle avgjørelsene var tilgjengelige via alternative – om enn noe mer vanskelig tilgjengelige – kilder.

Det er også enkelte avgjørelser fra KFIR som er verdt å nevne.

KFIR avsa 25. juni avgjørelse i sak om krav om administrativ overprøving av foretaksnavnet 3 T BYGG AS, som følge av forvekslingsfare mellom foretaksnavnet og selskapets 3-T BYGG AS foretaksnavn og kombinerte varemerke. Saken er tidligere omtalt av Immaterialrettstrollet her.

Etter foretaksnavneloven må krav om opphevelse ved administrativ overprøving fremmes innen 3 år etter at registreringsvedtaket ble fattet, jf. § 3-6 (1) 2. punktum. Spørsmålet i saken var særlig når fristen begynte å løpe.

Kravstilleren 3-T BYGG AS sitt kombinerte merke

Innehaveren hadde registrert to foretak. Det første foretaket ble registrert 10. oktober 2005 og het 3 T BYGG AS. Det andre foretaket, som også het 3 T BYGG AS, ble registrert så sent som 11. juli 2017. Patentstyret la til grunn datoen for registrering av foretaket som faktisk ble krevd opphevet, som det avgjørende.

KFIR mente på sin side at det avgjørende var om det hadde blitt foretatt en overdragelse av virksomheten på en slik måte at tidspunktet for registrering av det første foretaket fra 2005 måtte legges til grunn. KFIR fant at slik overdragelse hadde funnet sted, gjennom en fisjon av det opprinnelige 3 T Bygg AS med overføring av virksomhet til 3 T Bygg Hjelpeselskap AS og påfølgende fusjon mellom 3 T Bygg Hjelpeselskap AS og det nye 3 T Bygg selskapet – med sistnevnte som overtakende selskap. Når vesentlige deler av virksomheten var overdratt, omfattet dette også retten til foretaksnavnet, som virksomheten hadde fri rådighet over i en slik prosess. Til tross for at det var opprettet en ny juridisk enhet i Enhetsregisteret, fant ikke Klagenemnda at dette ga ny adgang til å reise krav om administrativ overprøving. Det ble lagt til grunn "at det i prinsippet er snakk om samme rettssubjekt fordi overtagende selskap av kontinuitetshensyn trer inn i overdragerens rettigheter og forpliktelser". Klagenemnda kom følgelig til motsatt resultat av Patentstyret og foretaksnavnet ble ikke opphevet.

KFIR avsa også nylig avgjørelse i striden rundt bandnavnet og varemerket HIGHASAKITE, hvor vokalist Ingrid Helene Håvik vant frem i klagesaken for KFIR. KFIRs flertall kom altså til motsatt resultat av Patentstyret, som hadde konkludert med at bandnavnet tilhørte selskapet, Highasakite DA, som er eid av de nåværende bandmedlemmene Håvik og Trond Bersu, samt de tidligere bandmedlemmene Kristoffer Lo, Marte Eberson og Øystein Skar. Saken er allerede omtalt av Immaterialrettstrollet her.

Både flertallet og mindretallet i KFIR var enig om at vokalisten, Håvik, hadde innarbeidet en varemerkerettighet før de øvrige medlemmene ble invitert med i bandet. Rettigheten hadde altså på ett eller annet tidspunkt kun tilhørt vokalisten. Spørsmålet var derfor om rettigheten hadde gått over fra vokalisten til selskapet. Både mindretallet og flertallet adresserte dette som et avtalerettslig spørsmål.

Mindretallet la til grunn et prinsipp om formfrihet, og baserte sin vurdering på om vokalisten Håvik, "etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken – har opptrådt slik at det ga de øvrige bandmedlemmene "en rimelig grunn til å tro" at de hadde fått del i retten til HIGHASAKITE" – noe mindretallet fant at var tilfellet.

Flertallet kom imidlertid til motsatt konklusjon, basert på et krav om at opparbeidelse av medeierskap eller hel- eller delvis erverv av etablerte industrielle rettigheter krevde uttrykkelig avtale. Noen slik uttrykkelig avtale forelå ikke, og Håvik fikk dermed medhold i at hun satt på rettighetene.

Den våkne leser vil kanskje stusse over at det eksisterer særskilte formkrav innenfor varemerkeretten. De tidligere bandmedlemmene Lo, Eberson og Skar har allerede varslet at de vil ta saken videre til domstolene, og spørsmålet får dermed (forhåpentligvis) sin avklaring i tingretten.

EU-domstolen har heller ikke ligget på latsiden. I slutten av juli kom avgjørelse i både C-469/17 Funke Medien, C-476/17 Pelham og C-516/17 Spiegel Online.

Foto: Creative Commons CC0
Hentet fra: Pxhere.com

I Funke Medien hadde en tysk avis blitt nektet innsyn i en rekke tyske militærrapporter fra 2001 til 2012 på til sammen ca. 5000 sider. Når dokumentene likevel ble lekket til avisen, begjærte den tyske staten midlertidig forføyning mot avisen og baserte kravet på at publisering ville innebære et opphavsrettsinngrep.

Spiegel Online gjaldt publiseringen av manuskriptet for en omstridt artikkel for å underbygge at meningsinnholdet ikke hadde blitt endret før publisering. Saken omhandlet den tyske politikeren Volker Beck, som var forfatter av en artikkel som argumenterte for dekriminalisering av pedofili. Beck hevdet imidlertid at forleggeren hadde endret meningsinnholdet ved å justere artikkelens tittel og deler av innholdet, og tok derfor avstand fra den publiserte artikkelen. For å vise forskjellene, la Beck i 2013 ut eget manuskriptet med merking som opplyste at han tok avstand fra innholdet i artikkelen. Den tyske nettavisen Spiegel Online publiserte deretter en artikkel som hevdet at forskjellene mellom det opprinnelige manuskriptet og den publiserte artikkelen var uvesentlige, og at endringene som var gjort ikke endret budskapet i artikkelen. For å underbygge dette, la Spiegel ut de to versjonene for nedlastning slik at leserne selv kunne ta stilling. Beck krevde at Spiegel Online i stedet la ut lenke til den kommenterte versjonen på hans nettside – noe som ble avslått.

Begge saker tok opp forholdet mellom de opphavsrettslige enerettene, unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 og de grunnleggende rettighetene til ytrings-, informasjons- og pressefrihet i EUs charter for menneskerettigheter. EU-domstolen slo fast at unntakskatalogen i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3 var uttømmende. Ved vurderingen av de konkrete unntakenes rekkevidde, skulle det imidlertid ses hen til de grunnleggende rettighetene. Dette var av særlig betydning når unntakene hadde som formål å sikre overholdelse av grunnleggende rettigheter, slik tilfellet var for retten til bruk i forbindelse med dagshendinger og sitatretten. Det skal altså foretas en reell avveining mellom rettighetshavers eneretter og de unntak 5 nr. 3 gir anvisning på. Se en mer detaljert analyse av avgjørelsene her og her.

Foto: Gordon Johnson
Hentet fra: Pixabay.com

I Pelham var spørsmålet om sampling av et lydklipp utgjorde inngrep i produsentvernet. Bakgrunnen var en sang produsert for den tyske artisten, Sabrina Setlur, som inneholdt et to sekunders sample fra "Metall auf Metall" av Kraftwerk. Kraftwerk gikk til søksmål og anførte at bruken av klippet innebar et inngrep i deres produsentrett til lydklippet. Avgjørelsen er tidligere kommentert i et gjesteinnlegg av Simon Skarstein Waaler (her) og av Alan Hui (her).

EU-domstolen tok blant annet stilling til om Infosoc-direktivet (direktiv 2001/29) artikkel 2 bokstav c, i lys av de grunnleggende rettighetene i EU-charteret, skal forstås slik at selv en kort reproduksjon av et lydopptak inkorporert i et nytt lydopptak omfattes av produsentvernet – noe domstolen besvarte bekreftende. Produsentvernet måtte imidlertid avveies opp mot kunstnerisk frihet og ytringsfrihet, som innebar at det måtte finnes en "fair balance" mellom den intellektuelle eiendomsretten på den ene siden og brukerne av de beskyttede frembringelser og allmennhetens interesse (herunder den kreative frihet) på den andre siden. All den tid sampling utgjorde en kunstnerisk uttrykksform som var beskyttet som en grunnleggende rettighet (kunstnerisk frihet), kom domstolen frem til at bruken av et i utgangspunktet vernet lydklipp falt utenfor produsentvernet, såfremt det var endret "to such a degree that that sample is unrecognisable to the ear in that new work".

EUTM002534774

Den 29. juli avsa også EU-domstolen sin avgjørelse i Red Bulls ankesak mot Underrettens avgjørelse  knyttet til Red Bulls to fargekombinasjonsmerker (sak C-124/18) . Underrettens avgjørelse er tidligere kommenter at Immaterialrettstrollet her. Red Bull hadde i henholdsvis 2005 og 2011 fått registrert to fargekombinasjonsmerker for kombinasjonen av blå og sølv i klasse 32 (energidrikk). Begge merker ble supplert med en beskrivelse. For det første merket lød beskrivelsen: "Protection is claimed for the colours blue (RAL 5002) and silver (RAL 9006). The ratio of the colours is approximately 50% - 50%". For det andre merket ble det inngitt følgende beskrivelse: "The two colours will be applied in equal proportion and juxtaposed to each other. Blue (Pantone 2747C), silver (Pantone 877C)". Underretten kjente i slutten av 2017 begge merker ugyldig under henvisning til at angivelsen av varemerkene var for upresis – den grafiske gjengivelsen og beskrivelsen åpnet for en rekke ulike bruksmåter og kombinasjoner og utgjorde dermed ikke en "systematic arrangement in such a way that the colours concerned were associated in a predetermined and uniform way" (artikkel 4 i varemerkefordningen (207/2009, nå 2017/1001)).

EUTM009417668

I sin anke anførte Red Bull blant annet at Underrettens avgjørelse utgjorde brudd på artikkel 4 og artikkel 7(1) (a) (absolutte grunner for avslag). Red Bull viste for det første til at Underretten hadde feiltolket avgjørelsen i Heidelberger Bauchemie (C-49/02), ved å systematisk legge til grunn at fargekombinasjonsmerker må inneholde en presisering av den romlige oppstillingen ("spatial arrangement") av fargene, med det resultat at Red Bulls merker ikke ble ansett tilstrekkelig presist angitt uten en slik oppstilling. Red Bull viste til at avgjørelsen i Heidelberger Bauchemie måtte tolkes i lys av det konkrete faktum i saken, som gjaldt et fargekombinasjonsmerke der det var angitt at merket gjaldt fargene "in every conceivable form". Når Underretten fant at sammenstillingen av farger ikke var tilstrekkelig til å oppfylle kravet til presis angivelse, brøt retten regelen om at man måtte vurdere varemerket slik det var inngitt og tok derfor ikke tilstrekkelig hensyn til fargekombinasjonsmerkers egenart. Red Bull anførte også at det var feil av Underretten å ta hensyn til faktisk bruk av merket for å underbygge at det åpnet for en rekke kombinasjoner av fargene med ulikt helhetsinntrykk. Dette var ifølge Red Bull en sammenblanding av kravet om grafisk gjengivelse og særpreg.

EU-domstolen la seg imidlertid på linje med Underretten, og viste til at registrering av varemerker forutsetter at det gjengis grafisk på en måte som sikrer at "the subject matter and scope of the protection sought are clearly and precisely determined" - noe som ikke var tilfellet ved en angivelse av to eller flere farger, angitt abstrakt og uten konturer, som ikke ga forutsigbarhet for hvilke kombinasjoner som var dekket av registreringen. Det hjalp ikke at merkene var supplert med en verbal beskrivelse, når heller ikke denne var egnet til å sikre forutsigbarhet rundt innholdet og omfanget av beskyttelsen. Dersom man tillot registret merker som åpnet for en rekke kombinasjoner, ville ikke opprinnelsesgarantifunksjonen være sikret, og andre aktører ville ikke settes i stand til å avgjøre rekkevidden av vernet som var tildelt ved registreringen. Det var ikke feil av Underretten å legge vekt på den faktiske bruken av merket og de ulike kombinasjoner som denne bruken illustrerte. Det kan altså se ut som Red Bull må vinke farvel til sine to fargekombinasjonsmerker.

Den 12 juni avsa EU-domstolen dom i C-705/17 Hansson – en oppklarende, om ikke nødvendigvis oppsiktsvekkende, avgjørelse om virkningen av unntaksanmerkninger i nasjonale varemerkeregistre ved vurderingen av merkets beskyttelsesomfang (omtalt av Immaterialrettstrollet her). Saken hadde sin bakgrunn i en svensk varemerkesøknad for ordmerket ROSLAGSÖL. Dette hadde blitt avslått på grunn av forvekslingsfare med en tidligere registrering av det kombinerte merke: ROSLAGS PUNSCH. Merket inneholdt en unntaksanmerkning om at registreringen ikke gir enerett til selve ordet "ROSLAGSPUNCH". Anmerkningen ble i sin tid ansett som påkrevd fordi "Roslag" er en region i Sverige og "Punsch" er beskrivende for alkoholholdige drikker i klasse 33. 

EU-domstolen la til grunn at varemerkedirektivet artikkel 4(1)(b) skal tolkes slik at den er til hinder for nasjonale ordninger der anmerkninger får den virkning at merkeelementer som er omfattet av anmerkningene ekskluderes fra helhetsvurderingen som skal foretas ved fastsettelsen av om det foreligger forvekslingsfare. Artikkel 4(1)(b) kan heller ikke tolkes slik at det på forhånd, og med permanent virkning, skal kunne bestemmes at et slikt element som er omfattet av en anmerkning uten videre skal tillegges mindre betydning ved vurderingen. 

Generaladvokaten har også kommet med sin anbefaling i C-263/18 Tom Kabinet (kommentert av gjestetroll Emile Schjønsby-Nolet her). Det legges her til grunn at tilgjengeliggjøring av e-bøker for nedlasting ikke er spredning etter infosocdirektivet artikkel 4, men overføring til allmennheten etter artikkel 3. Om anbefalingen legges til grunn vil dette innebære at e-bøker og andre verk enn datamaskinprogrammer ikke er gjenstand for digital konsumpsjon. Slike verk kan derfor ikke videreselges uten samtykke fra rettighetshaver.  EU-domstolen skal etter sigende avsi dom i saken 19. desember. 

Det er også verdt å nevne at vi har fått de to første patentsøknadene med en maskinlæringsalgoritme kalt "DABUS" oppgitt som eneste oppfinner. DABUS har generert output som har dannet grunnlaget for to patentsøknader; en for en ny type drikkebeholder basert på fraktalgeometri, og en for en anordning ("flashing device") som skal tiltrekke oppmerksomhet i søke- og redningsaksjoner. UKIPO skal visstnok allerede ha indikert at søknadene oppfyller krav til nyhet og oppfinnelseshøyde, men har foreløpig ikke tatt stilling til spørsmålet om AI-oppfinner kan aksepteres. Søknader skal også være sendt til EPO, USA og flere andre jurisdiksjoner. Det er i de fleste jurisdiksjoner antatt at oppfinner innenfor patentlovgivningen må være en naturlig person, som blant annet utelukker upersonlige rettssubjekter som bedrifter. Det blir altså spennende å se hvordan patentmyndighetene tar imot konseptet AI-oppfinner.

På lovgivningsfronten kan nevnes at portabilitetsforordningen ble implementert i norsk rett den 1. august, og vi antar at det var mange av IP-trollets lesere som benyttet seg av muligheten til å bruke Netflix på ferie i EØS-området i sommer.

Etter ferien har også forslag til ny lov om vern av forretningshemmeligheter blitt lagt frem. Det forventes at forslaget vil behandles av Stortinget før jul slik at loven kan tre i kraft ved nyttår. Loven innebærer ikke større endringer på området for vern av forretningshemmeligheter, men tilfører blant annet et mer spesialtilpassede håndhevingsregime som er antatt å ville styrke vernet for forretningshemmeligheter. Vi får også et harmonisert regelverk for forretningshemmeligheter på europeisk nivå. Lovforslaget er omtalt av Immaterialrettstrollet her.

Foto: Marco Verch
Hentet fra: Flickr.com (CC BY 2.0)

Utenfor Norges grenser, anerkjente Tyskland i august at Brexit kan få implikasjoner for ratifiseringen av UPC-systemet. For at UPC skal tre i kraft, må minst 13 EU-land ratifisere avtalen, herunder de tre landene med mest EU-patenter i 2012, hhv. Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Slik ordlyden i avtalen står i dag, er det imidlertid en forutsetning for medlemskap at landet har EU-medlemskap. Det er derfor knyttet betydelig usikkerhet til Storbritannias medlemskap etter Brexit – særlig i tilfelle av en "Hard Brexit". I november fulgte EU-kommisjonen opp med en utredning der den blant annet ser på Brexits implikasjoner for UPC. Kommisjonen pekte blant annet på at Storbritannias deltakelse i UPC vil kreve "innovative legal solutions", fordi UPC er en internasjonal domstol som anvender EU-rett – noe britene åpenbart ikke ønsker. Kommisjonen peker også på at EU-domstolen må være øverste domstol for tolkningen av EU-rett på immaterialrettens område. På den andre siden utelukker ikke jurisdiksjonen til EU-domstolen at et ikke-medlem deltar i UPC-samarbeidet. Brexit er altså tilsynelatende ikke spikeren i kista for UPC-samarbeidet, men når og hvordan samarbeidet vil se ut er fremdeles usikkert.

Månedsoppsummering: April 2019

Etter en nokså hektisk start på året på immaterialrettsfronten roet det seg noe ned i april. Noen interessante avgjørelser og saker kom likevel, og vi begynner med Oslo tingretts dom av 16. april i den såkalte JALLASPRITE-saken (TOSLO-2018-149601-2). Som de fleste har fått med seg gjelder saken O. Mathiesens bruk av betegnelsene JALLA JALLASPRITE og JALLA JALLAXXXXXX på sin sitronbrus. The Coca Cola Company hevdet at det opprinnelige JALLASPRITE-navnet gjorde inngrep i deres varemerke SPRITE, og krevde at O. Mathiesen fjernet dette, noe O. Mathiesen etterhvert gjorde. Coca Cola var imidlertid ikke fornøyd med O. Mathiesens endring til JALLAXXXXXX-navnet, som etter deres oppfatning henspilte på en sensur av JALLASPRITE-navnet som var i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25.

JALLA JALLAXXXXXX fra bryggeriet O.Mathiesen

Foto: O. Mathiesen (fra Vårt Oslo)

Da hovedsaken kom opp for Oslo tingrett hadde Coca Cola tidligere fått medhold av tingretten i forføyningssaken (omtalt av IP-trollet her) i at JALLAXXXXXX-navnet utgjorde en krenkelse etter mfl. § 25, men ikke i at det forelå sikringsgrunn for tilbakekalling av de flaskene som bar JALLASPRITE-navnet (eller av flasker der dette navnet ikke var synlig) og som fremdeles var i omsetning. Tingrettens kjennelse ble i hovedsak opprettholdt av Borgarting lagmannsrett.

For Oslo tingrett i hovedsaken var det også anført at bruken av det opprinnelige JALLASPRITE-navnet innebar en krenkelse av varemerket SPRITE etter varemerkeloven § 4 (1) og (2). Tingretten konkluderte først med at JALLASPRITE-navnet utgjorde en krenkelse av Coca Colas velkjente varemerke SPRITE etter vml. § 4 (2). O. Mathiesen måtte derfor forbys å bruke merket etter vml. § 57. Coca Cola fikk også medhold i at O. Mathiesen må merke om flasker påført JALLASPRITE-navnet samt fjerne gjenstående flasker som bærer navnet fra handelen og destruere frittstående JALLASPRITE-etiketter og markedsføringsmateriell etter vml. § 59. Retten konkluderte også med at bruken av JALLAXXXXXX-navnet utgjør en krenkelse av Coca Colas vern etter mfl. § 25. Ved denne vurderingen ble det særlig lagt vekt på måten O. Mathiesen på en illojal måte hadde søkt å oppnå og vinkle medieoppmerksomhet rundt saken. O. Mathisen ble derfor pålagt å fjerne samtlige flasker og markedsføringsmateriell merket med JALLAXXXXXX-navnet fra handelen samt destruere alle frittstående etiketter og markedsføringsmateriell merket med navnet, etter analogisk anvendelse av varemerkeloven § 59. O. Mathiesen ble endelig dømt til å betale erstatning til Coca Cola etter varemerkeloven § 58 (3) og markedsføringsloven § 48b (1) bokstav a) jf. siste ledd med kr 281 329,-. Det er foreløpig ikke kjent om avgjørelsen ankes.

Det kombinerte merket APPEAR TV (reg.nr. 251877)

Kilde: Patentstyret

Den 5. april kom også Borgarting lagmannsretts avgjørelse i den såkalte Appear TV-saken (LB-2017-174735). Oslo tingrett kom i 2017 til at registreringen av ordmerket APPEAR måtte kjennes ugyldig, og at Telenor Digital AS’/Video Communication Services AS’ domenenavn appear.in og varianter av dette ikke gjorde inngrep i Appear TV AS’ kombinerte merke som også inneholdt betegnelsen «Appear TV» (avgjørelsen omtalt av IP-trollet her).

Lagmannsretten var ikke enig med tingretten i gyldighetsspørsmålet og kom til at både ordmerket APPEAR og det kombinerte merket APPEAR TV (tilsynelatende nokså klart) måtte opprettholdes. Videre kom lagmannsretten til at Telenor/Video Communication Services bruk av domenenavnene appear.in og appear.no var forvekselbare både med ordmerket APPEAR og det kombinerte merket APPEAR TV, og derfor utgjorde varemerkeinngrep etter varemerkeloven § 4 (1) bokstav b). Appear TV fikk også medhold i kravet om at domenenavnene appear.in og appear.no må overføres til selskapet etter varemerkeloven § 59. Telenor/Video Communication Services ble også dømt til å betale erstatning tilsvarende en rimelig lisensavgift etter varemerkeloven § 58 (1) bokstav a). Det er foreløpig ikke kjent om avgjørelsen ankes.

Lyktestopler ved Rådhusplassen i Oslo med

sokkel og pynteringer fra Arne Nystrøm.

Kilde: NKU

Den siste saken som omtales fra norske domstoler denne måneden er Søre Sunnmøre tingretts (det er på Sunnmøre og i Oslo det skjer om dagen!) avgjørelse i saken mellom Nystrøm Design AS og Vik Ørsta AS (18-152597TVI-SOSU). Forholdet var at Vik Ørsta, etter noe forutgående dialog med Nystrøm Design tilbake på slutten av 90-tallet, hadde produsert pyntesokler og pynteringer til lysmaster. Nystrøm Design hevdet at disse produktene var etterligninger av deres produkter, og klaget i første omgang inn Vik Ørsta for Næringslivets Konkurranseutvalg (NKU) for brudd på markedsføringsloven §§ 25 og 30. NKU (NKU sak 3/18) var uenig med Nystrøm Design i at Vik Ørstas produkter utgjorde ulovlige etterligninger etter § 30 ettersom det etter deres oppfatning ikke forelå noen forvekslingsfare. NKU uttalte imidlertid at Vik Ørstas etterligninger av Arne Nystrøms tegninger av sokler og pynteringer uten å innhente samtykke fra Nystrøm etter forholdene var i strid med god forretningsskikk etter § 25.

Etter noe etterfølgende dialog mellom partene tok Nystrøm Design ut søksmål med påstand om at Vik Ørstas produksjon av de aktuelle soklene og pyntelistene var i strid med god forretningsskikk. Tingretten mente Vik Ørsta hadde utøvd sin variasjonsplikt i så stor grad at det ikke forelå noen forvekslingsfare. Retten mente heller ikke de konkrete omstendighetene ved kontakten mellom partene tilsa at det eksisterte et tillitsforhold eller samarbeid mellom partene som tilsier at Vik Ørsta har opptrådt illojalt ved produksjonen av de aktuelle produktene, og frifant derfor Vik Ørsta for brudd på god forretningsskikk etter § 25. Det er også interessant at tingretten velger å frita Nystrøm Design for Vik Ørsta saksomkostninger, blant annet under henvisning til at de vant frem i NKU (og derfor hadde god grunn til å få saken prøvet) og styrkeforholdet mellom partene.

Vik Ørstas sokler og pynteringer med

vakre Sunnmøre i bakgrunnen.

Kilde: NKU

I tillegg har det kommet et knippe avgjørelser fra KFIR i patent- og kjennetegnssaker i måneden som har gått.

I EU har Rådet godkjent digitalmarkedsdirektivet. Dette innebærer at direktivet er endelig vedtatt, og medlemsstatene er dermed forpliktet til å gjennomføre direktivet i nasjonal lovgivning. Direktivet er EØS-relevant, og Norge er derfor forpliktet til å gjøre det til en del av EØS-avtalen og endre åndsverkloven i samsvar med direktivet.

Midt i påsken ble også den foreslåtte endringen av forordningen om supplerende beskyttelsessertifikater (SPC) godkjent av EU-parlamentet. Den foreslåtte endringen går i hovedsak ut på å innføre en såkalt «manufacturing waiver» for SPCer i kraft, slik at produsenter av generiske og biosimilære legemidler får adgang til å produsere disse i EU utelukkende for eksport til tredjeland samt lagre slike produkter i EU de siste 6 månedene før SPCet utløper. Bakgrunnen for forslaget er de konkurransemessige ulempene forbudet etter nåværende SPC-forordning skaper for slike produsenter etablert i EU sammenlignet produsenter etablert utenfor unionen. Endringen må formelt godkjennes av Rådet før den kan tre i kraft.

Foto: Softeis - CC BY-SA 3.0

Den 8. april henviste EPOs president to spørsmål om patenterbarheten av produkter som er resultatet av eller som er definert av tradisjonelle fremgangsmåter for fremstilling av planter, dvs. gjennom normal foredling og formering til behandling i EPOs utvidede appellkammer (omtalt av IP-trollet her). Bakgrunnen for henvisningen er et av EPOs tekniske appellkamres avgjørelse i T 1063/18 SYNGENTA/Extreme dark green, blocky peppers, hvor det legges til grunn at EPC regel 28 andre ledd, som forbyr patentering av «plants or animals exclusively obtained by means of an essentially biological process», er i strid med EPC artikkel 53 bokstav b. Saken reiser interessante spørsmål både om de materielle reglene om patentering av produkter som er resultatet av foredling, EPOs administrative råds kompetanse til å utfylle EPC gjennom forskriftene og forholdet mellom EPO og EU.

Av andre nyhetssaker har vi kunnet lese at transportselskapet VY (nei, det er neppe nødvendig med noen nærmere introduksjon her) har henvendt seg til mannen bak Twitterkontoen VyNotTravel, Jonas Ali Ghanizadeh, og angivelig bedt han fjerne Vys logo fra kontoens profilbilde, samt avslutte kontoen. VY var også tidligere i måneden i medienes søkelys etter at andre selskaper som allerede benytter betegnelsen «VY» i sine foretaksnavn har varslet mulig søksmål for brudd på god forretningsskikk etter varemerkeloven § 15.

I påsken ble det også kjent at Helly Hansen har saksøkt den amerikanske klesprodusenten Off-White for varemerkeinngrep i USA. Helly Hansen hevder at Off-White gjør inngrep i deres stripebånd-varemerke (blant annet brukt langs ermene på en del Helly Hansen-produkter). Off-White har forøvrig registrert sitt eget stripebånd-varemerke i USA, som også står sentralt i saken.

Like før påske ble også det rendyrkede IP-advokatfirmaet GjessingReimers startet opp i Oslo. Firmaet består foreløpig av tidligere ansatte i Grettes IP-avdeling, herunder IP-trollets Yngve Øyehaug Opsvik.

Immaterialrettstrollet 5 år!

© Theodor Kittilsen (i det fri)

April er også måneden for en del faste årlige innslag og markeringer, og den første er bokstavelig talt aprilsnarr på 1. april. IP-trollet kunne i år melde narre om at EPO innfører egne krav for patentsøknader fra kvinnelige oppfinnere, for å få opp andelen av kvinnelige patentsøkere og i «større grad hensynta det annet kjønns særegenheter». Den 23. april gikk verdens bok- og opphavsrettsdag av stabelen i regi av UNESCO (FN). I år var 24. gang denne dagen ble markert, og dagen brukes til å promotere lesing generelt, særlig i vanskeligstilte områder. Den 25. april markerte også Immaterialrettstrollet 5-årsjubileum.

Det ligger også an til å skje mye i mai, med blant annet flere interessante avgjørelser ventet (dom i Kristoffersen-saken ventet allerede i dag 6. mai). I tillegg arrangeres Bergen Immaterialrettsforum 8. mai kl. 14.15 på Dragefjellet. Denne gangen er det Merete Endestad (UiB) som holder foredrag om opphavsrett i konkurs, et emne hun nylig disputerte for ph.d.-graden. Den 23. mai avholdes andre samling av NIR Ung hos Advokatfirmaet BAHR i Oslo, og temaet denne gang er IPR-prosess. Dagen etter (24. mai) avholdes den stjernespekkede European Copyright Society-konferansen med temaet «A copyright for authors and perfomers» i regi av ECS og Universitetet i Oslo. En fullstendig oversikt over IP-arrangementer i mai finner du i arrangementskalenderen og nede i menyen til høyre.

OBS! Husk at du også kan få nyhetsoppdateringer fortløpende gjennom måneden ved å følge Immaterialrettstrollet på Facebook og LinkedIn.