12 september 2018

Forslag til nytt opphavsrettsdirektiv foreløpig vedtatt av EU-parlamentet

Kilde: e24
EU-parlamentet stemte i dagens plenumssesjon i Strasbourg for det reviderte forslaget til nytt opphavsrettsdirektiv i EU («Directive on Copyright in a Digital Single Market», også kjent som «DSM»-direktivet). Konsolidert versjon av forslaget er foreløpig ikke tilgjengelig. Det nye foreslåtte opphavsrettsdirektivet ble stemt frem med 438 stemmer for, og 226 stemmer mot (39 var fraværende). Direktivet tar sikte på å harmonisere store deler av opphavsretten i EU-landene.

Lovforslaget har ført til heftige diskusjoner og lobbykampanjer i EU den siste tiden mellom motstanderne, først og fremst de store internettselskaper (som Google, Facebook og Youtube) og en rekke fremstående teknologer, og forkjemperne, i hovedsak rettighetshaverorganisasjoner og opphavere. Noen av de mest kontroversielle bestemmelsene i det foreslåtte direktivet har vært artikkel 11 som etablerer en ny enerett til publisering av nyhetsartikler (omtalt av motstanderne som en «link tax»), og artikkel 13 som blant annet krever at tjenestetilbydere som tilbyr brukere å dele innhold på internett, etablerer filtre som undersøker om innholdet som lastes opp ikke innebærer inngrep i opphavsretten.

Kommisjonen, EU-parlamentet og Rådet skal nå forhandle videre om forslaget (såkalte «Trilogue»-forhandlinger), før et endelig forslag skal stemmes over og eventuelt endelig vedtas i en siste plenumssesjon i EU-parlamentet. Det er ventet at denne avstemningen vil finne sted tidlig i 2019.

Immaterialrettstrollet følger utviklingen.

04 september 2018

EU-domstolen i sak C-129/17 Mitsubishi: Fjerning av varemerker er varemerkeinngrep

EU-domstolen avsa 25. juli i år dom i sak C-129/17 Mitsubishi. Domstolen konkluderte med at fjerning av opprinnelige og påføring av nye varemerker (såkalt «debranding» og «rebranding») på originale varer, utgjorde et varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varmerkeforordningen artikkel 9. EU-domstolen kom dermed til motsatt konklusjon av Generaladvokat Campos Sánchez-Bordona, som i sin anbefaling konkluderte med at slik aktivitet ikke utgjorde relevant varemerkebruk. Avgjørelsen styrker rekkevidden av varemerkeinnehavers enerett, og vil kunne få betydning for hva som skal anses som varemerkebruk og således er omfattet av eneretten, også i norsk rett.

Gaffeltruck fra Mitsubishi med opprinnelige kjennetegn
Kilde: Mitsubishi
De saksøkte belgiske selskapene Duma Forklifts NV (Duma) og G.S. International BVBA (GSI) driver import av originale Mitsubishi gaffeltrucker fra et selskap i det japanske Mitsubishi-konsernet til EØS. Gaffeltruckene er opprinnelig (som seg hør bør) påført en rekke kjennetegn fra Mitsubishi, blant annet deres trekantede logo bestående av tre stjerner. Både logoen og ordmerket MITSUBISHI er registrert som varemerker både i EU og Benelux.

Før gaffeltruckene ble sendt ut på det europeiske markedet ble de imidlertid sendt til et tollpakkhus der de under den såkalte «customs warehousing procedure» ble strippet for kjennetegnene fra Mitsubishi, og påført nye kjennetegn tilhørende de saksøkte (samt satt opp i henhold til EUs krav og standarder for slike varer forøvrig). Gaffeltruckene ble deretter markedsført og solgt både innenfor og utenfor EØS-markedet.

Mitsubishi likte dette mildt sagt svært dårlig, og saksøkte Duma og GSI i Belgia (saken gjaldt opprinnelig også spørsmål om parallelimporterte gaffeltrucker hvor Mitsubishis kjennetegn ikke var fjernet og erstattet). Belgisk førsteinstans gav ikke Mitsubishi medhold i at de- og rebrandingen utgjorde varemerkeinngrep, og Mitsubishi anket derfor til ankedomstolen Hof van beroep te Brussel, som i sin tur henviste spørsmålet til EU-domstolen.

Generaladvokaten hadde i sin anbefaling lagt til grunn at den aktuelle bruken ikke utgjorde relevant varemerkebruk verken i direktivet eller forordningens forstand, under særlig henvisning til at varene ved de- og rebrandingen enda ikke hadde entret det europeiske markedet. Bruken måtte derfor vurderes på samme måte som om de- og rebrandingen hadde skjedd utenfor EØS-området. Denne argumentasjonen er også i hovedsak i samsvar med de saksøktes argumentasjon.

Mitsubishi på sin side anførte at dersom de ikke kunne motsette seg slik «aktiv» bruk, og dermed kontrollere når varene skulle plasseres på EØS-markedet første gang, ville det skade flere av varemerkets sentrale funksjoner, herunder både opprinnelses- og kvalitetsgarantifunksjonene, samt reklame- og investeringsfunksjonene. Det ble også pekt på at gaffeltruckene var gjennkjennbare for forbrukerne som Mitsubishi-gaffeltrucker etter de- og rebrandingen da truckene ble plassert på markedet.

EU-domstolen var enig med Mitsubishi. For å sikre at varmerkeinnehavers enerett til å bestemme når varer påført beskyttede varemerker skal plasseres på markedet etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varemerkeforordningen artikkel 9, må dette etter domstolens oppfatning nødvendigvis også omfatte selve produktet der dette har vært gjenstand for en aktiv handling som å fjerne merkene. Etter avgjørelsen synes det også av mindre betydning om de- og rebrandingen skjer før eller etter at varene er plassert på markedet, og hvorvidt de opprinnelige varemerkene erstattes med andre. Dersom varemerkeinnehaver ikke har kontroll på når varene først plasseres på markedet vil dette innebære en uopprettelig skade av varemerkets sentrale funksjoner. I et slikt scenario vil forbrukerne kunne assosiere varene med en annen tilbyder før den virkelige tilbyderen får lansert sine varer under sine kjennetegn, noe som særlig kan sies å ville gå utover de investeringer varemerkeinnehaver har gjort i varemerket (investeringsfunksjonen). EU-domstolen pekte også på at det i denne sammenheng ikke er avgjørende dersom varene, til tross for fjerningen av varemerkene, fremdeles er gjenkjennbare for forbrukerne. I slike tilfeller vil imidlertid skadepotensiale være enda større.

Endelig pekte EU-domstolen i sin begrunnelse på at Duma og GSIs de- og rebranding undergravet et av varemerkereglenes overordnede formål, å sørge for fri og uforstyrret konkurranse i markedet.

Mitsubishis trekantede logo.
Kilde: Patentstyret
Immaterialrettstrollets betraktninger
EUs avgjørelse i Mitsubishi gir tilsynelatende varemerkeinnehavere grunn til å juble ettersom avgjørelsen bekrefter at eneretten til varemerke går lenger enn der et varemerke faktisk brukes. Det kan riktignok stilles spørsmål ved rekkevidden av avgjørelsen, nærmere bestemt om avgjørelsen må begrenses til å kun gjelde tilfeller av fjerning av opprinnelige varemerker på originale varer som tidligere ikke er plassert på EØS-markedet. Ellers vil en kunne tenke seg at avgjørelsen også vil kunne få betydning blant annet der opprinnelige varemerker fjernes fra varer som er lovlig satt på markedet i EØS. Forhåpentligvis vil avgjørelsen i Mitsubishi gi foranledning til nærmere avklaringer rundt dette og andre relaterte problemstillinger i tiden som kommer.

Så langt dette immaterialrettstrollet kan huske er dette også første gang EU-domstolen fremhever varemerkeinnehavers rett til å kunne kontrollere første spredning av selve produktet, ikke bare produktet med varemerket (jf. «under that sign» i varmerkedirektivet artikkel 5 (3) b) og varemerkeforordningen artikkel 9 (2) b). I avgjørelsen foretar EU-domstolen også en av de mest inngående redegjørelsene til nå av varemerkets reklame- og investeringsfunksjoner.

Enkelte har hevdet at EU-domstolens avgjørelse i denne saken er overraskende, noe dette immaterialrettstrollet har litt vanskelig for å forstå (til tross for motstridende tidligere avgjørelser i enkelte EU-land). Avgjørelsen harmonerer godt med den objektive tilnærmingen til bruks- og inngrepsvurderingen som tradisjonelt har vært praktisert av EU-domstolen (og andre europeiske domstoler), samt domstolens brede definisjon av varemerkebruk. Riktignok gjelder ikke saken varemerkebruk i tradisjonell forstand (ettersom varemerkene fjernes), men hensynene bak EU-reglene om relevant varemerkebruk tilsier heller ingen skarp avgrensning mot slik bruk, så lenge det sentrale ved vurderingen er hvorvidt det foreligger en klar fare for at minst en av varemerkets funksjoner kan bli skadet. Etter dette immaterialrettstrollets oppfatning er dette relativt klart i denne saken, uavhengig om varemerkene fjernes før eller etter at varene plassers på EØS-markedet.

Et interessant spørsmål er om avgjørelsen og EU-domstolens relativt objektive tilnærming til inngrepsvurderingen er på kollisjonskurs med nyere norsk rettspraksis om varemerkebruk. I Oslo tingretts avgjørelse i den såkalte «iPhone»-saken (omtalt av IP-trollet her), ble bruk av varemerker på mobilskjermer som ikke er synlig for sluttbruker ikke ansett som varemerkebruk. Denne saken gjaldt også varer (mobilskjermer) som ikke hadde vært plassert på det europeiske markedet som sådan (selv om det var uklart om enkelte av komponentene som inngikk i skjermene hadde vært det). Etter EU-domstolens avgjørelse i Mitsubishi har dette immaterialrettstrollet vanskelig for å se at hvorvidt varemerket er synlig for forbrukeren kan anses som særlig tungtveiende ved varemerkebruksvurderingen. Avgjørelsen i iPhone-saken er forøvrig anket.

I Høyesteretts avgjørelse i Ensilox (omtalt av IP-trollet her) ble det lagt til grunn at angivelig feilbruk (etter et leverandørskifte) av varemerker på containere og kanner med ensileringsmidler utgjorde relevant varemerkebruk, til tross for at sluttkundene var orientert om leverandørskiftet i forkant. For ensileringsmiddel levert direkte fra tankbil (uten innpakning) kom imidlertid Høyesterett til at det ikke var snakk om varemerkebruk ettersom den feilaktige bruken av tidligere leverandørs varemerker her var begrenset til spesifikasjonen på den etterfølgende fakturaen. Etter EU-domstolen avgjørelse i Mitsubishi, kan det synes som at tidspunktet for varemerkebruken (i forhold til levering) er av mer underordnet betydning ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en klar fare for at minst en av varemerkets funksjoner kan bli skadet.