16 juli 2018

Ny åndsverklov del II (kapittel 2 og 3)

Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og erstattet da den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet vil som tidligere annonsert gjennomgå den nye loven med sikte på å gi en oversikt over hva som er nytt. Denne andre posten gir et overblikk over lovens kapittel 2 og 3.

Lovens kapittel 2 viderefører åvl. 1961 kapittel 5 om nærstående rettigheter. I § 23 om fotografiske bilder er det i første ledd nå gitt en definisjon av fotografiske bilder: «[B]ilde som er frembrakt ved bruk av kamera eller ved annen teknikk som kan likestilles med fotografering». Forarbeidene presiserer at dette innebærer at rene avbildninger (f.eks. digitalisering) av eksisterende fotografier, med dette ikke er vernet som fotografiske bilder (Prop. 104 L (2016-2017) s. 99). Det samme bør anses å gjelde for rene avbildninger av andre todimensjonale verk, for eksempel malerier.

Videre er det gitt ny bestemmelse om vernetiden for fotografiske bilder med ukjent fotograf. Etter § 23 tredje ledd skal vernetiden for slike fotografier vare i 50 år fra utløpet av det år fotografiet ble tatt. Dersom fotografens identitet blir kjent i denne perioden følger vernetiden hovedregelen i § 23 andre ledd (fotografens levetid + 15 år). Dette bringer reglene for vernetiden for fotografiske bilder på linje med de tilsvarende regler for åndsverk med ukjent opphavsmann, jf. § 12 første ledd tredje punktum.

Åvl. § 24 om databasevern viderefører åvl. 1961 § 43. Bestemmelsen avskaffer den nordiske katalogregelen, hvor en database eller katalog kunne vernes dersom den «sammenstiller et større antall opplysninger». Det var allerede ved gjennomføringen av direktivet ganske klart at dette var i strid med databasedirektivet (selv om departementet riktignok ikke vil erkjenne dette fullt ut, jf. Høringsnotat til forslag til ny åndsverklov 2016 s. 100 og Prop. 104 L (2016-2017)  s. 103). Etter § 24 er det derfor en forutsetning for å oppnå databasevern at databasen «innebærer en vesentlig investering».

Ellers viderefører kapittel 2 bestemmelsene i åvl. 1961 kapittel 5 om utøvende kunstneres, kringkastingsforetaks og produsenters rettigheter med enkelte språklige og redaksjonelle endringer.

Lovens kapittel 3 gir regler om «[a]vgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.», og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 5. De aller fleste bestemmelsene i kapittelet viderefører tilsvarende bestemmelser i åvl. 1961 med små språklige og redaksjonelle endringer. Det er imidlertid verdt å knytte enkelte kommentarer til noen bestemmelser.

Åvl. § 26 viderefører privatkopieringsregelen i åvl. 1961 § 12, og gjør kravet til lovlig kopieringsgrunnlag til en integrert del av retten til privatkopiering i første ledd. Ellers er det interessant å merke seg at vederlagsordningen for privatkopiering i § 26 femte ledd foreslås utvidet til også å gjelde kunstverk og litterære verk (Prop. 104 L (2016-2017) s. 121-122). Ordningen er ikke nærmere regulert i lov eller forskrift, men foreslås årlig i budsjettproposisjonen. Departementet vil derfor presumptivt foreslå denne utvidelsen av ordningen i høstens budsjett.

Åvl. § 27 gir regler om konsumpsjon av opphavsrettens spredningsrett, og viderefører åvl. 1961 § 19. Første ledd første punktum innebærer en endring hvor et eksemplar kan spres videre til allmennheten dersom eksemplar av verket er solgt eller på annen måte overdratt med opphavers samtykke. Denne generelle regelen erstatter de tidligere norske særreglene hvor annen overdragelse enn salg bare utløste konsumpsjon for offentliggjorte verk og for kunstverk og fotografiske verk. Dette innebærer at den norske konsumpsjonsregelen bringes på linje med de øvrige nordiske landene og infosoc-direktivet artikkel 4 nr. 2. 

Ut over dette er der gjort enkelte språklige endringer i § 27 første ledd andre og tredje punktum for å klargjøre unntakene for global konsumpsjon.

Åvl. § 30 gir en ny regel om tilfeldig eller underordnet medtakelse, som viderefører åvl. 1961 §§ 23a (2) og 25 i en mer generell form. Bestemmelsen innebærer at et offentliggjort verk kan «medtas i verk eller annet materiale der det utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle i sammenhengen». Det kanskje mest kjente eksempelet på slik bruk er en amerikansk dokumentar hvor et par sekunder fra TV-serien Simpsons som sto påslått på en TV ble med i bakgrunnen på et opptak som var gjort «backstage» på San Fransiscos opera (se Lessig, Free Culture, kapittel 7). Produsenten av filmen ble avkrevd betaling for lisens for denne bruken, noe som til slutt innebar at han digitalt byttet Simpsons-klippet med et klipp han selv hadde rettigheter til. Slik bruk er åpenbart lovlig de minimis-bruk etter norsk rett, noe som nå er lovfestet i åvl. § 30.

Åvl. § 40 viderefører retten til fri bruk ved seremonier, ungdomsstevner og andre tilstelninger i åvl. 1961 § 21 med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Åvl. § 43 viderefører undervisningsdelen av åvl. 1961 § 21 og § 13 om rett til opptak av egen fremføring i undervisning. Åvl. § 43 gir rett til fremføring og overføring i undervisning. Overføring og fremføring ved hjelp av tekniske hjelpemidler forutsettes i praksis at det fremstilles et nytt eksemplar av verket som fremføres, typisk i form av en datafil. Synspunktet har vært at åvl. 1961 § 21 ikke ga tillatelse til slik eksemplarfremstilling. Åndsverkloven av 2018 kan imidlertid synes å endre dette når det i merknadene til § 43 uttales at «[b]estemmelsen gjelder fri bruk i form av offentlig fremføring og overføring til allmennheten i undervisning, samt fri bruk i form av eksemplarfremstilling(opptak)» (Prop. 104 L (2016-2017)  s. 328). Problemstillingen er imidlertid ikke nærmere drøftet ut over dette utsagnet. I drøftelsen av det såkalte klasseromsunntaket i § 43 tredje ledd presiseres det derimot at «[f]orslaget er en videreføring av gjeldende rett og innebærer derfor ikke noen forskyvning i rettighetshavernes disfavør. Til tross for at fremføringen og overføringen i klasserom anses fri som etter gjeldende rett, vil det fortsatt være slik at eksemplarfremstilling i undervisning skal klareres med rettighetshaverne. Klasseromsregelen slik den følger av gjeldende rett gjelder for fremføring og ikke for eksemplarfremstilling.» (Prop. 104 L (2016-2017)  s. 163) Det er derfor nærliggende å betrakte utsagnet i merknadene som en inkurie, og at denne i seg selv ikke kan gi grunnlag for å konstatere at åvl. § 43 gir tillatelse til eksemplarfremstilling. 

Videre fremgår det nå av § 43 tredje ledd at «[f]remføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området». Bestemmelsen lovfester den såkalte «klasseromsregelen», som blant annet kommer til uttrykk til uttrykk til endringene i åndsverkloven av 1961 i 1995 (Ot.prp. nr. 15 (1994-95) s. 126). Denne bygger på en antakelse som at undervisning i grunnskolen skjer i faste klasser på 20-30 elever, som møtes hver skoledag og har mer eller mindre all undervisning sammen. Undervisningen skjer da innenfor en liten «statisk krets», som i alle fall danner grunnlag for en presumpsjon om at det etableres nære personlige bånd elevene imellom (Rognstad, Uttalelse om adgangen til fremføring av film i skoler, 2008, s. 13-14).

Paragraf 43 tredje ledd er etter sin ordlyd formulert som en presisering av hva som utgjør tilgjengeliggjøring for allmennheten etter første ledd bokstav b. Den nevnte forarbeidsuttalelsen til endringene i åvl. 1961 i 1995 bygger også på dette. Plasseringen av reglen som en del av bestemmelsen i § 43 om unntak for fremføring og overføring i undervisning tilsier imidlertid at åvl. § 43 fjerde ledd betraktes som et unntak fra begrensningene i § 43 andre ledd for «klasseromsundervisning», og ikke som en bestemmelse som får betydning for tolkning av eneretten til tilgjengeliggjøring for allmennheten i § 3 generelt. Hva angår retten til overføring til allmennheten etter § 3 andre ledd bokstav d vil innholdet i denne også være bestemt av infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1.

Den praktiske relevansen av klasseromsregelen har til nå vært at det er tillatt med fremvisning og overføring av film i klasseromsundervisning. I forbindelse med vedtakelsen av loven uttrykte imidlertid flere rettighetshaverorganisasjoner bekymring for at regelen kunne føre til en bruk hvor skolene i stedet for å inngå lisensavtaler for eksemplarfremstilling og utdeling av eksemplarer (typisk gjennom Kopinor) i stedet viste mer innhold direkte på skjerm uten å betale for lisens. Stortinget vedtok derfor forslaget til § 43 men ba samtidig regjeringen om å «komme tilbake med forslag om å justere «klasseromsregelen» i åndsverkloven § 43 dersom det viser seg at bruken etter bestemmelsen utvikler seg slik at den skader rettighetshavernes interesser på en urimelig måte» (jf. komiteens tilråding B, II).

De øvrige bestemmelsene i åvl. kapittel 3 viderefører tilsvarende bestemmelser i åvl. 1961 kapittel 2 med mindre språklige og redaksjonelle endringer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar