07 mars 2023

Opphavsrettsåret 2022

Immaterialrettstrollet avslutter sin oppsummering av immaterialrettsåret 2022 med en gjennomgang av opphavsretten. Det har vært et begivenhetsrikt opphavsrettsår i 2022. Høyesterett har avsagt sin første dom om sitatretten siden Mauseth-saken i 2010. Det er avsagt en rekke underrettsavgjørelser, hvor et gjennomgangstema har vært utmåling av vederlag.

 

 

Soria Moria slott
© Theodor Kittelsen

Norsk lovgivning

Det var ingen endringer i åndsverkloven eller andre opphavsrettslige lover eller forskrifter i 2022.


Både digitalmarkedsdirektivet (2019/790/EU) og nett- og videresendingsdirektivet (2019/789/EU) trådte i kraft i juni 2019, med gjennomføringsfrist i juni 2021. Begge direktiver ligger til behandling i Kulturdepartementet, hvor det planlegges en samtidig gjennomføring. Det ble i desember 2020 sendt ut invitasjon til å komme med skriftlige innspill til gjennomføringen av direktivene, og departementet mottok ca. 50 innspill. Departementet tar sikte på at det sendes ut høringsnotat om gjennomføringen første kvartal 2023 (se her og her). 

Norsk praksis

Om det finnes en fellesnevner blant sakene i året som har gått, er det utmåling av vederlag. Spørsmålet om vederlag for bruk av fotografier på nett har vært oppe i flere saker, både knyttet til vederlag for fremføring på konsert, bruk av fotografier på nett og bruk av eget bilde. I tillegg er spørsmål om utmåling av vederlag for bruk etter åvl. § 37 andre ledd i Rogstad-saken allerede behandlet i lagmannsretten. (Se også Høyesteretts avgjørelse i HR-2022-2222-A Kystgjerdet, omtalt her og i varemerkeoppsummeringen.)

 

Den viktigste norske saken på opphavsrettsområdet er likevel Høyesteretts dom i sak mellom Advokatfirmaet Rogstad og VG (saken er tidligere omtalt av IP-trollet her og her). VG publiserte i februar 2020 to kritiske artikler knyttet til virksomheten til Advokatfirmaet Rogstad. Som illustrasjon til disse artiklene hadde avisen brukt bilder fra advokatfirmaets hjemmeside samt et bilde fra Facebook-profilen til en person tilknyttet firmaet avbildet ved siden av en Lamborghini. Advokatfirmaet reiste sak mot VG og en journalist med krav om erstatning og vederlag etter åndsverkloven § 81, samt forbud mot videre bruk av bildene.

 

Både tingretten og lagmannsretten la til grunn at saken ikke relaterte seg til en «dagshending» i åvl. § 36 ikke var oppfylt, fordi de aktuelle artiklene var resultater av «et langvarig journalistisk arbeid som pågikk over måneder før første publisering» (sitat fra lagmannsretten). Tingretten og lagmannsretten fant derimot at bildene vederlagsfritt kunne siteres etter åvl. § 29.

 


Høyesterett legger derimot – helt riktig – til grunn at dagshendingsbegrepet må forstås videre. Med grunnlag i EU-domstolens avgjørelse i C-516/17 Spiegel Online uttales det at «det er tilstrekkelig at reportasjen har allmenn nyhetsinteresse på det tidspunkt den publiseres» (avsnitt 61, kursivert her). Dette innebærer at åvl. § 36 ikke er begrenset til «til kun å gjelde dekningen av nylige hendelser, som må skje så raskt at det er umulig eller upraktisk å be om samtykke før et fotografi som knytter seg til hendelsen publiseres» (avsnitt 66). Hvorvidt det foreligger en «dagshending» beror videre på hvor sterkt hensynet til informasjons- og ytringsfriheten gjør seg gjeldende (avsnitt 67).

 

Det var etter dette klart at VGs saker om av advokatfirmaet Rogstad utgjorde omtale av en en «dagshending». Fotografibruken gikk heller ikke lenger enn formålet betinget og var i samsvar med god sikk. Det var samtidig klart at fotografiene i saken ikke «inngikk» i dagshendingen etter åvl. § 36 første ledd, slik at de kunne gjengis vederlagsfritt. Grunnlaget for gjengivelse var i så fall tvangslisensbestemmelsen i § 36 andre ledd, hvor det må betales vederlag for bruken.

 

VG hadde imidlertid påberopt at fotografiene vederlagsfritt kunne siteres etter sitatretten i § 29. Høyesterett la imidlertid til grunn at det ikke var grunnlag for sitat etter åvl. § 29. Det ble fremhevet at § 36 andre ledd er en spesiell sitatregel som utvider medias rett til å gjengi andres visuelle verk, mens det etter § 29 bare er en snever adgang til å sitere kunstverk og fotografier i sin helhet. Med støtte i forarbeidene ble det da konkludert med at det ikke var grunnlag for en vederlagsfri adgang til generelt å gjengi andres fotografier ved omtale av saker av allmenn interesse etter § 29.

 

Det var heller ikke grunnlag for å konstatere at et vederlagskrav for gjengivelse i forbindelse med dagshendinger kunne ha en nedkjølende effekt ved at det legger hindringer i veien for medias dekning av saker av samfunnsmessig betydning, slik at dette kommer i konflikt med EMK artikkel 10 om retten til informasjons- og ytringsfrihet, slik saksøkte hadde anført. Det ble fremhevet at forskjellen mellom fribruksregelen i § 36 første og tvangslisensbestemmelsen i andre ledd var begrunnet i et bevisst lovgivervalg, og at denne forskjellen er veloverveid fra lovgivers side. 

 

Høyesterett la etter dette til grunn at bildene kunne gjengis med grunnlag i åvl. § 36 mot at det betales vederlag for bruken. Spørsmålet om utmåling vederlag er for øvrig allerede behandlet av Borgarting lagmannsrett, og vi venter spent på dom.

 

Det har lenge vært anerkjent at adgangen til å sitere bilder i sin helhet etter sitatbestemmelsen i åvl. § 29 (tidl. åvl. 1961 § 22) er snever. Det har særlig vært fremhevet at det ved fullstendig gjengivelse av et bilde ikke lenger er snakk om et «sitat», og at en sitatrett til bilder åpner for en for intensiv utnyttelse. Dette understrekes også når departementet i Prop. 104 L (2016–2017) s. 133 «foreslår .. at den gjeldende oppfatning om at det generelt er snever adgang til å gjengi bla. visuelle verk etter den alminnelige sitatbestemmelse videreføres».

 

Her går Høyesterett imidlertid lenger når det konstateres at 

 

«Departementets syn er, slik jeg forstår det, at en vederlagsfri adgang til generelt å gjengi andres fotografier ved omtale av saker av allmenn interesse ikke er uttrykk for en rimelig balanse mellom rettighetshavernes, brukernes og allmennhetens interesser».

 

Her uttrykker nok Høyesterett seg vel bastant. Det er ikke grunnlag for å forstå de siterte forarbeidsuttalelsene så vidt – disse sier bare at adgangen til sitat av bilder etter den alminnelige sitatbestemmelsen (fortsatt) er snever. Det er heller ikke grunnlag for å tolke adgangen til sitater etter infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 3 bokstav d lest i sammenheng med trestegstesten i artikkel 5 nr. 5, slik at denne fullstendig utelukker sitat av bilder ved omtale av saker av allmenn interesse.

 

Oslo-Filharmonien
Foto: Hans A. Rosbach, CC BY-SA 3.0

Det store gjennomgangstemaet i norsk underrettspraksis i året som har gått, har som nevnt vært utmåling av vederlag. Vi begynner med Borgarting lagmannsretts avgjørelse i 21-153090ASD-BORG/02 (Oslo-Filharmonien). Saken gjaldt spørsmål om hva som utgjør et «rimelig vederlag» som Oslo-Filharmonien skal betale til TONO for fremføring av musikk på egne fysiske konserter, jf. åvl. § 69 og lov om kollektiv forvaltning § 28, og kravet om at vederlaget skal fastsettes etter «objektive og ikke-diskriminerende kriterier» (omtalt av Julius Berg Kaasin her). 

 

Et sentralt spørsmål i saken var om statstilskuddet Oslo-Filharmonien mottar utgjorde et slikt objektivt og ikke-diskriminerende kriterium. For 2021 var tildelingen NOK 183 230 000,-, og for 2020 utgjorde denne statsstøtten 92 % av orkesterets samlede inntekter.

 

Lagmannsretten la vekt på at når det var fastsatt en alminnelig konserttariff, så måtte eventuelle avvik fra denne reguleres av objektive vilkår, noe som ikke var tilfellet for Oslo-filharmoniens statsstøtte. Etter lagmannsrettens syn utgjorde TONOs beregning av Oslo-filharmoniens vederlag også en usaklig forskjellsbehandling sammenlignet med vederlaget til andre konsertarrangører som også mottar slik støtte. TONO ble derfor pålagt å tilby Oslo-Filharmonien lisensvilkår etter konserttariffen. Oslo-Filharmonien fikk også medhold i sitt krav om justering av konserttariffen slik at det ble tatt hensyn til andelen vernede verk i fremføringen. 

 

Som et obiter dictum drøfter likevel lagmannsretten om statstilskudd prinsipielt sett kan være en del av beregningsgrunnlaget ved utmåling av rimelig vederlag. Lagmannsretten var her av den oppfatning at billettinntektene (eller antall publikummere ved gratiskonserter) utgjorde det mest presise grunnlaget for beregning av vederlaget. Det ble riktignok ikke utelukket at statsstøtte kunne utgjøre den mest presise fremgangsmåten for å fastsette verdien på åndsverk som fremføres, men at det i så fall må være snakk om annen type vederlagsutløsende bruk enn konkrete billettinntekter. Anke over avgjørelsen er sluppet inn til behandling for Høyesterett.

 

Et annet vederlagsspørsmål har vært vederlag for enkeltstående bruk av fotografier på nett. En oppfatning har her vært vederlaget i slike saker bør følge Norsk Journalistlags veiledende frilanssatser for engangsbruk av fotografier. Dette legges blant annet til grunn i Oslo tingretts dommer TOSLO-2020-171574 fra 2021 (hvor nivået på vederlaget riktignok ikke var bestridt) og TOSL-2021-153881 fra 2022.

 

Et av bildene som var urettmessig brukt i TOSL-2022-101531

TOSL-2022-101531 valgte Oslo tingrett (med samme dommer som i TOSLO-2020-171574) en annen tilnærming (omtalt av Vincent Tsang her). Fotograf Robin Lund (også samme fotograf som i TOSLO-2020-171574) tilbyr flere bilder for salg på sine hjemmesider, blant annet enkle illustrasjonsbilder for høytidsmarkering, slik som jul, påske og 17. mai. Brukere som har lastet ned og brukt Lunds bilder er deretter blitt tilsendt faktura med krav om dobbelt vederlag av Norsk Journalistlags veiledende frilanssats for enkeltbilder på kr 2900,- (senere oppjustert til kr 3100,-), i tillegg til vederlag for manglende kreditering.

 

Lillestrøm Kirkelige fellesråd og seks andre hadde hver for seg lastet ned og tilgjengeliggjort ett eller flere av Lunds bilder. Tingretten til grunn at Norsk journalistlags frilanssats ikke ga uttrykk for et rimelig vederlag for «den type enkle illustrasjonsbilder som denne saken dreier seg om». Enkle illustrasjonsbilder lisensieres på nett for kr 30-100 per bilde, og Lund kunne ikke dokumentere at han selv hadde solgt sine bilder til frilanssatser. Retten fant derfor at kr 100,- var et rimelig vederlag per bilde i saken. Det ble tilkjent dobbelt vederlag etter åvl. § 81, men ikke separat vederlag for manglende navngivelse. Lund ble også dømt til å betale de saksøktes saksomkostninger med kr 96073,-.

 

Norsk journalistlags frilanssats baseres på at frilansere skal ha omtrent samme årsinntekt som en ansatt journalist. Det må derfor være riktig når tingretten konstaterer at disse ikke nødvendigvis gir et uttrykk for hva som utgjør rimelig vederlag for enkle illustrasjonsbilder. 

 

Det kan imidlertid stilles spørsmål om prisen på enkle illustrasjonsbilder på nett er riktig målestokk her, slik tingretten legger til grunn. Disse tjenestene bygger på en forretningsmodell hvor man lisensier ut et stort antall bilder, og dermed kan ta lav pris per bilde. Selv om det er mulig for noen å selge denne typen bilder til så lav pris, er det ikke uten videre gitt at dette gir uttrykk for et rimelig vederlag for enkle illustrasjonsbilder i alle tilfeller. Om ikke annet illustrerer saken at skjønnsmessig fastsettelse av vederlag for immaterialrettsinngrep ikke er helt enkelt.

 

Et eget spørsmål i saken var om det kan kreves separat vederlag for manglende navngivelse etter åvl. § 5 i tillegg til dobbelt vederlag for inngrep i de økonomiske rettighetene i § 3. Etter åvl. § 81 andre ledd kan man kreve dobbelt vederlag «i stedet for» vederlag eller økonomisk kompensasjon for etter første ledd. 

 

Krenkelse av retten til navngivelse etter § 5 er imidlertid formelt sett inngrep i en annen «rett» etter § 81 første ledd enn inngrep i de økonomiske enerettene i § 3. Lovens systematikk legger derfor opp til at rettighetshaver skal kunne kreve kompensasjon for krenkelse av retten til navngivelse ved siden av dobbelt vederlag for inngrep i de økonomiske rettighetene. Forarbeidene (Prop 104 L 2016–2017 s. 287) gjør det imidlertid klart at dobbelt vederlag etter § 81 andre ledd også kommer «i stedet for» vederlag for manglende navngivelse etter første ledd. Dette legges også til grunn av tingretten.

 

Ullevål stadion
Foto: Kurt – CC BY-NC-ND 2.0

 

Spørsmål om utnyttelse av en litt annen rettighet oppsto i TOSL-2022-34583 (saken er omtalt av Per Harald Vindenes her). I forbindelse med Norges VM-kvalifiseringskamp mot Gibraltar 24. mars 2021 publiserte Unibet et bilde på Instagram av landslagspillerne Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard iført landslagsdrakter. Bildet ble publisert på «Instagramstory», som innebærer at bildet kun lå offentlig tilgjengelig i 24 timer. Unibet hadde klarert rettighetene med fotografen, men ikke med de to fotograferte.

 

NFF gikk til sak mot eierne av UnibetTrannel International og Kindred Limited med krav om vederlag for utnyttelse av fotografiene av Haaland og Ødegaard i strid med bestemmelsen om retten til eget bilde i åvl. § 104. NFF har etter avtalen med landslagsspillerne rett til bruk av bilder av disse i landslagsdrakt. Det ble også påstått varemerkeinngrep knyttet til NFFs logo på draktene på bildene, men dette fikk NFF ikke medhold i da logoen knapt var synlig på bildene.

 

Tingretten la til grunn at bruken av bildene av Haaland og Ødegaard utgjorde en krenkelse av retten til «bilde som avbilder en person» etter åvl. § 104. Det ble ansett klart at bruk av bildene i promoteringsøyemed innebar at avbildningen ikke «aktuell og allmenn interesse» etter § 104 første ledd bokstav a.

 

NFF krevde vederlag for utnyttelsen og søkte å begrunne størrelsen på dette ved å fremlegge rapporter basert på samtaler med tre attraktive, anonyme idrettsprofiler i Norge som viste at profilene fikk mellom kr 200.000 og 500.000 i vederlag for å delta i enkeltkampanjer i sosiale medier. Det ble også fremhevet at Unibet er en merkevare mange idrettsprofiler ikke vil assosieres med, og som gjerne må betale mer enn andre aktører for å bruke idrettsprofiler i reklame. Tingretten kom etter dette til at et rimelig vederlag for bildebruken var kr 900.000. Unibet ble derfor dømt til å betale NFF et dobbelt vederlag på kr 1.800.000, jf. åvl. § 81 andre ledd.

 

Avgjørelsen er interessant fordi den er den første norske avgjørelsen som anerkjenner at en persons kommersielle rettigheter til eget bilde er overdragelige og kan håndheves av andre. Det kan derimot stilles spørsmål ved størrelsen på vederlaget. Høyesterett fremhever i sin nylig avsagte avgjørelse i HR-2022-2222-A (Kystgjerdet) at omfanget av utnyttelsen er moment ved vederlagsfastsettelsen (avsnitt 55 og 56). Når det her var snakk om en utnyttelse over 24 timer som ble sett av under 400 personer, kan man nok spørre om vederlaget er satt for høyt. Dommen er anket

 

22-032743TVI-TOSL/03 hadde en privatperson delt sine abonnement til Viasat og Canal Digital med andre gjennom en server og IPTV-boksen Dreambox (omtalt av undertegnede her). For dette var han tidligere dømt til 45 dager ubetinget fengsel og inndragning av diverse utstyr, for overtredelse av strl. § 203 første ledd. I erstatningssaken ble han dømt til å betale et (lempet) vederlag på kr 473 475,- for kanaldeling til i gjennomsnitt 11,8 brukere i en periode på sju år. 

 

Rettighetshaver fikk derimot ikke medhold i kravet om dobbelt vederlag etter åvl. § 81 andre ledd for perioden etter ikrafttredelsen av åndsverkloven av 2018. Rettens bygge her på at forbrukere etter den nye digitalytelsesloven som trer i kraft fra 1.1.23, bare kan holdes erstatningsansvarlig for kontraktsbrudd knyttet til ytelsen, men ikke for inngrep i andre rettigheter, og at det derfor er «urimelig» å kreve dobbelt vederlag. Dette synes å bygge på en misforståelse av forholdet mellom underliggende rettigheter og avtaler om disse.  Selv om det nok hadde vært mulig å begrunne at dobbelt vederlag er «urimelig» ut fra hensyn, hadde nok lemping her vært en bedre begrunnelse for reduksjon av erstatningskravet. Dommen er rettskraftig. 

 

En siste sak hvor spørsmål om vederlag kom opp, er 22-027801TVI-TOSL/05. Sparebank 1 Nord-Norge er samarbeidspartner med Finnmarksløpet, og engasjerte i 2015 Rimfrost teaterensemble til å utarbeide et barne- og familieskuespill til oppføring på sjekkpunktene under løpet. En musiker ble hyret til å komponere musikk til stykket, som ble satt opp fra 2015-2019. For årene 2018 og 2019 sendte han en anmeldelse til TONO for bruken av hans musikkverk i forbindelse med oppsetningene, hvorpå TONO sendte krav om vederlag til Sparebank1 Nord Norge.

 

Oslo tingrett kom imidlertid at det ikke var uaktsomt av Sparebank 1 Nord-Norge å ikke be TONO om samtykke til bruk av musikken og betale vederlag for denne. Det ble blant annet fremhevet at Sparebank1 ikke var kjent med at komponisten hadde inngått avtale med TONO og at de heller ikke hadde noen foranledning til å undersøke nærmere om de tillegg til å betale for produksjon, mv. til opphavsmannen, var forpliktet til å betale vederlag til TONO. Dommen er rettskraftig.

Foto: CC BY-SA 4.0

Litt magi ble det også i opphavsrettsåret som gikk, da Warner Bros. og Star Entertainment møttes til trollmannsduell i Oslo tingrett (omtalt av Morten Smedal Nadheim her). Star Entertainment arrangerte konserter med musikk fra Harry Potter filmene. Det ble arrangert tre konserter i 2021 uten at det ble innhentet samtykke fra rettighetshaver Warner Bros., men hvor det var innhentet samtykke og betalt vederlag til TONO. Da Star planla nye konserter i 2022, fikk Warner midlertidig forføyning på stansing av disse inntil hovedsaken var avgjort. Lagmannsrettens flertall begrunnet dette med at konsertene innebar en bearbeidelse av musikkverkene fra Harry Potter-filmene som falt utenfor det TONO kunne gi samtykke til. Konsertene ble avlyst, og sommeren 2022 fremsatte Star krav om erstatning for tapene avlysningen innebar.

 

I hovedsaken anførte Warner blant annet at Stars markedsføring utgjorde inngrep i Warners varemerkerett, og at Stars handlinger samlet sett var i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25.

 

Det mest interessante opphavsrettslige spørsmålet i saken angikk rekkevidden av TONOs fullmakter fra rettighetshaverne og tillatelse til konsertarrangørene. Et synspunkt har her vært at TONOs fullmakter ikke omfatter tillatelse til fremføring som innebærer en bearbeidelse av de aktuelle verkene etter åvl. § 3 fjerde ledd. I forføyningssakene var partene enige om på grunnlag av den såkalte «Phantom of the Opera»-avgjørelsen fra Indre Follo namsrett fra 1992. I hovedsaken endret Star sin argumentasjon og anførte at TONO også kunne gi tillatelse til bearbeidelser. 

 

Dette var tingretten enig i. Dette ble begrunnet i at TONO hadde fått overdratt rett til forvaltning av de økonomiske rettighetene etter åndsverkloven § 3, jf. TONOs vedtekter kapittel 3 § 7 første ledd, og at det ikke fantes spor av noen begrensning knyttet til bearbeidelser» hverken i vedtektene, i standardavtalene med rettighetshaverne eller i standardtillatelsen til konsert­arrangørene.

 

Dette kunne ifølge tingretten også begrunnes i «hensynet til regelens godhet»: Når rettighetshaveren mottar TONO-vederlag og samtidig er vernet mot fremføringer som strider mot respektretten, kunne ikke retten se at Warner skulle ha behov for et selvstendig vern mot bearbeidelser.

 

Synspunktet har lenge vært at TONOs fullmakter og tillatelse til konsertfremføringer omfatter mindre endringer av verket, men ikke større endringer som innebærer en bearbeidelse fra konsertarrangøren. Dette gjenspeiles for så vidt i vitneforklaringen til TONOs forhandlingsdirektør, som tingretten ikke la nevneverdig vekt på, som forklarte at bearbeidelser etter hans syn faller utenfor TONOs fullmakter.

 

Dette har gode grunner for seg. Når et verk skal fremføres er det naturlig at konsertarrangør kan gjøre visse mindre endringer i dette for å tilpasse det til det spesifikke opplegget for konserten. Om konsertarrangøren derimot fremfører verket i et helt nytt arrangement eller en helt annen stil, for eksempel et jazzarrangement, er dette en type endring av verket som rettighetshaver normalt vil ha en interesse i å nekte å gi tillatelse til. Dette gjelder uavhengig av det nye arrangementet krenker respektretten.

 

Det er ikke klart hvorfor dette ikke er presisert nærmere i TONOs vedtekter, standardavtaler med rettighetshaverne eller i standardtillatelsen til konsertarrangørene. Man har muligens ansett retten til fremføring av bearbeidelser som en egen enerett slik det er vanlig i en del andre land, slik at en tillatelse til å utnytte de økonomiske enerettene ikke omfatter en rett til bearbeidelser. Dette synes å ha vært Warners argument for tingretten, men. som de ikke fikk gehør for. 

 

Uavhengig av den konkrete saken er dette et spørsmål TONO for fremtiden bør ta stilling til og nærmere klargjøre i sine avtaler og vilkår.

 

Saken reiste også et opphavsrettslig spørsmål knyttet til om Stars bruk av partiturene og vurderingen av om innførsel og bruk var i strid med åndsverkloven. Tingretten bemerket her at partiturene bare brukes internt av orkesteret tas med videre når orkesteret forlater Norge, slik at det ikke forelå tilgjengeliggjøring av disse etter åvl. § 3 første ledd bokstav b. Dommen er anket.

 

Vi tar med et spørsmål om hva som anses som urettmessig uttrekk fra en database på tampen. Sakene 21-027342TVI-TOSL/03 og 21-121934TVI-TOSL/03 omhandlet krav om erstatning for ansvarsbetingende handlinger ved oppstart av konkurrerende virksomhet i helsebemanningsmarkedet. Som en del av dette sakskomplekset oppsto spørsmål om uautorisert bruk av en database over helsevikarer, utgjorde et inngrep i databasevernet i åvl. § 24. Saksøker Konstali Helsenor hadde utviklet en database som blant annet inneholder oversikter over helsevikarer som er klare for oppdrag i Norge, og for oppdragsgivere og ledige oppdrag.

 

En av de saksøkte hadde logget seg inn i databasen med egen (mens han fortsatt var ansatt) og andre vikarers brukerprofil, og hentet ut enkeltopplysninger om vikarers oppdrag og informasjon om ledige oppdrag. Retten fant at slik bruk av databasen ikke utgjorde «uttrekk» etter åvl. § 41, fordi uthenting av enkeltopplysninger ikke innebar overføring av «hele eller vesentlige deler» av innholdet i databasen. Det ble vist til Prop. 104.L (2016-2017) s. 101 og C-203/02 (William Hill) avsnitt 54, for å slå fast at databasevernet ikke omfatter det å skaffe seg tilgang til enkeltopplysninger i databasen. Det forelå heller ikke gjentatte og systematiske uttrekk eller gjenbruk av uvesentlige deler av databasen etter åvl. § 24 andre ledd. Dommen er anket og skal opp for lagmannsretten i mai.


Oslo tinghus
Foto: Bjoertvedt – CC BY-SA 3.0

Et mer generelt spørsmål av interesse, er om saker etter åndsverkloven skal forliksrådsbehandles eller fremmes direkte til behandling for Oslo tingrett etter åvl § 85. I to tidligere saker med fotograf Robin Lund hadde Oslo tingrett henvist sakene til behandling til forliksrådet til behandling, fordi det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om obligatorisk forliksrådsbehandling, jf. tvisteloven § 6-2 bokstav f. Borgarting avsa 30.9.21 to identiske kjennelser i 21-051018ASK-BORG/04 og 21-052903ASK-BORG/04, hvor beslutningen om henvisning til forliksrådet ble opphevet for feil lovanvendelse fordi det ikke gjelder et krav om forliksrådsbehandling i saker etter åndsverkloven.

 

Da ny sak om vederlag for inngrep i fotografier kom opp i TOSL-2022-101531 (nærmere omtalt over), besluttet Oslo tingrett likevel å henvise saken til behandling i forliksrådet. Det ble blant annet vist til at de to kjennelsene fra lagmannsretten «ikke gir uttrykk for korrekt rettsoppfatning». Beslutningen ble anket til Borgarting lagmannsrett, som i LB-2021-177744 fastholdt sitt tidligere standpunkt om at det ikke gjelder et krav om forliksrådsbehandling i saker etter åndsverkloven.

 

Det vises til at Oslo tingrett er tvungent verneting i saker etter åndsverkloven etter åvl. § 85, også i småkravssaker. Kanaliseringen av slike saker til en bestemt tingrett, tilsier da at disse også unntas forliksrådsbehandling, «siden regelen om tvungent verneting blant annet er begrunnet i hensynet til å samordne reglene på immaterialrettsområdet, og å styrke kompetansen og kvaliteten på behandlingen av slike saker».

 

Lagmannsretten legger til grunn at tvisteloven § 6-2 bokstav f, som unntar «andre saker» fra forliksrådsbehandling «hvor det er bestemt i lov at mekling i forliksrådet ikke finner sted», sammenholdt med vernetingsbestemmelsen i åvl. § 85, innebærer at saker etter åndsverkloven ikke skal forliksrådsbehandles. Det vises særlig til at forarbeidene til § 6-2 synes å forutsette at sakstyper som i egne regler er «kanalisert til bestemte domstoler» og ikke til «tingrettene i sin alminnelighet», ikke skal forliksrådsbehandles.

 

Saken ble etter dette henvist til behandling ved Oslo tingrett. Med dette må det anses avgjort at saker etter åndsverkloven ikke skal forliksrådsbehandles men fremmes direkte til behandling for Oslo tingrett.

02 mars 2023

Endringene i varemerkeloven har trådt i kraft

En merkedag for varemerkejurister: 1. mars 2023 trådte endelig endringene i varemerkeloven i kraft. Vi gir her informasjon og noen videre henvisninger som kan være nyttig for alle som er berørt av endringene.

Utklipp av endringsloven hentet fra Norsk Lovtidende

Lov om endringer i varemerkeloven mv. for å gjennomføre det nye varemerkedirektivet i norsk rett ble vedtatt av stortinget tilbake i desember 2020 (lov 6. desember 2020 nr. 67 om endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.)). Bakgrunnen for lovendringene er Prop.43 LS (2019–2020), fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet i februar 2020. Immaterialrettstrollet har tidligere omtalt proposisjonen og innholdet i endringene herher og her. Bakgrunnen for at ikrafttredelse har latt vente på seg er omtalt her

Endringsloven fra 2020 trådte delvis i kraft 1. mars 2023, jf. forskrift 22. mars 2023 (FOR-2023-02-17-229). Vedtaket om ikrafttredelse gjelder endringene i varemerkeloven samt endringene patentloven, panteloven, foretaksnavneloven og designloven.  

Nå som endringene har trådt i kraft, er overgangsreglene særlig aktuelle. Endringsloven punkt VIII punkt 1 åpner for at departementet kan fastsette nærmere overgangsregler. Ved forskrift 22. mars 2023 (FOR-2023-02-17-230) er det gitt slike overgangsregler. I endringsloven VIII punkt 2 er det videre gitt en særskilt overgangsregler for varemerker i sort-hvitt, som følge av at varemerker ikke lengre kan registreres i sort-hvitt og oppnå beskyttelse for enhver farge eller fargekombinasjon.  

I forbindelse med ikrafttredelse av lovendringene har det blitt også vedtatt endringer i relevante forskrifter, som trådte i kraft 1. mars 2023. Justis- og beredskapsdepartementet har vedtatt forskrift om endringer i varemerkeforskriften (FOR-2023-02-17-261). Nærings- og fiskeridepartementet har også vedtatt endringer i forskrift om endring i forskrift om betalinger mv. til Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter (FOR-2023-02-22-253). Endringene er omtalt på Patentstyrets nettsider

En oversikt over endringer Patentstyret har gjort i veiledningsmaterialet på sine nettsider finnes på Patentstyrets nettsider