Om varemerkeregistrering av FJELLVETTREGLENE og lærdom av tidligere erfaringer

Foto: Sondrekv © I det fri

Mange av oss har trolig positive assosiasjoner til fjellvettreglene, slik som kakaopauser i skiløypa, påskesol, Kvikk Lunsj eller Åsleik Engmarks fantastiske fremstilling av Severin Suveren. Fjellvettreglene har imidlertid en langt dystrere opprinnelse og ble utarbeidet av Den Norske Turistforeningen og Norges Røde Kors i 1952 etter flere dødsfall i påsken 1950, og ble særlig kjent gjennom omfattende nasjonale kampanjer etter ulykkespåsken i 1967, da hele 17 personer omkom i uvær på påskefjellet. Man kan derfor si at det å ta lærdom av tidligere erfaringer, for å unngå tilsvarende hendelser i fremtiden, er en del av selve essensen i fjellvettreglene.

Dette trollet stiller seg imidlertid forsiktig spørrende til om Patentstyret har tatt lærdom av tidligere erfaringer da de tillot grossistfirmaet Rosmersholm AS sin registrering av ordmerket FJELLVETTREGLENE for varer i klasse 32 og 33. Merket er registrert uten forutgående uttalelse, og dette trollet er derfor ikke kjent med Patentstyrets konkrete vurderinger i saken. Uttalelser fra Patentstyret gjengitt i E24 indikerer imidlertid at det er blitt foretatt en vurdering opp mot varemerkeloven § 15 første ledd bokstav a, som foreskriver at et varemerke ikke kan registreres hvis det strider mot "lov, offentlig orden eller moral".

I den forbindelse finner dette trollet det påfallende at Patentstyret i sin omtale av denne registreringshindringen kun viser til tidligere saker som gjaldt merkene JÆVLA HOMO, MEKKA, FUCK CANCER og BASIC BITCH, men ikke til Oslo kommunes søknader knyttet til verk av Gustav Vigeland som ble avgjort av KFIR i 2017, etter først å ha vært innom EFTA-domstolen (sak E-5/16). I likhet med denne saken om FJELLVETTREGLENE, og til forskjell fra Patentstyrets nevnte eksempler, så var ikke spørsmålet i Vigeland-sakene om de søkte merkene i seg selv hadde en utforming som var i strid med offentlig orden og moral, men snarere om etableringen av en varemerkerettslig enerett kunne være det, på grunn av de søkte merkenes særegne kulturelle verdi. (Når det gjelder saker hvor det er spørsmål om varemerket i seg selv er støtende, vil nok EU-domstolens avgjørelse i C‑240/18 P Constantin Film, om merket FACK JU GOETHE (omtalt her) og KFIRs avgjørelse i VM 22/20 COMFYPUSSY, uansett gjøre at man må legge en mer liberal norm til grunn.)

At denne problemstillingen må kunne karakteriseres som relevant for FJELLVETTREGLENE er forsåvidt noe som daglig leder hos Rosmersholm, Sven Hauge, selv er inne på idet han uttaler til E24 at: 

"Fjellvettreglene er en del av vår felles kulturarv. Det å kunne de og vise respekt for fjellet er viktig for oss alle."

Nettopp hensynet til friholdelsen av vår felles kulturarv og betenkelighetene ved å la en næringsdrivende få enerettigheter til de kommersielle fordelene knyttet til denne kulturarven var sentral for KFIRs avgjørelse, idet det fremholdes i avsnitt 24 i avgjørelsen at:

"Vigelandsanlegget har utelukkende positive konnotasjoner hos den norske befolkning. Ved å tilegne seg eneretten, i uoverskuelig fremtid, til verkene som inngår i Vigelandsanlegget vil man stå i en konkurransemessig svært fordelaktig stilling sammenlignet med andre næringsdrivende som må skrives tilbake til den særegne kulturelle verdien som verkene har. Ikke bare slipper man kostnader ved å utvikle noe eget, men man starter med et stort forsprang fremfor andre næringsdrivende idet kjennetegnet allerede er kjent i seg selv som kunstverk og forbindes med noe positivt. Man trenger ikke selv starte fra begynnelsen og lære opp forbrukerne til å kjenne igjen kjennetegnet og i tillegg skape den positive følelsen som et varemerke behøver for å skape en gjenkjøpseffekt. Videre vil også varemerkeregistrering av verkene selv for visse varer eller tjenester innebære at de aktuelle kunstverk tas ut av det fri, og vil potensielt kunne begrense allmenhetens frie tilgang til verkene."

Dette er synspunkter som dette trollet umiddelbart tenker også er overførbare i denne saken om FJELLVETTREGLENE. Vigeland-sakene hadde imidlertid en tilleggsdimensjon da disse søknadene gjaldt åndsverk som var gjenstand for en tidsbegrenset opphavsrettslig enerett etter åndsverklvoen § 11.  Varemerkeregistrering av disse verkene, kort tid før utløpet av den opphavsrettslige vernetiden, innebar derfor at disse verkene kunne bli beheftet med en ny enerett. Om dette uttaler KFIR i avsnitt 25 at:

"Oslo kommunes motivasjon for å søke varemerkeregistrering av verkene indikerer at det i realiteten er tale om et ønske om fortsatt kontroll over Vigelands verk, blant annet som følge av det arbeidet man har nedlagt for å fremme kulturarven etter Gustav Vigeland. Dette ønsket eller interessen er forståelig og sett fra én side også egnet til å kunne motvirke risikoen for at andre benytter Gustav Vigelands verk på en måte som kommer i konflikt med hensynet til offentlig moral, jf. EFTA-domstolens dom i avsnitt 92. På den annen side ivaretar et slikt ønske ingen legitim interesse som beskyttes av varemerkeloven. Tvert imot mener Klagenemnda at varemerkeregistrering på dette grunnlaget vil stride mot de hensyn som begrunner begrensninger i vernetiden for Vigelands verk og slik sett de grunnleggende samfunnsinteressene som ligger i dette. Klagenemnda legger i den forbindelse avgjørende vekt på kommunens systematiske forsøk på å varemerkeregistrere praktisk talt alle verkene som er ledd i Vigelandsmuseet og -parken. På den bakgrunn mener Klagenemnda at merkeregistrering må nektes ut fra hensynet til offentlig orden i medhold av varemerkeloven § 15 første ledd bokstav a). Det foreligger etter Klagenemndas oppfatning helt spesielle omstendigheter som begrunner unntak fra de alminnelige bestemmelsene."

Det er grunn til å spørre om det er det tilsynelatende fraværet av disse grensespørsmålene mellom opphavsretten og varemerkeretten som er årsaken til at Patentstyret ikke har ansett det som nærliggende å henvise til Vigeland-søknadene. For dette trollet er det imidlertid ikke nødvendigvis helt gitt at FJELLVETTREGLENE, avhengig av omstendighetene rundt tidspunktet for ordets tilblivelse, nødvendigvis er blottet for den originalitet og individuelt skapende åndsinnsats som er nødvendig for å få opphavsrettslig vern etter åndsverkloven § 2, selv om det i og for seg følger av premiss 46 i C-5/08 Infopaq at enkeltord ikke kan være åndsverk. Denne uttalelsen tar imidlertid utgangspunkt i ord anvendt i nyhetsartikler ("such works covered by the protection"), som jevnt over vil være ord som alt brukes i det daglige. Det må imidlertid erkjennes at vi heller ikke her akkurat står overfor en Jabberwock eller Bandersnatch. 

The Jabberwock av John Tenniel

For det tilfelle at dette kravet til såkalt verkshøyde, mest sannsynlig, ikke skulle være oppfylt så gir det uansett ingen klar og umiddelbar mening for dette trollet at frembringelser som har vært gjenstand for enerettigheter ikke kan bli gjenstand for nye enerettigheter på grunn av hensynet til allmenheten, mens frembringelser som har tilbragt hele sin eksistens i den allmenne sfære, brått skal kunne gjøres til gjenstand for enerettigheter uten at dette en gang kommenteres av Patentstyret. Dette gjelder ikke minst når Vigeland-søknadene tross alt ble sendt inn av Oslo kommune som Gustav Vigeland selv hadde utpekt som forvalter av hans kunstneriske arv, og sånt sett var egnet til å forvalte Vigelands kunstneriske arv på en måte som reduserer risikoen for at denne kommer i konflikt med hensynet til offentlig moral, jf. avsnitt 92 i EFTA-domstolens nevnte dom. Rosmersholm har derimot ingen tilknytning til fjellvettreglene, og registreringen synes umiddelbart å vitne om en manglende forståelse for fjellvettreglenes bakgrunn og funksjon. Her nøyer jeg meg med å vise til uttalelsen fra Turistforeningens    kommunikasjonssjef, Simen Rommetveit Halvorsen, til E24:

"Alle vet at vettet renner ut når alkoholen renner inn, og at det også gjelder over tregrensen. God sikkerhet på tur er ikke noe man skal ta lett på. Du er nødt til å ha et klart hode både når du planlegger og gjennomfører turen, sier han."

Et ytterligere spørsmål som kunne vært stilt er om FJELLVETTREGLENE kan anses som et villedende varemerke etter varemerkeloven § 10. Om dette spørsmålet tenker dette trollet at det er såpass stor avstand mellom sikkerhetshensynene som ligger bak fjellvettreglene, og øl og brennevin at jeg nøyer jeg med med å vise til Høyesteretts betraktninger rundt § 14 annet ledd nr. 2 i den tidligere varemerkeloven av 1961, i Rt-1995-1908 hvor det heter:

"Slik jeg ser det, kan nok ordmerket MOZELL i og for seg skape visse assosiasjoner i retning av Mosel og moselvin. Dette kan imidlertid etter min mening ikke være tilstrekkelig til at det rammes av § 14 annet ledd nr 2. Loven krever at varemerket skal være egnet til å villede. Dette vil bare være tilfellet dersom det er rimelig grunn til å anta at det kan skape uriktige forestillinger hos det kjøpende publikum. Bedømmelsen må her langt på vei bygge på antagelser om hvilke forestillinger ordmerket er egnet til å fremkalle. Patentstyret – og lagmannsretten med fagkyndige meddommere – har funnet at ordmerket ikke er egnet til å fremkalle uriktige forestillinger hos publikum, og jeg er for min del av samme oppfatning."

Dette trollet benytter seg ellers av anledningen til å ønske alle våre lesere en strålende og trygg påske!

Vincent Tsang representerte Oslo kommune i de omtalte Vigeland-søknadene og har gitt uttrykk for at det ikke kan sees helt bort ifra at dette innlegget kan være noe preget av at han i bunn og grunn føler seg litt snurt over at Vigeland-søknadene og spørsmålet om friholdelse av sentrale felles kulturverdier ikke er nevnt av Patentstyret i deres svar til E24.

En ytterligere innfallsvinkel som kunne vært diskutert er registreringshindringen i varemerkeloven § 16 bokstav d som gjelder merker som omfatter særpregede titler på andres åndsverk. For selv om FJELLVETTREGLENE i seg selv ikke skulle være et åndsverk, så vil vel reglene i sin helhet kunne være det. FJELLVETTREGLENE vil i så fall kunne anses som tittelen på verket, og kun måtte tilfredsstille et krav til særpreg i stedet for opphavsrettens krav til verkshøyde. 

EU-domstolen i C‑240/18 P Constantin Film: Varemerket FACK JU GÖHTE strider ikke mot offentlig moral

EU-domstolen avsa 27.2.20 dom i C‑240/18 P Constantin Film. Det ble her lagt til grunn at registrering av varemerket FACK JU GÖHTE ikke var i strid med offentlig moral, og at det derfor ikke var grunnlag for å nekte registrering av merket etter varemerkeforordningen artikkel 7(1)(f). Det understrekes her at man ved vurderingen av om et varemerke er i strid med offentlig «moral» ikke skal foreta en abstrakt vurdering av tegnet som søkes registrert, men en konkret faktisk vurdering av hvordan den relevante kundekretsen oppfatter merket.

Fack Ju Göhte er navnet på en tysk film fra 2013. Filmens tittel vakte så stor offentlig oppstandelse var en så stor suksess at den fikk to oppfølgere i 2015 og 2017. I 2015 søkte produsenten av filmene om registrering av FACK JU GÖHTE som varemerke i klasse 3, 9, 14, 16, 18, 21, 25, 28, 30, 32, 33, 38 og 41. Merket ble nektet registrert fordi det måtte anses å stride mot (offentlig) moral («accepted principles of morlity») etter varemerkeforordningen artikkel 7(1)(f) (tilsvarende bestemmelser finnes i det nye varemerkedirektivet artikkel 4(1)(f) og i varemerkeloven § 15 første ledd a)). Denne avgjørelsen ble opprettholdt av EUIPOs appellkammer og av Underretten. (Immaterialrettstrollet har tidligere kommentert Generaladvokatens anbefaling i saken her)

EU-domstolen kom til et annet resultat, og fant at det ikke var grunnlag for å nekte registrering av FACK JU GÖHTE. På samme måte som Generaladvokaten, la EU-domstolen at «moral» i varemerkeforordningen artikkel 7(1)(f) sikter til «værdier og overbevisninger, som et givet samfund for øjeblikket efterlever» (avsnitt 39, jf. Generaladvokatens anbefaling, avsnitt 77). Disse verdiene kan utvikle seg over tid, og må derfor fastlegges «ud fra den fremherskende sociale konsensus i dette samfund på tidspunktet for bedømmelsen» (avsnitt 39). Om et merke er i strid med «moral» er dermed en konkret, subjektiv vurdering av «hvad det nævnte samfund i dette øjeblik anser for moralsk acceptabelt» (avsnitt 39). Som Generaladcvokaten påpeker, skiller denne vurderingen seg fra spørsmålet om et varemerke strider mot «offentlig orden», som er en mer objektiv vurdering (se Generaladvokatens anbefaling, avsnitt 76, se også EFTA-domstolens avgjørelse i Vigeland saken, E-5/16, avsnitt 86).

Mer konkret vil dette bestå i en vurdering av om den relevante kundekretsen vil oppfatte det aktuelle kjennetegnet for å være i strid med offentlig «moral» når dette anvendes som varemerke for de søkte varer eller tjenester (avsnitt 40). Det er her ikke tilstrekkelig at merket bare er uttrykk for dårlig smak (avsnitt 41).

Underretten hadde lagt til grunn at den relevante kundekretsen besto av en bred tysktalende krets, hovedsakelig i Tyskland og Østerrike (avsnitt 45). Underretten hadde lagt til grunn at denne kretsen ville oppfatte merket som uttrykket «Fuck you» i forbindelse med etternavnet «Göhte». EU-domstolen la til grunn at selv om «Fuck you» i sin opprinnelige betydning har en vulgær, seksuell konnotasjon, kan det i en annen kontekst brukes for å uttrykke sinne eller forakt overfor en person (avsnitt 46).

Man kunne imidlertid ikke, som Underretten hadde gjort, abstrakt vurdere om FACK JU GÖHTE i den første betydningen er i strid med offentlig moral. EU-domstolen fremhevet her at selv om det er merket i seg selv som skal vurderes, er ikke konteksten ellers uten betydning for vurderingen (avsnitt 51). EU-domstolen påpekte her blant annet at filmen «Fack ju Göhte» hadde blitt en stor suksess innenfor den relevante kundekretsen uten at filmens tittel hadde skapt særlig oppstyr (avsnitt 52 ogn 67).

EU-domstolen fant også grunn til å kommentere Underrettens uttalelser om ytringsfrihetens betydning for varemerkeretten. Underretten hadde i sin avgjørelse uttalt at hensynet til ytringsfriheten som gjorde seg gjeldende innenfor kunst, kultur og litteratur, ikke gjorde seg gjeldende på varemerkeområdet (T-69/17, avsnitt 29). Dette ble tilbakevist av EU-domstolen, som understreket at vernet av ytringsfriheten i EUs charter for fundamentale rettigheter artikkel 11 også er relevant ved tolkningen av varemerkeforordningen artikkel 7(1)(f) (avsnitt 56). Dette ble også fremhevet i fortalen til den konsoliderte varemerkeforordningen, 2017/1001, avsnitt 21.

EU-domstolen fant etter dette at det var grunnlag for å treffe avgjørelse i realiteten i saken etter statuttene til Domstolen artikkel 61 nr. 1. Underrettens og appellkammerets avgjørelse om nektelse av registrering av FACK JU GÖHTE ble derfor opphevet.

Immaterialrettstrollets betraktninger

Som redegjort for i gjennomgangen av Generaladvokatens anbefaling, har europeisk praksis vært relativt streng når det kommer til registrering av obskøne merker og merker som på andre måter kan virke støtende. Dette har også preget norsk praksis etter den tilsvarende bestemmelsen i varemerkeloven § 15 første ledd a), hvor man f.eks. har nektet registrering av merker som FUCK CANCER og et figurmerke med teksten «Jævla homo».

Problemet med slike subjektive vurderinger basert på vage bestemmelser som praksis frem til nå tilsynelatende legger til grunn, er imidlertid at saksbehandleren eller dommeren lett blir en smaksdommer, som legger til grunn sin egen oppfatning av hva som strider mot «moral». Og som EU-domstolen selv påpeker, er det ikke tilstrekkelig at et merke bare er uttrykk for dårlig smak.

Ved å kreve at vurderingen av om et merke strider mot «moral» knyttes til et faktisk grunnlag gjøres dette til en mer konkret vurdering av hva den relevante kundekretsen anser som støtende heller enn en abstrakt vurdering av hva man kan utlede av et kjennetegn. Dette vil nok gjøre at endel merker som objektivt sett består av obskøne tegn, men som gjennomsnittsforbrukeren ikke vil oppfatte som støtende, kan kreves registrert som varemerker. Figurmerket med teksten «Fuck Cancer» som for tiden er til behandling hos Patentstyret, fremstår her som ikke bør nektes registrert fordi det strider mot offentlig «moral».

Om man tar EU-domstolens vektlegging av at filmene som varemerket er registrert for har blitt en stor suksess uten at særlig mange har reagert negativt på navnet et skritt videre, kan dette riktignok forstås dit hen at den påtenkte bruken av merket har betydning for vurderingen av om det strider mot offentlig «moral». Slik kan avgjørelsen imidlertid ikke forstås. Uttalelsene bør snarer forstås slik at den omstendighet at filmenes suksess var en indikasjon på at den relevante kundekretsen ikke oppfatter at varemerket FACK JU GÖHTE er i strid med offentlig «moral».

Vektleggingen av hvordan den relevante kundekretsen rent faktisk oppfatter merket vil imidlertid innebære at det etter omstendighetene er lettere å gå klar av moralunntaket  dersom merket har vært i bruk og man derigjennom kan dokumentere at det ikke har vært særlig mange reaksjoner på bruken. Og her vil konteksten merket er brukt i og måten merket har blitt brukt på, kunne påvirke hvordan kundekretsen oppfatter merket. 

EFTA-domstolens avgjørelse i E-5/16 Vigeland – varemerkeregistrering av åndsverk som har falt i det fri

Varemerkesøknad
201207491A

Som immaterialrettstrollet tidligere har skrevet om (her og her) har Oslo kommunes søkt om vare­merke­registrering av en rekke gjengivelser av Gustav Vigelands kunst. Vigeland døde i 1943, noe som innebar at hans verker opphavsrettslig sett falt i det fri fra og med 1. januar 2014. Søknadene ble delvis avslått av Patentstyret, og etter klage til KFIR besluttet nemnda å stille flere spørsmål i saken til EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen har nå avsagt dom i saken, hvor det blant annet slås fast at registrering av et tegn som består av verk i det fri som varemerke, ikke i seg selv er i strid med offentlig orden eller moral etter varemerkedirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav f). En slik registrering kan imidlertid subjektivt sett være egnet til å «vekke forargelse», for eksempel ved at registreringen kan anses som misbruk eller vanhelligelse av en kunstners verk. Registrering av et kunstverk som har falt i det fri kan også anses å stride mot hensynet til offentlig orden, forutsatt at tegnet som søkes registrert utelukkende består av et verk som er falt i det fri, og registreringen av dette utgjør en reell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse.

Bakgrunnen for saken var at Oslo kommune i 2013 søkte om varemerkeregistrering av om lag 90 gjengivelser av Gustav Vigelands kunst, blant annet «Sinnataggen» og flere avbildninger av deler av utsmykningen på støpjernsporten ved inngangen til Frognerparken. Oslo kommune også har søkt registrert flere merker som gjengir Edvard Munchs malerier, blant annet «Skrik» og «Vampyr». Disse sakene reiser tilsvarende spørsmål som Vigeland-søknadene, og disse er derfor satt i bero inntil Vigeland-sakene er endelig avgjort.

Patentstyret tillot i sin behandling av saken i hovedsak registrering i klasser hvor utnyttelsen av avbildningene som kunstverk er mer perifer, men nektet registrering i klasser som innebærer en mer direkte utnyttelse av de aktuelle kunstverkene. For registreringen av svart-hvitt-bildet av «Sinnataggen» innebar dette for eksempel at merket blant annet er tillatt registrert i klasse 28 for spill og leketøy, men blant annet nektet registrert i klasse 6 for varer av uedelt metall, klasse 14 for varer av edle metaller og klasse 16 for papir og trykksaker. Dersom dette blir opprettholdt vil dette innebære at Oslo kommune blant annet ikke får enerett til å selge statuetter og postkort av «Sinnataggen».

Etter klage til KFIR, kom nemnda til at det ville benytte seg av adgangen til å forelegge saken for EFTA-domstolen for en rådgivende uttalelse i saken. Den 22.3.16 stilte KFIR derfor følgende spørsmål til EFTA-domstolen:

1. Kan varemerkeregistrering av åndsverk, for hvilke vernetiden er utløpt, under nærmere omstendigheter, komme i konflikt med forbudet i varemerkedirektivet art. 3(1)(f) mot registering av varemerker som strider mot «public policy or … accepted principles of morality»?
2. Hvis ja på spørsmål 1, vil det ha betydning for vurderingen at åndsverket er velkjent og har stor kulturell verdi?
3. Hvis ja på spørsmål 1, kan andre momenter eller kriterier enn de som er nevnt i spørsmål 2 ha betydning i vurderingen, og i så fall hvilke?
4. Kan direktiv 2008/95/EF 3(1)(e) tredje alternativ anvendes på todimensjonale avbildninger av skulpturer?
5. Kan direktiv 2008/95/EF art. 3(1)(c) anvendes som hjemmelsgrunnlag for å nekte varemerker som to- eller tredimensjonalt gjengir varens form eller utseende?
6. Hvis ja på spørsmål 5, skal Rådsdirektiv 2008/95/EF artikkel 3 (1) (b) og (c) forstås slik at den nasjonale registreringsmyndighet må anvende vurderingstemaet om den aktuelle utformingen avviker betydelig fra normen eller bransjesedvanen når den vurderer varemerker som to- eller tredimensjonalt gjengir varens form eller utseende, eller kan en nektelse begrunnes med at et slikt merke er beskrivende for varens form eller utseende?

Spørsmål 1-3 – Registringsnekt fordi registrering strider mot «offentlig orden eller moral»

Varemerkesøknad
201303786

De tre første spørsmålene relaterer seg til om varemerkeregistrering av åndsverk som har falt i det fri under visse omstendigheter kan komme i konflikt med forbudet i varemerkedirektivet art. 3 nr. 1 bokstav f) mot registrering av varemerker som strider mot «offentlig orden eller moral» («public policy or … accepted principles of morality»), og i så fall hvilke kriterier som skal tas i betraktning i denne vurderingen (punkt 46).

EFTA-domstolen la til grunn at registrering av et tegn som består av verk i det fri som varemerke, ikke i seg selv er i strid med offentlig orden eller egnet til å vekke forargelse etter varemerkedirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav f). (punkt 88) Et slikt merke kan imidlertid subjektivt sett være egnet til å «vekke forargelse». Hvorvidt dette er tilfellet påvirkes av omstendighetene i den EØS-staten hvor det aktuelle publikum befinner seg (punkt 89).

Bestemmelsene i direktivet og den tilsvarende bestemmelsen i varemerkeforordningen har har riktignok primært fått anvendelse på tegn som i seg selv betraktes som støtende av fornuftige forbrukere med alminnelige grenser for følsomhet og toleranse. (jf. for eksempel T-526/09 PAKI Logistics v. OHIM, om registrering av ordmerket PAKI) EFTA-domstolen la derfor til grunn at tegnene i Vigeland-saken ikke kunne anses å være støtende for en forbruker med alminnelige grenser for følsomhet og toleranse.

Det ble imidlertid påpekt at visse kunstverk kunne ha en særskilt status som fremtredende deler av en nasjons kulturarv, for eksempel som et symbol på uavhengighet eller på nasjonens grunnlag og verdier. En varemerkeregistrering kan også bli oppfattet som misbruk eller vanhelligelse av en kunstners verk, særlig dersom den innvilges for varer eller tjenester som strider mot kunstnerens verdier eller mot budskapet som kommuniseres gjennom det aktuelle kunstverk. Det kunne derfor ikke utelukkes at varemerkeregistrering av et kunstverk kan bli oppfattet som støtende av den gjennomsnittlige forbruker i den aktuelle EØS-stat, og dermed egnet til å vekke forargelse (punkt 92).

Hva angikk det andre alternativet – hensynet til offentlig orden – påpekte EFTA-domstolen at begrunnelser basert på hensynet til offentlig orden etter fast praksis bare kan påberopes når det foreligger en reell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse, jf. sak E-12/10 ESA v. Island, punkt 56 (punkt 95). På bakgrunn av dette la EFTA-domstolen til grunn at det bare er under særlige omstendigheter at varemerkeregistrering av et tegn kan nektes fordi det er i strid med offentlig orden etter varemerkedirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav f). Dette kan være tilfellet der registrering av et kunstverk i det fri anses å utgjøre en reell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot visse grunnleggende verdier, eller der behovet for å sikre allmennheten tilgang, anses å utgjøre en grunnleggende samfunnsinteresse i seg selv. (punkt 96)

For verk som primært er frembrakt for å tjene som kjennetegn, foreligger det ingen slik trussel, fordi frembringelse av kjennetegnet i slike tilfeller bare har som formål å angi en kommersiell opprinnelse. Det at slike tegn også kan oppnå opphavsrettsbeskyttelse er da av underordnet betydning (punkt 97). Det samme vil gjelde for kjennetegn som bare er basert på et verk som har falt i det fri, typisk ved at man har lagt til ytterligere elementer til det opprinnelige verket for å skape et nytt verk (punkt 98). For at disse ytterligere elementer skal være relevante, må tegnet imidlertid avvike betydelig fra det opprinnelige kreative innhold, slik at en alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet forbruker ikke vil kunne forveksle tegnet med verket (punkt 98).  

Registrering av et tegn som utelukkende består av et verk som har falt i det fri med grunnlag i unntaket for offentlig orden, kunne da bare skje når registreringen utgjør en reell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse (punkt 100).

Spørsmål 4 – registreringsnekt for tegn som består utelukkende av formen som tilfører varene en betydelig verdi

T‑508/08 Bang & Olufsen v. OHIM

Det fjerde spørsmålet relaterer seg til om bestemmelsen om registreringsnekt for tegn som består utelukkende av formen som tilfører varene en betydelig verdi i varemerkedirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav e) iii kan anvendes på todimensjonale avbildninger av skulpturer.

Formålet med bestemmelsen er å utelukke merker hvis formgivningen gir varen et eksklusivt og derigjennom verdifullt utseende, fra registrering. Underretten har for eksempel nektet registrering av Bang & Olufsens «blyanthøyttaler» som varemerke fordi formen på varen ble ansett å tilføre varen betydelig verdi. (T‑508/08 Bang & Olufsen v. OHIM)

EFTA-domstolen fant det relativt klart at dette spørsmålet måtte besvares bekreftende, da  varemerkedirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav e) iii ikke skiller mellom tredimensjonale former, todimensjonale former og todimensjonale avbildninger av tredimensjonale former (punkt 112). 

Spørsmål 5 og 6 – registreringsnekt for beskrivende tegn 

Varemerkesøknad 201315782

Med det femte og sjette spørsmålet søkte KFIR tilsynelatende svar på om et tegn som gjengir en vares form eller utseende kan ansees beskrivende etter varemerkedirektivet artikkel 3(1)(c), og om man i denne vurderingen i så fall skal ta i betraktning om den aktuelle utformingen avviker betydelig fra norm eller sedvane i bransjen eller om en nektelse utelukkende kan begrunnes med at et slikt merke er beskrivende for varens form eller utseende. Vurderingstemaet er hentet fra særpregsvurderingen etter varemerkedirektivet artikkel 3(1)(b), hvor man har lagt til grunn at varemerket må avvike betydelig fra hva som er normen i bransjen for at et tredimensjonal form skal anses å ha særpreg, jf. blant annet C-97/12 P Louis Vuitton (punkt 135).

EFTA-domstolen svarer imidlertid ikke på dette spørsmålet, men slår i stedet, med henvisning til C-363/99POSTKANTOOR, fast at «[e]t merke som er beskrivende for varer eller tjenesters egenskaper ... nødvendigvis [mangler] særpreg ... tjenester etter artikkel 3 nr. 1 bokstav b)» (punkt 136). Det slås deretter fast at om merket ikke er beskrivende kan det likevel ha særpreg, og at dette må vurderes ut «fra varene og tjenestene som dekkes av merket, og ut fra de antatte forventninger hos den relevante gruppe personer, det vil si en gjennomsnittsforbruker av den aktuelle kategori varer og tjenester, som er rimelig velinformert, oppmerksom og forsiktig» (punkt 139).

Her overser man imidlertid at en tredimensjonal form i prinsippet alltid vil være beskrivende i den grad formen gjengir formen til varer i de søkte klassene, og at det KFIR søker svar på er om en tredimensjonal form likevel kan anses ikke å være beskrivende dersom den avviker betydelig fra normen i bransjen.

Immaterialrettstrollets betraktninger

Varemerkesøknad
201400304

EFTA-domstolens dom bærer etter Immaterialrettstrollets oppfatning preg av å være relativt generelt formulert, uten at man i særlig grad går inn i den konkrete problemstillingen i saken – friholdelsesbehovet til et åndsverk som har falt og hvordan dette skal vurderes når et slikt verk søkes registrert som varemerke.

Listen EFTA-domstolen legger for at et verk som har falt i det fri skal nektes registrert som varemerke etter varemerkedirektivet artikkel art. 3(1)(f) synes imidlertid å være relativt høy. At registrering av et varemerke anses som misbruk eller vanhelligelse av en kunstners verk vil nok forholdsvis sjelden være tilfellet, og dette unntaket vil derfor være forbeholdt tilfeller særlige tilfeller.

Vurderingstemaet for om registrering av et åndsverk som har falt i det fri som varemerke skal anses å være i strid med «offentlig orden» synes derimot å være mer åpent formulert, og man vil her i større grad kunne ta hensyn til offentlighetens interesse i at et verk som har falt i det fri fritt bør kunne utnyttes av alle. Det skal imidlertid tilsynelatende en del til for at en slik registrering skal anses å utgjøre en reell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse.

EFTA-domstolens svar på de tre siste spørsmålene synes på sin side ikke å gi særlig mer veiledning enn det som allerede følger av EU-domstolens praksis på området. Det blir dermed opp til KFIR å vurdere om formen på de søkte merkene i Vigeland-saken tilfører varene i de søkte klassene en betydelig verdi og om blant annet den omstendighet at markedet allerede kjenner flere av de merkene som kunstverk gjør at disse må anses som beskrivende eller mangler særpreg.

Et annet av Immaterialrettsrollets hoder, Vincent Tsang, har vært prosessfullmektig for Oslo kommune for EFTA-domstolen. Han har ikke vært involvert i utarbeidelsen av dette innlegget.

KFIRs spørsmål til EFTA-domstolen vedrørende varemerkeregistrering av Vigeland

Varemerkesøknad: 201400304

Som tidligere omtalt har KFIR besluttet å forelegge sak om varemerkeregistrering av gjengivelser av Gustav Vigelands kunst for EFTA-domstolen. Spørsmålene ble oversendt domstolen 22.3.16, og er nå offentlige:

1. May trademark registration of copyright works, for which the protection period has expired, under certain circumstances, conflict with the prohibition in Article 3(1)(f) of the Trade Marks Directive on registering trademarks that are contrary to 'public policy or ... accepted principles of morality'?
2. If question 1 is answered in the affirmative, will it have an impact on the assessment that the copyright work is well-known and of great cultural value?
3. If question 1 is answered in the affirmative, may factors or criteria other than those mentioned in question 2 have a bearing on the assessment, and, if so, which ones? 
4. Is Article 3(1)(e)(iii) of Directive 2008/95/EC applicable to two- dimensional representations of sculptures?
5. Is Article 3(1)(c) of Directive 2008/95/EC applicable as legal authority for refusing trademarks that are two or three- dimensional representations of the shape or appearance of the goods?
6. If question 5 is answered in the affirmative, is Article 3(1)(b) and (c) of Directive 2008/95/EC to be understood to mean that the national registration authority, in assessing trademarks that consist of two or three-dimensional representations of the shape or appearance of the goods, must apply the assessment criterion of whether the design in question departs significantly from the norm?

Som det fremgår relaterer spørsmålene seg til om registrering av et varemerke som ikke lenger har opphavsrettsbeskyttelse er i strid med offentlig orden og moral, anvendelsen av unntaket for form som gir varen en særlig verdi på todimensjonale representasjonen av skulpturer, og anvendelsen av unntaket for  beskrivende merker på to- og tredimensjonale gjengivelser av form mv. 

Kan blasfemiske varemerker stride mot «offentlig orden og moral»?

Det ene av Immaterialrettstrollets hoder var nylig i Polen, og smakte der på en helt fantastisk Belgian India Pale Ale kalt «Pantokrator». Ølet har imidlertid skapt noe av et oppstyr i hjemlandet. «Pantokrator» kan løselig oversettes til «Den allmektige», og er en betegnelse som blant så å si utelukkende brukes om Gud. En rekke grupper, blant annet gresk-ortodokse kristne og greske katolikker samt flere verdslige aktører har derfor reagert på bruken av Pantokrator som betegnelse på et øl, og har gått til domstolen for å forby bruken. (Pantokrator Hotel synes derimot å være greit.)

Selv om blasfemiske ytringer ikke lenger er straffbare etter norsk rett etter opphevelsen av strl. § 142 (og i praksis ikke har vært det på en god stund), kan blasfemiske varemerker likevel likevel tenkes å stride mot «offentlig orden eller moral» etter vml. § 15 første ledd bokstav a.

Dette har fått Immaterialrettstrollet til å lure på i hvilken grad tilsynelatende blasfemiske merker kan nektes registrert etter vml. § 15 første ledd bokstav a. Vil for eksempel varemerker som «Muhammed», «Allah» eller «Jahve» kunne registreres i Norge? Og har det i så fall betydning hvilke klasser den registreres i? 

Hva tenker Immaterialrettstrollets lesere?

Vigeland til EFTA-domstolen

Varemerkesøknad
201207491A

Oslo kommune søkte i 2013 om varemerkeregistrering av om lag 90 gjengivelser av Gustav Vigelands kunst, blant annet «Sinnataggen» og flere avbildninger av deler av utsmykningen på støpjernsporten ved inngangen til Frognerparken.

Da mange av sakene stilte lignende spørsmål, ble syv av sakene avgjort av Patentstyret og deretter påklaget til Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR). De øvrige sakene ble satt i bero inntil de påklagede sakene er endelig avgjort.

Patentstyret har i hovedsak tillatt registrering i klasser hvor utnyttelsen av avbildningene som kunstverk er mer perifer, men nektet registrering i klasser som innebærer en mer direkte utnyttelse av de aktuelle kunstverkene. For registreringen av svart-hvitt-bildet av Sinnataggen innebærer dette for eksempel at merket blant annet er tillatt registrert i klasse 28 for spill og leketøy, men blant annet nektet registrert i klasse 6 for varer av uedelt metall, klasse 14 for varer av edle metaller og klasse 16 for papir og trykksaker. Dersom dette blir opprettholdt vil dette innebære at Oslo kommune blant annet ikke får enerett til å selge statuetter og postkort av Sinnataggen.

Det skal bemerkes at Oslo kommune også har søkt registrert flere merker som gjengir Edvard Munchs malerier, blant annet «Skrik» og «Vampyr». Disse sakene reiser tilsvarende spørsmål, og der derfor også satt i bero inntil de øvrige sakene er endelig avgjort.

KFIR har nå kommet til at de vil benytte seg av adgangen til å forelegge saken for EFTA-domstolen for en rådgivende uttalelse i saken. Saken er nå oversendt søker og Patentstyret for uttalelse om den nærmere formulering av spørsmålene til domstolen. KFIR vurderer det slik at spørsmålene ikke bare bør knytte seg til spørsmålet om merkene har tilstrekkelig særpreg etter vml. § 14, men også til spørsmålet om registrering vil stride mot «offentlig orden eller moral» (vml. § 15 første ledd bokstav a) eller er av en slik art at den «tilfører varen en betydelig verdi» (vml. § 2 andre ledd tredje alt.)

EU-domstolen i C364/13: Ubefruktede menneskelige eggceller som er stimulert til deling og videreutvikling gjennom partenogenese, kan patenteres

I ly av førjulstiden traff EU-domstolen den 18.12.14 avgjørelse i sak C-364/13 International Stem Cell Corporation v. Comptroller General of Patents, hvor det slås fast at ubefruktede menneskelige eggceller som er stimulert til deling og videreutvikling gjennom såkalt partenogenese, ikke er unntatt fra patentbeskyttelse etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c. Immaterialretts­trollet har tidligere omtalt Generaladvokatens uttalelse i saken.

Kilde: Wikimedia Commons

Etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 skal det ikke meddeles patent på oppfinnelser «hvis kommercielle udnytt­else ville stride mod sædelighed eller offentlig orden». Dette presiseres ytterligere i artikkel 6 nr. 2 som oppstiller en ikke uttømmende liste over frem­bringelser som skal anses unntatt fra patenter­barhet etter første ledd, deriblant «anvendelse af menneskelige embryoner til industrielle eller kommercielle formål» i nr. 2 bokstav c. Biopatentdirektivet artikkel 6 er implementert i patentloven § 1b og i EPC artikkel 53 bokstav a, som riktignok ikke inneholder presiseringene i artikkel 6 nr.  2. Tilsvarende bestemmelse finnes også i TRIPS artikkel 27 nr. 2.

Formålet med bestemmelsen er å utelukke oppfinnelser der den kommersielle utnyttelsen av denne vil stride mot offentlig orden eller moral, fra patenterbarhet. Som det fremgår av fortalen til biopatentdirektivet, 39. betraktning svarer «sedelighed og offentlig orden … til de i en medlemsstat anerkendte etiske og moralske principper, som i særdeleshed må tilgode­ses inden for bio­teknologien på grund af de potentielt vidtrækkende konsekvenser af de opfindelser, der gøres på dette område, og deres naturlige slægtskab med levende materiale. Oppfinnelser som strider mot slike moralske prinsipper vil man unnta fra patenterbarhet, dels fordi man ikke ønsker å sette statens «godkjentstempel» på slike oppfinnelser ved og meddele patent, og dels fordi man ikke vil gi insentiver til forskning på slike oppfinnelser gjennom muligheten til meddelelse av patent.

EU-domstolen la i C-34/10 Brüstle v. Greenpeace til grunn en vid definisjon av «embryo», hvor «enhver menneskelig ægcelle fra tidspunktet for befrugtning anses for et «menneskeligt embryon» i henhold til og ved anvendelsen af direktivets artikel 6, stk. 2, litra c), idet denne befrugtning kan udløse en proces for udvikling af et menneske» (C-34/10, punkt 35)

Dette innebar også at en «ubefrugtet menneskelig ægcelle, hvori er transplanteret en moden menneskelig cellekerne, og en ubefrugtet menneskelig ægcelle, som er blevet stimuleret til at dele og videreudvikle sig ved partenogenese» også var omfattet av definisjonen. Selv om denne typen organismer «ikke i egentlig forstand er genstand for en befrugtning, kan de … grundet den teknik, der anvendes for at udvinde dem, udløse en proces for udvikling af et menneske som det embryon, der skabes ved befrugtningen af en ægcelle». (punkt 26)

International Stem Cell Corporation søkte patent på to oppfinnelser (GB0621068.6 og GB0621069.4) som rettet seg mot fremstilling av menneskelige stamceller gjennom såkalt partenongenese.

Partenongenese kan beskrives som oppstart av embryogenese uten befruktning, gjennom aktivering av egg uten sædceller. I den patentsøkte oppfinnelsen ble dette oppnådd ved å kjemisk stimulere eggcellen til å begynne celledeingen. Den aktiverte eggcellen (partenoten) inneholder ett enkelt eller dobbelt sett med maternelle kromosomer, men inneholder ikke noe faderlig DNA. En partenote er i stand til å utvikle seg til en blastocyst-lignende struktur, bestående av trophectoderm og indre cellemasse. 

Kilde: International Stem Cell Corporation

En befruktet eggcelle er, etter de første celledelingene, totipotente, dvs. at den kan gi gi opphav til en hel levende organisme. Partenoter er derimot, også etter de første celledelingene, pluripotente, dvs. at de kan gi opphav til så å si alle celler, men ikke utvikle seg til en hel organisme. Det samme er tilfellet for cellene i en blastocyst-lignende struktur utviklet gjennom partenongenese. På grunnlag av en slik partenote kan man derfor potensielt fremstille en rekke menneskelige celler, for eksempel hudceller.

Dette reiste spørsmål om EU-domstolens definisjon av menneskelig embryo i C-34/10 Brüstle også omfattet ubefruktede menneskelig eggceller som har blitt stiumulert til deling og videreutvikling gjennom partenongenese, men som ikke kan utvikle seg til et menneske.

Engelske High Court stilte derfor følgende prejudisielle spørsmål til EU-domstolen:

«Er ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, og som i modsætning til befrugtede ægceller kun indeholder pluripotente celler og ikke kan udvikle sig til et menneske, omfattet af udtrykket «menneskelige embryoner» i artikel 6, stk. 2, litra c), i direktiv 98/44 …?»

EU-domstolen la, på samme måte som Generaladvokaten, til grunn at definisjonen i C-34/10 Brüstle, måtte forstås slik at den bare omfattet organismer som hadde den iboende egenskap at den kunne utvikle seg til et menneske. (punkt 28, jf. Generaladvokatens uttalelse punkt 73)

Dette innebar at dersom en ubefruktet menneskelig eggcelle som ikke oppfyller denne betingelsen, er den omstendighet at denne organismen påbegynner en prosess for utvikling ikke tilstrækkelig til, at den skal anses som et «menneskelig embryo» (punkt 29)

Kilde:  Bitlifescience.com

De skriftlige innleggene i Brüstle ga imidlertid uttrykk for at en ubefruktet menneskelig eggcelle som er stimulert til deling og videreutvikling gjennom parteno­genese hadde evnen til å utvikle seg til et menneske, og dette ble også lagt til grunn av EU-domstolen. (punkt 31) Dette var også grunnen til at EU-domstolen i Brüstle la til grunn at slike organismer måtte anses som et «menneskelig embryo». (punkt 32) 

For EU-domstolen i C-364/13 International Stem Cell Corporation var partene imidlertid enige om at «en menneskelig parthenote ifølge den videnskabelige viden, som denne ret har til rådighed, grundet den teknik, der anvendes for at udvinde den, ikke som sådan kan udløse en proces for udvikling, som fører til et menneske». Dette synspunktet hadde også støtte i samtlige av de skriftlige innleggene. (punkt 33)

Det er derfor opp til den nasjonale domstolen, i lys av internasjonal legevitenskaps beviste kunnskap, å undersøke om menneskelige partenoter som er gjenstand for en patentsøknad har en iboene evne til å videreutvikle seg til et menneske eller ikke. (punkt 36) Dersom dette ikke er tilfellet, vil slike partenoter ikke anses å utgjøre «menneskelige embryoer» etter biopatentdirektivet artikkel 6, stk. 2, litra c). (punkt 37)

EU-domstolen avga deretter følgende svar på det prejudisielle spørsmålet:

«Artikel 6, stk. 2, litra c), i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 98/44/EF af 6. juli 1998 om retlig beskyttelse af bioteknologiske opfindelser skal fortolkes således, at en ubefrugtet menneskelig ægcelle, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, ikke udgør et »menneskeligt embryon« i den forstand, hvori udtrykket er anvendt i denne bestemmelse, hvis den i lyset af den aktuelle videnskabelige viden ikke som sådan har en iboende evne til at udvikle sig til et menneske, hvilket det tilkommer den nationale ret at undersøge.»

EU-domstolen kan, gjennom denne presiseringen av hva som anses som et «menneskelig embryo», synes å ha utvidet området for hva som kan patenteres på bioteknologiområdet i relasjon til menneskelige stamceller. Et moment som EU-domstolen ikke nevner, men som fremheves av Generaladvokaten, er at listen i artikkel 6 nr. 2 bare utgjør et sett av ikke-uttømmende eksempler på oppfinnelser som ikke skal anses som patenterbare fordi de strider mot offentlig orden og moral. (Generaladvokatens uttalelse, punkt 42) 

Dette innebærer at artikkel 6 nr. 2 ikke skal tolkes uttømmende, og at medlemsstatene derfor kan utelukke partenoter fra patenterbarhet ut fra andre overveielser knyttet til offentlig orden og moral enn at partenoter utgjør et «menneskelig embryo». Dette må anses å være i samsvar med tidligere praksis fra EU-domstolen, som slår fast at biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 gir medlemsstatene en vid skjønnsmargin ved tolkning av bestemmelsen, og dermed åpner for å ta hensyn til sosiale og kulturelle forhold i den enkelte medlemsstat. Det er imidlertid sannsynlig at i alle fall EPO legger til grunn at unebfruktede menneskelige eggceller som er stimuleret til deling og videreudvikling gjennom partenogenese, også går klar av unntaket for «offentlig orden eller moral» i EPC artikkel 53 bokstav a.

Videre gjenstår det å se hvor stor praktisk betydning avgjørelsen vil ha, da det ennå er uklart hvilken praktisk anvendelse partenongenetiske stamceller har utenfor laboratoriet. Med tanke på utviklingstakten på bioteknologiområdet er det imidlertid nærliggende å betrakte avgjørelsen som en reell liberalisering av patenteringsadgangen på bioteknologiområdet, som også gir bioteknologi­sektoren større grad av forutsigbarhet.

Generaladvokatens forslag til avgjørelse i C-364/13 International Stem Cell Corp. v. Comptroller General: Ubefruktede menneskelige eggceller kan ikke anses som «menneskelige embryoer» etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c.

Oppdatering: EU-domstolen har nå truffet avgjørelse i saken. Immaterialrettstrollet har omtalt saken her.

Generaladvokaten avga 17.7.2014, forslag til avgjørelse i sak C-364/13 International Stem Cell Corporation mod Comptroller General of Patents.

Kilde: Wikimedia Commons

Etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 skal det ikke meddeles patent på oppfinnelser «hvis kommercielle udnyttelse ville stride mod sædelighed eller offentlig orden». Dette presiseres ytterligere i artikkel 6 nr. 2 som oppstiller en ikke uttømmende liste over frembringelser som skal anses unntatt fra patenterbarhet etter første ledd, deriblant «anvendelse af menneskelige embryoner til industrielle eller kommercielle formål» i nr. 2 bokstav c. Biopatentdirektivet artikkel 6 er implementert i EPC artikkel 53 bokstav a, som riktignok ikke inneholder presiseringene i artikkel 6 nr 2, og i patentloven § 1 b. Tilsvarende bestemmelse finnes også i TRIPS artikkel 27 nr. 2.

EU-domstolen hadde tidligere tatt stilling til rekkevidden av forbudet mot patentering av menneskelige embryoer i C-34/10 Brüstle v. Greenpeace i 2011.

Det ble her blant annet svart bekreftende på at «ubegrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese» var å anse som «menneskelige embryoer» etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c. Dette reiste imidlertid spørsmål om dette også omfattet ubefruktede menneskelige eggceller, som derfor ikke kan utvikle seg til et menneske.

I forbindelse med en pågående sak for engelske domstoler, stilte High Court derfor følgende spørsmål til EU-domstolen:

«Er ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, og som i modsætning til befrugtede ægceller kun indeholder pluripotente celler og ikke kan udvikle sig til et menneske, omfattet af udtrykket »menneskelige embryoner« i artikel 6, stk. 2, litra c), i direktiv 98/44/EF om retlig beskyttelse af bioteknologiske opfindelser?»

Generaladvokaten begynte med å gi en kort oversikt over den vitenskapelige bakgrunnen for spørsmålet, og følgelig hvordan eggceller som stimulert til deling og videreutvikling gjennom partenogenese, altså uten at det egget var befruktet av en hann – såkalte «partenoter» - skilte seg fra befruktede menneskelige eggceller:

26.      Udviklingen af et menneske begynder med befrugtningen af en ægcelle. Gennem celledeling udvikler den befrugtede ægcelle sig til det, der betegnes som en "morula", en struktur, der består af 8-16 celler. Ca. fem dage efter befrugtningen udvikler organismen sig til en såkaldt "blastocyst", en struktur, der består af en indre cellemasse, som efterfølgende danner alt embryonalt væv, omringet af et ydre cellelag, der danner det ekstraembryonale væv, såsom moderkagen.

27.      Menneskelige embryonale stamceller hidrører fra menneskelige embryoner i disse tidlige udviklingsstadier. Videnskabsmænd skelner generelt mellem "totipotente" celler, dvs. celler, der er i stand til at udvikle sig til alle menneskelige celletyper, herunder ekstraembryonalt væv, og til en helt menneske, og "pluripotente" celler, der kan udvikle sig til alle de celler, der udgør kroppen, men ikke til ekstraembryonalt væv, og som derfor ikke kan udvikle sig til et menneske. Celler dannet i de første, få delinger af en befrugtet ægcelle er totipotente. Celler fra en blastocysts indre cellemasse er pluripotente.

...

29. Videnskabsmænd har fundet måder, hvorpå den celledelingsproces, der almindeligvis er forbundet med embryoner, kan påbegyndes uden befrugtning af en ægcelle. En af disse metoder er den i denne sag omhandlede partenogenetiske aktivering af en ægcelle, hvorunder den ubefrugtede ægcelle »aktiveres« gennem en række forskellige kemiske og elektroniske teknikker. En sådan aktiveret ægcelle kan udvikle sig til blastocyst-stadiet. Da ægcellen aldrig er blevet befrugtet, indeholder den kun DNA fra moderens side og intet DNA fra faderens side. Processen, hvorved en ægcelle udvikler sig til et væsen uden befrugtning, betegnes »partenogenese« og organismen, der derved skabes, en »partenote«

30. Mens en række arter danner partenoter, der færdigudvikles, er alle procesdeltagere og den forelæggende ret i den foreliggende sag (i modsætning til procesdeltagerne og den forelæggende ret i Brüstle-dommen) enige i, at fænomenet »genomprægning« i henhold til gældende videnskabelig viden forhindrer menneskelige og andre pattedyrs-partenoter i at færdigudvikle sig. Genomprægning vil sige, at nogle gener kun er udtrykt fra DNA fra faderens side, andre kun fra DNA fra moderens side. For så vidt angår mennesker er nogle af de gener, der f.eks. er involveret i udviklingen af det ekstraembryonale væv, kun udtrykt fra DNA fra faderens side. Derfor kan menneskelige partenoter – der kun bærer DNA fra moderens side – f.eks. ikke udvikle passende ekstraembryonalt væv. Cellerne i sådanne partenoter er således aldrig totipotente, da de selv under de første få celledelinger ikke kan udvikle sig til ekstraembryonale celler. Stamceller kan dog udvindes fra den blastocyst-lignende struktur. ISC anser disse celler for at være et godt alternativ til embryoafledte menneskelige embryonale stamceller.

Generaladvokaten påpekte innledningsvis at listen i artikkel 6 nr. 2 rettslig sett utgjorde et minste felles multiplum av oppfinnelser som ikke skal anses patenterbare fordi de strider mot offentlig orden og moral. (punkt 42) Dette innebar at artikkel 6 nr. 2 ikke skal tolkes uttømmende, og at medlemsstatene derfor kan utelukke partenoter fra patenterbarhet ut fra endre overveielser knyttet til offentlig orden og moral enn at partenoter utgjør et «menneskelig embryo». Dette ble ansett å være i samsvar med tidligere praksis fra EU-domstolen, som slo fast at biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 ga medlemsstatene en vid skjønnsmargin ved tolkning av bestemmelsen, og dermed åpnet for å ta hensyn til sosiale og kulturelle forhold i den enkelte medlemsstat. (punkt 44)

Generaladvokaten la til grunn at EU-domstolens svar i C-34/10 Brüstle v. Greenpeace i 2011, hvor det ble lagt til grunn at «enhver menneskelig ægcelle helt fra stadiet for befrugtningen, enhver ubefrugtet menneskelig ægcelle, hvori der er transplanteret en cellekerne fra en moden menneskecelle, og enhver ubefrugtet menneskelig ægcelle, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, udgør et menneskeligt embryon»», etter sin ordlyd måtte anses å utelukke partenoter fra patenterbarhet etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c. (punkt 62 og 63)

Denne ordlyden måtte imidlertid forstås på bakgrunn av de premissene EU-domstolen la til grunn for denne konklusjonen:

64. Spørgsmålet i Brüstle-sagen blev forelagt Domstolen i en sag vedrørende gyldigheden af et tysk patent indleveret af Oliver Brüstle omfattende »isolerede og rene neurale precursorceller, metoder til fremstilling heraf på baggrund af embryonale stamceller og anvendelse af neurale precursorceller til behandling af neurologiske sygdomme". Som led i spørgsmålet om betydningen af "menneskelige embryoner« forespurgte Bundesgerichtshof udtrykkeligt, om "ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese", er omfattet af udtrykket, da patentkravene nævnte sådanne ægceller som en alternativ måde, hvorpå menneskelige embryonale stamceller kan udvindes.

65.  Med udgangspunkt i sammenhængen og formålet med direktivet, nemlig 16. og 38. betragtning, artikel 5, stk. 1, og artikel 6, fastslog Domstolen, at hensigten med direktivet var at udelukke enhver mulighed for patentering, hvor menneskets værdighed kunne blive berørt, idet den konkluderede, at begrebet "menneskeligt embryon" i henhold til direktivets artikel 6, stk. 2, litra c), "skal forstås bredt" .

66. Domstolen fastslog herefter, at følgelig "[skal] enhver menneskelig ægcelle fra tidspunktet for befrugtning anses for et "menneskeligt embryon" som omhandlet i og ved anvendelsen af direktivets artikel 6, stk. 2, litra c), idet denne befrugtning kan udløse en proces for udvikling af et menneske".

Generaladvokaten forsto EU-domstolens premisser slik at det var fastslått en funksjonell ekvivalens mellom befruktede eggceller, ubefruktede eggceller som er behandlet ved somatisk cellekjerneoverføring og partenoter, selv om partenoter er den eneste av disse som ikke kan utvikle seg til et menneske. (punkt 71)  (Den danske oversettelsen mangler her et «ikke», jf. den engelske originalteksten, «cannot») Dersom EU-domstolen hadde vært oppmerksom på denne grunnleggende forskjellen mellom partenoter og ubefruktede eggceller som er behandlet ved somatisk cellekjerneoverføring og likevel ønsket å konstatere en funksjonell sammenheng mellom disse, var det derfor naturlig å tro at domstolen ville ha omtalt dette. (punkt 71)

Generaladvokaten la på bakgrunn av dette til grunn at det EU-domstolen argumentasjon måtte forstås dit hen at det avgjørende kriteriet for om en ubefruktet eggcelle er et «menneskelig embryo», er om den ubefruktede eggcellen har en iboende evne til å utvikle seg til et menneske, dvs. om den utgjør en funksjonell ekvivalent til en befruktet eggcelle. (punkt 73) En partenote kunne da ikke anses å ha denne iboende evnen til å utvikle seg til et menneske, og kunne derfor ikke anses å utgjøre et «menneskelig embryo». (punkt 74)

Det ble imidlertid påpekt at det var gjennomført partenogenese på andre pattedyr (mus). Generaladvokaten utelukket derfor ikke kategorisk at det i fremtiden ville være mulig også med menneskelige partenoter, selv om slik manipulasjon ofte ville være ulovlig. (punkt) Det ble derfor presisert at partenoter bare var utelukket fra å anses som «menneskelige embryoer» forutsatt partenoten ikke var genetisk manipulert for å kunne utvikle seg til et menneske. (punkt 79)

Generaladvokaten anbefalte på bakgrunn av dette at EU-domstolen besvarte tolkningsspørsmålet på følgende måte:

«Ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese er ikke omfattet af udtrykket «menneskelige embryoner» i artikel 6, stk. 2, litra c), i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 98/44/EF af 6. juli 1998 om retlig beskyttelse af bioteknologiske opfindelser, så længe de ikke vil kunne udvikle sig til et menneske og ikke er blevet genetisk manipuleret for at opnå en sådan evne.»