Immaterialrettstrollets IP-arrangementskalender - Oktober 2018

Immaterialrettstrollet tar sikte på å opplyse og oppdatere alle som er interesserte i immaterialrett og tilliggende herligheter. Vi har samtidig forstått at det er mange kurs- og arrangementstroll der ute, men at det kan være utfordrende å holde oversikt over alle invitasjoner på e-post og informasjon på diverse nettsteder. 

Derfor introduserte vi for en tid tilbake en arrangementskalender på forsiden som vi jevnlig oppdaterer med kurs, seminarer og andre arrangementer som kan være aktuelle for dere lesere. I mai publiserte vi også denne oversikten som en nyhetsartikkel, noe vi kommer til å gjøre med jevnlige mellomrom fremover. 

Vi fokuserer i hovedsak å holde oversikt over norske arrangementer samt større utvalgte internasjonale konferanser. Foruten de kursene som er publisert kjenner også immaterialrettstrollet til at det er flere spennende kurs og initiativ på gang, og vi vil oppdatere dette i kalenderoversikten fortløpende. 

Skal du arrangere et IP-arrangement, eller kjenner du til et arrangement som du mener burde være på listen? Send en e-post til oss: iptrollet@gmail.com.

***

OBS! Vi gjør oppmerksom på at deltakelse på flere av arrangementene nedenfor forutsetter påmelding, medlemskap og/eller deltakeravgift. Vi tar også forbehold om  feil i informasjonen, og endringer i og avlysninger av arrangementene. Sjekk alltid med arrangøren. Oppdatert per 21. oktober 2018.

***

Oktober

-       NIR Waterhole: Gjennomføring av Varemerkedirektivet i Norge

23. oktober 2018, kl. 08.00

Dokkveien 1 (Wiersholm), Oslo

-       Annual Conference on European Patent Law 2018 (Academy of European Law)

25. - 26. oktober 2018

Brussel

-       Det årlige patent-, varemerke- og patentkurset (JUS)

30. - 31. oktober 2018

Farris Bad, Larvik

November

-       Temakveld: "Immaterialretten i utvikling" og "Internet of Things" (JUS)

15. november, kl. 17-19.30

Karenslyst Allè 5, 4. etg (Oslo)

-       Annual Conference on Copyright Law 2018 (Academy of European Law)

22. - 23. november 2018

Trier, Tyskland

-       The Future of Copyright Economy (Handelshøyskolen BI)

29. november 2018, kl. 9-12

BI - Campus Oslo (Nydalen), Auditorium B2-010

-    Medlemsmøte i Opphavsrettsforeningen: The Global Spread of the Fair Use Doctrine

29. november 2018, kl. 18 - ca. 20

Høyres Hus, Oslo

Desember

-    Kapring av varemerker og ulovlig kopiering i Kina - utfordringer og løsninger for norske bedrifter (Norwegian Anti-Counterfeiting Group - NACG)

4. desember 2018, kl. 08.30 – 10.00 (frokost fra 08.00)

TBA, Oslo

-       Former, farger og varemerker (JUS)

'     12. desember 2018, kl. 08.30 - 10.15 (frokost fra 08.00)

      Juristenes Hus, Oslo

-       Faglig julefrokost (Patentstyret)

14. desember 2018, kl. 08.45 - 10.30 (frokost fra 08.15)

Sandakerveien 64 (Patents,tyret), Oslo

2019

-       70-årsjubileum for Opphavsrettsforeningen

25. februar 2019 kl. 18

Oslo

-       Det årlige opphavsrettskurset 2019 (JUS)

14. - 15. mars 2019

-       Varemerke- og designfrokost (Patentstyret)

11. april 2019, kl. 08.45-10.30 (frokost fra 08.15)

Sandakerveien 64 (Patentstyret), Oslo

-       INTA 141st Annual Meeting (International Trademark Association – INTA)

18. – 22. Mai 2019

Boston, Massachusetts, USA

-       Nordisk Opphavsrettssymposium

5.-6. september 2019

Visby, Sverige

Dom fra Oslo tingrett om inngrep i varemerkerettigheter og destruksjon av piratkopier

Oslo tingrett avsa 13. september dom i saken mellom saksøker Louis Vuitton Lalletier S.A  og saksøkte, innehaveren av enkeltpersonsforetaket Mubarak Shopsenter. Saken gjaldt varemerkeinngrep, tilbakeholdelse og destruksjon av ulovlige kopier samt forbud mot fremtidige inngrepshandlinger. 

Innehaveren av enkeltpersonsforetaket Mubarak Shopsenter (heretter kalt varekjøper) hadde importert tre vesker og tre lommebøker som alle bar Louis Vuittons varemerke.  Da varene kom til Norge, ble de holdt tilbake av tollkontoret på Gardermoen på bakgrunn av mistanke om at varene var piratkopier. Louis Vuitton ble kontaktet og etter at de hadde undersøkt varene, ble det slått fast at tollkontorets mistanke stemte. For at slike tilbakeholdte varer skal kunne destrueres i medhold av tolloven destruksjonsbestemmelse (§ 15-4 tredje ledd), må det enten foreligge dom på destruksjon, eller så må varekjøper samtykke i at varene ødelegges.

Like etter undersøkelsen tok Louis Vuitton forbindelse med varekjøper og ba denne om å undertegne en erklæring som skulle sikre samtykke til ødeleggelse, og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger. Varekjøper på sin side nektet å undertegne en slik erklæring og anførte at varene ikke var kjøpt i næringsvirksomhet. Varene var derimot gaver til varekjøpers familie. Louis Vuitton sendte flere henvendelser og informerte om at kravet ble fastholdt, uten at varekjøper responderte på dette. Louis Vuitton tok deretter ut stevning og nedla påstand om at varene måtte destrueres og varekjøper måtte forbys å innføre og omsette varer som krenker Louis Vuittons varemerkerettigheter i fremtiden. I tillegg ble det fremmet krav om erstatning for varemerkeinngrep oppad begrenset til 25 000 kroner og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger på 39 200 kroner.

Varekjøper fastholdt for retten at varene skulle gis bort i gave og ikke videreselges som ledd i næringsvirksomhet. Videre ble det anført at varekjøper ikke undersøkte hva slags merker som var på varene da hun kjøpte dem og at hun ikke hadde kunnskap nok til å avgjøre hvorvidt varene var piratkopier eller ikke. Saksøkte mente hun var uskyldig og at hun måtte frifinnes for Louis Vuittons krav.

Retten pekte imidlertid på at varekjøper var innehaver av et enkeltpersonsforetak som er registrert innen butikkhandel i enhetsregistre. Videre hadde varekjøper forsøkt å importere varene nettopp til dette foretaket. På denne bakgrunn fant retten det «nokså klart» at varekjøper driver næringsvirksomhet, og anså det som sannsynliggjort at piratkopiene var ment til distribusjon og videresalg i næringsvirksomhet. Retten slo dermed fast at varene krenket Louis Vuittons enerett etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav a, og at innførselen var å anse som varemerkebruk i næringsvirksomhet etter samme bestemmelse tredje ledd bokstav c.

Tingretten fant videre at vilkårene for å kreve erstatning var oppfylt, og mente at en lisensavgift tilsvarende 25% av varenes omsetningsverdi var en rimelig utmåling. Når det gjelder vurderingen av om varene kunne destrueres etter varemerkeloven § 59 fremhevet retten at det tilbakeholdte partiet bestående av 3 lommebøker og tre vesker utgjorde et «alvorlig inngrep» i Louis Vuittons varemerkerettigheter, og det ble særlig vektlagt at varene ble importert i næringsvirksomhet. Tingretten var ikke i tvil og fant at varene kunne destrueres. Videre fikk varekjøper forbud mot å «innføre og omsette varer under Louis Vuitton Malletier S.A.s registrerte varemerker, herunder varemerker som er forvekselbare med disse, samt å innføre og omsette varer som fremstår som kopier av Louis Vuitton Malletier S.A.s varer», med hjemmel i varemerkeloven § 57. 

Immaterialrettstrollets betraktninger 

Tingretten anså utfallet av saken som klart, og fant at saken var godt nok opplyst gjennom saksbehandlingen. Tingretten mente dermed at det ikke var behov for noen hovedforhandling, og saken ble avgjort etter forenklet domstolsbehandling, i medhold av tvisteloven § 9-8.

Med utgangspunkt i foreliggende faktum er det ikke tvilsomt at vilkårene for destruksjon var oppfylt. Det er imidlertid verdt å knytte noen kommentarer til tingrettens slutning hva gelder forbudshandlinger og varemerkeloven § 57. Slutningen kan forstås slik at varekjøper forbys å selge varer som bærer Louis Vuittons varemerke generelt, uavhengig av om det er tale om lovlige varer eller ikke. Det som kan forbys etter bestemmelsen, er imidlertid at de begåtte inngrepshandlingene gjentas. Det varemerkeloven § 57 gir grunnlag til å forby er følgelig handlinger som krenker en annens varemerkerett. Slutningen må tolkes i lys av dette, og dersom varekjøper ved en senere anledning skulle komme over et «lovlig» parti med Louis Vuitton vesker, f. eks fra et konkursbo, bør hun ikke kunne nektes å selge disse i butikken sin. I avgjørelsen fra Oslo tingrett ble det lagt til grunn at varekjøper hadde kjøpt varene i næringsøyemed, og da gir resultatet seg selv. Mer spennende ville det vært dersom varekjøper i vårt tilfelle rent faktisk hadde vært en forbruker. I så måte er det naturlig å trekke en parallell til den såkalte Rolex-saken som ble behandlet av EU-domstolen i avgjørelse C-98/13. 

I denne saken var det en privatperson som hadde kjøpt og betalt en Rolex klokke fra en kinesisk nettbutikk. Klokken ble holdt igjen i tollen, og det ble raskt klart at det vare tale om en varemerkeforfalsket kopi. Rolex tok forbindelse med kjøperen og anmodet om samtykke til at klokken kunne destrueres. Kjøperen nektet å samtykke til dette og anførte at han lovlig hadde kjøpt klokken. Ettersom kjøperen var en privatperson ble spørsmålet om selgeren hadde krenket blant annet, varemerkeretten til Rolex. Da saken kom for Højesteret i Danmark, besluttet retten å forelegge spørsmålet for EU-domstolen. Domstolen kom til at det å selge varemerkeforfalskede kopier via en internettside i et tredjeland til en privatperson i et medlemsland, er å anse som en krenkelse av innehaverens varemerkerett. Tollmyndighetene i EU-landene kan følgelig holde tilbake og destruere varer selv for det tilfelle det bare er selger som opptrer i næringsvirksomhet.

Selgeren, eieren av den kinesiske nettsiden, tar nok dette neppe særlig tungt alt ettersom denne har fått full betaling. Denne vil riktignok kunne være ansvarlig overfor kjøperen, men noen reell mulighet til å nå frem med et krav på tilbakebetaling av kjøpesummen, synes liten.

For norsk retts vedkommende er det etter gjeldende rett antagelig ikke mulig å holde igjen varer som er innført for privat bruk. I Høringsnotatet til Justis og Beredskapsdepartementet om endringene i varemerkeloven og tolloven vises det imidlertid til C-98/13, og det foreslås endringer i tolloven §§ 15-4 og 15-5. Et av formålene med lovendringen er å bringe norsk rett på linje med det som gjelder i EU-landene etter EU-domstolens uttalelse. Etter en slik lovendring vil også norske forbrukere risikere å få varer tilbakeholdt, dersom varen representerer et inngrep i en immateriell rettighet.

Teva v. Gilead - EU-domstolen om tolkningen av SPC-forordningen artikkel 3 (a)

I juli avsa EU-domstolen en avgjørelse som har interesse for den som er engasjert i SPCer. Dommen i sak C-121/17 gjaldt tolkningen av kriteriet om at et SPC bare kan innvilges dersom produktet er "protected by a basic patent in force" i SPC-forordningen artikkel 3 (a).

Gileads Truvada-tabletter
Kilde: Jeffrey Beall CC BY-SA 3.0, fra Wikimedia Commons

Saken gjaldt Gileads engelske SPC for virkestoffet tenofovir disproxil ("TD") i kombinasjon med emtricitabin for behandling av HIV. SPCet ble innvilget i 2008 og var basert på patent EP 0 915 894 og markedsføringstillatelsen for legemiddelet TRUVADA. Dette patentet hadde prioritetsdato i 1996, og gjaldt TD. Emtricitabin var ikke nevnt i patentet, men ett av kravene dekket TD "together with a pharmaceutically acceptable carrier and optionally other therapeutic ingredients". Emtricitabin var ikke alminnelig kjent på prioritetsdatoen, og ble godkjent først i 2005. Spørsmålet for EU-domstolen var om kriteriet i artikkel 3 (a) var oppfylt selv om emtricitrabin ikke var eksplisitt nevnt i patentet.

Uklarhetene i EPCs praksis knyttet til tolkningen av dette kriteriet har blitt påpekt tidligere, blant annet av sveitsiske domstoler i behandlingen av en sak som også gjaldt Gileads SPC.

EU-domstolen har behandlet spørsmålet gjentatte ganger. I sak C-322/10 Medeva ble det uttalt at de aktive ingrediensene måtte være "specified in the wording of the claims of the patent in question" for at kriteriet skulle være oppfylt. Senere ble dette kravet nyansert, blant annet i sak C 493/12 Eli Lily hvor det ble uttalt at patentkravet måtte "relate, implicitly but necessarily and specifically" til produktet SPC-søknaden gjelder. Disse tidligere avgjørelsene ga ikke noen klar løsning på denne konkrete saken.

I avgjørelsen fastslås det først at spørsmålet ikke kan løses med henvisning til en inngrepsvurdering etter nasjonale rettsregler. Disse reglene er nemlig ikke harmoniserte. Isteden må det tas utgangspunkt i reglene om patentets verneomfang i EPC artikkel 69 og protokollen til bestemmelsen. Her fastslås det at verneomfanget bestemmes av kravene, at disse ikke skal underlegges en streng ordlydsfortolkning, men tolkes i lys av kravene, beskrivelsen og tegningene. Likevel skal kravene være mer enn bare en veiledning.

Videre legges det vekt på at et SPC ikke skal utvide omfanget av patentbeskyttelsen. Dette vil ikke beskytte de berettigede interessene til den som frembringer et nytt legemiddel i å få en adekvat beskyttelsesperiode for produktet som er frembrakt. Isteden vil det gi et utvidet vern uten at de strenge kriteriene som foreligger for patentbeskyttelse er oppfylt, til skade for andre samfunnsinteresser.

For å sikre at vernet ikke blir utvidet må spørsmålet om virkestoffet er nevnt, eksplisitt eller implisitt, men nødvendigvis og spesifikt, vurderes på prioritetstidspunktet. Andre løsninger ville ha ført til at vernet etter SPCet omfattet resultater frembrakt etter at patentet ble innvilget. Dersom fagmannen på prioritetstidspunktet ikke eksplisitt kunne identifisere emtricitrabin som et av de andre terapeutiske ingrediensene som var generelt angitt i patentkravet vil altså SPCet ikke kunne innvilges.

Immaterialrettstrollets betraktninger

Avgjørelsen i denne saken løser kanskje det konkrete problemet som tvisten om Gileads SPC presenterte. Saken illustrerer samtidig at det som skulle være et smidig og enkelt system for en rettmessig tidsmessig utvidelse av legemiddelindustriens patentvern i praksis reiser vanskelige juridiske problemer. Det blir ikke enklere av at EU-domstolen bare forholder seg til EPCs bestemmelser om verneomfang, som er generelle og som det ikke finnes tilstrekkelig veiledning om i rettspraksis knyttet til denne problemstillingen.

Løsningen som lenge har vært gjeldende i Sveits, hvor det var en inngrepsvurdering som bestemmer om vilkåret om produktet er dekket av patentet, ville være enklere å anvende og gi større rettssikkerhet, om enn på bekostning av hensynet til fellesskapsmarkedet og lik anvendelse av SPC-forordningen. I motsetning til EU-domstolens ordlydsfokuserte løsning som krever at virkestoffet, i det minste implisitt, fremgår av patentkravene, tillot denne løsningen SPCer som dekket også bruk av virkestoff i kombinasjoner som var ukjente på prioritetstidspunktet dersom de ville utgjøre inngrep i patentet. Man kan diskutere om dette gir et vern som er bredere enn det som er ønskelig for SPCer. På den andre siden er det ikke vanskelig å tenke seg situasjoner hvor en streng begrensning til kombinasjoner som fagpersonen kunne forstå ut fra patentkravene på priortetspunktet i realiteten ikke gir patenthaver tilstrekkelig vern, slik at SPC-ordningen ikke oppnår sitt formål.

Når denne tvisten angående Gileads SPC nylig ble behandlet av sveitsisk Høyesterett ble det uansett bestemt at for fremtiden vil kriteriene oppstilt av EU-domstolen bli anvendt også i Sveits.  Hele Europa ser derfor ut til å ende opp med en vanskelig løsning på et vanskelig problem.

Immaterialrettstrollets månedsoppsummering - september 2018

Immaterialrettstrollet introduserer faste månedsoppsummeringer med et utvalg av de viktigste nyhetene og sakene fra måneden som gikk på immaterialrettsområdet (og tilliggende herligheter!). Tanken bak disse oppsummeringene er å gi et raskt overblikk over noen av høydepunktene viktigste sakene på immaterialrettsfronten i måneden som gikk, og tips til hvor en kan lese mer. Vi mottar gjerne innspill og tips til hvordan gjøre oppsummeringene bedre fremover. Send i tilfellet e-post til: iptrollet@gmail.com

OBS! Husk at du også kan få nyhetsoppdateringer fortløpende gjennom måneden ved å følge Immaterialrettstrollet på Facebook.

Europaparlamentets bygning i Strasbourg.
Kilde: regjeringen.no

Denne månedens store høydepunkt på immaterialrettsfronten har definitivt vært Europaparlamentets vedtagelse av «Directive on copyright in the Digital Single Market» (Digitalmarkedsdirektivet). Direktivet tar sikte på den største oppdateringen av EUs opphavsrettslovgivning siden infosoc-direktivet fra 2001, og inngår som ledd i Europakommisjonens strategi for et digitalt indre marked. 

Direktivforslaget har ført til heftige diskusjoner og lobbykampanjer i EU den siste tiden mellom motstanderne, først og fremst de store internettselskaper (som Google, Facebook og Youtube) og en rekke fremstående teknologer, og forkjemperne, i hovedsak rettighetshaverorganisasjoner og opphavere. Noen av de mest kontroversielle bestemmelsene i det foreslåtte direktivet har vært artikkel 11 som etablerer en ny enerett til publisering av nyhetsartikler (omtalt av motstanderne som en «lenkeskatt»), og artikkel 13 som blant annet krever at tjenestetilbydere som tilbyr brukere å dele innhold på internett (eksempelvis ulike plattformhavere som Youtube), etablerer filtre som undersøker om innholdet som lastes opp ikke innebærer inngrep i opphavsretten. I etterkant av vedtaket har det også oppstått diskusjonknyttet til forslaget om arrangørers enerett til sportsarrangementer, som ble lagt til i direktivforslaget i tolvte time.

Direktivforslaget skal nå gjennom såkalte «trialog» (trepartsforhandlinger) mellom EU-parlamentet og ministerrådet, før et endelig forslag skal stemmes over og eventuelt vedtas i en siste plenumssesjon i EU-parlamentet. Det er ventet at denne avstemningen vil finne sted tidlig i 2019.

Høringsfristen for Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i varemerkeloven og tolloven mv. gikk ut 14. september og høringssvarene er nå tilgjengelig på departementets nettsider. Lovforslaget tar blant sikte på å gjennomføre nytt varemerkedirektiv i EU i norsk rett, samt innføre en forenklet fremgangsmåte (for Tolletaten) for tilbakehold og destruksjon av importerte varer som gjør inngrep i immaterialrettigheter (basert på EUs modell). Departementet foreslår også at det ikke lenger skal være staten ved Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR), men motparten i saken for KFIR, som skal være saksøkt der vedtak fra KFIR i sak om innsigelse eller administrativ overprøving innebærer at en registrert rettighet oppheves. 

Justis- og beredskapsdepartementet vil nå arbeide videre mot en endelig lovproposisjon som skal legges frem for Stortinget. Etter det Immaterialrettstrollet kjenner til er det foreløpig ikke klart når et slikt endelig lovforslag vil bli lagt frem.

Immaterialrettstrollet omtalte tidligere denne måneden EU-domstolens avgjørelse i sak C-129/17 Mitsubishi som ble avsagt i sommer. Domstolen konkluderte med at fjerning av opprinnelige og påføring av nye varemerker (såkalt «debranding» og «rebranding») på originale varer, utgjorde et varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varmerkeforordningen artikkel 9. EU-domstolen kom dermed til motsatt konklusjon av Generaladvokat Campos Sánchez-Bordona, som i sin anbefaling konkluderte med at slik aktivitet ikke utgjorde relevant varemerkebruk. Avgjørelsen styrker rekkevidden av varemerkeinnehavers enerett, og vil kunne få betydning for hva som skal anses som varemerkebruk og således er omfattet av eneretten, også i norsk rett (hvor EU-kommisjonens avgjørelse tilsynelatende er på kollisjonskurs med nyere avgjørelser i norsk rettspraksis).

Louis Vuitton butikkfasade.
Kilde: nettavisen.no

I en nylig avsagt dom fra Oslo tingrett fikk det franske motehuset Louis Vuitton medhold i at import av tre vesker og tre lommebøker (som inneholdt Louis Vuittons varemerker og navn) etter omstendighetene var ment for distribusjon og videresalg i «næringsvirksomhet» etter varemerkeloven § 4 (1). Saksøkte hadde importert varene til sitt enkeltmannsforetak (registrert innen butikkhandel), men hadde opplyst at de var tiltenkt sine to døtre og deres venninner og at importen derfor måtte anses til privat bruk. Retten fant ikke dette sannsynliggjort, og Louis Vuitton fikk derfor blant annet medhold i sitt krav om destruksjon av de aktuelle varene, og ble tilkjent erstatning. 

Oslo byfogdembete opprettholdt den 21. september den midlertidige forføyningen mot rettspraksis.no etter muntlige forhandlinger i den såkalte «Lovdata»-saken. I kjennelsen ble det lagt til grunn at publisering på rettspraksis.no av en stor mengde høyesterettsavgjørelser var inngrep i Lovdatas databaserett til materiale som ble utgitt på DVD i 2005. Bruken av 740 høyesterettsavgjørelser fra tiden etter 2005 hentet fra Lovdatas online-database ble også ansett som inngrep og utgjør en "vesentlig del" av Lovdatas database. Retten slo i tillegg fast at databasen kan nyte vern selv om de enkelte rettsavgjørelsene ikke gjør det. Retten slo videre fast at lovdata ikke er omfattet av offentlighetsloven, fordi Lovdata driver næring i konkurranse med andre aktører. Rettspraksis.nos anførsler om at grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen ga grunnlag for bruken førte heller ikke frem.

Forføyningen innebærer at personene bak rettspraksis.no må slette det materialet de har skaffet seg tilgang til som følge av inngrepene, samt alle sammendrag av avgjørelser fra Høyesterett, også de hentet fra databaser publisert før 2005. Forut for de muntlige forhandlingene frafalt for øvrig Lovdata anførselen om at databasen fra CDen fra 2002 også var omfattet av databasevernet, ettersom vernetiden på 15 år for denne uansett måtte anses utløpt.

Sunn kost i retten denne dagen.
Kilde: e24.no

En annen sak som var til behandling i rettssystemet denne måneden av kartongstriden mellom svenske Tetra-Pak og norske Elopak. Elopak hadde saksøkt Tetra-Pak for patentinngrep og brudd på markedsføringsloven (ulovlig etterligning)relatert til Elopaks "Pure-Pak Sense"-kartong og –kartongark (som blant annet hadde vært brukt av Tine). Tetra-Pak bestred opprinnelig påstandene, og anla også motsøksmål med krav om at Elopaks patent måtte kjennes ugyldig. Da partene møttes til hovedforhandling i Oslo tingrett for et par uker siden hadde pipen fått en annen lyd, og Tetra-Pak nedla samsvarende påstand med Elopak, slik at tingretten vil avsi dom i samsvar med denne. Dette innebærer at Tetra-Pak trekker og tilbakekaller sine kartonger fra markedet, og aksepterer Elopaks krav om erstatning og saksomkostninger.

Tidlig i måneden ble det også kjent at Equinor anker Oslo tingretts dom i den såkalte «Neodrill»-saken (omtalt av IP-trollet her). Equinor ble av Oslo tingrett dømt for inngrep i flere av Neodrills patenter og for å ha krenket sistnevntes vern etter markedsføringsloven. I avgjørelsen rettet tingretten til dels sterk kritikk av Equinors atferd overfor Neodrill.

Denne måneden har også vært preget av flere (foreløpige) utenomrettslige uenigheter. 

NRK truer med å saksøke Bauer Media etter at sistnevnte lanserte programmet «Popquiz» på Radio Vinyl med tidligere NRK-ansatt Finn Bjelke som programleder. Programmet skal gå samtidig med NRKs program med samme navn, men etter sigende være lagt opp noe annerledes.

Bjelke sluttet nylig i NRK etter å ha vært ansatt der og drevet programmet «Popquiz» i en årrekke. NRK har også nylig innlevert søknad om ordmerkeregistrering av POPQUIZ, og saken ser i skrivende stund ikke ut til å ha fått noen løsning.

O. Mathiesen tar en "Synnøve Finden".
Kilde: Vårt Oslo

En annen sak som derimot kan se ut til å være nærmere en løsning er striden mellom brusprodusentene The Coca-Cola Company og norske O. Mathiesen AS (som blant annet står bak «Tøyen Cola!»). Coca-Cola hadde gitt O. Mathiesen AS frist til fredag 30. september med å stanse bruken av betegnelsen «Jallasprite»for deres nye sitronbrus. Coca Cola er produsent av sitronbrusen «Sprite»,en betegnelse de også har ordmerkeregistrert. De mener at O. Mathiesens bruk av «Jallasprite» vil kunne føre til degenerering av deres varemerke SPRITE til en betegnelse for en bestemt type mineralvann. O. Mathiesen tilbakeviste opprinnelig påstandene under henvisning til at Coca-Cola ikke kunne ha en slik enerett, men varslet på fristdagen at de ville endre navnet på brusen for fremtidig produksjon.

På den akademiske fronten kan det (litt forsinket) meldes om noen spennende bokutgivelser.  Stojan Arnestål (Professor ved Uppsala Universitet) har gitt ut boken «Varumärkesanvändning». Som tittelen indikerer drøfter Arnestål de nærmere grensedragningene for varemerkebruk i ulike kommersielle sammenhenger. Før sommeren ble også Professor (UiO) Ole-Andreas Rognstads nye bok «Property Aspects of Intellectual Property» gitt ut. I boken drøfter Rognstad eiendomsbegrepet i relasjon til immaterialrettigheter som eiendeler i en internasjonal kontekst.

Til slutt minner vi om at Det årlige patent-, varemerke- og designrettskurset i regi av Juristenes Utdanningssenter (JUS) i Larvik går av stabelen 30. – 31. oktober. Merk påmeldingsfrist 2. oktober.

Forslag til nytt opphavsrettsdirektiv foreløpig vedtatt av EU-parlamentet

Kilde: e24

EU-parlamentet stemte i dagens plenumssesjon i Strasbourg for det reviderte forslaget til nytt opphavsrettsdirektiv i EU («Directive on Copyright in a Digital Single Market», også kjent som «DSM»-direktivet). Konsolidert versjon av forslaget er foreløpig ikke tilgjengelig. Det nye foreslåtte opphavsrettsdirektivet ble stemt frem med 438 stemmer for, og 226 stemmer mot (39 var fraværende). Direktivet tar sikte på å harmonisere store deler av opphavsretten i EU-landene.

Lovforslaget har ført til heftige diskusjoner og lobbykampanjer i EU den siste tiden mellom motstanderne, først og fremst de store internettselskaper (som Google, Facebook og Youtube) og en rekke fremstående teknologer, og forkjemperne, i hovedsak rettighetshaverorganisasjoner og opphavere. Noen av de mest kontroversielle bestemmelsene i det foreslåtte direktivet har vært artikkel 11 som etablerer en ny enerett til publisering av nyhetsartikler (omtalt av motstanderne som en «link tax»), og artikkel 13 som blant annet krever at tjenestetilbydere som tilbyr brukere å dele innhold på internett, etablerer filtre som undersøker om innholdet som lastes opp ikke innebærer inngrep i opphavsretten.

Kommisjonen, EU-parlamentet og Rådet skal nå forhandle videre om forslaget (såkalte «Trilogue»-forhandlinger), før et endelig forslag skal stemmes over og eventuelt endelig vedtas i en siste plenumssesjon i EU-parlamentet. Det er ventet at denne avstemningen vil finne sted tidlig i 2019.

Immaterialrettstrollet følger utviklingen.

EU-domstolen i sak C-129/17 Mitsubishi: Fjerning av varemerker er varemerkeinngrep

EU-domstolen avsa 25. juli i år dom i sak C-129/17 Mitsubishi. Domstolen konkluderte med at fjerning av opprinnelige og påføring av nye varemerker (såkalt «debranding» og «rebranding») på originale varer, utgjorde et varemerkeinngrep etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varmerkeforordningen artikkel 9. EU-domstolen kom dermed til motsatt konklusjon av Generaladvokat Campos Sánchez-Bordona, som i sin anbefaling konkluderte med at slik aktivitet ikke utgjorde relevant varemerkebruk. Avgjørelsen styrker rekkevidden av varemerkeinnehavers enerett, og vil kunne få betydning for hva som skal anses som varemerkebruk og således er omfattet av eneretten, også i norsk rett.

Gaffeltruck fra Mitsubishi med opprinnelige kjennetegn
Kilde: Mitsubishi

De saksøkte belgiske selskapene Duma Forklifts NV (Duma) og G.S. International BVBA (GSI) driver import av originale Mitsubishi gaffeltrucker fra et selskap i det japanske Mitsubishi-konsernet til EØS. Gaffeltruckene er opprinnelig (som seg hør bør) påført en rekke kjennetegn fra Mitsubishi, blant annet deres trekantede logo bestående av tre stjerner. Både logoen og ordmerket MITSUBISHI er registrert som varemerker både i EU og Benelux.

Før gaffeltruckene ble sendt ut på det europeiske markedet ble de imidlertid sendt til et tollpakkhus der de under den såkalte «customs warehousing procedure» ble strippet for kjennetegnene fra Mitsubishi, og påført nye kjennetegn tilhørende de saksøkte (samt satt opp i henhold til EUs krav og standarder for slike varer forøvrig). Gaffeltruckene ble deretter markedsført og solgt både innenfor og utenfor EØS-markedet.

Mitsubishi likte dette mildt sagt svært dårlig, og saksøkte Duma og GSI i Belgia (saken gjaldt opprinnelig også spørsmål om parallelimporterte gaffeltrucker hvor Mitsubishis kjennetegn ikke var fjernet og erstattet). Belgisk førsteinstans gav ikke Mitsubishi medhold i at de- og rebrandingen utgjorde varemerkeinngrep, og Mitsubishi anket derfor til ankedomstolen Hof van beroep te Brussel, som i sin tur henviste spørsmålet til EU-domstolen.

Generaladvokaten hadde i sin anbefaling lagt til grunn at den aktuelle bruken ikke utgjorde relevant varemerkebruk verken i direktivet eller forordningens forstand, under særlig henvisning til at varene ved de- og rebrandingen enda ikke hadde entret det europeiske markedet. Bruken måtte derfor vurderes på samme måte som om de- og rebrandingen hadde skjedd utenfor EØS-området. Denne argumentasjonen er også i hovedsak i samsvar med de saksøktes argumentasjon.

Mitsubishi på sin side anførte at dersom de ikke kunne motsette seg slik «aktiv» bruk, og dermed kontrollere når varene skulle plasseres på EØS-markedet første gang, ville det skade flere av varemerkets sentrale funksjoner, herunder både opprinnelses- og kvalitetsgarantifunksjonene, samt reklame- og investeringsfunksjonene. Det ble også pekt på at gaffeltruckene var gjennkjennbare for forbrukerne som Mitsubishi-gaffeltrucker etter de- og rebrandingen da truckene ble plassert på markedet.

EU-domstolen var enig med Mitsubishi. For å sikre at varmerkeinnehavers enerett til å bestemme når varer påført beskyttede varemerker skal plasseres på markedet etter varemerkedirektivet artikkel 5 og varemerkeforordningen artikkel 9, må dette etter domstolens oppfatning nødvendigvis også omfatte selve produktet der dette har vært gjenstand for en aktiv handling som å fjerne merkene. Etter avgjørelsen synes det også av mindre betydning om de- og rebrandingen skjer før eller etter at varene er plassert på markedet, og hvorvidt de opprinnelige varemerkene erstattes med andre. Dersom varemerkeinnehaver ikke har kontroll på når varene først plasseres på markedet vil dette innebære en uopprettelig skade av varemerkets sentrale funksjoner. I et slikt scenario vil forbrukerne kunne assosiere varene med en annen tilbyder før den virkelige tilbyderen får lansert sine varer under sine kjennetegn, noe som særlig kan sies å ville gå utover de investeringer varemerkeinnehaver har gjort i varemerket (investeringsfunksjonen). EU-domstolen pekte også på at det i denne sammenheng ikke er avgjørende dersom varene, til tross for fjerningen av varemerkene, fremdeles er gjenkjennbare for forbrukerne. I slike tilfeller vil imidlertid skadepotensiale være enda større.

Endelig pekte EU-domstolen i sin begrunnelse på at Duma og GSIs de- og rebranding undergravet et av varemerkereglenes overordnede formål, å sørge for fri og uforstyrret konkurranse i markedet.

Mitsubishis trekantede logo.
Kilde: Patentstyret

Immaterialrettstrollets betraktninger

EUs avgjørelse i Mitsubishi gir tilsynelatende varemerkeinnehavere grunn til å juble ettersom avgjørelsen bekrefter at eneretten til varemerke går lenger enn der et varemerke faktisk brukes. Det kan riktignok stilles spørsmål ved rekkevidden av avgjørelsen, nærmere bestemt om avgjørelsen må begrenses til å kun gjelde tilfeller av fjerning av opprinnelige varemerker på originale varer som tidligere ikke er plassert på EØS-markedet. Ellers vil en kunne tenke seg at avgjørelsen også vil kunne få betydning blant annet der opprinnelige varemerker fjernes fra varer som er lovlig satt på markedet i EØS. Forhåpentligvis vil avgjørelsen i Mitsubishi gi foranledning til nærmere avklaringer rundt dette og andre relaterte problemstillinger i tiden som kommer.

Så langt dette immaterialrettstrollet kan huske er dette også første gang EU-domstolen fremhever varemerkeinnehavers rett til å kunne kontrollere første spredning av selve produktet, ikke bare produktet med varemerket (jf. «under that sign» i varmerkedirektivet artikkel 5 (3) b) og varemerkeforordningen artikkel 9 (2) b). I avgjørelsen foretar EU-domstolen også en av de mest inngående redegjørelsene til nå av varemerkets reklame- og investeringsfunksjoner.

Enkelte har hevdet at EU-domstolens avgjørelse i denne saken er overraskende, noe dette immaterialrettstrollet har litt vanskelig for å forstå (til tross for motstridende tidligere avgjørelser i enkelte EU-land). Avgjørelsen harmonerer godt med den objektive tilnærmingen til bruks- og inngrepsvurderingen som tradisjonelt har vært praktisert av EU-domstolen (og andre europeiske domstoler), samt domstolens brede definisjon av varemerkebruk. Riktignok gjelder ikke saken varemerkebruk i tradisjonell forstand (ettersom varemerkene fjernes), men hensynene bak EU-reglene om relevant varemerkebruk tilsier heller ingen skarp avgrensning mot slik bruk, så lenge det sentrale ved vurderingen er hvorvidt det foreligger en klar fare for at minst en av varemerkets funksjoner kan bli skadet. Etter dette immaterialrettstrollets oppfatning er dette relativt klart i denne saken, uavhengig om varemerkene fjernes før eller etter at varene plassers på EØS-markedet.

Et interessant spørsmål er om avgjørelsen og EU-domstolens relativt objektive tilnærming til inngrepsvurderingen er på kollisjonskurs med nyere norsk rettspraksis om varemerkebruk. I Oslo tingretts avgjørelse i den såkalte «iPhone»-saken (omtalt av IP-trollet her), ble bruk av varemerker på mobilskjermer som ikke er synlig for sluttbruker ikke ansett som varemerkebruk. Denne saken gjaldt også varer (mobilskjermer) som ikke hadde vært plassert på det europeiske markedet som sådan (selv om det var uklart om enkelte av komponentene som inngikk i skjermene hadde vært det). Etter EU-domstolens avgjørelse i Mitsubishi har dette immaterialrettstrollet vanskelig for å se at hvorvidt varemerket er synlig for forbrukeren kan anses som særlig tungtveiende ved varemerkebruksvurderingen. Avgjørelsen i iPhone-saken er forøvrig anket.

I Høyesteretts avgjørelse i Ensilox (omtalt av IP-trollet her) ble det lagt til grunn at angivelig feilbruk (etter et leverandørskifte) av varemerker på containere og kanner med ensileringsmidler utgjorde relevant varemerkebruk, til tross for at sluttkundene var orientert om leverandørskiftet i forkant. For ensileringsmiddel levert direkte fra tankbil (uten innpakning) kom imidlertid Høyesterett til at det ikke var snakk om varemerkebruk ettersom den feilaktige bruken av tidligere leverandørs varemerker her var begrenset til spesifikasjonen på den etterfølgende fakturaen. Etter EU-domstolen avgjørelse i Mitsubishi, kan det synes som at tidspunktet for varemerkebruken (i forhold til levering) er av mer underordnet betydning ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en klar fare for at minst en av varemerkets funksjoner kan bli skadet.

NIR utlyser forskninggstipend i industrielt rettsvern m.m. for høstsemesteret 2018

Skal du skrive masteroppgave i immaterialrett i høst? I så fall kan dette være noe for deg!

Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse (NIR) utlyser forskningsstipend innenfor industrielt rettsvern (patentrett, varemerkerett og designrett) og tilgrensende rettsområder for studenter som skal skrive avhandling høsten 2018. 

Man kan søke stipend om man oppfyller ett av følgende kriterier:

• Student ved et norsk universitet som skal skrive masteravhandling innenfor området for det industrielle rettsvern (patent, varemerkerett, designrett) eller tilgrensede rettsområder.
• Student fra et norsk universitet som skal ta en mastergrad ved et utenlandsk universitet innenfor området for det industrielle rettsvern eller tilgrensende rettsområder.
• PhD-student ved et norsk universitet, som skriver PhD-avhandling innenfor området for det industrielle rettsvern eller tilgrensende rettsområder, og som trenger finansieringsstøtte til opphold ved et utenlandsk universitet. 

Søknadsfristen er 1. september 2018

Nytt nummer av Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (2/18)

Kilde: http://www.nir.nu/

Nytt nummer (2/18) av Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR) er tilgjengelig (krever abonnement).

Nummeret innledes også denne gangen med et forord fra NIRs redaktør, Johan Axhamn, hvor Axhamn blant annet forespeiler endringer både i den trykte og digitale versjonen av NIR. Mer informasjon om arbeidet vil vi få i senere utgaver.

På den faglige fronten inneholder nummeret blant annet artikkelen Erstatningsbetingende medvirkning til patentinngrep av Immaterialrettstrollet Torger Kielland.

Innenfor temaet immaterialrettslige sanksjoner finner vi videre artikkelen Utdömande av vite vid överträdelse av immaterial- och marknadsföringsrättsliga förbud av Henrik Bengtsson.

Utgaven inneholder også artiklene Hvornår er brug af musik som led i danseundervisning offentlig? Og skal det vurderes efter nordiske eller EU-retlige kriterier? Den danske Højesterets dom af 30. oktober 2017 om fremførelse i FOF-foreninger av Jørgen Blomqvist og Morten Rosenmeier, Weakly distinctive elements of signs in the assessment of likelihood of confusion - Is there a light at the end of the tunnel? av Ulla Wennermark, og Betänkandet om grovt upphovsrättsbrott och grovt varumärkesbrott av Ulrika Persson fra opphavsrettens og varemerkerettens område.  

Videre inneholder utgaven artikkelen Debatt. Krafttag för de kunnskapsbaserade tillgångarna! skrevet av Christina Wainikka, samt artikkelen The Place Where the Harmful Event Occured in Exclusive Rights Litigation - Part II av Torsten Bjørn Larsen, som er en oppfølging av artikkel med samme navn publisert i NIR i 2016 (2/2016).

Utgaven inneholder også oppsummeringsartikkelen Ur dansk rättspraxis av Morten Rosenmeier, samt artikkelen Litteratur, hvor Ulf Bernitz omtaler Stojan Arnerståls bok Varumärkesanvändning.