Oslo tingrett avsa 14.10.22 dom hvor en privatperson ble dømt til å betale Allente vederlag på kr 473 475,- for ulovlig deling av TV-kanaler med andre over en periode på sju år. For perioden etter ikrafttredelsen av ny åndsverklov ble det krevd dobbelt vederlag i medhold av åvl. § 81 tredje ledd, men Allente fikk ikke medhold i dette.
 |
| Foto: Pixabay |
Saksøkte var en privatperson som hadde tegnet abonnementer med Viasat og Canal Digital. Disse synes han var for kostbare, og delte fra 2014 derfor abonnementene med andre gjennom en server og IPTV-boksen Dreambox. For dette hadde han over flere år mottatt totalt kr 88 512,- fra de han delte kanalene med. Forholdet ble anmeldt i 2019, og saksøkte ble i 2021 dømt til 45 dager ubetinget fengsel og inndragning av diverse utstyr, for overtredelse av strl. § 203 første ledd.
I 2022 tok Allente (Viasat og Canal Digital etter fusjon) ut søksmål med krav om økonomisk kompensasjon for overtredelse av åvl. § 99 om vern for effektive tekniske beskyttelsessystemer. Nordic Content Protection (NCP) trådte inn som partshjelper.
Kravet var beregnet ut fra et gjennomsnitt på 11,8 brukere som hadde fått tilgang til sendinger fra Viasat og Canal Digital i totalt 83 måneder fra januar 2004 til desember 2020. Etter ikrafttredelsen av den nye åndsverkloven i juli 2018 til og med desember 2020, ble det krevd dobbelt vederlag etter den nye bestemmelsen i åvl. § 81 andre ledd. Kravet var beregnet til totalt kr 1 805 400,-.
Retten la til grunn at saksøkte gjennom delingen av kanaltilgangen, forsettlig eller grovt uaktsomt hadde brutt et effektivt teknisk beskyttelsessystem som beskyttet vernede verk som Allente hadde fått overdratt distribusjonsretten til, jf. åvl. § 99.
Retten la til grunn at det etter åndsverkloven av 1961 eksisterte en ulovfestet vederlagsregel, slik at Allente for perioden frem til 1. juli 2018 hadde krav på vederlag lik abonnementsavgiften som brukerne kanalene var delt med ville ha måtte betalt. Tilsvarende hadde Allente krav på vederlag etter åvl. § 81 første ledd bokstav a for perioden fra 1. juli 2018 til desember 2020.
Retten fant derimot at der var «urimelig» å kreve dobbelt vederlag for den siste perioden etter åvl. § 81 andre ledd. Dette ble begrunnet i at saksøkte hadde inngått vanlig avtale med distributørene som forbruker, og at forbruker «i de aller fleste forhold være vernet mot slik dobbelt vederlagsinnkreving». Retten så det slik at forbruker etter den nye digitalytelsesloven som trer i kraft 1.1.2023 vil være beskyttet mot å betale erstatning etter avtalen etter lovens § 48. Det fremheves videre at saksøker hadde kjent til forholdet siden 2012, men at det først var i 2018 man tok tak i forholdet og begynte å samle bevismateriale, og at dette har bidratt til at vederlagskravet ble høyere enn det ellers ville ha blitt. Prevensjonshensynet som begrunner regelen om dobbelt vederlag, var dessuten tilstrekkelig ivaretatt gjennom straffedommen. Samlet sett gjorde dette at det var «urimelig» å kreve dobbelt vederlag.
Til sist fant retten at det var grunnlag får å lempe vederlaget med 2/3 etter åvl. § 81 siste ledd, jf. skadeserstatningsloven § 5-2. Det legges her vekt på at saksøker kunne ha hindret videre misbruk ved å sette det digitale kortet ut av funksjon og saksøkers økonomiske situasjon og det forhold at han selv har hatt liten vinning.
Det samlede vederlaget ble da kr 473 475,-. Det ble ikke tilkjent saksomkostninger.
Immaterialrettstrollets betraktninger
Spørsmålet om ulovlig tilgang til kringkastingssignaler er ikke nytt. Allerede i 1994 behandlet Høyesterett spørsmål lovligheten av salg og markedsføring av piratkort som gjorde det mulig for brukerne å uautorisert ta inn TV-kanaler. I Rt. 1994 s. 1610 ble det lagt til grunn at dette ikke utgjorde brudd på strl. 1902 § 145 om datainnbrudd, og i Rt. 1995 s. 35 (Smartkort) ble det lagt til grunn at det heller ikke utgjorde en fremføring etter åvl. 1961 § 2 tredje ledd.
Gjennomføringen av infosoc-direktivet i 2005 innebar innføring av vern mot brudd på tekniske beskyttelsessystemer som verner beskyttede åndsverk. Innføringen av straffeloven § 203 i 2009 innebar et eget strafferettslig vern for uberettiget tilgang til kringkastingssignaler. Det er heller ikke tvilsomt at både salg og markedsføring av piratkort og kanaldeling fra eget abonnement som i saken her, i dag ville ha blitt ansett som en «overføring» til allmennheten etter åvl. § 3 andre ledd bokstav d.
Det omstridte spørsmålet i saken var derfor knyttet til utmålingen av økonomisk kompensasjon, mer konkret om det var «urimelig» å tilkjenne dobbelt vederlag. Forarbeidene nevner som eksempel på et tilfelle hvor dobbelt vederlag vil være «urimelig» at «det foreligger tvist om forståelsen av en avtale eller i situasjoner der det er rimelig tvil om det foreligger en overtredelse» (Prop.104 L (2016-2017) s. 345). Dette er åpenbart ikke tilfellet her. Kanaldeling faller klart utenfor det abonnenten har rett til etter avtalen, og der er heller ikke tvilsomt at det foreligger brudd på et teknisk beskyttelsessystem.
Rettens hovedargument for å anse dobbelt vederlag for å være «urimelig», synes å være at kanaldelingen ikke bare utgjør en overtredelse av åvl. § 99, men også er et brudd på abonnementsavtalen. Retten synes å mene «at det da ville vært mest i samsvar med bakgrunnsretten å fastsette erstatning i kontrakt». Spørsmålet kommer imidlertid ikke på spissen, fordi det på tidspunktet for overtredelsen «ikke [var] noen ufravikelig lovgivning på området».
Retten forstår imidlertid den nye digitalytelsesloven, som trer i kraft 1.1.2023, slik at rettighetshaver som har inngått avtale med forbruker, vil være begrenset til å kreve erstatning etter lovens § 48, og at man ikke kan gjøre gjeldende krav om kompensasjon for inngrep i rettigheten selv. Dette blir for retten et argument for at dobbelt vederlag er «urimelig», selv om loven ennå ikke har trådt i kraft.
Dette synes å bygge på en misforståelse av forholdet mellom underliggende rettigheter og avtaler om disse. Det følger klart av EU-domstolens avgjørelse i C-666/18 IT Development at det at en handling kan gjøres gjeldende som et kontraktsbrudd, ikke utelukker at den også kan gjøres gjeldende som et opphavsrettsinngrep. Dette må også gjelde for sanksjoner som følge av omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer. Dette innebærer at rettighetshaver i prinsippet både kan gjøre en handling gjeldende som et kontraktsbrudd og som et inngrep i en rettighet. Men han kan naturligvis ikke kreve økonomisk kompensasjon for samme forhold to ganger. Selv om digitalytelsesloven er preseptorisk i den forstand at man ikke kan avtale andre løsninger enn de som følger av loven, er det ingen holdepunkter for å hevde at loven sperrer for at brudd på andre rettigheter som også utgjør et kontraktsbrudd ikke kan gjøres gjeldende. Det er derfor vanskelig å se at abonnementsavtalen skal være et argument for å anse et krav om dobbelt vederlag som «urimelig».
Man kan nok spørre om de øvrige momentene likevel kan begrunne at dobbelt vederlag er «urimelig». Det er unektelig et poeng at saksøkte hadde kunnskap om forholdet i ganske lang tid før man reagerte. Det er også lett å ha sympati for synspunktet om at prevensjonshensynet er godt nok ivaretatt i og med straffedommen. Samtidig er det klart at det var grunnlag for å lempe saksøktes ansvar, og man kan nok stille spørsmål om dette nok hadde vært en bedre begrunnelse for å komme til samme resultat.
Dommen er rettskraftig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar