Høyesterett avsa 5.12.23 dom i sak mellom plateselskapet Mutual Intentions, med FONO og IFPI som partshjelper, og musikeren Noam Ofir. Det ble her lagt til grunn at «produsent av lydopptak» etter åvl. § 20 er «den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene». Dette innebar at Mutual alene ble ansett som produsent av lydopptaket i den aktuelle saken.
Musikeren Noam Ofir, også kjent som «Soul Supreme», hadde komponert og spilte inn flere enkeltspor på eget utstyr. Disse sporene ble senere mikset inn i tre sanger på albumet «Jacuzzi Boyz». For Høyesterett var det enighet om at Ofir var opphaver til og utøvende musiker på de aktuelle sporene, og at han hadde krav på kompensasjon for utnyttelse av disse rettighetene.
Spørsmålet var om Ofir også måtte anses som «produsent» etter åvl. § 20 til opptakene han selv hadde gjort, slik at han også hadde krav for kompensasjon for utnyttelse av denne rettigheten.
Åndsverkloven § 20 kunne etter ordlyden forstås slik at produsenten er den som rent fysisk forestår opptakene. Høyesterett fant imidlertid at det var mest naturlig å forstå «produsent av lydopptak» som «den som mer overordnet sørger for at opptakene blir foretatt» (avsnitt 52).
Dette synet var også lagt til grunn i norsk litteratur og av reguleringene av produsentrettigheter i Romakonvensjonen og WPPT samt i WIPOs guide til Romakonvensjonen (avsnitt 55-63).
Høyesterett fant også støtte for dette synspunktet i formålet med åndsverkloven, som i § 1 angis å være å «gi rettigheter til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbeider, og slik også gi insentiv til kulturell produksjon». Det påpekes av «produsentretten er den eneste retten produsentene har etter åndsverkloven, samtidig som de ofte foretar finansielle investeringer», og at dette «taler .. med adskillig styrke for at begrepet «produsent» må forstås i den mer overordnede forstand» (avsnitt 55).
Spørsmålet var da hvem som måtte anses som «produsent» av lydopptakene i den konkrete saken. Høyesterett la til grunn at denne vurderingen måtte gjøres på tidspunktet opptaket gjøres, men at etterfølgende forhold kan bidra til å kaste lys over hva som var partenes rolleforståelser på opptakstidspunktet (avsnitt 70).
Det var her et sentralt moment at initiativet til prosjektet kom fra Mutual, og at lydskissen som dannet grunnlag for opptaket ble overlatt til Ofir fra en person tilknyttet Mutual. Det var derfor aldri snakk om at Ofir skulle bruke opptakene til andre formål enn i samarbeidet med Mutual (avsnitt 71). Forutsetningen om at Mutual var produsent, underbygges av etterfølgende forhold, hvor Mutual har organisert og betalt for blant annet avtaler med andre artister, miksing, utforming av cover, distribusjon og PR (avsnitt 72).
Ofirs bidrag ble derimot i det vesentlige ansett å være «av kreativ art som komponist av basslinjene og utøvende musiker», og den risikoen han har tatt i den forbindelse har gitt ham rettigheter og vederlag som opphaver og utøver (avsnitt 73). Ofir hadde riktignok gjort opptak med eget utstyr. Dette ble imidlertid ikke ansett som annet enn en «enkel lydteknikeroppgave, som mange musikere i dag utfører selv, og som ikke har medført nevneverdige kostnader» (avsnitt 74).
Opptakene ble etter dette ansett å være utført som en «integrert del av [Ofirs] rolle som komponist og artist i et prosjekt som var initiert, tilrettelagt og bekostet av Mutual», og Mutual hadde da alene produsentrettighetene etter åndsverkloven § 20 (avsnitt 80).
Immaterialrettstrollets betraktninger
Med dommen i HR-2023-2282-A Mutual Intentions har Høyesterett avsagt sin første dom om produsentrettigheter. Dommen utgjør et viktig bidrag til avklaring av hvilke innsatsfaktorer som inngår i vurderingen av hvem som har produsentrettigheter til lydopptak etter åvl. § 20.
Rettigheter til lyd- og filmopptak etter åvl. § 20 oppstår ved frembringelsen. I motsetning til opphavsrett til åndsverk etter lovens kapittel 1, oppstilles ingen kvalitative krav til opptaket. Det er tilstrekkelig at det rent faktisk er gjort et opptak, uavhengig av om dette består i støy eller et studioopptak av musikk.
I sin enkleste form kan lyd- og filmopptak opptak skje ved at enkeltpersoner gjør opptak med eget opptaksutstyr, for eksempel en mobiltelefon. I slike tilfeller får den som fysisk gjør opptaket uten videre produsentrettigheter til dette. Lyd- (og filmopptak) gjøres imidlertid i mange tilfeller som endel av en større produksjon, hvor den som fysisk gjør opptak er ansatt eller utfører oppdrag for andre, for eksempel en musikkprodusent eller et plateselskap.
Det har i slike tilfeller ikke vært omstridt at produsentrettighetene normalt ikke uten videre tilfaller den som fysisk har gjort opptaket, men den som tilrettelegger og finansierer opptaket. Dette er nå stadfestet av Høyesterett, når det slås fast at produsentrettighetene tilfaller «den som mer overordnet sørger for at opptakene blir foretatt».
Den som «sørger for at opptakene blir foretatt» er grunnleggende sett den som selv foretar eller instruerer eller gir andre i oppdrag å gjøre opptaket. Høyesterett understreker at det avgjørende er forholdene da opptaket ble gjort, men at etterfølgende forhold kan bidra til å belyse «hva som var partenes rolleforståelser på opptakstidspunktet». Det fremheves her at Mutual tok initiativ til prosjektet, og at lydskissen som dannet grunnlag for opptaket ble overlatt til Ofir fra en person tilknyttet Mutual. Det var heller aldri snakk om at Ofir skulle kunne bruke opptakene på annen måte.
Problemet med er at argumenter knyttet til partenes forutsetninger fremstår mer som et argument for at produsentrettighetene er overdratt fra Ofir til Mutual, enn som et argument for at produsentrettighetene har oppstått originært hos Mutual. En beslutning om at et opptak skal gjøres, og overordnet styring av et prosjekt hvor opptaket skal inngå vil derfor ikke alene kunne være avgjørende for å kunne konstatere at den som tar beslutningen er «produsent» av opptaket.
En beslutning om at et opptak skal gjøres, vil normalt også innebære en kostnad. Og det er den investeringen disse kostnadene består i som produsentretten i § 20 er ment å verne. Produsentretten er derfor et investeringsvern.
Dette understrekes også av Høyesterett når åndsverklovens formålsbestemmelse brukes som et argument for en tolkning av § 20 hvor det avgjørende er hvem som mer overordnet sørger for at opptakene blir foretatt, og det samtidig fremheves at «produsentretten er den eneste retten produsentene har etter åndsverkloven, samtidig som de ofte foretar finansielle investeringer» (avsnitt 55).
I motsetning til databaseretten etter § 24 som krever at databasen er «resultat av en vesentlig investering», oppstiller § 20 ingen krav om at det må være fortatt en slik investering. Det sies da naturlig nok heller ingenting om hva en investering eventuelt må bestå i.
Produsentvernet slik dette ble nedfelt i Romakonvensjonen i 1961, var begrunnet i de store investeringene som normalt var knyttet til tradisjonell musikkproduksjon tidlig på 1960-tallet. Slike investeringer knyttet seg blant annet til studio, lydteknikere, mastring, plateproduksjon og distribusjon. Musikkproduksjon har imidlertid endret seg de siste 60-årene. Musikkproduksjon som tidligere krevde store, etablerte studioer, kan i dag produseres i små studioer, gjerne av musikere selv og til en brøkdel av investeringskostnadene som tidligere krevdes.
Høyesterett velger da også å fokusere på andre investeringer når man skal begrunne plateselskapets produsentrett, når det fremheves at forutsetningen om at Mutual var produsent underbygges av at Mutual har organisert og betalt for blant annet avtaler med andre artister, miksing, utforming av cover, distribusjon og PR. Konsekvensen av dette er at Mutual gis et investeringsvern for utgifter som ikke knytter seg til frembringelsen av opptaket som sådan, men til plateproduksjonen som helhet.
Ofirs kostnader knyttet til frembringelsen av opptaket nedtones derimot av Høyesterett. Opptaket blir beskrevet som en «enkel lydteknikeroppgave, som mange musikere i dag utfører selv, og som ikke har medført nevneverdige kostnader» (avsnitt 74). Problemet er at Høyesterett her utelukkende synes å legge vekt på Ofirs marginalkostnader ved å gjøre de spesifikke oppgavene. Ofir har formodentlig også hatt kostnader knyttet til investeringer i eget utstyr.
Skal produsentretten fungere som et investeringsvern, må den også ta hensyn til investeringer som må gjøres for at opptaket skal kunne gjøres. Bakgrunnen for etablering av produsentretten var som nevnt behovet for store investeringer i opptaksutstyr. Selv om det ikke nødvendigvis ville ha ført til et annet resultat, burde betydningen av Ofirs investering i eget utstyr blitt drøftet nærmere i dommen.
Ofirs bidrag til produksjonen som helhet blir dessuten i det vesentlige ansett å være «av kreativ art som komponist av basslinjene og utøvende musiker», og den risikoen han har tatt i den forbindelse har gitt ham rettigheter og vederlag som opphaver og utøver (avsnitt 73). Til dette kan det bemerkes at oppdraget knyttet til komposisjon og fremføring strengt tatt kunne ha vært utført uten at Ofir også leverte opptak av fremføringen. Den omstendighet at selve opptaket teknisk sett er forholdsvis enkelt å gjennomføre når musikken er komponert og fremført, bør da ikke gjøre at Ofirs investeringer knyttet til selve opptaket blir uten betydning.
.jpg) |
| Behovet for store investeringer i opptaksutstyr er ikke hva det en gang var... |
Oppsummeringsvis innebærer dommen de lege lata en stadfestelse av at «produsent» etter åndsverkloven § 20 ikke nødvendigvis er den som fysisk har gjort et opptak. Det avgjørende er hvem som overordnet sørger for at opptakene blir foretatt. Utgangspunktet her er hvem som har tatt beslutningen om at opptaket skal gjøres. Det er også sentralt i vurderingen hvem som har båret de vesentlige kostnadene ved produksjonen. Her slår Høyesterett fast at det ikke bare investeringer knyttet til selve opptaket som er relevant, men også investeringer knyttet til produksjonen som sådan, for eksempel inngåelse av avtale med andre artister, miksing, utforming av cover, distribusjon og PR. Men man kan i denne vurderingen ikke se bort fra at også musikere som selv gjør opptak, nødvendigvis også vil ha investeringskostnader knyttet til eget opptaksutstyr.
Konsekvensen av denne tilnærmingen vil ofte være at tidspunktet for et plateselskaps involvering i produksjonen blir avgjørende for om plateselskapet anses som «produsent». Der et plateselskap tar initiativ til, organiserer og i det vesentlige påkoster produksjonen, vil plateselskapet da anses som «produsent» etter åvl. § 20, slik tilfellet var i saken her. Der opptaket i hovedsak er ferdig når plateselskapet blir involvert, vil plateselskapet sjeldnere anses som «produsent». Et eksempel på dette er den den såkalte Garrix-saken fra Nederlands høyesterett, som også kommenteres av Høyesterett. DJ-en Martin Garrix hadde her selv tatt opp og «mastret» musikk som først ble oversendt til plateselskapet i en ferdig demoversjon. Her var det relativt klart at utøvende musiker som selv hadde tatt opp og «mastret» opptaket, måtte anses som «produsent».
Man kan jo spørre hvorfor investeringskostnader knyttet til produksjonen som helhet er et argument for produsentvern i det første, men ikke i det andre tilfellet. Det intuitive svaret er nok at i tilfeller hvor plateselskapet har tatt beslutningen om anskaffelse av opptaket, kan det argumenteres for at kostnadene til produksjonen som helhet også en nærmere tilknytning til opptaket.
Rettslig sett er nok også vektleggingen av slike investeringer en konsekvens av at produsentrettigheter til et lydopptak oppstår utelukkende ved at det frembringes et opptak. Er det gjort et lydopptak, må det derfor også finnes en produsent. Dersom investeringene knyttet til selve opptaket er lave, er det da fristende å legge vekt på andre investeringer.
De lege ferenda kan det imidlertid stilles spørsmål om produsentretten fortsatt har den samme berettigelsen når den ikke lenger kan begrunnes i store investeringer i opptaksutstyr, og om den derfor bør avskaffeseller i det minste begrenses, se for eksempel Hugenholtz, Neighbouring Rights are Obsolete, IIC 2019 s. 1006-1011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar