27 september 2019

EU-domstolen i C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online I: Det skal foretas en reell avveining mellom opphavsretten og hensynet til ytringsfriheten

EU-domstolen avsa 29.7 dom i to saker om forholdet mellom opphavsretten på den ene side og ytrings-, presse- og informasjonsfriheten på den andre side: C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online. Avgjørelsene slår, ikke uventet, fast at unntakskatalogen i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3 er uttømmende. Det forutsettes imidlertid  at nasjonale domstoler skal foreta en reell avveining mellom hensynet til ivaretakelse av opphavsretten og hensynet til ivaretekalsen av grunnleggende rettigheter som ytrings- og pressefriheten. Det fremheves at sistnevnte skal tillegges særlig vekt på om anvendelsen av det opphavsrettslig beskyttede verket inngår i en offentlig samtale eller en politisk debatt om et tema av allmenn interesse.

Sakene behandlet i tillegg spørsmål knyttet til originalitetskravet, og det nærmere innholdet av unntakene for dagshendinger og sitater i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3. Dette vil bli behandlet i en senere bloggpost.

EU-domstolen
Foto: Cédric Puisney, CC 2.0
C-469/17 Funke Medien omhandlet en rekke tyske militærrapporter fra 2001 til 2012, som ga opplysninger om utplasseringen av tyske styrker og soldater («die Afghanistan-Papiere»).

Funke Medien betjener nettsiden for den tyske avisen Westdeutche Allgemeine Zeitung, og søkte i 2012 om innsyn rapportene. Disse var klassifisert med «resticted access», og innsyn ble derfor nektet. Rapportene ble likevel lekket til Funke Medien, som publiserte disse. Den tyske staten begjærte derfor midlertidig forføyning og anførte at publiseringen innebar et opphavsrettsinngrep.

C-516/17 Spiegel Online omhandlet den tyske politikeren Volker Beck, som var forfatter av en artikkel som argumenterte for dekriminalisering av pedofili. Denne ble i 1988 publisert i en artikkelsamling med tittelen «Der pädosexuelle Komplex». Beck hevdet imidlertid at forleggeren hadde endret artikkelens tittel og deler av innholdet, og tok derfor avstand fra den publiserte artikkelen. For å vise forskjellene, la Beck etter hvert ut manuskriptet medet påtrykk skrått over hver side som tok avstand fra innholdet i artikkelen.

Like før forbunddagsvalget i 2013 publiserte den tyske nettavisen Spiegel Online en artikkel som hevdet at forskjellene mellom det opprinnelige manuskriptet og den publiserte artikkelen var uvesentlige, og at endringene som var gjort ikke endret budskapet i artikkelen. For å påvise dette la Spiegel ut de to versjonene ut for nedlasting slik at leserne selv kunne ta stilling til dette.

Beck krevde at Spiegel Online fjernet det opprinnelige manuskriptet og i stedet la ut lenke til den kommenterte versjonen på hans nettside. Dette ble avslått, og Beck gikk da til søksmål for å få fjernet artikkelen, da han hevdet at dette grep inn i hans enerett til tilgjengeliggjøring og krenket hans rett til respekt for verket. Spiegel anførte at publiseringen var lovlig, og påberopte blant annet at bruken kunne begrunnes i at unntaket for bruk av verk i forbindelse med dagshendinger samt sitatretten. Disse bestemmelsene måtte  forstås vidt når disse ble tolket i lys av informasjonsfriheten og pressefriheten slik disse hadde kommet til uttrykk i EUs charter for grunnleggende rettigheter.

EU-domstolens avgjørelser


De sentrale spørsmålene i begge avgjørelsene gjaldt forholdet mellom de opphavsrettslige enerettene, unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 og de grunnleggende rettighetene til ytrings-, informasjons- og pressefrihet i EUs charter for menneskerettigheter. Dette ga seg uttrykk i at spørsmål 1-3 og svarene på disse så å si var likt formulert i begge avgjørelsene.

Spørsmål 1: Unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 gir medlemsstatene et spillerom ved gjennomføringen i nasjonal rett



Infosocdirektivet artikkel 5 inneholder en liste over det som i utgangspunktet er valgfrie unntak fra de opphavsrettslige enerettene, som medlemsstatene kan velge å innføre. Dette omfatter blant annet rett til å anvende åndsverk i rapporteringen av dagshendinger i  artikkel 5 nr. 3 c) og sitateretten i artikkel 5 nr. 3 d). Gjennom sitt første spørsmål ønsket Bundesgerichtshof svar på om de enkelte unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 innebærer en fullharmonisering, eller om bestemmelsene gir medlemsstatene et visst spillerom ved gjennomføringen i nasjonal rett. For tysk rett hadde dette særlig betydning for anvendelsen av bestemmelser om grunnleggende rettigheter. Dette henger dels sammen med at den tyske grunnlovsdomstolen ikke vurderer fullharmoniserte bestemmelser opp mot vernet av slike rettigheter i den tyske grunnloven, men bare opp mot rettigheter i EUs charter for menneskerettigheter (Spiegel avsnitt 17).


EU-domstolen tok utgangspunkt i at formålet med infosocdirektivet ikke var en fullharmonisering av opphavsretten på europeisk nivå (Funke avsnitt 34/Spiegel avsnitt 23). Det fremheves at ordlyden i bestemmelsene om hhv. dagshendinger og sitater i artikkel 5 nr. 3 c) og d) gir anvisning på skjønnsmessige vurderinger som at gjengivelsen ikke må gå lenger enn «det informative formål berettiger til» og at sitater må være i samsvar med «god skikk». Dette innebar at disse bestemmelsene ikke tok sikte på full harmonisering, og at medlemsstatene derfor har et visst spillerom ved gjennomføringen av dem.

Denne «skjønnsmarginen» er imidlertid ikke ubegrenset. Medlemsstatene må for det første overholde EU-rettens alminnelige prinsipper, herunder proporsjonalitetsprinsippet. Dette innebører at  bestemmelsene i direktivet må tolkes på en måte som er egnet til å sikre formålet med direktivet og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å sikre dette formålet (Funke avsintt 49/Spiegel avsnitt 34). For det andre kan skjønnsmarginen ikke anvendes på en måte som er i strid direktivets formål om innføring av et høyt beskyttelsesnivå og sikring av funksjonen til det indre maredet, jf. fortalen avsnitt 1 og 9 (Funke avsintt 50/Spiegel avsnitt 38).  For det tredje begrenses den av trestegstesten i artikkel 5 nr. 5 (Funke avsintt 52/Spiegel avsnitt 37).  Og for det fjerde begrenses den av EUs charter for grunnleggende rettigheter (Funke avsintt 53/Spiegel avsnitt 38).

Hovedkvarteret til Funke Medien
Foto: Wiki05, CC BY-SA 4.0
Spørsmål 3: Informasjonsfriheten og pressefriheten i charterets artikkel 11 kan ikke begrunne unntak fra eneretten ut over unntakene og innskrenkningene som hjemles i artikkel 5 nr. 2 og 3

Ikke overraskende legger EU-domstolen i svaret på spørsmål 3, til grunn at katalogen over unntak og innskrenkninger i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3 er uttømmende, og ikke kan suppleres med andre unntak eller begrensninger. Dette begrunnes blant annet i at en slik tolkning vil kunne skade effektivitetet av harmonisering av opphavsretten som direktivet tilstreber (Funke avsnitt 62/Spiegel avsnitt 47). Dette innebærer at avbalanseringen av opphavsretten mot andre grunn­leggende rettig­heter som ytrings-, presse- og infor­masjons­frihet slik disse kommer til uttrykk i EUs charter for menneske­rettigheter, må skje innenfor listen av unntak i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3.

Spørsmål 2: Nasjonale domstoler skal avveie hensynet til ytrings-, presse- og informasjonsfriheten opp mot hensynet til opphavsretten ved fastleggelsen av rekkevidden av unntaket for dagshendinger og sitater i artikkel 5 nr. 3 c) og d)

Dette avdempes av at EU-domstolen i svaret på spørsmål 2 legger til grunn at rekkevidden av unntakene skal avveie hensynet til de grunnleggende rettighetene ved fastleggelsen av omfanget av unntakene.  Unntakene skal riktignok i utgangspunktet tolkes strengt (Funke avsintt 69/Spiegel avsnitt 53).  Dette må imidlertid veies opp mot at unntakskatalogen i artikkel 5 nr. 2 og 3 har karakter av å være rettigheter for brukerne (Funke avsintt 70/Spiegel avsnitt 54).

Unntakene og begrensningene i artikkel 5 skal derfor tolkes slik at man sikrer at disse blir effektive og oppnår sitt formål. Dette er av særlig betydning når unntakene og begrensningene har som formål å sikre overholdelse av grunnleggende rettigheter, slik tilfellet er for retten til bruk i forbindelse med dagshendinger i artikkel 5 nr. 3 c) og sitatrettenn i artikkel 5 nr. 3 d) (Funke avsintt 71/Spiegel avsnitt 55).

Selv om immaterialrettighetene er beskyttet gjennom EUs charter for grunnleggende rettigheter artikkel 17 nr. 2, innebærer dette på ingen måte at disse rettighetene er absolutte (Funke avsintt 72/Spiegel avsnitt 56).  Det fremheves at artikkel 5 nr. 3 c) og d) innebærer at ytringsfriheten og pressefriheten i chareterets artikkel 11 skal tillegges særlig vekt Det påpekes at charteret skal sikre sammenheng mellom retttighetene i dette og de tilsvarende rettighetene i EMK (Funke avsintt 73/Spiegel avsnitt 57).  Her fremheves det at det fremgår av prakis fra EMD i avveiningen mellom opphavsretten og ytringsfriheten, legger særlig vekt på om anvendelsen av verket inngår i en offentlig samtale eller en politisk debatt om et tema av allmenn interesse (Funke avsintt 76/Spiegel avsnitt 58).

På bakgrunn av dette er opp til den nasjonale domstolen å avveie rettighetshavers eneretter etter artikkel 2 a) og artikkel 3 nr. 1 på en måte som tar hensyn til brukerenes rettigheter i unntaksbestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 c) og d), respekterer bestemmnelsens ordlyd, sørger for at tolkningen gjør at bestemmelsene blir effektive og fullt ut er i samsvar med de grunnleggende rettigheter i EUs charter (Funke avsnitt 76/Spiegel avsnitt 59).

Immaterialrettstrollets betraktninger

Ikke overraksende legger EU-domstolen legger i C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online til grunn at unntakskatalogen i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 er uttømmende. Dette samsvarer med svaret på det tilsvarende spørsmålet i C-476/17 Pelham, som ble avsagt samme dag (saken er tidligere omtalt i gjesteinnlegg hos IP-trollet av Simen Skarstein Waaler og Alan Hui).

Volker Beck
Foto: Stephan Röhl, CC BY SA 2.0
Dette innebærer at avbalanseringen av opphavsretten mot andre grunnleggende rettigheter som ytrings-, presse- og informasjonsfrihet slik disse kommer til uttrykk i EUs charter for menneskerettigheter, må skje innenfor listen av unntak i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3.

Her er EU-domstolen mer restriktiv enn Generaladvokaten, som åpnet for at enerettene kunne avgrenses også utenfor unntakskatalogen i artikkel 5 i tilfeller hvor håndhevelse av eneretten ville gripe inn i «the essential content of a fundamental right» (Generaladvokaten i Spiegel Online, avsnitt 62). Noen stor forskjell utgjør dette neppe, da det nok er få tilfeller hvor håndhevelse av de opphavsrettslige enerettene vil gripe inn i kjernen av de grunnleggende rettighetene på denne måten.

Det forholdsvis bastante standpunktet om at unntakskatalogen er uttømmende avdempes imidlertid av at gjennomføringen av denne ikke bare skal gjøre dette på en måte som er forenelig med direktivet, men også sørge for at gjennomføringen ikke er i strid med grunnleggende rettigheter eller andre alminnelige EU-rettslige prinsipper (Funke avsnitt 68/Spiegel avsnitt 52). EU-domstolen gir med dette anvisning på at det skal foretas en reell avveining mellom rettighetshavers eneretter innenfor rammene av den avgrensning bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 innebærer i opphavsretten. Dette innebærer at opphavsrettighetene ikke står i noen særstilling, hvor bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 og de grunnleggende rettighetene utgjør snevre unntak fra de opphavsrettslige enerettene.

Inntil EU-domstolen selv tolker bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 mer inngående, etterlater dette et relativt vidt skjønn til medlemsstatene både til å tolke disse og til å avveie hensynet til rettighetshaverne opp mot hensynet til brukerne i lys av de grunnleggende rettighetene.

En slik avveining må også norske domstoler foreta, selv om EUs charter for grunnleggende rettigheter ikke er gjort til en del av EØS-avtalen. For det første skal infosocdirektivet tolkes på samme måte innenfor hele EØS-området. Når EU-domstolen legger til grunn at avveiningen mellom infosocdirektivets eneretter og avgrensningene av disse skal gjøres på grunnlag av charteret, vil man i Norge måtte gjøre en tilsvarende avveining når man har gjennomført direktivet. Charteret bestemmer dessuten i artikkel 52 at bestemmelser som samsvarer med bestemmelser i EMK skal tolkes på samme måte som disse bestemmelsene. For alle praktiske formål vil avveiningen mellom enerettene og avgrensningene av disse måtte bli den samme ved norske domstoler som den er ved EU-landenes domstoler.

Som en del av denne avveiningen er det videre interessant at EU-domstolen fremhever at unntakene i artikkel 5 nr. 3 må anses som rettigheter for brukerne:
«[A]lthough Article 5 … is expressly entitled ‘Exceptions and limitations’, it should be noted that those exceptions or limitations do themselves confer rights on the users of works or of other subject matter.» (Funke avsintt 74/Spiegel avsnitt 50).
Unntakene i artikkel 5 nr. 3 har tradisjonelt vært ansett som valgfrie for medlemsstatene, i den forstand at det er opp til medlemstatene om de ønsker å innføre slike unntak. Men om de gjør det kan disse unntakene ikke gå lenger enn det som følger av direktiver. Dette synes også å følge av ordlyden i bestemmelsen som angir at medlemsstatene «may provide for exceptions or limitations» til enerettene «in the following cases».

Det er for så vidt ikke nytt at EU-domstolen fremhever artikkel 5 nr. 3 som rettigheter for brukerne (C-117/13 Eugen Ulmer KG, avsnitt 43 og C‑145/10 Painer, avsnitt 132) eller fremhever at det skal skje en avveining mellom rettighetshavers og brukernes rettigheter (C‑467/08 Padawan avsnitt 43 og C-201/13 Deckmyn, avsnitt 26).

I Funke og Spiegel Online får uttalelsen om at unntakene utgjør rettigheter for brukerne først og fremst betydning ved å fremheve betydningen av avveiningen mellom hensynet til rettighetshaverne og brukerne av åndsverk. Dette er for så vidt viktig nok. Fra et norsk ståsted vil man kunne nikke anerkjennende til et synspunkt om at «lånereglene» i åndsverkloven kapittel 3 ikke anses som unntak fra eneretten, men som reelle begrensninger i enerettene. Så langt mener EU-domstolen neppe å gå. Det fremheves fortsatt at unntakene i utgangspunktet tolkes strengt (Funke avsintt 69/Spiegel avsnitt 53). Fremhevelsen av at det skal foretas en reell avveining, kan likevel få betydning for den vurderingen nasjonale domstoler må foreta.

Dette gir seg tilsynelatende også utslag i tolkningen av unntaket for gjengivelse i forbindelse med dagshendinger, hvor dette i Spiegel Online tolkes noe mer enn en minimumsbestemmelse (avsnitt 62-70). Når Tyskland først har valgt å gi et unntak for dagshendinger måtte dette også tolkes EU-autonomt, slik at det ikke kunne oppstilles et krav om at man måtte ha forsøkt å innhente samtykke fra rettighetshaver før gjengivelsen.

Tiden får vise om EU-domstolen gjør mer ut av dette rettighetsperspektivet. I lys av ordlyden kan det virke å gå vel langt å tolke artikkel 5 nr. 3 som noe annet enn unntak som medlemsstatene står fritt til å velge om de skal gjennomføre. Gitt at det skal skje en reell avveining mellom enerettene og bestemmelsene i charteret, er det imidlertid ikke utelukket at EU-domstolen i fremtiden kommer til at medlemsstatene er forpliktet til å gjennomføre enkelte av unntakene i artikkel 5 nr. 3, slik Generaladvokaten antyder i sin anbefaling i C-476/17 Pelham (avsnitt 77).

19 september 2019

After the Kraftwerk ruling: Narrower limitations and exceptions for EU and EEA?

EU-domstolen avsa 29.7.19 dom i C-476/17 Pelham, som omhandlet sampling av to sekunder fra «Metall auf Metall» av den kjente elektronikaduoen Kraf­twerk (tidligere omtalt av Simon Skarstein Waaler her). Alan Hui har tidligere skrevet PhD om opphavsrett og sampling av musikk, og skriver her et gjesteinnlegg om saken

Alan er for tiden postdoktor ved Universitetet i Oslo, hvor han jobber på MASHED-prosjektet ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse. Han har tidligere arbeidet som Assistant Director i den australske forvaltningen, hvor han har rådgitt den australske regjeringen om The Copyright Amendment (Online Infringement) Act av 2018 og generelt med modernisering av den australske opphavsrettsloven.


Introduction

The recent EU Court of Justice’s preliminary ruling in the Kraftwerk case (Pelham v Hütter, C-476/17) clarifies the nature and scope of exceptions and limitations in the EU, and the EOS (EEA) by virtue of the EFTA. Many have discussed the case, including Simon Skarstein Waaler in this blog (see also a Google Translate version in English). Here, we delve deeper into implications for limitations and exceptions beyond remixes and consider how the this ruling should be read with other authorities.


What is “unrecognisable to the ear”?

Ralph Hütter i Kraftwerk
Foto: Miroslav Bolek, CC BY SA 3.0
In the Kraftwerk ruling, the Court of Justice sets out a new test for infringement in relation to a phonogram sample and a phonogram producer’s rights. A sample infringes the phonogram producer’s right unless it is “in a modified form unrecognisable to the ear” (or in German, “in geänderter und beim Hören nicht wiedererkennbarer Form”, C-476/17, 31). But what does this mean? How is it different from other tests in EU copyright and related rights law that separate existing material from new material?

First of all, the test places the burden on the potential user to demonstrate the use is unrecognisable. The Court of Justice chose not to place the burden on rightholder to demonstrate, which could have been achieved with a “recognisable to the ear” test. In doing so, it created a different burden to other threshold tests, such as the “substantial part” test which places the burden on the rights holder to prove that a substantial part has been taken.

A second difference is that the test does not consider the new work as a whole. It only considers the sample taken out of the context of the new work. This contrasts with other concepts, such as parody, independent work and adaptation. For example, the parody test from Deckmyn which includes a requirement to “evoke an existing work while being noticeably different” (C 201/13, 20).

We should also consider, as a third matter, that the words “to the ear” tie the test to human sense and human perception. As the Court of Justice clarified in European Central Bank v Federal Republic of Germany, “Although an interpretation of a provision of an Agreement ‘in the light’ of its legal context is possible in principle to resolve a drafting ambiguity, such an interpretation cannot have the result of depriving the clear and precise wording of that provision of all effectiveness.” (C-220/03, paragraph 31). “To the ear” unambiguously points to the human ear. However, this seems difficult to adapt to the scale and nonhuman nature of automated systems for online platform regulation.  Though audio content identification is increasingly tailored to musical and sonic features which stand out to human perception, it does not enable perfect replication of or substitution for that perception.

Fourthly, it is not yet clear what kind of ear or what kind of listener the test refers to. Is the test attempting an objective standard of what a listener ought to have recognised, or a subjective standard based on a listener’s good faith belief? Is the test based on an expert listener (such as a musicologist or a musician familiar with the relevant styles of music), or a lay listener? Can the listeners be aided by studio monitor speakers, content recognition software or a music sampling?

Despite the test’s complexity, it clearly rules out some uses. This includes certain types of sampling which set out to highlight the sources are “unrecognisable to the ear”. Examples include mashups, long-form DJ mixes and mixes which select the recognisable parts of popular songs on music charts or within a genre. It also rules out unmodified uses, which might be relevant when sampling highly repetitive, minimalist or short phonograms.


Are free use, new work and independent work limitations inconsistent with EU law?

Foto: Zacks/Pixabay
The Court of Justice implies that free use and independent work limitations (such as the German Urheberrechtsgesetz § 24 (1), the Norwegian åndsverklov § 6, the Swedish upphovsrättlag § 4) are not consistent with relevant EU law. It writes, “A Member State cannot, in its national law, an exception or limitation other than those provided for in Article 5 of Directive 2001/29 to the phonogram producer’s right provided for in Article 2(c) of that directive” (C-476/17). The German § 24 (1) provision is such an exception or limitation not provided for in Article 5 of the InfoSoc Directive.

However, a free use or creation of an independent work may nonetheless avoid infringing a phonogram producer’s rights. When considering the phonogram producer’s exclusive right to authorise or prohibit reproduction (2001/29/EC, Article 2(c)), the court says, “where a use, in exercising the freedom of the arts, takes a sound sample from a phonogram in order to use it, in a modified form unrecognisable to the ear, in a new work, it must be held that such use does not constitute ‘reproduction’” (C-476/17, emphasis added).

So, in some circumstances, the use of a sample to make a new work does not infringe the phonogram producer’s exclusive right. In these circumstances, the use is not a reproduction covered by a limitation or exception; it is not a reproduction at all. The Court of Justice helpfully provides one set of circumstances: in exercising the freedom of the arts, modifying a phonogram to the point of unrecognisability to the ear. Perhaps this might extend to modifying other related rights material (such as broadcasts, films, and performances) to the point of unrecognisability for the relevant senses. If “unrecognisable to the ear” is the objective of the test, and the “modifying” is only a means, then other ways of achieving unrecognisability may also suffice. One could take a sample that is unmodified but nonetheless unrecognisable. One could also take an unmodified sample, but place it in a context which makes it recognisable, for example being obscured by other layers of sound, or by syncopation.

There are some circumstances that make a new work, but nonetheless infringe the phonogram producer’s exclusive right. In the Kraftwerk case, use of a sample “as a continuous loop, with minimal modifications and in such a way as to be recognisable, as a rhythm sequence” (Advocate-General’s opinion, C-476/17, 25) was infringing. To give another example, the taking of a photograph of a painting was ruled to be a new and independent work (upphovsrättlagen § 4) by the Swedish Supreme Court in J.L v M.A. (T- 1963-15), as the painting was a criticism of society, while the photograph was a portrait. However, the Kraftwerk court would rule this is infringement as the photograph would not be “unrecognisable to the eye”.

New frontiers or barriers for quotation

The Kraftwerk ruling introduces two interesting tests for determining whether a use qualifies for the quotation exception: “enter into dialogue” and “possible to identify the work”. A use must “enter into dialogue” with the used work, amongst other conditions, to be a quotation. The Court of Justice explains the text means that “the essential characteristics of a quotation are the use, by a user other than the copyright holder, of a work or, more generally, of an extract from a work for the purposes of illustrating an assertion, of defending an opinion or of allowing an intellectual comparison between that work and the assertions of that use” (C-476/17, 71). The court does not specify how or whether these characteristics relate to “criticism or review”, which are the two illustrative purposes set out in the Information Society Directive (InfoSoc Directive, 2001/29/EC, Article 5(3)(d)).

Moses Pelham
Foto: Stefan Brending, CC-BY-SA-3.0
According to the Kraftwerk court, there is only quotation if there is an “intention of entering into dialogue”, and “there can be no such dialogue where it is not possible to identify the work concerned by the quotation at issue” (C-476/17, 72-73). What does “possible to identify the work” mean? Presumably, it sets a different bar what is unrecognisable to the ear. One interpretation is that it is possible by any means, human or otherwise, to identify the work sampled. This may set a lower bar, for it seems that a work is more likely to be identified or recognised if the standard is not tied to the ear.

These additional tests from the Court of Justice ruling make the quotation exception more complex for music sampling artists, and creators of memes and GIFs who also rely on quotation.


Implementing the Kraftwerk ruling

Following the Kraftwerk ruling, EU and EEA states may need to implement changes in their phonogram rights, exceptions and limitations. There are at least two options for national jurisdictions to implement the Kraftwerk ruling: to update the statute or leave implementation for courts. A range of factors could influence a member state’s view about the merits of statutory or case law approaches, including how closely national statutory provisions mirror EU provisions.

Updating the statute could be desirable where statute is unclear on its face, following the Kraftwerk ruling. For example, an independent work or free use exception may be interpreted to cover too broad a range of uses, beyond those specified in EU limitations and exceptions. Amending the statute to clarify how it does not go beyond those specified by EU law would improve the clarity of statute when read as a standalone authority. It would also avoid uncertainty hindering copyright exceptions and limitations, an issue the German Constitutional Court highlighted in its earlier Pelham v Hütter ruling(Bundesverfassungsgericht, Case 1 BvR 1585/13, 31 May 2016, paragraph 100).

Leaving the statute unamended might be appropriate in cases where it is unclear how the Kraftwerk ruling interacts with the statute. Quotation exception statutes provide one set of examples. For example, “in dialogue with [the protected work]” (Kraftwerk ruling, 71) could be read to clarify “quotation” or “purposes such as criticism or review” (InfoSoc Directive, article 5(3)(d)). Given the InfoSoc Directive does not mention “in dialogue with, it may be preferable to leave it out of the statute. If the statute remains unamended, this would leave EU and EEA national courts to decide when it is necessary to consider whether a quotation for purposes such as criticism or review is in dialogue with the protected work. In such cases, waiting until the national courts apply the Kraftwerk ruling’s precedents could be prudent.

Foto: Carlotta Silvestrini/Pixabay
While there is generally some flexibility about whether and how to amend statutes to accommodate the Kraftwerk ruling, this is not the case when it comes to online content-sharing service providers like YouTube and SoundCloud. Here, the path for statutory reform following the Kraftwerk ruling is less certain but arguably more urgent. Ordinarily, a new interpretation of statutory provisions may not require urgent statutory reform and could apply to uses and disputes as they arise. However, EU states must comply with the Digital Single Market Directive by 7 June 2021 (DSM Directive, EU 2019/790, article 29) which require online content-sharing service providers to anticipate uses and avoid disputes by judging the nature of the uses upon upload. EOS states would need to comply in a similar timeframe. The DSM Directive requires authorisation for uses (article 17 (4)(a)) where “no exception or limitation applies” (preamble, paragraph 8). In addition, it requires “best efforts to ensure unavailability” where there is no authorisation (article 17(4)(b)). It also requires states to ensure reliance on certain exceptions and limitations for uses on online content-sharing services (article 17(7)).

Accommodating both the Kraftwerk ruling and the DSM Directive is a large-scale task that brings some challenges. Many content platforms already use automated tools, known as content ID systems, to identify use of popular phonograms in the millions of uploads happening each day and assist with copyright enforcement. Unfortunately, Content ID systems used are not always accurate at detecting use of phonograms and as a French research mission confirms (Copyright Protection on Digital Platforms, page 21), it is not cost-efficient to identify all copyright materials. In the MASHED project at the University of Oslo, we have been interviewing and surveying mashup producers to understand their experience of copyright and platform regulation. We are also speaking with content platforms and content ID providers about how they balance copyright, creativity and the scale of their activities, especially as laws change in this space. Countries and online service providers will need to walk a fine line between underblocking unauthorised and infringing uses and overblocking uses permitted by limitations and exceptions. Some parts of the Kraftwerk ruling which are difficult to translate into automated regulation systems —particularly the “unrecognisable to the ear” test—seem difficult to implement.


Towards harmonisation

The Kraftwerk ruling is another attempt by the EU Court of Justice to harmonise copyright and related rights. Together with the Deckmyn v Vandersteen ruling (that EU copyright and related rights concepts have “autonomous meaning”, C 201/13), it challenges EU and EOS states to adapt their laws to be closer to EU concepts. Because the EU Court of Justice is continuing to articulate and clarify the nature of copyright and related rights, and associated limitations and exceptions, national reforms may continue for some time as gaps are closed and concepts are clarified. Although the Kraftwerk case started with a single music remix in Germany, its future impact will be felt throughout the EU, the EOS and online content platforms.

Alan Hui