08 september 2016

EU-domstolen i C-160/15 GS Media: Lenking kan anses som opphavsrettsinngrep dersom lenkeren vet eller burde vite at materialet det lenkes til er lagt ut uten rettighetshavers samtykke

EU-domstolen traff 8.9.2016 sin avgjørelse i sak C-160/15 GSMedia, hvor det legges til grunn at lenking til materiale som er lagt ut på Internett uten rettighetshavers samtykke i enkelte tilfeller kan anses som et opphavs­retts­inngrep. (IPtrollet har tidligere omtalt General­advokatens anbefaling i saken.)

Avgjørelsen følger opp de tidligere avgjørelsene i Svensson og BestWater, hvor det legges til grunn at lenking til materiale som er gjort åpent tilgjengelig på Internett av rettighetshaver, ikke innebærer tilgjengeliggjøring til «a new public», og dermed er fullt ut lovlige.  

I GS Media slår EU-domstolen fast at dette ikke nødvendigvis er tilfellet dersom materialet det lenkes til er lagt ut på Internett uten rettighetshavers samtykke. Dersom lenker vet eller burde vite at dette er tilfellet, foreligger det tilgjengeliggjøring til «a new public», hvorpå lenkingen er ulovlig (punkt 41-43). EU-domstolen oppstiller imidlertid en ganske streng presumpsjon mot at den som lenker har slik kunnskap (punkt 46). Privatpersoner som lenker utenfor kommersiell virksomhet må presumeres å ikke ha slik kunnskap (punkt 47). Slik lenking vil da i praksis være lovlig inntil lenkeren blir gjort oppmerksom på forholdet, typisk av rettighetshaver.

Dersom lenkingen derimot har et kommersielt formål, slik forholdet var i GS Media snus derimot presumpsjonen slik at den som lenker må forventes å undersøke om materialet det lenkes til er lagt ut med rettighetshavers samtykke (punkt 51).

26 april 2016

KFIRs spørsmål til EFTA-domstolen vedrørende varemerkeregistrering av Vigeland

Varemerkesøknad: 201400304
Som tidligere omtalt har KFIR besluttet å forelegge sak om varemerkeregistrering av gjengivelser av Gustav Vigelands kunst for EFTA-domstolen. Spørsmålene ble oversendt domstolen 22.3.16, og er nå offentlige:
  1. May trademark registration of copyright works, for which the protection period has expired, under certain circumstances, conflict with the prohibition in Article 3(1)(f) of the Trade Marks Directive on registering trademarks that are contrary to 'public policy or ... accepted principles of morality'?
  2. If question 1 is answered in the affirmative, will it have an impact on the assessment that the copyright work is well-known and of great cultural value?
  3. If question 1 is answered in the affirmative, may factors or criteria other than those mentioned in question 2 have a bearing on the assessment, and, if so, which ones? 
  4. Is Article 3(1)(e)(iii) of Directive 2008/95/EC applicable to two- dimensional representations of sculptures?
  5. Is Article 3(1)(c) of Directive 2008/95/EC applicable as legal authority for refusing trademarks that are two or three- dimensional representations of the shape or appearance of the goods?
  6. If question 5 is answered in the affirmative, is Article 3(1)(b) and (c) of Directive 2008/95/EC to be understood to mean that the national registration authority, in assessing trademarks that consist of two or three-dimensional representations of the shape or appearance of the goods, must apply the assessment criterion of whether the design in question departs significantly from the norm?
Som det fremgår relaterer spørsmålene seg til om registrering av et varemerke som ikke lenger har opphavsrettsbeskyttelse er i strid med offentlig orden og moral, anvendelsen av unntaket for form som gir varen en særlig verdi på todimensjonale representasjonen av skulpturer, og anvendelsen av unntaket for  beskrivende merker på to- og tredimensjonale gjengivelser av form mv. 

25 april 2016

Immaterialrettstrollet 2 år


Immaterialrettstrollet fyller i dag 2 år! 

Det startet i det små den 25. april 2014 - dagen før Verdens Immaterialrettsdag - med et innlegg om WIPOs rapport om opphavsmannens mulighet til å oppgi opphavs­retten 

Totalt har vi i løpet av trollets to første leveår publisert nær 100, og vi håper det blir flere i årene som kommer.


Da det – selv for et immaterialrettstroll – må anses som noe uærbødig å gratulere seg selv med dagen, retter vi i stedet en takk til våre lesere, som vi håper har nytte og glede av bloggen og vil følge med oss også i fremtiden!

18 april 2016

Nytt nummer av NIR (1/2016)

Årets første nummer av Nordisk Immaterielt Rättsskydd (1/2015) er nå tilgjengelig.  

Nummeret inneholder en leder fra redaksjonen: «NIR är en unik databas för nordisk immaterialrätt». 

I tillegg finnes artikler om «Gate Keeper or Trespasser? EU ISP Liability Regime and its Privacy Implications» av Branka Marusic; «Kan digitala 3D-bilder skyddas som kataloger eller databaser?» av Emelie Fyhrqvist og Sebastian Wärmländer; «Implications of the Unitary Patent System on Amount of Patent Applications and Validations in Norway» av Julius Berg Kaasin; «Fem år med administrativ overprøving av varemerkeregistreringer» av Tord Hestenes; «Legal privilege for danske European patent attorneys» av Jens Viktor Nørgaard, Bjørn von Ryberg og Janni Wandahl Pedersen og «Den internationella immaterialrättsliga utvecklingen under andra halvåret 2015. När dygnet har mer än 24 timmar» av Henry Olsson

Nummeret trykker i tillegg ALAIs «Report and Opinion on a Berne-compatible reconciliation of hyperlinking and the communication to the public right on the internet» og en innledning til denne av Jan Rosén.

14 april 2016

Generaladvokaten i C-160/15 GS Media: Lenker bør ikke anses som «an act of communication»

Generaladvokat Wathelet avga 7.4.2016 sin anbefaling i sak C-160/15 GS Media, hvor han legger til grunn at lenker på Internett som hovedregel ikke bør anses som «an act of communication to the public» etter opphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr 1. Om anbefalingen legges til grunn av EU-domstolen, vil det innebære at lenker på Internett som den store hovedregel ikke innebærer et opphavsrettsinngrep, uavhengig av om materialet det lenkes til er lagt ut med rettighetshavers samtykke. 
Anbefalingen innebærer et klart brudd med EU-domstolens avgjørelser C-466/12 Svensson og C-348/13 BestWater - både hva angår spørsmålet om lenker kan anses som «an act of communication», og hva angår spørsmålet om lenker kan anses som overføring til «a new public».

Bakgrunn: Napster.no, Svensson og BestWater

Etter åndsverkloven § 2 har en opphavsmann enerett til å gjøre åndsverk «tilgjengelig for allmennheten». Å legge opphavsrettsbeskyttet materiale ut på Internett for nedlasting, fremvisning eller avspilling, anses som slik tilgjengeliggjøring for allmennheten.

Allerede i Internetts spede ungdom på 90-tallet, ble det stilt spørsmål om hyperlenker til materiale som andre har gjort tilgjengelig på nettet, kunne anses som slik tilgjengeliggjøring. I Norge fikk spørsmålet særlig oppmerksomhet i den såkalte Napster.no-saken. En rekke rettighetshavere gikk til sak mot en student på Lillehammer, som hadde opprettet nettstedet napster.no hvor han lenket til musikk som var ulovlig lagt ut på Internett av andre. Brukere som klikket på lenkene kunne høre på musikken og eventuelt laste ned denne. Høyesterett unnlot imidlertid å ta stilling til om lenkene innebar at musikken ble gjort tilgjengelig for allmennheten, men fastslo i stedet at lenkene måtte anses som en erstatningsbetingende medvirkning til at flere fikk tilgang til den opplastede musikken. Det er imidlertid nærliggende å forstå avgjørelsen dit hen at Høyesterett legger til grunn at lenking i seg selv ikke utgjør tilgjengeliggjøring for allmennheten etter åvl. § 2.

Spørsmålet ble for første gang lagt frem for EU-domstolen i C-466/12 Svensson. Saken omhandlet nettjenesten Retriever, som på grunnlag av ord som brukerne søkte på, presenterte oversikter med lenker til nyhetssaker som lå fritt tilgjengelig på svenske nettaviser, og tillot brukerne og klikke seg videre til disse gjennom såkalte referenselenker. Hovedspørsmålet i saken var om disse lenkene innebar en «communication to the public» etter opphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. 1.

Kravet til  «communication to the public» inneholder to kumulative kriterier: For det første et krav til «overføring» («act of communication») av et verk, og for det andre et krav om at overføringen skjer til «allmennheten» («to the public»). (C-466/12 Svensson, punkt 16, jf. C-607/11 ITV Broadcast, punkt 21 og 31)

EU-domstolen la til grunn at begrepet «overføring» skulle forstås vidt, for å sikre rettighets-haverne et høyt beskyttelsesnivå. (C-466/12 Svensson, punkt 20) En referanselenke innebar at de som klikket på lenken ble gitt direkte tilgang til verkene det ble lenket til. Utlegging av referanselenker måtte derfor anses som en «overføring» etter opphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. 1.

Retriever
For at overføringen skal anses å skje for «allmennheten» var det imidler­tid en forutsetning at det skjer en overføring til «et nytt publikum» («a new public») (C-466/12 Svensson, punkt 24) «A new public» er ifølge EU-domstolen et publikum «som indehaverne af ophavsrettigheden ikke havde taget i betragtning, da de tillod den første overføring til almenheden». (C-466/12 Svensson, punkt 24) Når brukere som som hadde fått tilgang til et verk gjennom en klikkbar lenke uten videre kunne ha fått direkte tilgang til dette på siden hvor det var opprinnelig tilgjengeliggjort, måtte disse brukerne anses å være en del av det publikum rettighets¬haver hadde for øye da han tilgjengeliggjorde verket. (C-466/12 Svensson, punkt 27) Å legge ut en referanselenke kunne derfor ikke anses som «act of communication» til « a new public»  i strid med opphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. 1. (C-466/12 Svensson, punkt 28) Det samme måte gjelde for såkalte hentelenker (eller inline-lenker), der det tilgjengeliggjorte verket vises på siden som lenker som om den var en del av denne siden, jf. C-348/13 BestWater. (omtalt av IPtrollet her)

Dersom lenken gir brukerne mulighet til å omgå tilgangsbegrensninger, for eksempel ved å få tilgang til innhold bak en betalingsmur, må derimot lenkingen anses som overføring til «a new public» som rettighetshaver ikke har tatt i betraktning når han gjorde materialet tilgjengelig. (C-466/12 Svensson, punkt 28)

Lenker til materiale som er gjort tilgjengelig uten rettighetshaver samtykke – Hoge Raads forespørsel til EU-domstolen

Britt Dekker for Playboy
Et mer uavklart spørsmål er om det også er lovlig å lenke til verk som er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Spørsmålet er ganske praktisk, da mye av det som ligger ute på Internett er lagt ut uten slikt samtykke. En slik sondring kan imidlertid være problematisk, fordi det i mange tilfeller kan være vanskelig for den som lenker å vite om det foreligger samtykke eller ikke.

En tredjemann lekket nakenbilder av den nederlandske kjendisen Britt Dekker, ment for publisering i Playboy, på den australske datalagringstjenesten Filefactory.com. Det nederlandske kjendisnettstedet GeenStijl, som var driftet av GS Media, lenket til disse bildene på sin side. 

Da GS Media nektet å etterkomme forespørsler om å fjerne lenkene, gikk utgiveren av Playboy i Nederland, Sanoma, til sak, og anførte at lenkingen innebar tilgjengeliggjøring av bildene for allmennheten. Da saken sto for Hoge Raad (tilsvarende norsk Høyesterett), ble det stilt følgende spørsmål til EU-domstolen:

1 (a) If anyone other than the copyright holder refers by means of a hyperlink on a website controlled by him to a website which is managed by a third party and is accessible to the general internet public, on which the work has been made available without the consent of the rightholder, does that constitute a “communication to the public” within the meaning of Article 3(1) of Directive 2001/29? 
(b) Does it make any difference if the work has also not previously been communicated, with the rightholder’s consent, to the public in some other way? 
(c) Is it important whether the “hyperlinker” is or ought to be aware of the lack of consent by the rightholder for the placement of the work on the third party’s website mentioned in 1(a) above and, as the case may be, of the fact that the work has also not previously been communicated, with the rightholder’s consent, to the public in some other way? 
2 (a) If the answer to question 1(a) is in the negative: in that case, is there, or could there be deemed to be, a communication to the public if the website to which the hyperlink refers, and thus the work, is indeed findable for the general internet public, but not easily so, with the result that the publication of the hyperlink greatly facilitates the finding of the work? 
(b) In answering question 2(a), is it important whether the “hyperlinker” is or ought to be aware of the fact that the website to which the hyperlink refers is not easily findable by the general internet public? 
3. Are there other circumstances which should be taken into account when answering the question whether there is deemed to be a communication to the public if, by means of a hyperlink, access is provided to a work which has not previously been communicated to the public with the consent of the rightholder?

Generaladvokatens anbefaling (1) - lenker utgjør ikke en «act of communication»

An act of communication!
I stedet for å umiddelbart besvare spørsmålene til EU-domstolen, begynner Generealadvokaten sin drøftelse med å ta stilling til EU-domstolens tilnærming i C-466/12 Svensson. EU-domstolen la her som nevnt til grunn at hva som anses som en «act of communication» måtte forstås vidt, for å sikre rettighetshaverne et høyt beskyttelsesnivå, og utlegging av referanselenker måtte derfor anses som en slik «act of communication».

Generaladvokaten legger derimot til grunn at hyperlenker til verk som allerede er gjort fritt tilgjengelig på nett, ikke innebærer at verket blir gjort «tilgjengelig» («available») etter opphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. Slik tilgjengeliggjøring har allerede skjedd i og med opplastingen det lenkes til, og blir i prinsippet ikke «mer» tilgjengelig på grunn av lenkingen. (punkt 54)

Generaladvokaten finner støtte for dette standpunktet i C‑403/08 and C‑429/08 Football Association Premier League and Others, hvor det fremheves at EU-domstolen legger til grunn at «communication [of a work] to the public» forutsetter en form for «intervention» fra den som gjør verket tilgjengelig: »[W]ithout the intervention, for example, of a hotel to offer a television signal in its rooms via television sets, the work would not have been accessible to the hotel’s customers. (punkt 55) For at lenking skal innebære «an act of communication» må «the intervention of the ‘hyperlinker’» være  «vital or indispensable in order to benefit from or enjoy works». (punkt 57, med henvisning til C‑135/10 SCF, punkt 82) Spørsmål 1 a), b) og c) måtte derfor besvares benektende.

Generaladvokatens anbefaling (2) - lenker til uatorisert materiale innebærer ikke «communication to a (new) public»

A new public?
Generaladvokaten stopper imidler­tid ikke der, men drøfter subsidiært det andre kriteriet - om lenking til uautorisert materiale kan anses som «communication to a new public». Generaladvokaten legger her, uten videre diskusjon, til grunn at «communication to a new public» forutsetter at opphavs­mannen har autorisert den opp­rinnelige tilgjengeliggjøringen, jf. C‑403/08 og C‑429/08 Football Association Premier League and Others og C‑466/12 Svensson. (punkt 67)

Selv om man skulle komme til at «new public»-kriteriet kan anvendes ved lenking til uatorisert materiale, vil det i følge Generaladvokaten ikke foreligge noen tilgjengeliggjøring til en slik «new public», fordi verkene allerede var fritt tilgjengelig på Filefactorys servere (punkt 69 og 70)

I alle tilfelle vil lenking som omgår tilgangsbegrensninger anses som tilgjengeliggjøring til «a new public» (punkt 73, jf. C 466/12 Svensson punkt 31). Det er derimot ikke tilstrekkelig at lenkene forenkler brukernes tilgang til verkene det lenkes til (punkt 74). Spørsmål 2 a) og b) om ..., måtte derfor besvares benektende.

Det forelå heller ingen andre omstendigheter som måtte tas i betraktning ved vurderingen av om lenking til uautorisert innhold omfattes av opphavsrettsdirektivet artikkel 3. Spørsmål 3 måtte derfor også besvares benektende.

Immaterialrettstrollets betraktninger

Generaladvokatens tilnærming, både når det gjelder den prinsipale drøftelsen av hva som utgjør «an act of communication» og den subsidiære drøftelsen av som som utgjør tilgjengeliggjøring for «a new public», innebærer en u-sving bort fra EU-domstolens tilnærming i Svensson og BestWater. Anbefalingen bygger på et grunnleggende syn om at lenking på Internett bør være tillatt. Lenker er en grunnleggende forutsetning for at Internett skal fungere, og bør derfor ikke anses som opphavsrettsinngrep. (punkt 78)

To link...
Generaladvokaten tar imidlertid et lite forbehold for lenking som innebærer en «intervention» fra den som lenker. Dette innebærer presumptivt at lenking som omgår tilgangsbegrensninger på siden hvor verket opprinnelig er gjort tilgjengelig, må anses som «an act of communication». Anbefalingen er her på linje med Svensson  som drøfter dette spørsmålet under «new public»-kriteriet. (se punkt 58 og 73)

Dersom primærstandpunktet om at lenker som hovedregel ikke innebærer «an act of communication» legges til grunn, medfører dette  at resten av drøftelsen blir overflødig. Generaladvokaten benytter likevel muligheten til å ta et oppgjør med EU-domstolens anvendelse av «new public»-kriteriet på lenker. Dette utlegges som en tolkning av Svensson og tidligere avgjørelser, men det er vanskelig å se på anbefalingen som noe annet enn en direkte fravikelse av anvendelsen av «new public»-kriteriet anvendt på lenker.

Logikken i Svensson tilsier nemlig at lenking til materiale som er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke, anses som tilgjengeliggjøring for et «nytt publikum»: Når lenker anses som «an act of communication», og et «nytt publikum» er et publikum rettighetshaver ikke har tatt i betraktning da han tillot den første overføringen til allmennheten, kan han logisk sett heller ikke ha tatt i betraktning det publikum som får tilgang til verket gjennom lenking til dette. Både den opprinnelige tilgjengeliggjøringen og lenkingen må da anses å innebære tilgjengeliggjøring for et «nytt» publikum. Dette er også den forståelse som i grove trekk er lagt til grunn i litteraturen. Det samme legges også til grunn i Bundesgerichtshofs avgjørelse i BestWater-saken.

Det er imidlertid god grunn til å kritisere «nytt publikum»-kriteriet. Blant annet vil kriteriet i praksis innebære en form for de facto konsumpsjon, hvor opphavsmannens enerett til lenking konsumeres etter at han har gitt tillatelse til den opprinnelige tilgjengeliggjøringen. Selv om EU-domstolen tidligere (i C-128/11 UsedSoft) ikke har vært fremmed for utvidende anvendelse av konsumpsjonsreglene, har det gode grunner for seg å begrense opphavsrettens konsumpsjonsprinsipp til spredning av fysiske gjenstander. Generaladvokatens løsning innebærer i praksis at «new public»-kriteriet forbeholdes de tradisjonelle videreformidlingstilfellene, for eksempel ved at et hotell plasserer TV-apparater på sine hotellrom. (punkt 67 og 68) 

GS Media er den første av lenke-sakene hvor EU-domstolen har bedt om Generaladvokatens anbefaling. Generaladvokatens anbefaling innebærer  en tilsynelatende elegant, og mer gjennomtenkt, løsning på spørsmålet om lenking innebærer et opphavsrettsinngrep. Om løsningen legges til grunn, innebærer dette at opphavsmannen ved tilfeller av lenking til uautorisert opplasting, må gå på den som faktisk har lastet opp materialet eller mellommann som bidrar til tilgjengeliggjøringen. I den konkrete saken hadde Sonoma etter forespørsel fått Filefactory til å fjerne bildene det ble lenket til.

... or not to link?
Helt uproblematisk er denne tilnærmingen imidlertid ikke. Det finnes fortsatt tilfeller av lenking det vil være nærliggende å forby, for eksempel tilfeller hvor en næringsdrivende lenker til konkurrentens innhold på sin egen siden på en måte slik at han får det til å fremstå som sitt eget. (Dette vil heller neppe rammes direkte av «new public»-tilnærmingen i Svensson.) Her vil man evnetuelt måtte ty til markeds­førings­loven for å forby lenkingen.

Lenking til materiale som er lastet opp uten opphavsmannens samtykke, vil på sin side muligens kunne rammes som medvirkning til opphavsrettsinngrep. Problemet med denne tilnærmingen er at det kan være vanskelig å argumentere for at lenkingen utgjør rettstridig medvirkning når man først legger til grunn at lenkingen i seg selv er opphavsrettslig legitim. (Dette er også en dissonans som i høyeste grad er tilstede i Høyesteretts argumentasjon i Napster.no.)

Vurdert som helhet er Generaladvokatens tilnærming allikevel med god margin å foretrekke fremfor EU-domstolens «new public»-tilnærming. Noen ganger er det bedre å løse en gordisk knute ved å kutte den i to. Immaterialrettstrollet er imidlertid i tvil om EU-domstolen vil si seg enig i dette når de får saken til behandling.

17 mars 2016

Forslag til ny åndsverklov ut på høring

Kulturdepartementet sendte i dag forslag til ny åndsverklov ut på høring. Forslaget er ment å erstatte nåværende åndsverklov fra 1961. 

Høringsfrist er 8. august 2016.

03 februar 2016

Oslo tingrett: Bestillerretten til eldre fotofrafier gjelder selv om fotografiene senere også har fått opphavsrettsvern

Foto: Gunnar Theodor Sjøwall
Oslo tingrett avsa 1.2.2016 dom i sak mellom arvingene etter fotografen Gunnar Theodor Sjøwall og Norsk Folkemuseum. Det ble her lagt til grunn at retten til utnyttelse av eldre fotografier som er overdratt til bestiller i kraft av avtalen om fotografering også gjelder opphavsretten til slike fotografier (som oppsto ved endring av åndsverkloven i 1995). Dersom dommen blir stående innebærer dette at museer og tilsvarende institusjoner i mange tilfeller kan utnytte eldre bilder de eier digital dersom fotografiene er gjort på bestilling. 

Frem til 1995 hadde fotografier ikke vern som åndsverk. De hadde derimot vern som fotografiske bilder etter fotografiloven av 1909 og senere 1960. Dette vernet varte i 15 år etter fotografens død, men minst 25 år etter at bildet ble tatt. 

Ved endring av åndsverkloven i 1995 ble bilder som var resultatet av en original og skapende innsats anerkjent som åndsverk med en vernetid på 70 år etter opphavsmannens død. Vernet av fotografiske bilder som ikke hadde slik verkshøyde ble samtidig videreført. For bilder som hadde verkshøyde innebar dette en forlengelse av vernet på 50 år. For fotografier hvor vernet etter fotografiloven hadde løpt ut, innebar dette en "gjennoppliving" av vernet - som Lasarus som sto opp fra graven hadde de fått nytt liv. 

Fotografen Gunnar Sjøwall tok på 1920- og 30-tallet en rekke bestilte fotografier som på 1970-tallet havnet i  Norsk Folkemuseums eie. Blant disse var fem portrettbilder av Dronning Maud tatt i forbindelse med hennes 60-årsdag i 1929.

Fra begynnelsen av 1990-tallet begynte museene å overføre sine kataloger digitalt. Disse ble etter hvert lagt ut på Internett. Fotografiene som ennå ikke hadde falt i det fri ble riktignok lagt ut med lav oppløsning, uten mulighet til å laste ned en høyoppløselig kopi. Dette gjaldt også Norsk Folkemuseums fotografier tatt av Sjøwall. Etter åndsverkloven § 24 kan kunstverk og fotografisk verk som inngår i en samling eller som stilles ut avbildes i en katalog over samlingen og. Slik katalog kan imidlertid bare fremstilles ved trykking, fotokopiering eller lignende, og gir derfor ikke grunnlag for digital utnyttelse.

Sjøwalls arvinger gikk til sak mot Norsk Folkemuseum med krav om oppreisning og erstatning for bruk av fotografiene på Internett. (Sjøwall døde i 1945, og bildene var derfor i det fri fra 1.1.2016. Sjowalls arvinger krevde derfor bare erstatning og oppreisning for den bruk  som allerede hadde funnet sted.) 

Etter fotografiloven av 11. mai 1909 § 3, som gjaldt da fotografiene ble bestilt og tatt, het det at det "[m]ed hensyn til bestilte fotografier har bestilleren den i § 1 nævnte eneret". Oslo tingrett la til grunn at bestemmelsen innebar at rettighetene til fotografier gjort på bestilling etter fotografiloven av 1909 ble ansett overdratt til bestiller såfremt ikke annet var avtalt. Retten la til grunn at de aktuelle bildene var tatt med sikte på publisering og massespredning i bestillers interesse, og at rettighetene til bildene derfor var overdratt. Dette kunne ikke endres av at lovendringen i 1995 også ga fotografen opphavsrett til fotografiene. Dette innebar at opprinnelig bestiller (og senere Norsk Folkemuseum) hadde fått overdratt til seg retten til å utnytte bildene. 

Etter dette var det ikke nødvendig å ta stilling til om fotografiene hadde verkshøyde (og om de dermed hadde opphavsrettslig vern overhodet). Uten å ha sett alle bildene tenker Immaterialrettstrollet imidlertid at det nok er gitt at dette er tilfellet. Når man tar i betraktning at bilder tatt i denne perioden gjerne innebar en rekke valg hos fotografen, både ved selve fotograferingen og ved fremkallingen, vil nok ganske mange eldre bilder tatt av profesjonelle og semiprofesjonelle fotografer anses å ha verkshøyde. 

Om dommen blir stående innebærer den at museer og lignende i mange tilfeller kan utnytte bilder som er gjort på bestilling og som museene har i sitt eie digitalt. Dommen løser derimot ikke uten videre spørsmålet om bruk av bilder som ikke er gjort på bestilling, typisk private bilder.

26 januar 2016

Nytt nummer av NIR (6/2015)

Fjorårets sjette og siste nummer av Nordisk Immaterielt Rättsskydd (6/2015) er nå tilgjengelig. Nummeret inneholder en artikkel av ett av Immaterialrettstrollets hoder - Sebastian Schwemer - «Kollektiv forvaltning i informationssamfundet og det nye regime under direktivet 2014/26/EU i Danmark».

I tillegg inneholder nummeret artikler om «The CJEU’s Recent Findings on Digital Exhaustion and Linking and their Impact on Nordic Copyright Law» av Ole-Andreas Rognstad; «Does Licensing Matter Anymore? – CJEU’s Findings on Digital Exhaustion and Cases on Linking» av Kristiina Harenko; «Internet Service Providers and Copyright in the Nordic Countries» av Clement Salung Petersen; «Balancing of Interests and Cross-border Use. Room for Nordic Co-operation?» av Rán Tryggvadottir; «Finnish, International, and Comparative Aspects concerning the Limitations and their Applicability in Crossborder Use and Cloud Services» av Rainer Oesch; «Nya normer för kollektiv rättighetsförvaltning på upphovsrättens område» av Johan Axhamn; «Multi-territorial online licensing in the light of Title III of the Directive on collective rights management» av Martti Kivistö og oversikter over den opphavsrettslige utviklingen i Finland, Island, Norge og Sverige siden 2012.

01 januar 2016

«Mein Kampf» og andre verk i det fri

Det er et nytt år, og åndsverk fra opphavsmenn som døde i 1945 faller fra og med i dag i det fri etter åndsverkloven 40. Det kanskje mest kjente verket som nå har falt i det fri er «Mein Kampf». Den tyske delstaten Bayern har inntil i går vært innehaver av opphavsretten Mein Kampf», og har med grunnlag i denne nektet nyutgivelser av boken. Med opphavsretten ute av bildet er det nå duket for en kritisk nyutgivelse med fortløpende kommentarer til originalteksten. Utgiver er Instituttet for moderne historie (IFZ) i München. 

At originalverket har falt i det fri innebærer derimot ikke at oversettelser av «Mein Kampf» fritt kan benyttes. Eberhart Kerns norske oversettelse – «Min Kamp» – som det ble nedlagt midlertidig forføyning mot utgivelse av i 2003, faller for eksempel ikke i det fri før 2044. 

Et annet verk med tilknytning til den andre verdenskrig som falt i det fri i dag, er Anne Franks dagbok. Dagboken ble opprinnelig skrevet i to versjoner – den opprinnelige dagboken og en påbegynt versjon bearbeidet for utgivelse. Disse to ble satt sammen av Annes far – Otto Frank – og det var denne versjonen som ble utgitt. Den utgitte versjonen er trolig såpass bearbeidet at den selv er opphavsrettslig vernet som bearbeidelse etter åndsverkloven 4 andre ledd. Dette innebærer at den utgitte versjonen fortsatt er opphavsrettsbeskyttet i 70 år etter Hans Franks død i 1980. Denne faller med andre ord ikke i det fri før i 2050. De to opprinnelige versjonene falt derimot i det fri ved midnatt og kan fritt benyttes. 

Andre verk som nå har falt i det fri er verkene til den ungarske komponisten Béla Bartók. Wikipedia har en mer omfattende liste. 

23 november 2015

Nytt nummer av NIR (5/2015)

Årets femte nummer av Nordisk Immaterielt Rättsskydd (5/2015) er nå tilgjengelig. Nummeret inneholder artikler om «Construction and Enforceability of Swiss-type Claims in Europe» av Frantzeska Papadopoulou; «The Evolution of the CJEU’s Case Law on Stem Cell Patents» av Timo Minssen og Ana Nordberg; «Swedish Patent Litigation in Comparison to European» av Per-Olof Bjuggren, Bengt Domeij og Anna Horn; «Selvstændig underpantsætning af immaterialret i Norge og Danmark» av Jens Bjørn Jensen; «Secure Transactions in Industrial Property Rights in Norway and Denmark» av Jens Bjørn Jensen; «The Future of Library Digitization in the European Union and Hungary» av Péter Mezei; «Konsekvenser af C More Entertainment-dommen» av Peter Schønning; «En ny svensk patentlag – en försummad möjlighet» av Erik Ficks og «Tillfälliga kopior – juridik i baklås» av Henrik Pontén.