01 november 2014

«Den tvangsmessige velgjøreren» - EU-domstolens avgjørelse i C‑201/13 Deckmyn: Europeisk harmonisering av opphavsrettens ideelle rettigheter?

"Den tvangsmessige velgjøreren" -
originalen
EU-domstolen traff 3.9.2014 avgjørelse i sak C 201/13 Deckmyn. Det dreier seg med andre ord om en ikke helt ny avgjørelse. Saken reiser imidlertid både spørsmål om forholdet mellom grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og vernet mot forskjellsbehandling og opphavsretten, og en mulig de facto harmonisering av opphavsrettens ideelle rettigheter på EU-nivå. På bakgrunn av dette også er en sak Immaterialrettstrollet også tidligere har omtalt, har han kommet til at det likevel er verdt å skrive noen ord om den.

Saken omhandlet spørsmålet om omfanget av unntaket for «karikatur, parodi eller pastisj» i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. Unntaket er fakulttivt, i den forstand at medlemsstatene kan velge å innføre et unntak for parodier mv., uten å være forpliktet til det.


"Den tvangsmessige velgjøreren" -
parodien
Saken hadde sitt opphav i en sak for belgiske domstoler. Saksøker opphavsrett til den belgiske tegneserien «Suske en Wiske», herunder omslaget til en utgave av serien fra 1991, tegnet av Vandersteen. Denne hadde tittelen «De Wilde Weldoener» («Den tvangsmessige velgjøreren»). Saksøkte, Johan Deckmyn, var medlem av det politiske partiet Vlaams Belang, og av Vrijheidsfonds, som er en sammenslutning som har til formål å gi økonomisk og materiell støtte til partiet, samt trykke og spre publikasjoner i ulike medier. 

I forbindelse med en nyttårsfest arrangert av byen Gent i 2011, spredte Deckmyn en kalender som på forsiden blant annet hadde en tegning av Gents daværende borgermester kledd i en hvit toga med det belgiske flagget rundt livet, mens han kastet penger til mørhudede figurer kledd i turban og burka. Omslaget var farget oransje, noe som i følge saksøker var karakteristisk for «Suske en Wiske», og hadde følgende håndskrevne tekst: «Fré [bildets opphavsmann] fritt etter Vandersteen». Bildet ble også tilgjengeliggjort på Vlaams Belangs webside og i partiets publikasjon «De Strop», som ble spredt i Gent og i områdene rundt.

Rettighetshaverne gikk til søksmål mot Deckmyn, og fikk i Rechtbank van Eerste Aanleg (førsteinstans) medhold i at kalenderen utgjorde et opphavsrettsinngrep. Saken ble anket til Hof van beroep (ankedomstolen) i Brüssel, hvor det ble anført at kalenderen utgjorde en parodi, pastisj eller karikatur som derfor ikke innebar et opphavsrettsinngrep.

Den belgiske domstolens tolkningsspørsmål til 
EU-domstolen
Ankedomstolen måtte derfor ta stilling til omfanget av opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k, som angir at «Medlemsstaterne kan indføre undtagelser fra eller indskrænkninger i de rettigheder, der er nævnt i artikel 2 og 3 … hvis der er tale om anvendelse med henblik på karikatur, parodi eller pastiche». Ved beslutning av 8. april 2013 stilte Hof van beroep tre tolkningsspørsmål til EU-domstolen:
  1. Er begrebet »parodi« et selvstændigt EU-retligt begreb?
  2. Hvis ja, skal en parodi opfylde følgende betingelser eller have følgende kendetegn  
    • have sin egen originale karakter (originalitet)
    • på en sådan måde, at parodien ikke med rimelighed kan tilskrives ophavsmanden til originalværket
    • have til formål at more eller latterliggøre, uanset om den eventuelle kritik, der herved udøves, rammer originalværket eller nogen anden genstand eller person
    • angive kilden til det parodierede værk? 
  3. Skal et værk derudover også opfylde andre betingelser eller have andre kendetegn for at kunne betegnes som en parodi?

EU-domstolens konstruksjon av begrepet «parodi»

EU-domstolen besvarte det første spørsmålet bekreftende, og la til grunn at «parodi» måtte anses som et selvstendig EU-rettslig begrep. (punkt 17) Dette innebærer at unntaket for «parodier» i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k skal fastlegges autonomt, uavhengig av nasjonal rett. (punkt 15)

EU-domstolen slo fast at  «parodi» etter sin ordlyd måtte forstås som en frembringelse hvis vesentligste kjennetegn er at den skal være et uttrykk for humor og latterliggjøring som skal vekke en forestilling om et eksisterende verk, samtidig som den skal utvise synlige forskjeller i forhold til originalverket. (punkt 20) 

I dette lå det derimot ingen forutsetning om at parodien måtte parodiere originalverket. (punkt 21) En parodi kan med andre ord, som Generaladvokaten skriver i sin uttalelse, både være en «parodi av» et verk, der gjenstanden for parodien er det gjengitte verket, og «parodi med» et verk, der gjenstanden for parodien er noe annet enn det opphavsrettslig beskyttede verket, noe som var tilfellet med «Den tvangsmessige velgjøreren» (Generaladvokatens  anbefaling punkt 59)

Det fremgikk heller ikke av hverken den språklige forståelsen eller av andre forhold at en parodi må han en egen original karakter ut over at det foreligger synlige forskjeller mellom parodien og originalverket. (punkt 21) Det kunne heller ikke utledes en forutsetning om at parodien med rimelighet måtte kunne tilskrives en annen person enn opphavsmannen til originalverket eller at parodien måtte angi kilden i form av originalverket. (punkt 21)


Parodibegrepet som en avveining mellom grunnleggende rettigheter

EU-domstolen legger imidlertid til grunn at anvendelsen av unntaket for parodier også forutsetter at rettsanvender må finne en rimelig balanse mellom på den ene siden rettighetshaverne som er beskyttet etter opphavsrettsdirektivet artikkel 2 og 3, og på den annen side ytringsfriheten til den som påberoper seg unntaket for parodier i artikkel 5 nr. 3 bokstav k. (punkt 27)

I den konkrete saken var enkelte av karakterene i originalverket som «velgjøreren» kastet mynter til erstattet med mørkhudede personer – en fremstilling som kunne sies å formidle et diskriminerende budskap. Parodien, og dens likheter med originalverket, gjorde dermed at originalverket kunne forbindes med et slikt budskap. (punkt 29)

EU-domstolen uttaler her at  man må «ta i betraktning» prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge og etnisk opprinnelse slik dette har blir konkretisert i direktiv 2000/43/EF og bekreftet blant annet gjennom artikkel 21 (1) i EUs charter om grunnleggende rettigheter. (punkt 30)

Generaladvokaten hadde i sin anbefaling uttalt at en nasjonal domstol ved sin tolkning av parodibegrepet, i den grad saken krever det, skal «hämta inspiration i de grunnläggande rättigheterne i stadgan och göra lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver». (Generaladvokatens anbefaling punkt 88)

Dette reiste spørsmål om den avveining den nasjonale domstolen må foreta er en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge og etnisk opprinnelse mer generelt, eller om det er en annen type avveining som skal foretas, der man også tar hensyn til opphavsmannens interesse i at hans verk forbindes med et diskriminerende budskap, og hva som i så fall er innholdet i denne avveiningen.

EU-domstolens avgjørelse er her langt klarere, og etterlater lite tvil om at den avveining som skal foretas er en generell avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge og etnisk opprinnelse mer generelt.

EU-domstolen uttaler imidlertid at rettighetshaver «under disse omstændigheder… i princippet [har] en legitim interesse i, at det beskyttede værk ikke forbindes med et sådant budskab». (punkt 31) Spørsmålet er imidlertid hvor langt denne interessen rekker. 

Dersom det er snakk om et budskap som er så diskriminerende at avveiningen mellom diskrimineringsvernet og ytringsfriheten i seg selv innebærer at budskapet må forbys, er det ikke tvilsomt at rettighetshaver også har en legitim interesse i at hans verk ikke forbindes med et slikt budskap. Fra nyere norsk rettspraksis kan nevnes Rt. 2007 s. 1807, der uttalelser til en avis blant annet om at jøder «ikke [er] mennesker, de er parasitter som skal renskes ut» ble anses å være i strid med strl. § 135.

Tegningen av «den tvangsmessige velgjørerern» faller imidlertid ikke i denne kategorien. Det er her snakk om en relativt uskyldig fremstilling, hvor et forbud åpenbart vil komme i konflikt med ytringsfriheten. Spørsmålet blir da om rettighetshavers «legitime interesser» går lenger enn dette.

EU-domstolens avgjørelse besvarer ikke dette direkte. Men formuleringen om at rettighetshaverne «under disse omstendigheter», dvs. når man tar i betraktning vernet mot forskjellsbehandling, har en legitim interesse i at hans verk ikke blir forbundet med et diskriminerende budskap, kan tyde på at EU-domstolen mener at dette utelukkende avhenger av en avveining mellom ytringsfriheten og diskrimineringsvernet.

Det vil i så fall bety at hensynet til rettighetshaver og hans opphavsrett ikke kan utgjøre en legitim begrensning av ytringsfriheten, i alle fall ikke ved fastleggelsen av parodibegrepet. Dette må i så fall sies å være et diskutabelt standpunkt. 

Til sammenligning anser Den europeiske menneskerettighetsdomstolen opphavsretten som en legitim begrensning av ytringsfriheten. I sine to saker om forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten har EMD lagt til grunn at retten til å gjøre informasjon tilgjengelig for allmennheten, også opphavsrettsbeskyttede verk, er beskyttet av ytringsfriheten i EMK artikkel 10 nr. 1. 

Begrensninger i denne retten, typisk for å beskytte rettighetshaver gjennom opphavsretten, vil derimot anses som en begrensning av ytringsfriheten som er «nødvendige i et demokratisk samfunn» etter EMK artikkel 10 nr. 2. (Ashby Donald m.fl. v. Frankrike, dom av 10.1.2013, sak nr. 36769/08 og Fredrik Neij and Peter Sunde (The Pirate Bay) v. Sweden, dom av 19.2.2013, sak nr. 40397/12)

De facto harmonisering av ideelle rettigheter?
En ytterligere fold i EU-domstolens argumentasjon, er spørsmålet om forholdet til opphavsrettens ideelle rettigheter. Ved å legge til grunn at rettighetshaver har en «legitim interesse» i at hans verk ikke forbindes med et diskriminerende budskap, er man nemlig farlig nær opphavsmannens ideelle rett til respekt for verket, slik denne blant annet kommer til uttrykk i den norske åndsverkloven § 3 andre ledd. 

Opphavsmannens ideelle rettigheter er imidlertid ikke harmonisert på EU-nivå, hverken gjennom opphavsrettsdirektivet eller andre direktiver. Ved å forutsette at opphavsmannens «legitime interesser» er beskyttet gjennom en avveining mellom ytringsfriheten og vernet mot forskjellsbehandling, legger EU-domstolen imidlertid til rette for en de facto harmonisering av respektretten. 

For EU-domstolen er dette tilsynelatende en uforutsett konsekvens av et forsøk på å løse et, i utgangspunktet, opphavsrettslig spørsmål på grunnlag av EUs charter om grunnleggende rettigheter. På nasjonalt nivå kan man imidlertid spørre hvor stor forskjellen egentlig blir, da nasjonale domstoler i alle tilfelle må foreta en lignende avveining melllom grunnleggende rettigheter i EMK.

1 kommentar:

  1. All the games you can play on the Sega Genesis - AprCasino
    The 바카라사이트 best part is, apr casino of course, the 토토 사이트 홍보 game, is that bsjeon.net there are very few people who do a lot of the hard 바카라 사이트 work. The best part is, if the

    SvarSlett