15 oktober 2018

Dom fra Oslo tingrett om inngrep i varemerkerettigheter og destruksjon av piratkopier

Oslo tingrett avsa 13. september dom i saken mellom saksøker Louis Vuitton Lalletier S.A  og saksøkte, innehaveren av enkeltpersonsforetaket Mubarak Shopsenter. Saken gjaldt varemerkeinngrep, tilbakeholdelse og destruksjon av ulovlige kopier samt forbud mot fremtidige inngrepshandlinger. 

Innehaveren av enkeltpersonsforetaket (heretter kalt varekjøper) hadde importert tre vesker og tre lommebøker som alle bar Louis Vuittons varemerke.  Da varene kom til Norge, ble de holdt tilbake av tollkontoret på Gardermoen på bakgrunn av mistanke om at varene var piratkopier. Louis Vuitton ble kontaktet og etter at de hadde undersøkt varene, ble det slått fast at tollkontorets mistanke stemte. For at slike tilbakeholdte varer skal kunne destrueres i medhold av tolloven destruksjonsbestemmelse (§ 15-4 tredje ledd), må det enten foreligge dom på destruksjon, eller så må varekjøper samtykke i at varene ødelegges.
Kilde: Tollvesenet
Like etter undersøkelsen tok Louis Vuitton forbindelse med varekjøper og ba denne om å undertegne en erklæring som skulle sikre samtykke til ødeleggelse, og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger. Varekjøper på sin side nektet å undertegne en slik erklæring og anførte at varene ikke var kjøpt i næringsvirksomhet. Varene var derimot gaver til varekjøpers familie. Louis Vuitton sendte flere henvendelser og informerte om at kravet ble fastholdt, uten at varekjøper responderte på dette. Louis Vuitton tok deretter ut stevning og nedla påstand om at varene måtte destrueres og varekjøper måtte forbys å innføre og omsette varer som krenker Louis Vuittons varemerkerettigheter i fremtiden. I tillegg ble det fremmet krav om erstatning for varemerkeinngrep oppad begrenset til 25 000 kroner og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger på 39 200 kroner.  
Varekjøper fastholdt for retten at varene skulle gis bort i gave og ikke videreselges som ledd i næringsvirksomhet. Videre ble det anført at varekjøper ikke undersøkte hva slags merker som var på varene da hun kjøpte dem og at hun ikke hadde kunnskap nok til å avgjøre hvorvidt varene var piratkopier eller ikke. Saksøkte mente hun var uskyldig og at hun måtte frifinnes for Louis Vuittons krav.
Retten pekte imidlertid på at varekjøper var innehaver av et enkeltpersonsforetak som er registrert innen butikkhandel i enhetsregistre. Videre hadde varekjøper forsøkt å importere varene nettopp til dette foretaket. På denne bakgrunn fant retten det «nokså klart» at varekjøper driver næringsvirksomhet, og anså det som sannsynliggjort at piratkopiene var ment til distribusjon og videresalg i næringsvirksomhet. Retten slo dermed fast at varene krenket Louis Vuittons enerett etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav a, og at innførselen var å anse som varemerkebruk i næringsvirksomhet etter samme bestemmelse tredje ledd bokstav c.

Oslo tingrett
Kilde: Domstolen
Tingretten fant videre at vilkårene for å kreve erstatning var oppfylt, og mente at en lisensavgift tilsvarende 25% av varenes omsetningsverdi var en rimelig utmåling. Når det gjelder vurderingen av om varene kunne destrueres etter varemerkeloven § 59 fremhevet retten at det tilbakeholdte partiet bestående av 3 lommebøker og tre vesker utgjorde et «alvorlig inngrep» i Louis Vuittons varemerkerettigheter, og det ble særlig vektlagt at varene ble importert i næringsvirksomhet. Tingretten var ikke i tvil og fant at varene kunne destrueres. Videre fikk varekjøper forbud mot å «innføre og omsette varer under Louis Vuitton Malletier S.A.s registrerte varemerker, herunder varemerker som er forvekselbare med disse, samt å innføre og omsette varer som fremstår som kopier av Louis Vuitton Malletier S.A.s varer», med hjemmel i varemerkeloven § 57. 

Immaterialrettstrollets betraktninger
Tingretten anså utfallet av saken som klart, og fant at saken var godt nok opplyst gjennom saksbehandlingen. Tingretten mente dermed at det ikke var behov for noen hovedforhandling, og saken ble avgjort etter forenklet domstolsbehandling, i medhold av tvisteloven § 9-8.

Med utgangspunkt i foreliggende faktum er det ikke tvilsomt at vilkårene for destruksjon var oppfylt.

Det er imidlertid verdt å knytte noen kommentarer til tingrettens slutning hva gelder forbudshandlinger og varemerkeloven § 57. Slutningen kan forstås slik at varekjøper forbys å selge varer som bærer Louis Vuittons varemerke generelt, uavhengig av om det er tale om lovlige varer eller ikke. Det som kan forbys etter bestemmelsen, er imidlertid at de begåtte inngrepshandlingene gjentas. Det varemerkeloven § 57 gir grunnlag til å forby er følgelig handlinger som krenker en annens varemerkerett. Slutningen må tolkes i lys av dette, og dersom varekjøper ved en senere anledning skulle komme over et «lovlig» parti med Louis Vuitton vesker, f. eks fra et konkursbo, bør hun ikke kunne nektes å selge disse i butikken sin. I avgjørelsen fra Oslo tingrett ble det lagt til grunn at varekjøper hadde kjøpt varene i næringsøyemed, og da gir resultatet seg selv. Mer spennende ville det vært dersom varekjøper i vårt tilfelle rent faktisk hadde vært en forbruker. I så måte er det naturlig å trekke en parallell til den såkalte Rolex-saken som ble behandlet av EU-domstolen i avgjørelse C-98/13
EU-domstolens bygning
Kilde: Court of Justice of the European Union
I denne saken var det en privatperson som hadde kjøpt og betalt en Rolex klokke fra en kinesisk nettbutikk. Klokken ble holdt igjen i tollen, og det ble raskt klart at det vare tale om en varemerkeforfalsket kopi. Rolex tok forbindelse med kjøperen og anmodet om samtykke til at klokken kunne destrueres. Kjøperen nektet å samtykke til dette og anførte at han lovlig hadde kjøpt klokken. Ettersom kjøperen var en privatperson ble spørsmålet om selgeren hadde krenket blant annet, varemerkeretten til Rolex. Da saken kom for Højesteret i Danmark, besluttet retten å forelegge spørsmålet for EU-domstolen. Domstolen kom til at det å selge varemerkeforfalskede kopier via en internettside i et tredjeland til en privatperson i et medlemsland, er å anse som en krenkelse av innehaverens varemerkerett. Tollmyndighetene i EU-landene kan følgelig holde tilbake og destruere varer selv for det tilfelle det bare er selger som opptrer i næringsvirksomhet.
Selgeren, eieren av den kinesiske nettsiden, tar nok dette neppe særlig tungt alt ettersom denne har fått full betaling. Denne vil riktignok kunne være ansvarlig overfor kjøperen, men noen reell mulighet til å nå frem med et krav på tilbakebetaling av kjøpesummen, synes liten.

For norsk retts vedkommende er det etter gjeldende rett antagelig ikke mulig å holde igjen varer som er innført for privat bruk. I Høringsnotatet til Justis og Beredskapsdepartementet om endringene i varemerkeloven og tolloven vises det imidlertid til C-98/13, og det foreslås endringer i tolloven §§ 15-4 og 15-5. Et av formålene med lovendringen er å bringe norsk rett på linje med det som gjelder i EU-landene etter EU-domstolens uttalelse. Etter en slik lovendring vil også norske forbrukere risikere å få varer tilbakeholdt, dersom varen representerer et inngrep i en immateriell rettighet.  

05 oktober 2018

Teva v. Gilead - EU-domstolen om tolkningen av SPC-forordningen artikkel 3 (a)

I juli avsa EU-domstolen en avgjørelse som har interesse for den som er engasjert i SPCer. Dommen i sak C-121/17 gjaldt tolkningen av kriteriet om at et SPC bare kan innvilges dersom produktet er "protected by a basic patent in force" i SPC-forordningen artikkel 3 (a).

Gileads Truvada-tabletter
Kilde: Jeffrey Beall CC BY-SA 3.0, fra Wikimedia Commons
Saken gjaldt Gileads engelske SPC for virkestoffet tenofovir disproxil ("TD") i kombinasjon med emtricitabin for behandling av HIV. SPCet ble innvilget i 2008 og var basert på patent EP 0 915 894 og markedsføringstillatelsen for legemiddelet TRUVADA. Dette patentet hadde prioritetsdato i 1996, og gjaldt TD. Emtricitabin var ikke nevnt i patentet, men ett av kravene dekket TD "together with a pharmaceutically acceptable carrier and optionally other therapeutic ingredients". Emtricitabin var ikke alminnelig kjent på prioritetsdatoen, og ble godkjent først i 2005. Spørsmålet for EU-domstolen var om kriteriet i artikkel 3 (a) var oppfylt selv om emtricitrabin ikke var eksplisitt nevnt i patentet.

Uklarhetene i EPCs praksis knyttet til tolkningen av dette kriteriet har blitt påpekt tidligere, blant annet av sveitsiske domstoler i behandlingen av en sak som også gjaldt Gileads SPC.

EU-domstolen har behandlet spørsmålet gjentatte ganger. I sak C-322/10 Medeva ble det uttalt at de aktive ingrediensene måtte være "specified in the wording of the claims of the patent in question" for at kriteriet skulle være oppfylt. Senere ble dette kravet nyansert, blant annet i sak C 493/12 Eli Lily hvor det ble uttalt at patentkravet måtte "relate, implicitly but necessarily and specifically" til produktet SPC-søknaden gjelder. Disse tidligere avgjørelsene ga ikke noen klar løsning på denne konkrete saken.

I avgjørelsen fastslås det først at spørsmålet ikke kan løses med henvisning til en inngrepsvurdering etter nasjonale rettsregler. Disse reglene er nemlig ikke harmoniserte. Isteden må det tas utgangspunkt i reglene om patentets verneomfang i EPC artikkel 69 og protokollen til bestemmelsen. Her fastslås det at verneomfanget bestemmes av kravene, at disse ikke skal underlegges en streng ordlydsfortolkning, men tolkes i lys av kravene, beskrivelsen og tegningene. Likevel skal kravene være mer enn bare en veiledning.

Videre legges det vekt på at et SPC ikke skal utvide omfanget av patentbeskyttelsen. Dette vil ikke beskytte de berettigede interessene til den som frembringer et nytt legemiddel i å få en adekvat beskyttelsesperiode for produktet som er frembrakt. Isteden vil det gi et utvidet vern uten at de strenge kriteriene som foreligger for patentbeskyttelse er oppfylt, til skade for andre samfunnsinteresser.

For å sikre at vernet ikke blir utvidet må spørsmålet om virkestoffet er nevnt, eksplisitt eller implisitt, men nødvendigvis og spesifikt, vurderes på prioritetstidspunktet. Andre løsninger ville ha ført til at vernet etter SPCet omfattet resultater frembrakt etter at patentet ble innvilget. Dersom fagmannen på prioritetstidspunktet ikke eksplisitt kunne identifisere emtricitrabin som et av de andre terapeutiske ingrediensene som var generelt angitt i patentkravet vil altså SPCet ikke kunne innvilges.

Immaterialrettstrollets betraktninger
Avgjørelsen i denne saken løser kanskje det konkrete problemet som tvisten om Gileads SPC presenterte. Saken illustrerer samtidig at det som skulle være et smidig og enkelt system for en rettmessig tidsmessig utvidelse av legemiddelindustriens patentvern i praksis reiser vanskelige juridiske problemer. Det blir ikke enklere av at EU-domstolen bare forholder seg til EPCs bestemmelser om verneomfang, som er generelle og som det ikke finnes tilstrekkelig veiledning om i rettspraksis knyttet til denne problemstillingen.

Løsningen som lenge har vært gjeldende i Sveits, hvor det var en inngrepsvurdering som bestemmer om vilkåret om produktet er dekket av patentet, ville være enklere å anvende og gi større rettssikkerhet, om enn på bekostning av hensynet til fellesskapsmarkedet og lik anvendelse av SPC-forordningen. I motsetning til EU-domstolens ordlydsfokuserte løsning som krever at virkestoffet, i det minste implisitt, fremgår av patentkravene, tillot denne løsningen SPCer som dekket også bruk av virkestoff i kombinasjoner som var ukjente på prioritetstidspunktet dersom de ville utgjøre inngrep i patentet. Man kan diskutere om dette gir et vern som er bredere enn det som er ønskelig for SPCer. På den andre siden er det ikke vanskelig å tenke seg situasjoner hvor en streng begrensning til kombinasjoner som fagpersonen kunne forstå ut fra patentkravene på priortetspunktet i realiteten ikke gir patenthaver tilstrekkelig vern, slik at SPC-ordningen ikke oppnår sitt formål.

Når denne tvisten angående Gileads SPC nylig ble behandlet av sveitsisk Høyesterett ble det uansett bestemt at for fremtiden vil kriteriene oppstilt av EU-domstolen bli anvendt også i Sveits.  Hele Europa ser derfor ut til å ende opp med en vanskelig løsning på et vanskelig problem.

01 oktober 2018

Immaterialrettstrollets månedsoppsummering - september 2018

Immaterialrettstrollet introduserer faste månedsoppsummeringer med et utvalg av de viktigste nyhetene og sakene fra måneden som gikk på immaterialrettsområdet (og tilliggende herligheter!). Tanken bak disse oppsummeringene er å gi et raskt overblikk over noen av høydepunktene viktigste sakene på immaterialrettsfronten i måneden som gikk, og tips til hvor en kan lese mer. Vi mottar gjerne innspill og tips til hvordan gjøre oppsummeringene bedre fremover. Send i tilfellet e-post til: iptrollet@gmail.com

OBS! Husk at du også kan få nyhetsoppdateringer fortløpende gjennom måneden ved å følge Immaterialrettstrollet på Facebook.

Europaparlamentets bygning i Strasbourg.
Kilde: regjeringen.no
Denne månedens store høydepunkt på immaterialrettsfronten har definitivt vært Europaparlamentets vedtagelse av «Directive on copyright in the Digital Single Market» (Digitalmarkedsdirektivet). Direktivet tar sikte på den største oppdateringen av EUs opphavsrettslovgivning siden infosoc-direktivet fra 2001, og inngår som ledd i Europakommisjonens strategi for et digitalt indre marked. 

Direktivforslaget har ført til heftige diskusjoner og lobbykampanjer i EU den siste tiden mellom motstanderne, først og fremst de store internettselskaper (som Google, Facebook og Youtube) og en rekke fremstående teknologer, og forkjemperne, i hovedsak rettighetshaverorganisasjoner og opphavere. Noen av de mest kontroversielle bestemmelsene i det foreslåtte direktivet har vært artikkel 11 som etablerer en ny enerett til publisering av nyhetsartikler (omtalt av motstanderne som en «lenkeskatt»), og artikkel 13 som blant annet krever at tjenestetilbydere som tilbyr brukere å dele innhold på internett (eksempelvis ulike plattformhavere som Youtube), etablerer filtre som undersøker om innholdet som lastes opp ikke innebærer inngrep i opphavsretten. I etterkant av vedtaket har det også oppstått diskusjonknyttet til forslaget om arrangørers enerett til sportsarrangementer, som ble lagt til i direktivforslaget i tolvte time.

Direktivforslaget skal nå gjennom såkalte «trialog» (trepartsforhandlinger) mellom EU-parlamentet og ministerrådet, før et endelig forslag skal stemmes over og eventuelt vedtas i en siste plenumssesjon i EU-parlamentet. Det er ventet at denne avstemningen vil finne sted tidlig i 2019.

Høringsfristen for Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i varemerkeloven og tolloven mv. gikk ut 14. september og høringssvarene er nå tilgjengelig på departementets nettsider. Lovforslaget tar blant sikte på å gjennomføre nytt varemerkedirektiv i EU i norsk rett, samt innføre en forenklet fremgangsmåte (for Tolletaten) for tilbakehold og destruksjon av importerte varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter (basert på EUs modell). Departementet foreslår også at det ikke lenger skal være staten ved Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR), men motparten i saken for KFIR, som skal være saksøkt der vedtak fra KFIR i sak om innsigelse eller administrativ overprøving innebærer at en registrert rettighet oppheves. 

Justis- og beredskapsdepartementet vil nå arbeide videre mot en endelig lovproposisjon som skal legges frem for Stortinget. Etter det Immaterialrettstrollet kjenner til er det foreløpig ikke klart når et slikt endelig lovforslag vil bli lagt frem.

Immaterialrettstrollet omtalte tidligere denne måneden EU-domstolens avgjørelse i sak C-129/17 Mitsubishi som ble avsagt i sommer. Domstolen konkluderte med at fjerning av opprinnelige og påføring av nye varemerker (såkalt «debranding» og «rebranding») på originale varer, utgjorde et varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varmerkeforordningen artikkel 9. EU-domstolen kom dermed til motsatt konklusjon av Generaladvokat Campos Sánchez-Bordona, som i sin anbefaling konkluderte med at slik aktivitet ikke utgjorde relevant varemerkebruk. Avgjørelsen styrker rekkevidden av varemerkeinnehavers enerett, og vil kunne få betydning for hva som skal anses som varemerkebruk og således er omfattet av eneretten, også i norsk rett (hvor EU-kommisjonens avgjørelse tilsynelatende er på kollisjonskurs med nyere avgjørelser i norsk rettspraksis).

Louis Vuitton butikkfasade.
Kilde: nettavisen.no
I en nylig avsagt dom fra Oslo tingrett fikk det franske motehuset Louis Vuitton medhold i at import av tre vesker og tre lommebøker (som inneholdt Louis Vuittons varemerker og navn) etter omstendighetene var ment for distribusjon og videresalg i «næringsvirksomhet» etter varemerkeloven § 4 (1). Saksøkte hadde importert varene til sitt enkeltmannsforetak (registrert innen butikkhandel), men hadde opplyst at de var tiltenkt sine to døtre og deres venninner og at importen derfor måtte anses til privat bruk. Retten fant ikke dette sannsynliggjort, og Louis Vuitton fikk derfor blant annet medhold i sitt krav om destruksjon av de aktuelle varene, og ble tilkjent erstatning. 

Oslo byfogdembete opprettholdt den 21. september den midlertidige forføyningen mot rettspraksis.no etter muntlige forhandlinger i den såkalte «Lovdata»-saken. I kjennelsen ble det lagt til grunn at publisering på rettspraksis.no av en stor mengde høyesterettsavgjørelser var inngrep i Lovdatas databaserett til materiale som ble utgitt på DVD i 2005. Bruken av 740 høyesterettsavgjørelser fra tiden etter 2005 hentet fra Lovdatas online-database ble også ansett som inngrep og utgjør en "vesentlig del" av Lovdatas database. Retten slo i tillegg fast at databasen kan nyte vern selv om de enkelte rettsavgjørelsene ikke gjør det. Retten slo videre fast at lovdata ikke er omfattet av offentlighetsloven, fordi Lovdata driver næring i konkurranse med andre aktører. Rettspraksis.nos anførsler om at grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen ga grunnlag for bruken førte heller ikke frem.

Forføyningen innebærer at personene bak rettspraksis.no må slette det materialet de har skaffet seg tilgang til som følge av inngrepene, samt alle sammendrag av avgjørelser fra Høyesterett, også de hentet fra databaser publisert før 2005. Forut for de muntlige forhandlingene frafalt for øvrig Lovdata anførselen om at databasen fra CDen fra 2002 også var omfattet av databasevernet, ettersom vernetiden på 15 år for denne uansett måtte anses utløpt.

Sunn kost i retten denne dagen.
Kilde: e24.no
En annen sak som var til behandling i rettssystemet denne måneden av kartongstriden mellom svenske Tetra-Pak og norske Elopak. Elopak hadde saksøkt Tetra-Pak for patentinngrep og brudd på markedsføringsloven (ulovlig etterligning)relatert til Elopaks "Pure-Pak Sense"-kartong og –kartongark (som blant annet hadde vært brukt av Tine). Tetra-Pak bestred opprinnelig påstandene, og anla også motsøksmål med krav om at Elopaks patent måtte kjennes ugyldig. Da partene møttes til hovedforhandling i Oslo tingrett for et par uker siden hadde pipen fått en annen lyd, og Tetra-Pak nedla samsvarende påstand med Elopak, slik at tingretten vil avsi dom i samsvar med denne. Dette innebærer at Tetra-Pak trekker og tilbakekaller sine kartonger fra markedet, og aksepterer Elopaks krav om erstatning og saksomkostninger.

Tidlig i måneden ble det også kjent at Equinor anker Oslo tingretts dom i den såkalte «Neodrill»-saken (omtalt av IP-trollet her). Equinor ble av Oslo tingrett dømt for inngrep i flere av Neodrills patenter og for å ha krenket sistnevntes vern etter markedsføringsloven. I avgjørelsen rettet tingretten til dels sterk kritikk av Equinors atferd overfor Neodrill.

Denne måneden har også vært preget av flere (foreløpige) utenomrettslige uenigheter. 
NRK truer med å saksøke Bauer Media etter at sistnevnte lanserte programmet «Popquiz» på Radio Vinyl med tidligere NRK-ansatt Finn Bjelke som programleder. Programmet skal gå samtidig med NRKs program med samme navn, men etter sigende være lagt opp noe annerledes.

Bjelke sluttet nylig i NRK etter å ha vært ansatt der og drevet programmet «Popquiz» i en årrekke. NRK har også nylig innlevert søknad om ordmerkeregistrering av POPQUIZ, og saken ser i skrivende stund ikke ut til å ha fått noen løsning.

O. Mathiesen tar en "Synnøve Finden".
Kilde: Vårt Oslo
En annen sak som derimot kan se ut til å være nærmere en løsning er striden mellom brusprodusentene The Coca-Cola Company og norske O. Mathiesen AS (som blant annet står bak «Tøyen Cola!»). Coca-Cola hadde gitt O. Mathiesen AS frist til fredag 30. september med å stanse bruken av betegnelsen «Jallasprite»for deres nye sitronbrus. Coca Cola er produsent av sitronbrusen «Sprite»,en betegnelse de også har ordmerkeregistrert. De mener at O. Mathiesens bruk av «Jallasprite» vil kunne føre til degenerering av deres varemerke SPRITE til en betegnelse for en bestemt type mineralvann. O. Mathiesen tilbakeviste opprinnelig påstandene under henvisning til at Coca-Cola ikke kunne ha en slik enerett, men varslet på fristdagen at de ville endre navnet på brusen for fremtidig produksjon.

På den akademiske fronten kan det (litt forsinket) meldes om noen spennende bokutgivelser.  Stojan Arnestål (Professor ved Uppsala Universitet) har gitt ut boken «Varumärkesanvändning». Som tittelen indikerer drøfter Arnestål de nærmere grensedragningene for varemerkebruk i ulike kommersielle sammenhenger. Før sommeren ble også Professor (UiO) Ole-Andreas Rognstads nye bok «Property Aspects of Intellectual Property» gitt ut. I boken drøfter Rognstad eiendomsbegrepet i relasjon til immaterialrettigheter som eiendeler i en internasjonal kontekst.

Til slutt minner vi om at Det årlige patent-, varemerke- og designrettskurset i regi av Juristenes Utdanningssenter (JUS) i Larvik går av stabelen 30. – 31. oktober. Merk påmeldingsfrist 2. oktober.

12 september 2018

Forslag til nytt opphavsrettsdirektiv foreløpig vedtatt av EU-parlamentet

Kilde: e24
EU-parlamentet stemte i dagens plenumssesjon i Strasbourg for det reviderte forslaget til nytt opphavsrettsdirektiv i EU («Directive on Copyright in a Digital Single Market», også kjent som «DSM»-direktivet). Konsolidert versjon av forslaget er foreløpig ikke tilgjengelig. Det nye foreslåtte opphavsrettsdirektivet ble stemt frem med 438 stemmer for, og 226 stemmer mot (39 var fraværende). Direktivet tar sikte på å harmonisere store deler av opphavsretten i EU-landene.

Lovforslaget har ført til heftige diskusjoner og lobbykampanjer i EU den siste tiden mellom motstanderne, først og fremst de store internettselskaper (som Google, Facebook og Youtube) og en rekke fremstående teknologer, og forkjemperne, i hovedsak rettighetshaverorganisasjoner og opphavere. Noen av de mest kontroversielle bestemmelsene i det foreslåtte direktivet har vært artikkel 11 som etablerer en ny enerett til publisering av nyhetsartikler (omtalt av motstanderne som en «link tax»), og artikkel 13 som blant annet krever at tjenestetilbydere som tilbyr brukere å dele innhold på internett, etablerer filtre som undersøker om innholdet som lastes opp ikke innebærer inngrep i opphavsretten.

Kommisjonen, EU-parlamentet og Rådet skal nå forhandle videre om forslaget (såkalte «Trilogue»-forhandlinger), før et endelig forslag skal stemmes over og eventuelt endelig vedtas i en siste plenumssesjon i EU-parlamentet. Det er ventet at denne avstemningen vil finne sted tidlig i 2019.

Immaterialrettstrollet følger utviklingen.

04 september 2018

EU-domstolen i sak C-129/17 Mitsubishi: Fjerning av varemerker er varemerkeinngrep

EU-domstolen avsa 25. juli i år dom i sak C-129/17 Mitsubishi. Domstolen konkluderte med at fjerning av opprinnelige og påføring av nye varemerker (såkalt «debranding» og «rebranding») på originale varer, utgjorde et varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varmerkeforordningen artikkel 9. EU-domstolen kom dermed til motsatt konklusjon av Generaladvokat Campos Sánchez-Bordona, som i sin anbefaling konkluderte med at slik aktivitet ikke utgjorde relevant varemerkebruk. Avgjørelsen styrker rekkevidden av varemerkeinnehavers enerett, og vil kunne få betydning for hva som skal anses som varemerkebruk og således er omfattet av eneretten, også i norsk rett.

Gaffeltruck fra Mitsubishi med opprinnelige kjennetegn
Kilde: Mitsubishi
De saksøkte belgiske selskapene Duma Forklifts NV (Duma) og G.S. International BVBA (GSI) driver import av originale Mitsubishi gaffeltrucker fra et selskap i det japanske Mitsubishi-konsernet til EØS. Gaffeltruckene er opprinnelig (som seg hør bør) påført en rekke kjennetegn fra Mitsubishi, blant annet deres trekantede logo bestående av tre stjerner. Både logoen og ordmerket MITSUBISHI er registrert som varemerker både i EU og Benelux.

Før gaffeltruckene ble sendt ut på det europeiske markedet ble de imidlertid sendt til et tollpakkhus der de under den såkalte «customs warehousing procedure» ble strippet for kjennetegnene fra Mitsubishi, og påført nye kjennetegn tilhørende de saksøkte (samt satt opp i henhold til EUs krav og standarder for slike varer forøvrig). Gaffeltruckene ble deretter markedsført og solgt både innenfor og utenfor EØS-markedet.

Mitsubishi likte dette mildt sagt svært dårlig, og saksøkte Duma og GSI i Belgia (saken gjaldt opprinnelig også spørsmål om parallelimporterte gaffeltrucker hvor Mitsubishis kjennetegn ikke var fjernet og erstattet). Belgisk førsteinstans gav ikke Mitsubishi medhold i at de- og rebrandingen utgjorde varemerkeinngrep, og Mitsubishi anket derfor til ankedomstolen Hof van beroep te Brussel, som i sin tur henviste spørsmålet til EU-domstolen.

Generaladvokaten hadde i sin anbefaling lagt til grunn at den aktuelle bruken ikke utgjorde relevant varemerkebruk verken i direktivet eller forordningens forstand, under særlig henvisning til at varene ved de- og rebrandingen enda ikke hadde entret det europeiske markedet. Bruken måtte derfor vurderes på samme måte som om de- og rebrandingen hadde skjedd utenfor EØS-området. Denne argumentasjonen er også i hovedsak i samsvar med de saksøktes argumentasjon.

Mitsubishi på sin side anførte at dersom de ikke kunne motsette seg slik «aktiv» bruk, og dermed kontrollere når varene skulle plasseres på EØS-markedet første gang, ville det skade flere av varemerkets sentrale funksjoner, herunder både opprinnelses- og kvalitetsgarantifunksjonene, samt reklame- og investeringsfunksjonene. Det ble også pekt på at gaffeltruckene var gjennkjennbare for forbrukerne som Mitsubishi-gaffeltrucker etter de- og rebrandingen da truckene ble plassert på markedet.

EU-domstolen var enig med Mitsubishi. For å sikre at varmerkeinnehavers enerett til å bestemme når varer påført beskyttede varemerker skal plasseres på markedet etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varemerkeforordningen artikkel 9, må dette etter domstolens oppfatning nødvendigvis også omfatte selve produktet der dette har vært gjenstand for en aktiv handling som å fjerne merkene. Etter avgjørelsen synes det også av mindre betydning om de- og rebrandingen skjer før eller etter at varene er plassert på markedet, og hvorvidt de opprinnelige varemerkene erstattes med andre. Dersom varemerkeinnehaver ikke har kontroll på når varene først plasseres på markedet vil dette innebære en uopprettelig skade av varemerkets sentrale funksjoner. I et slikt scenario vil forbrukerne kunne assosiere varene med en annen tilbyder før den virkelige tilbyderen får lansert sine varer under sine kjennetegn, noe som særlig kan sies å ville gå utover de investeringer varemerkeinnehaver har gjort i varemerket (investeringsfunksjonen). EU-domstolen pekte også på at det i denne sammenheng ikke er avgjørende dersom varene, til tross for fjerningen av varemerkene, fremdeles er gjenkjennbare for forbrukerne. I slike tilfeller vil imidlertid skadepotensiale være enda større.

Endelig pekte EU-domstolen i sin begrunnelse på at Duma og GSIs de- og rebranding undergravet et av varemerkereglenes overordnede formål, å sørge for fri og uforstyrret konkurranse i markedet.

Mitsubishis trekantede logo.
Kilde: Patentstyret
Immaterialrettstrollets betraktninger
EUs avgjørelse i Mitsubishi gir tilsynelatende varemerkeinnehavere grunn til å juble ettersom avgjørelsen bekrefter at eneretten til varemerke går lenger enn der et varemerke faktisk brukes. Det kan riktignok stilles spørsmål ved rekkevidden av avgjørelsen, nærmere bestemt om avgjørelsen må begrenses til å kun gjelde tilfeller av fjerning av opprinnelige varemerker på originale varer som tidligere ikke er plassert på EØS-markedet. Ellers vil en kunne tenke seg at avgjørelsen også vil kunne få betydning blant annet der opprinnelige varemerker fjernes fra varer som er lovlig satt på markedet i EØS. Forhåpentligvis vil avgjørelsen i Mitsubishi gi foranledning til nærmere avklaringer rundt dette og andre relaterte problemstillinger i tiden som kommer.

Så langt dette immaterialrettstrollet kan huske er dette også første gang EU-domstolen fremhever varemerkeinnehavers rett til å kunne kontrollere første spredning av selve produktet, ikke bare produktet med varemerket (jf. «under that sign» i varmerkedirektivet artikkel 5 (3) b) og varemerkeforordningen artikkel 9 (2) b). I avgjørelsen foretar EU-domstolen også en av de mest inngående redegjørelsene til nå av varemerkets reklame- og investeringsfunksjoner.

Enkelte har hevdet at EU-domstolens avgjørelse i denne saken er overraskende, noe dette immaterialrettstrollet har litt vanskelig for å forstå (til tross for motstridende tidligere avgjørelser i enkelte EU-land). Avgjørelsen harmonerer godt med den objektive tilnærmingen til bruks- og inngrepsvurderingen som tradisjonelt har vært praktisert av EU-domstolen (og andre europeiske domstoler), samt domstolens brede definisjon av varemerkebruk. Riktignok gjelder ikke saken varemerkebruk i tradisjonell forstand (ettersom varemerkene fjernes), men hensynene bak EU-reglene om relevant varemerkebruk tilsier heller ingen skarp avgrensning mot slik bruk, så lenge det sentrale ved vurderingen er hvorvidt det foreligger en klar fare for at minst en av varemerkets funksjoner kan bli skadet. Etter dette immaterialrettstrollets oppfatning er dette relativt klart i denne saken, uavhengig om varemerkene fjernes før eller etter at varene plassers på EØS-markedet.

Et interessant spørsmål er om avgjørelsen og EU-domstolens relativt objektive tilnærming til inngrepsvurderingen er på kollisjonskurs med nyere norsk rettspraksis om varemerkebruk. I Oslo tingretts avgjørelse i den såkalte «iPhone»-saken (omtalt av IP-trollet her), ble bruk av varemerker på mobilskjermer som ikke er synlig for sluttbruker ikke ansett som varemerkebruk. Denne saken gjaldt også varer (mobilskjermer) som ikke hadde vært plassert på det europeiske markedet som sådan (selv om det var uklart om enkelte av komponentene som inngikk i skjermene hadde vært det). Etter EU-domstolens avgjørelse i Mitsubishi har dette immaterialrettstrollet vanskelig for å se at hvorvidt varemerket er synlig for forbrukeren kan anses som særlig tungtveiende ved varemerkebruksvurderingen. Avgjørelsen i iPhone-saken er forøvrig anket.

I Høyesteretts avgjørelse i Ensilox (omtalt av IP-trollet her) ble det lagt til grunn at angivelig feilbruk (etter et leverandørskifte) av varemerker på containere og kanner med ensileringsmidler utgjorde relevant varemerkebruk, til tross for at sluttkundene var orientert om leverandørskiftet i forkant. For ensileringsmiddel levert direkte fra tankbil (uten innpakning) kom imidlertid Høyesterett til at det ikke var snakk om varemerkebruk ettersom den feilaktige bruken av tidligere leverandørs varemerker her var begrenset til spesifikasjonen på den etterfølgende fakturaen. Etter EU-domstolen avgjørelse i Mitsubishi, kan det synes som at tidspunktet for varemerkebruken (i forhold til levering) er av mer underordnet betydning ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en klar fare for at minst en av varemerkets funksjoner kan bli skadet.

21 august 2018

NIR utlyser forskninggstipend i industrielt rettsvern m.m. for høstsemesteret 2018

Skal du skrive masteroppgave i immaterialrett i høst? I så fall kan dette være noe for deg!

Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse (NIR) utlyser forskningsstipend innenfor industrielt rettsvern (patentrett, varemerkerett og designrett) og tilgrensende rettsområder for studenter som skal skrive avhandling høsten 2018. 

Man kan søke stipend om man oppfyller ett av følgende kriterier:


  • Student ved et norsk universitet som skal skrive masteravhandling innenfor området for det industrielle rettsvern (patent, varemerkerett, designrett) eller tilgrensede rettsområder.
  • Student fra et norsk universitet som skal ta en mastergrad ved et utenlandsk universitet innenfor området for det industrielle rettsvern eller tilgrensende rettsområder.
  • PhD-student ved et norsk universitet, som skriver PhD-avhandling innenfor området for det industrielle rettsvern eller tilgrensende rettsområder, og som trenger finansieringsstøtte til opphold ved et utenlandsk universitet. 
    Søknadsfristen er 1. september 2018

    20 august 2018

    Nytt nummer av Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (2/18)

    Kilde: http://www.nir.nu/
    Nytt nummer (2/18) av Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR) er tilgjengelig (krever abonnement).

    Nummeret innledes også denne gangen med et forord fra NIRs redaktør, Johan Axhamn, hvor Axhamn blant annet forespeiler endringer både i den trykte og digitale versjonen av NIR. Mer informasjon om arbeidet vil vi få i senere utgaver.

    På den faglige fronten inneholder nummeret blant annet artikkelen Erstatningsbetingende medvirkning til patentinngrep av Immaterialrettstrollet Torger Kielland.

    Innenfor temaet immaterialrettslige sanksjoner finner vi videre artikkelen Utdömande av vite vid överträdelse av immaterial- och marknadsföringsrättsliga förbud av Henrik Bengtsson.

    Utgaven inneholder også artiklene Hvornår er brug af musik som led i danseundervisning offentlig? Og skal det vurderes efter nordiske eller EU-retlige kriterier? Den danske Højesterets dom af 30. oktober 2017 om fremførelse i FOF-foreninger av Jørgen Blomqvist og Morten Rosenmeier, Weakly distinctive elements of signs in the assessment of likelihood of confusion - Is there a light at the end of the tunnel? av Ulla Wennermark, og Betänkandet om grovt upphovsrättsbrott och grovt varumärkesbrott av Ulrika Persson fra opphavsrettens og varemerkerettens område.  

    Videre inneholder utgaven artikkelen Debatt. Krafttag för de kunnskapsbaserade tillgångarna! skrevet av Christina Wainikka, samt artikkelen The Place Where the Harmful Event Occured in Exclusive Rights Litigation - Part II av Torsten Bjørn Larsen, som er en oppfølging av artikkel med samme navn publisert i NIR i 2016 (2/2016).

    Utgaven inneholder også oppsummeringsartikkelen Ur dansk rättspraxis av Morten Rosenmeier, samt artikkelen Litteratur, hvor Ulf Bernitz omtaler Stojan Arnerståls bok Varumärkesanvändning.    

    16 august 2018

    Ny åndsverklov del IV (kapittel 5 til 9)

    Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og erstatter den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet har i sommer gjort en gjennomgang av den nye loven med sikte på å gi en oversikt over hva som er nytt. Tidligere har vi gitt en generell oversikt over loven og kapittel 1kapittel 2 og 3 og kapittel 4. Denne siste posten gir en oversikt over kapittel 5 til 9.

    Kilde: Wikimedia
    Lovens kapittel 5 gir regler om straff og erstatning mv. og svarer til åvl. 1961 kapittel 7. Åvl. § 78 om forbud mot inngrep og andre overtredelser er ny, og lovfester muligheten til å få dom om forbud mot ytterligere opp­havs­retts­inngrep eller med­virkning til slike inngrep og forbud mot forberedende handlinger til slike inngrep. Åndsverkloven bringes med dette på linje med bestemmelsene i patentloven § 56a, varemerkeloven § 56, designloven § 39a, planteforedlerloven § 21a og kretsmønsterloven § 5a, som i 2013 fikk bestemmelser om forbud ved dom.

    Det fulgte riktignok allerede av enerettsbestemmelsene sammenholdt med alminnelige prosessregler, at det kunne avsies forbudsdom. Bestemmelsen gir imidlertid et uttrykkelig lovgrunnlag for å avsi forbudsdom. I tillegg gjør den nye bestemmelsen § 83 det klart at rettighetshaver ikke har et ubetinget krav på forbudsdom, og at det nå er mulighet til å utstede en form for generell tvangslisens dersom tungtveiende hensyn tilsier det.

    Åvl. § 79 og 80 om straff erstatter åvl. 1961 § 54 med endel redaksjonelle og språklige endringer.

    Åvl. § 81 restrukturerer lovens bestemmelse om vederlag og erstatning, lovfester tidligere ulovfestede regler og lovfester nye regler. § 81 første ledd viderefører «tretrinnsraketten» som ble innført patentloven § 58, varemerkeloven § 58, designloven § 40, planteforedlerloven § 23 og kretsmønsterloven § 6 i 2013.

    Rettighetshaver har nå valget mellom økonomisk kompensasjon i form av vederlag med tillegg for erstatning som følge av inngrepet etter § 81 første ledd bokstav a, erstatning for skade som følge av inngrepet etter bokstav b eller vinningsavståelse etter bokstav c. Kompensasjon skal fastsettes etter det av grunnlagene som er gunstigst for den forurettede, jf. første ledd andre punktum.  

    Etter åvl. § 81 første ledd andre punktum skal det ved utmåling av vederlag og erstatning for forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse også tas «hensyn til ikke-økonomisk skade påført den forurettede ved overtredelsen». Bestemmelsen viderefører åvl. 1961 § 55 andre punktum om oppreisning for ikke-økonomisk tap, men er ikke lenger betegnet som «oppreisning». Begreps­messig er det noe vanskelig å forstå hvordan et man skal ta hensyn til ikke-økonomisk skade ved utmåling av økonomisk tap og vederlag. Det forarbeidene tilsynelatende ser for seg er at utmålingen av økonomisk tap og vederlag kan være usikker, og at man da også skal kunne ta hensyn til ikke-økonomisk skade. For rent ideelle krenkelser som i utelukkende gir opphav til ikke-økonomisk skade, vil slik erstatning da ta form av en mer regulær oppreisnings­erstatning.

    Åvl. § 81 andre ledd lovfester videre en regel om betaling av det dobbelte av rimelig vederlag («dobbel lisensavgift»). Bestemmelsen bringer åndsverkloven på linje med tilsvarende bestemmelser i patentloven § 58 tredje ledd, designloven § 40 tredje ledd, planteforedlerloven § 23 tredje ledd og kretsmønsterloven § 6 tredje ledd.

    Åvl. § 81 tredje ledd lovfester den tidligere ulovfestede regelen om medvirkning til opphavsrettsinngrep, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Rt. 2005 s. 41 (Napster.no). Med dette får medvirkningsregelen et tryggere fundament, som gjør at man i fremtiden forhåpentlig­vis unngår uheldige analogiseringer fra den strafferettslige medvirkningsregelen i åvl. § 78 (som man blant annet så i Rt. 2005 s. 41 (Napster.no)).

    Nyere praksis fra EU-domstolen legger riktignok til grunn at flere handlinger som tidligere i høyden ble betraktet som medvirkning, nå må anses som direkte opphavsrettsinngrep (se blant annet C-527/15 Filmspeler og C 610/15 Ziggo). Man kan da spørre om hvor stor plass det fortsatt er for en egen regel om medvirkning til opphavsrettsinngrep ved siden av de direkte inngrepsnormene.

    Selv om inngriper hadde begått inngrepet i god tro kunne skadelidte etter åvl. 1961 § 55 andre ledd likevel kreve utbetalt nettofortjenesten. Åvl. § 81 fjerde ledd utvider dette til en valgrett mellom rimelig vederlag eller vinningsavståelse. Forutsetningen er at dette ikke fremstår som urimelig.

    Åvl. § 81 femte ledd er også ny og avgrenser retten til å kreve økonomisk kompensasjon for ulovlig strømming og privat eksemplarfremstilling på grunnlag av ulovlig eksemplar til forsettlige handlinger.

    Åvl. § 82 om tiltak for å hindre inngrep og andre overtredelser viderefører åvl. 1961 § 56. Bestemmelsen er imidlertid språklig og redaksjonelt gitt en annen utforming, og har enkelte materielle endringer.

    Åvl. § 83 er ny og gir mulighet til å gi tillatelse til bruk av rettighetsbeskyttet materiale i stedet for å nedlegge forbud etter § 79 og forebyggende tiltak etter § 82. Bestemmelsen er beslektet med åvl. 1961 § 56 andre ledd andre punktum om tillatelse til å gjøre allerede fremstilte eksemplar tilgjengelig for allmennheten. Bestemmelsen er imidlertid videre og innebærer en form for generell tvangslisens. Kravet til at det må foreligge «helt særlige grunner» gir imidlertid uttrykk for at unntaket er snevert, slik at det ikke er kurant å gi tillatelse. Etter andre punktum kan tillatelse også bare gis til noen som har opptrådt i aktsom god tro.

    Åvl § 84 er ny og fastslår at retten i en dom i sak om inngrep eller annen overtredelse kan bestemme at informasjon om dommen skal formidles på passende måte for inngriperens regning. Bestmmmelsen er åpenbart inspirert av håndhevelsesdirektivet artikkel 15 som gir medlemsstatene plikt til å gi regler om slik formidling. Tilsvarende regler ble i 2013 innført i patentloven § 59, varemerkeloven § 59a, og designloven § 41b.

    Oslo tingrett er nå tvungent verneting i alle søksmål i immaterialrettssaker
    Kilde: Wikimedia
    Åvl. § 85 er ny, og angir at Oslo tingrett er tvungent verneting i sivile søksmål om inngrep i opp­havs­rett og nærstående rettigheter og andre overtredelser etter loven. Bestemmelsen følger opp endringene i patentloven § 63, varemerkeloven § 62, designloven § 46,- og plante­foredler­loven § 29 fra 2013  hvor Oslo tingrett ble gjort til tvungent verneting for registrerte immaterialrettigheter også i inngreps­saker. Innføringen av bestemmelsen innebærer at alle sivile søksmål i immaterialrettssaker, bortsett fra saker etter krets­mønster­loven, har verneting ved Oslo tingrett. Saker om midlertidig forføyning følger derimot fortsatt de alminnelige reglene om verneting.

    I 2013 ble nytt kapittel 7a om særskilte tiltak ved krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett ble innført som nytt kapittel i åvl. 1961. Lovens kapittel 6 viderefører dette med mindre språklige endringer.

    I forbindelse med gjennomføringen av infosoc-direktivet i 2005 ble nytt kapittel 6a om tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon gitt til åvl. 1961. Straffeloven av 1902 inneholdt allerede bestemmelser om uberettiget tilgang til data, og det ble derfor besluttet å arbeide for å samordne disse regelverkene. I høringsnotatet ble det uttalt at utredningen av disse spørsmålene måtte skje som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Kulturdepartementet, og at man derfor vil komme tilbake til dette i en egen høringssak. Lovens kapittel 7 om vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon viderefører derfor åvl. 1961 kapittel 6a med enkelte språklige endringer.

    Kapittel 8 gir «forskjellige bestemmelser», og tilsvarer i stor grad åvl. 1961 kap. 6, med enkelte språklige endringer. Noen bestemmelser er imidlertid flyttet, for eksempel bestemmelsen i åvl. 1961 § 50 om opphavsrett i ekteskap, som er flyttet til kapittel 4 om opphavsrettens overgang mv.

    Kapittel 9 gir regler om «Lovens rekkevidde», og tilsvarer åvl. 1961 kapittel 8, men med enkelte språklige endringer.

    15 august 2018

    Ny åndsverklov del III (kapittel 4)

    Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og erstatter den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet fortsetter sin gjennomgang av den nye loven med sikte på å gi en oversikt over hva som er nytt. Denne tredje posten gir et overblikk over lovens kapittel 4.

    Kilde: Stortinget.no
    Lovens kapittel 4 gir regler om opphavsrettens overgang mv. og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 3.

    Åvl. § 67 første ledd viderefører åvl. 1961 § 39 første ledd og fastslår at opphaveren, med den begrensning som følger av vernet av de ideelle rettigheter, helt eller delvis kan overdra sin rett til å råde over åndsverket til andre.

    § 67 andre ledd gir uttrykk for at opphaver ved overdragelse «ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for». Bestemmelsen lovfester det tidligere ulovfestede spesialitetsprinsippet, og gir uttrykk for et prinsipp om restriktiv tolkning i opphaverens favør i tilfeller der omfanget av en begrenset rettighetsoverdragelse er uklar.

    I Høringsnotatet foreslo departementet en mer eksplisitt formulering av spesialitetsprinsippet i § 5-1 andre ledd andre punktum: «Ved tvil om tolk­ningen av et avtalevilkår om overdragelse av opphavs­rett, skal vilkåret tolkes til fordel for opp­haveren», jf. Høringsnotat til forslag til ny åndsverklov 2016 s. 245-246 og 347. Etter endel innvendinger i høringsrunden endret imidlertid departementet lovens formulering, jf. Prop. 104 L (2016-2017) s. 229-230.

    Etter åndsverkloven av 1961 var det en viss diskusjon om spesialitetsprinsippet bare måtte anses som en regel om avtaletolkning i opp­haverens favør eller om den også måtte anses som en bevisbyrderegel. I høringsutkastet s. 246 og 347-348 foreslo departementet å lovfeste spesialitetsprinsippet også som en bevisbyrderegel i forslaget til § 5-1 andre ledd første punktum ved å fastslå at «[e]rververen har bevisbyrden for at rett til å råde over åndsverk er overdratt». Dette ble imidlertid endret i proposisjonen, som utelukkende lovfester spesialitetsprinsippet som en tolkningsregel, jf. Prop. 104 L(2016-2017) s. 229.

    Åvl. § 69 er ny og lovfester en rett for opphaver og andre frembringere til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett og nærstående rettigheter. Rett til rimelig vederlag vil også være utgangspunktet ved overdragelse av rettigheter etter gjeldende rett forut for ny åndsverklov, men ved lovfestingen innføres samtidig en lempningsregel hvor den opprinnelige rettighetshaveren kan få prøvd hvorvidt vederlaget er rimelig og evt. få dette fastsatt av domstolene. Retten til rimelig vederlag kan bare gjøres gjeldende av den opprinnelige rettighetshaver, og i utgangspunktet bare overfor medkontrahenten (og ikke overfor senere ledd i verdikjeden), med mindre annet er avtalt. Bestemmelsen avgrenser også retten mot overdragelse til fysiske personer som ikke i hovedsak handler som ledd i næringsvirksomhet.

    Av bestemmelsens andre ledd fremgår det hvilke generelle og spesielle momenter som skal inngå i vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag, samt at det er forholdene på avtaletidspunktet som er avgjørende. I Europakommisjonens forslag til nytt opphavsrettsdirektiv (det såkalte DSM-direktivet) er det foreslått at også etterfølgende forhold vil kunne inngå i fastsettelsesvurderingen. Det kan derfor reises spørsmål ved om den nye åndsverkloven vil være i samsvar med DSM-direktivet, dersom dette vedtas slik det er foreslått på nåværende tidspunkt. Kulturdepartementet pekte i proposisjonen til at ny åndsverklov på at EU-kommisjonen har et annet utgangspunkt enn departementet, at arbeidet i EU er på et tidligere stadium, og at det vil kunne gripe for langt inn i partenes avtalefrihet dersom etterfølgende forhold trekkes inn. Det ble også vist til at inntektspotensialet på avtaletidspunktet vil måtte reflekteres ved vurderingen, og dersom det avtales adgang for videresalg på et senere tidspunkt vil det være det avtaletidspunktet for overdragelsen fra den opprinnelige rettighetshaver som vil være styrende for vurderingen. Selv om en økning i rettighetens verdi etter overdragelsen langt på vei vil kunne avbøtes ved dette, vil det etter vårt syn kunne tenkes tilfeller der norske regler fort kommer i utakt med DSM-direktivet. Et eksempel er der verdien på rettighetene vil være lave på overdragelsestidspunktet fra opprinnelig rettighetshaver, men der verdien øker som følge av etterfølgende anerkjennelse av den opprinnelige opphavsmannen eller verket. Et annet vil kunne være der ytre faktorer, som ikke var påregnelig for partene på avtaletidspunktet, påvirker verdien i positiv retning (eksempelvis ved nyhets- og aktualitetsdekning). Det må derfor forventes at etterfølgende forhold også inntas som moment ved vurderingen i åvl. § 69 (2) dersom det foreslåtte DSM-direktivet vedtas uten endringer på dette punktet.

    Etter påtrykk fra flere rettighetsorganisasjoner ba også Stortinget v/familie- og kulturkomiteen i sin innstilling om at Regjeringen utreder en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag, og at denne blir fremlagt for Stortinget på egnet måte. Bakgrunnen for anmodningen er behovet for å styrke rettighetshavernes posisjon i et tidvis ujevnt forhandlingsklima hvor det økonomiske forholdet mellom partene ofte er avgjørende for vederlagsfastsettelsen. Flere av rettighetsorganisasjonene hadde påpekt i høringsrunden at en slik regel uten en effektiv tvisteløsningsmekanisme vil få liten praktisk betydning. Det er foreløpig uvisst når Regjeringen vil utrede en slik ordning og legge frem et forslag for Stortinget, men det er sannsynlig at det vil dreie seg om en klagenemndsbehandlingsordning, og at dette uansett ikke vil behandles før Stortinget trer sammen igjen og konstituerer seg 1. oktober.

    Parole fra årets 1. mai-tog i anledning Regjeringens
    behandling av ny åndsverklov.
    Kilde: musikkultur.no
    I Høringsnotatet ble det opprinnelig foreslått å lovfeste den såkalte «Knophs maksime», hvor opphavsretten til åndsverk som er skapt i arbeidsforhold går over til arbeidsgiver «i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål». I proposisjonen ble det i tillegg foreslått at dette skulle «gjelde ... tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes».

    Dette fikk flere av kunstnerorganisasjonene til å reagere, da man var redd for at en lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold kunne gjøre at verk skapt av selvstendige oppdragstakere ville gå over til oppdragsgiver i større grad enn tilfellet er i dag. Etter en samlet vurdering besluttet derfor Kulturkomiteen å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71.

    Vi er litt overrasket over all ståheien rundt forslaget til § 71. «Knophs maksime» har vært en grunnfestet del av norsk opphavsrett i en mannsalder, og det har etter hvert dannet seg en del praksis rundt forståelsen av regelen. Det bør være åpenbart at tolkningen av denne regelen fortsatt ville ha støttet seg på disse vurderingene selv om regelen hadde blitt lovfestet. Det er også interessant å merke seg at det ikke kom særlig store reaksjoner mot høringsnotatets forslag om å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i arbeidsforhold, og at reaksjonene først kom etter forslaget i proposisjonen om også å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i oppdragsforhold.

    Man kan for så vidt ha forståelse for at rettighetshaverne kan ha en viss bekymring for lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold, fordi kriteriet som ble foreslått lovfestet («uten økonomisk risiko for resultatet») er mindre innarbeidet, og at lovregelen lettere kan begynne å «leve sitt eget liv» uavhengig av forståelsen av den eldre ulovfestede regelen. Men denne bekymringen er ikke proporsjonal med stormen mot bestemmelsen (eks. denne saken fra Dagbladet: «Jubler etter at forhattlovforslag skrotes»). Man bør merke seg at komiteen presiserer at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes. Det er derfor grunn til å tro at forskjellen mellom lovfesting og fortsatt ulovfestet regel ville blitt minimal.
      
    Åvl. §§ 71 – 77 viderefører i hovedsak bestemmelser fra tidligere åndsverklov med enkelte språklige endringer. Verdt å nevne i denne sammenheng er likevel at det i Åvl. § 71 om overgangen til opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold presiseres i andre punktum at slik overdragelse også gjelder også retten til endring av verket og videreoverdragelse. I åvl. § 72 om avtaler om innspilling av filmverk utvides presumpsjonsregelen fra tidligere åndsverklov § 39f til også å omfatte allerede eksisterende verk, filmmanuskript, og filmverkets hovedregi. Musikkverk er imidlertid fortsatt unntatt fra bestemmelsen.
      
    Torger og Julius