05 juni 2018

NKU: Nidars bruk av elementer fra Freia Melkesjokolade i reklamefilm for Nidar Melkesjokolade var villedende

Næringslivets Konkurranseutvalg (NKU) avgav 13. mars uttalelse i en skikkelig «godsak» (sak 13/2017) mellom Orkla Confectionary & Snacks Norge AS (som eier Nidar AS) og Mondelez Norge AS og Mondelez Europe Services - Norsk Filial  (som selger og markedsfører produkter under varemerket Freia). Saken gjaldt Nidars bruk av elementer kjent fra Freia Melkesjokolade i en reklamefilm for produktet Nidar Melkesjokolade. Spørsmålet for utvalget var om Nidars bruk av disse elementene utgjorde brudd på markedsføringslovens bestemmelser om villedende forretningsmetoder (§ 26),  herunder forskrift om sammenliknende reklame (§ 3), og god forretningsskikk (§ 25)  Utvalget kom til at reklamefilmen var villedende, og viste i uttalelsen særlig til at det etter utvalget syn ikke var tilstrekkelig belegg for Nidars bruk av begrepet «best i test».

NAM! Kilde: TV2
Som flere av dere immateriallrettere der ute vet er NKU et selvoppnevnt organ av en rekke arbeidsgivere og arbeidsgiverforeninger, herunder blant annet NHO. Konkurranseutvalget uttaler seg i tvister mellom næringsdrivende angående markedsføringsloven kapittel 6, og tilhørende regelverk. Uttalelsene er ikke bindende for partene, men utvalgets uttalelser gir uttrykk for hvordan representanter for næringslivet ser på markedsføring i praksis, og følges derfor ofte både av næringslisaktører og i domstolene.

Nidar lanserte høsten 2016 sitt nye produkt Nidar Melkesjokolade gjennom en stor markedsføringskampanje der de gav «et lekent stikk til markedslederen» Freia Melkesjokolade, herunder avis- og TV-reklame med teksten «Et lite støkk i Norge». Forpakningen hadde (og har fremdeles) også påskriften «En bit magi». Mot slutten av 2017 kom Nidar med en reklamefilm hvor det i åpningssekvensen ble vist en ku som beiter på en gresslette mot en fjellkledd, mørkegul bakgrunn, som henspeiler på forpakningen til Freia Melkesjokolade. I reklamefilmen ble det blant annet hevdet at Nidar Melkesjokolade er «Best i test», «..vant blindtest» og at Nidar fikk «hele 45 % av stemmene», noe som også er fremhevet i filmen ved at «Freias» beitende ku fremstår overrasket overrasket over resultatet.

Solveig Barstad fra programmet "Matkontrollen"
under smakstesten. Kilde: TV2
Testen det ble vist til i reklamefilmen ble utført av TV2 og vist i programmet «Matkontrollen» 29. september 2016 (episoden er også tilgjengelig for abonnenter på TV2 Sumo). Testen ble gjort på et kjøpesenter hvor 135 personer fikk foreagt et brett med 3 forskjellige melkesjokoladebiter fra tre ulike merker (Freia, Nidar og First Price), hvor de skulle velge ut den de syntes smakte best. Sjokoladebitenes opprinnelse skal ha vært skjult.

Mondelez klaget Nidars reklamefilm inn for NKU med påstand om at den utgjorde en krenkelse etter markedsføringsloven § 26 (forbud mot villedende reklame) med tilhørende forskrift om sammenliknende reklame § 3 bokstav a), c) og d), og subsidiært etter markedsføringsloven § 25 (om god forretningsskikk). I klagen viste Mondelez særlig til at flere av påstandene Nidar fremsatte i filmen, inkludert de nevnt ovenfor, var villedende (forskriften § 3 bokstav a) og ikke objektive eller dokumenterbare (§ 3 bokstav c). Blant annet ble det vist til at testen verken var representativ, etterprøvbar eller tilstrekkelig dokumentert, blant annet fordi antallet respondenter var lavt og hentet fra et begrenset geografisk område.

Mondelez hevdet også i klagen at Nidar benyttet fordreide versjoner av Freia Melkesjokolades vareutstyr på en nedsettende måte som latterliggjorde og utnyttet dennes emballasje (bokstav d).

Subsidiært anførte Mondelez at Nidars samlede markedføringsfremstøt spesifikt mot dem, og snyltingen på Freia Melkesjokolades velkjente emballasje, var i strid med kravet om god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25.

Annonse fra Nidars kampanje.
Kilde: WeAreLive
Nidar bestred påstandene, og viste særlig til at filmen fremsatte objektive og dokumenterbare påstander som gav forbrukerne riktig og tilstrekkelig informasjon. Det ble i denne forbindelse påpekt vist til at dokumentasjonskravene måtte tilpasses påstandene og inntrykket reklamen etterlater, og fremhevet at det ikke ble påstått at Nidar Melkesjolade smakte bedre enn Freias, men at Nidar Melkesjokolade hadde slått Freia i en blindtest, og at flere og flere spiser Nidar Melkesjokolade.

Etter Nidars syn var reklamefilmen heller ikke nedsettende overfor Freia, og viste særlig til den kortvarige bruken av elementene fra Freia Melkesjokolade, samt at bruken av disse elementene var fjernere enn eksempelvis bruk av navn, logo og varemerker (Obs!).

Et enstemmig konkurranseutvalg kom under tvil til at reklamefilmen sett under et var i strid med markedsføringsloven § 26 med tilhørende forskrift om sammenliknende reklame bokstav a) og c). Utvalget kom imidlertid til at filmen ikke var i strid med forskriften bokstav d) eller markedsføringsloven § 25.Ved vurderingen etter § 26 og forskriften § 3 bokstav a) og c) viste utvalget til at bruken av elementer fra Freia Melkesjokolade og påstandene i åpningssekvensen var svært virkningsfull og derfor egnet til å påvirke etterspørselen. Etter utvalgets syn etterlater reklamefilmen ingen tvil om at det er Freia Melkesjokolade som sammenlignes.

Utvalget vurderte deretter om påstanden «Best i test» var villedende, nærmere bestemt om påstanden var tilstrekkelig dokumentert på bakgrunn av smakstesten som ble gjennomført av «Matkontrollen». Selv om utvalget anerkjente at selve resultatet var korrekt gjengitt, så mente de at reklamefilmens etterlatte inntrykk hos gjennomsnittsforbrukeren ikke stod i forhold til innholdet i testen og hvordan denne ble gjennomført, og derfor var villedende.

Ved vurderingen av om sammenlikningen var objektiv tok utvalget utgangspunkt i styrken av markedsføringspåstanden. Ved svært effektfulle påstander som «Best i test» må dette etter utvalgets syn gjenspeiles i kravet til dokumentasjonen som ligger til grunn. Etter utvalgets syn etterlot Nidars reklamefilm et totalinntrykk av Nidar Melkesjokolades posisjon i markedet i forhold til Freia Melkesjokolade som det ikke var belegg for. Det ble i denne sammenhengen også vist særlig til bruken av elementer kjent fra Freia Melkesjokolade.

På denne bakgrunn kom konkurranseutvalget til at Nidars påstand «Best i test» både var villedende og ikke oppfylt kravet til objektivitet ved sammenliknende reklame. Mondelez fikk dermed medhold i at Nidars bruk var villedende. NKUs uttalelser kan ikke påklages, men Mondelez kan velge å ta ut søksmål for de alminnelige domstolene.


Immaterialrettstrollets betraktninger

NKUs uttalelse illustrerer den forholdsvis strenge normen som synes å gjelde for sammenliknende reklame i Norge og i EU og EØS forøvrig, særlig ved henvisning til tester. Uttalelsen viser at ved bruk av påstander som «Best i test», «Testvinner» og lignende bør markedsførere og testere (herunder TV2!) være særlig forsiktige med å vise til eller utføre tester med et begrenset geografisk omfang dersom en ønsker å bruke slike tester eller få de gjengitt i markedsføring. Dette gjelder særlig dersom antallet respondenter er forholdsvis lavt. Det bør også fremgå tydelig av testen hvordan den er utført, samt hvilken metode som er brukt, men det fremgår ikke ekplisitt hvorvidt dette var gjort tilfredstillende, eller fikk betydning, i denne saken.

De to konkurrentene side om side.
Kilde: Dagbladet
Det fremgår heller ikke nærmere i uttalelsen hvorfor utvalget kom til at reklamefilmen ikke var nedsettende eller i strid med god forretningsskikk. Dette immaterialrettstrollet er enig med utvalget i disse konklusjonene. Selv om det ikke etterlates tvil om at det er Freia Melkesjokolade det refereres til, så synes bruken av elementer derfra i reklamefilmen et stykke unna å være «nedsettende». Nidars bruk etterlater ikke et nedvurderende inntrykk av Freia (det er snarere de positive sidene ved Nidar Melkesjokolade som fremheves), og i høyden kan bruken i undertegnedes øyne karakteriseres som feilaktig.

Særlig i lys av gjengivelsen av Mondelez’ klage synes det videre uklart for dette immaterialrettstrollet hva som eventuelt skulle være ytterligere klanderverdige momenter (utover de som fanges opp av spesialbestemmelsen) i § 26, og som tilsier at reklamefilmen er i strid med god forretningskikk etter markedsføringsloven § 25. Dette immaterialrettstrollet stusser over at det i sammendraget av Mondelez’ klage både er spesifiserert at «Det er denne reklamefilmen som er gjenstand for klagen», mens det senere ved anførselen om § 25 vises til «et samlet markedsføringsfremstøt mot en utpekt konkurrent». Anførselen kan riktignok være galt gjengitt i uttalelsen. Nidars tilsvar trekker imidlertid i retning av at det er førstnevnte forståelse som skal legges til grunn. Selv om grove overtredelser av spesialbestemmelsen i § 26 etter omstendighetene kan tenkes å rammes av generalklausulen i § 25, er det imidlertid vankelig å se hvilke momenter som eventuelt trekker forholdet inn under § 25 her. I denne sammenheng synes Forskriften § 3 bokstav d) synes å legge listen ganske høyt i lys av bestemmelsens alternative inngangvilkår om at den sammenliknende reklamen må sette konkurrenten i «vanry».

01 juni 2018

Høringsnotatet om endringer i varemerkeloven som følge av gjennomføringen av nytt varemerkedirektiv og tiltredelse til Singaporetraktaten

Foto: Nick Youngson - CC BY-SA 3.0
9. mai sendte Justis- og beredskapsdepartementet forslag til endringer i vare­merke­lov­givningen ut på høring. Formålet med endringene er å gjennomføre det nye varemerkedirektivet 2015/2436 (direktivet) samt tiltredelse av Singaporetraktaten. Det nye direktivet krever at det åpnes for særskilt pantsettelse av registrerte varemerker og varemerkesøknader (artikkel 23. jf. Artikkel 26). Når det gjelder varemerkets stilling som dekningsobjekt, stilles det krav om at registrerte varemerker og varemerkesøknader må kunne være gjenstand for særskilt tvangsfullbyrdelse (artikkel 24. jf. Artikkel 26). Videre kreves det at både pantsettelser og utlegg skal kunne registreres i egnet register.

Etter gjeldende rett kan innarbeidede og registrerte varemerker, samt «naturlige varekjennetegn» med vern etter varemerkeloven § 1 tredje ledd, kun pantsettes som driftstilbehørspant. Varemerker som utelukkende utnyttes eller er bestemt å utnyttes gjennom overdragelse eller lisensiering, vil imidlertid ikke omfattes av driftstilbehørspantet. 

Rettstilstanden hva gjelder varemerker som dekningsobjekt, reguleres av varemerkeloven § 55, der det fremgår at enkeltforfølgende kreditorer ikke kan ta utlegg i varemerker. Ved innehaverenskonkurs, vil imidlertid varemerker gå inn i generalbeslaget på lik linje med alle andre omsettelige formuesgoder som tilhører innehaveren, jf. dekningsloven § 2-2. 

Endringsforslaget legger opp til at det kun er varemerker registrert i Norge, og lisenser til slike merker, samt søknader om varemerkeregistrering, som skal kunne pantsettes særskilt. Videre foreslås det at forbudet mot utlegg og arrest i varemerkeloven § 55 oppheves for registrerte varemerker og varemerkesøknader. Forbudet foreslås imidlertid videreført for innarbeidede merker. 

I tillegg til å sikre gjennomføringen av direktivet på disse områdene, foreslås det også å vedta kollisjonsregler etter modell fra patentloven § 44a. Her går Høringsnotatet lengre enn det som kreves i direktivet, og det er disse endringene, og rettsvirkningen av dem, som vil være tema i det følgende. 


Rettighetskollisjoner– dagens rettstilstand

I Høringsnotatet vises det til at varemerkeloven i dag ikke har regler om hvilken rett som går foran ved såkalte rettighetskollisjoner. Slike kollisjoner kan oppstå mellom frivillige rettserververe, som kjøpere av et varemerke, panthavere med pant i varemerket og lisenstakere med en begrenset rett til å bruke et varemerke. Konflikter kan også oppstå mellom slike frivillige rettserververe og kreditorer, som konkursboet. 

Endringene som foreslås i høringsforslaget tar sikte på å regulere den såkalte dobbeltsuksesjonskonflikten. Denne konflikten innebærer at to erververe utleder rettigheter som ikke kan eksistere ved siden av hverandre, fra den samme varemerkeinnehaveren. For eksempel der innehaveren utsteder to eksklusive lisenser innenfor det samme området, eller der innehaveren selger varemerket like før denne går konkurs, og både kjøperen og konkursboet mener å ha rett til merket.  

Det har vært noe uenighet i teorien om godtroende yngre avtaleerverver vil vinne rett på bekostning av en eldre avtaleerverver. I eldre teori har det vært hevdet at ettersom varemerkeregisteret også i dag åpner for anmerkning av lisenser og overdragelser av merker, er det rimelig å løse denne konflikten i disfavør av den som kunne unngått den. I Høringsnotatet oppsummeres imidlertid rettstilstanden slik: 
«En erverver av et varemerke eller av en lisens har dermed vern fra avtaleinngåelsestidspunktet, uten at noen rettsvernsakt er nødvendig»
Dette samsvarer med det som er blitt hevdet i nyere teori. Etter gjeldende rett oppnår altså kjøpere av varemerkerettigheter og lisenstakere rettsvern for sine rettsstiftelser allerede ved avtaleinngåelse. Dette innebærer at en yngre lisenstaker alltid vil tape i konflikt med eldre rettserverver, uavhengig av den yngre lisenstakerens gode tro. Videre vil dagens rettstilstand innebære at kjøperen av en varemerkerett alltid vil vinne over selgerens konkursbo, så fremt avtalen om kjøp ble inngått før det ble åpnet konkurs. Det at rettsvern oppnås allerede fra avtaleinngåelse gir hverken publisitet eller notoritet. Ved potensiell konflikt vil man måtte falle ned på en alminnelig bevisvurdering av om avtale reelt sett var inngått, og eventuelt når denne var inngått. I tillegg til vanskene knyttet til forutberegnelighet og etterprøvbarhet for frivillige rettserververe, gjør dagens ordning det også forholdsvis enkelt å holde varemerkerettigheter utenfor konkursbeslaget og faren for kreditorsvik synes nærliggende. 

Foreslåtte kollisjonsregler

I Høringsnotatet foreslås det å innføre like kollisjonsregler som i patentloven § 44a. For rettighetskollisjonen mellom frivillige rettserververe og kreditorer vil en slik endring innebære at kjøperen av en varemerkerett, lisenstakeren eller panthaveren med særskilt pant, vil få rettsvern ved anmerkning av ervervet i varemerkeregisteret. Dette rettsvernet vil da gjelde mot (eller for) både utleggstakere og konkursbo. Dersom pantet ikke er anmerket når det tas utlegg, vil utleggstakers rett gå foran, og eventuelt på bekostning av eldre frivillige rettserverv. Dersom merkeinnehaveren går konkurs, må ervervet anmerkes senest dagen før konkursåpning for at konkursboet skal måtte respektere rettsstiftelsen. 

Videre foreslås det at også utlegg og arrest i varemerke eller varemerkesøknad skal få rettsvern ved anmerkning i varemerkeregisteret.

Som vist over, vil det kunne oppstå konflikt også mellom frivillige rettsstiftelser som gjelder overdragelse av varemerkerettigheter, lisensiering eller pantsettelser. Et klassisk eksempel på slike konflikter er dobbeltsalg, som på varemerkerettens område vil innebære at innehaveren av varemerket selger det samme merket til to forskjellige aktører. Ved rettighetskollisjoner mellom slike frivillige rettserverv vil endringen innebære at yngre rettserverv som er anmerket i varemerkeregisteret, går foran eldre rettigheter som enten ikke er anmerket, eller som blir anmerket senere. 

Disse endringene tar som nevnt sikte på å regulere dobbeltsuksesjonskonflikten og ikke hjemmelsmannskonflikten. Hjemmelsmannskonflikten oppstår der noen overdrar bedre rett enn vedkommende selv hadde rettslig adgang til, for eksempel der lisenstaker selger hele varemerkerettigheten, uten godkjennelse fra innehaveren, som i dette eksempelet er hjemmelsmannen. Konflikten i dette eksempelet oppstår mellom innehaveren og kjøperen. I Høringsnotatet gis det utrykk for at endringene nevnt ovenfor ikke skal endre dagens rettstilstand for hjemmelsmannskonflikten. Denne beskrives som at hjemmelsmannen til den som har overdratt eller gitt andre rettigheter i varemerke, ikke taper sin rett til fordel for andre. Dette gjelder angivelig selv for det tilfelle der erververen er i god tro. 

Ettersom det foreslås å åpne for særskilte pantsettelser, samtidig som varemerker fortsatt vil kunne være en del av driftstilbehørspantet, vil det kunne oppstå konflikt mellom panthavere med særskilt pant i et varemerke, og panthavere med driftstilbehørspant som omfatter det samme merket. I Høringsnotatet foreslås det at en særskilt panterett som er anmerket i varemerkeregisteret, skal gå foran et eldre driftstilbehørspant dersom det eldre driftstilbehørspantet ikke er anmerket i løsøreregisteret, eller først blir dette siden. En yngre særskilt pantsettelse skal imidlertid kun gå foran dersom panthaveren var i god tro ved anmerking av pantet. 

Der konflikten står mellom et eldre særskilt pant og et driftstilbehør som omfatter merket som er særskilt pantsatt, tas det til orde for at det særskilte pantet alltid skal gå foran, uavhengig av om det særskilte pantet er anmerket i varemerkeregisteret eller ikke.

Sett hen til varemerkets kommersielle verdi og betydning som formuesgode, vil endringene som foreslås gjøre det lettere å kapitalisere på egne merker, enten gjennom pantsettelser eller ved lisensiering. I Høringsnotatet tas det imidlertid kun sikte på å kopiere reglene om rettighetskollisjoner inntatt i patentloven § 44 a. Selv om denne bestemmelsen ble meget grundig utredet gjennom blant annet utredningen til Astri Lund, kunne de foreslåtte endringene gitt grunnlag for en ytterligere nyansering. 

Når det gjelder lisensavtaler i varemerker vil forslaget i Høringsnotatet som vist føre til at lisenstaker for rettsvern for avtalen ved anmerkning i varemerkeregisteret. Hva som omfattes av vernet er imidlertid ikke like klart. Ved merkeinnehaverens konkurs, eller der varemerket selges, vil det kunne bli konflikt om hva som reelt sett omfattes av lisensavtalens rettsvern. Er det avtalen i sin helhet har fått rettsvern, inkludert bestemmelser om eksklusivitet, bruksbegrensninger og lisensavgift? Eller er det kun selve utnyttelsesretten som må respekteres av tredjemann. Der det er tale om lisensavtaler tilknyttet patenter, må det i det skjemaet som sendes til Patentstyret, oppgis om lisensen gjelder hele rettigheten, eller deler av denne. Videre må det krysses av for om det er tale om en eksklusiv lisens, enelisens eller en ikke-eksklusiv lisens. En mulig løsning er å la det være informasjonen i dette skjemaet, som også publiseres i tilknytning til rettigheten, som danner grunnlaget for rettsvernets omfang. 

Videre er det ikke uvanlig med såkalte underlisenser eller sub-lisenser. Dette er avtaler om rettigheter som lisenstaker, i tråd med lisensavtalen eller etter samtykke fra lisensgiver, har gitt andre til å bruke varemerket. Spørsmålet om rettsvern for slike underlisenstakere kan bli aktuelt der lisenstaker går konkurs eller der lisenstaker overdrar lisensavtalen, og underlisenstakeren ønsker å fortsette å bruke varemerket. Spørsmålet er om lisenstakers konkursbo, eller eventuelle kjøpere av lisenstakers lisensavtale vil måtte respektere underlisenstakerens rettigheter.

Det vil også kunne bli et spørsmål om slike underlisenstakere kan oppnå rettsvern overfor innehaveren, og om innehaveren må tåle underlisenstakerens videre bruk selv der den opprinnelige lisensavtalen opphører. Løsningen på disse konfliktene er ikke klar gjennom gjeldende rett. En mulig løsning er å åpne for at også slike underlisensavtaler kan anmerkes i varemerkeregisteret og la slik anmerking være rettsvernsakten. Da ville det vært opp til merkeinnehaveren om han vil samtykke til slik registrering eller ikke, og i så måte positivt måtte anerkjenne underlisenstakers rettsvern. 

29 mai 2018

Nytt nummer av Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (1/18)

Kilde: eddy.se AB
Et nytt nummer (1/18) av Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR) er tilgjengelig (krever abonnement).

Utgaven innledes med et forord fra NIRs nye redaktør, Johan Axhamn, som til daglig arbeider som rådgiver i det svenske Kulturdepartementet, Axhamn tar over etter Per Jonas Nordell som har vært redaktør for NIR siden 1998.

Av mer faglig innhold inneholder utgaven blant annet artiklene Copyright and Circus skrevet av Anette Alén-Savikko og The Challenges of the Copyright Protection of Graphic User Interfaces av Ulla-Maija Mylly, begge relatert til opphavsrett.

Nummeret inneholder også artiklene Varumärkesrättsliga prejudikat: En kommentar till Länsförsäkringar-avgörandet av Stojan Arnerstål,  ”Sum av viten” som rettslig vernet bedriftshemmelighet av Espen Sandvik og Debatt. Besvärskamrarna vid EPO – uppfyller ledamöternas villkor artikel 6 Europeiska konventionen om mänskliga rättigheter och grundläggande friheter? av Catarina Holtz.

Det er også blitt plass til flere artikler som går på tvers av de ulike immaterialrettslige displinene, herunder Patent- och registreringsverket och upphovsrätten av Christian Nilsson, Kontrakt- og immaterialretlig konkurrence ved krænkelse af vilkår i licensaftaler om immaterialretligheder, skrevet av Thomas Riis og Jens Schovsbo og Decentralization of production and industrial property rights: The example of 3D printing, skrevet av Anette Alén-Savikko, Ilkka Kauranen, Timo Nyberg, Taina Pihlajarinne, Jürgen Poesche.

Endelig inneholder utgaven oppsummeringsartiklene Ur svensk rättspraxis av Stojan Arnestål og The International Development of IP Law During the second part of 2017 av Henry Olsson.

18 mai 2018

Stortinget vedtok ny åndsverklov i første behandling av saken

I sin første behandling av saken den 15. mai vedtok Stortinget ny lov opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven, som ble enstemmig vedtatt, samsvarer med forslaget i propo­sisjonen, med unntak av propo­sisjonen forslag til § 71 om åndsverk skapt i arbeidsforhold. Det ble videre vedtatt å be regjeringen om å utrede eller vurdere enkelte forhold innenfor åndsverkslovens område, bl.a. utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette. Loven skal formelt sett opp til en andre behandling i Stortinget før den er endelig vedtatt. Men det er neppe grunn til å vente endringer i det første vedtaket.  Dette innlegget vil bare ta for seg Kulturkomiteens og Stortingets behandling av lovforslaget, mens vi vil komme sterkere tilbake med en fyldigere gjennomgang av loven som sådan.

Ikke overraskende foreslo komiteen  å utelatte proposisjonens forslag til ny § 71, som foreslo lovfesting av opphavsrettens overgang i arbeids- og oppdragsforhold. Hørings­notatet foreslå opprinnelig å lovfeste den såkalte «Knophs maksime», hvor opphavsretten til åndsverk som er skapt i arbeidsforhold går over til arbeidsgiver «i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål». I proposisjonen ble det i tillegg foreslått at dette skulle  «gjelde ... tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes». Dette fikk flere av kunstnerorganisasjonene til å reagere, da man var redd for at en lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold kunne gjøre at verk skapt av selvstendige oppdragstakere ville gå over til oppdragsgiver i større grad enn tilfellet er i dag.

Komiteen presiserte at forslaget fra departementet bare var ment være en kodifisering av gjeldende rett, og at rettstilstanden ikke endres ved forslaget. Komiteen valgte likevel etter en samlet vurdering å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71. Dette ble også vedtaket i Stortingets første behandling.

Dette immaterialrettstrollet er litt overrasket over all ståheien rundt forslaget til § 71. «Knophs maksime» har vært en grunnfestet del av norsk opphavsrett i en mannsalder, og det har etter hvert dannet seg en del praksis rundt forståelsen av regelen. Det bør være åpenbart at tolkningen av denne regelen fortsatt ville ha støttet seg på disse vurderingene selv om regelen hadde blitt lovfestet. Det er også interessant å merke seg at det ikke kom særlig store reaksjoner mot høringsnotatets forslaget om å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i arbeidsforhold, og at reaksjonene først kom etter forslaget i proposisjonen om også å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i oppdragsforhold.

Man kan for så vidt ha forståelse for at rettighetshaverne kan ha en viss bekymring for lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold, fordi kriteriet som ble foreslått lovfestet («uten økonomisk risiko for resultatet») er mindre innarbeidet, og at lovregelen lettere kan begynne å «leve sitt eget liv» uavhengig av forståelsen av den eldre ulovfestede regelen. Men denne bekymringen er ikke proporsjonal med stormen mot bestemmelsen (eks. denne saken fra Dagbladet: «Jubler etter at forhatt lovforslag skrotes»). Man bør merke seg at komiteen presiserer at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes. Det er derfor grunn til å tro at forskjellen mellom lovfesting og fortsatt ulovfestet regel ville blitt minimal.

Nytt i ny åndsverklov er § 69, som lovfester rett til rimelig vederlag ved overdragelse av åndsverk. Komiteens medlem fra SV fante det problematisk at det i forslaget til § 69 andre ledd fremgår at denne vurderingen skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet, blant annet fordi det kan komme nye måter å utnytte et åndsverk på et senere tidspunkt. Komiteens flertall påpekte at EU-kommisjonens forslag til DSM-direktiv, som fortsatt er under arbeid, foreslår at  etterfølgende forhold bør kunne inngå i vurderingen, og at man ikke bør foregripe dette arbeidet. Flertallet erkjenner imidlertid at vurderingen av retten til rimelig vederlag vil kunne bli endret dersom direktivforslaget blir vedtatt slik det står i dag.

Komiteen er imidlertid enig om at en alternativ tvisteløsningsmekanisme for fastsetting av rimelig vederlag vil være en god måte å sikre at uenigheter knyttet til vederlagsspørsmål får en rettferdig løsning. Komiteen foreslår derfor at Stortinget «ber regjeringen utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med egen sak på egnet måte.»

Ellers hadde komiteen enkelte bemerkninger til forslaget til § 67, som foreslår å lovfeste det såkalte spesialitetsprinsippet. Komiteen bemerker at de innvendinger som kom mot det opprinnelige forslaget om at det «[v]ed tvil om tolkningen av et avtalevilkår om overdragelse av opphavsrett, skal vilkåret tolkes til fordel for opphaveren» må anses ivaretatt gjennom den nye formuleringen av § 67 andre ledd hvor det fremgår at opphaver «[v]ed overdragelse av opphavsrett ... ikke [skal] anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for».

Et annet forslag som hadde fått endel oppmerksomhet forut for og under komitebehandlingen var forslaget til ny § 43 om fri bruk av verk i klasseromsundervisning, i form av en lovfesting av at slik klasseromsundervisning må anses å skje innenfor det private området. Regelen bygger på en antagelse i forarbeidene til endring av åndsverksloven i 1995 om at undervisning i grunnskolen skjer i faste klasser på 20‑30 elever som møtes hver skoledag og har mer eller mindre all undervisning sammen. Dette innebærer i følge forarbeidene at «fremføring av sceneverk og filmverk innen den ordinære klasseromsundervisning … vil anses for ‘privat’» (Ot.prp. nr. 15 (1994-95) s. 126).

Komiteen mener «det er et viktig, grunnleggende og demokratisk prinsipp at alle barn og unge får oppleve, bruke og fordype seg i kunst og kultur i løpet av skolegangen», og at åndsverkloven etter komiteens oppfatning «trenger en avgrensing mot den private sfære». Komiteen er  derfor «fornøyd med at åndsverkloven fortsatt skal verne om den frie bruken av verk i undervisningsvirksomhet». Flere rettighetshaverorganisasjoner hadde imidlertid uttrykt bekymring for at lovfesting av klasseromsregelen kan føre til fremtidig inntektstap,ved at skoleeiere slutter å inngå avtalelisenser.

Stortinget vedtok derfor forslaget til § 43 men ba samtidig regjeringen om å «utrede og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan og hvorvidt verk som overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarframstilling i klasserommet, og dermed bli vederlagspliktig, slik at det blir mulig for partene å inngå avtalelisens også for strømming og annen overføring.» (Det er med andre ord ikke riktig som enkelte medier meddelte da innstillingen ble offentliggjort, at komiteen valgte å ikke fremme proposisjonens forslag til § 43.)

Komiteen er videre opptatt av det verditap («value gap») som kan oppstå for rettighetshaver når store nettsteder (som YouTube) gjør andres verk tilgjengelige uten å ha klarert rettighetene på forhånd. Komiteens medlemmer fra SP og SV mente at norske myndigheter burde gå foran i prosessen med å ansvarliggjøre slike nettsteder, og foreslo at: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak med forslag om å sikre at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må inngå avtale om bruken av slike verk i samarbeid med rettighetshaverne til disse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra AP, Høyre, Frp, Venstre og Krf, påpekte derimot at det i EU nå jobbes med å stille krav til nettsidene om at de må samarbeide med rettighetshavere når det blir oppdaget at verk er blitt lastet opp på slike sider, og at det er foreslått endring i forbindelse med nytt direktiv om opphavsrett (presumptivt forslaget til artikkel 13 i DSM-direktivet). Fran norsk hold burde man ikke forskuttere denne prosessen. Flertallet foreslo derfor at «Stortinget ber regjeringen fortløpende vurdere om norske myndigheter kan gi regler som sikrer at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder av verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må bidra til at rettighetshaverne får vederlag
for slik bruk av deres materiale.»

Komiteen hadde videre enkelte bemerkninger til bestemmelsen om nærstående lovens rekkevidde for nærstående rettigheter (§ 115 i proposisjonen, § 114 i komiteens forslag). Komiteen viser til at utgangspunktet er at det ikke gjelder noen plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av lydopptak når produsenten av lydopptaket er hjemmehørende i en stat som ikke er tilsluttet den såkalte Romakonvensjonen. For slike lydopptak skal det i stedet betales avgift til Fond for utøvende kunstnere.

Åndsverkloven av 1961 praktiseres imidlertid slik at det er tilstrekkelig for å utløse plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av et lydopptak at én av utøvernesom deltar på lydopptaket, er hjemmehørende i en EØS-stat. Denne praksisen innebærer at  den utenlandske produsenten og samtlige utøvere som deltar på lydopptaket, har krav på vederlag.

Komiteen konstaterte at denne praksisen kan begrense inntektene til Fond for utøvende kunstnere i vesentlig grad, og mener at det der for er behov for å utrede hvordan hensynet til norske utøvere og norsk kulturliv kan ivaretas bedre, uten at vederlagsplikten blir svekket. En slik utredning bør i følge komiteen «se nærmere på forståelsen av formuleringen «arbeid som er frembrakt av» i lovforslaget § 114, og hvorvidt denne skal forstås som en henvisning til selve lydopptaket, hvilket i så tilfelle (§ 115 i proposisjonen) medfører at det mest relevante tilknytningskriteriet er hvor produsenten er hjemmehørende. 

Ut over dette hadde komiteen og enkeltmedlemmer enkelte bemerkninger til forslaget i § 21 og muligheten til å fraskrive seg Gramo-vederlaget og sitatrettsbestemmelsen i § 29, uten at disse materielt sett er særlig interessante.

15 mai 2018

Bergen immaterialrettsforum 6.6.18: Tredjemannskonflikter i immaterialretten

Foto: Blomurex
Til årets tredje møte i Bergen immaterial­retts­forum får vi besøk av Morten Smedal Nadheim. Morten er stipendiat ved Institutt for privatrett ved UiO, og skal snakke om sitt doktorgradsprosjekt om Tredje­manns­kon­flikter i immaterial­retten.

Foredraget finner sted onsdag 6.6.18 kl. 14.15  i seminarrom 2 i 4. etasje i juss­bygget på Drage­fjellet (JUS-I). Inngang fra Magnus Laga­bøtes plass 1 (fremsiden) eller fra Jekteviksbakken 29 (baksiden).

Om du ønsker å stå på liste for å få melding om fremtidige arrangementer kan du sende e-post til torger.kielland@uib.no.

11 mai 2018

Immaterialrettstrollets IP-arrangementskalender (Mai 2018)

Immaterialrettstrollet tar sikte på å opplyse og oppdatere alle som er interesserte i immaterialrett og tilliggende herligheter. Derfor introduserte vi for en tid tilbake en arrangementskalender på forsiden som vi jevnlig oppdaterer med kurs, seminarer og andre arrangementer som kan være aktuelle for dere lesere.

I etterkant av dette har vi skjønt at det er mange kurs- og arrangementstroll der ute, men at det kan være vanskelig å holde oversikt over alle invitasjoner på e-post og informasjon på diverse nettsteder. Derfor tar vi kalenderen et skritt videre og tar sikte på å jevnlig publisere kalenderoversikter som denne for å gjøre informasjonen enda mer tilgjengelig. Nedenfor finner dere derfor en oppdatert kalenderoversikt for 2018 (oppdatert 10. mai).

Skal du arrangere et IP-arrangement, eller kjenner du til et arrangement som du mener burde være på listen? Send en e-post til oss: iptrollet@gmail.com.

OBS! Vi gjør oppmerksom på at deltakelse på flere av arrangementene nedenfor forutsetter påmelding, medlemskap og/eller deltakeravgift.

Mai

Hva (og hvem)?
Når?
Hvor?



15. mai
Stortinget, Oslo



19.-23. mai

Seattle (Washington), USA




NIR Waterhole – Pantsettelse av immaterielle rettigheter i norsk rett v/ Bjørn Løtveit fra UiT (Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse)
29. mai kl. 08.00
Advokatfirmaet Wiersholms kontorer (Dokkveien 1, Oslo)





















Juni

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



4. juni
Langelinje Allè 35 (Bech-Bruuns kontorer) København, Danmark
6. juni
14.15-16.00
Seminarrom 2, JUS-I, Magnus Lagabøtes plass 1, Bergen
7. juni kl. 08:45 - 10.30
Sandakerveien 64, Oslo



12. juni kl. 09.00 - 16.30
Sandakerveien 64, Oslo



14. juni kl. 17.00
TBA, Oslo




August

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



Det XXXIV Nordiske NIR-møtet (NIR)
26.-28. august
Sigtuna (v/Stockholm), Sverige




September

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



12. - 14 september
Montreal, Canada
23.-26. september
Cancun, Mexico



9. 11. september
Hotel Scandic Anglais, Stockholm, Sverige

Oktober

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



25. - 26. oktober
Brussel, Belgia



30. - 31. oktober
TBA




November

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



22. - 23. november
Trier, Tyskland



29. november kl. 08.45 - 10.30
Sandakerveien 64, Oslo