BGH treffer avgjørelse i Pelham: 2 sekunders lydklipp - 16 år i retten

Bundesgerichtshof traff 30.4.20 avgjørelse i Kraftwerk v. Pelham (se pressemelding her) etter EU-domstolens avgjørelse i C-476/17 Pelham. Det ble her lagt til grunn at bruk av et to sekunders langt sample innebar et inngrep i produsentretten, men bare for tiden etter den tyske gjennomføringen av infosocdirektivet 22.12.2002. Da det ikke var klart om bruken av samplet hadde pågått etter dette tidspunktet, ble saken henvist tilbake til ankedomstolen OLG Hamburg for behandling av dette spørsmålet.

OPPDATERT: BGHs avgjørelse er nå (omsider) tilgjengelig.

Bundesgerichtshof
Foto: Steffen Prößdorf - CC BY-SA

I 1997 produserte den tyske musikkprodusenten Moses Pelham «Nur Mir» for den tyske artisten Sabrina Setlur. Sangen inneholdt et to sekunders sample fra «Metall auf Metall» av den kjente elektronikaduoen Kraf­twerk (hør sammenligning her). I 2004 gikk Kraftwerk til søksmål og anførte at bruken av klippet innebar et inngrep i deres produsentrett til lydklippet. Siden den gang har saken vært behandlet av tysk høyesterett (Bundesgerichtshof, BGH) to ganger og vært innom den tyske grunnlovsdomstolen. Her ble det lagt til grunn at et produsentvern av så korte lydklipp kunne innebære et inngrep i retten til kunstnerisk frihet etter den tyske grunnloven. Da saken kom tilbake til BGH ble det besluttet å forelegge saken for EU-domstolen.

EU-domstolen avsa avsa 29.7.19 dom i C-476/17 Pelham. Det ble her lagt til grunn at sampling av lydopptak som utgangspunkt ikke er tillatt, uavhengig av omfanget av klippet. Det åpnes imidlertid for at sampling ikke innebærer et inngrep i produsentvernet dersom det er «ændret og uigenkendelig for øret». (Saken er tidligere kommentert av Simon Skarstein Waaler her  og av Alan Hui her).

BGH har nå avsagt dom i saken. For bruk av samplet før den tyske gjennomføringen av infosocdirektivet 22.12.2002 la BGH til grunn at bruken av samplet i «Nur Mir» utgjorde et selvstendig verk etter den tyske opphavsrettsloven (UrhG) § 24 (1) (som tilsvarer åvl. § 6). Det ble uttalt at samplet bare inneholdt en rytmesekvens og ikke en melodi, og at unntaket i UrhG § 24 (2) for bruk av musikkverk hvor en gjenkjennelig melodi brukes som grunnlag for et nytt verk, ikke fikk anvendelse. 

En innvending var likevel at det hadde vært mulig for brukeren å selv spille inn et tilsvarende sample. I lys av at den tyske grunnlovsdomstolen i sin behandling i saken hadde fremhevet at en enerett til alle lydopptak ville gripe inn i den kunstneriske friheten, la BGH til grunn at dette ikke utelukket anvendelse av regelen om selvstendige verk i UrhG § 24 (1).

For bruk av samplet etter den tyske gjennomføringen av infosocdirektivet 22.12.2002 måtte produsentretten i UrhG § 85 (1) derimot tolkes i lys av direktivet. Dette innebar en totalharmonisering av produsentretten, og begrensninger skulle da ikke forstås på bakgrunn av den tyske grunnloven og grunnlovsdomstolen avgjørelser, men bare på bakgrunn av EU-retten og de begrensninger som lå i EUs charter for grunnleggende rettigheter.

EU-domstolen hadde i C-476/17 Pelham lagt til grunn at sampling av lydopptak innebærer et inngrep i produsentretten uavhengig av omfanget av klippet. EU-domstolen la videre til grunn at medlemsstatene ikke kunne innføre andre unntak eller innskrenkninger i denne retten enn de som er opplistet i infosocdirektivet artikkel 5. Dette utelukket anvendelse av UrhG § 24.

EU-domstolen legger riktignok til grunn at sampling ikke innebærer et inngrep i produsentvernet dersom det er «ændret og uigenkendelig for øret». Dette anses ikke å være tilfellet med samplet fra «Metall auf Metall», som må anses noe forandret, men likevel gjenkjennbart.

Pelham kunne heller ikke påberope seg sitatretten i UrhG § 51 (1) nr. 3 og (2), jf. infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav d, fordi dette forutsatte at lytteren var i stand til å oppfatte at samplet var hentet fra et annet musikkverk eller lydopptak. Dette var ikke tilfellet for «Nur mir». Bruken av samplet kunne heller ikke anses som underordnet eller tilfeldig etter UrhG § 57 (sml. åvl. § 30), jf. infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav i. Bruken av samplet i «Nur Mir» kunne heller ikke anses som en parodi, slik at avgrensningen mot parodier som var innfortolket i UrhG § 24 (1), jf. infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k, fikk anvendelse. Unntaket for pastisj i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k var heller ikke relevant, fordi et slikt unntak ikke var lovfestet i tysk rett.

Dette innebar at det bruken av samplet fra «Metall auf Metall» i «Nur mir» var rettmessig frem til og med 21.12.2002. Bruken ville derimot innebære et inngrep i Kraftwerks produsentrett fra og med 22.12.2002. BGH hadde med dette truffet sin tredje avgjørelse i saken ette 16 år i det tyske rettssystemet. Saken er imidlertid ikke over med det: Da det ikke var fastlagt om samplet var gjort tilgjengelig for allmennheten i denne perioden, ble saken sendt tilbake til Oberlandesgericht Hamburg for videre behandling av dette spørsmålet.

Immaterialrettstrollets betraktninger

Moses Pelham
Foto: Stefan Brending - CC BY-SA

I lys av EU-domstolens avgjørelse om at sampling av lydopptak i utgangspunktet omfattes av produsentretten uavhengig av omfanget av klippet, er det ikke overraskende at BGH legger til grunn at «Nur mir» innebærer et inngrep i produsentretten til «Metall auf Metall». BGH legger, ikke overraskende, til grunn at samplet fra «Metall auf Metall» er noe forandret, men likevel gjenkjennbart, og at det derfor omfattes av produsentretten.

Sitatrett er på sin side utelukket fordi brukeren ikke kunne oppfatte at samplet var hentet fra et annet musikkverk eller lydopptak. EU-domstolen avviser i sin avgjørelse at det eksisterer et de minimis-unntak for korte opptak og at produsentvernet i utgangspunktet er absolutt. Begrensningen knyttet til opptak som er endret på en slik måte at det ikke er gjenkjennelig introduseres tilsynelatende for å kompensere for dette, slik at produsentvernet ikke skal være absolutt.

Hensynet bak sitatretten forutsetter at gjengivelsen evner å fungere som en form for referanse til den opprinnelige frembringelsen. Gitt at man ikke kan henvise i musikkverk på samme måte som kan for eksempel kan i litterære verk, forutsetter dette en viss gjenkjennbarhet. Slik gjenkjennbarhet blir vanskelig jo kortere gjengivelsen er. Sett i sammenheng med fraværet av et de minimis-unntak for produsentretten, innebærer dette at det er svært vanskelig å finne et rettmessig grunnlag for gjengivelse av korte samples.  

Et annet interessant spørsmål avgjørelsen. reiser er om denne typen bruk av andres frembringelser kan anses som en pastisj. BGH avviser dette fordi infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k bare åpner medlemsstatene kan innføre (eller beholde) et slikt unntak, men at man i tysk rett ikke har benyttet seg av denne muligheten.

Etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nr. 7 (2) bokstav b er medlemsstatene derimot forpliktet til å sørge for at «anvendelse med henblik på karikatur, parodi eller pastiche» ikke anses som et opphavsrettsinngrep ved tilgjengeliggjøring av brukergenerert innhold på innholdsdelingstjenester. 

Innholdet av unntaket for pastisjer i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k har ikke vært drøftet av EU-domstolen. (I motsetning til unntakene for parodier, se C 201/13 Deckmyn, og sitater, se C-145/10 Painer og  C-516/17 Spiegel Online)

Det kan imidlertid argumenteres for en relativt vid forståelse av unntaket fra pastisjer, som åpner for ulike former av brukergenerert innhold som innebærer transformativ bruk av andres verk og annet beskyttet materiale (se for eksempel Senftleben, User-Generated Content – Towards a New Use Privilege in EU Copyright Law og uttalelse fra European Copyright Society, 27.,4.20 s. 9-14).

Dette vil i så fall kunne åpne for en videre adgang til bruk av samples i annet materiale når 

disse gjøres tilgjengelig på innholdsdelingstjenester.

PS: Celine Dion har også blitt samplet, blant annet av denne parodiske(?) badsturapen. Men her er det formodentlig betalt for bruken.

Generaladvokaten i C-263/18 Tom Kabinet: Ingen digital konsumpsjon av e-bøker

Generaladvokat Szpunar avga 10.9.19 sin anbefaling i C-263/18 Tom Kabinet. Det legges her til grunn at tilgjengeliggjøring av e-bøker for nedlasting ikke er spredning etter infosocdirektivet artikkel 4, men overføring til allmennheten etter artikkel 3. Dette innebærer at e-bøker og andre verk enn datamaskinprogrammer ikke er gjenstand for digital konsumpsjon. Slike verk kan derfor ikke videreselges uten samtykke fra rettighetshaver. Emile Schjønsby-Nolet kommenterer saken.

Det nederlandske selskapet Tom Kabinet driver et onlinemarked for brukte E-bøker som selskapet har kjøpt av ofisielle forhandlere eller privatpersoner. E-bøkene selges videre til andre privatpersoner innenfor rammene av en «leseklubb». Når selskapet kjøper fra privatpersoner krever det at de sletter sine egne eksemplarer og merker sine egne eksemplarer med et digitalt vannmerke for å sikre at eksemplaret er lovlig.

Nederlands Uitgeversverbond  (NUV) og Groep Algemene Uitgevers (GAU), er sammenslutninger som forsvarer nederlandske utgiveres interesser. NUV og GAU begjærte midlertidig forføyning mot Tom Kabinet for opphavsrettsinngrep. Da saken stod for Rechtbank Den Haag ble det stilt spørsmål til EU-domstolen om tilgjengeliggjøring av E-bøker på nett måtte anses som spredning («distribution») etter infosocdirektivet artikkel 4 nr. 1, og om dette i så fall innebar at retten til videre spredning var konsumert når e-bøkene ble solgt første gang. 

Spørsmålet må ses på bakgrunn av avgjørelsen i C-128/11 UsedSoft som anerkjenner en (begrenset) digital konsumpsjon av datamaskinprogrammer. EU-domstolen anser her overdragelsen av en programvarelisens som et «sale» som utløser konsumpsjon etter programvaredirektivet (direktiv 2009/24/EF) artikkel 4 nr. 2. Den som får lisensen overdratt til seg kunne deretter skaffe seg et nytt eksemplar ved å laste dette ned fra rettighetshavers nettside. Sikkerhetseksemplar kan derimot ikke overdras på samme måte jfr. C-166/15 Microsoft. Videreoverdragelse forutsetter videre at visse vilkår til betalingsform og at første mottakers egen tilgang opphører etter videresalget jfr. C-128/11 UsedSoft avsnitt 70 og 78.

Avgjørelsen i UsedSoft var overraskende da den kom. Det var antatt at programvaredirektivet la til grunn at datamaskinprogrammer ikke kunne klassifiseres som varer («goods») men som tjenester («services»), og derfor falt utenfor konsumpsjonsregelen. Siden UsedSoft har spørsmålet om konsumpsjonsregelen også gjelder for digitale produkter etter infosocdirektivet, for eksempel e-bøker, vært en «het potet» i europeisk opphavsrett.

Hovedpunktene i generaladvokatens anbefaling

Generaladvokaten tar i sin anbefaling utgangspunkt i infosocdirektivets tilknytning til WIPOs opphavsrettstraktat WCT. Traktaten søker å etablere «a minimum level of protection». Å nedprioritere retten til overføring («the right of communication») til fordel for spredningsretten, som har en konsumpsjonsregel, vil innebære at man etablerer et lavere nivå av beskyttelse for opphaver enn det WCT legger opp til. Generaladvokaten knytter dessuten spredningsretten til opphavsrettlig materiale som kan spres som håndgripelige (fysiske, eller «tangible») ojekter i WTC art. 6 og 7, et utgangspunkt som i infosocdirektivet er direkte inkorporert i fortalens punkt 24, 25, 28 og 29. Tolkningen taler for at det bare er fysiske objekter er «varer» som kan konsumeres, mens digitale produkter må anses som «tjenester» som omfattes av «overføring til allmennheten» etter infosocdirektivet artikkel 3, som ikke utløser konsumpsjon. 

Generaladvokaten legger også til grunn at ordlyden i infosocdirektivet art. 4 taler mot konsumpsjon. Denne forutsetter en overføring av eiendomsretten. En digital fil har ingen materiell form, og kan derfor ikke sies å ligge under eiendomsretten i civil law-tradisjonen. Dermed kan det heller ikke sies å være en overføring av eiendomsretten til en digital fil ved første salg av et ikke-fysisk eksemplar. 

Konsumpsjon av e-bok
Foto: Pexels

Generaladvokatens standpunkt harmonerer for det første med det som ser ut til å være det mest utbredte standpunktet i rettslitteraturen, og er på mange møter en videreføring av premissene EU-domstolen la for drøftelsen av konsumpsjon under C-419/13 Allposters i 2015, der EU-domstolen klargjorde at konsumpsjon kun gjør seg gjeldende på «rørlige genstand[er ] [som] legemliggør et beskyttet ... eksemplar» (merk at saken ikke ser ut til å være referert i anbefalingen. Immateriellrettstollet har skrevet om avgjørelen her.)

Hva det angår forholdet til UsedSoft, viser generaladvokaten for det første til at programvaredirektivet er lex specialis, et moment som EU-domstolen selv vektla tungt i UsedSoft. Programvaredirektivet har dessuten ikke samme grensedragning mellom fysiske og ikke-fysiske objekter. Videre fremheves særtrekkene ved datamaskingprogrammer som underbygger en bredere fortolkning av «salg» i programvarevaredirektivet enn det som er nødvendig under infosocdirektivet. Avslutningsvis avviser generaladvokaten at hensynet til rettsenhet ikke kan rettferdiggjøre å trekke analogislutninger fra C‑174/15 V.O.B, hvor EU-domstolen godtok konsumpsjon ved utlån av digitale bøker, for å etablere en generell konsumpsjonsregel som kan anvendes under infosocdirektivet.

Generaladvokaten går likevel langt i å forsvare en generell konsumpsjonsrel ved særlig å fremheve markedshensyn. Dette er kanskje ikke overraskende, ettersom det nettopp var markedshensyn som så ut til å begrunne utfallet i UsedSoft. UsedSoft viste til at begrensinger i adgangen til resalg av dataprogramvarer ikke skal gå lenger enn det som er «nødvendigt for at bevare den omhandlede intellektuelle ejendomsrets særlige genstand» (C-128/11 UsedSoft, avsnitt 63). Dette som kan tolkes som en henvisning til C-78/70 Deutsche Grammophon v Metro som etablerte at begrensingen i fri flyt av varer må begrunnes «af de rettigheder ... som er denne ejendoms særlige genstand» (11). 

Generealadvokaten påpekte dessuten hensynet til privatlivets fred, i den forstand at fri distrubisjon på et sekundærmarked potensielt kan gi gevinst i personvernshenseende. Dette argumentet ble først fremlagt av Julie Coheni 1996, og har siden vært hyppig brukt av den delen av litteraturen som er positive til en adgang til digital konsumpsjon.

For generaladvokaten er disse argumentene likevel ikke tilstrekkelige for at man skal kunne godta digital konsumpsjon, da de må anses mer som politiske argumenter som derfor har liten juridisk vekt. 

Generealadvokat drøftelse baserer seg i stor grad på å beskytte opphavers markedsinteresser, et argument man blant annet kan kjenne igjen fra Allposters (C-419/13 Allposters, avsnitt 48). Datamaskionprogrammer er ment å brukes over lang tid, mens det er mindre grunn til å beholde digitale produkter som filmer og E-bøker etter at innholdet i produktet er konsumert (i ikke-juridisk forstand). Å åpne for videresalg av datamaskinprogrammer rammer derfor ikke markedsinteressene til opphaver i samme grad som det å åpne for videresalg under infosocdirektivet som ved f.eks e-bøker.

Samme logikk ligger til grunn når det vises det til at digitale produkter generelt ikke rammes av tidens tann, og derfor vil ramme markedsinteressene til opphavere hardere enn fysiske produkter. Et annet lignende argument er risikoen for reproduksjon. At første kjøper mister tilgangen til datamaskinprogrammet var et av premissene for at konsumpsjon skulle anses som lovlig i UsedSoft. Internetts natur er likevel at digitale produkter lett kan kopieres og sprees. Risikoen for ulovlig deling er derfor særlig stor på internett. 

Trolske reflektsjonerrundt EU-domstolens veivalg

Generaladvokatens anbefaling innebærer at e-bøker og andre verk enn datamaskinprogrammer, ikke er gjenstand for digital konsumpsjon. Det er ingen grunn til å tro at EU-domstolen ikke vil følge anbefalingen. I kjernen er sondringen mellom fysiske «varer» og ikke-fysiske «tjenester», hvor sistnevnte aktualiserer Infosoc art.3. Anbefalingen er i prinsippet en bekreftelse av den linjen EU-domstolen la seg på allerede i Allposters, og er derfor ikke overraskende.

Det er verdt å merke seg at generaladvokaten legger opp til en avveining av de overordende hensynene som gjør seg gjeldende. Denne utviklingen, som ble introdusert i C-201/13 Deckmyn (omtalt av immaterielrettstrollet her) og som vi senest så tidligere i år ved C-516/17 Spiegel Online (omtalt av immateriellrettstollet her), kan gi anvisning på en metodisk mer pragmatisk utvikling i europeisk opphavsrett. Torremans, Favale og Kretschmer har skrevet mer om utvilingen i denne artikkelen fra 2015 og senere i 2018.

Det kanskje mest overraskende med anbefalingen er hvor langt generaladvokaten går i å imøtegå argumentene for konsumpsjon. Dette tjener til å styrke anbefalingenes legitimitet som en objektiv fremstilling av rettstilstanden. Etter dette trollets syn er imidlertid avvisningen av markedshensynene som rettspolitiske litt i overkant simpel. Sett i lys av at konsumpsjonsregelens opphav i EU-retten har sitt grunnlag i ideen om markedsfrihet, er dette  en avveining av helt legitime argumenter. Frykten for reproduksjon kan også, ved dagens teknologi, avhjelpes. Amazon har allerede sikret seg en patent på et system for videresalg av e-bøker. Enkelte av argumentene virker derfor mindre overbevisende.

Etter min mening er imidlertid det mest interessante i anbefalingen er at Generaladvokaten påpeker at digitale produkter, som følge av manglende materielt uttrykk, ligger utenfor det man kan stifte eiendomsrett til. Synspunktet er utvilsomt uttrykk for gjeldende rett. Likevel gir det uttrykk for en forståelse av eiendomsrettsbegrepet som på sikt kan bli problematisk i en stadig mer digitialisert tilværelse.

Gode grunner grunner taler for at anbefalingene bør tas til følge av EU-domstolen. Dette vil etterlate konsumpsjonsadgangen i programvaredirektivet som en ensom svale i europeisk opphavsrett. Likevel bør et slikt resultat også signalisere behovet for at den offentlige samtalen tar for seg eiendomsrettsbegrepets fremtid i en digitalisert kontekst. 

PS. I en avgjørelse fra Tribunal de Grande Instance de Paris en uke etter generaladvokatens anbefaling, legges det til grunn at digitalt nedlastbare dataspill er gjenstand for konsumpsjon, og at innehavere av en konto på spilltjenesten Steam derfor kan videreselge spill de har kjøpt innenfor rammene av tjenesten. (Avgjørelsen har også fått oppmerksomhet i norske (spill)medier, se her og her). På samme måte som Amazons patenterte fremgangsmåte for videresalg av e-bøker, avhjelpes her faren for at den som videreselger beholder sin kopi, fordi videresalget skjer innenfor rammene av Steam-platformen. Om EU-domstolen følger generaladvokatens anbefaling, er dette likevel en avgjørelse som klart nok ikke kan opprettholdes.

Emile Schjønsby-Nolet

EU-domstolen i C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online I: Det skal foretas en reell avveining mellom opphavsretten og hensynet til ytringsfriheten

EU-domstolen avsa 29.7 dom i to saker om forholdet mellom opphavsretten på den ene side og ytrings-, presse- og informasjonsfriheten på den andre side: C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online. Avgjørelsene slår, ikke uventet, fast at unntakskatalogen i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3 er uttømmende. Det forutsettes imidlertid  at nasjonale domstoler skal foreta en reell avveining mellom hensynet til ivaretakelse av opphavsretten og hensynet til ivaretekalsen av grunnleggende rettigheter som ytrings- og pressefriheten. Det fremheves at sistnevnte skal tillegges særlig vekt på om anvendelsen av det opphavsrettslig beskyttede verket inngår i en offentlig samtale eller en politisk debatt om et tema av allmenn interesse.

Sakene behandlet i tillegg spørsmål knyttet til originalitetskravet, og det nærmere innholdet av unntakene for dagshendinger og sitater i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3. Dette vil bli behandlet i en senere bloggpost.

EU-domstolen
Foto: Cédric Puisney, CC 2.0

C-469/17 Funke Medien omhandlet en rekke tyske militærrapporter fra 2001 til 2012, som ga opplysninger om utplasseringen av tyske styrker og soldater («die Afghanistan-Papiere»).

Funke Medien betjener nettsiden for den tyske avisen Westdeutche Allgemeine Zeitung, og søkte i 2012 om innsyn rapportene. Disse var klassifisert med «resticted access», og innsyn ble derfor nektet. Rapportene ble likevel lekket til Funke Medien, som publiserte disse. Den tyske staten begjærte derfor midlertidig forføyning og anførte at publiseringen innebar et opphavsrettsinngrep.

C-516/17 Spiegel Online omhandlet den tyske politikeren Volker Beck, som var forfatter av en artikkel som argumenterte for dekriminalisering av pedofili. Denne ble i 1988 publisert i en artikkelsamling med tittelen «Der pädosexuelle Komplex». Beck hevdet imidlertid at forleggeren hadde endret artikkelens tittel og deler av innholdet, og tok derfor avstand fra den publiserte artikkelen. For å vise forskjellene, la Beck etter hvert ut manuskriptet medet påtrykk skrått over hver side som tok avstand fra innholdet i artikkelen.

Like før forbunddagsvalget i 2013 publiserte den tyske nettavisen Spiegel Online en artikkel som hevdet at forskjellene mellom det opprinnelige manuskriptet og den publiserte artikkelen var uvesentlige, og at endringene som var gjort ikke endret budskapet i artikkelen. For å påvise dette la Spiegel ut de to versjonene ut for nedlasting slik at leserne selv kunne ta stilling til dette.

Beck krevde at Spiegel Online fjernet det opprinnelige manuskriptet og i stedet la ut lenke til den kommenterte versjonen på hans nettside. Dette ble avslått, og Beck gikk da til søksmål for å få fjernet artikkelen, da han hevdet at dette grep inn i hans enerett til tilgjengeliggjøring og krenket hans rett til respekt for verket. Spiegel anførte at publiseringen var lovlig, og påberopte blant annet at bruken kunne begrunnes i at unntaket for bruk av verk i forbindelse med dagshendinger samt sitatretten. Disse bestemmelsene måtte  forstås vidt når disse ble tolket i lys av informasjonsfriheten og pressefriheten slik disse hadde kommet til uttrykk i EUs charter for grunnleggende rettigheter.

EU-domstolens avgjørelser

De sentrale spørsmålene i begge avgjørelsene gjaldt forholdet mellom de opphavsrettslige enerettene, unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 og de grunnleggende rettighetene til ytrings-, informasjons- og pressefrihet i EUs charter for menneskerettigheter. Dette ga seg uttrykk i at spørsmål 1-3 og svarene på disse så å si var likt formulert i begge avgjørelsene.

Spørsmål 1: Unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 gir medlemsstatene et spillerom ved gjennomføringen i nasjonal rett



Infosocdirektivet artikkel 5 inneholder en liste over det som i utgangspunktet er valgfrie unntak fra de opphavsrettslige enerettene, som medlemsstatene kan velge å innføre. Dette omfatter blant annet rett til å anvende åndsverk i rapporteringen av dagshendinger i  artikkel 5 nr. 3 c) og sitateretten i artikkel 5 nr. 3 d). Gjennom sitt første spørsmål ønsket Bundesgerichtshof svar på om de enkelte unntakene i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 innebærer en fullharmonisering, eller om bestemmelsene gir medlemsstatene et visst spillerom ved gjennomføringen i nasjonal rett. For tysk rett hadde dette særlig betydning for anvendelsen av bestemmelser om grunnleggende rettigheter. Dette henger dels sammen med at den tyske grunnlovsdomstolen ikke vurderer fullharmoniserte bestemmelser opp mot vernet av slike rettigheter i den tyske grunnloven, men bare opp mot rettigheter i EUs charter for menneskerettigheter (Spiegel avsnitt 17).

EU-domstolen tok utgangspunkt i at formålet med infosocdirektivet ikke var en fullharmonisering av opphavsretten på europeisk nivå (Funke avsnitt 34/Spiegel avsnitt 23). Det fremheves at ordlyden i bestemmelsene om hhv. dagshendinger og sitater i artikkel 5 nr. 3 c) og d) gir anvisning på skjønnsmessige vurderinger som at gjengivelsen ikke må gå lenger enn «det informative formål berettiger til» og at sitater må være i samsvar med «god skikk». Dette innebar at disse bestemmelsene ikke tok sikte på full harmonisering, og at medlemsstatene derfor har et visst spillerom ved gjennomføringen av dem.

Denne «skjønnsmarginen» er imidlertid ikke ubegrenset. Medlemsstatene må for det første overholde EU-rettens alminnelige prinsipper, herunder proporsjonalitetsprinsippet. Dette innebører at  bestemmelsene i direktivet må tolkes på en måte som er egnet til å sikre formålet med direktivet og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å sikre dette formålet (Funke avsintt 49/Spiegel avsnitt 34). For det andre kan skjønnsmarginen ikke anvendes på en måte som er i strid direktivets formål om innføring av et høyt beskyttelsesnivå og sikring av funksjonen til det indre maredet, jf. fortalen avsnitt 1 og 9 (Funke avsintt 50/Spiegel avsnitt 38).  For det tredje begrenses den av trestegstesten i artikkel 5 nr. 5 (Funke avsintt 52/Spiegel avsnitt 37).  Og for det fjerde begrenses den av EUs charter for grunnleggende rettigheter (Funke avsintt 53/Spiegel avsnitt 38).

Hovedkvarteret til Funke Medien
Foto: Wiki05, CC BY-SA 4.0

Spørsmål 3: Informasjonsfriheten og pressefriheten i charterets artikkel 11 kan ikke begrunne unntak fra eneretten ut over unntakene og innskrenkningene som hjemles i artikkel 5 nr. 2 og 3

Ikke overraskende legger EU-domstolen i svaret på spørsmål 3, til grunn at katalogen over unntak og innskrenkninger i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3 er uttømmende, og ikke kan suppleres med andre unntak eller begrensninger. Dette begrunnes blant annet i at en slik tolkning vil kunne skade effektivitetet av harmonisering av opphavsretten som direktivet tilstreber (Funke avsnitt 62/Spiegel avsnitt 47). Dette innebærer at avbalanseringen av opphavsretten mot andre grunn­leggende rettig­heter som ytrings-, presse- og infor­masjons­frihet slik disse kommer til uttrykk i EUs charter for menneske­rettigheter, må skje innenfor listen av unntak i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3.

Spørsmål 2: Nasjonale domstoler skal avveie hensynet til ytrings-, presse- og informasjonsfriheten opp mot hensynet til opphavsretten ved fastleggelsen av rekkevidden av unntaket for dagshendinger og sitater i artikkel 5 nr. 3 c) og d)

Dette avdempes av at EU-domstolen i svaret på spørsmål 2 legger til grunn at rekkevidden av unntakene skal avveie hensynet til de grunnleggende rettighetene ved fastleggelsen av omfanget av unntakene.  Unntakene skal riktignok i utgangspunktet tolkes strengt (Funke avsintt 69/Spiegel avsnitt 53).  Dette må imidlertid veies opp mot at unntakskatalogen i artikkel 5 nr. 2 og 3 har karakter av å være rettigheter for brukerne (Funke avsintt 70/Spiegel avsnitt 54).

Unntakene og begrensningene i artikkel 5 skal derfor tolkes slik at man sikrer at disse blir effektive og oppnår sitt formål. Dette er av særlig betydning når unntakene og begrensningene har som formål å sikre overholdelse av grunnleggende rettigheter, slik tilfellet er for retten til bruk i forbindelse med dagshendinger i artikkel 5 nr. 3 c) og sitatrettenn i artikkel 5 nr. 3 d) (Funke avsintt 71/Spiegel avsnitt 55).

Selv om immaterialrettighetene er beskyttet gjennom EUs charter for grunnleggende rettigheter artikkel 17 nr. 2, innebærer dette på ingen måte at disse rettighetene er absolutte (Funke avsintt 72/Spiegel avsnitt 56).  Det fremheves at artikkel 5 nr. 3 c) og d) innebærer at ytringsfriheten og pressefriheten i chareterets artikkel 11 skal tillegges særlig vekt Det påpekes at charteret skal sikre sammenheng mellom retttighetene i dette og de tilsvarende rettighetene i EMK (Funke avsintt 73/Spiegel avsnitt 57).  Her fremheves det at det fremgår av prakis fra EMD i avveiningen mellom opphavsretten og ytringsfriheten, legger særlig vekt på om anvendelsen av verket inngår i en offentlig samtale eller en politisk debatt om et tema av allmenn interesse (Funke avsintt 76/Spiegel avsnitt 58).

På bakgrunn av dette er opp til den nasjonale domstolen å avveie rettighetshavers eneretter etter artikkel 2 a) og artikkel 3 nr. 1 på en måte som tar hensyn til brukerenes rettigheter i unntaksbestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 c) og d), respekterer bestemmnelsens ordlyd, sørger for at tolkningen gjør at bestemmelsene blir effektive og fullt ut er i samsvar med de grunnleggende rettigheter i EUs charter (Funke avsnitt 76/Spiegel avsnitt 59).

Immaterialrettstrollets betraktninger

Ikke overraksende legger EU-domstolen legger i C-469/17 Funke Medien og C-516/17 Spiegel Online til grunn at unntakskatalogen i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 3 er uttømmende. Dette samsvarer med svaret på det tilsvarende spørsmålet i C-476/17 Pelham, som ble avsagt samme dag (saken er tidligere omtalt i gjesteinnlegg hos IP-trollet av Simen Skarstein Waaler og Alan Hui).

Volker Beck
Foto: Stephan Röhl, CC BY SA 2.0

Dette innebærer at avbalanseringen av opphavsretten mot andre grunnleggende rettigheter som ytrings-, presse- og informasjonsfrihet slik disse kommer til uttrykk i EUs charter for menneskerettigheter, må skje innenfor listen av unntak i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 og 3.

Her er EU-domstolen mer restriktiv enn Generaladvokaten, som åpnet for at enerettene kunne avgrenses også utenfor unntakskatalogen i artikkel 5 i tilfeller hvor håndhevelse av eneretten ville gripe inn i «the essential content of a fundamental right» (Generaladvokaten i Spiegel Online, avsnitt 62). Noen stor forskjell utgjør dette neppe, da det nok er få tilfeller hvor håndhevelse av de opphavsrettslige enerettene vil gripe inn i kjernen av de grunnleggende rettighetene på denne måten.

Det forholdsvis bastante standpunktet om at unntakskatalogen er uttømmende avdempes imidlertid av at gjennomføringen av denne ikke bare skal gjøre dette på en måte som er forenelig med direktivet, men også sørge for at gjennomføringen ikke er i strid med grunnleggende rettigheter eller andre alminnelige EU-rettslige prinsipper (Funke avsnitt 68/Spiegel avsnitt 52). EU-domstolen gir med dette anvisning på at det skal foretas en reell avveining mellom rettighetshavers eneretter innenfor rammene av den avgrensning bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 innebærer i opphavsretten. Dette innebærer at opphavsrettighetene ikke står i noen særstilling, hvor bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 og de grunnleggende rettighetene utgjør snevre unntak fra de opphavsrettslige enerettene.

Inntil EU-domstolen selv tolker bestemmelsene i artikkel 5 nr. 3 mer inngående, etterlater dette et relativt vidt skjønn til medlemsstatene både til å tolke disse og til å avveie hensynet til rettighetshaverne opp mot hensynet til brukerne i lys av de grunnleggende rettighetene.

En slik avveining må også norske domstoler foreta, selv om EUs charter for grunnleggende rettigheter ikke er gjort til en del av EØS-avtalen. For det første skal infosocdirektivet tolkes på samme måte innenfor hele EØS-området. Når EU-domstolen legger til grunn at avveiningen mellom infosocdirektivets eneretter og avgrensningene av disse skal gjøres på grunnlag av charteret, vil man i Norge måtte gjøre en tilsvarende avveining når man har gjennomført direktivet. Charteret bestemmer dessuten i artikkel 52 at bestemmelser som samsvarer med bestemmelser i EMK skal tolkes på samme måte som disse bestemmelsene. For alle praktiske formål vil avveiningen mellom enerettene og avgrensningene av disse måtte bli den samme ved norske domstoler som den er ved EU-landenes domstoler.

Som en del av denne avveiningen er det videre interessant at EU-domstolen fremhever at unntakene i artikkel 5 nr. 3 må anses som rettigheter for brukerne:

«[A]lthough Article 5 … is expressly entitled ‘Exceptions and limitations’, it should be noted that those exceptions or limitations do themselves confer rights on the users of works or of other subject matter.» (Funke avsintt 74/Spiegel avsnitt 50).

Unntakene i artikkel 5 nr. 3 har tradisjonelt vært ansett som valgfrie for medlemsstatene, i den forstand at det er opp til medlemstatene om de ønsker å innføre slike unntak. Men om de gjør det kan disse unntakene ikke gå lenger enn det som følger av direktiver. Dette synes også å følge av ordlyden i bestemmelsen som angir at medlemsstatene «may provide for exceptions or limitations» til enerettene «in the following cases».

Det er for så vidt ikke nytt at EU-domstolen fremhever artikkel 5 nr. 3 som rettigheter for brukerne (C-117/13 Eugen Ulmer KG, avsnitt 43 og C‑145/10 Painer, avsnitt 132) eller fremhever at det skal skje en avveining mellom rettighetshavers og brukernes rettigheter (C‑467/08 Padawan avsnitt 43 og C-201/13 Deckmyn, avsnitt 26).

I Funke og Spiegel Online får uttalelsen om at unntakene utgjør rettigheter for brukerne først og fremst betydning ved å fremheve betydningen av avveiningen mellom hensynet til rettighetshaverne og brukerne av åndsverk. Dette er for så vidt viktig nok. Fra et norsk ståsted vil man kunne nikke anerkjennende til et synspunkt om at «lånereglene» i åndsverkloven kapittel 3 ikke anses som unntak fra eneretten, men som reelle begrensninger i enerettene. Så langt mener EU-domstolen neppe å gå. Det fremheves fortsatt at unntakene i utgangspunktet tolkes strengt (Funke avsintt 69/Spiegel avsnitt 53). Fremhevelsen av at det skal foretas en reell avveining, kan likevel få betydning for den vurderingen nasjonale domstoler må foreta.

Dette gir seg tilsynelatende også utslag i tolkningen av unntaket for gjengivelse i forbindelse med dagshendinger, hvor dette i Spiegel Online tolkes noe mer enn en minimumsbestemmelse (avsnitt 62-70). Når Tyskland først har valgt å gi et unntak for dagshendinger måtte dette også tolkes EU-autonomt, slik at det ikke kunne oppstilles et krav om at man måtte ha forsøkt å innhente samtykke fra rettighetshaver før gjengivelsen.

Tiden får vise om EU-domstolen gjør mer ut av dette rettighetsperspektivet. I lys av ordlyden kan det virke å gå vel langt å tolke artikkel 5 nr. 3 som noe annet enn unntak som medlemsstatene står fritt til å velge om de skal gjennomføre. Gitt at det skal skje en reell avveining mellom enerettene og bestemmelsene i charteret, er det imidlertid ikke utelukket at EU-domstolen i fremtiden kommer til at medlemsstatene er forpliktet til å gjennomføre enkelte av unntakene i artikkel 5 nr. 3, slik Generaladvokaten antyder i sin anbefaling i C-476/17 Pelham (avsnitt 77).

EU-domstolen i C-476/17 Pelham: Sampling av lydklipp innebærer ikke et inngrep i produsentvernet dersom klippet er endret på en måte så det ikke lenger er gjenkjennelig

EU-domstolen avsa 29.7.19 dom i C-476/17 Pelham, hvor det legges til grunn at sampling av lydopptak som utgangspunkt ikke er tillatt, uavhengig av omfanget av klippet. Det åpnes imidlertid for at sampling ikke innebærer et inngrep i produsentvernet dersom det er «ændret og uigenkendelig for øret». Videre avklarer EU-domstolen at sitatretten forutsetter at det siterte er gjenkjennelig, og at medlems­statene ikke kan innføre andre unntak og innskrenkninger utover det som følger av infosoc-direktivets artikkel 5.

Simon Skarstein Waaler har skrevet masteroppgave om temaet, og kommenterer her dommen.

Moses Pelham
Foto: Stefan Brending, CC-BY-SA-3.0

I 1997 produserte den tyske musikkprodusenten Moses Pelham «Nur Mir» for den tyske artisten Sabrina Setlur. Sangen inneholdt et to sekunders sample fra «Metall auf Metall» av den kjente elektronikaduoen Kraf­twerk (hør sammenligning her). Kraftwerk gikk til søksmål og anførte at bruken av klippet innebar et inngrep i deres produsentrett til lydklippet. Saken har versert i det tyske rettssystemet siden slutten av 90-tallet, og har blant annet vært innom den tyske grunnlovsdomstolen. Her ble det lagt til grunn at et produsentvern av så korte lydklipp kunne innebære et inngrep i retten til kunstnerisk frihet etter den tyske grunnloven. Da saken kom tilbake til tysk høyesterett (Bundesgerichtshof) ble det besluttet å forelegge seks spørsmål for EU-domstolen.

EU-domstolens avgjørelse

Spørsmål 1 og 6: Rekkevidden av produsentvernet etter infosoc-direktivets artikkel 2 bokstav c og forholdet til EU-charteret

Under en samlet behandlingen av spørsmål 1 og 6 stilte EU-domstolen spørsmål om infosoc-direktivet (direktiv 2001/29) artikkel 2 bokstav c, i lys av EU-charteret, skal fortolkes slik at selv en kort reproduksjon av et lydopptak som inkorporeres i et nytt lydopptak omfattes av produsentvernet (avsnitt 26).  

Det legges her til grunn at selv en «meget kort ludprøve af et fonogram i princippet ... betragtes som en ´delvis´ repdroduktion af dette fonogram», og at produsenten av dette i utgangspunktet kan forby slik bruk av korte samples (avsnitt 29).

Videre trekker de frem direktivets overordnede formål som er å «indføre et højt beskyttelseniveau» og understreker at investeringshensynet, og muligheten til å sikre tilfredsstillende avkastning og økonomisk sikkerhet for produsenten, er hovedformålet med produsentvernet (avsnitt 30). 

Produsentvernet må imidlertid avveies opp mot kunstnerisk frihet og ytringsfrihet (avsnitt 34). Man må derfor finne en «rimelig balance» mellom hensynet til kreativ frihet og hensynet til den intellektuelle eiendomsretten (avsnitt 32). Denne avveiningen innebærer at bruken av et i utgangspunktet vernet lydklipp faller utenfor produsentvernet dersom det er endret «i en sådan grad, at denne prøve ikke er genkendelig for øret i det nye værket» (avsnitt 36). En slik bruk av et sample vil ifølge EU-domstolen, ikke berøre denne fremstillers mulidhed for at opnå et tilfredsstillende afkast af sin investering» (avsnitt 38). 

Spørsmål 2: Bruk av korte samples er ikke et «eksemplar» og omfattes ikke av utleiedirektivet

EU-domstolen vurderer under spørsmål 2 hvorvidt vilkåret «eksemplar», som følger av artikkel 9 nr.1 bokstav b i utleiedirektivet 2006/115, skal tolkes slik at bruk av et sample i et nytt lydspor ikke kan anses som et «eksemplar». 

Det fremheves at formålet med bestemmelsen i utleiedirektivet er å sikre produsentens «investering, som denne er gået ind på med henblik på fremstilling af fonogrammer, og som kan vise sig at være særdeles store og risikobehæftede» (avsnitt 44). Bestemmelsen tar sikte på å forhindre piratkopieringer og at produsenten taper inntekter som følge av dette (avsnitt 45). 

Kraftwerk
Foto: Raph_PH, CC-BY 2.0

Med henvisning til Genève­konvensjonens av 29. oktober 1971 artikkel 2 og artikkel 1, legger EU-domstolen til grunn at utleiedirektivet artikkel 9 nr. 1 b) bare omfatter tilfeller der «alle eller vesentlig del af de på et fonogram optagne lyde, som på grund af deres egenskaber kan erstatte de lovlig eksemplarer af dette» (avsnitt 46). På samme måte som Generaladvokat Szupnar, legger EU-domstolen derfor til at et «fonogram, som indeholder prøver af musik, der er overført fra et andet fonogram, ikke udgør et ´eksemplar´ af dette fonogram i denne bestemmelses forstand, for så vit som det ikke gengiver hele eller en væsentlig del af dette fonogram» (avsnitt 55).

Spørsmål 3: Unntak og innskrenkninger er uttøm­mende regulert i infosoc-direktivet

Under spørsmål 3 spurte Bundesgerichtshof, med henvisning til bestemmelsen i den tyske opphavsrettslov (UrgH) § 24 (1), om medlemsstatene kan innføre bestemmelser som begrenser produsentvernet «på den måde, at et selvstændigt værk, som er skabt ved fri benyttelse af hans fonogram, må udnyttes uden hans samtykke» (avsnitt 25). Bestemmelsen om «fri bruk» etter UrhG § 24 (1) gjelder i utgangspunktet åndsverk og tilsvarer åndsverksloven § 6 (2). Foreleggende domstol har imidlertid lagt til grunn at den tyske bestemmelsen får analogisk anvendelse for produsentvernet (avsnitt 56). 

EU-domstolen tolker det forelagte spørsmålet som et spørsmål «om en medlemstat i sin nationale ret må fastsætte andre undtagelser fra eller indskrænkninger i fonogramfremstillerens ret i henhold til artikel 2, litra c), i direktiv 2001/29 end de i dette direktivs artikel 5 omhandlede» (avsnitt 57). 

Uten nærmere presisering av problemstillingen, og hvordan de tolker og forholder seg til UrgH § 24 (1), går EU-domstolen inn i en overordnet drøftelse av hvorvidt medlemsstater kan innføre andre unntak eller innskrenkninger enn de som er nevnt i infosoc-direktivets artikkel 5. Ikke overraskende, legger EU-domstolen til grunn at dette er tilfellet (avsnitt 65).

Spørsmål 5: Medlemsstater har begrenset skjønnsmargin ved fullstendig harmonisering

I fortsettelsen av dette ønsket Bundesgerichtshof svar på om produsentvernet i infosoc-direktivet artikkel 2 c) innebærer en fullharmonisering. For tysk rett hadde dette særlig betydning for anvendelsen av bestemmelser om grunnleggende rettigheter. Dette henger sammen med at den tyske grunnlovsdomstolen ikke vurderer fullharmoniserte bestemmelser opp mot vernet av slike rettigheter i den tyske grunnloven, men bare opp mot rettigheter i EUs charter for menneskerettigheter.

EU-domstolen påpeker at «den omstændighed, at en medlemsstat påberåber sig bestemmelser i national ret, selv hvis der er tale om forfatningsbestemmelser, ikke ændre EU-rettens virkning på denne stats område» (avsnitt 78). Til tross for at en bestemmelse krever full harmonisering, understreker EU-domstolen at «det dog fortsat [er] muligt for nationale myndigheder og retter at anvende nationale normer til beskyttelse af de grundlæggende rettigheder, forudsat at denne anvendelse ikke gør indgreb i det beskyttelsesniveau, som er fastsat i chartret, således som dette fortolkes af Domstolen, eller i EU-rettens forrang, enhed og effektive virkning» (avsnitt 80).  

EU-domstolen konkluderer på bakgrunn av dette med at artikkel 2 c) i infosoc-direktivet utgjør «en foranstaltning til en fuldstændig harmonisering af det materielle indhold af den deri omhandlede ret» (avsnitt 86). 

Spørsmål 4: Bruken av samples må både kunne identifiseres og være i samspill med det siterte lydopptaket for å omfattes av sitatretten

Sitatretten har lenge vært trukket frem som et mulig hjemmelsgrunnlag for sampling. Spørsmålet 4 som ble forelagt EU-domstolen var hvorvidt infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 3 bokstav d «skal fortolkes således, at begrebet ´citater´ i denne bestemmelse omfatter en situation, hvor det ikke er muligt at identificere det pågærldende værk ved hjælp af det omhandlede citat» (avsnitt 66).

Foto: Zacks/Pixabay

EU-domstolen påpeker at et sitats vesentlige kjennetegn er at en bruker anvender et verk med henblikk på å illustrere et legitimt formål (avsnitt 69), og at brukeren av et beskyttet verk som påberoper seg sitatretten «skal følgelig have til hensigt at indgå i et samspil med dette værk» (avsnitt 71). Forutsetningen for at bruk av et sample kan omfattes av sitatretten, er derfor at bruken «tilsigter at indgå i et samspil med det værk, hvoraf prøven er udtageer i samspill med det siterte verk» (avsnitt 72). 

Et slikt samspill er imidlertid ikke mulig «når det ikke er mulig at identificere det pågæeldende værk, ved hjælp af det omhandlede citatet» (avsnitt 73). Sitatbegrepet i infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 3 bokstav d omfatter derfor ikke tilfeller «hvor det ikke er muligt at identificere det pågældende værk ved hjælp af det omhandlede citat» (avsnitt 74).  

Gjestetrollets betraktninger

EU-domstolen legger i sin avgjørelse til grunn at produsentvernet i infosoc-direktivet artikkel 2 c) i utgangspunktet er absolutt, i den forstand at bruk av selv et kort lydklipp innebærer et inngrep i produsentvernet. Det åpnes med andre ord ikke opp for en vurdering av hvorvidt det anvendte lydklippet er et resultat av en «vesentlig investering», som enkelte har argumentert for, sml. åvl. § 24 om eneretter til databaser. 

Dersom klippet som brukes endres i en slik utstrekning at det ikke er mulig å kjenne det igjen, kan det derimot gå klar av produsentvernet. I motsetning til Generaladvokat Szupnar som legger en svært formell og lite fleksibel tilnærming til grunn, tolker EU-domstolen produsentvernet innskrenkende. Ifølge EU-domstolen vil et ubegrenset produsentvern ikke være forenelig med hensynene som begrunner produsentvernet (artikkel 31). 

Det fremstår som rimelig klart at Pelhams bruk av samplet fra «Metall auf Metall» i «Nur Mir», er såpass fremtredende og gjenkjennelig at det vil falle inn under produsentvernet. På generelt grunnlag etterlater derimot EU-domstolens imidlertid flere ubesvarte spørsmål.

EU-domstolens unyanserte syn på sampling og produksjonsteknikk

Både EU-domstolens argumentasjon og konklusjon tilsier at de legger til grunn at all form for produksjon av lydopptak krever investeringer som er «meget betydelige» (avsnitt 30). Dette var muligens tilfelle ved vedtakelse av infosoc-direktivet i 2001, da produksjonen av et lydopptak gjerne krevde bruk av dyrt innspillingsutstyr og kompetent personell. Det stemmer derimot lite overens med dagens teknologiske situasjon og mulighetene til å produsere lydopptak på en rimelig måte. Kan man si at et lydopptak produsert i hjemmestudioet til en tenåring krever investeringer som er «meget betydelige», og at dette krever et høyt beskyttelsesnivå for å sikre avkastning på investeringene som er gjort? Vil ikke et utsnitt på to sekunder fra et lengre lydklipp ofte kreve mindre investeringer sammenlignet med hele lydopptaket? 

Sabrina Setlur
Foto: Manecchino, CC BY-SA 3.0

EU-domstolen går ikke inn i en nærmere drøftelse av i hvilken grad investeringshensynet gjør seg gjeldende ved bruk av korte samples, men det er tydelig at de legger stor vekt på hensynet når de innskrenker produsentvernet til å ikke gjelde i de tilfeller der det aktuelle lydopptaket er «ændret og uigenkendelig for øret». De begrunner dette som ovennevnt med at dette «ikke ville berøre denne fremstillers mulidhed for at opnå et tilfredsstillende afkast af sin investering» (avsnitt 38). Dette er naturligvis et legitimt hensyn ved vurderingen av rekkevidden til produsentvernet, da det er klart at det er de økonomiske investeringen som skal vernes. Det kan virke som at EU-domstolen legger til grunn at all gjenkjennelig reproduksjon vil ramme produsentens økonomiske interesser på en slik måte at det går ut over muligheten for avkastning. Det fremstår imidlertid som lite nyansert å ikke skille mellom hvilke investeringer som kreves for å foreta ulike lydopptak og variert bruk av disse, når en åpenbart trekker det hensynet frem som et avgjørende element ved den innskrenkende tolkningen av produsentvernet. Én del av et lydopptak vil kunne kreve store økonomiske investering, mens resten kan være billig å foreta seg. Alt avhenger av den konkrete situasjonen og hvilken type lydopptak og bruk det er tale om.

En kan spørre seg hvorvidt mulighetene for avkastning av en gjenkjennelig liten del av et lydklipp vil være mye større enn bruk av lengre deler av et lydklipp som er «ændret og uigenkendelig for øret». Videre har heller ikke EU-domstolen eksemplifisert hvilken type avkastning det her er tale om. En konsekvens av reproduksjon av et lydopptak uten samtykke er at reproduksjonen fungerer som et substitutt, og at dette følgelig kan redusere avkastningen til rettighetshaveren. Leser en EU-domstolen i lys av dette, kan det fremstå som at de mener at all gjenkjennelig sampling vil være et substitutt for det opprinnelige lydopptaket. 

Er det slik at enhver bruk av en gjenkjennelig del av et lydopptak vil berøre fremstillerens mulighet til å oppnå en tilfredsstillende avkastning av sin investering? Hva som hadde blitt utfallet i en situasjon der det var påvist at det aktuelle lydopptaket som var samplet ikke hadde krevd investeringer som var «meget betydelige» er usikkert. Vil en da kunne foreta en tilsvarende innskrenkning av produsentvernet, til tross for at det anvendte lydopptaket er gjenkjennelig? Dette blir i så tilfelle svært likt vurderingen etter databasedirektivet, og er en modell EU-domstolen ikke valgte. Samtidig er det vanskelig å se for seg at produsentvernet skal kunne gjøres gjeldende i de tilfeller der de økonomiske interesser ikke er fremtredende, ettersom et produsentvern i et sånt tilfelle neppe vil medføre en «rimelig balance» mellom grunnleggende rettigheter. Et mulig hjemmelsgrunnlag vil da kunne være de-minimis-prinsippet. 

Vag rettstilstand for både rettighetshavere og brukere - når vil et lydopptak være «ændret og uigenkendelig for øret»?

At EU-domstolen har åpnet for at produsentvernet og hensynet til den intellektuelle eiendomsretten ikke er absolutt, er nok av mange ansett som både en svært positiv og riktig tolkning av rettskildebildet. Hensynet til kunstnerisk frihet og ytringsfrihet tilsier at en «rimelig balance» mellom de grunnleggende hensynene ikke ville blitt oppnådd ved en annen tolkning. Samtidig kan man spørre seg hvorvidt rettsregelen EU-domstolen oppstiller er god, og hva den egentlig betyr i praksis. 

EU-domstolen presiserer ikke nærmere hva som ligger i at et lydopptak er «ændret og uigenkendelig for øret». Det vil derfor være opp til rettsanvendere, domstoler og fremtidige avgjørelser fra EU-domstolen å avgjøre innholdet i dette. Måten man bruker samples på er ikke ensformig, og anvendelsesområdene og teknikkene man bruker for å bearbeide et lydklipp er varierte. Hvor mye må man endre et sample før det blir ugjenkjennelig? I mange tilfeller vil et kort sample inngå i en større kontekst, og det vil være vanskelig å adskille det fra de øvrige elementene. Akkurat når vilkåret er oppfylt er vanskelig å forutse, men en pekepinn kan være hvorvidt den aktuelle bruken kan framstå som et substitutt som går ut over inntjeningsmulighetene til produsenten. Det er i hvert fall dette EU-domstolen legger vekt på (avsnitt 38). 

Foto: Carlotta Silvestrini/Pixabay

Et annet spørsmål som også står ubesvart med det nye vilkåret er hvem som skal foreta vurderingen av om noe er «ændret og uigenkendelig for øret». Er det mannen i gate, musikeren, rettighetshaveren, lydteknikeren eller dommeren? De vil naturligvis ha helt ulike utgangspunkt og muligheter for å foreta en slik vurdering, og vil nok mest sannsynlig ha ulike oppfatninger. Et viktig hensyn innen opphavsretten er forutberegnelighet, og muligheten til å kunne forutse om noe er ulovlig eller ikke. For brukerne sin del vil en så vag rettsregel kunne resultere i mindre skapelse og kreativ utfoldelse, noe som naturligvis ikke er ønskelig.

Videre kan det synes som at EU-domstolen legger en opphavsrettslig vurdering til grunn, da vurderingen «ændret og ugienkjennelig» er mistenkelig lik vurderingen av hvorvidt noe er et «selvstendig verk» etter åvl. § 6 (2). Vurderingene har sterke likhetstrekk, selv om ikke EU-domstolen trekker en uttalt parallell til denne vurderingen. Konseptet blir uansett det samme – det er lov til å ta utgangspunkt i noe som allerede eksisterer, så lenge det endres og gjøre ugjenkjennelig. En kan altså bruke et vernet lydopptak som utgangspunkt for skapelsen av et nytt lydopptak, men man er riktignok nødt til å oppfylle kriteriet om at det må ha blitt «ændret og uigenkendelig for øret». 

Uklart hva EU-domstolen mener om retten til å fremstille selvstendige verk

Leser en pressemelding i forbindelse med Pelham kan det synes som at EU-domstolen mener at rettsregler som UrgH § 24 (1), som tilsvarer åvl. § 6 (2), ikke er i tråd med infosoc-direktivet. Pressemeldingen bør tas med en klype salt, men det er ikke rart at dommens svar på spørsmål 3 kan by på misforståelser. 

Det fremgår ikke klart om EU-domstolen egentlig tar stilling til om en bestemmelse som UrgH § 24 (1) er i strid med infosoc-direktivet. Dersom de hadde ment at bestemmelsen ikke er lovlig, ville dette vært en nokså spenstig konklusjon og hadde trengt en mye mer nyansert og utførlig drøftelse. Det eneste EU-domstolen ser ut til å vurdere er hvorvidt medlemsstater kan innføre andre unntak og innskrenkninger enn de som er uttømmende regulert i artikkel 5. Dette legges, ikke overraskende, til grunn. 

Det er på det rene at en vid tolkning av UrgH § 24 (1) vil være i strid med infosoc-direktivets artikkel 5 forutsatt at bestemmelsen ville fått anvendelse på sampling av gjenkjennelige lydopptak. En tolkning av UrgH § 24 (1), som tilsvarer den innskrenkende tolkningen av infosoc-direktivets artikkel 2 c) som ble gjort i spørsmål 1 og 6, vil imidlertid ikke medføre unntak eller innskrenkning av produsentvernet utover tilfellene som er uttømmende regulert i artikkel 5.  Videre er det som ovennevnt svært store likhetstrekk med innskrenkingen av produsentvernet mot sampling lydopptaket er «ændret og uigenkendelig for øret» og reglene om fri bruk og selvstendig verk, jf. UrgH § 24 (1) og åvl. § 6 (2). 

Er infosoc-direktivet fleksibelt nok til å håndtere problemstillinger som den forelagte? 

Ved å foreta en innskrenkede tolkning av produsentvernet, etter en vurdering av hva som utgjør en «rimelig balance» av de grunnleggende hensynene, viser EU-domstolen evnen til å være dynamisk ved å anvende infosoc-direktivet på en fleksibel måte. Dette var gledelige nyheter etter at Generaladvokat Szpunar hadde lagt opp til en særdeles konservativ og lite dynamisk tolkning av regelsettet ved å utelukkende baserer seg på ordlyden og en konservativ oppfatning av at intellektuelle eiendomsretter er urokkelig. Til tross for at dommen har sine svakheter og uklarheter, stenger den ikke for fremtidige fleksible tolkninger av de lovfestede eneretter, unntak og innskrenkninger i Infosoc-direktivet. Hva som blir konsekvensene for produsentvernet i kjølvannet av dommen er uklart, og vil potensielt by på fremtidige diskusjoner av hva som faktisk rammes av vernet.

Simon Skarstein Waaler