13 november 2018

Første (retts)akt i konflikten mellom The Coca-Cola Company og O. Mathisen AS

Oslo tingrett har avgitt kjennelse i saken mellom brusprodusentene The Coca-Cola Company (Coca-Cola) og O. Mathisen AS (Mathisen). I dette innlegget gjennomgås kjennelsens kjernepunkter.

Den aktuelle tvisten oppstod da Mathisen lanserte sitronbrusen JALLASPRITE i februar 2018. Coca-Cola varslet samme måned om deres registrering av varemerket SPRITE og anførte at bruken av merket JALLASPRITE representerte et varemerkeinngrep. Etter en periode med dialog mellom partene som ikke førte frem, ba Coca-Cola Patentstyret om å gjennomføre en forundersøkelse av varemerket JALLASPRITE. Patentstyret fant at det forelå risiko for forveksling mellom Coca-Colas eldre merke SPRITE og merket JALLASPRITE. I etterkant av Patentstyrets uttalelse sendte Coca-Cola varsel om rettslig skritt, men gjentok et tidligere fremlagt forslag til minnelig løsning, som blant annet ville gi Mathisen 3 måneders utfasingstid. 

Merket slik det ble søkt registrert
Kilde: Patentstyret.no
Mathisen på sin side anførte at merket ikke krenket Coca-Colas varemerkerettigheter og svarte med å levere en varemerkesøknad for merket til Patentstyret. Dagen etter at varemerkesøknaden ble inngitt, tok igjen Coca-Cola forbindelse med Mathisen og gjentok at de ville ta saken til retten, men at tilbudet om utfasingstid stadig stod ved lag. Mathisen fastholdt at deres bruk av merket JALLASPRITE ikke utgjorde et inngrep, og anførte i tillegg at det i alle tilfeller ville være behov for en lengre utfasingstid. Dette ble begrunnet med at de hadde bestilt flere flasker som bar merket. 

Etter at Coca-Cola sendte søksmålsvarsel, informerte Mathisen i en avisartikkel om at de ville slutte å bruke merket JALLASPRITE, og endre navn på brusen til JALLA JALLAXXXXXX. Når det gjaldt de flaskene som bar det tidligere merket, ville Mathisen klistre den nye etiketten over merket. 

Da tingretten vurderte saken, hadde Mathisen stanset all distribusjon av flasker der merket JALLASPRITE var synlig. Coca-Cola fremla imidlertid dokumentasjon på at det var flasker i omsetning som bar merket, samt at det så sent som 31. oktober forekom noe markedsføring der merket var synlig. Tingretten måtte følgelig vurdere om bruken av JALLA JALLASPRITE, både med og uten dekkende etikett, var i strid med varemerkeloven § 4 og markedsføringsloven § 25, samt om det forelå sikringsgrunn. Endelig ble det vurdert om Mathisens salg av flasker som kun bar merket JALLA JALLAXXXXXX var i strid med markedsføringsloven § 25 bestemmelsene, og om det forelå sikringsgrunn.

Når det gjelder salg av flasker som bar merket JALLA JALLASPRITE, la retten til grunn at Mathisen hadde stanset all distribusjon, og at de forut for rettssaken hadde hentet tilbake 90-95 % av flaskene som bar merket. Mathisen dokumenterte også at de hadde bedt kundene sine slutte å selge flasker med det aktuelle merket. Tingretten kom til at Mathisens handlinger ikke gjorde det nødvendig med midlertidig sikring ettersom forføyningskravene i det vesentlige ble ansett som oppfylt. Heller ikke for flaskene der merket JALLA JALLASPRITE ikke var synlig, fant retten at det forelå sikringsgrunn. Dette ble blant annet begrunnet med at faren for at noen ville skrape av etiketten var marginal, og ikke nødvendiggjorde sikring. 

Den endrede etiketten - Jalla JALLAXXXXXX
Foto: O. Mathiesen
Retten kom imidlertid til at bruken av JALLA JALLAXXXXXX var i strid med markedsføringsloven § 25, og at det dermed forelå et krav i henhold til tvisteloven § 32-1 tredje ledd. Videre fant tingretten under tvil at det forelå sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1. 

I vurderingen av om Coa-Cola hadde sannsynliggjort et krav, pekte retten på at det ikke var noen likhet mellom Coca-Colas merke SPRITE, og Mathisens merke JALLA JALLAXXXXXX. Merkene kunne således i utgangspunktet ha blitt brukt side om side, uten at det ville foreligget forvekslingsfare. Coca-Cola anførte imidlertid at Mathisens merke nå fremstod som sensur av det tidligere merkeelementet SPRITE, og at bruken spilte videre på dette. Retten påpekte at det var situasjonen slik den fremstod på avgjørelsestidspunktet, som var det avgjørende, og formulerte det rettslige vurderingstema som om Mathisens bruk av merket i lys av sakens historikk og Mathisens uttalelser om navnevalget, representerte et brudd på god forretningsskikk.

I denne vurderingen påpekte retten at tvisten mellom partene hadde blitt gjenstand for medieoppmerksomhet, og at det sentrale budskapet i oppslagene var at den store aktøren Coca-Cola «tok grep» mot den lille lokale aktøren. Videre verserte det også et bilde i media av en av Mathisens flasker med lapp der det stod «SAKSØKT» over flaskens etikett. Slik retten vurderte medieoppslagene, innebar disse en stor reklamegevinst for Mathisen, mens Coca-Cola på sin side fremstod som den store og lite rause aktøren med dertil negativ publisitet som konsekvens. 

Et av Coca-Colas varemerker
Kilde: Patentstyret.no


Videre trakk retten frem at styreformannen hos Mathisen i et intervju uttalte at X`ene i det nye merket erstattet hver bokstav i det tidligere merkeelementet SPRITE. Etter rettens syn kunne det da ikke hjelpe at han i ettertid ga uttrykk for at navnevalget var gjort av andre grunner. Det avgjørende for retten var at X`ene ble satt i sammenheng med merket SPRITE, og at det ble skapt en assosiasjon om at navnet peker tilbake på SPRITE, og at det er det som egentlig skulle stått der. 

Retten fant dernest at Mathisen hadde brukt konflikten – og medias dekning av denne –  strategisk, og brukt Coca-Colas forsvar av egen varemerkerettighet som en mulighet for publisitet på bekostning av motparten. Samlet sett representerte Mathisens handlinger brudd på god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25, og retten kom derved til at Coca-Cola hadde sannsynliggjort at de hadde et krav.

Når det gjelder sikringsgrunn, var retten i tvil, men kom til at det var nødvendig å nekte Mathisens bruk av merket for å avverge vesentlig skade eller ulempe, jf. tvisteloven § 34 (1) bokstav b. Tvilen knyttet seg til om vesentlighetskravet i bestemmelsen var oppfylt. Det ble vist til at Mathisen er en liten aktør. Retten kom imidlertid til at selv små aktørers adferd kan ha stor skadevirkende effekt rent omdømmemessig, men kanskje enda viktigere at mindre aktørers bruk av andres merker representerer en påbegynt degeneringsprosess. 

Dette trollets vurderinger
I vurderingen av forvekslingsfaren mellom merket JALLA JALLSPRITE og SPRITE, pekte retten på at Mathisens tilbud om å bøte på forvekslingsrisikoen ved å opplyse om at det ikke var noen kommersiell forbindelse mellom Mathisen og Coca-Cola «på plakater o.l.» til en viss grad ville avhjelpe faren for forveksling. Etter dette trollets vurdering fremstår dette som noe naivt fra tingrettens side. Det som skal vurderes i en sak om forvekslingsfare der det er vareidentitet, er merkene slik de fremstår for gjennomsnittsforbrukeren i den aktuelle omsetningssituasjonen. Hva som for øvrig fremgår av plakater eller markedsføringsmateriell i butikken, bør være denne vurderingen uvedkommen. 

Kilde: Stortinget.no
Når det gjelder rettens vurdering av markedsføringsloven og bruken av merket JALLAXXXXXX, kan det spørres om retten ikke går vel langt når de finner at Mathisen strategisk har benyttet konflikten, og at media syntes å være systematisk brukt for å få publisitet. Det at oppslagene sett som helhet har medført positiv publisitet for Mathisen, og omdømmetap for Coca-Cola kan like gjerne være resultat av journalistens preferanser og vurderinger. At en lokal sak som denne, er blitt plukket opp av de større mediehusene kan han vel heller ikke Mathisen måtte ta ansvar for. Det er imidlertid ikke tvilsomt at små aktører kan gjøre uopprettelig skade på andres varemerker gjennom omdømmetap eller generisk bruk som igjen kan lede til degenering. Mathisens bruk av merkeelementet SPRITE er videre utvilsomt en krenkelse av Coca-Colas eldre varemerkerettighet, og det kan anses som uheldig dersom de slapp unna med å spille videre på denne krenkelsen. Kjennelsen er således et tydelig signal om at også de mindre aktørene må holde seg innenfor lovens rammer og respektere etablerte aktørers rettigheter. 

12 november 2018

Den 30. og 31. oktober gikk det årlige patent-, varemerke- og designrettskurset av stabelen i Larvik

Kilde: Juristenes Utdanningsenter
Den 30. – 31. oktober ble Det årlige patent-, varemerke- og designsrettskurset avholdt i Larvik – årets faglige- og sosiale arena for de av oss som arbeider med patent-, varemerke- og designrett (sagt med JUS' egne ord).

Tradisjonen tro sto oppdatering på de ulike rettsområdene sentralt også i år. Første kursdag ble innledet med en oppdatering innenfor varemerke- og designretten av Camilla Vislie (Thommessen). I tillegg til en gjennomgang av sentral praksis fra året som har gått, pekte Vislie på forestående endringer i varemerkeloven. Et av temaene som ble nevnt, var partsforholdet i saker om innsigelse og administrativ overprøving som innebærer at en registrert rettighet oppheves, hvor forslaget er at staten ikke lenger skal være motpart ved etterfølgende domstolsprøving. Disse IP-trollene er enig i at dette fremstår som en viktig endring, også for varemerkesaker. Den gamle ordningen har blant annet blitt kritisert for å medføre at det offentlige kjemper private parters sak. Et annet og kanskje vel så viktig element, er at en privat part blir satt på sidelinjen i en sak der de presumptivt har minst like store interesser som staten.

Deretter tok Ingvild Hanssen-Bauer (Kvale) over talerstolen for å gi en oppdatering av patentretten. Året som har gått har gitt oss flere spennende rettssaker, blant annet Oslo tingretts avgjørelse i den såkalte Neodrill-saken (omtalt av IP-trollet her). Hanssen-Bauer ga oss også siste nytt om Unified Patent Court (UPC), der status er at Storbritannia ratifiserte avtalen i april i år slik at det nå er 11 land som har ratifisert avtalen. Det er imidlertid fremdeles usikkert hva som skjer i Tyskland, som foreløpig ikke har ratifisert avtalen.
Det var fullt hus i Larvik, med over hundre påmeldte deltakere
til årets kurs. Foto: Kristine Juell Johnsen
Oppdateringen fra patentretten ble etterfulgt av et innlegg av Rune Opdahl (Wiersholm) om rettslige utfordringer i møtet mellom startups og etablert næringsliv. Det siste året har vært preget av flere tvister mellom slike selskaper (blant andre Hipdriver/Telenor-saken og den nevnte Neodrill-saken), og Opdahl stilte spørsmål ved medienes fremstilling av store selskaper som stjeler ideer fra de små. Under henvisning til saker som Oslo tingretts avgjørelse av 25. oktober 2017 (Union Design mfl. mot Artisti AS mfl. og avgjørelse av 23. juni 2011 (Hadeland Glassverk mot Finn Schjøll) stilte Opdahl videre spørsmålet om det er grunnlag for å konstatere en skjerpet aktsomhetsnorm for de store, etablerte selskapene eller om det egentlig kun dreier seg om (menneskelig) sympati med den lille aktøren. Etter tilløp til debatt i salen, var det tilsynelatende enighet om at det å være stor alene ikke skulle kunne brukes mot en, men at de store selskapene basert på praksis hadde grunn til å praktisere åpenhet når de gikk i samtaler om potensielle samarbeid med gründere. Dette temaet er trolig ikke ferdigdebattert, og vi venter spent på fortsettelsen.

Første kursdag besto videre av et foredrag om medvirkning til inngrep av Ida Elisabeth Gjessing. I tillegg holdt Lill Anita Grimstad fra KFIR og Eirik Basmo Ellingsen (BAHR) ett innlegg om praktisk klagebehandling for KFIR, mens Per A. Foss – direktør i Patentstyret – fortalte om Patentstyrets strategi og planer fremover.
Martin B. Rove i aksjon.
Foto: Julius Berg Kaasin
Etter middag med etterfølgende runder i hotellbaren (ifølge minst ett av disse immaterialrettstrollene som vanlig kursets ubestridte høydepunkt!), var det tidlig onsdag morgen klart for den høytidelige IP-quizen og oppdatering av etterligningsvernet (mfl. §§ 25 og 30) ved Martin B. Rove (Selmer). Rove trakk frem flere interessante avgjørelser fra domstolene og NKU, samt noen saker fra tilsvarende området i svensk, dansk og britisk rett. Av særlig interesse i år vil disse immaterialrettstrollene trekke frem den såkalte Ostepop-saken og saken mellom Beckman og Magic Store.
Richard Westman (Advokatfirman Vinge AB) fulgte deretter passende opp med en sammenligning av de grunnleggende prinsippene i markedsføringsretten næringsdrivende mellom i de nordiske landene. Westman pekte på at selv om flere av landene bygger på de samme rettstradisjonene og tankesett (opprinnelig inspirert av engelsk og tysk rett), så er det flere store forskjeller. Eksempelvis pekte Westman på at bestemmelsen om «vilseledande efterbildningar» i svensk rett (marknadsföringslagen § 14, parallellen til den norske mfl. § 30) stiller krav om at et produkt må være kjent eller ha særpreg for å nyte vern mot etterligninger.
Kurset ble rundet av ved Ian Kenworthy og Katrine Malmer-Høvik (begge SANDS) som foreleste om etiske utfordringer som kan oppstå i en IP-prosess. Kenworthy og Malmer-Høvik fokuserte særlig på problemstillinger knyttet til hvilke forutsetninger som bør være på plass dersom en advokat velger å ta på seg å føre en sak om immaterielle rettigheter, samt advokatens muligheter til å trekke seg fra et oppdrag (eksempelvis fordi klienten har tilbakeholdt opplysninger eller forutsetningene for saken endres på annen måte), særlig tett opp mot hovedforhandling.
Alt i alt var disse immaterialrettstrollene fornøyde med årets oppdateringskurs, og ser allerede frem til neste års kurs. For de som ikke klarer å døyve kursabstinensene så lenge, er det bare å korte ned ventetiden med Det årlige opphavsrettskurset i Sandefjord 14. – 15. mars neste år.
Julius & Kristine

09 november 2018

EU-domstolen i C-149/17 Bastei Lübbe: Ingen unnskyldning i inngrepssaker at flere bruker samme IP-adresse

Familiens router som skjold?
Kilde: Good Free Photos
Er det et godt nok forsvar mot en anklage om ulovlig tilgjengeliggjøring av et åndsverk at aktiviteten har skjedd bak en IP-adresse som også flere andre benytter seg av? EU-domstolen fikk forelagt dette spørsmålet fra Landgericht i München. Sak C-149/17 dreide seg om en lydbok som var blitt delt av en privatperson via et peer-to-peer nettverk (som for eksempel BitTorrent). Rettighetshaveren, Bastei Lübbe GmbH & Co. KG, fikk hentet ut identiteten til eieren av internettabonnementet som brukte IP-adressen når lydboken ble delt.

I førsteinstansen i Tyskland benektet den påståtte inngriperen at han var ansvarlig for krenking av opphavsretten, og viste til at også hans foreldre brukte den aktuelle IP-adressen. Det var altså ikke nødvendigvis han som hadde delt lydboken. Det ble ikke lagt frem bevis som underbygget at en av foreldrene faktisk hadde lastet opp boken snarere enn den anklagede eieren av abonnementet. I internettfora for nettpirater er dette et vanlig poeng å ta opp – en IP-adresse kan ikke vise hvilken fysisk person som sto for den aktuelle opplastingen og påstås derfor å være utilstrekkelig som bevis for hvem som står bak inngrepet. Førsteinstansen var enig, og frikjente den påståtte inngriperen.

Ankeinstansen var i tvil, og forela spørsmålet for EU-domstolen. Bevisbyrden lå i utgangspunktet på den som påstår at noen er ansvarlig for et inngrep. Imidlertid fantes det også tysk rettspraksis som ga eieren av et internettabonnement et visst ansvar for å opplyse saken. Dette ansvaret kunne oppfylles ved å forklare at også andre brukte internettilkoblingen. Det ble ikke krevd at man ga ytterligere informasjon om disse andres bruk av Internett, idet det ville stride mot retten til respekt for familielivet, jf. for eksempel Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter artikkel 7.

EU-domstolen kom til at et slikt forsvar ikke var kompatibelt med medlemslandenes forpliktelser etter Artikkel 3(1) i Infosoc-direktivet. Domstolen tar utgangspunkt i at Infosoc-direktivet slår fast er mål om "high level of protection" for opphavsretten. Artikkel 8 i direktivet, som forplikter medlemslandene til å tilby tilstrekkelige sanksjonsmuligheter måtte tolkes i lys av dette. Det ble også vist til håndhevelsesdirektivets bestemmelser. Dette måtte imidlertid balanseres mot retten til privat- og familieliv. Dersom man av respekt for familie- og privatlivet skulle tillate at en mulig inngriper ville gå fri fordi man ikke kan tvinge ham til å redegjøre for aktivitetene i familien, ville dette føre til at rettighetshaveren sto uten noen effektive sanksjonsmyndigheter. Den tyske regelen kunne derfor ikke opprettholdes. Domstolen legger til at dersom man i en situasjon som denne for eksempel kunne holde eieren av internettilkoblingen ansvarlig for inngrepet dersom ikke annen informasjon ble fremlagt ville hensynet til rettighetshaverne være tilstrekkelig ivaretatt.

Avgjørelsen har neppe noen vesentlig betydning for utfallet av saker i norske domstoler. Selv om vi også i Norge beskytter familielivet, blant annet under bevisfritaksregelen i § 22-8, vil en norsk domstol etter en fri bevisvurdering neppe akseptere en teoretisk mulighet for at to andre familiemedlemmer kan ha utført inngrepet. Avgjørelsen bekrefter likevel den strenge linjen for håndheving av immaterielle rettigheter fra domstolens tidligere avgjørelser, se for eksempel sak C-580/13 Coty

05 november 2018

Immaterialrettstrollets månedsoppsummering - oktober 2018

Immaterialrettstrollet introduserer faste månedsoppsummeringer med et utvalg av de viktigste nyhetene og sakene fra måneden som gikk på immaterialrettsområdet (og tilliggende herligheter!). Tanken bak disse oppsummeringene er å gi et raskt overblikk over noen av høydepunktene, de viktigste sakene på immaterialrettsfronten i måneden som gikk, og tips til hvor en kan lese mer. Vi mottar gjerne innspill og tips til hvordan gjøre oppsummeringene bedre fremover. Send i tilfellet e-post til: iptrollet@gmail.com


OBS! Husk at du også kan få nyhetsoppdateringer fortløpende gjennom måneden ved å følge Immaterialrettstrollet på Facebook.


Det årlige patent- varemerke- og designrettskurset i regi av Juristenes Utdanningssenter (JUS) ble gjennomført i Larvik 30.-31. oktober. Programmet på arrangementer ble godt mottatt, og det var mange deltakere. Flere medlemmer av Immaterialrettstrollets redaksjon dukket også opp, og en oppsummering av arrangementet vil bli lagt ut i løpet av kort tid.

Forslaget til endringer i varemerkeloven, tolloven, mv. ble presentert for NIRs medlemmer på Waterhole den 23. oktober. Særlig forslaget om at staten ikke lenger skal være motpart når KFIRs
vedtak bringes inn for domstolene ble godt mottatt. Det er fremdeles ikke sikkert når det endelige lovforslaget vil bli fremlagt.

Også en annen lovendring er på trappene. Kulturdepartementet har sendt forslag til endringer i forskrift om Fond for utøvende kunstnere på høring. Høringsutkastet inneholder stort sett prosessuelle endringer, samt en oppdatering av henvisningene til den nye åndsverkloven. Høringsfristen er 23. november.

Kilde: vartoslo.no
Konflikten mellom O. Mathiesen og Coca-Cola fikk en ny utvikling da O. Mathiesen, etter å ha blitt anklaget for inngrep i Coca-Colas varemerke SPRITE gjennom sitt Jalla-SPRITE produkt, endret navnet til JALLAXXXXXX. Coca-Cola har fremholdt at å henvise til varemerketvisten på denne måten er brudd på markedsføringsloven § 25.

I anledning vinteren har media omtalt en plagiatsak knyttet til en ullgenser. Moteblogger Benedicthe Bjerke hadde sett en fin genser på Vogues nettsteder. Siden hun ikke fant den for salg ba hun like godt sin mor om å strikke en identisk genser. Originalgenseren var imidlertid designet av den aspirerende danske designeren Laura Dalgaard. Både designeren og Bjerkes følgere reagerte på kopieringen. Det hører med til historien at genseren, selv om den utvilsomt er Dalgaards åndsverk, også ville ha vært et betydelig inngrep i varemerkeretten dersom den ble solgt. Designet består nemlig av logoene til en rekke kjente varemerker, som Varsace, Chanel og Prada.

Gileads Truvada-tabletter
Kilde: Jefferey Beall CC BY-SA 3.0, fra Wikimedia Commons
IP-trollet har omtalt en dom fra EU-domstolen avsagt i Juli, angående en tvist mellom Teva og Gilead som gjaldt vilkårene i SPC-forordningen. I saken ble det fastslått at et virkestoff som det skal gis SPC på må fremgå av basispatentet, enten eksplisitt eller implisitt. Dersom virkestoffet bare fremgår implisitt må fagmannen på prioritetstidspunktet ha oppfattet at virkestoffet, nødvendigvis, og spesifikt, var omfattet av patentet. I den konkrete saken var det ikke tilfellet når SPCen gjaldt et kombinasjonsprodukt, hvor det ene virkestoffet og virkningene det ville ha sammen med det andre, ikke var kjent for fagmannen på prioritetstidspunktet.

Vi har også omtalt Oslo tingretts dom av 13. september angående en sak om varemerkeinngrep, tilbakeholdelse og destruksjon av ulovlige kopier. I saken hadde et enkeltpersonsforetak importert tre vesker og tre lommebøker som bar Louis Vittons varemerke. Importøren fremholdt at varene ikke var innført i næringsvirksomhet. Retten kom imidlertid til at det måtte være "nokså klart" at når et enkeltpersonsforetak, registrert innen butikkhandel, importerer varer skjer dette i næringsvirksomhet. Det forelå derfor inngrep, og retten kom til at varene skulle destrueres, og at det skulle betales en lisensavgift tilsvarende 25 % av varenes omsetningsverdi. Inngriperen ble også pålagt et forbud mot å innføre varer med Lous Vittons varemerke. Et slikt generelt forbud går lengre enn loven gir anledning til.

Kilde: dwellop.no
Oslo tingrett har avsagt dom i en sak mellom Dwellop og Wellpartner, som gjaldt påstått inngrep i Wellpartners patent for et hivkompenseringssystem (demping av virkningen av at skip og borerigger beveger seg i sterk sjø) og løftearrangement for borerigg. Patentets løsning manglet nyhet, fordi Wellpartner hadde presentert løsningen på Well Testing Network, et lukket nettforum. Det var ikke sannsynliggjort at brukerne av forumet var pålagt noen eksplisitt eller underforstått konfidensialitetsforpliktelse, og patentet ble dermed kjent ugyldig.

Kilde: Oliver Kurmis - CC BY 2.0
EPO har oppdatert sine Guidelines for Examination. Blant de viktigste endringene er tydeligere språk, i det «should» på flere steder er erstattet med «must», «is» og andre mer bestemte formuleringer. Seksjonen om hva som regnes som en teknisk frembringelse er oppdatert med en lang rekke nye klargjørende eksempler. Oppdateringen inneholder også flere nye prosessuelle bestemmelser og en klargjøring av hvordan problem- og løsningsmetoden skal anvendes når det påstås at det finnes flere mothold som kan anses som de nærmeste. De nye retningslinjene finnes her.

Generaladvokaten kom i oktober med sin anbefaling i sak C-572/17 Syed. Saken gjelder spørsmålet om varer som bare befinner seg på et lager, og altså ikke (enda) er tilbudt til kunder, er omfattet av spredningsfaren etter Infosoc-direktivet artikkel 4. Generaladvokaten kommer til at lagring av varene er en forberedende handling som i lys av praksis fra EU-domstolen må anses omfattet av spredningsretten.

Den 18. oktober uttalte EU-domstolen seg i sak C-149/17 om forholdet mellom retten til familie- og privatliv og opphavsmannens rettigheter og behov for å få avklart hvem som står bak et inngrep. En tysk eier av et internettabonnement forsøkte å komme seg fri fra ansvar for inngrep ved å peke på at også andre familiemedlemmer brukte hans IP-adresse. Det ble imidlertid ikke fremlagt noen beviser som kunne sannsynliggjøre om eller hvordan disse hadde gjort inngrepet. Etter tysk rettspraksis kunne man ikke be om slik informasjon av hensyn til familie- og privatlivet. EU-domstolen aksepterte imidlertid ikke denne løsningen, fordi det ville ført til at innehaveren av en opphavsrett ikke hadde tilstrekkelige virkemidler for å sanksjonere inngrep. IP-trollet kommer tilbake med en nærmere omtalelse av denne avgjørelsen.

I løpet av november arrangerer EPLAW sin årlige konferanse. Vi anbefaler ellers å sjekke ut arrangementskalenderen som viser interessante arrangementer fremover, og vil særlig trekke frem JUS-arrangementet Former, farger og varemerker den 12. desember, hvor immaterialrettstroll og legal counsel i Stokke, Julius Berg Kaasin, vil forelese.

22 oktober 2018

Immaterialrettstrollets IP-arrangementskalender - Oktober 2018


Immaterialrettstrollet tar sikte på å opplyse og oppdatere alle som er interesserte i immaterialrett og tilliggende herligheter. Vi har samtidig forstått at det er mange kurs- og arrangementstroll der ute, men at det kan være utfordrende å holde oversikt over alle invitasjoner på e-post og informasjon på diverse nettsteder. 

Derfor introduserte vi for en tid tilbake en arrangementskalender på forsiden som vi jevnlig oppdaterer med kurs, seminarer og andre arrangementer som kan være aktuelle for dere lesere. I mai publiserte vi også denne oversikten som en nyhetsartikkel, noe vi kommer til å gjøre med jevnlige mellomrom fremover. 

Vi fokuserer i hovedsak å holde oversikt over norske arrangementer samt større utvalgte internasjonale konferanser. Foruten de kursene som er publisert kjenner også immaterialrettstrollet til at det er flere spennende kurs og initiativ på gang, og vi vil oppdatere dette i kalenderoversikten fortløpende. 

Skal du arrangere et IP-arrangement, eller kjenner du til et arrangement som du mener burde være på listen? Send en e-post til oss: iptrollet@gmail.com.

***

OBS! Vi gjør oppmerksom på at deltakelse på flere av arrangementene nedenfor forutsetter påmelding, medlemskap og/eller deltakeravgift. Vi tar også forbehold om  feil i informasjonen, og endringer i og avlysninger av arrangementene. Sjekk alltid med arrangøren. Oppdatert per 21. oktober 2018.

***

Oktober

-       NIR Waterhole: Gjennomføring av Varemerkedirektivet i Norge
23. oktober 2018, kl. 08.00
Dokkveien 1 (Wiersholm), Oslo

25. - 26. oktober 2018
Brussel

30. - 31. oktober 2018
Farris Bad, Larvik

November

15. november, kl. 17-19.30
Karenslyst Allè 5, 4. etg (Oslo)

22. - 23. november 2018
Trier, Tyskland

29. november 2018, kl. 9-12
BI - Campus Oslo (Nydalen), Auditorium B2-010

29. november 2018, kl. 18 - ca. 20
Høyres Hus, Oslo

Desember

-    Kapring av varemerker og ulovlig kopiering i Kina - utfordringer og løsninger for norske bedrifter (Norwegian Anti-Counterfeiting Group - NACG)
4. desember 2018, kl. 08.30 – 10.00 (frokost fra 08.00)
TBA, Oslo

-       Former, farger og varemerker (JUS)
'     12. desember 2018, kl. 08.30 - 10.15 (frokost fra 08.00)
      Juristenes Hus, Oslo

14. desember 2018, kl. 08.45 - 10.30 (frokost fra 08.15)
Sandakerveien 64 (Patents,tyret), Oslo

2019

25. februar 2019 kl. 18
Oslo

14. - 15. mars 2019

11. april 2019, kl. 08.45-10.30 (frokost fra 08.15)
Sandakerveien 64 (Patentstyret), Oslo

18. – 22. Mai 2019
Boston, Massachusetts, USA

5.-6. september 2019
Visby, Sverige

15 oktober 2018

Dom fra Oslo tingrett om inngrep i varemerkerettigheter og destruksjon av piratkopier

Oslo tingrett avsa 13. september dom i saken mellom saksøker Louis Vuitton Lalletier S.A  og saksøkte, innehaveren av enkeltpersonsforetaket Mubarak Shopsenter. Saken gjaldt varemerkeinngrep, tilbakeholdelse og destruksjon av ulovlige kopier samt forbud mot fremtidige inngrepshandlinger. 

Innehaveren av enkeltpersonsforetaket Mubarak Shopsenter (heretter kalt varekjøper) hadde importert tre vesker og tre lommebøker som alle bar Louis Vuittons varemerke.  Da varene kom til Norge, ble de holdt tilbake av tollkontoret på Gardermoen på bakgrunn av mistanke om at varene var piratkopier. Louis Vuitton ble kontaktet og etter at de hadde undersøkt varene, ble det slått fast at tollkontorets mistanke stemte. For at slike tilbakeholdte varer skal kunne destrueres i medhold av tolloven destruksjonsbestemmelse (§ 15-4 tredje ledd), må det enten foreligge dom på destruksjon, eller så må varekjøper samtykke i at varene ødelegges.

Like etter undersøkelsen tok Louis Vuitton forbindelse med varekjøper og ba denne om å undertegne en erklæring som skulle sikre samtykke til ødeleggelse, og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger. Varekjøper på sin side nektet å undertegne en slik erklæring og anførte at varene ikke var kjøpt i næringsvirksomhet. Varene var derimot gaver til varekjøpers familie. Louis Vuitton sendte flere henvendelser og informerte om at kravet ble fastholdt, uten at varekjøper responderte på dette. Louis Vuitton tok deretter ut stevning og nedla påstand om at varene måtte destrueres og varekjøper måtte forbys å innføre og omsette varer som krenker Louis Vuittons varemerkerettigheter i fremtiden. I tillegg ble det fremmet krav om erstatning for varemerkeinngrep oppad begrenset til 25 000 kroner og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger på 39 200 kroner.

Varekjøper fastholdt for retten at varene skulle gis bort i gave og ikke videreselges som ledd i næringsvirksomhet. Videre ble det anført at varekjøper ikke undersøkte hva slags merker som var på varene da hun kjøpte dem og at hun ikke hadde kunnskap nok til å avgjøre hvorvidt varene var piratkopier eller ikke. Saksøkte mente hun var uskyldig og at hun måtte frifinnes for Louis Vuittons krav.

Retten pekte imidlertid på at varekjøper var innehaver av et enkeltpersonsforetak som er registrert innen butikkhandel i enhetsregistre. Videre hadde varekjøper forsøkt å importere varene nettopp til dette foretaket. På denne bakgrunn fant retten det «nokså klart» at varekjøper driver næringsvirksomhet, og anså det som sannsynliggjort at piratkopiene var ment til distribusjon og videresalg i næringsvirksomhet. Retten slo dermed fast at varene krenket Louis Vuittons enerett etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav a, og at innførselen var å anse som varemerkebruk i næringsvirksomhet etter samme bestemmelse tredje ledd bokstav c.

Tingretten fant videre at vilkårene for å kreve erstatning var oppfylt, og mente at en lisensavgift tilsvarende 25% av varenes omsetningsverdi var en rimelig utmåling. Når det gjelder vurderingen av om varene kunne destrueres etter varemerkeloven § 59 fremhevet retten at det tilbakeholdte partiet bestående av 3 lommebøker og tre vesker utgjorde et «alvorlig inngrep» i Louis Vuittons varemerkerettigheter, og det ble særlig vektlagt at varene ble importert i næringsvirksomhet. Tingretten var ikke i tvil og fant at varene kunne destrueres. Videre fikk varekjøper forbud mot å «innføre og omsette varer under Louis Vuitton Malletier S.A.s registrerte varemerker, herunder varemerker som er forvekselbare med disse, samt å innføre og omsette varer som fremstår som kopier av Louis Vuitton Malletier S.A.s varer», med hjemmel i varemerkeloven § 57. 


Immaterialrettstrollets betraktninger 

Tingretten anså utfallet av saken som klart, og fant at saken var godt nok opplyst gjennom saksbehandlingen. Tingretten mente dermed at det ikke var behov for noen hovedforhandling, og saken ble avgjort etter forenklet domstolsbehandling, i medhold av tvisteloven § 9-8.

Med utgangspunkt i foreliggende faktum er det ikke tvilsomt at vilkårene for destruksjon var oppfylt. Det er imidlertid verdt å knytte noen kommentarer til tingrettens slutning hva gelder forbudshandlinger og varemerkeloven § 57. Slutningen kan forstås slik at varekjøper forbys å selge varer som bærer Louis Vuittons varemerke generelt, uavhengig av om det er tale om lovlige varer eller ikke. Det som kan forbys etter bestemmelsen, er imidlertid at de begåtte inngrepshandlingene gjentas. Det varemerkeloven § 57 gir grunnlag til å forby er følgelig handlinger som krenker en annens varemerkerett. Slutningen må tolkes i lys av dette, og dersom varekjøper ved en senere anledning skulle komme over et «lovlig» parti med Louis Vuitton vesker, f. eks fra et konkursbo, bør hun ikke kunne nektes å selge disse i butikken sin. I avgjørelsen fra Oslo tingrett ble det lagt til grunn at varekjøper hadde kjøpt varene i næringsøyemed, og da gir resultatet seg selv. Mer spennende ville det vært dersom varekjøper i vårt tilfelle rent faktisk hadde vært en forbruker. I så måte er det naturlig å trekke en parallell til den såkalte Rolex-saken som ble behandlet av EU-domstolen i avgjørelse C-98/13. 

I denne saken var det en privatperson som hadde kjøpt og betalt en Rolex klokke fra en kinesisk nettbutikk. Klokken ble holdt igjen i tollen, og det ble raskt klart at det vare tale om en varemerkeforfalsket kopi. Rolex tok forbindelse med kjøperen og anmodet om samtykke til at klokken kunne destrueres. Kjøperen nektet å samtykke til dette og anførte at han lovlig hadde kjøpt klokken. Ettersom kjøperen var en privatperson ble spørsmålet om selgeren hadde krenket blant annet, varemerkeretten til Rolex. Da saken kom for Højesteret i Danmark, besluttet retten å forelegge spørsmålet for EU-domstolen. Domstolen kom til at det å selge varemerkeforfalskede kopier via en internettside i et tredjeland til en privatperson i et medlemsland, er å anse som en krenkelse av innehaverens varemerkerett. Tollmyndighetene i EU-landene kan følgelig holde tilbake og destruere varer selv for det tilfelle det bare er selger som opptrer i næringsvirksomhet.
Selgeren, eieren av den kinesiske nettsiden, tar nok dette neppe særlig tungt alt ettersom denne har fått full betaling. Denne vil riktignok kunne være ansvarlig overfor kjøperen, men noen reell mulighet til å nå frem med et krav på tilbakebetaling av kjøpesummen, synes liten.

For norsk retts vedkommende er det etter gjeldende rett antagelig ikke mulig å holde igjen varer som er innført for privat bruk. I Høringsnotatet til Justis og Beredskapsdepartementet om endringene i varemerkeloven og tolloven vises det imidlertid til C-98/13, og det foreslås endringer i tolloven §§ 15-4 og 15-5. Et av formålene med lovendringen er å bringe norsk rett på linje med det som gjelder i EU-landene etter EU-domstolens uttalelse. Etter en slik lovendring vil også norske forbrukere risikere å få varer tilbakeholdt, dersom varen representerer et inngrep i en immateriell rettighet.

05 oktober 2018

Teva v. Gilead - EU-domstolen om tolkningen av SPC-forordningen artikkel 3 (a)

I juli avsa EU-domstolen en avgjørelse som har interesse for den som er engasjert i SPCer. Dommen i sak C-121/17 gjaldt tolkningen av kriteriet om at et SPC bare kan innvilges dersom produktet er "protected by a basic patent in force" i SPC-forordningen artikkel 3 (a).

Gileads Truvada-tabletter
Kilde: Jeffrey Beall CC BY-SA 3.0, fra Wikimedia Commons
Saken gjaldt Gileads engelske SPC for virkestoffet tenofovir disproxil ("TD") i kombinasjon med emtricitabin for behandling av HIV. SPCet ble innvilget i 2008 og var basert på patent EP 0 915 894 og markedsføringstillatelsen for legemiddelet TRUVADA. Dette patentet hadde prioritetsdato i 1996, og gjaldt TD. Emtricitabin var ikke nevnt i patentet, men ett av kravene dekket TD "together with a pharmaceutically acceptable carrier and optionally other therapeutic ingredients". Emtricitabin var ikke alminnelig kjent på prioritetsdatoen, og ble godkjent først i 2005. Spørsmålet for EU-domstolen var om kriteriet i artikkel 3 (a) var oppfylt selv om emtricitrabin ikke var eksplisitt nevnt i patentet.

Uklarhetene i EPCs praksis knyttet til tolkningen av dette kriteriet har blitt påpekt tidligere, blant annet av sveitsiske domstoler i behandlingen av en sak som også gjaldt Gileads SPC.

EU-domstolen har behandlet spørsmålet gjentatte ganger. I sak C-322/10 Medeva ble det uttalt at de aktive ingrediensene måtte være "specified in the wording of the claims of the patent in question" for at kriteriet skulle være oppfylt. Senere ble dette kravet nyansert, blant annet i sak C 493/12 Eli Lily hvor det ble uttalt at patentkravet måtte "relate, implicitly but necessarily and specifically" til produktet SPC-søknaden gjelder. Disse tidligere avgjørelsene ga ikke noen klar løsning på denne konkrete saken.

I avgjørelsen fastslås det først at spørsmålet ikke kan løses med henvisning til en inngrepsvurdering etter nasjonale rettsregler. Disse reglene er nemlig ikke harmoniserte. Isteden må det tas utgangspunkt i reglene om patentets verneomfang i EPC artikkel 69 og protokollen til bestemmelsen. Her fastslås det at verneomfanget bestemmes av kravene, at disse ikke skal underlegges en streng ordlydsfortolkning, men tolkes i lys av kravene, beskrivelsen og tegningene. Likevel skal kravene være mer enn bare en veiledning.

Videre legges det vekt på at et SPC ikke skal utvide omfanget av patentbeskyttelsen. Dette vil ikke beskytte de berettigede interessene til den som frembringer et nytt legemiddel i å få en adekvat beskyttelsesperiode for produktet som er frembrakt. Isteden vil det gi et utvidet vern uten at de strenge kriteriene som foreligger for patentbeskyttelse er oppfylt, til skade for andre samfunnsinteresser.

For å sikre at vernet ikke blir utvidet må spørsmålet om virkestoffet er nevnt, eksplisitt eller implisitt, men nødvendigvis og spesifikt, vurderes på prioritetstidspunktet. Andre løsninger ville ha ført til at vernet etter SPCet omfattet resultater frembrakt etter at patentet ble innvilget. Dersom fagmannen på prioritetstidspunktet ikke eksplisitt kunne identifisere emtricitrabin som et av de andre terapeutiske ingrediensene som var generelt angitt i patentkravet vil altså SPCet ikke kunne innvilges.

Immaterialrettstrollets betraktninger
Avgjørelsen i denne saken løser kanskje det konkrete problemet som tvisten om Gileads SPC presenterte. Saken illustrerer samtidig at det som skulle være et smidig og enkelt system for en rettmessig tidsmessig utvidelse av legemiddelindustriens patentvern i praksis reiser vanskelige juridiske problemer. Det blir ikke enklere av at EU-domstolen bare forholder seg til EPCs bestemmelser om verneomfang, som er generelle og som det ikke finnes tilstrekkelig veiledning om i rettspraksis knyttet til denne problemstillingen.

Løsningen som lenge har vært gjeldende i Sveits, hvor det var en inngrepsvurdering som bestemmer om vilkåret om produktet er dekket av patentet, ville være enklere å anvende og gi større rettssikkerhet, om enn på bekostning av hensynet til fellesskapsmarkedet og lik anvendelse av SPC-forordningen. I motsetning til EU-domstolens ordlydsfokuserte løsning som krever at virkestoffet, i det minste implisitt, fremgår av patentkravene, tillot denne løsningen SPCer som dekket også bruk av virkestoff i kombinasjoner som var ukjente på prioritetstidspunktet dersom de ville utgjøre inngrep i patentet. Man kan diskutere om dette gir et vern som er bredere enn det som er ønskelig for SPCer. På den andre siden er det ikke vanskelig å tenke seg situasjoner hvor en streng begrensning til kombinasjoner som fagpersonen kunne forstå ut fra patentkravene på priortetspunktet i realiteten ikke gir patenthaver tilstrekkelig vern, slik at SPC-ordningen ikke oppnår sitt formål.

Når denne tvisten angående Gileads SPC nylig ble behandlet av sveitsisk Høyesterett ble det uansett bestemt at for fremtiden vil kriteriene oppstilt av EU-domstolen bli anvendt også i Sveits.  Hele Europa ser derfor ut til å ende opp med en vanskelig løsning på et vanskelig problem.

01 oktober 2018

Immaterialrettstrollets månedsoppsummering - september 2018

Immaterialrettstrollet introduserer faste månedsoppsummeringer med et utvalg av de viktigste nyhetene og sakene fra måneden som gikk på immaterialrettsområdet (og tilliggende herligheter!). Tanken bak disse oppsummeringene er å gi et raskt overblikk over noen av høydepunktene viktigste sakene på immaterialrettsfronten i måneden som gikk, og tips til hvor en kan lese mer. Vi mottar gjerne innspill og tips til hvordan gjøre oppsummeringene bedre fremover. Send i tilfellet e-post til: iptrollet@gmail.com

OBS! Husk at du også kan få nyhetsoppdateringer fortløpende gjennom måneden ved å følge Immaterialrettstrollet på Facebook.

Europaparlamentets bygning i Strasbourg.
Kilde: regjeringen.no
Denne månedens store høydepunkt på immaterialrettsfronten har definitivt vært Europaparlamentets vedtagelse av «Directive on copyright in the Digital Single Market» (Digitalmarkedsdirektivet). Direktivet tar sikte på den største oppdateringen av EUs opphavsrettslovgivning siden infosoc-direktivet fra 2001, og inngår som ledd i Europakommisjonens strategi for et digitalt indre marked. 

Direktivforslaget har ført til heftige diskusjoner og lobbykampanjer i EU den siste tiden mellom motstanderne, først og fremst de store internettselskaper (som Google, Facebook og Youtube) og en rekke fremstående teknologer, og forkjemperne, i hovedsak rettighetshaverorganisasjoner og opphavere. Noen av de mest kontroversielle bestemmelsene i det foreslåtte direktivet har vært artikkel 11 som etablerer en ny enerett til publisering av nyhetsartikler (omtalt av motstanderne som en «lenkeskatt»), og artikkel 13 som blant annet krever at tjenestetilbydere som tilbyr brukere å dele innhold på internett (eksempelvis ulike plattformhavere som Youtube), etablerer filtre som undersøker om innholdet som lastes opp ikke innebærer inngrep i opphavsretten. I etterkant av vedtaket har det også oppstått diskusjonknyttet til forslaget om arrangørers enerett til sportsarrangementer, som ble lagt til i direktivforslaget i tolvte time.

Direktivforslaget skal nå gjennom såkalte «trialog» (trepartsforhandlinger) mellom EU-parlamentet og ministerrådet, før et endelig forslag skal stemmes over og eventuelt vedtas i en siste plenumssesjon i EU-parlamentet. Det er ventet at denne avstemningen vil finne sted tidlig i 2019.

Høringsfristen for Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i varemerkeloven og tolloven mv. gikk ut 14. september og høringssvarene er nå tilgjengelig på departementets nettsider. Lovforslaget tar blant sikte på å gjennomføre nytt varemerkedirektiv i EU i norsk rett, samt innføre en forenklet fremgangsmåte (for Tolletaten) for tilbakehold og destruksjon av importerte varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter (basert på EUs modell). Departementet foreslår også at det ikke lenger skal være staten ved Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR), men motparten i saken for KFIR, som skal være saksøkt der vedtak fra KFIR i sak om innsigelse eller administrativ overprøving innebærer at en registrert rettighet oppheves. 

Justis- og beredskapsdepartementet vil nå arbeide videre mot en endelig lovproposisjon som skal legges frem for Stortinget. Etter det Immaterialrettstrollet kjenner til er det foreløpig ikke klart når et slikt endelig lovforslag vil bli lagt frem.

Immaterialrettstrollet omtalte tidligere denne måneden EU-domstolens avgjørelse i sak C-129/17 Mitsubishi som ble avsagt i sommer. Domstolen konkluderte med at fjerning av opprinnelige og påføring av nye varemerker (såkalt «debranding» og «rebranding») på originale varer, utgjorde et varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varmerkeforordningen artikkel 9. EU-domstolen kom dermed til motsatt konklusjon av Generaladvokat Campos Sánchez-Bordona, som i sin anbefaling konkluderte med at slik aktivitet ikke utgjorde relevant varemerkebruk. Avgjørelsen styrker rekkevidden av varemerkeinnehavers enerett, og vil kunne få betydning for hva som skal anses som varemerkebruk og således er omfattet av eneretten, også i norsk rett (hvor EU-kommisjonens avgjørelse tilsynelatende er på kollisjonskurs med nyere avgjørelser i norsk rettspraksis).

Louis Vuitton butikkfasade.
Kilde: nettavisen.no
I en nylig avsagt dom fra Oslo tingrett fikk det franske motehuset Louis Vuitton medhold i at import av tre vesker og tre lommebøker (som inneholdt Louis Vuittons varemerker og navn) etter omstendighetene var ment for distribusjon og videresalg i «næringsvirksomhet» etter varemerkeloven § 4 (1). Saksøkte hadde importert varene til sitt enkeltmannsforetak (registrert innen butikkhandel), men hadde opplyst at de var tiltenkt sine to døtre og deres venninner og at importen derfor måtte anses til privat bruk. Retten fant ikke dette sannsynliggjort, og Louis Vuitton fikk derfor blant annet medhold i sitt krav om destruksjon av de aktuelle varene, og ble tilkjent erstatning. 

Oslo byfogdembete opprettholdt den 21. september den midlertidige forføyningen mot rettspraksis.no etter muntlige forhandlinger i den såkalte «Lovdata»-saken. I kjennelsen ble det lagt til grunn at publisering på rettspraksis.no av en stor mengde høyesterettsavgjørelser var inngrep i Lovdatas databaserett til materiale som ble utgitt på DVD i 2005. Bruken av 740 høyesterettsavgjørelser fra tiden etter 2005 hentet fra Lovdatas online-database ble også ansett som inngrep og utgjør en "vesentlig del" av Lovdatas database. Retten slo i tillegg fast at databasen kan nyte vern selv om de enkelte rettsavgjørelsene ikke gjør det. Retten slo videre fast at lovdata ikke er omfattet av offentlighetsloven, fordi Lovdata driver næring i konkurranse med andre aktører. Rettspraksis.nos anførsler om at grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen ga grunnlag for bruken førte heller ikke frem.

Forføyningen innebærer at personene bak rettspraksis.no må slette det materialet de har skaffet seg tilgang til som følge av inngrepene, samt alle sammendrag av avgjørelser fra Høyesterett, også de hentet fra databaser publisert før 2005. Forut for de muntlige forhandlingene frafalt for øvrig Lovdata anførselen om at databasen fra CDen fra 2002 også var omfattet av databasevernet, ettersom vernetiden på 15 år for denne uansett måtte anses utløpt.

Sunn kost i retten denne dagen.
Kilde: e24.no
En annen sak som var til behandling i rettssystemet denne måneden av kartongstriden mellom svenske Tetra-Pak og norske Elopak. Elopak hadde saksøkt Tetra-Pak for patentinngrep og brudd på markedsføringsloven (ulovlig etterligning)relatert til Elopaks "Pure-Pak Sense"-kartong og –kartongark (som blant annet hadde vært brukt av Tine). Tetra-Pak bestred opprinnelig påstandene, og anla også motsøksmål med krav om at Elopaks patent måtte kjennes ugyldig. Da partene møttes til hovedforhandling i Oslo tingrett for et par uker siden hadde pipen fått en annen lyd, og Tetra-Pak nedla samsvarende påstand med Elopak, slik at tingretten vil avsi dom i samsvar med denne. Dette innebærer at Tetra-Pak trekker og tilbakekaller sine kartonger fra markedet, og aksepterer Elopaks krav om erstatning og saksomkostninger.

Tidlig i måneden ble det også kjent at Equinor anker Oslo tingretts dom i den såkalte «Neodrill»-saken (omtalt av IP-trollet her). Equinor ble av Oslo tingrett dømt for inngrep i flere av Neodrills patenter og for å ha krenket sistnevntes vern etter markedsføringsloven. I avgjørelsen rettet tingretten til dels sterk kritikk av Equinors atferd overfor Neodrill.

Denne måneden har også vært preget av flere (foreløpige) utenomrettslige uenigheter. 
NRK truer med å saksøke Bauer Media etter at sistnevnte lanserte programmet «Popquiz» på Radio Vinyl med tidligere NRK-ansatt Finn Bjelke som programleder. Programmet skal gå samtidig med NRKs program med samme navn, men etter sigende være lagt opp noe annerledes.

Bjelke sluttet nylig i NRK etter å ha vært ansatt der og drevet programmet «Popquiz» i en årrekke. NRK har også nylig innlevert søknad om ordmerkeregistrering av POPQUIZ, og saken ser i skrivende stund ikke ut til å ha fått noen løsning.

O. Mathiesen tar en "Synnøve Finden".
Kilde: Vårt Oslo
En annen sak som derimot kan se ut til å være nærmere en løsning er striden mellom brusprodusentene The Coca-Cola Company og norske O. Mathiesen AS (som blant annet står bak «Tøyen Cola!»). Coca-Cola hadde gitt O. Mathiesen AS frist til fredag 30. september med å stanse bruken av betegnelsen «Jallasprite»for deres nye sitronbrus. Coca Cola er produsent av sitronbrusen «Sprite»,en betegnelse de også har ordmerkeregistrert. De mener at O. Mathiesens bruk av «Jallasprite» vil kunne føre til degenerering av deres varemerke SPRITE til en betegnelse for en bestemt type mineralvann. O. Mathiesen tilbakeviste opprinnelig påstandene under henvisning til at Coca-Cola ikke kunne ha en slik enerett, men varslet på fristdagen at de ville endre navnet på brusen for fremtidig produksjon.

På den akademiske fronten kan det (litt forsinket) meldes om noen spennende bokutgivelser.  Stojan Arnestål (Professor ved Uppsala Universitet) har gitt ut boken «Varumärkesanvändning». Som tittelen indikerer drøfter Arnestål de nærmere grensedragningene for varemerkebruk i ulike kommersielle sammenhenger. Før sommeren ble også Professor (UiO) Ole-Andreas Rognstads nye bok «Property Aspects of Intellectual Property» gitt ut. I boken drøfter Rognstad eiendomsbegrepet i relasjon til immaterialrettigheter som eiendeler i en internasjonal kontekst.

Til slutt minner vi om at Det årlige patent-, varemerke- og designrettskurset i regi av Juristenes Utdanningssenter (JUS) i Larvik går av stabelen 30. – 31. oktober. Merk påmeldingsfrist 2. oktober.