15 august 2018

Ny åndsverklov del III (kapittel 4)

Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og erstatter den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet fortsetter sin gjennomgang av den nye loven med sikte på å gi en oversikt over hva som er nytt. Denne tredje posten gir et overblikk over lovens kapittel 4.

Kilde: Stortinget.no
Lovens kapittel 4 gir regler om opphavsrettens overgang mv. og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 3.

Åvl. § 67 første ledd viderefører åvl. 1961 § 39 første ledd og fastslår at opphaveren, med den begrensning som følger av vernet av de ideelle rettigheter, helt eller delvis kan overdra sin rett til å råde over åndsverket til andre.

§ 67 andre ledd gir uttrykk for at opphaver ved overdragelse «ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for». Bestemmelsen lovfester det tidligere ulovfestede spesialitetsprinsippet, og gir uttrykk for et prinsipp om restriktiv tolkning i opphaverens favør i tilfeller der omfanget av en begrenset rettighetsoverdragelse er uklar.

I Høringsnotatet foreslo departementet en mer eksplisitt formulering av spesialitetsprinsippet i § 5-1 andre ledd andre punktum: «Ved tvil om tolk­ningen av et avtalevilkår om overdragelse av opphavs­rett, skal vilkåret tolkes til fordel for opp­haveren», jf. Høringsnotat til forslag til ny åndsverklov 2016 s. 245-246 og 347. Etter endel innvendinger i høringsrunden endret imidlertid departementet lovens formulering, jf. Prop. 104 L (2016-2017) s. 229-230.

Etter åndsverkloven av 1961 var det en viss diskusjon om spesialitetsprinsippet bare måtte anses som en regel om avtaletolkning i opp­haverens favør eller om den også måtte anses som en bevisbyrderegel. I høringsutkastet s. 246 og 347-348 foreslo departementet å lovfeste spesialitetsprinsippet også som en bevisbyrderegel i forslaget til § 5-1 andre ledd første punktum ved å fastslå at «[e]rververen har bevisbyrden for at rett til å råde over åndsverk er overdratt». Dette ble imidlertid endret i proposisjonen, som utelukkende lovfester spesialitetsprinsippet som en tolkningsregel, jf. Prop. 104 L(2016-2017) s. 229.

Åvl. § 69 er ny og lovfester en rett for opphaver og andre frembringere til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett og nærstående rettigheter. Rett til rimelig vederlag vil også være utgangspunktet ved overdragelse av rettigheter etter gjeldende rett forut for ny åndsverklov, men ved lovfestingen innføres samtidig en lempningsregel hvor den opprinnelige rettighetshaveren kan få prøvd hvorvidt vederlaget er rimelig og evt. få dette fastsatt av domstolene. Retten til rimelig vederlag kan bare gjøres gjeldende av den opprinnelige rettighetshaver, og i utgangspunktet bare overfor medkontrahenten (og ikke overfor senere ledd i verdikjeden), med mindre annet er avtalt. Bestemmelsen avgrenser også retten mot overdragelse til fysiske personer som ikke i hovedsak handler som ledd i næringsvirksomhet.

Av bestemmelsens andre ledd fremgår det hvilke generelle og spesielle momenter som skal inngå i vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag, samt at det er forholdene på avtaletidspunktet som er avgjørende. I Europakommisjonens forslag til nytt opphavsrettsdirektiv (det såkalte DSM-direktivet) er det foreslått at også etterfølgende forhold vil kunne inngå i fastsettelsesvurderingen. Det kan derfor reises spørsmål ved om den nye åndsverkloven vil være i samsvar med DSM-direktivet, dersom dette vedtas slik det er foreslått på nåværende tidspunkt. Kulturdepartementet pekte i proposisjonen til at ny åndsverklov på at EU-kommisjonen har et annet utgangspunkt enn departementet, at arbeidet i EU er på et tidligere stadium, og at det vil kunne gripe for langt inn i partenes avtalefrihet dersom etterfølgende forhold trekkes inn. Det ble også vist til at inntektspotensialet på avtaletidspunktet vil måtte reflekteres ved vurderingen, og dersom det avtales adgang for videresalg på et senere tidspunkt vil det være det avtaletidspunktet for overdragelsen fra den opprinnelige rettighetshaver som vil være styrende for vurderingen. Selv om en økning i rettighetens verdi etter overdragelsen langt på vei vil kunne avbøtes ved dette, vil det etter vårt syn kunne tenkes tilfeller der norske regler fort kommer i utakt med DSM-direktivet. Et eksempel er der verdien på rettighetene vil være lave på overdragelsestidspunktet fra opprinnelig rettighetshaver, men der verdien øker som følge av etterfølgende anerkjennelse av den opprinnelige opphavsmannen eller verket. Et annet vil kunne være der ytre faktorer, som ikke var påregnelig for partene på avtaletidspunktet, påvirker verdien i positiv retning (eksempelvis ved nyhets- og aktualitetsdekning). Det må derfor forventes at etterfølgende forhold også inntas som moment ved vurderingen i åvl. § 69 (2) dersom det foreslåtte DSM-direktivet vedtas uten endringer på dette punktet.

Etter påtrykk fra flere rettighetsorganisasjoner ba også Stortinget v/familie- og kulturkomiteen i sin innstilling om at Regjeringen utreder en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag, og at denne blir fremlagt for Stortinget på egnet måte. Bakgrunnen for anmodningen er behovet for å styrke rettighetshavernes posisjon i et tidvis ujevnt forhandlingsklima hvor det økonomiske forholdet mellom partene ofte er avgjørende for vederlagsfastsettelsen. Flere av rettighetsorganisasjonene hadde påpekt i høringsrunden at en slik regel uten en effektiv tvisteløsningsmekanisme vil få liten praktisk betydning. Det er foreløpig uvisst når Regjeringen vil utrede en slik ordning og legge frem et forslag for Stortinget, men det er sannsynlig at det vil dreie seg om en klagenemndsbehandlingsordning, og at dette uansett ikke vil behandles før Stortinget trer sammen igjen og konstituerer seg 1. oktober.

Parole fra årets 1. mai-tog i anledning Regjeringens
behandling av ny åndsverklov.
Kilde: musikkultur.no
I Høringsnotatet ble det opprinnelig foreslått å lovfeste den såkalte «Knophs maksime», hvor opphavsretten til åndsverk som er skapt i arbeidsforhold går over til arbeidsgiver «i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål». I proposisjonen ble det i tillegg foreslått at dette skulle «gjelde ... tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes».

Dette fikk flere av kunstnerorganisasjonene til å reagere, da man var redd for at en lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold kunne gjøre at verk skapt av selvstendige oppdragstakere ville gå over til oppdragsgiver i større grad enn tilfellet er i dag. Etter en samlet vurdering besluttet derfor Kulturkomiteen å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71.

Vi er litt overrasket over all ståheien rundt forslaget til § 71. «Knophs maksime» har vært en grunnfestet del av norsk opphavsrett i en mannsalder, og det har etter hvert dannet seg en del praksis rundt forståelsen av regelen. Det bør være åpenbart at tolkningen av denne regelen fortsatt ville ha støttet seg på disse vurderingene selv om regelen hadde blitt lovfestet. Det er også interessant å merke seg at det ikke kom særlig store reaksjoner mot høringsnotatets forslag om å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i arbeidsforhold, og at reaksjonene først kom etter forslaget i proposisjonen om også å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i oppdragsforhold.

Man kan for så vidt ha forståelse for at rettighetshaverne kan ha en viss bekymring for lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold, fordi kriteriet som ble foreslått lovfestet («uten økonomisk risiko for resultatet») er mindre innarbeidet, og at lovregelen lettere kan begynne å «leve sitt eget liv» uavhengig av forståelsen av den eldre ulovfestede regelen. Men denne bekymringen er ikke proporsjonal med stormen mot bestemmelsen (eks. denne saken fra Dagbladet: «Jubler etter at forhattlovforslag skrotes»). Man bør merke seg at komiteen presiserer at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes. Det er derfor grunn til å tro at forskjellen mellom lovfesting og fortsatt ulovfestet regel ville blitt minimal.
  
Åvl. §§ 71 – 77 viderefører i hovedsak bestemmelser fra tidligere åndsverklov med enkelte språklige endringer. Verdt å nevne i denne sammenheng er likevel at det i Åvl. § 71 om overgangen til opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold presiseres i andre punktum at slik overdragelse også gjelder også retten til endring av verket og videreoverdragelse. I åvl. § 72 om avtaler om innspilling av filmverk utvides presumpsjonsregelen fra tidligere åndsverklov § 39f til også å omfatte allerede eksisterende verk, filmmanuskript, og filmverkets hovedregi. Musikkverk er imidlertid fortsatt unntatt fra bestemmelsen.
  
Torger og Julius

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar