27 september 2019

EU-domstolen i C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online I: Det skal foretas en reell avveining mellom opphavsretten og hensynet til ytringsfriheten

EU-domstolen avsa 29.7 dom i to saker om forholdet mellom opphavsretten på den ene side og ytrings-, presse- og informasjonsfriheten på den andre side: C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online. Avgjørelsene slår, ikke uventet, fast at unntakskatalogen i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3 er uttømmende. Det forutsettes imidlertid  at nasjonale domstoler skal foreta en reell avveining mellom hensynet til ivaretakelse av opphavsretten og hensynet til ivaretekalsen av grunnleggende rettigheter som ytrings- og pressefriheten. Det fremheves at sistnevnte skal tillegges særlig vekt på om anvendelsen av det opphavsrettslig beskyttede verket inngår i en offentlig samtale eller en politisk debatt om et tema av allmenn interesse.

Sakene behandlet i tillegg spørsmål knyttet til originalitetskravet, og det nærmere innholdet av unntakene for dagshendinger og sitater i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3. Dette vil bli behandlet i en senere bloggpost.

EU-domstolen
Foto: Cédric Puisney, CC 2.0
C-469/17 Funke Medien omhandlet en rekke tyske militærrapporter fra 2001 til 2012, som ga opplysninger om utplasseringen av tyske styrker og soldater («die Afghanistan-Papiere»).

Funke Medien betjener nettsiden for den tyske avisen Westdeutche Allgemeine Zeitung, og søkte i 2012 om innsyn rapportene. Disse var klassifisert med «resticted access», og innsyn ble derfor nektet. Rapportene ble likevel lekket til Funke Medien, som publiserte disse. Den tyske staten begjærte derfor midlertidig forføyning og anførte at publiseringen innebar et opphavsrettsinngrep.

C-516/17 Spiegel Online omhandlet den tyske politikeren Volker Beck, som var forfatter av en artikkel som argumenterte for dekriminalisering av pedofili. Denne ble i 1988 publisert i en artikkelsamling med tittelen «Der pädosexuelle Komplex». Beck hevdet imidlertid at forleggeren hadde endret artikkelens tittel og deler av innholdet, og tok derfor avstand fra den publiserte artikkelen. For å vise forskjellene, la Beck etter hvert ut manuskriptet medet påtrykk skrått over hver side som tok avstand fra innholdet i artikkelen.

Like før forbunddagsvalget i 2013 publiserte den tyske nettavisen Spiegel Online en artikkel som hevdet at forskjellene mellom det opprinnelige manuskriptet og den publiserte artikkelen var uvesentlige, og at endringene som var gjort ikke endret budskapet i artikkelen. For å påvise dette la Spiegel ut de to versjonene ut for nedlasting slik at leserne selv kunne ta stilling til dette.

Beck krevde at Spiegel Online fjernet det opprinnelige manuskriptet og i stedet la ut lenke til den kommenterte versjonen på hans nettside. Dette ble avslått, og Beck gikk da til søksmål for å få fjernet artikkelen, da han hevdet at dette grep inn i hans enerett til tilgjengeliggjøring og krenket hans rett til respekt for verket. Spiegel anførte at publiseringen var lovlig, og påberopte blant annet at bruken kunne begrunnes i at unntaket for bruk av verk i forbindelse med dagshendinger samt sitatretten. Disse bestemmelsene måtte  forstås vidt når disse ble tolket i lys av informasjonsfriheten og pressefriheten slik disse hadde kommet til uttrykk i EUs charter for grunnleggende rettigheter.

EU-domstolens avgjørelser


De sentrale spørsmålene i begge avgjørelsene gjaldt forholdet mellom de opphavsrettslige enerettene, unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 og de grunnleggende rettighetene til ytrings-, informasjons- og pressefrihet i EUs charter for menneskerettigheter. Dette ga seg uttrykk i at spørsmål 1-3 og svarene på disse så å si var likt formulert i begge avgjørelsene.

Spørsmål 1: Unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 gir medlemsstatene et spillerom ved gjennomføringen i nasjonal rett



Infosocdirektivet artikkel 5 inneholder en liste over det som i utgangspunktet er valgfrie unntak fra de opphavsrettslige enerettene, som medlemsstatene kan velge å innføre. Dette omfatter blant annet rett til å anvende åndsverk i rapporteringen av dagshendinger i  artikkel 5 nr. 3 c) og sitateretten i artikkel 5 nr. 3 d). Gjennom sitt første spørsmål ønsket Bundesgerichtshof svar på om de enkelte unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 innebærer en fullharmonisering, eller om bestemmelsene gir medlemsstatene et visst spillerom ved gjennomføringen i nasjonal rett. For tysk rett hadde dette særlig betydning for anvendelsen av bestemmelser om grunnleggende rettigheter. Dette henger dels sammen med at den tyske grunnlovsdomstolen ikke vurderer fullharmoniserte bestemmelser opp mot vernet av slike rettigheter i den tyske grunnloven, men bare opp mot rettigheter i EUs charter for menneskerettigheter (Spiegel avsnitt 17).


EU-domstolen tok utgangspunkt i at formålet med infosocdirektivet ikke var en fullharmonisering av opphavsretten på europeisk nivå (Funke avsnitt 34/Spiegel avsnitt 23). Det fremheves at ordlyden i bestemmelsene om hhv. dagshendinger og sitater i artikkel 5 nr. 3 c) og d) gir anvisning på skjønnsmessige vurderinger som at gjengivelsen ikke må gå lenger enn «det informative formål berettiger til» og at sitater må være i samsvar med «god skikk». Dette innebar at disse bestemmelsene ikke tok sikte på full harmonisering, og at medlemsstatene derfor har et visst spillerom ved gjennomføringen av dem.

Denne «skjønnsmarginen» er imidlertid ikke ubegrenset. Medlemsstatene må for det første overholde EU-rettens alminnelige prinsipper, herunder proporsjonalitetsprinsippet. Dette innebører at  bestemmelsene i direktivet må tolkes på en måte som er egnet til å sikre formålet med direktivet og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å sikre dette formålet (Funke avsintt 49/Spiegel avsnitt 34). For det andre kan skjønnsmarginen ikke anvendes på en måte som er i strid direktivets formål om innføring av et høyt beskyttelsesnivå og sikring av funksjonen til det indre maredet, jf. fortalen avsnitt 1 og 9 (Funke avsintt 50/Spiegel avsnitt 38).  For det tredje begrenses den av trestegstesten i artikkel 5 nr. 5 (Funke avsintt 52/Spiegel avsnitt 37).  Og for det fjerde begrenses den av EUs charter for grunnleggende rettigheter (Funke avsintt 53/Spiegel avsnitt 38).

Hovedkvarteret til Funke Medien
Foto: Wiki05, CC BY-SA 4.0
Spørsmål 3: Informasjonsfriheten og pressefriheten i charterets artikkel 11 kan ikke begrunne unntak fra eneretten ut over unntakene og innskrenkningene som hjemles i artikkel 5 nr. 2 og 3

Ikke overraskende legger EU-domstolen i svaret på spørsmål 3, til grunn at katalogen over unntak og innskrenkninger i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3 er uttømmende, og ikke kan suppleres med andre unntak eller begrensninger. Dette begrunnes blant annet i at en slik tolkning vil kunne skade effektivitetet av harmonisering av opphavsretten som direktivet tilstreber (Funke avsnitt 62/Spiegel avsnitt 47). Dette innebærer at avbalanseringen av opphavsretten mot andre grunn­leggende rettig­heter som ytrings-, presse- og infor­masjons­frihet slik disse kommer til uttrykk i EUs charter for menneske­rettigheter, må skje innenfor listen av unntak i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3.

Spørsmål 2: Nasjonale domstoler skal avveie hensynet til ytrings-, presse- og informasjonsfriheten opp mot hensynet til opphavsretten ved fastleggelsen av rekkevidden av unntaket for dagshendinger og sitater i artikkel 5 nr. 3 c) og d)

Dette avdempes av at EU-domstolen i svaret på spørsmål 2 legger til grunn at rekkevidden av unntakene skal avveie hensynet til de grunnleggende rettighetene ved fastleggelsen av omfanget av unntakene.  Unntakene skal riktignok i utgangspunktet tolkes strengt (Funke avsintt 69/Spiegel avsnitt 53).  Dette må imidlertid veies opp mot at unntakskatalogen i artikkel 5 nr. 2 og 3 har karakter av å være rettigheter for brukerne (Funke avsintt 70/Spiegel avsnitt 54).

Unntakene og begrensningene i artikkel 5 skal derfor tolkes slik at man sikrer at disse blir effektive og oppnår sitt formål. Dette er av særlig betydning når unntakene og begrensningene har som formål å sikre overholdelse av grunnleggende rettigheter, slik tilfellet er for retten til bruk i forbindelse med dagshendinger i artikkel 5 nr. 3 c) og sitatrettenn i artikkel 5 nr. 3 d) (Funke avsintt 71/Spiegel avsnitt 55).

Selv om immaterialrettighetene er beskyttet gjennom EUs charter for grunnleggende rettigheter artikkel 17 nr. 2, innebærer dette på ingen måte at disse rettighetene er absolutte (Funke avsintt 72/Spiegel avsnitt 56).  Det fremheves at artikkel 5 nr. 3 c) og d) innebærer at ytringsfriheten og pressefriheten i chareterets artikkel 11 skal tillegges særlig vekt Det påpekes at charteret skal sikre sammenheng mellom retttighetene i dette og de tilsvarende rettighetene i EMK (Funke avsintt 73/Spiegel avsnitt 57).  Her fremheves det at det fremgår av prakis fra EMD i avveiningen mellom opphavsretten og ytringsfriheten, legger særlig vekt på om anvendelsen av verket inngår i en offentlig samtale eller en politisk debatt om et tema av allmenn interesse (Funke avsintt 76/Spiegel avsnitt 58).

På bakgrunn av dette er opp til den nasjonale domstolen å avveie rettighetshavers eneretter etter artikkel 2 a) og artikkel 3 nr. 1 på en måte som tar hensyn til brukerenes rettigheter i unntaksbestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 c) og d), respekterer bestemmnelsens ordlyd, sørger for at tolkningen gjør at bestemmelsene blir effektive og fullt ut er i samsvar med de grunnleggende rettigheter i EUs charter (Funke avsnitt 76/Spiegel avsnitt 59).

Immaterialrettstrollets betraktninger

Ikke overraksende legger EU-domstolen legger i C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online til grunn at unntakskatalogen i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 er uttømmende. Dette samsvarer med svaret på det tilsvarende spørsmålet i C-476/17 Pelham, som ble avsagt samme dag (saken er tidligere omtalt i gjesteinnlegg hos IP-trollet av Simen Skarstein Waaler og Alan Hui).

Volker Beck
Foto: Stephan Röhl, CC BY SA 2.0
Dette innebærer at avbalanseringen av opphavsretten mot andre grunnleggende rettigheter som ytrings-, presse- og informasjonsfrihet slik disse kommer til uttrykk i EUs charter for menneskerettigheter, må skje innenfor listen av unntak i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3.

Her er EU-domstolen mer restriktiv enn Generaladvokaten, som åpnet for at enerettene kunne avgrenses også utenfor unntakskatalogen i artikkel 5 i tilfeller hvor håndhevelse av eneretten ville gripe inn i «the essential content of a fundamental right» (Generaladvokaten i Spiegel Online, avsnitt 62). Noen stor forskjell utgjør dette neppe, da det nok er få tilfeller hvor håndhevelse av de opphavsrettslige enerettene vil gripe inn i kjernen av de grunnleggende rettighetene på denne måten.

Det forholdsvis bastante standpunktet om at unntakskatalogen er uttømmende avdempes imidlertid av at gjennomføringen av denne ikke bare skal gjøre dette på en måte som er forenelig med direktivet, men også sørge for at gjennomføringen ikke er i strid med grunnleggende rettigheter eller andre alminnelige EU-rettslige prinsipper (Funke avsnitt 68/Spiegel avsnitt 52). EU-domstolen gir med dette anvisning på at det skal foretas en reell avveining mellom rettighetshavers eneretter innenfor rammene av den avgrensning bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 innebærer i opphavsretten. Dette innebærer at opphavsrettighetene ikke står i noen særstilling, hvor bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 og de grunnleggende rettighetene utgjør snevre unntak fra de opphavsrettslige enerettene.

Inntil EU-domstolen selv tolker bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 mer inngående, etterlater dette et relativt vidt skjønn til medlemsstatene både til å tolke disse og til å avveie hensynet til rettighetshaverne opp mot hensynet til brukerne i lys av de grunnleggende rettighetene.

En slik avveining må også norske domstoler foreta, selv om EUs charter for grunnleggende rettigheter ikke er gjort til en del av EØS-avtalen. For det første skal infosocdirektivet tolkes på samme måte innenfor hele EØS-området. Når EU-domstolen legger til grunn at avveiningen mellom infosocdirektivets eneretter og avgrensningene av disse skal gjøres på grunnlag av charteret, vil man i Norge måtte gjøre en tilsvarende avveining når man har gjennomført direktivet. Charteret bestemmer dessuten i artikkel 52 at bestemmelser som samsvarer med bestemmelser i EMK skal tolkes på samme måte som disse bestemmelsene. For alle praktiske formål vil avveiningen mellom enerettene og avgrensningene av disse måtte bli den samme ved norske domstoler som den er ved EU-landenes domstoler.

Som en del av denne avveiningen er det videre interessant at EU-domstolen fremhever at unntakene i artikkel 5 nr. 3 må anses som rettigheter for brukerne:
«[A]lthough Article 5 … is expressly entitled ‘Exceptions and limitations’, it should be noted that those exceptions or limitations do themselves confer rights on the users of works or of other subject matter.» (Funke avsintt 74/Spiegel avsnitt 50).
Unntakene i artikkel 5 nr. 3 har tradisjonelt vært ansett som valgfrie for medlemsstatene, i den forstand at det er opp til medlemstatene om de ønsker å innføre slike unntak. Men om de gjør det kan disse unntakene ikke gå lenger enn det som følger av direktiver. Dette synes også å følge av ordlyden i bestemmelsen som angir at medlemsstatene «may provide for exceptions or limitations» til enerettene «in the following cases».

Det er for så vidt ikke nytt at EU-domstolen fremhever artikkel 5 nr. 3 som rettigheter for brukerne (C-117/13 Eugen Ulmer KG, avsnitt 43 og C‑145/10 Painer, avsnitt 132) eller fremhever at det skal skje en avveining mellom rettighetshavers og brukernes rettigheter (C‑467/08 Padawan avsnitt 43 og C-201/13 Deckmyn, avsnitt 26).

I Funke og Spiegel Online får uttalelsen om at unntakene utgjør rettigheter for brukerne først og fremst betydning ved å fremheve betydningen av avveiningen mellom hensynet til rettighetshaverne og brukerne av åndsverk. Dette er for så vidt viktig nok. Fra et norsk ståsted vil man kunne nikke anerkjennende til et synspunkt om at «lånereglene» i åndsverkloven kapittel 3 ikke anses som unntak fra eneretten, men som reelle begrensninger i enerettene. Så langt mener EU-domstolen neppe å gå. Det fremheves fortsatt at unntakene i utgangspunktet tolkes strengt (Funke avsintt 69/Spiegel avsnitt 53). Fremhevelsen av at det skal foretas en reell avveining, kan likevel få betydning for den vurderingen nasjonale domstoler må foreta.

Dette gir seg tilsynelatende også utslag i tolkningen av unntaket for gjengivelse i forbindelse med dagshendinger, hvor dette i Spiegel Online tolkes noe mer enn en minimumsbestemmelse (avsnitt 62-70). Når Tyskland først har valgt å gi et unntak for dagshendinger måtte dette også tolkes EU-autonomt, slik at det ikke kunne oppstilles et krav om at man måtte ha forsøkt å innhente samtykke fra rettighetshaver før gjengivelsen.

Tiden får vise om EU-domstolen gjør mer ut av dette rettighetsperspektivet. I lys av ordlyden kan det virke å gå vel langt å tolke artikkel 5 nr. 3 som noe annet enn unntak som medlemsstatene står fritt til å velge om de skal gjennomføre. Gitt at det skal skje en reell avveining mellom enerettene og bestemmelsene i charteret, er det imidlertid ikke utelukket at EU-domstolen i fremtiden kommer til at medlemsstatene er forpliktet til å gjennomføre enkelte av unntakene i artikkel 5 nr. 3, slik Generaladvokaten antyder i sin anbefaling i C-476/17 Pelham (avsnitt 77).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar