Mikke Mus i det fri fra 1. januar 2024

Den 1. januar 2024 utløp den amerikanske opphavsretten til den første offentliggjorte animasjonsfilmen med Mikke Mus – «Steamboat Willie». I filmen, som første gang ble offentliggjort i 1928, opptrer Mikke som det som fremstår som kaptein på en dampbåt. I filmen opptrer også tidlige versjoner av Svarte Per (som båtens egentlige kaptein) og Minni Mus.

 I Norge er vernetiden for åndsverk etter åvl. § 11 som den store hovedregel 70 år etter opphavers død. Vernetiden for åndsverk i USA er noe mer komplisert. For verk skapt/offentliggjort etter 1. januar 1978, da opphavsrettsloven av 1976 trådte i kraft, er vernetiden 70 år etter opphavers død. For verk skapt/offentliggjort før 1978 er vernetiden imidlertid ikke beregnet ut fra opphavers dødsår, men fra offentliggjøringen av det enkelte verket. Dette innebærer at ulike verk fra samme opphaver vil falle i det fri på ulike tidspunkt, avhengig av når de er offentliggjort. For verk offentliggjort før 1978 var det også et krav om fornyelse av opphavsretten etter 28 år. En juleklassiker som «It’s a Wonderful Life» falt for eksempel i det fri i 1974, da opphavsretten til filmen, visstnok på grunn av en feil, ikke ble fornyet. Dette gjorde imidlertid at filmen ble vist langt hyppigere, og bidro til å gi filmen den statusen den har i dag.

 

Før 1998 var vernetiden for verk offentligjort før 1978, 75 år fra offentliggjøring. På slutten av 80-tallet begynte Disney og andre store rettighetshavere å lobbe for en forlengelse av vernetiden. I 1998 var Sonny Bono (ja, eksmannen til Cher og den andre halvparten av «Sonny & Cher») én av forslagsstillerne til loven som fikk navnet «The Sonny Bono Copyright Term Extension Act» da den ble lagt frem i Senatet. Loven innebar blant annet en forlengelse fra 75 til 95 år fra offentliggjøringen for verk offentliggjort før 1978. Loven var svært omdiskutert, og ga opphav til en høyesterettssak om grunnlovsmessigheten av en slik forlengelse av vernetiden, hvor forlengelsen, under dissens 7-2, ansett å være i samsvar med grunnloven.

 

Loven ga Mikke Mus 20 nye år med opphavsrettsbeskyttelse, og har derfor også vært kjent som «Mickey Mouse Protection Act». 1. januar 2024 er det imidlertid ubønnhørlig slutt.  95 år har gått siden «Steamboat Willie» hadde premiere 18. november 1928, og filmen har  derfor ikke lenger opphavsrettsbeskyttelse etter amerikansk rett. Dette innebærer først og fremst at opphavsretten til filmen «Steamboat Willie» opphører. Denne kan derfor fritt utnyttes. 

 

Utløpet av vernetiden innebærer også opphør av opphavsretten til Mikke Mus – men bare slik han fremsto i «Steamboat Willie». Mikke i «Steamboat Willie» har et ganske enkelt utseende, med store svarte øyne, en ovalaktig kropp med korte lemmer og en lang hale. Senere fikk Mikke en mer menneskelig form med en mindre ovalaktig kropp, mer avrundet neseparti og mer definerte og vennlige øyne. Han fikk tidlig også de karakteristiske hvite hanskene og de hvite hanskene, og etter hvert også den røde shortsen. Med filmen «Fantasia» i 1941 hadde Mikke fått et utseende som ligner mye på karakteren slik vi kjenner ham i dag, selv om det også har vært enkelte mindre endringer i utseendet senere. Mikkes personlighet har også endret seg. I «Steamboat Willie» er han en mer fysisk, ganske uhøflig, men komisk karakter. Senere har Mikke utviklet seg til en mer vennlig og omsorgsfull karakter. Disse senere versjonene av Mikke er fortsatt opphavsrettsbeskyttet.

Utviklingen av Mikke Mus. Mikke med trollmannshatt fra "Fantasia" (1941) som nr. 3 fra venstre

Selv om opphavsretten er utløpt i USA, utløper vernetiden i Norge i utgangspunktet som nevnt 70 år etter opphavers død. «Steamboat Willie» er regissert av Walt Disney og Ub Iwerks, og må vel anses som et fellesverk. Vernetiden utløper da i utgangspunktet 70 år etter lengstlevendes død, jf. åvl. § 11 bokstav b. Walt Disney døde i 1966 og Ub Iwerks døde i 1971. Opphavsretten til «Steamboat Willie» i Norge utløper derfor i utgangspunktet først i 2041.

 

Beskyttelsen etter åndsverkloven gjelder etter åvl. § 113 i utgangspunktet bare for verk der opphaver eller verket har en nærmere angitt tilknytning til Norge. Utenlandske verk som faller utenfor § 113 kan imidlertid beskyttes der norske verk er gitt gjensidig beskyttelse i det aktuelle landet, jf. åvl. § 116, jf. åndsverkforskriften § 48. Etter forskriften § 49 første ledd varer vernetiden for slike verk «ikke ut over vernetiden som gjelder for vedkommende kategori verk i verkets hjemland». Når «Steamboat Willy» har falt i det fri i opphavslandet USA, har det derfor heller ikke lenger vern i Norge.

 

Disney har som nevnt fortsatt opphavsrett til nyere versjoner av Mikke. I tillegg er de innehaver av en rekke varemerker av figuren Mikke Mus og navnet «Mikke Mus» og kombinasjoner av disse (se for eksempel norske registreringer her, her,her og her).

 

Slike registreringer vil forby andre å bruke «Steamboat Willie»-versjonen av Mikke Mus på en måte som gjør at forbruker kan tro at Disney er opphavet. Andre kan derimot fritt bruke «Steamboat Willie»-versjonen av Mikke Mus til å skape sine egne verk, såfremt de ikke direkte utgir disse for å ha en tilknytning til Disney. De må også kunne selge «merchandise» som gjengir denne karakteren.

Et annet spørsmål som muligens ikke er aktuelt nå, men som kan bli det i fremtiden, er spørsmålet om opphevelse av varemerkeregistrering av merker som inneholder avbildninger av Mikke Mus og andre karakterer som ikke lenger har opphavsrettsbeskyttelse. KFIR la i Vigeland-sakene (kommentert her) som kjent til grunn at en rekke varemerker som inneholdt avbildninger av Gustav Vigelands verk måtte nektes registrert fordi det ville stride mot offentlig orden etter varemerkeloven § 15 første ledd bokstav a. Dette ble begrunnet i at Vigelands verker må anses å være av helt spesiell kulturell verdi for det norske samfunnet, og fordi begrensningen av den opphavsrettslige vernetiden etter åndsverkloven skal ivareta grunnleggende samfunnsmessige hensyn.

 

Oslo kommunes registrering av Vigeland (og Edvard Munchs) verker som varemerker skjedde kort tid før vernetiden løp ut. Disney har derimot brukt sine varemerker med Mikke Mus i store deler av vernetiden. Det er derfor ikke gitt at løsningen her vil bli den samme. På den annen side tilsier hensynet til retten til utnyttelse av verk som har falt i det fri at tidligere rettighetshaver kan "forlenge" vernetiden for alle typer bruk av verket.

Munch i det fri (eller deromkring)

Det er et nytt år, og åndsverk fra opphavsmenn som døde i 1944 faller fra 1.1.2015 i det fri, jf. åvl. 40. For nordmenn innebærer dette først og fremst at Edvard Munchs bilder nå er uten opphavsrettsbeskyttelse, og fritt kan benyttes uavhengig av eneretten i åvl. § 2.

Helt fritt frem er det likevel ikke. Selv om vernetiden er utløpt må opphavs­mannen fortsatt navngis i samsvar med god skikk, jf. åvl. § 3, jf. § 48 tredje ledd.

Verket kan heller ikke «gjøres tilgjengelig for almenheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavs­mannens litterære, vitenskapelige eller kunstner­iske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart, eller på annen måte antas å kunne skade almene kulturinteresser», jf. åvl. § 48. Bestemmelsen gir uttrykk for det såkalte klassikervernet av åndsverk. Innenfor vernetiden kan opphavs­mannen eller hans arvinger legge ned forbud mot «respektløs» bruk av et åndsverk det er gitt tillatelse til bruk av med grunnlag i den såkalte respektretten i åvl. § 3 andre ledd. Etter opphavs­mannens død og etter utløpet av vernetiden, kan imidlertid Kultur­departementet legge ned forbud mot krenkende bruk etter åvl. § 48 andre ledd. Bruk som har vært påtalt etter bestemmelsen er blant annet bruk i reklameøyemed (se f.eks. bruk av «Skrik» i Gilde-reklame), oversettelser (se f.eks. nynorsk teateroppsetning av «Gengangere», NIR 1965 s. 355) og bearbeidede og forkortede utgaver (se f.eks. musikalen , «Song of Norway» basert på Edvard Griegs  liv og musikk, NIR 1971 s. 200). (Se nærmere, Anne Beth Lange, Klassikervernet i norsk rett, for en gjennomgang av praksis frem til år 2000.) Det er imidlertid diskutabelt hvor praktisk et forbud etter åvl. § 48 er, da et slikt forbud gjerne komme etter at utnyttelsen er avsluttet.

En ytterligere begrensning i tilknytning til utnyttelse av billedkunst som har falt i det fri er at et fotografi av et slikt kunstverk, fortsatt kan være vernet som fotografisk bilde etter åvl. § 43a. Dette innebærer at et reprofotografi er vernet i 15 år etter fotografens død og minst 50 år etter at fotografiet ble tatt, jf. åvl. § 43a andre ledd. Dette er en konsekvens av utformingen av vernet av fotografiske bilder i åvl. § 43a  som et rent produsentvern, der det å trykke på utløserknappen er tilstrekkelig for å oppnå vern.

Dette er annerledes for eksempel i amerikansk rett som oppstiller et (om enn lavt) originalitetskrav for vern av fotografier. Dette innebærer at «exact reproductions of public domain artworks are not protected by copyright», se Bridgeman Art Library, Ltd. v. Corel Corp., 36 F. Supp. 2d 191 (S.D.N.Y. 1999).

Hensynet til fritt å kunne utnytte åndsverk som har falt i det fri, tilsier imidlertid at fotografier som ikke er annet enn rene reproduksjoner av slike verk ikke har en selvstendig beskyttelse ut over vernetiden. Lovgiver derfor bør vurdere å unnta slaviske reproduksjoner  av verk som ikke lenger har opphavsrettsvern fra vern som fotografiske bilder etter åvl. § 43a ved en senere revisjon av åndsverkloven.

En annen sak er at den omstendighet at et motiv som ikke lenger har vern etter åndsverkloven fortsatt kan vernes som varemerke. Oslo kommune har søkt om registrering av «Skrik», «Madonna» og «Vampyr» som varemerker, i klasse 9, 14, 16, 18, 21, 24, 25, 28, 32, 33 og 42. Behandlingen av disse søknadene er imidlertid stilt i bero i påvente av KFIRs avgjørelser i flere lignende saker om registrering av blant annet Gustav Vigelands «Sinnataggen». «Skrik»,  «Madonna» og  «Vampyr» er imidlertid allerede registrert som EU-varemerker i de samme klassene. 

[Oppdatering] I tillegg vil utnyttelse av et åndsverk som ikke lenger har opphavsrettsvern, men som andre har brukt ressurser på å etablere, i enkelte tilfeller kunne anses å være i strid med markedsføringsloven. Et eksempel på en slik utnyttelse, som riktignok ikke knyttet seg til et åndsverk etter vernetiden, er saken om fossillet «Ida». Næringslivets  Konkurranseutvalg fant her at et utenforstående selskaps varemerkeregistrering og bruk av avbilding av fossillet i egen markedsføring, innebar en snylting på Universitetet i Oslos innsats i fobindelse med lanseringen av «Ida» i strid med god forretningsskikk, jf. mfl. § 30.

Andre verk som nå har falt i det fri er verkene til Antoine de Saint-Exupéry, forfatteren av «Den lille prinsen». Dette omfatter også bokens tegninger, som er tegnet av forfatteren. Inger Hagerups norske oversettelse er derimot fortsatt opphavsrettsbeskyttet til 2055.

Glenn Miller er vel mest kjent som orkesterleder, men komponerte også flere musikkverk, som nå har falt i det fri.

Wikipedia har mer omfattende oversikter over musikere, kunstnere og forfattere som døde i 1944.

Innlegget er oppdatert etter første publisering

WIPO-rapport om opphavsmannens mulighet til å oppgi opphavsretten

Kan en opphavsmann oppgi opphavsretten til sitt eget verk, og dermed gjøre at verket er "i det fri" ("public domain")? Svaret fremstår umiddelbart som opplagt. WIPO har nylig publisert en studie om temaet, som imidlertid konkluderer med at svaret ikke nødvendigvis er så opplagt som det kan fremstå.

Studien gjennomgår rettstilstanden i ni land (Brasil, Chile, Colombia, Egypt, Frankrike, India, Kenya, Kina og Sør-Korea), og konkluderer med at det i enkelte jurisdiksjoner er uklart hvorvidt opphavsmannen egentlig kan oppgi opphavsretten til et verk, og hva som i så fall er konsekvensen av at en slik oppgivelse ikke er mulig. Studien konstaterer også - ikke overraskende - at opphavsmannen ikke uten videre kan oppgi sine ideelle rettigheter.