Mer (rettslig) moro med LEGO - everything is awesome!

Mange LEGO-entusiaster opplevde nok en tung dag den 14. september 2010 da EU-domstolen slo fast i C-48/09 P at den klassiske "doble firern" fra LEGO ikke kunne registreres som varemerke da merket hadde en form som ble ansett som nødvendig for å oppnå et teknisk resultat, jfr. varemerkeforordningens artikkel 7(1)(e)(ii). Den samme registrerings­hindringen ble forsøkt gjort gjeldende av Best-Lock for å få slettet vare­merke­registreringen som LEGO hadde oppnådd ved OHIM for de velkjente legofigurene.

Kravet om sletting ble imidlertid ikke tatt til følge og den 16. juni 2015 avsa EUs General Court sin dom i saken (T‑396/14) i OHIMs (og således LEGOs) favør. Domstolens tilnærming er interessant i den forstand at vurderingen tok utgangspunkt i LEGO-figurens "essensielle karakteristika". Disse bestod av utformingen av figurens hode, kropp og lemmer som ga figuren en menneskelig form, men som ikke i seg selv var bestemt av et ønske om å oppnå et teknisk resultat.

Selv om figurens hode og ben hadde formelementer som gjorde i stand til å feste seg til andre LEGO-komponenter, var disse elementene av underordnet betydning i forhold til figurens helhetsinntrykk.

Avgjørelsen fremstår ikke som overraskende for trollet og det er fristende å karakterisere saken som noe i retning av en "planke" (eventuelt en "flat dobbel åtter"). Det ble for øvrig også gjort gjeldende at merket var registrert i strid med varemerkeforordningens artikkel 7(1)(e)(i), da merket angivelig hadde en form som var bestemt av varens art. Denne anførselen ble imidlertid raskt forkastet av domstolen som tilnærmet udokumentert.

T-66/13 Langguth Erben – formen på en flaske for bjørnebærlikør kan ikke registreres grunnet manglende distinktivitet

Underretten traff 16.7.2014 avgjørelse i sak T-66/13 Langguth Erben, hvor den kom til at et tredimensjonalt varemerke for varer i klasse 33 (alcoholic beverages, blackberry liquor) ikke kunne registreres på grunn av manglende distinktivitet, jf. varemerkeforordningen artikkel 7 (1) b).

Søknaden besto i en avbildning av en gjennomsiktig glassflaske, med påskriften «Echte Kroazbeere» («ekte bjørenebær») Underretten la, på samme måte som OHIM, til grunn at gjennomsnittsforbrukeren, på grunn av den tyske teksten på flasken, måtte anses som en gjennomsnittlig tysk forbruker. (punkt 35) Hva angikk formen på flasken, skilte denne seg riktignok noe fra andre flasker, men fulgte i det store og det hele normen for utforming av likørflasker. (punkt 38-39)

Heller ikke den påtrykte teksten kunne avhjelpe dette. «Kroatzbeere» var riktignok et lokalt uttrykk, men måtte likevel oppfattes som beskrivende for innholdet i flasken. (punkt 43) Merket hadde da ikke tilstrekkelig distinktivitet, jf. varemerkeforordningen artikkel 7 (1) b).

Gjestebloggpost: T-488/11 Sarc v. Kommisjonen - programvarelisensiering som statsstøtte

Immaterialrettstrollet beveger seg ikke så ofte inn i konkurranseretten og dens tilliggende rettsområder. En sak for Underretten om programvarelisensiering som statsstøtte vekket imidlertid hans interesse. Han har derfor fått Malgorzata Cyndecka til å skrive et gjesteblogginnlegg om saken.

Kilde: Wikimedia Commons

12. juni 2014 traff Underretten avgjørelse i sak T-488/11 Sarc mot  Kommisjonen, som omhandlet spørsmål om opphevelse av Kommisjonens avgjørelse om at en avtale om lisensiering av et datamaskin­program mellom det neder­landske Technische Universi­teit Delft (“TUD”) og selskapet Delftship BV (“DS”), ikke innebar statsstøtte. Under­retten opprett­holdt Kommisjonens avgjørelse, og avviste klagen fra Sarc, et nederlandsk selskap som utvikler og
markedsfører programvare for skipsdesign og som er i direkte konkurranse med DS.

Saken hadde sitt utgangspunkt i datamaskinprogrammet «Delftship», som var utviklet av to tidligere ansatte ved TUD. De hadde etter fratredelsen opprettet selskapet DS, som hadde fått lisens til å utnytte kildekoden til programmet. Sarc anførte at denne avtalen var inngått på gunstigere vilkår enn det som kunne oppnås i markedet, og dermed utgjorde statsstøtte.

På samme måte som artikkel 107(1) Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) setter artikkel 61(1) EØS-avtalen skranker for mulighetene staten har til å gi støtte til næringsvirksomhet; her: det statlige universitetet og et privat foretak.

Offentlig støtte til enheter som utøver økonomisk virksomhet utgjør statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1) og EØS-avtalen artikkel 61 (1) dersom den innebærer støtte i form av tildeling av en 1) økonomisk fordel som 2) er gitt av statsmidler, 3) som begunstiger enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester, 4) som vrir eller truer med å vri konkurransen og 5) som er egnet til å påvirke samhandelen innen EØS-området.

Samtlige fem vilkår må være oppfylt for at et offentlig tiltak skal anses som statsstøtte iht. TEUV artikkel 107 (1) EØS-avtalen artikkel 61 (1). Grovt sett tolkes den økonomiske fordelen som statlige investeringer, lån, garantier, avtaler o.l. som er gitt eller inngått på vilkår som er gunstigere for det aktuelle foretaket enn det som det kunne ha oppnådd i markedet. Det offentlige må med andre ord i sin rolle som eier, investor eller långiver, opptre på samme måte som en sammenlignbar markedsaktør under liknende omstendigheter og under normale markedsvilkår.

Kommisjonen traff 10.5.2011 avgjørelse hvor det ble konkludert med at avtalen ikke innebar statsstøtte til DS, siden den ikke resulterte i en økonomisk fordel til DS  iht. TEUV artikkel 107(1). TUD oppfylte med andre ord kravene i det såkalte markedsinvestorprinsippet (MEIP).

Kommisjonen la til grunn at «Delftship» (programmet) hadde blitt utviklet av TUD mellom 1997 og oktober 2006, og at det hadde blitt brukt av studenter og de ansatte til undervisningsformål. I juni 2006 varslet ingeniøren som utviklet «Delftship» at han skulle gå av som TUD-ansatt. Samtidig opplyste TUD at det ikke hadde de nødvendige ressursene til å videreutvikle programmet. Derfor begynte TUD å forhandle med grunnleggerne av DS om en avtale om lisensiering av «Delftship».

22.11.2007 inngikk TUD og DS en avtale om eksklusiv og ikke-overførbar lisens for utnyttelse av «Delftship». Iht. avtalen ble DS forpliktet til blant annet å videreutvikle programmet, vederlagsfritt gi TUD tilgang til oppdaterte versjoner, samt å betale royalties til TUD på 5% av inntektene på salg og viderelisensiering.

Ifølge Kommisjonen var retningslinjene for offentlig støtte til forskning og utvikling og innovasjon (FoUoI) av 2006 ikke direkte relevante i den aktuelle saken. Etter å ha vurdert de angivelig gunstigere avtalevilkårene, konkluderte Kommisjonen at TUD gjennom de forskjellige forhandlingsetappene hadde forbedret sin posisjon som avtalepart. TUD tok i betraktning mange faktorer blant annet erfaring til ingeniøren som hadde utviklet programmet. Ifølge Kommisjonen var avgiften som DS skulle betale under lisensavtalen lik markedspris.

Underretten kom til samme konklusjon som Kommisjonen. Ifølge Underretten hadde Kommisjonen rett til å konkludere at måten TUD forhandlet på og resultatet til disse forhandlingene med DS tydet på at avtalen ble inngått på markedsvilkår. TUD oppfylte dermed kravene som stilles i henhold til markedsinvestortesten og man kunne utelukke statsstøtte.

Delftship-saken er et interessant eksempel på anvendelsen av MEIP på en avtale om kompensasjon for immaterielle rettigheter mellom en offentlig undervisningsinstitusjon og et privat foretak. I den aktuelle saken kan man trekke frem mangel på både en åpen anbudskonkurranse og en uavhengig ekspertvurdering i forkant av avtalen. Som riktig påpekt av Sarc anbefaler Kommisjonen en av de to metodene til å etablere markedspris når det offentlige skal inngå en salgsavtale. Se XXIII Report on the Competition Policy of 1993, the Communication on State aid elements in sales of land and buildings by public authorities of 1997 og FoUoI av 2006. Underretten forklarte likevel at Kommisjonen ikke var forpliktet til å bruke disse metodene i den aktuelle saken som gjaldt en avtale om lisensiering av et datamaskinprogram.

Som EU-domstolen understreker i Seydaland av 2010, vil mangel på en åpen anbudskonkurranse eller en ex ante ekspertvurdering ikke automatisk resultere i statsstøtte. Selv om det faktum at avtalen ble inngått etter eksklusive forhandlinger mellom TUD og DS gir rimelig grunn til å spørre om avtalen innebar statsstøtte, hadde Kommisjonen rett i å legge vekt på at kunnskapene til DS-grunnleggerne, som de hadde oppnådd under utviklingen av Delftship-datamaskinprogrammet, var avgjørende for deres kompetanse til å videreutvikle dataprogrammet og tilpasse det til TUDs behov. Ikke desto mindre var avgiften DS betalte lik markedspris.

Malgorzata Agnieszka Cyndecka