CJEU in C-597/19 Mircom: Users of P2P networks might be infringing the right of making works available to the public

On 17 June 2021, the CJEU delivered its judgment in C-597/19 Mircom. It has been established that (automatic) uploading of pieces of a file containing a protected work on P2P networks infringes the making available right under article 3(1) and (2) of the Copyright Directive when a user actively chooses to use sharing software after having been duly informed of its characteristics. Further, a contractual holder of IP rights may in principle benefit from measures under the Enforcement Directive irrespective of actual use of the rights. Last but not least, systematic recording of IP addresses of users of P2P networks allegedly engaging in infringing activity for the purpose of bringing a claim for damages is in line with the GDPR and the Privacy and Electronic Communications Directive.

Javier Domínguez Ferreiro, CC BY-NC-SA 2.0

Mircom is a company holding licenses for communicating to the public erotic films on P2P networks and internet file-sharing platforms. Under those licenses Mircom is required to investigate acts of infringement of film producers’ rights and take legal actions against infringers, passing on 50% of compensation to the film producers.

Mircom (with the help of a third party) collected IP addresses of users whose Internet connection was used to share the files in question on P2P networks. The company then brought an action before the Belgian court seeking that internet service providers provide identification data of its customers based on the collected IP addresses; internet service providers challenged the claim. The Belgian court stayed the proceedings and referred a couple of questions to the CJEU. Those questions relate to the scope of exclusive rights under the Copyright Directive, the admissibility of Mircom’s request under the Enforcement Directive, and the lawfulness of processing of personal data under the GDPRboth in the context of an initial gathering of the IP addresses and request for identifying individuals based on collected IP addresses.

Findings

Communication to the public by users of P2P networks

The first question (as customary, reformulated by the CJEU) was whether uploading via P2P network pieces of a media file containing a protected work, which happens automatically when running sharing software, constitutes making available of that work to the public under the Copyright Directive article 3 (1) and (2), hence, requiring authorisation from the right holder.

First, the CJEU held that there is no de minimis threshold in the P2P context and that the fact that transmitted pieces form a part of a file and are unusable in themselves is irrelevant. What is made available through transmission, the Court reasoned, is a file containing a work, hence, a work in digital format [para. 43]. Even if an individual user might not be possessing or sharing the entire file, he or she contributes to the situation in which users participating in P2P networks have access to the complete file [para 45].

Next, the Court found there an act of making available taking place, as it is sufficient that a work is made available in a way that the public may access it irrespective if they avail themselves to that opportunity [para 47]. The finding was also confirmed by referring to the previous C-610/15 Ziggo (The Pirate Bay) case concerning P2P networks, where operating a platform indexing metadata of torrent files was performing an act of communication to the public [para. 52]. The existence of the public in the present case was further confirmed through a considerable number of persons using the P2P network (as per the list of IP addresses provided by Mircom), able to access protected works at any time and simultaneously [paras 54-55].

"Seeding"
Foto: Pxfuel

Finally, the Court took a stand on the relevance of users’ knowledge of the consequences of using sharing software, namely that such software automatically uploads downloaded pieces of files. The AG in his opinion took the view that the actual knowledge of the consequences was not relevant in the present case as it concerned not an intermediary but rather users performing initial and autonomous communication [paras 54-61]. The CJEU, on the other hand, held that it is for the referring court to determine that the relevant users gave their consent to use the software after having been duly informed of its characteristics [para 49]. Once an active consent is established, the Court held, the deliberate nature of the conduct is confirmed regardless of the fact that uploading is started automatically by the software [49].

Benefiting from measures under the Enforcement Directive without actually using the rights

The second question, slightly reformulated by the CJEU, was whether a contractual holder of IP rights who herself does not use the rights may benefit from measures provided under the Enforcement Directive. The CJEU held that Mircom could have standing as either a contractual holder of the rights or as a person authorised to use IP, which would be for the national court to verify [paras 66-69]. Further, the fact that the party does not use IP rights but merely brings an action does not exclude it from the benefits of the measures provided under the Directive as it would be contrary to the objective of the high level of protection of IP; consequently, non-use cannot affect nature of the rights infringed [paras 74-77].

Lastly, the Court held that the request for information such as that by Mircom could not be regarded as inadmissible on the sole ground that Mircom does not make serious use of the rights. Rather, it would be for the national court to determine whether the request as specifically formulated by Mircom is well-founded and whether Mircom has abused measures, which could lead to a refusal of the request [78-93]. Hence, in principle, the contractual holder of IP rights not using them herself may benefit from the measures under the Enforcement Directive unless it is established, on the basis of a detailed assessment, that a request is abusive, unjustified or disproportionate [para. 96].

Balance between IP enforcement and safeguarding respect for private life and data protection

The third question (in essence, reformulated third and fourth questions) was whether the systematic registration of IP addresses of users on P2P networks who allegedly were involved in an infringement of IP rights and communication of names and postal addresses of those users to right holders or third parties, enabling them to bring a claim for damages, is precluded under the GDPR. The CJEU found that upstream processing, meaning the gathering of IP addresses of P2P network users by a third party on behalf of Mircom could be regarded as lawful for the purposes of filing a request for disclosure of the names and postal addresses. However, it would be for the national court to ascertain such processing under the national law and whether it runs contrary to the Privacy and Electronic Communications Directive protecting the confidentiality of users of electronic communications [paras 102-119].

When it comes to the downstream processing, meaning the request to provide names and addresses for identified IP addresses, the CJEU stated that it is consistent with the objective of striking a fair balance between IP and personal data protection rights and that processing names and addresses cannot, in principle, be classified as a serious interference [paras 120-121]. Although internet services providers do not have an obligation under the GDPR to communicate personal data (here traffic data) to third parties for the purpose of prosecuting for copyright infringements, they could be obliged to communicate data on the basis of the Privacy and Electronic Communications Directive if Member State adopted measures for retention of data for a limited period [paras 126-127]. Hence, if measures for retention of data are in place in a Member State, and if Mircom has legal standing and its request is justified, proportionate and not abusive (all for the national court to investigate), such processing of data must be regarded as lawful under the GDPR [para. 131].

Comment

After the  C-610/15 Ziggo (Pirate Bay) ruling on the management of an online sharing platform indexing torrent files, it was only a matter of time until the CJEU had to rule whether users of P2P networks make works available to the public, even if they do not possess a complete file. In the line of previous development, the Mircom judgment allows finding an infringement of copyright where users of P2P networks use sharing software automatically uploading pieces of files containing a protected work. However, it must be established that that user has actively chosen to use that software by giving consent after being duly informed of its characteristics. Hence, a user ought to be informed in some way about the consequences of using such sharing software, i.e. that upload of already downloaded pieces takes place automatically.  

It is noteworthy that the Court did not follow AG, who proposed to rule that users make a work available to the public by automatically uploading pieces of a file on P2P networks irrespective of the knowledge of the consequences of that act. In this author’s view, the Court’s answer provides a more balanced approach. Even if many internet users would associate the use of P2P networks with piracy or infringing activities and also potentially have knowledge of the automatic uploading feature of such software, it seems too far-reaching to assume a particular level of digital literacy from virtually any internet user. Holding users liable for using software sharing pieces of a file containing a work potentially without them having knowledge of it would set a precedent for targeting individual users unintentionally engaging in some kind of infringing activity.

In the aftermath of the judgment, it remains to be seen how the parties will argue for the presence or absence of user’s active choice to use software in full knowledge of its characteristics, as it would possibly require a case-by-case assessment of a particular situation, analysis of the terms of use and of the notion of duly informed. Could it lead to (another) knowledge presumption for particular user groups or software involved in infringing the exclusive rights?The right holders are likely to argue for knowledge presumption in P2P context, as it would otherwise be difficult to prove an infringement on the sole basis of collected IPs.  Furthermore, the national court’s view on the presence of consent and notion of being duly informed would influence the presence of an alleged infringement and, in turn, grounds for the processing of personal data for the purpose of identifying individuals, such as gathering IP addresses.

The use of a third party for gathering IP addresses in this case is also noteworthy given the CJEU judgment in C-264/19 Constantin Film Verleih, holding that the concept of address under the Enforcement Directive does not cover IP or email addresses. Consequently, right holders can request service providers to disclose only names and postal addresses of alleged infringers unless the national law allows disclosure of further data such as IP or email addresses. In the present case, Mircom had used a third party to collect IP addresses and then, in line with Constantin Film Verleih, requested an internet service provider to match them to a name and address. Whereas such a solution is possible for tracking down infringers in the context of P2P networks through tracking down peers, monitoring, for instance, YouTube’s upload traffic is hardly feasible.

Bilde: Marco Verch, CC BY 2.0

Further, on the question of copyright trolls and the possibility to invoke the measures under the Enforcement Directive by the right holder or licensee who does not use the rights herself, the Court rightfully did not concentrate on who suffered prejudice as a result of the alleged infringement, as it is up to the right holder to decide how to assign and exploit the rights. It also appears well-founded not to take the line of AG, according to whom the Directive ought to be interpreted as not allowing parties not exploiting the rights to benefit from measures under the Directive, whereas the Member States remain free to attribute the claims to an assignee. Instead, in principle, the Directive does not preclude the contractual holder from benefiting from the measures, but it is for the national court with all the details at hand to examine whether the request is abusive, unjustified or disproportionate.

In the answer to the last question, the Court stated that collection and matching of IP addresses to names and addresses constitute lawful processing of personal data resulting in no substantial interference when it is done for a legitimate purpose such as to enable raising a claim for damages from allegedly infringing users. However, there needs to be a lawful basis for retaining such data (here IP addresses) by internet service providers under the national law. The fact that it is up to the Member States to adopt measures providing a lawful basis for retaining data by internet service providers highlights that the enforcement of IP is relying heavily on the national law provisions and that Member States have leeway in sanctioning retention of traffic data for a reasonable period which is also in line with the GDPR. It remains to be seen if the Member States will see a need to adopt special measures on the retention of traffic data in the aftermath of the Mircom case to the extent such measures are not already in place.

Liliia Oprysk er førsteamanuensis ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen

EU-domstolen i C-256/16 VCAST: Lovligheten av skylagring av opptak av TV-programmer eller hvordan gjøre privatkopiering til et spørsmål om tilgjengeliggjøring for allmennheten

EU-domstolen avsa 29.11.17 dom i C-265/16 VCAST. Saken omhandlet spørsmålet om lovligheten av en tjeneste som på kundens forespørsel gjorde opptak av kringkastingssendinger og gjorde disse tilgjengelig for kunden. Domstolen la til grunn at VCASTs tjeneste innebar en overføring til allmennheten i strid med infosocdirektivet artikkel 3. Dette innebar videre at eksemplarfremstillingen av programmene som var nødvendig for å gjennomføre denne overføringen derfor ikke innebar lovlig privatkopiering etter artikkel 5 nr. 2 bokstav b.

Kilde: Broadcast

VCAST er et britisk selskap som gjør opptak av italienske TV-programmer, blant annet programmer fra RTI (Reti Televisive Italiane) på vegne av sine kunder. Dette skjer ved at kunden velger det programmet som skal tas opp, hvorpå VCAST henter det aktuelle TV-signalet, og tar opp programmet på kundens skylagringstjeneste slik at kunden kunne se på programmet når han ønsket. VCAST reiste sak ved byretten i Torino med krav om fastsettelsesdom for at tjenesten var lovlig, og argumenterte blant annet med at lagringen måtte anses som lovlig privatkopiering. Byretten i Torino reiste deretter to spørsmål til EU-domstolen hvorvidt man nasjonal lovgivning som henholdsvis forbyr eller tillater en VCAST og tilsvarende tjenester er i samsvar med unntaket for privatkopiering i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav b.

EU-domstolens avgjørelse

EU-domstolen tok utgangspunkt i unntak fra rettigheter som stadfestes i direktivet må tolkes snevert, jf. C-435/12 ACI Adam (punkt 32). Det ble videre lagt til grunn at privatkopiering må anses som en handling som skader rettighetshavers rettigheter, da den utføres uten forutgående samtykke, jf. C-467/08 Padawan (punkt 33). Unntaket for privatkopiering skal heller ikke forstås slik at det innebærer at rettighetshaver må tolerere opphavsrettsinngrep som ledsager privatkopieringen, jf. C-435/12 ACI Adam punkt 31 (punkt 34). Når  det først foreligger en rett til privatkopiering kan denne imidlertid også skje ved fremmed hjelp, for eksempel ved at tredjeperson tilbyr en kopieringstjeneste, jf. C-467/08 Padawan punkt 48 (punkt 35).

EU-domstolen bemerket at VCAST i den konkrete saken ikke bare tilrettela for privatkopiering, men også ga tilgang til TV-programmer som kunne tas opp med sikte på å fremstille eksemplarer av dem (punkt 37). I dette henseendet innebar VCASTs tjeneste både en eksemplarfremstilling og en tilgjengeliggjøring av av de aktuelle programmene (punkt 38).

Kilde: Sky.com

Retten la til grunn at enhver overføring som anvendte spesifikke tekniske midler som hovedregel måtte anses som en ny tilgjengeliggjøring som trengte samtykke fra rettighetshaver, jf. C-117/15 Reha Training (punkt 43). Dette var tilfellet her, da den opprinnelige kringkastingen og overføringen VCAST gjennomførte til sine kunder skjedde under spesifikke tekniske forhold og innebar ulike former for overføring rettet mot forskjellige publikum (punkt 39).

I tillegg var det en forutsetning at overføringen skjedde til et «publikum» (punkt 44). Dette var også tilfellet, da VCAST stilte opptakene tilgjengelig for sine kunder over Internett, og det var åpenbart at kundene utgjorde en «allmennhet» slik dette var beskrevet i C-117/15 Reha Training (punkt 46-47). Det forelå da flere forskjellige overføringer til allmennheten, og det var da ikke nødvendig å undersøke hvorvidt kundene til VCAST utgjorde et "nytt publikum", jf. C-607/11 ITV Broadcasting m.fl punkt 39 (punkt 49-50). VCASTs tjeneste innebar derfor ikke lovlig privatkopiering etter infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav b.

Immaterialrettstrollets betraktninger

EU-domstolen slår med sin avgjørelse i C-265/16 VCAST fast at unntaket for lovlig privat eksemplarfremstilling i infosocdirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav b ikke omfatter tilfeller hvor formålet med eksemplarfremstilling er tilgjengeliggjøring for allmennheten som ikke har rettighetshavers samtykke. Avgjørelsen komplementerer på mange måter avgjørelsen i C-435/12 ACI Adam som slår fast at lovlig privatkopiering krever et lovlig kopieringsgrunnlag. Dette er ikke overraskende, og er i samsvar med det som alltid har vært forståelsen av den norske privatkopieringsregelen i åvl. § 12: Eksemplarfremstilling til "privat bruk" forutsetter at formålet med eksemplarfremstillingen er bruk innenfor en privat krets.

Samtidig understreker EU-domstolen med avgjørelsen i VCAST viktigheten av innholdet i eneretten til overføring til allmennheten etter infosocdirektivet artikkel 3 for nettbasert utnyttelse av opphavsrettsbeskyttet materiale. Den grensen EU-domstolen forsøker å trekke opp mellom lovlig privatkopiering og bistand til slik kopiering, særlig med tanke på lovligheten av skylagringstjenester, er imidlertid ikke helt klar. Generaladvokaten hadde i sin anbefaling lagt til grunn at VCASTs tjeneste innebar at kundene fikk tilgang til TV-programmer som de ellers ikke nødvendigvis ville ha fått tilgang til (ved å befinne seg i Italia og ha tilgang til en TV-antenne). Det forelå da en tilgjengeliggjøring til et «nytt publikum» som kringkaster ikke hadde tatt i betraktning ved utsendelsen.

CC0

EU-domstolen retter i stedet fokuset direkte mot tjenestens «doble funksjon», bestående av  eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring. Dette gjør at EU-domstolen egentlig slipper å ta stilling til spørsmålet lovligheten av tjenesten som en medhjelper til kundens privatkopiering. EU-domstolen understreker imidlertid at den opprinnelige kringkastingen og VCASTs overføring til sine kunder anvendte spesifikke tekniske midler som skiller seg fra de tekniske midler som ble anvendt ved den opprinnelige kringkastingen. Litt forvirrende blir det imidlertid når EU-domstolen i fortsettelsen av dette konstaterer at «hver enkelt [overføring] er rettet mod sit publikum» (punkt 48), og at overføringene i saken «dermed [udgør] forskellige overføringer til almenheden» (punkt 49). På tilsvarende måte som Generaladvokaten slår EU-domstolen her tilsynelatende sammen vilkåret om anvendelse av spesifikke midler og vilkåret om at det må skje en overføring til et «nytt publikum». Noe uklart blir det når domstolen likevel konstaterer at det derfor ikke er nødvendig å undersøke om VCASTs kunder utgjør et «nytt publikum» (punkt 50). Dette står i et visst spenningsforhold til EU-domstolens øvrige praksis om infosocdirektivet artikkel 3, som betrakter nemlig dette som to adskilte vilkår, se for eksempel C‑527/15 Filmspeler punkt 33 med videre henvisninger. Da de to vilkårene er alternative innebærer dette imidlertid ikke noen egentlig forskjell for avgjørelsen i VCAST. Det hadde imidlertid vært hensiktsmessig om EU-domstolen her hadde uttrykt seg klarere.

Et interessant spørsmål i fortsettelsen er hva avgjørelsen i VCAST innebærer for andre typer skytjenester. Det som må være klart er at skytjenester som Dropbox og OneDrive, hvor brukeren kontrollerer hva som lastes opp i og ned fra skyen, og tilgangen til nedlasting er begrenset til brukeren selv eller en mindre krets må anses som privat eksemplarfremstilling. Slike tjenester kan heller ikke anses å innebære en overføring til allmennheten. Det samme må i utgangspunktet gjelde for opptakstjenester som gjør opptak på grunnlag av brukerens TV-signaler (såkalte Network Personal Video Recorders – NPVR). Til forskjell fra VCAST er det her brukerens TV-signal som er grunnlag for opptaket, ikke et TV-signal som tjenesteyter henter ned. I begge tilfeller skjer det for så vidt en «overføring». Ved opptak av TV-programmer skjer denne også med spesifikke tekniske midler som skiller seg fra de som ble brukt ved den opprinnelige kringkastingen. Innholdet blir imidlertid ikke gjort tilgjengelig for en «allmennhet» i og med at det bare er de enkelte brukerne som har tilgang til sitt innhold. Det skjer heller ikke noen overføring til et «nytt» publikum, i og med at brukeren av TV-sendingen og opptaket er den samme.

Fullt så enkelt er det nødvendigvis ikke der tjenestetilbyders bidrag går lengre enn bare å ta imot, lagre og gi tilgang til data brukeren har lastet opp. Tilfeller som kan tenkes her er at tjenestetilbyder både gir tilgang til innholdet og tilbyr lagring av det i forskjellige former, tjenestetilbyder gjør opptak
fra samme kilde som gjøres tilgjengelig for flere brukere (man gjør for eksempel bare ett opptak av et TV-program som tas opp av flere brukere og gjør dette opptaket tilgjengelig for alle brukerne som har tatt opp programmet)eller tjenestetilbyder gir brukeren mulighet til å dele innholdet som er lastet opp utenfor en privat krets. Mye kan tyde på at EU-domstolen kommer til å få flere henvisninger av spørsmål knyttet til skylagring i fremtiden.