17 november 2017

Full seier for Hunderfossen og Aukruststiftelsen i Høyesterett

Høyesterett avsa 15.11.17 dom i Il Tempo Gigante-saken, og la enstemmig til grunn at berg-og-dalbanen «Il Tempo Extra Gigante» ikke innebar et inngrep opphavsretten Caprino Filmcenter har til filmbilen «Il Tempo Gigante». Høyesterett la til grunn Caprino Filmcenters bidrag til filmbilen var begrenset til den kunsthåndverksmessige utformingen av filmbilen. Disse trekkene gjenfinnes imidlertid ikke i «Il Tempo Extra Gigante» og sistnevnte innebar derfor ikke et inngrep i Caprinos bearbeidelse. Caprino kunne heller ikke anses å ha vern for tittelen «Il Tempo Gigante» etter åndsverkloven § 46.

«Il Tempo Gigante» - filmbilen
Kjell Aukrust skapte Flåklypa-universet gjennom tegninger og fortellinger. Han utga flere bøker med skildringer av Flåklypa, og en egen bokserie med Flåklypa Tidende. Den første kjente tegningen av «Il Tempo Gigante» ble publisert i Adresseavisen i 1968 under navnet «Reodor V-20», og skulle forestille Adresseavisens nye budbil (tegning A).

På slutten av 60-tallet kom Aukrust i kontakt med Ivo Caprino, og de avtalte å lage en TV -serie basert på Flåklypauniverset kalt «Flåklypa Radio Norway». Til bruk i TV-serien ble det bygd en 1,5 m. lang tredimensjonal «Il Tempo Gigante». Bilen ble bygd i filmstudioet på Snarøya av Bjarne Sandemose (filmbilen). I 1972 skrinla imidlertid NRK prosjektet.

Etter en ide fra Remo Caprino, avtalte Aukrust og Caprino i stedet å lage en helaftens dukkefilm - «Flåklypa Grand Prix». Manu­skriptet til filmen ble skrevet av Kjell Aukrust, Kjell Syversen, Ivo Caprino og Remo Caprino. Filmen hadde premiere i 1975 og ble en svært stor suksess. I Norge ble det solgt 5,5 millioner kinobilletter, og filmen er oversatt til 13 språk og vist i 30 land. Som et markedsføringstiltak bygget  Caprino Filmcenter også en kjørbar fullskalaversjon av «Il Tempo Gigante» som vakte stor interesse.

I forbindelse med forberedelsene av TV-serien eller filmen tegnet Aukrust en oppdatert versjon av bilen – nå omtalt som «Il Tempo Gigante» (tegning B) Denne fungerte også som rekvisitt i filmen, nærmere bestemt i en scene hvor Solan Gundersen tar med seg tegningen til Ben Redik Fy-Fazan. Kjell Aukrusts opphavsrett er ved hans død overdratt til Aukruststiftelsen.

Hunderfossen Familiepark i Lillehammer bygget på 80-tallet opp en opplevelsespark som i stor grad var basert på Ivo Caprinos troll, figurer og dukker med motiver fra norske eventyr. Ved åpningen i 1984 hadde parken blant annet et 15 meter høyt sittende troll laget av Ivo Caprino. Fullskalamodellen av «Il Tempo Gigante» sto i sommermånedene utstilt i parken. Hunderfossen ønsket på 2000-tallet å lage en mer helhetlig attraksjon rundt «Il Tempo Gigante» blant annet i form av et «Reodors verksted» i forbindelse med bilen. Det var kontakt mellom parken og Caprino i denne forbindelse, men dette  materialiserte seg ikke.

«Reodor V-20» - tegning A
Opprinnelig publisert i Adresseavisen, 1968
Hunderfossen Familiepark tok da uformelt kontakt med Aukruststiftelsen. Denne kontakten resulterte etter hvert i byggingen av berg-og-dalbanen «Il Tempo Extra Gigante», som sto klar til åpningen av parken våren 2014. Banen var 13 meter lang med 14 seter og var dels modellert som «Il Tempo Gigante» foran og bak, blant annet i form av overdimensjonerte eksospotter, radar og lykter på skjermen.

Caprino Filmcenter tok 15.10.2014 ut stevning mot Hunderfossen Familiepark blant annet med påstand om at parken ble forbudt å markedsføre «Il Tempo Extra Gigante». Det ble anført at Caprino hadde opphavsrett til filmbilen «Il Tempo Gigante» og Tegning B sammen med Aukruststiftelsen, og at banen innebar inngrep i denne opphavsretten. I alle tilfelle ble det anført at banen innebar en krenkelse av markedsføringsloven §§ 25 og 30 og brudd på lojalitetsplikt. Aukruststiftelsen trådte inn i saken med krav mot Caprino filmsenter, jf. tvisteloven § 15-3

Sør-Gudbrandsdal tingrett avsa 16.10.2015 dom i saken (omtalt av IPtrollet her), hvor det ble slått fast at «Il Tempo Extra Gigante» ikke innebar inngrep i Caprino Filmsenters opphavsrett til filmbilen «Il Tempo Gigante». Caprino anket til Eidsivating lagmannsrett, som 9.1.2017 avsa dom (omtalt av IPtrollet her) hvor et flertall på to dommere la til grunn at «Il Tempo Extra Gigante» innebar et inngrep i Caprinos opphavsrett til filmbilen. Det ble også lagt til grunn at navnet «Il Tempo Extra Gigante» innebar et inngrep i åndsverklovens (§ 46) tittelvern av «Il Tempo Gigante». Hunderfossen og Aukruststiftelsen anket til Høyesterett, som ved beslutning av 16.5.17 fremmet de opphavsrettslige spørsmålene i saken til behandling.

Høyesteretts avgjørelse

Omfanget av Sandemoses bearbeidelse
Partene var enige om at Aukrusts tegning A var forbilde ved byggingen av filmbilen, og at denne måtte anses som en bearbeidelse av tegning A. Det var heller ikke uenighet om at Bjarne Sandemose tilførte elementer til filmbilen som hadde opphavsrettslig vern som bearbeidelse etter åvl. § 4 (punkt 62). Uenigheten mellom partene knyttet seg til hva som er beskyttet som bearbeidelse i filmbilen (punkt 63).

«Il Tempo Gigante» - tegning B
Førstvoterende tok utgangspunkt i at bearbeideren av et åndsverk har opphavsrett til verket «i denne skikkelse» - altså som bearbeidelse. Lest i sammenheng med åvl. § 1 må dette imidlertid innebære at bearbeiderens opphavsrett er begrenset til resultatet av hans skapende åndsinnsats, og ved denne fastleggelsen må bearbeidelsen avgrenses mot originalverket (punkt 75).

Lagmannsretten hadde i sin vurdering lagt til grunn at det var «helhetsinntrykket av filmbilen som utgjør opphavsretten til ... bearbeidelsen av tegning A, slik også i Rt-2012-1062 (Tripp Trapp) avsnitt 90 som gjengitt ovenfor». Etter flertallet i lagmannsrettens syn var det derfor «heller ikke riktig å gjøre "fradrag" for Kjell Aukrusts bidrag til filmbilen, utover det helhetsinntrykk som fremgår av originalverket (tegning A).» Dette gjaldt «både for enkeltelementer som Aukrust har benyttet i tidligere tegninger, og de idéer som han ga til Bjarne Sandemose i forbindelse med byggingen av filmbilen» (Lagmannsrettens dom s. 43, gjengitt i punkt 80).

Denne tilnærmingen bygget i følge førstvoterende på en uriktig forståelse av åndsverkloven § 4 (punkt 82). Den riktige tilnærmingen for å «fastslå hva som er vernet, er å klarlegge hvilke selvstendige endringer og tillegg bearbeideren har tilført originalverket, og så vurdere om disse fyller kravet til verkshøyde, hver for seg eller etter en helhetsbedømmelse». Ved denne vurderingen må bearbeidelsen «holdes opp mot alle sider av originalverket som er uttrykk for originalopphavsmannens åndsinnsats – detaljer så vel som helhet» (punkt 83).

Aukrusts opphavsrett til tegning A er da ikke begrenset til «helhetsinntrykket» av tegningen (punkt 84). Ved å legge til grunn at bearbeidelsen utgjør «helhetsinntrykket» av filmbilen, tar lagmannsretten «dessuten ikke tilstrekkelig høyde for at Sandemose ikke skal ha vern for ideer og håndverksmessige endringer, og heller ikke for verkselementer og kunstneriske uttrykk som kan tilbakeføres til Aukrust» (punkt 85).

En konsekvens av lagmannsrettens tilnærming er, som førstvoterende riktig påpeker, at «opphavsretten til originalverket blir innskrenket og fortrengt av bearbeidelsen», i strid med  åvl.  § 4 andre ledd, som bestemmer at bearbeideren ikke kan råde over det bearbeidete verk «på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket». Det samme fremgår av Bernkonvensjonen artikkel 2 nr. 3 (punkt 86).

«Il Tempo Gigante» - filmbilen
Ved vurderingen av hvilke elementer i filmbilen som nyter opphavsrettslig vern som bearbeidelse, måtte det ses hen til både enkeltdetaljer, sammenstillingen og helhetsinntrykket av de elementer som Sandemose tilførte filmbilen (punkt 94). Det måtte ved denne vurderingen tas hensyn til hvilke muligheter Sandemose hadde til å ta frie og kreative valg, jf. Rt-2007 s. 1329 (Huldra i Kjosfossen) punkt 44. Når Sandemose skulle bygge en tredimensjonal modell av «Il Tempo Gigante» basert på Aukrusts tegninger i en film som skulle gjenskape Aukrusts Flåklypaunivers, innebar dette at Sandemoses spillerom for original skapende innsats var innsnevret, og at muligheten til å skape noe som har verkshøyde, dermed ble innskrenket (punkt 98).

Ved denne vurderingen måtte det tas hensyn til at flere av enkeltelementene i filmbilen kunne tilbakeføres til Kjell Aukrusts tidligere tegninger. Partene var enige om at dette omfatter tegninger av radar, dioptersikte, lykter med øyelokk, rakettrør og støtfanger. Det var klart at ideen om å bruke disse på filmbilen ikke var opphavsrettsbeskyttet, jf. Rt. 2013 s. 822 (Ambassadør) punkt 49. Sandemose kunne heller ikke få vern for detaljer som gjenga Aukrusts tegninger (punkt 101).

Det var riktignok uenighet mellom partene hvilke øvrige elementer som kunne føres tilbake til Aukrust. Dette gjaldt blant annet en ekstratank med dyrlegesprit, håndbrems med direkte overføring til bremsekloss og blodbank, som var nevnt i manuskriptet til Flåklypa Radio Norway fra 1969. Førstvoterende avviste Caprinos anførsler om at denne passasjen var limt inn i manuskriptet etter at filmbilen var laget, og fant det sannsynlig at disse elementene opprinnelig måtte tilskrives Aukrust.

Førstvoterende la etter denne vurderingen, på samme måte som tingretten, til grunn at Sandemoses bidrag til filmbilen var begrenset til å gi denne en kunsthåndverksmessig utforming (punkt 96 og 97 og 109).

Inngrepsvurderingen
Verneomfanget beror i følge førstvoterende «på hvor originalt og særpreget verket er, og vernet rekker så langt den individuelt skapende innsats når, jf. Rt-2012-1062 (Tripp Trapp) avsnitt 86. Det avgjørende er om de individuelle trekk som beskyttelsen er knyttet til, går igjen på en slik måte at verket kan sies å ha bevart sin identitet, jf. Rognstad, op. cit. side 138» (punkt 113). 

«Il Tempo Extra Gigante»
Foto: Åshild Eidem, Aftenposten
Med dette utgangspunktet fant førstvoterende det passende å dra linjene til saken inntatt i Rt. 1962 s. 694 (Wegners sybord), hvor spørsmålet var om sybordet Bjørg var en krenkelse av Wegners opphavsrett til sitt bord. Høyesterett sluttet seg her til en sakkyndig uttalelse om at «Wegners bord er et forfinet stykke formkunst, mens Bjørg er et robust bruksmøbel, uten denne forfinelse». «Når Wegners opphavsrett [da] bare omfatter selve den kunstneriske utformning av bordet, kan jeg etter dette ikke se at hans rett er blitt krenket ved fremstillingen av sybordet 'Bjørg'.» (punkt 114)

På tilsvarende måte hadde «Il Tempo Extra Gigante» et industrielt preg, som ga et helt annet estetisk inntrykk enn filmbilens forfinete kunsthåndverksmessige uttrykk (punkt 117). «Il Tempo Extra Gigante innebar derfor ikke et inngrep i opphavsretten til Sandemoses bearbeidelse i filmbilen (punkt 118).

Opphavsretten til tegning B
Førstvoterende la, på samme måte som tingretten, videre til grunn at tegning B måtte anses som en bearbeidelse av tegning A, men ikke av filmbilen, og at Aukruststiftelsen alene har opphavsrett til denne (punkt 127).

Etter dette var det for førstvoterende ikke nødvendig å ta stilling til Caprinos anførselen om at filmbilen var et fellesverk etter åndsverkloven § 6, eller Aukruststiftelsen og Hunderfossens subsidiære anførsel om at Caprino Filmcenter ikke har ervervet nødvendige rettigheter fra Bjarne Sandemose (punkt 128).

Tittelvern
Førstvoterende la til grunn at det var Aukrust som laget navnet «Il Tempo Gigante» til manuskriptet til Flåklypa Radio Norway fra 1969. Det ble lagt til grunn at formålet med tittelvernet i åvl. § 46 var å beskytte opphavsmannen mot at andre benytter hans tittel for å dra fordeler av den anseelse som er knyttet til ham eller verket (punkt 134-137). Selv om Caprino Filmcenter først hadde offentliggjort filmen og filmbilen under navnet «Il Tempo Gigante», innebar ikke dette en rett for Caprino som bearbeider å fortrenge Aukrust som opprinnelig opphavsmanns rett til å benytte den tittelen han hadde satt på sitt verk (punkt 138 og 140). Åvl. § 46 ga derfor ikke Caprino Filmcenter rett til å nekte Aukruststiftelsen å bruke tittelen «Il Tempo Gigante» (punkt 141).

Immaterialrettstrollets vurderinger

«Il Tempo Gigante» - bil i full støttelse
Høyesterett klargjør gjennom sin tolkning av åndsverkloven § 4 at vernet av en bearbeidelse ikke rekker lenger enn bearbeiderens skapende innsats til bearbeidelsen. Man kan ikke, som lagmannsretten, legge til grunn at det er helhetsinntrykket av filmbilen som utgjør den bearbeidelsen Caprino har opphavsrett til. Man må derimot klarlegge hvilke selvstendige endringer og tillegg bearbeideren har tilført originalverket, og deretter vurdere om disse oppfyller kravet til verkshøyde. Det er for så vidt ikke oppsiktsvekkende at opphavsrettsvernet ikke rekker lenger enn opphavsmannens originale bidrag. Det er likevel klargjørende å få det presisert av Høyesterett at dette ikke stiller seg annerledes for bearbeidelser som skjer i samarbeid med originalopphavsmannen.

På mange måter passer Caprinos argument om medopphavsrett til filmbilen på grunnlag av en frembringelse som både Aukrust og Sandemose deltok i, bedre inn i åndsverkloven § 6 om fellesverk. Et fellesverk etter åvl. § 6 foreligger når to eller flere opphavsmenn i samarbeid har skapt et verk, uten at den enkeltes ytelser kan skilles ut som særskilte verk. Dette kravet til samarbeid, eller som det formuleres i forslaget til ny åndsverklov - «felles skapende åndsinnsats», har tradisjonelt ikke vært betraktet som særlig strengt. Det har vært ansett tilstrekkelig at opphavsmennene har arbeidet i fellesskap etter en felles idé. Konsekvensen av at det foreligger et verk som på denne måten er frembrakt i samarbeid, er at alle opphavsmennene får opphavsrett til fellesverket uavhengig av om det har bidratt med skapende innsats til alle deler av dette.

I en slik situasjon bør det imidlertid også gjøres fradrag for bidrag den enkelte opphavsmannen har skapt før samarbeidet startet, da slike bidrag ikke kan anses å være del av en «felles skapende åndsinnsats». Sånn sett ville resultatet neppe blitt annerledes om Høyesterett hadde betraktet filmbilen som et fellesverk, og dette er trolig grunnen til at Høyesterett fant at det ikke var nødvendig å ta stilling til spørsmålet. På grunn av samarbeidskarakteren til fellesverk er problemstillingen imidlertid ikke helt parallell til spørsmålet om omfanget av en bearbeidelse. Det hadde derfor vært interessant om Høyesterett hadde tatt separat stilling til dette spørsmålet.

Det bør videre knyttes en kommentar til det faktum lagmannsretten la til grunn i sin behandling, og som Høyesterett også var bundet av i og med at det bare var anket over rettsanvendelsen. Det var også uenighet om dette mellom partene (se punkt 48).

Førstvoterende la til grunn at Høyesterett ved anke over rettsanvendelsen, må bygge på lagmannsrettens bevisbedømmelse, men at lagmannsrettens domsgrunner kan suppleres med kjensgjerninger som er vitterlige eller ubestridte, jf. HR-2015-948-U punkt 5. Det bemerkes spørsmålet i opphavsrettssaker ofte vil være hvilke rettslige slutninger som kan trekkes fra faktum, og at slike vurderinger ikke dreier seg om bevisbedømmelse men om å anvende rettsreglene på det foreliggende faktum (punkt 89). Dette omfatter også estetiske vurderinger som inngår i vurderingen av om et verk er etterlignet (punkt 90).

Lagmannsrettens flertall legger i sin bevisvurdering tilsynelatende at Sandemoses faktiske bidrag til utformingen av filmbilen har vært større enn det tingretten legger til grunn, i alle fall slik dette immaterialrettstrollet leser dommen. I domspremissene kommer dette imidlertid i stor grad til uttrykk i lengre referat fra den såkalte «Brand Valley-rapporten» som flertallet «slutter seg til».


Førstvoterende har derfor sitt på det tørre når han betrakter «Brand Valley-rapporten» som estetiske vurderinger som Høyesterett kan overprøve. Når førstvoterende forkaster denne fordi det «hefter ... klare svakheter» ved den, forkastes også lagmannsrettens eventuelle avvikende bevisvurdering. I den grad lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en bevisvurdering som avviker fra tingrettens, kommer dette derfor tilsynelatende ikke godt nok til uttrykk i premissene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar