29 juli 2014

T-66/13 Langguth Erben – formen på en flaske for bjørnebærlikør kan ikke registreres grunnet manglende distinktivitet

Underretten traff 16.7.2014 avgjørelse i sak T-66/13 Langguth Erben, hvor den kom til at et tredimensjonalt varemerke for varer i klasse 33 (alcoholic beverages, blackberry liquor) ikke kunne registreres på grunn av manglende distinktivitet, jf. varemerkeforordningen artikkel 7 (1) b).

Søknaden besto i en avbildning av en gjennomsiktig glassflaske, med påskriften «Echte Kroazbeere» («ekte bjørenebær») Underretten la, på samme måte som OHIM, til grunn at gjennomsnittsforbrukeren, på grunn av den tyske teksten på flasken, måtte anses som en gjennomsnittlig tysk forbruker. (punkt 35) Hva angikk formen på flasken, skilte denne seg riktignok noe fra andre flasker, men fulgte i det store og det hele normen for utforming av likørflasker. (punkt 38-39)

Heller ikke den påtrykte teksten kunne avhjelpe dette. «Kroatzbeere» var riktignok et lokalt uttrykk, men måtte likevel oppfattes som beskrivende for innholdet i flasken. (punkt 43) Merket hadde da ikke tilstrekkelig distinktivitet, jf. varemerkeforordningen artikkel 7 (1) b).

28 juli 2014

Nytt nummer av NIR (2/2014)

Nytt nummer av Nordisk Immateriellt Rättsskydd (2/2014) er nå tilgjengelig. Nummeret inneholder artikler om «Renommé­snyltning i den finska marknads­domstolens rättspraxis» av Joachim Enkvist; «Internet Linking and the Notion of "New Public"» av Johan Axhamn og «Høyeste­retts dom om Tripp Trapp-stolen – et gjennomslag for Thrap? Vern for verket eller også for den kunstneriske idé som det uttrykker» av Astri M. Lund.

Nummeret inneholder i tillegg anmeldelser av Ulla-Maija Myllys «Intellectual property protection of computer program interfaces and interoperability» og Ulrika Wennerstens «Immaterial­rätt och skydd av samhällsideal – en studie av klassikerskyddet i upphovsrätten och undantagen i varumärkesrätten, mönsterrätten och patenträtten för allmän ordning och goda seder» og et minneord til Jon Bing av Ole-Andreas Rognstad og Olav Torvund.

18 juli 2014

Generaladvokatens forslag til avgjørelse i C-364/13 International Stem Cell Corp. v. Comptroller General: Ubefruktede menneskelige eggceller kan ikke anses som «menneskelige embryoer» etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c.

Oppdatering: EU-domstolen har nå truffet avgjørelse i saken. Immaterialrettstrollet har omtalt saken her.

Generaladvokaten avga 17.7.2014, forslag til avgjørelse i sak C-364/13 International Stem Cell Corporation mod Comptroller General of Patents.

Kilde: Wikimedia Commons
Etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 skal det ikke meddeles patent på oppfinnelser «hvis kommercielle udnyttelse ville stride mod sædelighed eller offentlig orden». Dette presiseres ytterligere i artikkel 6 nr. 2 som oppstiller en ikke uttømmende liste over frembringelser som skal anses unntatt fra patenterbarhet etter første ledd, deriblant «anvendelse af menneskelige embryoner til industrielle eller kommercielle formål» i nr. 2 bokstav c. Biopatentdirektivet artikkel 6 er implementert i EPC artikkel 53 bokstav a, som riktignok ikke inneholder presiseringene i artikkel 6 nr 2, og i patentloven § 1 b. Tilsvarende bestemmelse finnes også i TRIPS artikkel 27 nr. 2.

EU-domstolen hadde tidligere tatt stilling til rekkevidden av forbudet mot patentering av menneskelige embryoer i C-34/10 Brüstle v. Greenpeace i 2011.

Det ble her blant annet svart bekreftende på at «ubegrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese» var å anse som «menneskelige embryoer» etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c. Dette reiste imidlertid spørsmål om dette også omfattet ubefruktede menneskelige eggceller, som derfor ikke kan utvikle seg til et menneske.

I forbindelse med en pågående sak for engelske domstoler, stilte High Court derfor følgende spørsmål til EU-domstolen:
«Er ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, og som i modsætning til befrugtede ægceller kun indeholder pluripotente celler og ikke kan udvikle sig til et menneske, omfattet af udtrykket »menneskelige embryoner« i artikel 6, stk. 2, litra c), i direktiv 98/44/EF om retlig beskyttelse af bioteknologiske opfindelser?»
Generaladvokaten begynte med å gi en kort oversikt over den vitenskapelige bakgrunnen for spørsmålet, og følgelig hvordan eggceller som stimulert til deling og videreutvikling gjennom partenogenese, altså uten at det egget var befruktet av en hann – såkalte «partenoter» - skilte seg fra befruktede menneskelige eggceller:
26.      Udviklingen af et menneske begynder med befrugtningen af en ægcelle. Gennem celledeling udvikler den befrugtede ægcelle sig til det, der betegnes som en "morula", en struktur, der består af 8-16 celler. Ca. fem dage efter befrugtningen udvikler organismen sig til en såkaldt "blastocyst", en struktur, der består af en indre cellemasse, som efterfølgende danner alt embryonalt væv, omringet af et ydre cellelag, der danner det ekstraembryonale væv, såsom moderkagen.

27.      Menneskelige embryonale stamceller hidrører fra menneskelige embryoner i disse tidlige udviklingsstadier. Videnskabsmænd skelner generelt mellem "totipotente" celler, dvs. celler, der er i stand til at udvikle sig til alle menneskelige celletyper, herunder ekstraembryonalt væv, og til en helt menneske, og "pluripotente" celler, der kan udvikle sig til alle de celler, der udgør kroppen, men ikke til ekstraembryonalt væv, og som derfor ikke kan udvikle sig til et menneske. Celler dannet i de første, få delinger af en befrugtet ægcelle er totipotente. Celler fra en blastocysts indre cellemasse er pluripotente.

...

29. Videnskabsmænd har fundet måder, hvorpå den celledelingsproces, der almindeligvis er forbundet med embryoner, kan påbegyndes uden befrugtning af en ægcelle. En af disse metoder er den i denne sag omhandlede partenogenetiske aktivering af en ægcelle, hvorunder den ubefrugtede ægcelle »aktiveres« gennem en række forskellige kemiske og elektroniske teknikker. En sådan aktiveret ægcelle kan udvikle sig til blastocyst-stadiet. Da ægcellen aldrig er blevet befrugtet, indeholder den kun DNA fra moderens side og intet DNA fra faderens side. Processen, hvorved en ægcelle udvikler sig til et væsen uden befrugtning, betegnes »partenogenese« og organismen, der derved skabes, en »partenote«
30. Mens en række arter danner partenoter, der færdigudvikles, er alle procesdeltagere og den forelæggende ret i den foreliggende sag (i modsætning til procesdeltagerne og den forelæggende ret i Brüstle-dommen) enige i, at fænomenet »genomprægning« i henhold til gældende videnskabelig viden forhindrer menneskelige og andre pattedyrs-partenoter i at færdigudvikle sig. Genomprægning vil sige, at nogle gener kun er udtrykt fra DNA fra faderens side, andre kun fra DNA fra moderens side. For så vidt angår mennesker er nogle af de gener, der f.eks. er involveret i udviklingen af det ekstraembryonale væv, kun udtrykt fra DNA fra faderens side. Derfor kan menneskelige partenoter – der kun bærer DNA fra moderens side – f.eks. ikke udvikle passende ekstraembryonalt væv. Cellerne i sådanne partenoter er således aldrig totipotente, da de selv under de første få celledelinger ikke kan udvikle sig til ekstraembryonale celler. Stamceller kan dog udvindes fra den blastocyst-lignende struktur. ISC anser disse celler for at være et godt alternativ til embryoafledte menneskelige embryonale stamceller.

Generaladvokaten påpekte innledningsvis at listen i artikkel 6 nr. 2 rettslig sett utgjorde et minste felles multiplum av oppfinnelser som ikke skal anses patenterbare fordi de strider mot offentlig orden og moral. (punkt 42) Dette innebar at artikkel 6 nr. 2 ikke skal tolkes uttømmende, og at medlemsstatene derfor kan utelukke partenoter fra patenterbarhet ut fra endre overveielser knyttet til offentlig orden og moral enn at partenoter utgjør et «menneskelig embryo». Dette ble ansett å være i samsvar med tidligere praksis fra EU-domstolen, som slo fast at biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 ga medlemsstatene en vid skjønnsmargin ved tolkning av bestemmelsen, og dermed åpnet for å ta hensyn til sosiale og kulturelle forhold i den enkelte medlemsstat. (punkt 44)

Generaladvokaten la til grunn at EU-domstolens svar i C-34/10 Brüstle v. Greenpeace i 2011, hvor det ble lagt til grunn at «enhver menneskelig ægcelle helt fra stadiet for befrugtningen, enhver ubefrugtet menneskelig ægcelle, hvori der er transplanteret en cellekerne fra en moden menneskecelle, og enhver ubefrugtet menneskelig ægcelle, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, udgør et menneskeligt embryon»», etter sin ordlyd måtte anses å utelukke partenoter fra patenterbarhet etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c. (punkt 62 og 63)

Denne ordlyden måtte imidlertid forstås på bakgrunn av de premissene EU-domstolen la til grunn for denne konklusjonen:

64. Spørgsmålet i Brüstle-sagen blev forelagt Domstolen i en sag vedrørende gyldigheden af et tysk patent indleveret af Oliver Brüstle omfattende »isolerede og rene neurale precursorceller, metoder til fremstilling heraf på baggrund af embryonale stamceller og anvendelse af neurale precursorceller til behandling af neurologiske sygdomme". Som led i spørgsmålet om betydningen af "menneskelige embryoner« forespurgte Bundesgerichtshof udtrykkeligt, om "ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese", er omfattet af udtrykket, da patentkravene nævnte sådanne ægceller som en alternativ måde, hvorpå menneskelige embryonale stamceller kan udvindes.

65.  Med udgangspunkt i sammenhængen og formålet med direktivet, nemlig 16. og 38. betragtning, artikel 5, stk. 1, og artikel 6, fastslog Domstolen, at hensigten med direktivet var at udelukke enhver mulighed for patentering, hvor menneskets værdighed kunne blive berørt, idet den konkluderede, at begrebet "menneskeligt embryon" i henhold til direktivets artikel 6, stk. 2, litra c), "skal forstås bredt" .

66. Domstolen fastslog herefter, at følgelig "[skal] enhver menneskelig ægcelle fra tidspunktet for befrugtning anses for et "menneskeligt embryon" som omhandlet i og ved anvendelsen af direktivets artikel 6, stk. 2, litra c), idet denne befrugtning kan udløse en proces for udvikling af et menneske".

Generaladvokaten forsto EU-domstolens premisser slik at det var fastslått en funksjonell ekvivalens mellom befruktede eggceller, ubefruktede eggceller som er behandlet ved somatisk cellekjerneoverføring og partenoter, selv om partenoter er den eneste av disse som ikke kan utvikle seg til et menneske. (punkt 71)  (Den danske oversettelsen mangler her et «ikke», jf. den engelske originalteksten, «cannot») Dersom EU-domstolen hadde vært oppmerksom på denne grunnleggende forskjellen mellom partenoter og ubefruktede eggceller som er behandlet ved somatisk cellekjerneoverføring og likevel ønsket å konstatere en funksjonell sammenheng mellom disse, var det derfor naturlig å tro at domstolen ville ha omtalt dette. (punkt 71)

Generaladvokaten la på bakgrunn av dette til grunn at det EU-domstolen argumentasjon måtte forstås dit hen at det avgjørende kriteriet for om en ubefruktet eggcelle er et «menneskelig embryo», er om den ubefruktede eggcellen har en iboende evne til å utvikle seg til et menneske, dvs. om den utgjør en funksjonell ekvivalent til en befruktet eggcelle. (punkt 73) En partenote kunne da ikke anses å ha denne iboende evnen til å utvikle seg til et menneske, og kunne derfor ikke anses å utgjøre et «menneskelig embryo». (punkt 74)

Det ble imidlertid påpekt at det var gjennomført partenogenese på andre pattedyr (mus). Generaladvokaten utelukket derfor ikke kategorisk at det i fremtiden ville være mulig også med menneskelige partenoter, selv om slik manipulasjon ofte ville være ulovlig. (punkt) Det ble derfor presisert at partenoter bare var utelukket fra å anses som «menneskelige embryoer» forutsatt partenoten ikke var genetisk manipulert for å kunne utvikle seg til et menneske. (punkt 79)

Generaladvokaten anbefalte på bakgrunn av dette at EU-domstolen besvarte tolkningsspørsmålet på følgende måte:
«Ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese er ikke omfattet af udtrykket «menneskelige embryoner» i artikel 6, stk. 2, litra c), i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 98/44/EF af 6. juli 1998 om retlig beskyttelse af bioteknologiske opfindelser, så længe de ikke vil kunne udvikle sig til et menneske og ikke er blevet genetisk manipuleret for at opnå en sådan evne.»

11 juli 2014

C-421/13 Apple Inc. v. Deutsches Patent und Markenamt: Apples utforming og innredning av Apple Store kan registreres som tredimensjonalt varemerke – forutsatt tilstrekkelig distinktivitet

EU-domstolen avsa 10.7.2014 dom i sak C-421/13 Apple Inc. v. Deutsches Patent und Markenamt. Saken omhandlet en tysk registrering av et internasjonalt tredimensjonalt varemerke tilhørende  Apple, som besto av en «den særpregete utforming og innretning av en detaljforretning», i form av en flerfarget gjengivelse av deres «flagship stores». Varemerket ble registrert i klasse 35 i Nice-klassifikasjonen for «retail store services featuring computers, computer software, computer peripherals, mobile phones, consumer electronics and related accessories and demonstrations of products relating thereto». Med grunnlag i Madridprotokollen søkte Apple deretter om registrering i en rekke andre land.

Det tyske patentstyret (DPMA) avslo søknaden om utvidelse av gyldigheten av varemerket til også å gjelde Tyskland. Begrunnelsen for avslaget var at gjengivelsen av salgssteder for en virksomhets varer bare utgjorde en gjengivelse av et vesentlig aspekt av virksomhetens salgsvirksomhet. Selv om forbrukeren kan oppfatte måten et salgssted er innredet som en indikasjon på varenes verdi, vil forbrukeren imidlertid ikke oppfatte innredningen som en indikasjon på varens opprinnelse. Til spørsmålet om distinktivitet, ble det videre slått fast at Apples butikker slik disse var gjengitt i søknaden, ikke skilte seg i tilstrekkelig grad fra andre elektronikkforretninger.

Saken ble anket til Bundespatentgericht, som under behandlingen av saken stilte følgende spørsmål til EU-domstolen:
1) Skal […] artikel 2 [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at muligheden for beskyttelse af »en vares emballage« også omfatter en emballage, hvori der er inkorporeret en tjenesteydelse?

2) Skal […] artikel 2 og artikel 3, stk.1, [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at et tegn, der gengiver en emballage, hvori der er inkorporeret en tjenesteydelse, kan registreres som varemærke?

3) Skal […] artikel 2 [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at kravet om, at der skal kunne foretages en grafisk gengivelse, er opfyldt alene ved en tegning, eller med supplementer såsom en beskrivelse af emballagen eller absolutte størrelsesangivelser i metermål eller relative størrelsesangivelser med proportionsangivelser?

4) Skal […] artikel 2 [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at beskyttelsesområdet for varemærker for detailhandelsvirksomheders tjenesteydelser er udvidet til også at omfatte varer, som detailhandleren selv har produceret?

EU-domstolen slo fast at for at noe skal kunne registreres som et varemerke, må det 1) utgjør et tegn; 2) som kan gjengis grafisk; og 3) som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters. (punkt 17) Det fremgikk da klart av ordlyden i varemerkedirektivet at en avbilding er et tegn som kan gjengis grafisk. (punkt 18) Avbildingen av et salgssted oppfylte da det første og det andre kravet, uten at det var nødvendig at avbildingen inneholdt opplysninger om størrelsen og proporsjonene til salgsstedet. Det var da heller ikke nødvendig å undersøke om avbildingen som en «gengivelse, der inkorporerer en tjenesteydelse», kan sidestille med «emballage» i direktivets artikkel 2. (punkt 19)

Gjengivelsen av en avbilding av innredningen av et salgssted var videre egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters varer og tjenester. (punkt 20) Det ble imidlertid reist spørsmål om tjenester som retter seg mot salg av varer som er fremstilt av søkeren, kan anses som tjenesteytelser i direktivets artikkel 2. EU-domstolen la til grunn at ingen av registreringshindringene i direktivet var til hinder for dette, forutsatt at disse tjenesteytelsene ikke inngikk som en integrert del av salget av disse varene. Apple hadde i søknaden og i rettsmøtet nevnt eksempler der det i forretningen ble foretatt fremvisning av utstilte varer på seminarer og lignende, noe som i seg selv kunne utgjøre ytelser mot vederlag som falt inn under begrepet «tjenesteytelser». (punkt 27)

I tillegg til kravene til at noe skal utgjøre et varemerke etter direktivets artikkel 2, er det i tillegg et krav til at merket må ha særpreg for de varer og tjenester som er angitt i registreringen, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav b. Spørsmålet om distinktivitet var ikke en del av forespørselen, og EU-domstolen nøyde seg med å bemerke at merkets særpreg skal bedømmes konkret, dels i forhold til de omhandlede varer og tjenester og dels i forhold til den oppfatning den relevante kundekretsen har av merket. (punkt 22) Det er derfor overlatt til Bundespatentgericht å vurdere hvorvidt merket har tilstrekkelig distinktivitet.

EU-domstolen avga deretter følgende svar på de henviste tolkningsspørsmålene:

Artikel 2 og 3 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2008/95/EF af 22. oktober 2008 om indbyrdes tilnærmelse af medlemsstaternes lovgivning om varemærker skal fortolkes således, at en gengivelse af indretningen af et salgssted for varer ved en enkel afbildning uden oplysning om størrelse eller proportioner kan registreres som varemærke for tjenesteydelser, der består i ydelser, der vedrører disse varer, men som ikke indgår som en integrerende del af salget af disse, på betingelse af, at gengivelsen er egnet til at adskille registreringsansøgningens ophavsmands tjenesteydelser fra andre virksomheders, og at ingen af de registreringshindringer, der er anført i nævnte direktiv, er til hinder herfor.

02 juli 2014

Høring om endringer i åndsverkloven – forslag om generell avtalelisens og gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv (2012/28/EU)

Kulturdepartementet sendte 1.7.2014 et notat med forslag om endringer i åndsverkloven ut på høring. De foreslåtte endringene knytter seg for det første til reglene om avtalelisens, i form av et forslag om innføring av en generell avtalelisensbestemmelse, etter modell fra Danmark og Sverige. I motsetning til eksisterende avtalelisensbestemmelser, som er begrenset til bestemte former for utnyttelse, vil en slik generell avtalelisens kunne utløse  rett til alle former for bruk, der det på et avgrenset område er inngått avtale med en representativ forvaltningsorganisasjon. Dette gjøres gjennom et nytt andre ledd til åvl. § 36:
«Avtalelisens kan også anvendes i tilfeller som ikke omfattes av paragrafene som er nevnt i første ledd, når en bruker på et nærmere avgrenset område har inngått avtale med organisasjon som nevnt i § 38a om bruk av offentliggjorte verk (generell avtalelisens). Dette gjelder likevel ikke om opphavsmannen overfor noen av partene i avtalen har nedlagt forbud mot bruk av verket, eller det ellers er særlig grunn til å anta at han motsetter seg bruk av verket.»
I tillegg foreslås det visse endringer i reglene om tvisteløsning knyttet til avtalelisens­bestemmelsene.

"Jeg fant, jeg fant. Hva fant du? Et hitteverk!"
(Tegning; Theodor Kittelsen)
For det andre foreslås regler om gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv (2012/28/EU) i norsk rett. Hitteverk («orphan works») er verk hvor man ikke klarer å finne rettighetshaver. Hitteverkdirektivet gir regler om en felleseuropeisk klareringsordning for utnyttelse av slike verk i digitale bibliotek tilhørende offentlige bibliotek, utdanningsinstitusjoner, museer, allmennkringkastere m.v. Direktivets hovedtanke er at slike institusjoner skal foreta et omfattende søk etter rettighetshavere, og om rettighetshaver ikke lokaliseres gis det rett til å utnytte verket på bestemte måter. Informasjonen om verket og søket skal deretter lagres i en felleseuropeisk database som skal være søkbar for tilsvarende institusjoner andre steder i EØS-området. 

Til sist foreslås en mindre endring om oppheving av den lovbestemte ordningen med et sakkyndig råd i åndsverkloven § 53.

Høringsfristen er satt til 12.9.2014.

01 juli 2014

Segway ruller mot degenerering

Kilde: Wikimedia Commons
Fra og med i dag er såkalte ståhjulinger, eller som VG skriver, "bedre kjent som segway", lovlig i Norge. SEGWAY er imidlertid et registrert varemerke, som innehas av den amerikanske produsenten Segway Inc. Segway er imidlertid på god vei til å bli den alminnelige betegnelsen på selv­balanserende kjøretøy, om det ikke allerede har blitt det. Språkrådet har riktignok foreslått den norske betegnelsen "ståhjuling", uten at det i vesentlig grad har begrenset bruken av segway som en generell betegnelse.

Etter varemerkeloven § 36 bokstav b skal et registrert vare­merke, som på grunn av «merkehaverens handlinger eller passivitet, er blitt den alminnelige betegnelsen innen bransjen for slike varer eller tjenester som det er registrert for», helt eller delvis slettes. Det klassiske eksempelet på slik degenerasjon er "aspirin" fra det tyske farmasiselskapet Bayer, som etter hvert ble en alminnelig betegnelse på acetylsalisylsyre. 

Segway er på god vei mot slik degenerering, noe innehaver av det norske agenturet ikke synes å være nevneverdig opptatt av. Immaterialrettstrollet lurer på om man muligens er mer opptatt av markedsføringseffekten - nå er jo tross alt "segway" lovlig i Norge.