06 november 2019

Generaladvokaten i C-263/18 Tom Kabinet: Ingen digital konsumpsjon av e-bøker

Generaladvokat Szpunar avga 10.9.19 sin anbefaling i C-263/18 Tom Kabinet. Det legges her til grunn at tilgjengeliggjøring av e-bøker for nedlasting ikke er spredning etter infosocdirektivet artikkel 4, men overføring til allmennheten etter artikkel 3. Dette innebærer at e-bøker og andre verk enn datamaskinprogrammer ikke er gjenstand for digital konsumpsjon. Slike verk kan derfor ikke videreselges uten samtykke fra rettighetshaver. Emile Schjønsby-Nolet kommenterer saken.

Det nederlandske selskapet Tom Kabinet driver et onlinemarked for brukte E-bøker som selskapet har kjøpt av ofisielle forhandlere eller privatpersoner. E-bøkene selges videre til andre privatpersoner innenfor rammene av en «leseklubb». Når selskapet kjøper fra privatpersoner krever det at de sletter sine egne eksemplarer og merker sine egne eksemplarer med et digitalt vannmerke for å sikre at eksemplaret er lovlig.

Nederlands Uitgeversverbond  (NUV) og Groep Algemene Uitgevers (GAU), er sammenslutninger som forsvarer nederlandske utgiveres interesser. NUV og GAU begjærte midlertidig forføyning mot Tom Kabinet for opphavsrettsinngrep. Da saken stod for Rechtbank Den Haag ble det stilt spørsmål til EU-domstolen om tilgjengeliggjøring av E-bøker på nett måtte anses som spredning («distribution») etter infosocdirektivet artikkel 4 nr. 1, og om dette i så fall innebar at retten til videre spredning var konsumert når e-bøkene ble solgt første gang. 

Spørsmålet må ses på bakgrunn av avgjørelsen i C-128/11 UsedSoft som anerkjenner en (begrenset) digital konsumpsjon av datamaskinprogrammer. EU-domstolen anser her overdragelsen av en programvarelisens som et «sale» som utløser konsumpsjon etter programvaredirektivet (direktiv 2009/24/EF) artikkel 4 nr. 2. Den som får lisensen overdratt til seg kunne deretter skaffe seg et nytt eksemplar ved å laste dette ned fra rettighetshavers nettside. Sikkerhetseksemplar kan derimot ikke overdras på samme måte jfr. C-166/15 Microsoft. Videreoverdragelse forutsetter videre at visse vilkår til betalingsform og at første mottakers egen tilgang opphører etter videresalget jfr. C-128/11 UsedSoft avsnitt 70 og 78.

Avgjørelsen i UsedSoft var overraskende da den kom. Det var antatt at programvaredirektivet la til grunn at datamaskinprogrammer ikke kunne klassifiseres som varer («goods») men som tjenester («services»), og derfor falt utenfor konsumpsjonsregelen. Siden UsedSoft har spørsmålet om konsumpsjonsregelen også gjelder for digitale produkter etter infosocdirektivet, for eksempel e-bøker, vært en «het potet» i europeisk opphavsrett.

Hovedpunktene i generaladvokatens anbefaling

Generaladvokaten tar i sin anbefaling utgangspunkt i infosocdirektivets tilknytning til WIPOs opphavsrettstraktat WCT. Traktaten søker å etablere «a minimum level of protection». Å nedprioritere retten til overføring («the right of communication») til fordel for spredningsretten, som har en konsumpsjonsregel, vil innebære at man etablerer et lavere nivå av beskyttelse for opphaver enn det WCT legger opp til. Generaladvokaten knytter dessuten spredningsretten til opphavsrettlig materiale som kan spres som håndgripelige (fysiske, eller «tangible») ojekter i WTC art. 6 og 7, et utgangspunkt som i infosocdirektivet er direkte inkorporert i fortalens punkt 24, 25, 28 og 29. Tolkningen taler for at det bare er fysiske objekter er «varer» som kan konsumeres, mens digitale produkter må anses som «tjenester» som omfattes av «overføring til allmennheten» etter infosocdirektivet artikkel 3, som ikke utløser konsumpsjon. 

Generaladvokaten legger også til grunn at ordlyden i infosocdirektivet art. 4 taler mot konsumpsjon. Denne forutsetter en overføring av eiendomsretten. En digital fil har ingen materiell form, og kan derfor ikke sies å ligge under eiendomsretten i civil law-tradisjonen. Dermed kan det heller ikke sies å være en overføring av eiendomsretten til en digital fil ved første salg av et ikke-fysisk eksemplar. 

Konsumpsjon av e-bok
Foto: Pexels
Generaladvokatens standpunkt harmonerer for det første med det som ser ut til å være det mest utbredte standpunktet i rettslitteraturen, og er på mange møter en videreføring av premissene EU-domstolen la for drøftelsen av konsumpsjon under C-419/13 Allposters i 2015, der EU-domstolen klargjorde at konsumpsjon kun gjør seg gjeldende på «rørlige genstand[er ] [som] legemliggør et beskyttet ... eksemplar» (merk at saken ikke ser ut til å være referert i anbefalingen. Immateriellrettstollet har skrevet om avgjørelen her.)

Hva det angår forholdet til UsedSoft, viser generaladvokaten for det første til at programvaredirektivet er lex specialis, et moment som EU-domstolen selv vektla tungt i UsedSoft. Programvaredirektivet har dessuten ikke samme grensedragning mellom fysiske og ikke-fysiske objekter. Videre fremheves særtrekkene ved datamaskingprogrammer som underbygger en bredere fortolkning av «salg» i programvarevaredirektivet enn det som er nødvendig under infosocdirektivet. Avslutningsvis avviser generaladvokaten at hensynet til rettsenhet ikke kan rettferdiggjøre å trekke analogislutninger fra C‑174/15 V.O.B, hvor EU-domstolen godtok konsumpsjon ved utlån av digitale bøker, for å etablere en generell konsumpsjonsregel som kan anvendes under infosocdirektivet.

Generaladvokaten går likevel langt i å forsvare en generell konsumpsjonsrel ved særlig å fremheve markedshensyn. Dette er kanskje ikke overraskende, ettersom det nettopp var markedshensyn som så ut til å begrunne utfallet i UsedSoft. UsedSoft viste til at begrensinger i adgangen til resalg av dataprogramvarer ikke skal gå lenger enn det som er «nødvendigt for at bevare den omhandlede intellektuelle ejendomsrets særlige genstand» (C-128/11 UsedSoft, avsnitt 63). Dette som kan tolkes som en henvisning til C-78/70 Deutsche Grammophon v Metro som etablerte at begrensingen i fri flyt av varer må begrunnes «af de rettigheder ... som er denne ejendoms særlige genstand» (11). 

Generealadvokaten påpekte dessuten hensynet til privatlivets fred, i den forstand at fri distrubisjon på et sekundærmarked potensielt kan gi gevinst i personvernshenseende. Dette argumentet ble først fremlagt av Julie Coheni 1996, og har siden vært hyppig brukt av den delen av litteraturen som er positive til en adgang til digital konsumpsjon.

For generaladvokaten er disse argumentene likevel ikke tilstrekkelige for at man skal kunne godta digital konsumpsjon, da de må anses mer som politiske argumenter som derfor har liten juridisk vekt. 

Generealadvokat drøftelse baserer seg i stor grad på å beskytte opphavers markedsinteresser, et argument man blant annet kan kjenne igjen fra Allposters (C-419/13 Allposters, avsnitt 48). Datamaskionprogrammer er ment å brukes over lang tid, mens det er mindre grunn til å beholde digitale produkter som filmer og E-bøker etter at innholdet i produktet er konsumert (i ikke-juridisk forstand). Å åpne for videresalg av datamaskinprogrammer rammer derfor ikke markedsinteressene til opphaver i samme grad som det å åpne for videresalg under infosocdirektivet som ved f.eks e-bøker.

Samme logikk ligger til grunn når det vises det til at digitale produkter generelt ikke rammes av tidens tann, og derfor vil ramme markedsinteressene til opphavere hardere enn fysiske produkter. Et annet lignende argument er risikoen for reproduksjon. At første kjøper mister tilgangen til datamaskinprogrammet var et av premissene for at konsumpsjon skulle anses som lovlig i UsedSoft. Internetts natur er likevel at digitale produkter lett kan kopieres og sprees. Risikoen for ulovlig deling er derfor særlig stor på internett. 

Trolske reflektsjonerrundt EU-domstolens veivalg

Generaladvokatens anbefaling innebærer at e-bøker og andre verk enn datamaskinprogrammer, ikke er gjenstand for digital konsumpsjon. Det er ingen grunn til å tro at EU-domstolen ikke vil følge anbefalingen. I kjernen er sondringen mellom fysiske «varer» og ikke-fysiske «tjenester», hvor sistnevnte aktualiserer Infosoc art.3. Anbefalingen er i prinsippet en bekreftelse av den linjen EU-domstolen la seg på allerede i Allposters, og er derfor ikke overraskende.

Det er verdt å merke seg at generaladvokaten legger opp til en avveining av de overordende hensynene som gjør seg gjeldende. Denne utviklingen, som ble introdusert i C-201/13 Deckmyn (omtalt av immaterielrettstrollet her) og som vi senest så tidligere i år ved C-516/17 Spiegel Online (omtalt av immateriellrettstollet her), kan gi anvisning på en metodisk mer pragmatisk utvikling i europeisk opphavsrett. Torremans, Favale og Kretschmer har skrevet mer om utvilingen i denne artikkelen fra 2015 og senere i 2018.

Det kanskje mest overraskende med anbefalingen er hvor langt generaladvokaten går i å imøtegå argumentene for konsumpsjon. Dette tjener til å styrke anbefalingenes legitimitet som en objektiv fremstilling av rettstilstanden. Etter dette trollets syn er imidlertid avvisningen av markedshensynene som rettspolitiske litt i overkant simpel. Sett i lys av at konsumpsjonsregelens opphav i EU-retten har sitt grunnlag i ideen om markedsfrihet, er dette  en avveining av helt legitime argumenter. Frykten for reproduksjon kan også, ved dagens teknologi, avhjelpes. Amazon har allerede sikret seg en patent på et system for videresalg av e-bøker. Enkelte av argumentene virker derfor mindre overbevisende.

Etter min mening er imidlertid det mest interessante i anbefalingen er at Generaladvokaten påpeker at digitale produkter, som følge av manglende materielt uttrykk, ligger utenfor det man kan stifte eiendomsrett til. Synspunktet er utvilsomt uttrykk for gjeldende rett. Likevel gir det uttrykk for en forståelse av eiendomsrettsbegrepet som på sikt kan bli problematisk i en stadig mer digitialisert tilværelse.

Gode grunner grunner taler for at anbefalingene bør tas til følge av EU-domstolen. Dette vil etterlate konsumpsjonsadgangen i programvaredirektivet som en ensom svale i europeisk opphavsrett. Likevel bør et slikt resultat også signalisere behovet for at den offentlige samtalen tar for seg eiendomsrettsbegrepets fremtid i en digitalisert kontekst. 

PS. I en avgjørelse fra Tribunal de Grande Instance de Paris en uke etter generaladvokatens anbefaling, legges det til grunn at digitalt nedlastbare dataspill er gjenstand for konsumpsjon, og at innehavere av en konto på spilltjenesten Steam derfor kan videreselge spill de har kjøpt innenfor rammene av tjenesten. (Avgjørelsen har også fått oppmerksomhet i norske (spill)medier, se her og her). På samme måte som Amazons patenterte fremgangsmåte for videresalg av e-bøker, avhjelpes her faren for at den som videreselger beholder sin kopi, fordi videresalget skjer innenfor rammene av Steam-platformen. Om EU-domstolen følger generaladvokatens anbefaling, er dette likevel en avgjørelse som klart nok ikke kan opprettholdes.

Emile Schjønsby-Nolet

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar