Også i år vil Immaterialrettstrollet gi sine oppsummeringer av immaterialrettsåret som har gått og gi en oversikt over hva som har skjedd på de sentrale områdene innen immaterialretten (opphavsrett, patentrett, designrett, kjennetegnsrett og markedsføringsrett). I disse årsoppsummeringene vil ulike troll gjøre et selektivt tilbakeblikk på de viktigste endringene på lovgivningsiden og de viktigste sakene fra Norsk og internasjonal rettspraksis. Vi mottar som vanlig gjerne tips til hvordan vi kan gjøre spalten bedre på iptrollet@gmail.com. Yngve Øyehaug Opsvik og Torger Kielland oppsummerer her patentrettsåret 2021.
Flere endringer i patentloven trådte i kraft eller ble vedtatt i løpet av 2021. Den viktigste endringen er kanskje de nye reglene om bevisforbud for patentrådgivning som trådte i kraft 1. juli. Tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 forbyr nå bevisførsel fra «patentrådgivere oppført på listen nevnt i artikkel 134 nr. 1 i konvensjonen om meddelelse av europeiske patenter 5. oktober 1973», altså EQE-kvalifiserte patentfullmektiger, om noe som er betrodd dem i kraft av deres stilling, dersom det ikke foreligger samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Også før var det nok slik at det var vanskelig å få informasjon om slike forhold, fordi de ofte er skjult og fordi det ofte også vil være en advokat involvert i den rådgivning som ville være interessant i en rettssak. Likevel gir denne endringen en nyttig sikkerhet for patentsøker og en anerkjennelse av patentfullmektigenes viktige rolle.
Patentloven § 65, som ga bestemmelser om bevisførsel om forretningshemmeligheter i patenttvister, er opphevet og erstattet av ny regulering i tvisteloven § 22-10. Dette ble gjort i forbindelse med den nye loven om forretningshemmeligheter
Norske avgjørelser
Det var en begrenset mengde patentavgjørelser også i fjor. Den første vi skal omtale her er Oslo tingretts dom av 4. februar angående patent for et renseanlegg for snø (202120-014397TVI-OTIR). Saken gjaldt KFIRs vedtak om å oppheve NCC Norge AS’ patent for et anlegg og en metode for å rense snø, etter innsigelse fra Oslo kommune. Oslo kommune mente at et anlegg beskrevet i rapporter utarbeidet for kommunen utgjorde mothold og at den patenterte løsning ikke hadde oppfinnelseshøyde over dette. KFIR hadde kjent patentet ugyldig på dette grunnlag. Oslo tingrett var enige, og opprettholdt KFIRs vedtak. Dommen er utpreget konkret begrunnet, men er et godt eksempel på en oppfinnelseshøydevurdering hvor de enkelte tekniske trekk må vurderes for seg.
IP-trollet har tidligere omtalt sak 20-067771TVI-TOSL/06, en inngreps- og ugyldighetssak som gjaldt Neurim Pharmaceuticals norske patent for melatoninbasert behandling av insomnia for pasienter over 55 år. Orifarm hadde ønsket å komme på markedet med et generikaprodukt, men Neurim mente at dette ville være i strid med patentretten. Orifarm mente at patentet var ugyldig. Bruk av melatonin mot søvnløshet var beskrevet i en offentliggjort artikkel, men ikke den spesifikke indikasjonen eller kvalitative effekten angitt i kravet. Oslo tingrett kom til at patentet var ugyldig på grunn av manglende oppfinnelseshøyde. Utvalgskriteriene i studien beskrevet i artikkelen pekte mot den aktuelle indikasjonen, og selv om artikkelen ikke eksplisitt anga effekten på søvnkvalitet, var det nærliggende å finne ut av denne effekten.
Dommen er mest interessant når det gjelder utmålingen av erstatning for urettmessig utestengning fra markedet. Partene hadde avtalt at dersom patentet ble kjent ugyldig skulle Neurim svare erstatning til Orifarm for den manglende markedsadgangen. I forbindelse med utmålingen uttalte tingretten at det var liten overføringsverdi mellom opplysninger om markedsandeler i Sverige og Danmark til hvordan utviklingen i markedsandeler ville arte seg i Norge. Begrunnelsen for dette var blant annet at byttereglene er forskjellige i de ulike landene. Dommen er anket.
Oslo tingrett avsa dom i sak 20-049135TVI-TOSL/05 mellom Aker Solutions og Neodrill den 29. november. Denne saken dreide seg om to av Neodrills patenter for en støtteramme, til bruk på undervanns oljeboringsanlegg. Patentene er søsterpatenter til patentene som ble behandlet i saken mellom Neodrill og Equinor i 2018. I den saken ble patentene opprettholdt som gyldige, og Equinor dømt for patentinngrep. Dommen ble anket, og senere forlikt. Neodrill mente at løsninger levert av Aker Solutions krenket patentene. Aker Solutions la ned påstand om at patentene skulle kjennes ugyldige på grunn av manglende nyhet og oppfinnelseshøyde. Tingretten kom til at patentenes krav var så generelt formulert at de omfattet en rekke tidligere kjente løsninger og prinsipper. Patentene var derfor ugyldige. Saken er senere forlikt.
Også i lagmannsretten er det flere interessante avgjørelser. I Borgarting lagmannsretts dom av 17. februar 2021 (LB-2019-161549) avgjorde lagmannsretten en sak om inngrep i og gyldigheten av Subsea Solutions patent for en anordning som forlenget levetiden til ventiltre på subsea produksjonsanlegg for olje og gass. Det ble anført at Siemen Energys «Subsea Hydraulic Power Unit» utgjorde inngrep i patentet. Lagmannsretten kom til at patentet var gyldig, men at det ikke var inngrep i det, blant annet fordi trekket «tilkoplbar til en navlestrengs effekt- og styreledninger» innebar at anordningen skulle være ferdig forberedt for tilkobling. Siemens' løsning var lukket og ikke koblet til en navlestreng. I dommen ble partene dømt til å dekke egne omkostninger.
Bilde: tegning fra Subsea Solutons' patent.
Frostating lagmannsretts avsa 18. februar 2021 dom i sak LF-2020-105397. Saken gjaldt oppfinneren Arthur Lyngøys rett til patenter som eies av STIM. og gjaldt fiskefôr som bidrar i smoltifiseringsprosessen for fisk. Lyngøy krevde å stå som eneoppfinner for patentene, og et vederlag for overføringen av oppfinnerretten. Tingretten hadde holdt med Lyngøy, og tilkjent ham MNOK 7 pluss royalties basert på en avtale mellom partene. Lagmannsretten var enig i at Lyngøy var eneoppfinner, men mente at vederlaget skulle være lavere. Avtalen med arbeidsgiver krevde skriftlig avtale om vederlaget med styret, og slik avtale var ikke inngått. Lyngøy hadde imidlertid selvsagt sitt krav etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7 i behold. I lys av at Lyngøy var ansatt spesifikt for utviklingsarbeidet ble det tilkjent MNOK 3 som vederlag for oppfinnelsen. Det ble vist til en uttalelse i Stenviks Patentrett hvor det antydes at vederlaget bare unntaksvis er blitt satt høyere enn en årslønn.
Lagmannsretten avsa den 12. april 2021 kjennelse i forføyningssak LB-2021-9234 angående STIM.s patent for et fiskefôr som bidrar til smoltifisering av fisk. Det ene patentet var begrenset til fôrsammensetninger hvor mengden frie aminosyrer utgjorde 1-10 g/kg. Det andre gjaldt en fremgangmåte for bruk av et virkestoff i fiskens vann sammen med et fôr som var egnet til å øke opptaket av dette middelet i fiskens kropp. STIM. mente at Biomar og Ewos gjorde inngrep i patentene.
Retten kom til at inngrep ikke var sannsynliggjort. Når det gjaldt produktpatentet inneholdt fôret som Biomar og Ewos solgte ulike frie aminosyrer som sammenlagt utgjorde en høyere mengde enn det som var angitt i patentet. STIM. ble ikke hørt med at patentet skulle tolkes slik at det var hver enkelt aminosyre som skulle foreligge i den angitte mengden.
Spørsmålet om inngrep i fremgangsmåtepatentet gjaldt hvorvidt det var gjort middelbart patentinngrep ved levering av fôr til produsenter som benyttet virkestoffet fra patentkravet i sin produksjon. Retten mente at det ikke var sannsynliggjort et middelbart patentinngrep i fremgangsmåtepatentet. Det var ingen oppfordring fra selger til kjøper om å benytte fôret for å gjennomføre patentets metode, og det var heller ikke holdepunkter for at kundene kjøpte fôret for å anvende den patenterte metoden. Når man tilsatte virkestoff i vannet hadde det andre formål enn å påvirke smoltifiseringsprosessen. Konklusjonen er i samsvar med tingrettens dom i den nevnte saken mellom Biomar og STIM, som nå verserer for lagmannsretten.
Avgjørelser fra EPO
I G 1/19 Pedestrian simulation avsa EPOs utvidede appellkammer sin andre avgjørelse om patenterbarheten til informasjonsteknologiske oppfinnelser (etter G 3/08 Programs for computers). Avgjørelsen bekrefter og utdyper «any hardware»- og Comvik-tilnærmingene, som slår fast at det er tilstrekkelig for at en frembringelse skal anses som en «oppfinnelse» etter EPC artikkel 52 (1) (patl. § 1 (1)) at oppfinnelsen benytter tekniske midler. Ved vurderingen etter EPC artikkel 54 og 56 (patl. § 2), er det imidlertid bare de deler av oppfinnelsen som bidrar til å gi den teknisk karakter som skal tas med i vurderingen av nyhet og oppfinnelseshøyde. Teknisk karakter for informasjonsteknologiske oppfinnelser kan enten begrunnes i at selve implementeringen på en datamaskin er teknisk eller (som i Pedestrian simulation) at informasjonen som frembringes har en teknisk effekt.
Mer konkret omhandlet saken patenterbarheten til en fremgangsmåte for datamaskinsimulering av måten fotgjengere beveger seg gjennom et område, og kunne for eksempel brukes til å planlegge hvordan man skal konstruere et område som folk skal bevege seg gjennom, for eksempel et kvartal med bygninger, en flyplass eller området rundt et fotballstadion (henvist fra T 489/14 CONNOR/Pedestrian simulation). Patentkravene var imidlertid ganske vidt formulert (blant annet relatert til simulering av «autonomous entities» som beveget seg gjennom «an environment»).
Tidligere praksis hadde vært ganske liberal, og la til grunn at fremgangsmåter for datasimulering kunne patenteres fortsatt at det simulerte produktet eller den simulerte prosessen var teknisk (se f.eks. T 1227/05 INFINEON/Circuit simulation I). Det utvidede appellkammeret tar her et skritt tilbake. Mens det etter INFINEON/Circuit simulation I var tilstrekkelig at oppfinnelsen hadde et definert teknisk formål og fremgangsmåten funksjonelt sett var begrenset til dette formålet, forutsetter Pedestrian simulation at det tekniske formålet uttrykkelig eller underforstått angis i patentkravene.
Det er her ikke nødvendig å angi et fysisk produksjonssteg (sml. T 453/91 IBM/VLSI-chip design). Men det er en forutsetning at kravene i større grad enn etter tidligere praksis, begrenses til en angitt teknisk utnyttelse. Patentsøker har nå innlevert nye kravsett som blant annet begrenser oppfinnelsen til simulering av «pedestrian crowd movement in a building structure», noe som trolig oppfyller kravene til angivelse av det tekniske formålet (men ikke nødvendigvis kravet til oppfinnelseshøyde).
Spørsmålet om den kunstige intelligensen DABUS kan angis som oppfinner i en patentsøknad har gått runden i en rekke rettssystemer det siste året. Engelske Court of Appeal og US District Court for the Eastern District of Virginia har avvist at en kunstig intelligens (AI) kan angis som oppfinner, mens australske Federal Court og det sørafrikanske patentstyret har godtatt søknader hvor DABUS er angitt som oppfinner. Tyske Bundespatentgericht landet på mellomløsning, hvor et menneske må angis som oppfinner, men hvor den kunstige intelligensen kan angis i tillegg.
Høsten 2021 fant spørsmålet endelig veien til et av EPOs appellkamre.
Søknadene i J 8/20 og J 9/20 rettet seg mot noe så prosaisk som en beholder for mat og drikke og en enhet og fremgangsmåte for å tiltrekke oppmerksomhet(!!). Disse var angivelig utelukkende frambragt av AIen DABUS. Det juridiske appellkammeret la til grunn at DABUS ikke kunne angis som oppfinner. Det ble lagt til grunn at en oppfinner som angis i patentsøknaden må være en person med rettslig handleevne, og at dette utelukket at DABUS ble angitt som oppfinner. (Begrunnelsen for avgjørelsene er ennå ikke offentliggjort.)
Tidlig i år kom nyheten om at alle hindringene endelig er ryddet av veien, slik at Unified Patent Court (UPC), den felleseuropeiske patentdomstolen kan igangsette sitt arbeid. Avtalen ble ratifisert av Østerrike den 18. januar 2022, og protokollen som oppretter domstolen og forbereder oppstarten av denne kan dermed tre i kraft. Nora Bratheim kommenterer saken for IP-trollet her.
* Yngve Øyehaug Opsvik representerte Aker Solutions i saken, sammen med et team fra GjessingReimers.
Og så i år vil immaterialrettstrollet gi sine oppsummeringer av immaterialrettsåret som har gått og gi en oversikt over hva som har skjedd på de sentrale områdene innen immaterialretten (opphavsrett, patentrett, designrett, kjennetegnsrett og markedsføringsrett). I disse årsoppsummeringene vil ulike troll gjøre et selektivt tilbakeblikk på de viktigste endringene på lovgivning siden og de viktigste sakene fra Norsk og internasjonal rettspraksis i motor som vanlig gjerne tips til hvordan vi kan gjøre spalten bedre på iptrollet@gmail.com
Først ut Torger Kielland med opphavsrettsåret 2021.
Også i året som har gått har kulturdepartementet fortsatt sin gjennomføring av nye direktiver og konvensjoner på opphavsrettsområdet. I mai ble lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett med videre vedtatt. Loven gjennomfører i EUs direktiv om kollektiv forvaltning (2014/26/EU), og regulerer hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner, for eksempel Tono og Kopinor skal forvalte opphavsrett mv. etter fullmakt fra rettighetshaverne. Loven stiller blant annet krav til forvaltningsorganisasjonene styring, åpenhet og innsyn, forvaltning av vederlag og medlemmenes medbestemmelsesrett, og skal legge til rette for å forenkle klarering av musikkrettigheter over landegrensene for eksempel til nettbaserte tjenester.
Loven gjør blant annet Patentstyret til tilsynsmyndighet for kollektive forvaltningsorganisasjoner og gir hjemmel til å gi ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. Medieklagenemnda blir klageorgan for vedtak etter loven.
Loven trådte i kraft 1. juli 2021 endringene i åvl. § 118 trådde i midlertidig først i kraft 1. september). Sammen med loven ble det også vedtatt en forskrift til loven, som trådte i kraft ved vedtakelsen 9. august.
Den nye åndsverksforskriften innebærer en oppdatering av henvisninger til relevante bestemmelser i den nye åndsverkloven og flere andre tekniske endringer. I tillegg gjennomfører forskriftene Marrakech-traktaten og Marrakech-direktivet om bruk av åndsverk mv. til fordel for personer med funksjonsnedsettelse utsettelser som vanskeliggjør lesing.
På kontinentet går gjennomføringen av DSM-direktivet fremover, og gjennomføringsfristen løp ut 7. juni 2021. Enkelte land, blant annet Nederland, Ungarn og Frankrike, har allerede gjennomført direktivet. I Estland og Spania ligger saken til behandling i parlamentet, mens andre land, blant annet Sverige, Finland og Østerrike, har sendt utkast til gjennomføring på høring.
EU-kommisjonen la 15. desember 2020 frem et forslag til forordning om digitale tjenester (Digital Services Act (DSA)), som blant annet skal oppdatere og presisere internettbaserte plattformer plikter til fjerning av ulovlig innhold. Forslaget supplerer og oppdaterer deler av ehandelsdirektivet. I 2021 har forslaget ligget til behandling i EU-parlamentet, som 14. desember kom til enighet om en revidert tekst.
Norsk praksis
Det er ingen opphavsrettssaker fra Høyesterett i året som gikk. For det må vi vente til året som så vidt har begynt. Fra lavere domstoler har det imidlertid kommet flere interessante avgjørelser.
Borgarting lagmannsrett avsa i september dom i LB-2020-164203. VG publiserte fra februar 2020 en rekke artikler om advokatfirmaet Rogstad, blant annet knyttet til firmaets eierstruktur og store utgifter til tolking (se oversikt her). I flere av disse artiklene ble det brukt portrettbilder av advokater i firmaet hentet fra firmaets hjemmeside. VG påberopte seg prinsipalt sitatretten i åvl. § 29 som grunnlag for gjengivelse av bildene. Subsidiært ble det anført at bildene kunne gjengis mot vederlag etter åvl. § 36 andre ledd.
Oslo tingrett la i til grunn at gjengivelsen av bildene måtte anses som sitater i samsvar med «god skikk» etter åvl. § 29. Borgarting lagmannsrett kom til samme konklusjon (kommentert av Vincent Tsang her).
Lagmannsretten la til grunn at kravet til «dagshending» i § 36 ikke var oppfylt, fordi de aktuelle artiklene var resultater av «et langvarig journalistisk arbeid som pågikk over måneder før første publisering». Etter lagmannsrettens syn var derfor hensynet til å kunne bruke bildene selv om det ikke er tid til å innhente forhåndssamtykke, som lagmannsrettens hadde lagt til grunn var begrunnende for § 36, av «liten relevans i et slikt tidsperspektiv».
Lagmannsretten kom derimot til at bruken av de aktuelle fotografiene var dekket av sitatretten i § 29 da gjengivelsen av bildene ble ansett for å være i samsvar med kravet til god skikk, og i den utstrekning formålet betinget. Det fremheves at reportasjene ikke bare «representerer ... medias omtale av saker av allmenn interesse, men er i kjernen for den virksomhet media driver ved å undersøke og bringe frem slike saker, der forhold eller sammenhenger ikke tidligere har vært allment kjent».
Lagmannsretten forstår nok her «dagshending» for snevert, I Spiegel Online og Funke Medien legger EU-domstolen til grunn at «current events» i infosoc-direktivet omfatter mer enn bare «dagsaktuelle» saker, og legger nærmest til grunn at det er tilstrekkelig at saken har nyhetens interesse. Med en slik videre forståelse av hva som utgjør en «dagshending» kommer det også tydeligere frem at sitatretten i § 29 er subsidiær til pressens rett til gjengivelse etter § 36.
I TOSL-2020-180651hadde VGTV på sin plattform vist kortere utdrag fra kamper i tysk Bundesliga. Formel 1-løp og MMA-kamper som Viasat/NENT hadde signalrettigheter til (kommentert av Julius Berg Kaasin her). Saken gjaldt spørsmålet om disse overføringene var omfattet av den såkalte «nyhetsretten» i åndsverkloven § 22 fjerde ledd. Nyhetsretten er et unntak fra rettighetshavers signalrettigheter, ved at også andre kringkastere kan sende korte nyhetsutdrag fra begivenheter som er av stor interesse for allmennheten.
Oslo tingrett kom til at de aktuelle klippene ikke var dekket av nyhetsretten, og at VG derfor var vederlags- og erstatningspliktig overfor NENT for urettmessig tilgjengeliggjøring. Det avgjørende var at klippene ikke er tatt fra «begivenheter av stor interesse for allmenheten» etter åndsverkloven § 22 fjerde ledd.
Vilkåret «stor interesse for allmenheten» måtte vurderes konkret, og sentrale momenter vil være «hvor stor del av befolkningen som interesserer seg for den aktuelle begivenheten og hvor stor nyhetsinteresse begivenheten har». VG hadde anført at uttalelser i forarbeidene (Prop. 9 L (2012-2013) s. 75) tilsa at om en begivenhet var underlagt eksklusive senderettigheter (som i saken), så tilsa dette at begivenheten var av stor allmenn interesse. Dette ble avvist av tingretten, som mente at uttalelsene i forarbeidene måtte nyanseres i lys av de endrede markedsforholdene i dagens mediebransje, i den forstand at langt flere begivenheter nå vises på langt flere sendeflater (og derfor også er underlagt eksklusive rettigheter).
Med henvisning til blant annet til AMT-direktivet artikkel 14 og 15 og danske forarbeidsuttalelser (LFF 2009-10-07 nr. 25 punkt 4.5.3.1), legger tingretten til grunn at nyhetsretten bare gjelder for begivenheter som har nyhetsverdi for «en større kreds av personer, og samtidig er af interesse for andre enn dem der normalt følger med i begivenheder af lignende karakter».
Utdragene fra Bundesliga-kampene ble etter dette ansett å ligge utenfor nyhetsretten. Det hjalp ikke at Erling Braut Haaland muligens hadde skapt større interesse for tysk fotball gjennom sitt storspill for Borussia Dortmund (de aktuelle kampene det ble vist klipp med var ikke med Borussia Dortmund). Det var da ikke overraskende at tingretten kom til samme konklusjon for MMA-kampene og Formel 1-løpet (til tross for hypen rundt Netflix-serien «Drive to Survive»).
TOSL-2020-174346 gjaldt spørsmålet om forfatteren Jørn Lier Horst kunne si opp sin avtale med Lydbokforlaget, slik at lydbokrettighetene til de aktuelle bøkene gikk tilbake til Horst som følge av oppsigelsen (kommentert av Morten Smedal Nadheim her). Horst overdro i 2012-2014 utgiverrettighetene til flere av sine barnebøker til Gyldendal. I den forbindelse ble det inngått en avtale om lydbokrettigheter ble inngått mellom Horst og Lydbokforlaget, et datterselskap av Gyldendal («lydbokavtalen»). Denne avtalen ga rett til eksemplarfremstilling og spredning av eksemplar av lydbøker (typisk på CD eller som lydfil), men ikke til strømming.
I 2016 inngikk Lydbokforlaget og Horst en midlertidig avtale om strømming i strømmetjenesten Fabel («strømmeavtalen»). Avtalen kunne sies opp med tre måneders varsel. Lydbokforlaget fikk derimot ikke til noen avtale med den største tilbyderen av strømmetjeneste av lydbøker – Storytel. I 2020 sa Horst derfor opp både lydbokavtalen og strømmeavtalen.
Avtalen forutsatte at den kunne sies opp etter fem år «med mindre det er solgt minst 300 eksemplarer det siste året». Tingretten la til grunn at dette måltallet bare omfattet salg av fysiske eller digitale eksemplar, og ikke omfattet strømming. Vilkårene for oppsigelse av lydbokavtalen var dermed oppfylt.
Gyldendal hadde videre anført at lydbokrettighetene ved oppsigelse gikk tilbake til Gyldendal, og ikke til Horst. Dette ble avvist av tingretten, da lydbokavtalen måtte anses inngått av Gyldendal på vegne av Horst. Gyldendal var da ikke part i avtalen, og ved oppsigelse falt da rettighetene tilbake til Horst. Horst ble derfor frifunnet. Saken er anket.
TOSL-2021-52095 gjaldt spørsmål om hva som utgjør et «rimelig vederlag» som Oslo-Filharmonien skal betale til TONO for fremføring av musikk på egne fysiske konserter, jf. åvl. § 69 og lov om kollektiv forvaltning § 28. Et sentralt spørsmål i saken var om rimelig vederlag skal fastsettes alene på bakgrunn av billettinntekter (den såkalte «konserttariffen»), eller om det skal tas hensyn til statstilskuddene Oslo-Filharmonien mottar.
Tingretten la til grunn at det ved vurderingen av hva som utgjør er rimelig vederlag, blant annet måtte tas hensyn til betydningen av verdien av retten som overføres, om det stilles krav til sammenheng mellom bruk og vederlag og hva det eventuelt innebærer og betydningen av hva som er vanlig praksis.
"Rimelig vederlag"?
Oslo-Filharmonien mottar store statstilskudd. For 2021 var tildelingen NOK 183 230 000,- og for 2020 utgjorde denne statsstøtten 92 % av orkesterets samlede inntekter. Tingretten kom likevel til at denne støtten ikke er en prisreduserende subsidie, og at filharmoniens publikum ikke betaler mindre enn deres betalingsvillighet tilsier. Billettinntektene måtte derfor anses som det beste uttrykk for orkesterfremføringenes økonomiske verdi.
Tingretten la videre til grunn at det må være en sammenheng mellom det vederlag som betales og den faktiske bruken, slik at man blant annet ikke betaler for fremføring av verk som har falt i det fri. Det ble videre lagt til grunn at konserttariffen måtte anses som bransjenormen på konsertområdet, og derfor måtte anses som «vanlig på området». Dette ble ikke endret av at noen få aktører i en lengre periode har hatt avtale om en annen vederlagsmodell.
Konserttariffen som modell ga derfor uttrykk for et rimelig vederlag. Konserttariffen slik den ble praktisert mellom TONO og Oslo-Filharmonien, var imidlertid ikke i samsvar med prinsippene i prinsippene i åvl. § 69 og lov om kollektiv forvaltning § 28, da denne innebar at det ikke ble korrigert for andelen vernede verk, og at man betalte det samme vederlaget uavhengig av om denne andelen var 1 % eller 100 %.
Oslo-Filharmonien ble derfor frifunnet for TONOs krav om revidert tariff hvor man også tok hensyn til statsstøtten og gitt medhold i sitt krav om justering av konserttariffen slik at det ble tatt hensyn til andelen vernede verk i fremføringen. Saken er anket.
TOSL-2020-176499 gjaldt et ganske konkret spørsmål knyttet til omfanget av en rettighetsoverdragelse etter en avtale om programvareutvikling. Baltazar Apartments Tjuvholmen inngikk avtale med Netron AS om utvikling av en booking-, innsjekkings- og administrasjonsløsning for et leilighetshotell. Netron benyttet etter hvert koden til løsningen som ble levert til en annen løsning – Wex.
Baltazar gikk til søksmål og anførte at avtalen innebar en fullstendig overdragelse eller eksklusiv lisens til programmet, slik at utviklingen av Wex innebar et inngrep i Baltazars (overdratte) opphavsrett. Det var spørsmål også om mangler ved leveransen, men her ble det ansett reklamert for sent.
Partenes avtale hadde følgende formulering mht. overdragelse av
«Partene er enige om at de leveranser som Netron AS gjør i henhold til denne avtale er kundens eiendom. Egenutviklede moduler og halvfabrikata som Netron benytter i prosjektet er Netron sin eiendom.»
Tingretten kom til at dette ikke innebar en fullstendig overdragelse av opphavsretten til programmet, og la særlig vekt på at «eiendom» i relasjon til dataprogrammer ikke var entydig, og at det vanligvis forstås som opphavsrett. Tilsvarende var det uklart hva det lå i «moduler og halvfabrikata» som på sin side skulle anses som Netrons «eiendom». Det forelå heller ikke krenkelse av markedsføringsloven. Netron ble derfor frifunnet.
Til sist en sak om retten til eget bilde etter åvl. § 104. LB-2019-111926-1gjaldt bilder og video tatt av en polititjenestemann under en trafikkontroll og førerkortbeslag, som ble lagt ut på Instagram. For dette ble sjåføren av bilen tiltalt etter åvl. § 104, jf. § 79. Lagmannsretten la til grunn at offentliggjøringen av videoen og bildene måtte anses lovlig etter åvl. § 104 a) fordi det var snakk om en avbildning som «har aktuell og allmenn interesse».
Lagmannsretten tok utgangspunkt i at det måtte foretas en avveining mellom politimannens rett til privatliv. jf. Grl. § 102 og EMK artikkel 8 og retten til ytringsfrihet etter Grl. § 100 og EMK artikkel 10, hvor man måtte vurdere hvilket bidrag de offentliggjorte bildene og filmen bildene gir til en debatt av allmenn interesse, jf.Rt-2009-265 avsnitt 41og42.
Selv om tiltalte ikke ble trodd på at politimannen hadde oppført seg irregulært under trafikkontrollen, fant lagmannsretten likevel at offentliggjøringen hadde «aktuell og allmenn interesse». Det ble fremhevet at åpenhet om politiets utøvelse av makt bidrar til å opprettholde og styrke offentlig tillit til politiets arbeid og å sikre at politiet ikke misbruker sine rettigheter og privilegier.
Videoen i saken fremsto som et opptak av en lovlig tjenestehandling utført av uniformert polititjenestemann, som ikke kunne anses å være av privat karakter. Tiltalte ble derfor frifunnet for overtredelse av åvl. § 104, jf. § 79. Saken er rettskraftig.
Europeisk praksis
I C-392/19 VG Bild-Kunst traff EU-domstolen sin foreløpig siste avgjørelse om lenker til materiale som andre har lagt ut på internett (behørig diskutert i episode 7 av Huldrapodden) Det ble her lagt til grunn at inline-lenking til (embedding av) bilder som er lagt ut med tekniske begrensninger for å hindre slik lenking, innebærer opphavsrettsinngrep, selv om bildene er lagt ut med rettighetshaver samtykke. Avgjørelsen er på mange måter en videreføring av avgjørelsen i C-466/12 Svensson, hvor EU-domstolen la til grunn at lenking til materiale som er lagt ut med adgangsbegrensning utgjør overføring til et nytt publikum.
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at man tar forbehold om at det ikke kan lenkes til materialet, for eksempel ved å angi dette på nettsiden hvor bilde er lagt ut. Lenking må begrenses gjennom en «effektiv» teknisk sperre i samsvar med infosoc-direktivet artikkel 6.
Når man laster ned materiale fra «peer to peer» torrent-nettverk vil torrent-programmet i praksis begynne å dele det som er lastet ned før alle delene er lastet ned. For å få tilgang til materialet trenger man i praksis alle delene. I C-597/19 Mircom la EU-domstolen til grunn at deling av slike ufullstendige deler av opphavsrettsbeskyttet materiale innebærer tilgjengeliggjøring til allmennheten etter infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1 og 2 (kommentert av Liliia Oprysk her) Forutsetningen er imidlertid at brukeren har kunnskap om at bruk av torrentprogrammet innebærer deling også under nedlasting, typisk ved at han er informert om dette før ha tar i bruk programmet.
Saken reiste videre spørsmål om innehaver av opphavsrett etter avtale også kunne gjøre gjeldende rettigheter etter håndhevelsesdirektivet. Spørsmålet var reist i forbindelse med at den nasjonale domstolen mente at Mircoms virksomhet minnet om noe som kan betegnes som et «opphavsrettstroll» - en aktør som ikke selv utnytter rettighetene, men bare bruker trusselen om håndhevelse som et middel for å presse frem forlik med brukerne.
EU-domstolen la til grunn at det ikke utelukket påberopelse av håndhevelsesdirektivet at Mircom var innehaver av rettighetene etter overdragelse og ikke utnyttet rettighetene. En begjæring om utlevering av opplysninger etter håndhevelsesdirektivet artikkel 8 nr. 1 må imidlertid være velbegrunnet og forholdsmessig. Begjæringer om utlevering av abonnementsopplysninger som bare har som formål å skulle brukes som pressmiddel overfor brukerne, kan derfor etter omstendighetene anses uforholdsmessig, men dette er det opp til den nasjonale domstolen å avgjøre.
Saken reiste også spørsmål om systematisk innhenting av IP-adresser er lovlig behandling av personopplysninger etter GDPR. EU-domstolen la til grunn at slik innhenting og behandling var lovlig etter GDPR forutsatt at de hadde et legitimt formål, for eksempel innkreving av erstatning for opphavsrettsinngrep, forutsatt at innhentingen og behandling hadde et rettsgrunnlag i nasjonal rett.
Forente saker C‑682/18 YouTube og C‑683/18 Cyando omhandler spørsmålet om delingsplattformer foretar en selvstendig overføring til allmennheten etter infosoc-direktivet artikkel 3 når de legger til rette for brukernes opplasting og deling på sin plattform. EU-domstolen i storkammer la til grunn at slik tilrettelegging i seg selv ikke innebærer en overføring til allmennheten. Dette kan derimot stille seg annerledes dersom plattformoperatøren ikke har gjennomført tilstrekkelige tekniske tiltak mot deling av uautorisert materiale, har en økonomisk modell som er basert på uautorisert deling eller på annen måte legger til rette for slik deling, at han foretar en overføring av slikt materiale.
Generaladvokaten hadde i sin anbefaling uttrykkelig drøftet forholdet mellom og infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1 og det nye digitalmarkedsdirektivet (2019/790) artikkel 17, og lagt til grunn at artikkel 17 er en spesialregel som ikke innebærer en kodifisering av innholdet i eneretten til overføring. Etter EU-domstolens avgjørelse er dette mer uklart. EU-domstolen drøfter ikke forholdet til digitalmarkedsdirektivet, og domstolens utlegning av eneretten til overføring går tilsynelatende også lenger enn Generaladvokatens anbefaling. Dette innebærer at man i alle fall ikke skal utelukke at EU-domstolen vil anse artikkel 17 som en konkretisering av det generelle overføringsbegrepet for de tilfeller som omfattes av bestemmelsen, og ikke som en spesialregel.
C‑762/19 CV-Online omhandlet spørsmål om søk i og lenking til en database innebærer et databaseinngrep. CV-Online drifter en database med jobbannonser som ligger åpent tilgjengelig på internett. Melon laget en søkemotor som la til rett for dedikerte søk i denne og andre tilsvarende databaser, og presenterte samlede søkeresultater for brukerne. Søkeresultatene inneholdt data i form av arbeidstittel firmanavn, arbeidssted og publiseringsdato og en lenke til selve jobbannonsen i CV-Onlines base.
EU-domstolen har behandlet tilsvarende spørsmål i C‑202/12 Innoweb. Til forskjell hva som var tilfellet i Innoweb, brukte Melon imidlertid ikke CV-Onlines egen søkefunksjon, men utarbeidet sitt eget søk basert på metadata fra databasen. Det ble i Innoweb lagt til grunn at det å legge til rette for dedikerte metasøk i en database, innebar gjenbruk av databasen etter databasedirektivet artikkel 7 nr. 1, forutsatt at det søkes gjennom alle dataene i databasen og bruker gis omtrent samme funksjonalitet i relasjon til søket og presentasjonen av resultatet som søket til databasen det søkes i.
I C‑762/19 CV-Online går EU-domstolen derimot lengre for å oppnå en slik balanse. Det legges her til grunn at tilrettelegging for dedikerte metasøk i en database, innebærer uttrekk og gjenbruk av databasen etter databasedirektivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2, dersom slike søk utgjør en risiko for databaseinnehavers mulighet til å tjene inn igjen denne investeringen ved normal utnyttelse av databasen.
EU-domstolen legger her opp til en mer eller mindre direkte avveining mellom databaseinnehavers og tredjemanns og brukernes interesser. Dette innebærer at størrelsen på investeringen og omfanget av tredjemanns utnyttelse får direkte betydning for inngrepsvurderingen. Er disse store er det mer nærliggende at det foreligger et databaseinngrep. Dersom investeringen er liten eller tredjemanns søk har liten betydning for investeringen, vil det derimot sjeldnere foreligge et inngrep.
EU-domstolen overlater imidlertid forholdsvis den konkrete vurderingen og avveiningen til den nasjonale domstolen, og det gjenstår å se hvordan slike avveininger vil slå ut i praksis. Begrunnelsen er imidlertid generell og omfatter i prinsippet alle former for uttrekk og gjenbruk av en database, og det blir derfor spennende å se hva EU-domstolen gjør av denne vurderingen i senere saker.
C-13/20 Top Systemomhandlet spørsmålet om rett til dekompilering av datamaskinprogrammer for å rette feil i programmet (kommentert av Torger Kielland her). Programvaredirektivet artikkel 6 gir rett til dekompilering, men bare for å oppnå funksjonelt samvirke med andre programmer. EU-domstolen la til grunn at en rett til dekompilering for å rette feil kunne begrunnes i programvaredirektivet artikkel 5.
Selv om dekompilering ikke er uttrykkelig nevnt blant enerettene i artikkel 4 eller i begrensningene i artikkel 5, er det likevel klart at dekompilering innebærer eksemplarfremstilling og endring av et datamaskinprogram som faller innenfor artikkel 4 og 5 Dette innebærer at rettmessig bruker av et datamaskinprogram kan dekompilere dette for å endre feil ved programmet som påvirker normal bruk av dette.
Dette endres ikke av at artikkel 6 gir en uttrykkelig rett til dekompilering for å oppnå interoperabilitet, da dette må anses som en spesialbestemmelse som ikke utelukker at dekompilering kan skje etter andre bestemmelser i direktivet.
Dekompilering etter artikkel 5 er imidlertid underlagt flere begrensninger. For det første er dekompilering begrenset til retting av feil i programmet, og informasjon man får fra dekompileringen kan ikke benyttes til andre formål. For det andre må dekompilering etter ordlyden i artikkel 5, være «nødvendig» for å rette feil som forhindrer bruk av programmet i samsvar med formålet. For det tredje kan retten til å rette feil reguleres gjennom avtale. Rettighetshaver vil riktignok ikke kunne forby kjøring av programmet eller retting av feil gjennom avtale. Rettighetshaver vil derimot kunne regulere hvordan feilretting skjer gjennom avtale, for eksempel ved selv å tilby retting av feil, og dermed avskjære brukers rett til å dekompilere.
Generaladvokaten har også avgitt anbefaling i flere saker som ennå ikke er behandlet av EU-domstolen. Den mest interessante av disse er sak C-401/19 som Polen har anlagt mot Europaparlamentet og Kommisjonen for å få kjent deler av artikkel 17 i digitalmarkedsdirektivet kjent ugyldig. Generaladvokaten legger i sin anbefaling til grunn at dette ikke er tilfellet. Anbefalingen legger imidlertid flere føringer på tolkningen av artikkel 17 som vil kunne ha betydning når denne skal gjennomføres i medlemsstatenes lovgivning.
Generaladvokaten har også avgitt anbefaling i C-433/20 Austro-Mechana . Saken omhandler spørsmålet om man er forpliktet til å betale vederlag for privatkopiering for serverplass i skytjenester til privatpersoner for privat bruk. Dette besvares benektende. Dersom en medlemsstat (her: Østerrike) har valgt å innføre kopieringsavgift på fysiske medier må dette presumeres å utgjøre «fair compensation» etter infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 2 b) også når slike medier brukes i skytjenester. Dersom noe annet skal legges til grunn må rettighetshaver klart godtgjøre at dette ikke er tilfellet.
Ymist anna
Nytt år – nye åndsverk i det fri. På den andre siden av dammen har det vært mest oppmerksomhet knyttet til at originalutgivelsen av A.A. Milnes første utgivelse av historier om Ole Brum, med illustrasjoner av E.H. Shepard, har falt i det fri fordi det er 95 år siden det første gang ble publisert. Her i Norge og i Europa for øvrig, må vi vente enda noen år – nærmere bestemt til 2026 (for teksten) og 2046 (for illustrasjonene). Den engelske originalutgivelsen av Hemingways «The Sun Also Rises» som falt i det fri i USA fra nyttår, falt også i det fri i Norge fra samme tidspunkt, selv om det ennå ikke har gått 70 år siden Hemingways død. Dette henger sammen med vernetiden for utenlandske verk ikke er lenger enn vernetiden i landet hvor verket først ble utgitt, jf. åndsverksforskriften § 48, jf. § 49 første og andre ledd. Når «The Sun Also Rises» har falt i det fri der verket først ble utgitt, har det derfor ikke lenger vern i Norge.
Immaterialrettstrollet fortsetter oppsummeringen av immaterialrettsåret 2020 med en gjennomgang av sakene på patentrettens område (se også våre oppsummeringer av markedsføringsrett,kjennetegnsrett og designrett). I årsoppsummeringen gjennomgår vi et utvalg av fjorårets avgjørelser fra norske domstoler og EPO.
2020 har vært et dårlig år for mange ting, kanskje kan man også si at det har vært et dårlig år for patentretten. Det har i alle fall ikke skjedd så fryktelig mye spennende i fjor. Det er relativt få avgjørelser, og ikke noen radikale avklaringer. Helt stille har det likevel ikke vært, og i det følgende oppsummerer vi årets avgjørelser fra norske domstoler og en avgjørelse fra EPO som har stor betydning både prosessuelt og for patenter på biotekområdet.
Et sjeldent dyr: den patentrettslige lojalitetsplikten (Theodor Kittelsen)
Sør-Trøndelag tingrett avsa 3. februar en interessant dom som gjaldt oppfinnerens plikter ovenfor den som senere overtar rettighetene til oppfinnelsen (sak 19-179856TVI-STRO). Geir Meyer hadde vært utleid til firmaet Augmenti AS, og hadde arbeidet med utviklingen av ARBiN, et kikkertsikte med augmented reality-funksjonalitet for bruk i forsvaret. Hans oppgaver hadde blant annet bestått i å bistå med utarbeidelse av patentsøknad. Meyer sto som medoppfinner i patentsøknaden som ble innsendt. Augmenti og Meyer ble uenige om vederlaget for arbeidet han hadde gjort for selskapet. Som følge av denne uenigheten nektet Meyer å bidra til signering av dokumenter som var nødvendig for patentering i USA. Augmenti reiste sak med krav om at Meyer bidro til gjennomføringen av patentsøknadene. Sør-Trøndelag tingrett ga Augmenti medhold. Retten baserer seg på et nytt konsept i norsk patentrett, en «patentrettslig lojalitetsplikt», som innebar at en oppfinner som har overført retten til oppfinnelsen til andre, på grunn av formål- og systembetraktninger, blant annet vil ha plikt til å medvirke til å underskrive på dokumenter som kreves for patentering. Retten tar ikke stilling til rekkevidden for denne plikten for øvrig eller hvilke andre handlingsplikter som følger av den patentrettslige lojalitetsplikten. Etter min mening er det uheldig at det oppstilles en ny ulovfestet regel om patenthavers medvirkning til patentering, når det samme resultatet vil kunne oppnås ved en alminnelig avtalerettslig betraktning om konsekvensene av å overføre rettighetene til en oppfinnelse. En konsekvens av at avgjørelsen bygges på denne nye, ulovfestede forpliktelsen er at oppfinneren ikke kan holde tilbake sin ytelse dersom han ikke får betalt det avtalte vederlaget for overføringen av rettighetene. Dette er eksplisitt i dommen. Det synes ikke umiddelbart å være et rimelig resultat. Det kan godt tenkes at konklusjonen her er riktig, med ved å bygge på nye ulovfestede forpliktelser som tidligere er ukjent i norsk rett kompliseres et greit rettsforhold unødig mye.
I en mer tradisjonell ugyldighets- og inngrepssak mellom STIM. og Biomar ble det avsagt dom den 21. februar i Oslo tingrett (sak 18-100119TVI-OTIR/05). Saken gjaldt STIM.s patent for en fremgangsmåte for tilsetting av salt i fôr og vann for å forberede fisk på overgangen til saltvann (smoltifisering), og for et produktpatent som gjaldt et fôr med samme formål. Dette er en prosess som i utgangspunktet skjer naturlig, og som er nødvendig for at fisken skal klare seg når man overfører dem fra ferskvann til saltvann. Det er ønskelig i industrien å kunne kontrollere og fremskynde denne prosessen. Tradisjonelt har dette blitt gjort ved å styre lysforholdene. I disse patentene endret man isteden hva fisken inntar, og lysstyring kunne brukes i tillegg eller sløyfes. Tingretten kom til at begge patentene var gyldige. Det var gjort inngrep i produktpatentet frem til Biomar endret sammensetningen av det slik at det ikke lenger falt inn under kravene. Det mest interessante i saken er drøftelsen av spørsmålet om det forelå middelbart patentinngrep i fremgangsmåtepatentet. Biomar hadde bare levert et fôr som var egnet til å brukes i den patenterte metoden. Imidlertid ville mange av Biomars kunder også tilsette salt i merdene, slik at å bruke fôret i kombinasjon med tilsetting av saltet ville utgjøre inngrep i patentet. Tilsettingen av saltet skjedde ikke med formål om å styre smoltifiseringsprosessen, men for å kontrollere ph-verdien i vannet. Biomar måtte vite at slikt salt ble tilsatt for å formulere sitt fôr, og retten la dette til grunn. Samtidig var det klart at Biomars fôr virket etter sin hensikt også uten tilsetting av dette saltet. Retten kom til at det ikke forelå et middelbart patentinngrep. Hensikten med salget av fôret var ikke å sette kjøperen i stand til å utnytte oppfinnelsen. Tilsetningen av saltet skjedde uavhengig av hvilket fôr som ble benyttet og hadde et annet formål enn å oppnå patentets løsning. Når fôret i tillegg fungerte etter sin hensikt uten tilsetning av saltet forelå det ikke et middelbart patentinngrep. Konklusjonen baserer seg på en vurdering av de subjektive intensjonene til den påståtte inngriperen. I et tilfelle hvor selger må vite med sikkerhet at alle patentets trekk vil oppfylles ved bruk av det man selger til det formålet det er ment for, gir dette etter min mening rom for omgåelse. Biomar ble dømt for brudd på markedsføringslovens § 25 for salget av fiskeforet i perioden etter at sammensetningen ble endret slik at det gikk klar av patentkravene. Ved å ikke opplyse om at sammensetningen var endret nøt Biomar forsatt godt av patentinngrepet også etter at det var avsluttet, og dette var i strid med god forretningsskikk.
Saken er anket.
Sunnmøre tingrett behandlet en annen sak om STIMs produktpatent, og dom ble avsagt 20. mai 2020 (sak 19-168541TVI-SUMO). I den saken gjaldt det krav om vederlag for oppfinnelse. Arthur Hilmar Lyngøy hadde utviklet fiskefôret SuperSmolt Feed only for STIM.. I tillegg til Lyngøy var to andre personer, eieren av STIM. og en chilensk ekspert på fiskehelse, oppgitt som oppfinner i patentsøknadene. Lyngøy fikk ikke vederlag for overføring av oppfinnerretten, og gikk etter mekling i arbeidstakeroppfinnelsesnemnda til sak for å bli oppført som eneste oppfinner av patentene, og for vederlag. Lyngøy hadde hatt den opprinnelige ideen til produktet. Etter en konkret vurdering kom retten til at Lyngøy var eneste oppfinner og at de andre hadde bidratt på andre måter som enten var ubetydelig eller ikke relevant for oppfinnelsen. Oppfinneren ble tilkjent vederlag ifølge arbeidsavtalen, som ga rett til et vederlag tilsvarende 3 % av årlig netto omsetning av produktet. Lyngøy ble totalt tilkjent 7 millioner kroner i vederlag. Retten uttaler at dette vederlaget var høyere enn det som ville kunne kreves etter arbeidstakeroppfinnelseslovens bestemmelser. Saken er gjennomgående konkret begrunnet, men interessant om rettspørsmål som det ellers ikke finnes så mye praksis om.
Nøkk som venter på SuperSmolt Feed Only (Theodor Kittelsen)
Borgarting lagmannsrett avsa i september en dom om Salgards patent* for et skjørt for beskyttelse mot lakselus i oppdrett (LB-2015-90322) Saken har fått en del oppmerksomhet på grunn av tingrettens drøftelse av hva det var sannsynlig at fagpersonen kunne få tilgang til. Dette er andre gang lagmannsretten behandler et spørsmål om dette patentets gyldighet. Denne gangen var temaet KFIRs vedtak om ugyldighet etter innsigelse. KFIR kom til at blant annet en utprøving på fiskemerder i friluft var nyhetshindrende. Lagmannsretten konkluderte med at den informasjonen som eventuelt var tilgjengelig, ikke ville ha satt fagpersonen i stand til å utlede alle oppfinnelsens trekk. Tingrettens konklusjon om at vedtaket var ugyldig ble opprettholdt, og saken er nå sendt tilbake til KFIR for ny avgjørelse. Også lagmannsretten foretar en vurdering av hva det er sannsynlig at utenforstående vil gjøre i relasjon til spørsmålet om hva som utgjør ett mothold. Selv om det var liten sannsynlighet for at noen kunne komme nær anlegget og observere en enkelthendelse, måtte dette likevel vurderes som allment tilgjengelig. Det var imidlertid ikke en gang en teoretisk mulighet for at noen ville oppholde seg og observere handlinger over mange timer, dager eller måneder, slik at det var hver enkelt situasjon som måtte vurderes som separate mothold, ikke utprøvingsaktivitetene som helhet.
Subsea Solutions AS og Subsea Smart Solutions gikk til sak mot Vetco Gray Scandinavia AS for inngrep i deres patent NO 332 486. Dom ble avsagt av Oslo tingrett den 8.10.2020 (sak nr. 18-094073TVI-OTIR/04). Patentet gjaldt en fremgangsmåte og anordning for tilføring av væske til oljebrønner i forbindelse med avleiringsbehandling og brønndreping. Patentets løsning gikk ut på å plassere en styrbar oppgraderingsmodul på toppen av et vertikalt ventiltre, som er plassert på toppen av et brønnhode på en oljebrønn.
Oppgraderingsmodulen inneholdt flere ventiler og en forbindelse til overflaten som modulen kunne styres gjennom. Væske kunne deretter pumpes ned i brønnen, for å stanse en brann eller avhjelpe problemer med avleiring. I konvensjonelle systemer inneholder ventiltreet et lokk, en ventiltrekappe, som kan fjernes for å gi tilgang til slike operasjoner. Oppfinnelsen gikk ut på å bruke flere ventiler, slik at man blant annet kunne koble av mekanismene for å pumpe væske ned i brønnen raskt, uten at alle ventilene måtte stenges.
Dommen har et komplekst og konkret faktum, og endte med at patentet ble opprettholdt som gyldig, og retten kom til at det var gjort inngrep i patentet. Vi vil her bare trekke frem to interessante vurderinger fra dommen: Tingretten gjorde en interessant vurdering av hva som skal til for at et mothold i nyhetsvurderingen kan suppleres av et annet. Dommen inneholder også interessante uttalelser om ekvivalensvurderingen av kombinasjonsoppfinnelser.
En av årets mest omtalte saker gjaldt Høyesteretts avgjørelse av en en tvist mellom Universitetet i Oslo og Roya Sabetrasekh i sak HR-2020-2017-A. Immaterialrettstrollet har tidligere omtalt saken her. Saken gjaldt rettigheter til en oppfinnelse Sabetrasekh hadde gjort mens hun var ansatt som stipendiat på odontologisk fakultet ved universitetet. Oppfinnelsen var senere patentert av det svenske selskapet Ascendia AB. Sabetrasekh saksøkte Universitetet i Oslo med krav om rimelig vederlag etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var om rettigheten til oppfinnelsen var overdratt til universitetet. Sabetrasekh hadde ikke sendt melding om oppfinnelsen og arbeidsgiver hadde ikke gitt varsel om at man ønsket å overta rettigheter til oppfinnelsen jf. arbeidstakeroppfinnelsesloven §§ 5 og 6. Universitetet hadde heller ikke ervervet rettigheter på annet grunnlag. Sabetrasekh vant derfor ikke frem med sitt krav.
Fra EPO er en viktig sak behandlet av Enlarged Board of Appeal. G 3/19 (“Pepper” (paprika)). Avgjørelsen innebærer at planter og dyresorter som oppnås utelukkende gjennom biologiske prosesser (for eksempel gjennom krysspolinering) ikke lenger kan patenteres i Europa. Regelen som fulgte av avgjørelsene i G 2/12 (“Tomatoes II”) og G 2/13 (“Broccoli II”) er derfor ikke lenger gjeldende. Avgjørelsen får betydning for patentsøknader inngitt etter 1. juli 2017.
Ikke-patenterbare paprika
Bakgrunnen for avgjørelsen er at det ble gjort en endring i regel 28 EPC som innebar nettopp at planter eller dyresorter som oppnås utelukkende ved hjel av biologiske prosesser ikke skulle kunne patenteres. Endringer i EPC-regelverket (i motsetning til konvensjonen) gjøres administrativt. Endringen av regelverket var i motstrid med den fortolkningen av EPC artikkel 56 som ble lagt til grunn i nevnte Tomatoes II og Broccoli II avgjørelsene. TBA hadde dermed i en avgjørelse (sak T 1063/18) lagt til grunn at endringen i regelverket måtte vike for bestemmelsen i artikkel 56 riktig tolket.
Presidenten henviste problemstillingen til Enlarged Board of Appeal, også med henvisning til en utvikling i holdningen til dette spørsmålet i EU-systemet. I begrunnelsen for Enlarged Board of Appeals avgjørelse legges det vekt på denne utviklingen i holdningen til spørsmålet, og det argumenteres for at EPO skal anlegge en dynamisk tolkningsstil i tolkningen av konvensjonen. Avgjørelsen tar for seg en rekke viktige prosessuelle og administrative spørsmål som det ikke er plass til å behandle her, men som det har vært stor oppmerksomhet om, blant annet når det gjelder om Enlarged Board of Appeal kan omformulere spørsmål som er stilt det, vilkårene for at Enlarged Board kan behandle et spørsmål, og kompetansen til det administrative rådet i EPO.
Til slutt hadde det vært hyggelig å kunne si noe nytt om fremgangen i prosessen med opprettelsen av den enhetlige patentdomstolen UPC. Dessverre står det fremdeles nokså stille. Storbritannia har meldt seg ut av ordningen etter Brexit. Tysklands grunnlovsdomstol kom i juli 2020 til at ratifikasjonen var ugyldig. Prosessen med å ratifisere på nytt på gyldig måte er gjennomført, men det det er reist nye saker for grunnlovsdomstolen som fremdeles vil utgjøre et hinder for prosessen med å opprette domstolen.
