Oslo tingrett: bidraget til tidligere UiO-forsker innebar ikke et selvstendig intellektuelt bidrag til patentsøkt oppfinnelse

NRK Brennpunkt sendte i desember 2014
dokumentaren "Patentjegerne" om konflikten mellom
Sabetrasekh, UiO og Ascendia
Kilde: tv.nrk.no/serie/brennpunkt

Oslo tingrett avsa den 28. februar i år dom i favør av Universitetet i Oslo i den såkalte "forskersaken" mellom tidligere UiO-forsker Roya Sabetrasekh og universitetet. Lesere med god hukommelse vil kjenne igjen saken fra NRK Brennpunkts dokumentar "Patentjegerne", som ble sendt i desember 2014. Sabetrasekh hevdet her at det svenske legemiddelfirmaet, Ascendia, hadde gått bak hennes rygg og brukt hennes forskning som grunnlag for en patentsøknad. Forskningen skjedde sommeren 2006, mens hun var ansatt som avdelingsingeniør, og senere som stipendiat, ved odontologisk fakultet ved UiO.

Sabetrasekh gikk i oktober 2015 til sak mot UiO, Ascendia og Christer Busch, professor ved Uppsala Universitet i Sverige, som sto oppført som oppfinner i patentsøknadene inngitt via PCT, EPO, i USA og Japan. Saken mot Ascendia og Bush ble imidlertid avvist. For Oslo tingrett i januar i år gjensto dermed kun saken mot UiO. Spørsmålene retten skulle ta stilling til var blant annet om Sabetrasekh hadde krav på vederlag etter arbeidstakeroppfinnelsesloven, samt erstatning for inngrep i opphavsrettighetene til en artikkel skrevet av Sabetrasekh, som Ascendia hadde benyttet i patentsøknaden.

Vederlag etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7 krever at oppfinnelsen er patenterbar. Oslo tingrett la i tråd med tidligere praksis til grunn at Sabetrasekh, for å kvalifisere som ene- eller medoppfinner, måtte ha ytt et selvstendig intellektuelt bidrag til oppfinnelsen. Det måtte derfor avgrenses mot medvirkning som var av rent praktisk, finansiell eller organisatorisk art, som for eksempel gjennomføring av rutineforsøk og tester eller å stå for den praktiske gjennomføringen av eksperimentene. Tingretten pekte videre på at det bare er de som har bidratt til selve oppfinnelsen eller et element av oppfinnelsen slik den er beskrevet i patentkravene, som er å anse som oppfinner.

Tingretten fant det ikke sannsynliggjort at Sabetrasekhs bidrag utgjorde noe slikt selvstendig intellektuelt bidrag til (den eventuelle) oppfinnelsen.

Det var ikke bestridt av UiO at tekst, bilder og grafer fra Sabetrasekhs artikkelutkast, til dels var å gjenfinne i patentsøknadene. Dette innebar imidlertid ikke nødvendigvis at det var søkt patent på arbeidet som Sabetrasekh utførte. Tingretten fant at den omtvistede patentsøknaden (med utgangspunkt i søknaden for EPO) gjaldt idéen om å bruke cellulose-geléen Histocare til å dyrke beindannende celler, altså valg av celler og type gel og ikke metoden for slik dyrking. Sabetrasekhs bidrag bestod i en beskrivelse av eksempler på hvordan slik dyrking kunne skje, og var dermed dokumentasjon på at oppfinnelsen virket. Det var imidlertid ikke en del av selve oppfinnelsen og fremgikk ikke av patentkravene, men som en del av beskrivelsen.

Sabetrasekh hadde for retten selv forklart at hun fikk i oppgave å teste beincellers overlevelse i Histocare-gelen. Under arbeidet fant hun ut at cellene ikke bare overlevde, de dannet en tredimensjonal struktur. Sabetrasekh mente selv at denne oppdagelsen skyldtes selvstendige initiativ fra hennes side, noe tingretten ikke fant bevist. Tvert imot tilsa litteratur og ekspertvitner at det var allment kjent at celler vokste tredimensjonalt i cellulose-geler, og tingretten fant at Sabetrasekh gjennom fagmessig utprøving og feiling hadde gått frem på en måte som var forventet av en fagperson på området.

Tingretten pekte også på at Sabetrasekh ikke hadde meldt inn resultatene fra arbeidet, som hun i avtale med UiO var pliktig til å gjøre dersom hun mente hun hadde frembragt en oppfinnelse. Hun hadde altså på tidspunktet for den påståtte oppfinnelsen ikke selv reflektert noe rundt om forsøkene hennes kunne utgjøre en oppfinnelse. Det hadde heller ingen patentrettslige implikasjoner at to professorer på UiO i forbindelse med hennes doktoravhandling hadde undertegnet på at hun hadde utført selvstendig arbeid.  

Tingretten stilte også spørsmål ved oppfinnelsens patenterbarhet. Det eneste stedet søknaden som var godtatt til registrering på tidspunktet for hovedforhandling, var i Japan, og i mangel av oversettelse var det ikke mulig å slå fast at denne registreringen var endelig. Selv om det på tidspunktet for hovedforhandling så ut som EPO-søknaden kunne komme til å bli godtatt til registrering, gjaldt dette ifølge tingretten kun valg av celler og type gel, hvorav ingen av disse elementene skyldtes Sabetrasekhs innsats.

For spørsmålet om opphavsrettsinngrep var det ikke bestridt at deler av Sabetrasekhs artikler var benyttet i patentsøknaden til Ascendia. Professor Ståle Petter Lyngstadaas ved UiO, hadde medvirket i det omstridte prosjektet for Ascendia og rådgitt på innholdet i patentsøknaden. Retten fant imidlertid ikke grunnlag for å identifisere UiO med Lyngstadaas handlinger, da disse hadde skjedd som ledd i Lyngstadaas private virksomhet og UiO ikke hadde kjennskap til involveringen. Retten pekte videre på at Lyngstadaas uansett ikke kunne holdes ansvarlig for at Ascendia ikke hadde innhentet samtykke fra forfatterne av teksten.

Lyngstadaas ble imidlertid kritisert for sin rollesammenblanding i saken. Etter rettens mening hadde dette trolig bidratt til Sabetrasekhs følelse av å bli ført bak lyset. Saken mellom UiO og Sabetrasekh viser altså særlig at det er viktig å retningslinjer og rutiner for håndtering av immaterielle rettigheter i arbeidsforhold, både for å sørge for ryddig håndtering og for å gi ansatte trygghet for at det er transparens rundt slike prosesser.

Saken skal være anket.