Warner Bros. og Star Entertainment i trollmannsduell i Borgarting Lagmannsrett LB-2023-13976-Harry Potter-dommen

"Harry Potter og rettighetskammeret"?
Foto: CC BY-SA 4.0

Som observante lesere kanskje husker, avsa tingretten dom i den såkalte Harry Potter-saken i slutten av 2022. Denne avgjørelsen ble det blogget om her. Nå har lagmannsretten sagt sitt i samme sak. Tvisten gjaldt blant annet hvorvidt Stars konserter og markedsføringen av disse gjorde inngrep i Warners immaterial­rettigheter. Her skal det ses nærmere på de opphavsrettslige sidene av dommen.

Star hadde fått lisens fra TONO til å bruke musikkverkene til Warner, og et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt TONO-lisensen også ga rett til å fremføre bearbeidelser av musikkverkene.

Lagmannsretten oppsummerte partenes anførsler slik:

«I grove trekk mener Warner at TONOs lisens kun gir rett til å fremføre verkene slik de foreligger i originalversjonene, mens Star mener at lisensen gir rett til å fremføre verkene også i endret eller bearbeidet skikkelse, så lenge det ikke er tale om endringer som griper inn i komponistenes ideelle rettigheter, jf. åndsverkloven § 5»

Det er klart at Warner hadde overlatt forvaltningen av de aktuelle verkene i Norge til TONO. Dette – via musikkforlagsavtale med Universal Music Publishing Group, subforlagsavtale med Universal Music Publishing AB, medlemsavtale med den svenske kollektive rettighetsforvalteren STIM og gjensidighetsavtale mellom STIM og den norske kollektive rettighetsforvalteren TONO. Avtalekjeden kan skisseres slik:

Tingretten kom til at TONOs konsertlisens også gir lisenstaker rett til å fremføre bearbeidede musikkverk, og skrev følgende:

«Dersom en overdragelse av rettighetshavers økonomiske rettigheter ikke er ment å være altomfattende, er det begrensningene som etter rettens syn må avtales særskilt og ikke motsatt.»

Observante lesere vil huske at dette trollet var stilte seg noe undrende til tingrettens resonnement, og skrev noe i retning av at tvisten dypest sett omhandler hvorvidt den fullmakt Warner kan sies å ha gitt til TONO, også gir TONO rett til å gi andre tillatelse til å fremvise bearbeidelser.

Som vi skal komme til å se, tar lagmannsretten utgangspunkt i det samme (uten at dette trollet ser på seg selv som en Rakel Rummelfiold/Sybill Trelawney (hun synske læreren på Galtvort) av den grunn.)  

Ettersom lagmannsretten ikke kunne se at det fantes regler som hindret overdragelse av Warners enerett til å fremføre musikkverk i endret eller bearbeidet form, og lagmannsretten heller ikke kunne se at det fantes regler som sier noe om hvilke opphavsrettslig råderett en avtale med TONO må omfatte, måtte spørsmålet om TONO-lisensen ga Star rett til å fremføre bearbeide verk, avgjøres gjennom en tolkning av avtalene som gir TONO rett til å utlisensiere retten til å bruke musikkverkene. 

Dette trollet vil bemerke at dette samsvarer fint med utgangspunktet om at ingen kan overdra bedre rett enn man selv har. Har ikke TONO fått overdratt retten til å gi andre tillatelse til å fremføre bearbeidede musikkverk, kan ikke TONO-lisensen utstedt til Star gi en slik rett heller.

Lagmannsretten viser til at man ved tolking av avtaler om overføring av opphavsrett, må ta utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige tolkningsregler. Dernest påpekes det at spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 andre ledd – som sier at opphaveren ikke anses å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for, først får betydning dersom en avtale, etter å ha blitt underlagt tolkning i tråd med avtalerettslige tolkningsregler, er uklar.   

Lagmannsreten viste til erklæringen fra STIM til TONO, der det fremgikk at gjensidighetsavtalen mellom STIM og TONO ikke omfattet «...ändring av text eller komposition eller sammanfogande av ny text med befintligt vokalverk eller instrumentalverk»

Videre viste lagmannsretten til at TONO hadde avgitt en erklæring til STIM der det fremgikk at TONO hadde satt seg inn i STIMs erklæring, og at TONO bekreftet at gjensidighetsavtalen ikke omfattet endring av de verk som overdras til TONOs forvaltning.

De som hadde skrevet disse erklæringene på vegne av TONO og på vegne av STIM hadde utalt seg for lagmannsretten, og bekreftet at verken TONO eller STIM kan gi tillatelse til selv mindre endringer av verkene. Dette er endringer som må godkjennes av rettighetshaverne.

En slik forståelse fant også støtte i tekst fra TONOs hjemmeside der det fremgikk at tillatelse til å fremføre verk der det er gjort endringer i tekst eller musikk, må innhentes av rettighetshaverne.

Mot denne bakgrunn kom lagmannsretten til at TONO ikke hadde rett til å lisensiere fremføring av de aktuelle musikkverkene i bearbeidet skikkelse.

Videre fant lagmannsretten at verkene Star fremførte var å anse som bearbeidelser, og at Star hadde krenket Warners enerett til å fremføre bearbeide versjoner av musikken fra Harry-Potter filmene.

Warner gjorde også gjeldende at Star måtte forbys å bruke noteheftene (partiturene) fremstilt av dem selv eller av uautoriserte tredjeparter, ved fremføring av musikken i Norge. Lagmannsretten var enige med Warner i at utdelingen av partiturene til musikerne utgjorde en spredning til allmennheten, men når utdelingen fant sted i Tyskland, representerte ikke utdelingen en krenkelse i Norge.

Ryktene sier at dommen blir anket. Hvis dette stemmer, ville det vært ... magisk. 

Ryktene sier også at en av prosessfullmektigene omtalte professor Ole Andreas Rognstad som jussens svar på professor Homlesnurr/Dumbledore. Sistnevnte professor skal visstnok aldri ha fått et bedre kompliment.