Ny åndsverklov del IV (kapittel 5 til 9)

Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og erstatter den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet har i sommer gjort en gjennomgang av den nye loven med sikte på å gi en oversikt over hva som er nytt. Tidligere har vi gitt en generell oversikt over loven og kapittel 1, kapittel 2 og 3 og kapittel 4. Denne siste posten gir en oversikt over kapittel 5 til 9.

Immaterialrettstrollets gjennomgang av ny åndsverklov

Del I - generell oversikt og kapittel 1
Del II - kapittel 2 og 3
Del III - kapittel 4

Del IV - kapittel 5 til 9 (denne posten)

Kilde: Wikimedia

Lovens kapittel 5 gir regler om straff og erstatning mv. og svarer til åvl. 1961 kapittel 7. Åvl. § 78 om forbud mot inngrep og andre overtredelser er ny, og lovfester muligheten til å få dom om forbud mot ytterligere opp­havs­retts­inngrep eller med­virkning til slike inngrep og forbud mot forberedende handlinger til slike inngrep. Åndsverkloven bringes med dette på linje med bestemmelsene i patentloven § 56a, varemerkeloven § 56, designloven § 39a, planteforedlerloven § 21a og kretsmønsterloven § 5a, som i 2013 fikk bestemmelser om forbud ved dom.

Det fulgte riktignok allerede av enerettsbestemmelsene sammenholdt med alminnelige prosessregler, at det kunne avsies forbudsdom. Bestemmelsen gir imidlertid et uttrykkelig lovgrunnlag for å avsi forbudsdom. I tillegg gjør den nye bestemmelsen § 83 det klart at rettighetshaver ikke har et ubetinget krav på forbudsdom, og at det nå er mulighet til å utstede en form for generell tvangslisens dersom tungtveiende hensyn tilsier det.

Åvl. § 79 og 80 om straff erstatter åvl. 1961 § 54 med endel redaksjonelle og språklige endringer.

Åvl. § 81 restrukturerer lovens bestemmelse om vederlag og erstatning, lovfester tidligere ulovfestede regler og lovfester nye regler. § 81 første ledd viderefører «tretrinnsraketten» som ble innført patentloven § 58, varemerkeloven § 58, designloven § 40, planteforedlerloven § 23 og kretsmønsterloven § 6 i 2013.

Rettighetshaver har nå valget mellom økonomisk kompensasjon i form av vederlag med tillegg for erstatning som følge av inngrepet etter § 81 første ledd bokstav a, erstatning for skade som følge av inngrepet etter bokstav b eller vinningsavståelse etter bokstav c. Kompensasjon skal fastsettes etter det av grunnlagene som er gunstigst for den forurettede, jf. første ledd andre punktum.  

Etter åvl. § 81 første ledd andre punktum skal det ved utmåling av vederlag og erstatning for forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse også tas «hensyn til ikke-økonomisk skade påført den forurettede ved overtredelsen». Bestemmelsen viderefører åvl. 1961 § 55 andre punktum om oppreisning for ikke-økonomisk tap, men er ikke lenger betegnet som «oppreisning». Begreps­messig er det noe vanskelig å forstå hvordan et man skal ta hensyn til ikke-økonomisk skade ved utmåling av økonomisk tap og vederlag. Det forarbeidene tilsynelatende ser for seg er at utmålingen av økonomisk tap og vederlag kan være usikker, og at man da også skal kunne ta hensyn til ikke-økonomisk skade. For rent ideelle krenkelser som utelukkende gir opphav til ikke-økonomisk skade, vil slik erstatning da ta form av en mer regulær oppreisnings­erstatning.

Åvl. § 81 andre ledd lovfester videre en regel om betaling av det dobbelte av rimelig vederlag («dobbel lisensavgift»). Bestemmelsen bringer åndsverkloven på linje med tilsvarende bestemmelser i patentloven § 58 tredje ledd, designloven § 40 tredje ledd, planteforedlerloven § 23 tredje ledd og kretsmønsterloven § 6 tredje ledd.

Åvl. § 81 tredje ledd lovfester den tidligere ulovfestede regelen om medvirkning til opphavsrettsinngrep, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Rt. 2005 s. 41 (Napster.no). Med dette får medvirkningsregelen et tryggere fundament, som gjør at man i fremtiden forhåpentlig­vis unngår uheldige analogiseringer fra den strafferettslige medvirkningsregelen i åvl. § 78 (som man blant annet så i Rt. 2005 s. 41 (Napster.no)).

Nyere praksis fra EU-domstolen legger riktignok til grunn at flere handlinger som tidligere i høyden ble betraktet som medvirkning, nå må anses som direkte opphavsrettsinngrep (se blant annet C-527/15 Filmspeler og C 610/15 Ziggo). Man kan da spørre om hvor stor plass det fortsatt er for en egen regel om medvirkning til opphavsrettsinngrep ved siden av de direkte inngrepsnormene.

Selv om inngriper hadde begått inngrepet i god tro kunne skadelidte etter åvl. 1961 § 55 andre ledd likevel kreve utbetalt nettofortjenesten. Åvl. § 81 fjerde ledd utvider dette til en valgrett mellom rimelig vederlag eller vinningsavståelse. Forutsetningen er at dette ikke fremstår som urimelig.

Åvl. § 81 femte ledd er også ny og avgrenser retten til å kreve økonomisk kompensasjon for ulovlig strømming og privat eksemplarfremstilling på grunnlag av ulovlig eksemplar til forsettlige handlinger.

Åvl. § 82 om tiltak for å hindre inngrep og andre overtredelser viderefører åvl. 1961 § 56. Bestemmelsen er imidlertid språklig og redaksjonelt gitt en annen utforming, og har enkelte materielle endringer.

Åvl. § 83 er ny og gir mulighet til å gi tillatelse til bruk av rettighetsbeskyttet materiale i stedet for å nedlegge forbud etter § 79 og forebyggende tiltak etter § 82. Bestemmelsen er beslektet med åvl. 1961 § 56 andre ledd andre punktum om tillatelse til å gjøre allerede fremstilte eksemplar tilgjengelig for allmennheten. Bestemmelsen er imidlertid videre og innebærer en form for generell tvangslisens. Kravet til at det må foreligge «helt særlige grunner» gir imidlertid uttrykk for at unntaket er snevert, slik at det ikke er kurant å gi tillatelse. Etter andre punktum kan tillatelse også bare gis til noen som har opptrådt i aktsom god tro.

Åvl § 84 er ny og fastslår at retten i en dom i sak om inngrep eller annen overtredelse kan bestemme at informasjon om dommen skal formidles på passende måte for inngriperens regning. Bestmmmelsen er åpenbart inspirert av håndhevelsesdirektivet artikkel 15 som gir medlemsstatene plikt til å gi regler om slik formidling. Tilsvarende regler ble i 2013 innført i patentloven § 59, varemerkeloven § 59a, og designloven § 41b.

Oslo tingrett er nå tvungent verneting i alle søksmål i immaterialrettssaker
Kilde: Wikimedia

Åvl. § 85 er ny, og angir at Oslo tingrett er tvungent verneting i sivile søksmål om inngrep i opp­havs­rett og nærstående rettigheter og andre overtredelser etter loven. Bestemmelsen følger opp endringene i patentloven § 63, varemerkeloven § 62, designloven § 46,- og plante­foredler­loven § 29 fra 2013  hvor Oslo tingrett ble gjort til tvungent verneting for registrerte immaterialrettigheter også i inngreps­saker. Innføringen av bestemmelsen innebærer at alle sivile søksmål i immaterialrettssaker, bortsett fra saker etter krets­mønster­loven, har verneting ved Oslo tingrett. Saker om midlertidig forføyning følger derimot fortsatt de alminnelige reglene om verneting.

I 2013 ble nytt kapittel 7a om særskilte tiltak ved krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett ble innført som nytt kapittel i åvl. 1961. Lovens kapittel 6 viderefører dette med mindre språklige endringer.

I forbindelse med gjennomføringen av infosoc-direktivet i 2005 ble nytt kapittel 6a om tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon gitt til åvl. 1961. Straffeloven av 1902 inneholdt allerede bestemmelser om uberettiget tilgang til data, og det ble derfor besluttet å arbeide for å samordne disse regelverkene. I høringsnotatet ble det uttalt at utredningen av disse spørsmålene måtte skje som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Kulturdepartementet, og at man derfor vil komme tilbake til dette i en egen høringssak. Lovens kapittel 7 om vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon viderefører derfor åvl. 1961 kapittel 6a med enkelte språklige endringer.

Kapittel 8 gir «forskjellige bestemmelser», og tilsvarer i stor grad åvl. 1961 kap. 6, med enkelte språklige endringer. Noen bestemmelser er imidlertid flyttet, for eksempel bestemmelsen i åvl. 1961 § 50 om opphavsrett i ekteskap, som er flyttet til kapittel 4 om opphavsrettens overgang mv.

Kapittel 9 gir regler om «Lovens rekkevidde», og tilsvarer åvl. 1961 kapittel 8, men med enkelte språklige endringer.

Ny åndsverklov del III (kapittel 4)

Den 22.5.2018 vedtok Stortinget ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og erstatter den gamle lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12.5.1961. Immaterialrettstrollet fortsetter sin gjennomgang av den nye loven med sikte på å gi en oversikt over hva som er nytt. Denne tredje posten gir et overblikk over lovens kapittel 4.

Immaterialrettstrollets gjennomgang av ny åndsverklov

Del I - generell oversikt og kapittel 1
Del II - kapittel 2 og 3
Del III - kapittel 4 (denne posten)
Del IV - kapittel 5 til 9

Kilde: Stortinget.no

Lovens kapittel 4 gir regler om opphavsrettens overgang mv. og svarer i stor grad til åvl. 1961 kapittel 3.

Åvl. § 67 første ledd viderefører åvl. 1961 § 39 første ledd og fastslår at opphaveren, med den begrensning som følger av vernet av de ideelle rettigheter, helt eller delvis kan overdra sin rett til å råde over åndsverket til andre.

§ 67 andre ledd gir uttrykk for at opphaver ved overdragelse «ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for». Bestemmelsen lovfester det tidligere ulovfestede spesialitetsprinsippet, og gir uttrykk for et prinsipp om restriktiv tolkning i opphaverens favør i tilfeller der omfanget av en begrenset rettighetsoverdragelse er uklar.

I Høringsnotatet foreslo departementet en mer eksplisitt formulering av spesialitetsprinsippet i § 5-1 andre ledd andre punktum: «Ved tvil om tolk­ningen av et avtalevilkår om overdragelse av opphavs­rett, skal vilkåret tolkes til fordel for opp­haveren», jf. Høringsnotat til forslag til ny åndsverklov 2016 s. 245-246 og 347. Etter endel innvendinger i høringsrunden endret imidlertid departementet lovens formulering, jf. Prop. 104 L (2016-2017) s. 229-230.

Etter åndsverkloven av 1961 var det en viss diskusjon om spesialitetsprinsippet bare måtte anses som en regel om avtaletolkning i opp­haverens favør eller om den også måtte anses som en bevisbyrderegel. I høringsutkastet s. 246 og 347-348 foreslo departementet å lovfeste spesialitetsprinsippet også som en bevisbyrderegel i forslaget til § 5-1 andre ledd første punktum ved å fastslå at «[e]rververen har bevisbyrden for at rett til å råde over åndsverk er overdratt». Dette ble imidlertid endret i proposisjonen, som utelukkende lovfester spesialitetsprinsippet som en tolkningsregel, jf. Prop. 104 L(2016-2017) s. 229.

Åvl. § 69 er ny og lovfester en rett for opphaver og andre frembringere til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett og nærstående rettigheter. Rett til rimelig vederlag vil også være utgangspunktet ved overdragelse av rettigheter etter gjeldende rett forut for ny åndsverklov, men ved lovfestingen innføres samtidig en lempningsregel hvor den opprinnelige rettighetshaveren kan få prøvd hvorvidt vederlaget er rimelig og evt. få dette fastsatt av domstolene. Retten til rimelig vederlag kan bare gjøres gjeldende av den opprinnelige rettighetshaver, og i utgangspunktet bare overfor medkontrahenten (og ikke overfor senere ledd i verdikjeden), med mindre annet er avtalt. Bestemmelsen avgrenser også retten mot overdragelse til fysiske personer som ikke i hovedsak handler som ledd i næringsvirksomhet.

Av bestemmelsens andre ledd fremgår det hvilke generelle og spesielle momenter som skal inngå i vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag, samt at det er forholdene på avtaletidspunktet som er avgjørende. I Europakommisjonens forslag til nytt opphavsrettsdirektiv (det såkalte DSM-direktivet) er det foreslått at også etterfølgende forhold vil kunne inngå i fastsettelsesvurderingen. Det kan derfor reises spørsmål ved om den nye åndsverkloven vil være i samsvar med DSM-direktivet, dersom dette vedtas slik det er foreslått på nåværende tidspunkt. Kulturdepartementet pekte i proposisjonen til at ny åndsverklov på at EU-kommisjonen har et annet utgangspunkt enn departementet, at arbeidet i EU er på et tidligere stadium, og at det vil kunne gripe for langt inn i partenes avtalefrihet dersom etterfølgende forhold trekkes inn. Det ble også vist til at inntektspotensialet på avtaletidspunktet vil måtte reflekteres ved vurderingen, og dersom det avtales adgang for videresalg på et senere tidspunkt vil det være det avtaletidspunktet for overdragelsen fra den opprinnelige rettighetshaver som vil være styrende for vurderingen. Selv om en økning i rettighetens verdi etter overdragelsen langt på vei vil kunne avbøtes ved dette, vil det etter vårt syn kunne tenkes tilfeller der norske regler fort kommer i utakt med DSM-direktivet. Et eksempel er der verdien på rettighetene vil være lave på overdragelsestidspunktet fra opprinnelig rettighetshaver, men der verdien øker som følge av etterfølgende anerkjennelse av den opprinnelige opphavsmannen eller verket. Et annet vil kunne være der ytre faktorer, som ikke var påregnelig for partene på avtaletidspunktet, påvirker verdien i positiv retning (eksempelvis ved nyhets- og aktualitetsdekning). Det må derfor forventes at etterfølgende forhold også inntas som moment ved vurderingen i åvl. § 69 (2) dersom det foreslåtte DSM-direktivet vedtas uten endringer på dette punktet.

Etter påtrykk fra flere rettighetsorganisasjoner ba også Stortinget v/familie- og kulturkomiteen i sin innstilling om at Regjeringen utreder en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag, og at denne blir fremlagt for Stortinget på egnet måte. Bakgrunnen for anmodningen er behovet for å styrke rettighetshavernes posisjon i et tidvis ujevnt forhandlingsklima hvor det økonomiske forholdet mellom partene ofte er avgjørende for vederlagsfastsettelsen. Flere av rettighetsorganisasjonene hadde påpekt i høringsrunden at en slik regel uten en effektiv tvisteløsningsmekanisme vil få liten praktisk betydning. Det er foreløpig uvisst når Regjeringen vil utrede en slik ordning og legge frem et forslag for Stortinget, men det er sannsynlig at det vil dreie seg om en klagenemndsbehandlingsordning, og at dette uansett ikke vil behandles før Stortinget trer sammen igjen og konstituerer seg 1. oktober.

Parole fra årets 1. mai-tog i anledning Regjeringens
behandling av ny åndsverklov.
Kilde: musikkultur.no

I Høringsnotatet ble det opprinnelig foreslått å lovfeste den såkalte «Knophs maksime», hvor opphavsretten til åndsverk som er skapt i arbeidsforhold går over til arbeidsgiver «i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål». I proposisjonen ble det i tillegg foreslått at dette skulle «gjelde ... tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes».

Dette fikk flere av kunstnerorganisasjonene til å reagere, da man var redd for at en lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold kunne gjøre at verk skapt av selvstendige oppdragstakere ville gå over til oppdragsgiver i større grad enn tilfellet er i dag. Etter en samlet vurdering besluttet derfor Kulturkomiteen å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71.

Vi er litt overrasket over all ståheien rundt forslaget til § 71. «Knophs maksime» har vært en grunnfestet del av norsk opphavsrett i en mannsalder, og det har etter hvert dannet seg en del praksis rundt forståelsen av regelen. Det bør være åpenbart at tolkningen av denne regelen fortsatt ville ha støttet seg på disse vurderingene selv om regelen hadde blitt lovfestet. Det er også interessant å merke seg at det ikke kom særlig store reaksjoner mot høringsnotatets forslag om å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i arbeidsforhold, og at reaksjonene først kom etter forslaget i proposisjonen om også å lovfeste den ulovfestede regelen om opphavsrettens overgang i oppdragsforhold.

Man kan for så vidt ha forståelse for at rettighetshaverne kan ha en viss bekymring for lovfesting av opphavsrettens overgang i oppdragsforhold, fordi kriteriet som ble foreslått lovfestet («uten økonomisk risiko for resultatet») er mindre innarbeidet, og at lovregelen lettere kan begynne å «leve sitt eget liv» uavhengig av forståelsen av den eldre ulovfestede regelen. Men denne bekymringen er ikke proporsjonal med stormen mot bestemmelsen (eks. denne saken fra Dagbladet: «Jubler etter at forhattlovforslag skrotes»). Man bør merke seg at komiteen presiserer at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes. Det er derfor grunn til å tro at forskjellen mellom lovfesting og fortsatt ulovfestet regel ville blitt minimal.

  

Åvl. §§ 71 – 77 viderefører i hovedsak bestemmelser fra tidligere åndsverklov med enkelte språklige endringer. Verdt å nevne i denne sammenheng er likevel at det i Åvl. § 71 om overgangen til opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold presiseres i andre punktum at slik overdragelse også gjelder også retten til endring av verket og videreoverdragelse. I åvl. § 72 om avtaler om innspilling av filmverk utvides presumpsjonsregelen fra tidligere åndsverklov § 39f til også å omfatte allerede eksisterende verk, filmmanuskript, og filmverkets hovedregi. Musikkverk er imidlertid fortsatt unntatt fra bestemmelsen.

  

Torger og Julius