18 mai 2018

Stortinget vedtok ny åndsverklov i første behandling av saken

I sin første behandling av saken den 15. mai vedtok Stortinget ny lov opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven, som ble enstemmig vedtatt, samsvarer med forslaget i proposisjonen, med unntak av proposisjonens forslag til § 71 om åndsverk skapt i arbeidsforhold.  Det ble videre vedtatt å be regjeringen om å utrede eller vurdere enkelte forhold innenfor åndsverkslovens område, bl.a. utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette. Loven skal formelt sett opp til en andre behandling i Stortinget før den er endelig vedtatt. Men det er neppe grunn til å vente endringer i det første vedtaket.  Dette innlegget vil bare ta for seg Kulturkomiteens og Stortingets behandling av lovforslaget, mens vi vil komme sterkere tilbake med en fyldigere gjennomgang av loven som sådan.
Ikke overraskende foreslo komiteen  å utelatte proposisjonens forslag til ny § 71, som foreslo lovfesting av opphavsrettens overgang i arbeids- og oppdragsforhold.  Høringsnotatet foreslå opprinnelig å lovfeste den såkalte «Knophs maksime», hvor opphavsretten til åndsverk som er skapt i arbeidsforhold går over til arbeidsgiver «i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål». I proposisjonen ble det i tillegg foreslått at dette skulle  «gjelde ... tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes». Dette fikk flere av kunstnerorganisasjonene til å reagere, da man var redd for at en lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold kunne gjøre at verk skapt av selvstendige oppdragstakere ville gå over til oppdragsgiver i større grad enn tilfellet er i dag.

Komiteen presiserte at forslaget fra departementet bare var ment være en kodifisering av gjeldende rett, og at rettstilstanden ikke endres ved forslaget. Komiteen valgte likevel etter en samlet vurdering å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71. Dette ble også vedtaket i Stortingets første behandling.

Dette immaterialrettstrollet er litt overrasket over all ståheien rundt forslaget til § 71. «Knophs maksime» har vært en grunnfestet del av norsk opphavsrett i en mannsalder, og det har etter hvert dannet seg en del praksis rundt forståelsen av regelen. Det bør være åpenbart at tolkningen av denne regelen fortsatt ville ha støttet seg på disse vurderingene selv om regelen hadde blitt lovfestet. Det er også interessant å merke seg at det ikke kom særlig store reaksjoner mot høringsnotatets forslaget om å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i arbeidsforhold, og at reaksjonene først kom etter forslaget i proposisjonen om også å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i oppdragsforhold.

Man kan for så vidt ha forståelse for at rettighetshaverne kan ha en viss bekymring for lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold, fordi kriteriet som ble foreslått lovfestet («uten økonomisk risiko for resultatet») er mindre innarbeidet, og at lovregelen lettere kan begynne å «leve sitt eget liv» uavhengig av forståelsen av den eldre ulovfestede regelen. Men denne bekymringen er ikke proporsjonal med stormen mot bestemmelsen (eks. denne saken fra Dagbladet: «Jubler etter at forhatt lovforslag skrotes»). Man bør merke seg at komiteen presiserer at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes. Det er derfor grunn til å tro at forskjellen mellom lovfesting og fortsatt ulovfestet regel ville blitt minimal.

Nytt i ny åndsverklov er § 69, som lovfester rett til rimelig vederlag ved overdragelse av åndsverk.
Komiteens medlem fra SV fante det problematisk at det i forslaget til § 69 andre ledd fremgår at denne vurderingen skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet, blant annet fordi det kan komme nye måter å utnytte et åndsverk på et senere tidspunkt. Komiteens flertall påpekte at EU-kommisjonens forslag til DSM-direktiv, som fortsatt er under arbeid, foreslår at  etterfølgende forhold bør kunne inngå i vurderingen, og at man ikke bør foregripe dette arbeidet. Flertallet erkjenner imidlertid at vurderingen av retten til rimelig vederlag vil kunne bli endret dersom direktivforslaget blir vedtatt slik det står i dag.

Komiteen er imidlertid enig om at en alternativ tvisteløsningsmekanisme for fastsetting av rimelig vederlag vil være en god måte å sikre at uenigheter knyttet til vederlagsspørsmål får en rettferdig løsning. Komiteen foreslår derfor at Stortinget «ber regjeringen utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med egen sak på egnet måte.»

Ellers hadde komiteen enkelte bemerkninger til forslaget til § 67, som foreslår å lovfeste det såkalte spesialitetsprinsippet. Komiteen bemerker at de innvendinger som kom mot det opprinnelige forslaget om at det «[v]ed tvil om tolkningen av et avtalevilkår om overdragelse av opphavsrett, skal vilkåret tolkes til fordel for opphaveren» må anses ivaretatt gjennom den nye formuleringen av § 67 andre ledd hvor det fremgår at opphaver «[v]ed overdragelse av opphavsrett ... ikke [skal] anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for».

Et annet forslag som hadde fått endel oppmerksomhet forut for og under komitebehandlingen var forslaget til ny § 43 om fri bruk av verk i klasseromsundervisning, i form av en lovfesting av at slik klasseromsundervisning må anses å skje innenfor det private området. Regelen bygger på en antagelse i forarbeidene til endring av åndsverksloven i 1995 om at undervisning i grunnskolen skjer i faste klasser på 20‑30 elever som møtes hver skoledag og har mer eller mindre all undervisning sammen. Dette innebærer i følge forarbeidene at «fremføring av sceneverk og filmverk innen den ordinære klasseromsundervisning … vil anses for ‘privat’» (Ot.prp. nr. 15 (1994-95) s. 126).

Komiteen mener «det er et viktig, grunnleggende og demokratisk prinsipp at alle barn og unge får oppleve, bruke og fordype seg i kunst og kultur i løpet av skolegangen», og at åndsverkloven etter komiteens oppfatning «trenger en avgrensing mot den private sfære». Komiteen er  derfor «fornøyd med at åndsverkloven fortsatt skal verne om den frie bruken av verk i undervisningsvirksomhet». Flere rettighetshaverorganisasjoner hadde imidlertid uttrykt bekymring for at lovfesting av klasseromsregelen kan føre til fremtidig inntektstap,ved at skoleeiere slutter å inngå avtalelisenser.

Stortinget vedtok derfor forslaget til § 43 men ba samtidig regjeringen om å «utrede og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan og hvorvidt verk som overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarframstilling i klasserommet, og dermed bli vederlagspliktig, slik at det blir mulig for partene å inngå avtalelisens også for strømming og annen overføring.» (Det er med andre ord ikke riktig som enkelte medier meddelte da innstillingen ble offentliggjort, at komiteen valgte å ikke fremme proposisjonens forslag til § 43.)

Komiteen er videre opptatt av det verditap («value gap») som kan oppstå for rettighetshaver når store nettsteder (som YouTube) gjør andres verk tilgjengelige uten å ha klarert rettighetene på forhånd. Komiteens medlemmer fra SP og SV mente at norske myndigheter burde gå foran i prosessen med å ansvarliggjøre slike nettsteder, og foreslo at: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak med forslag om å sikre at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må inngå avtale om bruken av slike verk i samarbeid med rettighetshaverne til disse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra AP, Høyre, Frp, Venstre og Krf, påpekte derimot at det i EU nå jobbes med å stille krav til nettsidene om at de må samarbeide med rettighetshavere når det blir oppdaget at verk er blitt lastet opp på slike sider, og at det er foreslått endring i forbindelse med nytt direktiv om opphavsrett (presumptivt forslaget til artikkel 13 i DSM-direktivet). Fran norsk hold burde man ikke forskuttere denne prosessen. Flertallet foreslo derfor at «Stortinget ber regjeringen fortløpende vurdere om norske myndigheter kan gi regler som sikrer at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder av verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må bidra til at rettighetshaverne får vederlag
for slik bruk av deres materiale.»

Komiteen hadde videre enkelte bemerkninger til bestemmelsen om nærstående lovens rekkevidde for nærstående rettigheter (§ 115 i proposisjonen, § 114 i komiteens forslag). Komiteen viser til at utgangspunktet er at det ikke gjelder noen plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av lydopptak når produsenten av lydopptaket er hjemmehørende i en stat som ikke er tilsluttet den såkalte Romakonvensjonen. For slike lydopptak skal det i stedet betales avgift til Fond for utøvende kunstnere.

Åndsverkloven av 1961 praktiseres imidlertid slik at det er tilstrekkelig for å utløse plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av et lydopptak at én av utøvernesom deltar på lydopptaket, er hjemmehørende i en EØS-stat. Denne praksisen innebærer at  den utenlandske produsenten og samtlige utøvere som deltar på lydopptaket, har krav på vederlag.

Komiteen konstaterte at denne praksisen kan begrense inntektene til Fond for utøvende kunstnere i vesentlig grad, og mener at det der for er behov for å utrede hvordan hensynet til norske utøvere og norsk kulturliv kan ivaretas bedre, uten at vederlagsplikten blir svekket. En slik utredning bør i følge komiteen «se nærmere på forståelsen av formuleringen «arbeid som er frembrakt av» i lovforslaget § 114, og hvorvidt denne skal forstås som en henvisning til selve lydopptaket, hvilket i så tilfelle (§ 115 i proposisjonen) medfører at det mest relevante tilknytningskriteriet er hvor produsenten er hjemmehørende. 

Ut over dette hadde komiteen og enkeltmedlemmer enkelte bemerkninger til forslaget i § 21 og muligheten til å fraskrive seg Gramo-vederlaget og sitatrettsbestemmelsen i § 29, uten at disse materielt sett er særlig interessante.

15 mai 2018

Bergen immaterialrettsforum 6.6.18: Tredjemannskonflikter i immaterialretten

Foto: Blomurex
Til årets tredje møte i Bergen immaterial­retts­forum får vi besøk av Morten Smedal Nadheim. Morten er stipendiat ved Institutt for privatrett ved UiO, og skal snakke om sitt doktorgradsprosjekt om Tredje­manns­kon­flikter i immaterial­retten.

Foredraget finner sted onsdag 6.6.18 kl. 14.15  i seminarrom 2 i 4. etasje i juss­bygget på Drage­fjellet (JUS-I). Inngang fra Magnus Laga­bøtes plass 1 (fremsiden) eller fra Jekteviksbakken 29 (baksiden).

Om du ønsker å stå på liste for å få melding om fremtidige arrangementer kan du sende e-post til torger.kielland@uib.no.

11 mai 2018

Immaterialrettstrollets IP-arrangementskalender (Mai 2018)

Immaterialrettstrollet tar sikte på å opplyse og oppdatere alle som er interesserte i immaterialrett og tilliggende herligheter. Derfor introduserte vi for en tid tilbake en arrangementskalender på forsiden som vi jevnlig oppdaterer med kurs, seminarer og andre arrangementer som kan være aktuelle for dere lesere.

I etterkant av dette har vi skjønt at det er mange kurs- og arrangementstroll der ute, men at det kan være vanskelig å holde oversikt over alle invitasjoner på e-post og informasjon på diverse nettsteder. Derfor tar vi kalenderen et skritt videre og tar sikte på å jevnlig publisere kalenderoversikter som denne for å gjøre informasjonen enda mer tilgjengelig. Nedenfor finner dere derfor en oppdatert kalenderoversikt for 2018 (oppdatert 10. mai).

Skal du arrangere et IP-arrangement, eller kjenner du til et arrangement som du mener burde være på listen? Send en e-post til oss: iptrollet@gmail.com.

OBS! Vi gjør oppmerksom på at deltakelse på flere av arrangementene nedenfor forutsetter påmelding, medlemskap og/eller deltakeravgift.

Mai

Hva (og hvem)?
Når?
Hvor?



15. mai
Stortinget, Oslo



19.-23. mai

Seattle (Washington), USA




NIR Waterhole – Pantsettelse av immaterielle rettigheter i norsk rett v/ Bjørn Løtveit fra UiT (Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse)
29. mai kl. 08.00
Advokatfirmaet Wiersholms kontorer (Dokkveien 1, Oslo)





















Juni

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



4. juni
Langelinje Allè 35 (Bech-Bruuns kontorer) København, Danmark
6. juni
14.15-16.00
Seminarrom 2, JUS-I, Magnus Lagabøtes plass 1, Bergen
7. juni kl. 08:45 - 10.30
Sandakerveien 64, Oslo



12. juni kl. 09.00 - 16.30
Sandakerveien 64, Oslo



14. juni kl. 17.00
TBA, Oslo




August

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



Det XXXIV Nordiske NIR-møtet (NIR)
26.-28. august
Sigtuna (v/Stockholm), Sverige




September

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



12. - 14 september
Montreal, Canada
23.-26. september
Cancun, Mexico



9. 11. september
Hotel Scandic Anglais, Stockholm, Sverige

Oktober

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



25. - 26. oktober
Brussel, Belgia



30. - 31. oktober
TBA




November

Hva (hvem)?
Når?
Hvor?



22. - 23. november
Trier, Tyskland



29. november kl. 08.45 - 10.30
Sandakerveien 64, Oslo

08 mai 2018

Nytt nummer av NIR (6/17)

Nok et nummer (6/17) av immaterialrettstidsskriftet Nordisk Immateriellt Rättsskydd er tilgjengelig (krever abonnement).

I dette nummeret er det opphavsretten som er i fokus, og utgivelsen inneholder blant annet Oppdateringer innen opphavsretten i Norge, Sverige, Danmark og Finland siden 2015, først i pennen av henholdsvis Espen Arneberg Børset, Anders Olin, Nicky Valbjørn Trebbien og Jorma Waldén.

Nummeret er forøvrig en avtalelisens-spesial, og inneholder en rekke artikler knyttet til de nordiske avtalelisensordningene. Jan Rosèn skriver om Den nordiske avtalelisensen - karaktäristika, kvaliteter och tillkortakommanden, mens Astrid M. Lund bidrar med artikkelen The Nordic Extended Collective Licence – Particular Aspects.

Deretter følger noen artikler med et mer komparativt fokus. Johan Axhamn skriver om The Consistency of the Nordic Extended Collective Licencing Model with International Copyright Conventions and EU Copyright Norms, Tone Knapstad om Extended Collective Licences and Other Extension-Based Solutions Outside of the Nordic Countries, mens Olav Stokkmo skriver om The Extended Collective Licensing Agreement, or the Extension of Voluntary Licensing Agreements around the World.

Harald Irgens-Jensen bidrar også med artikkelen Tendensen til ’total buy-outs’, opphavsmannens krav på rimelig vederlag, avtalelisenser og konkurranserett, og Peter Schønning skriver om Problemstillingen vedrørende grænseoverskridende aftalelicens. 

Endelig inneholder utgivelsen artiklene The European Union’s Proposed Measures to Improve Licensing Practices and Ensure Wider Access to Content in Cultural Heritage Institutions and their Compatibility with the Nordic ECL System av Rán Tryggvadottir, Extended Collective Licensing and Aspects of Territoriality. Is a Global Library a Vision or Utopia? av Jerker Rydèn, og Extended Collective Licenses that have Failed: Two Case Studies av Martti Kivistö.

03 mai 2018

Oslo tingrett: bidraget til tidligere UiO-forsker innebar ikke et selvstendig intellektuelt bidrag til patentsøkt oppfinnelse


NRK Brennpunkt sendte i desember 2014
dokumentaren "Patentjegerne" om konflikten mellom
Sabetrasekh, UiO og Ascendia
Kilde: tv.nrk.no/serie/brennpunkt
Oslo tingrett avsa den 28. februar i år dom i favør av Universitetet i Oslo i den såkalte "forskersaken" mellom tidligere UiO-forsker Roya Sabetrasekh og universitetet. Lesere med god hukommelse vil kjenne igjen saken fra NRK Brennpunkts dokumentar "Patentjegerne", som ble sendt i desember 2014. Sabetrasekh hevdet her at det svenske legemiddelfirmaet, Ascendia, hadde gått bak hennes rygg og brukt hennes forskning som grunnlag for en patentsøknad. Forskningen skjedde sommeren 2006, mens hun var ansatt som avdelingsingeniør, og senere som stipendiat, ved odontologisk fakultet ved UiO.
Sabetrasekh gikk i oktober 2015 til sak mot UiO, Ascendia og Christer Busch, professor ved Uppsala Universitet i Sverige, som sto oppført som oppfinner i patentsøknadene inngitt via PCT, EPO, i USA og Japan. Saken mot Ascendia og Bush ble imidlertid avvist. For Oslo tingrett i januar i år gjensto dermed kun saken mot UiO. Spørsmålene retten skulle ta stilling til var blant annet om Sabetrasekh hadde krav på vederlag etter arbeidstakeroppfinnelsesloven, samt erstatning for inngrep i opphavsrettighetene til en artikkel skrevet av Sabetrasekh, som Ascendia hadde benyttet i patentsøknaden.
Vederlag etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7 krever at oppfinnelsen er patenterbar. Oslo tingrett la i tråd med tidligere praksis til grunn at Sabetrasekh, for å kvalifisere som ene- eller medoppfinner, måtte ha ytt et selvstendig intellektuelt bidrag til oppfinnelsen. Det måtte derfor avgrenses mot medvirkning som var av rent praktisk, finansiell eller organisatorisk art, som for eksempel gjennomføring av rutineforsøk og tester eller å stå for den praktiske gjennomføringen av eksperimentene. Tingretten pekte videre på at det bare er de som har bidratt til selve oppfinnelsen eller et element av oppfinnelsen slik den er beskrevet i patentkravene, som er å anse som oppfinner.
Tingretten fant det ikke sannsynliggjort at Sabetrasekhs bidrag utgjorde noe slikt selvstendig intellektuelt bidrag til (den eventuelle) oppfinnelsen.
Det var ikke bestridt av UiO at tekst, bilder og grafer fra Sabetrasekhs artikkelutkast, til dels var å gjenfinne i patentsøknadene. Dette innebar imidlertid ikke nødvendigvis at det var søkt patent på arbeidet som Sabetrasekh utførte. Tingretten fant at den omtvistede patentsøknaden (med utgangspunkt i søknaden for EPO) gjaldt idéen om å bruke cellulose-geléen Histocare til å dyrke beindannende celler, altså valg av celler og type gel og ikke metoden for slik dyrking. Sabetrasekhs bidrag bestod i en beskrivelse av eksempler på hvordan slik dyrking kunne skje, og var dermed dokumentasjon på at oppfinnelsen virket. Det var imidlertid ikke en del av selve oppfinnelsen og fremgikk ikke av patentkravene, men som en del av beskrivelsen.
Sabetrasekh hadde for retten selv forklart at hun fikk i oppgave å teste beincellers overlevelse i Histocare-gelen. Under arbeidet fant hun ut at cellene ikke bare overlevde, de dannet en tredimensjonal struktur. Sabetrasekh mente selv at denne oppdagelsen skyldtes selvstendige initiativ fra hennes side, noe tingretten ikke fant bevist. Tvert imot tilsa litteratur og ekspertvitner at det var allment kjent at celler vokste tredimensjonalt i cellulose-geler, og tingretten fant at Sabetrasekh gjennom fagmessig utprøving og feiling hadde gått frem på en måte som var forventet av en fagperson på området.
Tingretten pekte også på at Sabetrasekh ikke hadde meldt inn resultatene fra arbeidet, som hun i avtale med UiO var pliktig til å gjøre dersom hun mente hun hadde frembragt en oppfinnelse. Hun hadde altså på tidspunktet for den påståtte oppfinnelsen ikke selv reflektert noe rundt om forsøkene hennes kunne utgjøre en oppfinnelse. Det hadde heller ingen patentrettslige implikasjoner at to professorer på UiO i forbindelse med hennes doktoravhandling hadde undertegnet på at hun hadde utført selvstendig arbeid.  
Tingretten stilte også spørsmål ved oppfinnelsens patenterbarhet. Det eneste stedet søknaden som var godtatt til registrering på tidspunktet for hovedforhandling, var i Japan, og i mangel av oversettelse var det ikke mulig å slå fast at denne registreringen var endelig. Selv om det på tidspunktet for hovedforhandling så ut som EPO-søknaden kunne komme til å bli godtatt til registrering, gjaldt dette ifølge tingretten kun valg av celler og type gel, hvorav ingen av disse elementene skyldtes Sabetrasekhs innsats.
For spørsmålet om opphavsrettsinngrep var det ikke bestridt at deler av Sabetrasekhs artikler var benyttet i patentsøknaden til Ascendia. Professor Ståle Petter Lyngstadaas ved UiO, hadde medvirket i det omstridte prosjektet for Ascendia og rådgitt på innholdet i patentsøknaden. Retten fant imidlertid ikke grunnlag for å identifisere UiO med Lyngstadaas handlinger, da disse hadde skjedd som ledd i Lyngstadaas private virksomhet og UiO ikke hadde kjennskap til involveringen. Retten pekte videre på at Lyngstadaas uansett ikke kunne holdes ansvarlig for at Ascendia ikke hadde innhentet samtykke fra forfatterne av teksten.
Lyngstadaas ble imidlertid kritisert for sin rollesammenblanding i saken. Etter rettens mening hadde dette trolig bidratt til Sabetrasekhs følelse av å bli ført bak lyset. Saken mellom UiO og Sabetrasekh viser altså særlig at det er viktig å retningslinjer og rutiner for håndtering av immaterielle rettigheter i arbeidsforhold, både for å sørge for ryddig håndtering og for å gi ansatte trygghet for at det er transparens rundt slike prosesser.
Saken skal være anket.