Statsflagg som registreringshindring er normalt ikke et varemerkerettslig spørsmål som får så mye oppmerksomhet. Etter medioppmerksomheten rundt Orklas søknad med det colombianske flagget og trollets innlegg om saken, har Patentstyret sendt oss følgende gjesteinnlegg som en kommentar til vårt innlegg.
Vi i Patentstyret synes det er supert at dette emnet i varemerkeretten engasjerer. Det er ikke så ofte at de varemerkene vi nekter på bakgrunn av flagg får oppmerksomhet. Men for oss er dette vurderinger vi gjør jevnlig.
Vi mener vi foretar en grundig vurdering av hindrene i varemerkeloven § 15. Når det gjelder bestemmelsen i bokstav c, gransker vi blant annet med et automatisk søk mot WIPOs 6ter-base. Vi har også tatt i bruk automatisk billedgjenkjenning som samsvarer med den tjenesten som vi har gjennom søketjenesten vår.
Likevel har vi ikke klart å fange opp likheten med det colombianske flagget i granskingen vår. Derfor har vi heller ikke vurdert spørsmålet om likhet mellom varemerket og flagget. Når det gjelder spørsmålet om merkeendring som er nevnt i artikkelen, ser denne ut til å ligge innenfor hva Patentstyret kan godta.
Vi er enig i at det er en relativt streng vurderingsnorm som må ligge til grunn. Hva som ligger i «egnet til å oppfattes som et slikt tegn eller flagg» er blant annet behandlet i 2001 av Patentstyrets annen avdelings i avgjørelse nr. 7088, som gjaldt dette merket (søknadsnr. 19966522):
Der er det avgjørende om flagget «med letthet vil bli identifisert». Det er sikkert flere som husker denne saken fra KFIR:
Her hadde Patentstyret innledningsvis nektet på grunn av det svenske flagget, men senere frafalt på grunn av samtykke.
Et merke som kan minne litt om den aktuelle saken er internasjonal registering nr. 1341052:
Merket ser slik ut:
Det indiske flagget ser slik ut:
Her kom Patentstyret til at merket kan gi assosiasjoner til India, men at det ikke inneholder noe som er «egnet til å oppfattes som» det indiske flagget, særlig fordi elementet midt i flagget mangler. Vi anførte derfor ikke det indiske flagget som hinder.
Siri Steudel
Juridisk seniorrådgiver, design- og varemerkeavdelingen
Et varemerke
kan ikke registreres dersom merket inneholder en stats offisielle flagg eller
noe som er egnet til å oppfattes som et slikt flagg. Dette er en
registreringshindring de fleste varemerkejurister sjelden er borti, men nylig
har dette blitt satt i søkelyset som følge av en innsigelse fra colombianske
kaffebønner mot registreringen av varemerket som preger posene med Kims Potet
Sticks.
Bakgrunnen for
saken er Orklas potetsnacksprodukt Kims Potet Sticks, som har vært på markedet
i ulike variasjoner siden 1960-tallet. 20. januar 2023 søkte Orkla
Confectionery & Snacks Norge AS om å registrere det kombinerte
merket KIMS POTET STICKS som i dag preger posene (se merket gjengitt
nedenfor). Patentstyret godkjente søknaden og registrere merket uten
forutgående uttalelse. 26. juni 2023 fremmet en organisasjon for colombianske
kaffebønder, Federación Nacional de Cafeteros de Colombia, innsigelse mot
registreringen og anførte at merket ikke kan registreres fordi det inneholder det
offisielle colombianske flagget eller noe som er egnet til å oppfattes som
dette flagget, jf. varemerkeloven § 15 bokstav c. Det er her verdt å merke seg
at "enhver" kan reise innsigelse, slik at også andre enn den aktuelle
stats myndigheter kan påberope at et varemerke kommer i konflikt med et
statsflagg, jf. varemerkeloven § 26 første ledd.
Varemerkeloven
§ 15 første ledd bokstav c gjennomfører Pariskonvensjonen artikkel 6ter og
varemerkedirektivet artikkel 4 nr. 1 bokstav h (som svarer til
varemerkeforordningen artikkel 7 nr. 1 bokstav h). Bestemmelsen lyder:
"Et varemerke kan ikke
registreres hvis det […] uten tillatelse inneholder et våpen eller annet tegn
som er omfattet av straffeloven § 165 bokstav b og § 166, et statsflagg, eller
noe som er egnet til å oppfattes som et slikt tegn eller flagg"
I innsigelsen
fremhevet den colombianske organisasjonen at Orklas varemerke inneholdt de
samme fargene, den samme plasseringen av fargene og fargestriper i samme
dimensjoner som det colombianske flagget. Teksten KIMS POTET STICKS anførte
innsigerne at ikke hadde avgjørende betydning, blant annet med henvisning til EUIPOs
retningslinjer for tolkning av varemerkeforordningen artikkel 7 nr. 1 bokstav h.
Det ser nå ut
til at partene har løst saken seg imellom. Til Finansavisen
har Orkla uttalt at "Vi har hatt en dialog med organisasjonen for de
colombianske kaffebøndene, og funnet en løsning som vi opplever at begge parter
er fornøyd med". Forrige uke sendte også Orkla inn en begjæring om
endring av det søkte merket til Patentstyret, hvor størrelsen på de tre
stripene i gul, blå og rød er endret til å ha like dimensjoner (se det endrede
merket gjengitt nedenfor). Patentstyret har foreløpig ikke tatt stilling til
begjæringen om å endre det søkte merket.
Det colombianske flagget (hentet fra Wikipedia)
Det søkte merket i opprinnelig utforming (hentet fra søknaden 20. januar 2023)
Det søkte merket i endret utforming (hentet fra søkers brev 14. august 2023)
Denne saken er en
nyttig påminnelse om den absolutte registreringshindringen i varemerkeloven §
15 første ledd bokstav c. Patentstyret skal kontrollere at søknader om
varemerkeregistrering ikke er i strid med § 15, jf. varemerkeloven § 20 første
ledd. Vurderingen under § 15 første ledd bokstav c er ulik den alminnelige
forvekselbarhetsvurderingen etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b (jf.
§ 16 nr. 1); avgjørende er om merket "inneholder" selve
flagget eller "noe som er egnet til å oppfattes som"
flagget", og ikke om merket er egnet til å forveksles med flagget.EUIPOs
retningslinjer for tolkning av varemerkeforordningen artikkel 7 nr. 1 bokstav h
gir anvisning på en streng vurdering, slik at merket må ligge relativt langt
fra flagget for å gå klar. Som påpekt av innsigeren i saken her, vil EUIPOS
Guidelines være relevant også for tolkningen av varemerkeloven § 15 første ledd
bokstav c.
Det er omtrent
200 offisielle statsflagg i verden (se f.eks. denne oversikten over
nasjonalflagg på Wikipedia). I tillegg kommer andre tegn som er beskyttet
etter varemerkeloven § 15 første ledd bokstav c, slik som offentlige segl og
våpen. Uten å peke på konkrete eksempler på mulige ugyldige
varemerkeregistreringer, kan det stilles spørsmål ved om varemerkeloven § 15 første ledd bokstav c
i dag anvendes fult ut praksis. Gitt det store antallet statsflagg og andre beskyttede
tegn, kan det være utfordrende å fange opp at et varemerke ikke kan registreres
etter varemerkeloven § 15 første ledd bokstav c. Her kan det være et potensiale
ved å benytte automatiserte løsninger for å sammenligne varemerker opp mot
statsflagg mv., lignende Patentstyrets tjeneste for bildesøk opp mot søkte og
registrerte varemerker.
Til slutt er det verdt å merke
seg at varemerkeloven § 15 regulerer vilkårene for å registrere merket.
Om merket er lovlig å bruke må vurderes etter andre regler (for eksempel
varemerkeloven § 10 eller markedsføringsloven § 26). I saken her har Orkla
uttalt til Dagbladet
at posene med Kims Potet Sticks ikke vil bli endret.
"Harry Potter og rettighetskammeret"? Foto: CC BY-SA 4.0
Som observante
lesere kanskje husker, avsa tingretten dom i den såkalte Harry Potter-saken i slutten av 2022. Denne avgjørelsen ble det blogget om her. Nå har lagmannsretten sagt sitt i samme sak. Tvisten gjaldt blant annet hvorvidt Stars konserter og markedsføringen
av disse gjorde inngrep i Warners immaterialrettigheter. Her skal det
ses nærmere på de opphavsrettslige sidene av dommen.
Star hadde fått lisens fra TONO til å bruke musikkverkene til
Warner, og et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt TONO-lisensen også ga rett
til å fremføre bearbeidelser av musikkverkene.
«I grove trekk mener Warner at TONOs lisens kun
gir rett til å fremføre verkene slik de foreligger i originalversjonene, mens
Star mener at lisensen gir rett til å fremføre verkene også i endret eller
bearbeidet skikkelse, så lenge det ikke er tale om endringer som griper inn i
komponistenes ideelle rettigheter, jf. åndsverkloven § 5»
Det er klart at Warner hadde overlatt
forvaltningen av de aktuelle verkene i Norge til TONO. Dette – via
musikkforlagsavtale med Universal Music Publishing Group, subforlagsavtale med
Universal Music Publishing AB, medlemsavtale med den svenske kollektive
rettighetsforvalteren STIM og gjensidighetsavtale mellom STIM og den norske
kollektive rettighetsforvalteren TONO. Avtalekjeden kan skisseres slik:
Tingretten kom til
at TONOs konsertlisens også gir lisenstaker rett til å fremføre
bearbeidede musikkverk, og skrev følgende:
«Dersom en overdragelse av rettighetshavers
økonomiske rettigheter ikke er ment å være altomfattende, er det begrensningene
som etter rettens syn må avtales særskilt og ikke motsatt.»
Observante lesere
vil huske at dette trollet var stilte seg noe undrende til tingrettens resonnement, og skrev noe i retning av at tvisten dypest sett omhandler hvorvidt den fullmakt Warner kan
sies å ha gitt til TONO, også gir TONO rett til å gi andre tillatelse til å
fremvise bearbeidelser.
Som vi skal komme til å se, tar lagmannsretten utgangspunkt i
det samme (uten at dette trollet ser på seg selv som en Rakel Rummelfiold/Sybill Trelawney (hun synske læreren på Galtvort) av den grunn.)
Ettersom
lagmannsretten ikke kunne se at det fantes regler som hindret overdragelse av
Warners enerett til å fremføre musikkverk i endret eller bearbeidet form, og
lagmannsretten heller ikke kunne se at det fantes regler som sier noe om hvilke
opphavsrettslig råderett en avtale med TONO må omfatte, måtte spørsmålet om
TONO-lisensen ga Star rett til å fremføre bearbeide verk, avgjøres gjennom en
tolkning av avtalene som gir TONO rett til å utlisensiere retten til å bruke
musikkverkene.
Dette trollet vil bemerke at dette samsvarer fint med
utgangspunktet om at ingen kan overdra bedre rett enn man selv har. Har ikke
TONO fått overdratt retten til å gi andre tillatelse til å fremføre bearbeidede
musikkverk, kan ikke TONO-lisensen utstedt til Star gi en slik rett heller.
Lagmannsretten
viser til at man ved tolking av avtaler om overføring av opphavsrett, må ta
utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige tolkningsregler. Dernest påpekes det
at spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 andre ledd – som sier at
opphaveren ikke anses å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen
klart gir uttrykk for, først får betydning dersom en avtale, etter å ha blitt
underlagt tolkning i tråd med avtalerettslige tolkningsregler, er uklar.
Lagmannsreten
viste til erklæringen fra STIM til
TONO, der det fremgikk at gjensidighetsavtalen mellom STIM og TONO ikke omfattet
«...ändring av text eller komposition eller sammanfogande av ny text med
befintligt vokalverk eller instrumentalverk»
Videre viste lagmannsretten til at TONO hadde avgitt en
erklæring til STIM der det fremgikk at TONO hadde satt seg inn i STIMs
erklæring, og at TONO bekreftet at gjensidighetsavtalen ikke omfattet endring
av de verk som overdras til TONOs forvaltning.
De som hadde skrevet disse erklæringene på vegne av TONO og
på vegne av STIM hadde utalt seg for lagmannsretten, og bekreftet at verken
TONO eller STIM kan gi tillatelse til selv mindre endringer av verkene. Dette
er endringer som må godkjennes av rettighetshaverne.
En slik forståelse fant også støtte i tekst fra TONOs hjemmeside
der det fremgikk at tillatelse til å fremføre verk der det er gjort endringer i
tekst eller musikk, må innhentes av rettighetshaverne.
Mot denne bakgrunn kom lagmannsretten til at TONO ikke hadde
rett til å lisensiere fremføring av de aktuelle musikkverkene i bearbeidet
skikkelse.
Videre fant lagmannsretten at verkene Star fremførte var å
anse som bearbeidelser, og at Star hadde krenket Warners enerett til å fremføre
bearbeide versjoner av musikken fra Harry-Potter filmene.
Warner gjorde også gjeldende at Star måtte forbys å bruke
noteheftene (partiturene) fremstilt av dem selv eller av uautoriserte
tredjeparter, ved fremføring av musikken i Norge. Lagmannsretten var enige med
Warner i at utdelingen av partiturene til musikerne utgjorde en spredning til
allmennheten, men når utdelingen fant sted i Tyskland, representerte ikke utdelingen
en krenkelse i Norge.
Ryktene sier at dommen blir anket. Hvis dette stemmer, ville det vært ... magisk.
Ryktene sier også at en av prosessfullmektigene omtalte professor Ole Andreas Rognstad som jussens svar på professor Homlesnurr/Dumbledore. Sistnevnte professor skal visstnok aldri ha fått et bedre kompliment.
Borgarting lagmannsrett avsa 9. juli 2023 avgjørelse i
saken mellom Rottefella AS/Madshus AS og Amer Sports Holding GmbH m.fl. (22-159367ASD-BORG/01).
Saken gjaldt både gyldigheten av og inngrep i Madshus’ og Rottefellas patenter,
og spørsmål om inngrep i Rottefellas varemerke MOVER. Lagmannsretten kom i
likhet med tingretten til at Rottefellas patenter var gyldige, og at Amer
sports skibinding gjorde inngrep i disse. Videre ble Atomics varemerke MOVER
kjent ugyldig, på bakgrunn av merkets beskrivende karakter. Avgjørelsen skiller
seg mest fra tingrettens avgjørelse når det gjelder selve
erstatningsutmålingen. Rottefella ble tilkjent 9 250 000 kroner i
erstatning, sammenlignet med 25 850 000 kroner i tingretten.
Rottefella AS er en norsk skiutstyrsprodusent med hovedkontor på Lier (kilde: Patentstyret)
I tradisjon tro avsies avgjørelsene i den såkalte
Rottefella-saken godt utenfor skisesongen (disse immaterialrettstrollene regner
ikke pirkingen på rulleski som «skisesong»). Som de fleste lesere av denne
bloggen vil huske kom Oslo tingrett for et drøyt års tid siden til at
Rottefella og Madshus sine flyttbare skibindingspatenter var gyldige, og at
Amer Sports (innehaver av bl.a. skimerkene Salomon og Atomic) flyttbare
skibinding «Shift-In» gjorde inngrep i denne (avgjørelsen omtalt av IP-trollet her).
I en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett før sommeren opprettholdes hovedkonklusjonene
fra tingrettens dom, men erstatningen til Rottefella og Madshus nedjusteres kraftig.
Lagmannsrettens avgjørelse
De overordnede patentrettslige problemstillingene i ankesaken var om:
Madshus patent NO/EP 2 624 924 (tannhjulspatentet),
lisensiert eksklusivt til Rottefella, og
Rottefellas patent NO 342 264
(skinnepatentet) var gyldige etter patentloven § 2Amer Sports flyttbare bindingssystem «Shift-In»
gjorde inngrep i tannhjulspatentet og skinnepatentet etterpatentloven §§ 3 og
39.
For tingretten var det også spørsmål om Rottefellas
flyttbare skibindinger gjorde inngrep i Amer Sports/Salomons patenter NO/EP 1
958 678 (låsepinnepatentet) og NO/EP 2 090 338 (monteringspatentet) etter
patentlovens § 3 (og tilhørende motkrav fra Rottefella om ugyldighet av disse patentene
etter patentloven § 2), men disse ble ikke anket.
Amer Sports opprettholdt derimot at Rottefella gjorde
inngrep i Atomics varemerke MOVER. Rottefella motsatte seg dette og viste på
sin side til at Amer Sports varemerke MOVER måtte kjennes ugyldig. I tillegg
var det også noen anførsler knyttet til sakens prosessuelle sider for de
spesielt interesserte der Rottefella og Madshus ble nektet å utvide påstanden rett
før ankeforhandlingen i form av hva som utgjør inngrepsgjenstanden i saken
(Shift-In vs andre produkter fra saksøkte).
Illustrasjon oppfinnelsen i Rottefellasflyttbare bindingsom beskrevet i tannhjulpatentet (kilde: Borgarting lagmannsrett)
Lagmannsretten tok først stilling til gyldigheten av
Madshus tannhjulpatent (tidligere omtalt som hurtigjusteringspatentet
i tingrettens avgjørelse). Ved denne vurderingen tar retten innledningsvis
stilling til hvordan begrepet «cogwheel» («tannhjul» på norsk) i patentkravene
skulle forstås. Dette er av særlig betydning for om det er foretatt en ulovlig
mellomliggende endring etter patentloven § 13, og patentets verneomfang i
inngrepssøksmålet. Ordet «cogwheel» er ikke et etablert faguttrykk på engelsk,
og det foreligger dermed ingen presis definisjon. Amer Sports anførte at
«cogwheel» måtte begrenses til å omfatte en bestemt variant av et tannhjul
(rettfortannet tannhjul»), mens Rottefella mente «cogwheel» omfattet alle
former for tannhjul. Lagmannsretten mente i likhet med tingretten at «cogwheel»
måtte forstås vidt, slik at det ikke kan begrenses til et rettfortannet
tannhjul.
Videre kom lagmannsretten til at tannhjulpatentet innfridde
kravet til både nyhet og oppfinnelseshøyde, og at det derfor var gyldig.
Oppfinnelsen beskrevet i tannhjulpatentet kunne ikke utledes direkte og
utvetydig fra et tidligere patent knyttet til alpinbindinger, og var heller
ikke nærliggende for fagpersonen med utgangspunkt i et patent for en
langrennsbinding der løperen må ta av seg skiene for å justere den.
På grunn av den vide forståelsen av «cogwheel» kom
lagmannsretten til at Amers Shift-in binding utgjorde et inngrep i tannhjulpatentet.
For å konstatere et inngrep, så må alle trekkene i patentkravet gjenfinnes i
inngrepsgjenstanden. Shift-in bindingens spiralskive utgjorde etter
lagmannsrettens syn et tannhjul, og var derfor omfattet av tannhjulpatentets
patentkrav. Rottefella og Madshus fikk dermed medhold i at Amer Sports binding
«Shift-In» gjorde inngrep i tannhjulpatentet.
Deretter tok lagmannsretten stilling til gyldigheten
av Rottefellas skinnepatentet. Krav 1 og 7 i skinnepatentet ble
rettskraftig kjent ugyldig ved tingrettens dom, og lagmannsrettens prøving var
her begrenset til det uselvstendige krav nr. 8 som viser til de ugyldige kravene.
Kravet omhandlet en låseanordning mellom skinnen og monteringsplaten, og lagmannsretten
var enig med tingretten i at kravet innebærer at skinnen skal kunne tas inn og
ut av monteringsplaten, men samtidig sitte reversibelt fast i denne.
Amer Sports anførte at skinnepatentet mangler nyhet i
forhold til Salomons produkt Smartrak med telemarksadapter, som ble lansert i
2008/2009, og at skinnepatentet derfor måtte kjennes ugyldig. Denne anførselen
førte imidlertid ikke frem, siden Smartrak ikke kan brukes på langrennsski.
Dette skyldes at brukerens sko bare holdes av ett holdeelement ved langrenn, og
ikke to slik som ved telemark. Fischer/Rossignol sin Turnamic- binding var
heller ikke til hinder for at nyhetskravet var oppfylt.
Vurderingen av oppfinnelseshøyde ble gjort med utgangspunkt
i Turnamic-bindingen til langrennsski, som lagmannsretten mente var det
nærmeste motholdet til skinnepatentet. Liming av skinnen, som var løsningen i
Turnamic-bindingen, er etter rettens oppfatning noe annet enn en låsemekanisme
som kan åpnes og låses igjen slik som i Rottefella-bindingen. Skinnepatentet
oppfylte derfor også kravet til oppfinnelseshøyde.
Ved spørsmålet om patentinngrep i skinnepatentet
kom lagmannsretten til at skinnen i Shift-in-bindingen også har
låseanordninger, som muliggjør en reversibel innfesting av skinnen til
monteringsplaten. Det ble dermed konstatert patentinngrep i skinnepatentet,
tilsvarende som i tingretten.
I varemerkespørsmålet kom retten på lik linje med
tingretten til at Rottefellas bruk av MOVE ikke utgjorde noe varemerkeinngrep
fordi Amer Sports varemerke MOVER var ugyldig, men på et annet grunnlag enn
tingretten. Flere vil kanskje huske at tingretten kjente dette merket ugyldig
som følge av at de anså det registrert i ond tro, noe et av
disse immaterialrettstrollene tidligere har uttalt seg kritisk til.
Lagmannsretten foretok på sin side en alminnelig vurdering av om MOVER var
beskrivende og hadde det nødvendige særpreg til å fungere som varemerke.
Lagmannsretten mente at ordmerket MOVER beskrev noe som
beveger seg eller setter noe i bevegelse. Til tross for at varene omfattet av
MOVER ikke er selvdrevne og at det er løperen som flytter bindingen, kom lagmannsretten
til at ordet MOVER i varemerkerettslig forstand er beskrivende for de vareslag
merket er registrert for. Skiene og skibindingene vil bevege seg med
skiløperen, og varene er nødvendige for løperens bevegelser. Det forelå dermed
ikke noe gyldig registrert varemerke for Rottefellas MOVE å gjøre inngrep i.
(Illustrasjonsvideo fra Rottefella om MOVE-bindingen)
Som følge av dette ble Amer Sports ilagt forbud mot å gjenta
handlingen, og et pålegg om å tilbakekalle «Shift-In»-bindingene. Videre
tilkjente retten Rottefella erstatning for tapt og fremtidig salg etter
patentloven § 58, og markedsforstyrrelser på 9 250 000 kr, samt en
dobbel lisensavgift til Madshus på 192 000 kr. Dette er et betydelig
lavere beløp enn det som følger av tingrettens dom, der erstatningssummen var nærmere 26 millioner kr.
Lagmannsretten påpeker innledningsvis at det er
rettighetshaveren (Rottefella/Madshus) som må sannsynliggjøre sitt tap. Etter lagmannsrettens
oppfatning blir det derfor feil når tingretten har lagt til grunn at det er
skadevolder (Amer Sports) som har bevisbyrden for «den usikkerheten som knytter
seg til det alternative hendelsesforløpet» ved Rottefella sin beskrivelse at
markedsutviklingen dersom patentinngrepet ikke hadde skjedd (se tingrettens dom
s. 45 flg.). Denne omvendte bevisbyrden blir først aktuell dersom Rottefella
har sannsynliggjort sitt tap.
Ved nedsettingen av kompensasjonen legger lagmannsretten
vekt på en rekke ulike forhold. Forskjellen mellom tingretten og lagmannsretten
er størst tilknyttet utmålingen av erstatning for fremtidig salg, der
lagmannsretten kom til en sum på 7 500 000 kr, sammenlignet med
tingrettens 25 000 000 kr. Det avgjørende her var at lagmannsretten
mente Rottefella ikke kunne sannsynliggjøre noe større tap som følge av at de
på grunn av sin monopolposisjon (ved forbud mot Shift-In) kan ta en høyere pris
for sine MOVE-bindinger. Her er lagmannsretten uenig med tingretten, hvor
sistnevnte mente at et slikt prishopp ville være vanskelig for Rottefella på
grunn av liten forståelse for dette hos forbrukerne, samt at den endrede
markedssituasjonen med prisøkninger også tilsa et høyere erstatningsbeløp. Lagmannsretten
mente også at Rottefellas forventede økning i antall solgte bindinger i årene
fremover er for optimistisk.
Sist fremsatte Amer Sports et krav om forsinkelsesrenter på
tilbakebetalingskravet ettersom de i september 2022 hadde gjort opp Rottefella
og Madshus’ krav på kompensasjon og dekning av sakskostnader etter tingrettens
dom (i påvente av ankesaken). Som følge av at lagmannsretten tilkjente
Rottefella/Madshus en langt lavere erstatning enn tingretten var partene uenige
om vilkårene i forsinkelsesrenteloven § 2 var oppfylt. Amer Sports mente det
ikke var et vilkår at kravet måtte være uomstridt eller klarlagt for kunne
kreve betaling av slike forsinkelsesrenter. Lagmannsretten var enig i Amer
Sports forståelse, og kom til at Madshus og Rottefella måtte betale
forsinkelsesrenter av 16 600 000 kr og 8 000 kr fra oppgjør.
Immaterialrettstrollets betraktninger
Den patentrettslige delen av avgjørelsen fra Borgarting
lagmannsrett er etter disse immaterialrettstrollenes syn av mer faktisk
karakter, og inneholder få om noen avklaringer på materielle spørsmål knyttet
til gyldighet og inngrep. Selv om det foreløpig ikke er kjent om avgjørelsen
vil bli anket til Høyesterett (ankefristen ikke utløpt pga. rettsferie) tror
disse immaterialrettstrollene at det eventuelt er spørsmålene knyttet til
vederlag og erstatning som vil være mest interessante for Høyesterett å se på.
Disse immaterialrettstrollene er også mer enige med
lagmannsrettens i deres tilnærming til varemerkespørsmålet, og konklusjonen om
at Amer Sports varemerke MOVER (i likhet med MOVE) mangler det nødvendige
særpreg for å kunne fungere som varemerke for flyttbare skibindinger. Dette
fordi begge betegnelsene angir bindingens hovedfunksjon, nettopp at de kan
justeres og flyttes på skien.
Saken reiser også en noe bortgjemt, men praktisk og
prinsipiell problemstilling om forsinkelsesrenter som et av trollets øvrige
hoder, Vincent Tsang, har funnet såpass spennende i sommer at han har ønsket å
skyte inn noen betraktninger fra sidelinjen (strandstolen):
"Spørsmålet er behandlet i
dommens punkt 9 og gjelder anførselen fra ankemotpartens side om at det ikke
skal svares forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet fra ankende part, all
den tid ankende part har betalt i henhold til tingrettens dom, og det ikke vil
foreligge et forfalt krav i forsinkelsesloven § 2 sin forstand før
lagmannsretten eventuelt tilsidesetter denne dommen.
Det må innledningsvis
understrekes at forsinkelsesrenter ligger litt utenfor dette trollets faglige komfortsone, men at jeg likevel synes at problemstillingen er såpass
interessant at den fortjener en plass i sollyset. Jeg tillater meg derfor å
trolle litt forsiktig rundt problemstillingen med utgangspunkt i rettskildene
det vises til i lagmannsrettens dom, uten at dette på noen som helst måte skal
tas til inntekt for meninger om hva som vil være den rette løsningen på forsinkelsesrentespørsmålet.
Lagmannsretten viser til
Hagstrøm, Obligasjonsrett 3. utgave, side 625-626 som igjen viser til en
uttalelse i side 54 i NOU 1974:54, som lagmannsretten anvender direkte på det
aktuelle forsinkelsesrentespørsmålet. Slik dette trollet leser den aktuelle
uttalelsen i Hagstrøm og forarbeidene så tar disse imidlertid kun uttrykkelig
stilling til uklarhet rundt omstridte krav før disse er bragt inn for
domstolene, og da særlig de tilfeller der debitor har «skutt oppgjøret ut til
en domstolsfastsettelse av kravet». Saken som ble behandlet av lagmannsretten
dreier seg ikke om et slikt tilfelle, men snarere om en situasjon der partene
har innrettet seg etter en tingrettsdom, men hvor lagmannsretten siden er
kommet til et annet resultat. Spørsmålet om dette er to situasjoner som uten
videre kan likebehandles er ikke nødvendigvis opplagt for dette trollet da krav
som er fastslått i en tingrettsdom, selv om denne ikke er rettskraftig, skiller
seg noe fra utenomrettslige omstridte krav.Førstnevnte er blant annet gjenstand for tvangsfullbyrdelse etter
tvangsloven § 4-12, hvor det heter i annet ledd:
«Lyder en dom på betaling av
penger, kan utlegg begjæres når oppfyllelsesfristen er oversittet, selv om
dommen ikke er rettskraftig. Dersom saksøkte stiller sikkerhet, kan utlegg
likevel ikke begjæres før dommen er rettskraftig.»
Det heter videre på side 54 i
NOU 1974:54 at løsningen som foreslås bygger på «hensyn som gjør seg gjeldende
på skadelidtes side, først og fremst den betryggelse for reell tapsdekning som
ligger i at det kan beregnes renter av kravet». Det har siden 1974 skjedd en
betydelig utvikling hva gjelder adgangen til reell dekning for rentetap utenom
forsinkelsesrenter, særlig i Rt. 2002 s. 71 hvor Høyesterett blant annet la
vekt på en:
«allmen oppfatning -også
utenfor kommersielle forhold- at rådighet over penger og annen likviditet har
en pris, og at det derfor i økende grad både kreves renter av pengefordringer,
og erkjennes at renter må betales».
Thomas Aquinas hadde nok vært enda stoltere enn her om han hadde visst han ville bli sitert av IP-trollet over 700 år senere (Carlo Crivelli, i det fri)
Fastsettelsen av rentenivået i
slike tilfeller (avsavnsrenter) vil imidlertid måtte skje skjønnsmessig med
utgangpunkt i kreditors faktiske tap, og vil i mange tilfeller gi en dårligere
rente enn forsinkelsesrenten. I tilfeller der en part alt har fått en
ikke-rettskraftig dom for sitt krav, vil Borgarting lagmannsretts avgjørelse kunne innebære at vedkommende må betale, eller tilby å betale, den ankende parts
omstridte krav som står i et logisk diametralt motsetningsforhold til sitt eget
domsfastsatte krav – som er gjenstand for tvangsfullbyrdelse – for å sikre seg
mot et etterfølgende forsinkelsesrentekrav. Dette trollet har en viss
forståelse for at betaling i slike situasjoner kan fremstå som kontraintuitivt,
men er som nevnt ikke fremmed for at dette faktisk vil være den rette løsningen. Det er nemlig også noe snodig at et krav som utvilsomt var gjenstand for forsinkelsesrenter før kravet ble bragt inn for domstolene angivelig skal slettes fra jordens overflate etter en tingrettsdom, for så å gjenoppstå med endrede rettslige egenskaper etter at lagmannsretten har kommet frem til et annet resultat enn tingretten, og som underbygger kravets berettigelse. Her er det fristende å trekke en parallell til diskusjoner, som iallfall har pågått siden middelalderen (se blant annet Thomas Aquinas i Summa Theologiae, del III, spørsmål 54), om Jesus' karakter etter oppstandelsen, nærmere bestemt om den Jesus som stod opp fra de døde var den samme Jesus som døde på korset. Dette er spørsmål som dette trollet skal la ligge i denne omgang."
Skrevet av Frida Takle (studenttroll) og Julius Berg
Kaasin (med bidrag fra Vincent Tsang)
I dom av 17. februar 2023 kom
Oslo tingrett til at TV2s visning av høydepunkter fra fotballkamper i engelsk
Premier League var delvis omfattet av nyhetsunntaket i åndsverkloven § 22 (4). Viaplay
hadde saksøkt TV2 for brudd på deres senderettigheter til Premier League etter
at TV2 hadde vist høydepunkter fra ligaen. Retten kom til at visning av kun
noen av disse høydepunktene var i strid med nyhetsunntaket og frikjente derfor
delvis TV2. TV2 ble også dømt for å urettmessig gjøre samtlige utdrag
tilgjengelig på nett.
Den oppmerksomme leser vil
antakelig huske at saker om fotballrettigheter og nyhetsunntaket (også kjent
som «nyhetsretten») ikke er noe nytt fenomen (se bl.a. her
og her,
en av de undertegnede er for øvrig passe fornøyd med antagelsene i sistnevnte
artikkel). Hva er vel bedre enn fotball og IP i skjønn forening?
Viaplay overtok før forrige sesong rettighetene
til Premier League fra TV2 som hadde sittet på disse i lang tid. Disse
rettighetene er de klart dyreste på det norske markedet, noe som antakelig ikke
er helt irrelevant for hvorfor det kom til sak.
Signalretten er regelen om
eneretten til å råde over egne sendinger, og gjelder uavhengig av om innholdet
i sendingen beskyttes av opphavsrettslig vern. Dette følger av åndsverksloven §
22 første ledd. Se også nærmere omtale av signalretten i omtalen
saken mellom Viaplay og VGTV.
Det foreligger likevel unntak fra signalretten
som gjelder begivenheter av stor interesse for allmennheten. Dette unntaket
følger av AMT-direktivet, som er gjennomført i åvl. § 22 fjerde ledd.
Hovedspørsmålet i saken var dermed
om TV2s visning av høydepunkter var innenfor nyhetsunntaket ettersom det gjaldt
«begivenheter av stor interesse for allmenheten». Kampene det gjaldt inkluderte
minst et av «topplagene» Manchester United, Liverpool, Chelsea, Tottenham, Manchester
City (hvor Erling Braut Haaland er den store stjernen) og Arsenal (hvor Martin Ødegaard
er lagkaptein og stor stjerne). Alle disse lagene har en relativt stor fanskare
her på berget.
Overordnet kom tingretten til at TV
2s utsendelse av utdrag fra fire kamper som involverte Arsenals og Manchester
Citys var rettmessig etter nyhetsunntaket «som følge av Ødegaards og Braut
Haalands viktige og oppsiktsvekkende kampbidrag». Når det gjaldt utdragene fra
de øvrige syv kampene, samt tilgjengeliggjøringen av kamputdragene fra samtlige
kamper gjennom videovinduer på nettstedet TV2.no, ble dette ikke ansett å være
dekket av nyhetsunntaket.
I den nærmere redegjørelsen tok
retten utgangspunkt i ATM-direktivets fortale og formålet om å legge til rette
for en mangfoldig og variert nyhetsproduksjon og å sikre ytrings- og
informasjonsfrihet. Hensynet til ytrings- og informasjonsfrihet følger også av
åndsverklovens formålsbestemmelse i § 1 bokstav b. Retten la til grunn at det
må foretas en avveining av hensynet til eneretten på den ene siden og hensynet
til nyhetsunntaket på den andre siden.
Ved vurderingen av om sendingene
utgjorde en «begivenhet av stor interesse for allmennheten», jf. åvl. § 22
fjerde ledd, så retten til VGTV-dommen om at domstolen kan prøve spørsmålet
fullt ut. Tingretten la til grunn at allmennhetens interesse i lys av
AMT-direktivet må forstås slik at allmennhetens interesse er en «ikke-økonomisk
størrelse som både avviker fra fjernsynspublikummet betalingsvilje og
senderettighetenes omsetningsverdi».
Ved vurderingen av om vilkårene for
nyhetsunntaket var oppfylt, var det første spørsmålet for retten om
kamputdragene utgjorde en stor interesse for allmennheten, og deretter om
kamputdragene var «lenger enn det nyhetsformålet tilsier».
Tingretten så videre på den norske
allmennhets interesse for Premier League, og særlig på bidragene fra Ødegaard
og Haaland for henholdsvis Arsenal og Manchester City forrige sesong hvor lagene
lenge kjempet om tittelen. Det ble her gjort et poeng av at disse spillerne i
annen dom fra Oslo tingrett fra oktober 2022 om bruk av bilder i markedsføring
(omtalt her,
anket) ble omtalt som «to nasjonalskatter i fotballsko» og deres bidrag for
sine respektive lag i tittelkampen.
Ved den konkrete vurderingen av de
ulike kampene kom retten til at de Arsenal- og Manchester City-kampene hvor
Ødegaard og Haaland hadde bidratt med «viktige og oppsiktsvekkende bidrag»,
f.eks. i form av scoringer, var av stor allmenn interesse. Dette gjaldt kampene
Bournemouth – Arsenal (2 mål av Ødegaard), Newcastle – Manchester City (Haaland
1 mål), Manchester City – Crystal Palace (Haaland 3 mål), Arsenal – Fulham
(Ødegaard 1 mål). Utdragene fra disse kampene var heller ikke lenger enn det
som måtte anses tillat, og retten kom derfor til at utdragene fra disse kampene
var dekket av nyhetsunntaket i åvl. § 22.
Andre utdrag fra Arsenals, Citys og
de øvrige aktuelle kamper ble imidlertid ikke ansett dekket av nyhetsunntaket,
til tross for at Haaland og Ødegaard spilte dem. Eksempelvis gjaldt dette utdrag
fra første serierunde der Ødegaard var lagkaptein for første gang, og Haaland hadde
en målgivende pasning.
Endelig var spørsmålet for
tingretten om tilgjengeliggjøring av kamputdrag på TV2.no var i strid med åvl.
§ 22 fjerde ledd siste punktum. Dette gjaldt TV2.no som publiserte klikkbare
videovinduer i redaksjonelle artikler, hvor hele utdraget var tilgjengeliggjort
for leseren i en kortere tidsperiode.
Retten foretok en tolkning av
bestemmelsens ordlyd i lys av AMT-direktivet art. 15 nr. 5 og fortalens avsnitt
57, og pekte særlig på at det avgjørende for saken ikke er forretningsmodellens
lønnsomhet, men at bruken på TV2.no er en ny og annen forretningsmodell enn den
Nyhetsunntaket og AMT-direktivet åpner for i lineære og "on demand"
nyhetssendinger. På grunnlag av dette kom retten til kom til at slik bruk av
kampbilder på nett falt utenfor nyhetsunntaket, også for de kampene hvor
sending av utdragene ble ansett dekket.
Avgjørelsen fra Oslo tingrett
inneholder flere interessante prinsipielle grensedragninger om omfanget av
nyhetsunntaket. Samtidig er disse immaterialrettstrollene noe overrasket over
at TV2 mente at samtlige kamper var dekket av nyhetsunntaket, noe de etter vår
oppfatning ganske klart ikke er. Selv om engelsk fotball er svært populært
blant nordmenn, ville det langt på vei medført at enhver kamp av noenlunde
størrelse i ligaen ville vært av stor interesse for allmennheten. Dette ville etter
vårt syn ikke vært i tråd med AMT-direktivet og innebære en betydelig utvidelse
av nyhetsunntaket (sorry alle fans av Liverpool, United, Tottenham og Chelsea!).
Når det er sagt gir avgjørelsen
nyttig veiledning om nyhetsunntaket på sportsrettigheter som det kanskje mest
verdifulle kommersielle området for medieaktørene. Det kan derfor godt tenkes
at TV2 uansett ønsket en klargjøring av disse grensene for å kunne utnytte
handlingsrommet nyhetsunntaket oppstiller mest mulig.
1. juni 2023 markerte en
historisk dag innen europeisk patentrett med oppstarten av Unified Patent Court
(UPC). Etableringen av EUs felles patentsystem er en av de største endringene i
europeisk patentrett på flere tiår ved å etablere en felles tilnærming til
patentbeskyttelse og håndhevelse på tvers av medlemstatene i EU. IP-trollet
benytter derfor anledningen til å gi en introduksjon til UPC og EUs enhetspatent
(Unitary Patent), med lenker til noen nyttige sider for videre lesning.
Siden Norge ikke er medlem av EU,
kan Norge ikke bli en del av UPC-systemet, jf. EU-domstolens Uttalelse 1/09.
Etableringen av UPC og enhetspatentet har likevel stor betydning også her til
lands sett hen til det betydelige antallet norske bedrifter som søker
patentbeskyttelse i andre europeiske land og at en del patenttvister går
parallelt i ulike land.
Norske patentrådgivere som er
kvalifisert som European Patent Attorney (EPA) og har European Patent
Litigation Certificate (EPLC) kan representere klienter i saker for UPC. I en overgangsperiode vil det også gjelde noen særlige regler som utvider kretsen av personer som kan representere klienter for UPC. Merk at i motsetning til advokater med bevilgning i en av UPCs medlemsstater, vil advokater
med norsk bevilgning derimot ikke kunne representere klienter i saker for UPC.
Unified Patent Court (UPC)
Unitary Patent Court (UPC) er en
felles patentdomstol åpen for medlemsstatene i EU. Status er at UPC har trådt i
kraft i 17 av EUs medlemsstater. I etterkant av Brexit er det verdt å merke seg
at Storbritannia står utenfor UPC-systemet, noe som medførte at de opprinnelige
planene om å legge deler av domstolens virksomhet til London måtte endres før
oppstarten.
Kart over medlemsstatene tilsluttet UPC. Kilde: UPC's nettsider (https://www.unified-patent-court.org/en/organisation/upc-member-states)
UPC avgjør saker om inngrep i og
gyldigheten av de nye enhetspatentene (se nedenfor). Videre har domstolen
myndighet i saker om tradisjonelle europeiske patenter (EP-patenter), forutsatt
at patentet ikke er meldt ut av UPC-ordningen (såkalt "opt-out"). I
en overgangsperiode vil tradisjonelle europeiske patenter være underlagt
myndigheten til både UPC og nasjonale domstoler, slik at den som reiser
søksmålet kan velge hvilken domstol man vil bringe saken inn for (forutsatt at EP-patentet ikke er meldt ut av UPC-ordningen). Saker som inngrep i og gyldigheten av de nye enhetspatentene
vil derimot i utgangspunktet kun være underlagt UPC.
En avgjørelse fra UPC vil gjelde
for alle medlemsstatene i ordningen. Med andre ord vil det være mulig å gå til
et søksmål for å håndheve patentet i alle medlemsstatene på en gang. Motsatt
vil en avgjørelse om at patentet er ugyldig få virkning for alle
medlemsstatene.
UPC består av en
førsteinstansdomstol og en ankedomstol. Førsteinstansdomstolen holder til i
Paris, med avdeling i München og flere lokale og regionale avdelinger. Blant
annet er det en regional avdeling i Stockholm og en lokal avdeling i København.
Ankedomstolen holder til i Luxembourg. Lovtolkingsspørsmål kan prøves av
EU-domstolen. En oversikt over alle lokasjonene finnes på domstolens
nettsider.
Illustrasjon av domstolstrukturen for UPC. Kilde: UPC's nettsider (https://www.unified-patent-court.org/en/court/presentation)
Det europeiske patentverket (EPO)
har publisert nyttig informasjon om UPC på sine nettsider.
Mer informasjon om UPC og siste nytt om oppstarten finnes for øvrig på domstolens nettsider.
Enhetspatent (Unitary Patents)
Enhetspatentet er et europeisk
patent med uniform virkning ("unitary effect") i de land som er tilsluttet
EUs felles patentsystem. Enhetspatent bygger på det eksisterende systemet for
europeiske patenter etter Den Europeiske Patentkonvensjonen (EPC). Til
forskjell fra enhetspatentet, har imidlertid ikke europeiske patenter uniform beskyttelse
i medlemsstatene tilsluttet EPC.
Den som søker om og får meddelt
europeisk patent, kan fra og med 1. juni 2023 få et enhetspatent basert på den
europeiske patentsøknaden. Søknadsprosessen forblir den sammen, med visse
ytterligere steg og vilkår for å få meddelt enhetspatent. Et vilkår for å få
meddelt enhetspatent er at kravsettet er identisk for alle statene tilsluttet EUs
felles patentsystem. Videre må hele patentet oversettes til engelsk og et annet
offisielt EU-språk.
Uniform virkning betyr at dersom
patentet oppheves, vil det oppheves med virkning for alle medlemsstatene. Videre
betyr det at patentet gir lik enerett i alle medlemsstatene, jf. Agreement on a
Unified Patent Court (UPCA) artikkel 4 og 5. Det innebærer også at et
enhetspatent kun kan overføres med virkning for alle medlemsstatene samlet (men,
det kan gis lisens for kun deler av territoriet).
Tiden flyr når man har det gøy. I dag er det 9(!) år siden Immaterialrettstrollet publiserte sin første post! Det startet i det små den 25. april 2014 - dagen før Verdens Immaterialrettsdag - med et innlegg om WIPOs rapport om opphavsmannens mulighet til å oppgi opphavsretten. Siden den gang har vi publisert totalt 316 innlegg om stort og smått.
I tillegg til bloggen har vi, som dere sikkert er kjent med, sider på Facebook og LinkedIn. I tillegg til nye blogginnlegg, legger vi her ut kortere oppdateringer om nye immaterialrettssaker, samt lenker til immaterialrettsrelaterte saker fra andre medier. Om du skulle ønske å få blogginnleggene direkte på e-post har vi også en egen e-postliste man kan melde seg på i menyen til høyre.
Da det – selv for et immaterialrettstroll – må anses som uærbødig å gratulere seg selv med dagen, retter vi i stedet en takk til våre lesere, som vi håper har nytte og glede av bloggen og vil følge med oss også i fremtiden!
Mange av oss har trolig positive assosiasjoner til fjellvettreglene, slik som kakaopauser i skiløypa, påskesol, Kvikk Lunsj eller Åsleik Engmarks fantastiske fremstilling av Severin Suveren. Fjellvettreglene har imidlertid en langt dystrere opprinnelse og ble utarbeidet av Den Norske Turistforeningen og Norges Røde Kors i 1952 etter flere dødsfall i påsken 1950, og ble særlig kjent gjennom omfattende nasjonale kampanjer etter ulykkespåsken i 1967, da hele 17 personer omkom i uvær på påskefjellet. Man kan derfor si at det å ta lærdom av tidligere erfaringer, for å unngå tilsvarende hendelser i fremtiden, er en del av selve essensen i fjellvettreglene.
Dette trollet stiller seg imidlertid forsiktig spørrende til om Patentstyret har tatt lærdom av tidligere erfaringer da de tillot grossistfirmaet Rosmersholm AS sin registrering av ordmerket FJELLVETTREGLENE for varer i klasse 32 og 33. Merket er registrert uten forutgående uttalelse, og dette trollet er derfor ikke kjent med Patentstyrets konkrete vurderinger i saken. Uttalelser fra Patentstyret gjengitt i E24 indikerer imidlertid at det er blitt foretatt en vurdering opp mot varemerkeloven § 15 første ledd bokstav a, som foreskriver at et varemerke ikke kan registreres hvis det strider mot "lov, offentlig orden eller moral".
I den forbindelse finner dette trollet det påfallende at Patentstyret i sin omtale av denne registreringshindringen kun viser til tidligere saker som gjaldt merkene JÆVLA HOMO, MEKKA, FUCK CANCER og BASIC BITCH, men ikke til Oslo kommunes søknader knyttet til verk av Gustav Vigeland som ble avgjort av KFIR i 2017, etter først å ha vært innom EFTA-domstolen (sak E-5/16). I likhet med denne saken om FJELLVETTREGLENE, og til forskjell fra Patentstyrets nevnte eksempler, så var ikke spørsmålet i Vigeland-sakene om de søkte merkene i seg selv hadde en utforming som var i strid med offentlig orden og moral, men snarere om etableringen av en varemerkerettslig enerett kunne være det, på grunn av de søkte merkenes særegne kulturelle verdi. (Når det gjelder saker hvor det er spørsmål om varemerket i seg selv er støtende, vil nok EU-domstolens avgjørelse iC‑240/18 P Constantin Film, om merket FACK JU GOETHE (omtalther) og KFIRs avgjørelse iVM 22/20 COMFYPUSSY,uansett gjøre at man må legge en mer liberal norm til grunn.)
At denne problemstillingen må kunne karakteriseres som relevant for FJELLVETTREGLENE er forsåvidt noe som daglig leder hos Rosmersholm, Sven Hauge, selv er inne på idet han uttaler til E24 at:
"Fjellvettreglene er en del av vår felles kulturarv. Det å kunne de og vise respekt for fjellet er viktig for oss alle."
Nettopp hensynet til friholdelsen av vår felles kulturarv og betenkelighetene ved å la en næringsdrivende få enerettigheter til de kommersielle fordelene knyttet til denne kulturarven var sentral for KFIRs avgjørelse, idet det fremholdes i avsnitt 24 i avgjørelsen at:
"Vigelandsanleggethar utelukkende positive konnotasjoner hos den norske befolkning. Ved å tilegne seg eneretten, i uoverskuelig fremtid, til verkene som inngår i Vigelandsanlegget vil man stå i en konkurransemessig svært fordelaktig stilling sammenlignet med andre næringsdrivende som må skrives tilbake til den særegne kulturelle verdien som verkene har. Ikke bare slipper man kostnader ved å utvikle noe eget, men man starter med et stort forsprang fremfor andre næringsdrivende idet kjennetegnet allerede er kjent i seg selv som kunstverk og forbindes med noe positivt. Man trenger ikke selv starte fra begynnelsen og lære opp forbrukerne til å kjenne igjen kjennetegnet og i tillegg skape den positive følelsen som et varemerke behøver for å skape en gjenkjøpseffekt. Videre vil også varemerkeregistrering av verkene selv for visse varer eller tjenester innebære at de aktuelle kunstverk tas ut av det fri, og vil potensielt kunne begrense allmenhetens frie tilgang til verkene."
Dette er synspunkter som dette trollet umiddelbart tenker også er overførbare i denne saken om FJELLVETTREGLENE. Vigeland-sakene hadde imidlertid en tilleggsdimensjon da disse søknadene gjaldt åndsverk som var gjenstand for en tidsbegrenset opphavsrettslig enerett etter åndsverklvoen § 11. Varemerkeregistrering av disse verkene, kort tid før utløpet av den opphavsrettslige vernetiden, innebar derfor at disse verkene kunne bli beheftet med en ny enerett. Om dette uttaler KFIR i avsnitt 25 at:
"Oslo kommunes motivasjon for å søke varemerkeregistrering av verkene indikerer at det i realiteten er tale om et ønske om fortsatt kontroll over Vigelands verk, blant annet som følge av det arbeidet man har nedlagt for å fremme kulturarven etter Gustav Vigeland. Dette ønsket eller interessen er forståelig og sett fra én side også egnet til å kunne motvirke risikoen for at andre benytter Gustav Vigelands verk på en måte som kommer i konflikt med hensynet til offentlig moral, jf. EFTA-domstolens dom i avsnitt 92. På den annen side ivaretar et slikt ønske ingen legitim interesse som beskyttes av varemerkeloven. Tvert imot mener Klagenemnda at varemerkeregistrering på dette grunnlaget vil stride mot de hensyn som begrunner begrensninger i vernetiden for Vigelands verk og slik sett de grunnleggende samfunnsinteressene som ligger i dette. Klagenemnda legger i den forbindelse avgjørende vekt på kommunens systematiske forsøk på å varemerkeregistrere praktisk talt alle verkene som er ledd i Vigelandsmuseet og -parken. På den bakgrunn mener Klagenemnda at merkeregistrering må nektes ut fra hensynet til offentlig orden i medhold av varemerkeloven § 15 første ledd bokstav a). Det foreligger etter Klagenemndas oppfatning helt spesielle omstendigheter som begrunner unntak fra de alminnelige bestemmelsene."
Det er grunn til å spørre om det er det tilsynelatende fraværet av disse grensespørsmålene mellom opphavsretten og varemerkeretten som er årsaken til at Patentstyret ikke har ansett det som nærliggende å henvise til Vigeland-søknadene. For dette trollet er det imidlertid ikke nødvendigvis helt gitt at FJELLVETTREGLENE, avhengig av omstendighetene rundt tidspunktet for ordets tilblivelse, nødvendigvis er blottet for den originalitet og individuelt skapende åndsinnsats som er nødvendig for å få opphavsrettslig vern etter åndsverkloven § 2, selv om det i og for seg følger av premiss 46 i C-5/08 Infopaq at enkeltord ikke kan være åndsverk. Denne uttalelsen tar imidlertid utgangspunkt i ord anvendt i nyhetsartikler ("such works covered by the protection"), som jevnt over vil være ord som alt brukes i det daglige. Det må imidlertid erkjennes at vi heller ikke her akkurat står overfor en Jabberwock eller Bandersnatch.
The Jabberwock av John Tenniel
For det tilfelle at dette kravet til såkalt verkshøyde, mest sannsynlig, ikke skulle være oppfylt så gir det uansett ingen klar og umiddelbar mening for dette trollet at frembringelser som har vært gjenstand for enerettigheter ikke kan bli gjenstand for nye enerettigheter på grunn av hensynet til allmenheten, mens frembringelser som har tilbragt hele sin eksistens i den allmenne sfære, brått skal kunne gjøres til gjenstand for enerettigheter uten at dette en gang kommenteres av Patentstyret. Dette gjelder ikke minst når Vigeland-søknadene tross alt ble sendt inn av Oslo kommune som Gustav Vigeland selv hadde utpekt som forvalter av hans kunstneriske arv, og sånt sett var egnet til å forvalte Vigelands kunstneriske arv på en måte som reduserer risikoen for at denne kommer i konflikt med hensynet til offentlig moral, jf. avsnitt 92 i EFTA-domstolens nevnte dom. Rosmersholm har derimot ingen tilknytning til fjellvettreglene, og registreringen synes umiddelbart å vitne om en manglende forståelse for fjellvettreglenes bakgrunn og funksjon. Her nøyer jeg meg med å vise til uttalelsen fra Turistforeningens kommunikasjonssjef, Simen Rommetveit Halvorsen, til E24:
"Alle vet at vettet renner ut når alkoholen renner inn, og at det også gjelder over tregrensen. God sikkerhet på tur er ikke noe man skal ta lett på. Du er nødt til å ha et klart hode både når du planlegger og gjennomfører turen, sier han."
Et ytterligere spørsmål som kunne vært stilt er om FJELLVETTREGLENE kan anses som et villedende varemerke etter varemerkeloven § 10. Om dette spørsmålet tenker dette trollet at det er såpass stor avstand mellom sikkerhetshensynene som ligger bak fjellvettreglene, og øl og brennevin at jeg nøyer jeg med med å vise til Høyesteretts betraktninger rundt § 14 annet ledd nr. 2 i den tidligere varemerkeloven av 1961, i Rt-1995-1908 hvor det heter:
"Slik jeg ser det, kan nok ordmerket MOZELL i og for seg skape visse assosiasjoner i retning av Mosel og moselvin. Dette kan imidlertid etter min mening ikke være tilstrekkelig til at det rammes av § 14 annet ledd nr 2. Loven krever at varemerket skal være egnet til å villede. Dette vil bare være tilfellet dersom det er rimelig grunn til å anta at det kan skape uriktige forestillinger hos det kjøpende publikum. Bedømmelsen må her langt på vei bygge på antagelser om hvilke forestillinger ordmerket er egnet til å fremkalle. Patentstyret – og lagmannsretten med fagkyndige meddommere – har funnet at ordmerket ikke er egnet til å fremkalle uriktige forestillinger hos publikum, og jeg er for min del av samme oppfatning."
Dette trollet benytter seg ellers av anledningen til å ønske alle våre lesere en strålende og trygg påske!
Vincent Tsang representerte Oslo kommune i de omtalte Vigeland-søknadene og har gitt uttrykk for at det ikke kan sees helt bort ifra at dette innlegget kan være noe preget av at han i bunn og grunn føler seg litt snurt over at Vigeland-søknadene og spørsmålet om friholdelse av sentrale felles kulturverdier ikke er nevnt av Patentstyret i deres svar til E24.
En ytterligere innfallsvinkel som kunne vært diskutert er registreringshindringen i varemerkeloven § 16 bokstav d som gjelder merker som omfatter særpregede titler på andres åndsverk. For selv om FJELLVETTREGLENE i seg selv ikke skulle være et åndsverk, så vil vel reglene i sin helhet kunne være det. FJELLVETTREGLENE vil i så fall kunne anses som tittelen på verket, og kun måtte tilfredsstille et krav til særpreg i stedet for opphavsrettens krav til verkshøyde.