27 mars 2015

EPOs utvidede appellkammer i G 2/12 (Brokkoli II) og G 2/13 (Tomater II): Det regner brokkoli & tomater II

EPOs utvidede appellkammer liker både brokkoli
og tomater - forutsatt at de serveres som
produkt, og ikke som fremgangsmåte.


EPOs utvidede appellkammer traff den 25.3.15 avgjørelse i sakene G 2/12 (Tomater II) og G 2/13 (Brokkoli II)Den Europeiske patentkonvensjonen (EPC) artikkel 53 bokstav b slår fast at «European patents shall not be granted in respect of … plant or animal varieties or essentially biological processes for the production of plants or animals». Det samme kommer til uttrykk i patentloven  § 1 fjerde ledd første punktum som anger at «patent [ikke meddeles ] på plantesorter eller dyreraser» og patentloven § 1 femte ledd første punktum som angir at «patent [ikke meddeles] på vesentlig biologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter eller dyr».

EPOs utvidede appellkammer hadde i to tidligere avgjørelser, G 2/07 (Brokkoli I) og G 1/08 (Tomater I), slått fast at EPC artikkel 53 bokstav b innebar at tradisjonelle fremgangsmåter for fremstilling av planter, dvs. gjennom normal foredling og formering, var utelukket fra patenterbarhet som vesentlig biologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter.

Patentsøker endret etter dette sine søknader til bare å omfatte patentkrav på produkter i form av brokkoli som har et særlig høyt innhold av visse sukkerforbindelser som kan motvirke kreft og tomatplanter som gir tomater med et redusert innhold av vann.

Det tekniske appellkammeret som hadde saken til behandling stilte på bakgrunn av dette følgende spørsmål til EPOs utvidede appellkammer:
«1. Can the exclusion of essentially biological processes for the production of plants in Article 53(b) EPC have a negative effect on the allowability of a product claim directed to plants or plant material such as a fruit? 
2. In particular, is a claim directed to plants or plant material other than a plant variety allowable even if the only method available at the filing date for generating the claimed subject-matter is an essentially biological process for the production of plants disclosed in the patent application? 
3. Is it of relevance in the context of questions 1 and 2 that the protection conferred by the product claim encompasses the generation of the claimed product by means of an essentially biological process for the production of plants excluded as such under Article 53(b) EPC?»
USAs 41. president, George H.W.
Bush, liker derimot ikke brokkoli.
Det utvidede appellkammeret la til grunn at EPC artikkel 53 bokstav b retter seg mot biologiske fremgangsmåter, men at den ikke utelukker at et produkt som er resultatet av gjennomføringen av en slik fremgangsmåte kan patenteres. Dette innebærer at de patentsøkte variantene av hhv. brokkoli og tomater kan patenteres, forutsatt at de oppfyller de øvrige vilkårene for patentering. 

Det utvidede appellkammeret besvarte med dette de henviste spørsmålene på følgende måte:
«1. The exclusion of essentially biological processes for the production of plants in Article 53(b) EPC does not have a negative effect on the allowability of a product claim directed to plants or plant material such as a fruit.  
[For G 2/12 Tomater II:]  
2. In particular, the fact that the only method available at the filing date for generating the claimed subject-matter is an essentially biological process for the production of plants disclosed in the patent application does not render a claim directed to plants or plant material other than a plant variety unallowable.  
[For G 2/13 Brokkoli II:] 
2. (a) The fact that the process features of a product-by-process claim directed to plants or plant material other than a plant variety define an essentially biological process for the production of plants does not render the claim unallowable. 
(b) The fact that the only method available at the filing date for generating the claimed subject-matter is an essentially biological process for the production of plants disclosed in the patent application does not render a claim directed to plants or plant material other than a plant variety unallowable. 
3. In the circumstances, it is of no relevance that the protection conferred by the product claim encompasses the generation of the claimed product by means of an essentially biological process for the production of plants excluded as such under Article 53(b) EPC.»

26 mars 2015

SISTE NYTT: C-279/13 C More Entertainment - Infosocdirektivet artikkel 3 nr. 1 litra d om enerett til enerett til direkteoverføringer av TV-sendinger over Internett innebærer ingen totalharmonisering

EU-domstolen avsa i dag avgjørelse i C-279/13 – C More Entertainment, som lenge lå an til å bli domstolens tredje sak om lovligheten av lenker på Internett, etter C-466/12 Svensson og C-348/13 BestWater [se Immaterialrettstrollets kommentar her]. Det ble her slått fast opphavsrettsdirektivets artikkel 3 nr. 2 litra d ikke ga enerett til direkteoverføringer av TV-sendinger over Internett, fordi slik direkteoverføring ikke innebar «tilrådighedsstillelse for almenheden på en sådan måde, at almenheden får adgang til de pågældende værker på et individuelt valgt sted og tidspunkt» etter artikkel 3. nr. 2. EU-domstolen la imidlertid til grunn at opphavsrettsdirektivet ikke innebar en totalharmonisering av eneretten til overføring av TV- og radiosendinger, slik dette var regulert i artikkel 3 nr. 2 litra d.

Den opprinnelige forespørselen fra Högsta domstolen inneholdt imidlertid flere spørsmål til knyttet til lovligheten av lenking til materiale som var tilgjengelig bak en betalingsmur. Disse spørsmålene ble imidlertid trukket tilbake etter EU-domstolens avgjørelse i C-466/12 Svensson. Dette innebærer at vi må vente enda en stund på en eventuell avklaring fra EU-domstolen om innholdet i kravet til at eneretten til «communication to the public» i opphavsrettsdirektivet artikkel 3 forutsetter tilgjengeliggjøring for et «nytt publikum», og om dette blant annet forutsetter verk det lenkes til må være gjort tilgjengelig med rettighetshavers samtykke.  

Immaterialrettstrollet kommer tilbake med en fyldigere gjennomgang etter en nærmere gjennomlesing av avgjørelsen.

09 mars 2015

C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur: Stedlig jurisdiksjon for opphavsrettsinngrep over Internett etter Brüssel I artikkel 5, nr. 3 foreligger dersom verket er tilgjengelig over nett i den aktuelle medlemsstaten.

Foto: Pez Hejduk
Kilde: Wikimedia
Immaterialrettstrollet har endelig fått tid til å skrive noen ord om EU-domstolens avgjørelse av 22.1.15 i sak C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur. Det ble her slått fast at stedlig jurisdiksjon for opphavsrettsinngrep over Internett etter Brüssel I artikkel 5, nr. 3 foreligger dersom verket er tilgjengelig over nett i den aktuelle medlemsstaten. Det kreves for eksempel ikke at nettstedet hvor verket gjøres tilgjengelig er rettet mot den aktuelle medlemsstaten, for eksempel ved å benytte samme språk eller på annen måte ha et innhold som retter seg mot bestemte stater. Denne kompetansen er imidlertid begrenset til den skade som er forvoldt i den aktuelle medlemsstaten.

Rådsforordning 44/2001 (Brüssel I) artikkel 5, nr. 3 [nå oppdatert til forording 1215/2012 artikkel 7 nr. 2] slår fast at søksmål «i sager om erstatning udenfor kontrakt [kan anlegges] ved retten på det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå»

Pez Hejduk er profesjonell arkitekturfotograf og er opphavsmann til flere fotografiske verk som viser bygningene til den østerrikske arkitekten Georg W. Reinberg. Sistnevnte hadde i forbindelse med et seminar i 2004 anvendt Hejduks fotografier med dennes samtykke, for å vise frem sine byggverk. Seminaret ble arrangert av EnergieAgentur, som etter seminaret gjorde fotografiene tilgengelig på sine tyske nettsider uten Hejduks samtykke. 

Hejduk saksøkte EnergieAgentur ved Handelsgericht Wien, med påstand om betaling av erstatning på € 4050. EnergieAgentur begjærte saken avvist grunnet domstolens manglende stedlige kompetanse. Det ble gjort gjeldende at bildene var gjort tilgjengelig på et tysk nettsted, med det tyske suffikset .de, og at muligheten til å få tilgang til nettstedet fra Østerrike i seg selv ikke var tilstrekkelig til å gi  en østerriksk domstol kompetanse i saken.

På bakgrunn av dette stilte Handelsgericht Wien følgende spørsmål til EU-domstolen:
«Skal artikel 5, nr. 3), i […] forordning [nr. 44/2001] fortolkes således, at der i en retstvist om krænkelse af ophavsrettigheder og ophavsretsbeslægtede rettigheder, der er sket ved, at et fotografi er blevet gjort tilgængeligt på et websted, der drives fra et topdomæne i en anden medlemsstat end den, hvor rettighedshaveren har sin bopæl, kun er competence 
–   i den medlemsstat, hvor den påståede overtræder har bopæl, og
–   i den eller de medlemsstater, hvortil webstedets indhold er rettet?»

EU-domstolens avgjørelse

EU-domstolen slo fast at Brüssel I artikkel 5 nr. 3s formulering «det sted, hvor skadetilføjelsen er foregået eller vil kunne foregå» både omfatter stedet for den skadegjørende handlingen (handlingsstedet) og stedet for skadens inntreden (skadestedet),  jf. C-360/12 Coty Germany v. First Note Perfumes  punkt 44. (punkt 18)

Den skadegjørende handlingen fant i dette tilfellet sted i Tyskland, da dette var stedet der den tekniske prosssen som muliggjorde tilgjengeliggjøringen på EnergieAgenturs nettsted ble iverksatt. (punkt 24 og 25) Det forlå da ingen stedlig kompetanse på grunnlag av handlingsstedet.

Stedlig kompetanse kunne imidlertid også foreligge på grunnlag av skadestedet. Det var ikke tvilsomt at skade knyttet til opphavsrettsinngrep kan oppstå i andre medlemsstater enn staten hvor handlingen hadde funnet sted.

EnergieAgentur anførte at fotografiene ble tilgjengeliggjort på et nettsted med et tysk toppdomene (.de) og derfor ikke er rettet mot Østerrike, og at skaden derfor ikke kan ha inntrådt der. EU-domstolen fastholdt imidlertid med grunnlag i C‑170/12 Pinckney at artikkel 5 nr. 3, i motsetning til artikkel artikkel 15 nr. 1 litra c, ikke krever at det aktuelle nettstedet må være rettet mot territoriet til medlemsstaten hvor sak anlegges. (punkt 32) Det var derfor uten betydning at EnergieAgenturs nettsted ikke var rettet mot et publikum i Østerrike. (punkt 33) 

Dette innebar at EnergieAgenturs kunne saksøkes i Østerrike, utelukkende på grunnlag av at de tilgjengeliggjorte bildene var tilgjengelig i Østerrike over Internett. Denne kompetansen er imidlertid begrenset til den skaden som er forvoldt på skadestedet, I dette tilfellet I Østerrike.  (punkt 36) [Skal man ha hele skaden: Skadestedet? Domisil?]  

EU-domstolen avga etter dette følgende svar på det henviste spørsmålet:
«Artikel 5, nr. 3), i Rådets forordning (EF) nr. 44/2001 af 22. december 2000 om retternes kompetence og om anerkendelse og fuldbyrdelse af retsafgørelser på det civil- og handelsretlige område skal fortolkes således, at i tilfælde af en påstået krænkelse af ophavsret og beslægtede rettigheder, der er sikret af den medlemsstat, hvor den ret, ved hvilken sagen er anlagt, er beliggende, er denne ret i medfør af det sted, hvor skaden er indtrådt, kompetent til at træffe afgørelse i en sag om erstatning for krænkelsen af disse rettigheder ved offentliggørelsen af beskyttede fotografier på et websted, der er tilgængeligt i dennes retskreds. Denne ret er kun kompetent til at træffe afgørelse om den skade, der er forvoldt på den medlemsstats område, hvor retten er beliggende.»

Immaterialrettstrollets betraktninger

Foto: Pez Hejduk
Norge, som står utenfor EU, er ikke bundet av Brüssel I-forordningen. Lugano­konvensjonen 2007, som er gjort til norsk lov gjennom tvisteloven § 4-8, gir imidlertid likelydende regler for norsk stedlig domsmyndighet for saksøkte som har bopel innenfor EØS-området. Da harmoniseringshensyn tilsier at Luganokonvensjonen tolkes i samsvar med Brüssel-forordningen, vil praksis om forordningen også være relevant for fortolkningen av Luganokonvensjonen.

Gjennom C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur følger EU-domstolen opp sin egen avgjørelse C‑170/12 Pinckney. EU-domstolen la her til grunn at en fransk opphavsmann hvis musikk var brent på CD i Østerrike og deretter og markedsført og solgt over Internett av to britiske selskaper (og dermed tilgjengelig i Frankrike), kunne saksøke inngriper ved en fransk domstol. EU-domstolen la til grunn at Brüssel I-forordningen artikkel 5 nr. 3 ikke kunne forstås på samme måte som artikkel 15 nr. 1 bokstav c, og at det i artikkel 5 nr. 3 derfor ikke lå et krav til at den aktuelle aktiviteten var «rettet mot» et bestemt medlemsstat. C‑170/12 Pinckney gjaldt riktignok et fysisk medium som var markedsført over Internett. I C-441/13 Pez Hejduk v. EnergieAgentur legges det samme til grunn for digitale verk som er gjort tilgjengelig over nett.

Interessant nok hadde Generaladvokat Villalón i sin anbefaling til EU-domstolen understreket forskjellen mellom tilfeller hvor opphavsrettsinngrepet skjer gjennom reproduksjon av et fysisk medium som deretter blir markedsført og solgt over nett og tilfeller, som i C-441/13 Hejduk  hvor et digitalt verk gjøres tilgjengelig på Internett. I begge tilfeller skjer tilgjengeliggjøringen i prinsippet til alle som har tilgang til Internett innenfor EU-området. Ved salg av fysiske gjenstander er inngrepet resultat av en tjenesteytelse, i form av produksjon og salg av CD-plater, mot betaling. Det er da relativt uproblematisk å konstatere hvor inngrepet har hatt virkning og skade har oppstått. 

Der et digitalt verk gjøres tilgjengelig på Internett er det derimot vanskeligere å fastslå om og hvor skade eventuelt har oppstått: «Et fotografis blotte tilgængelighed på internettet giver nemlig ingen indikation af, hvor skaden er indtrådt.» Skadene som oppstår er her ikke (nødvendigvis) resultatet av en betalt tjenesteytelse, «men derimod [av] en virksomheds offentliggørelse af en meddelelse». (punkt 39)

Foto: Pez Hejduk
På bakgrunn av dette foreslo Villalón at «når skaden er «ikke-lokaliserbar» som følge af værkets art og det medium, der er anvendt til udbredelsen heraf, [bør] kriteriet om stedet for skadens indtræden som omhandlet i artikel 5, nr. 3), i forordning nr. 44/2001 ikke … finde anvendelse. I et sådant tilfælde hjemler denne bestemmelse alene den retlige kompetence hos domstolene på det sted, hvor den skade­voldende begivenhed er foregået.»

EU-domstolens løsning åpner derimot for at en opphavsmann hvis verk har blitt gjort tilgjengelig på Internett uten samtykke, i prinsippet kan gå til søksmål i hvilken som helst EØS-stat. Dette åpner tilsynelatende for en utstrakt grad av «forum shopping». Hvor stort problem dette vil bli, kan imidlertid diskuteres, da erstatningskravet som kan pådømmes på skadestedet vil være begrenset til den del av skaden som har oppstått i denne medlemsstaten.

Det samme vil gjelde muligheten til å få midlertidig forføyning for forebyggelse av pågående eller fremtidige opphavsrettsinngrep. Disse vil på samme måte være begrenset til staten hvor forføyning begjæres. EU-domstolen legger riktignok i C‑145/10 Painer til grunn at Brüssel I artikkel 6 nr 1 [nå: artikkel 8 nr. 1] til en viss grad åpner for at innholdsmessig identiske opphavsrettsinngrep kan anlegges mot flere saksøkte i en medlemsstat hvor en av de saksøkte har bopel, uavhengig av om kravene bygger på forskjellige nasjonale opphavsrettslover.  Dette åpner for grenseoverskridende forføyninger innenfor EU også på opphavsrettsområdet. Artikkel 6 nr. 1 [nå: artikkel 8 nr. 1] forutsetter imidlertid at minst én av de saksøkte har bopel i staten hvor sak anlegges. Artikkel 5, nr. 3 [nå: artikkel 7 nr. 2] åpner ikke på samme måte for subjektiv kumulasjon.

05 mars 2015

Oslo tingrett: Fischers «Easy Skin» utgjør ikke inngrep i Åsnes' fellelåspatent

Åsnes's patent: "monterbar inngrepskloss
som har minst ett inngrepshull"
Oslo tingrett avsa 3.3.2015 dom i sak 14-150510TVI-OTIR/04, som omhandlet spørs­målet om skiprodusenten Fischers kort­felle­løsning, kalt «Easy Skin», utgjorde et inngrep i skiprodusenten Åsnes' patent på en til­svarende løsning. Resultatet er ikke spesielt opp­siktsvekkende, og saken reiser ingen særlig prinsipielle spørsmål. Saken har imidler­tid vært såpass omtalt i media (se for eksempel DN 29.10.14TU 27.11.14, TU 23.1.15, TU 5.2.15 og TU 4.3.15) at Immaterialretts­trollet føler det er på sin plass med en gjennomgang.

Active Brands, som eier Åsnes, er innehaver av norsk patent 318691 - Frasparkfremmende anordning for ski. (Hartmannpatentet) Patentet beskriver en skifell som, i motsetning til tradisjonelle feller som dekker hele skien, bare dekker festesonen på skien. Dette oppnås gjennom en festeanordning der fellen trekkes opp gjennom to hull på hver side av festesonen og festes i dette.

Åsnes markedsførte og solgte i flere år en variant av slike kortfeller basert på patentet. I 2013/2014 lanserte Fischer produktet «Fischer Easy Skin» som bygger på en tilsvarende løsning for kortfeller, som bare dekker festesonen på skien. Active Brands saksøkte i september 2014 Fischer og anførte at «Easy Skin» innebar et inngrep krav 5 og 6 i Hartmannpatentet. Det ble nedlagt påstand om videre salg og markedsføring mv. og krav om erstatning.

Krav 5 lød som følger:
«Innretning for på en ski å feste et bånd eller en remse utstyrt med et frasparkfremmende belegg, karakterisert ved en i skien monterbar inngrepskloss (36, 37, 37', 38, 38' som har minst ett inngrepshull (34;35), der nevnte inngrepshull er innrettet til, når inngrepslabb (40; 41) på et holdestikke (39, 42, 43) innføres i slikt hull, å motta og danne holdende inngrep med inngrepslabben (40; 41) idet holdestykket er fastgjørbart til et fremre parti av bånden eller remsen (31)»
For enkelhets skyld kan man dele opp patentkravet i følgende enkeltelementer (trekk): 
a) «Innretning for på en  ski å feste et bånd  eller en remse  utstyrt med et fra­spark­fremmende belegg»;  
b) «en i skien monterbar inngrepskloss»;  
c) «som har  minst ett inngrepshull»;  
d) «der nevnte  inngrepshull er innrettet til, når inngrepslabb på et  holdestykke innføres i slikt hull, å  motta og danne holdende  inngrep med inngrepslabben»;  
e)  «idet holdestykket er fastgjørbart til et  fremre parti av båndet  eller remsen».
Fischers løsning: Hull i skien, hvor fellen med
festeanordningen ble ført gjennom
Partene var enige om at «Fischer Easy Skin» besto i en «innretning for på en ski å feste et bånd  eller en remse  utstyrt med et frasparkfremmende belegg» og at «holdestykket [på «Easy Skin»] er fastgjørbart til et  fremre parti av båndet  eller remsen».  Trekk a) og e) var derfor var gjengitt i «Easy Skin». 

Retten fant imidlertid at Fischers festemekanisme for fellen på oversiden av skien innebar at denne ikke direkte inneholdt «en i skien  monterbar inngrepskloss», jf. trekk b), da Fischers løsning hadde inngrepsklossen montert på skien og ikke i skien.

Det sentrale spørsmålet  ble deretter innholdet i begrepet «inngrepshull» slik dette var anvendt i trekk c) og d). Som tingretten påpeker er dette «inngrepet» noe annet enn selve patentinngrepet. (Tenk det!) I mangel av et mer forståelig ord, er kanskje «feste» nærliggende.

Active Brands anførte i alle fall at patentet både omfattet en løsning der inngrepet skjedde i munningen av hullet, og en løsning der, som i Fischers «Easy Skin», inngrepet skjedde foran hullet. Fischer anførte derimot at ordlyden i patentkravet tilsa at inngrepet skulle skje i selve hullet. 

Tingretten la til grunn begrepet «hull» i denne sammenhengen, måtte anses å være upresist, da det var «vanskelig å tenke seg  at noe skal kunne danne et mekanisk inngrep i  selve hullet, men at det faktiske inngrep skjer ved hjelp av  at en gjenstand i hullet ligger an mot veggen eller den motsatte kanten  av hullet, og at  gjenstanden i  den inngripende posisjon ikke er umiddelbart frigjørbar i minst én retning». En naturlig forståelse av begrepet «inngrepshull» tilsa derfor at inngrepet skjer i selve hullet.

Dette ble enda klarere når man sammenholdt trekk c) med trekk d): «der nevnte inngrepshull er innrettet til, når inngrepslabb på et holdestykke innføres i slikt hull, å motta og danne holdende inngrep med inngrepslabben».

Fischers løsning: Hull i skien, hvor fellen med
festeanordningen ble ført gjennom
Fishers «Easy Skin» hadde derimot et hull i skien, hvor fellen med festeanordningen ble ført gjennom. Ved hullets munning ble fellen ført videre i  en åpen kanal langs skien,  og i  en annen retning  enn den lukkede kanalen, for deretter å bli festet i holdeelementet. Det var på grunnlag av dette ikke naturlig å anse hullet for å omfatte «Easy Skin»s holde­element.

Etter dette kunne hverken trekk b), c) eller d) gjenfinnes i «Ficher Easy Skin», og det forelå da ikke et direkte inngrep i Hartmannpatentets krav 5. Det samme var tilfellet for krav 6, da dette var et uselvstendig krav som i sin helhet bygger på krav 5.

Et patents beskyttelsesomfang er imidlertid ikke begrenset til en identisk gjengivelse av det som fremgår av patentkravene, men omfatter også nærliggende varianter av dette, jf. Rt. 2009 s. 1055 (Donepezil). Dette omtales gjerne som et ekvivalensvern. Denne ekvivalensvurderingen innebærer en skjønnsmessig identitetsvurdering hvor tre kumulative vilkår må være oppfylt for at det skal anses å foreligge et patentinngrep: For det første må inngrepsgjenstanden løse samme problem som oppfinnelsen. For det  andre må modifikasjonen være nærliggende. Og for det tredje må inngrepsgjenstanden ikke ligge innenfor  den frie teknikk.

Fischers løasning: Festing av kortfell på ski.
Tingretten la til grunn at «Fischer Easy Skin» løste de samme problemene som Hartmannpatentet. Disse besto for det første i redusert gli på skien fordi kjente løsninger innebar at fellen (1) måtte dekke hele skien eller (2) festes med et bånd som må spennes rundt skien. For det andre besto problemet i reduserte gå- og styreegenskaper blant annet fordi (3) «kjente feste­anordninger sitter på selve felle­elementet, dvs. ikke på selve skien. Dette ble i Hartmann­patentet grovt sett løst gjennom å benytte en kortere fell som bare dekker glisonen på skien, som trekkes opp gjennom et hull i skien og festes på oversiden av denne. 

Fischer påviste imidlertid at muligheten for kortfeller som var festet på oversiden av skien allerede var kjent på søknadstidspunktet. Det ble for det første vist til sveitsisk patent CH674622 fra slutten av 80-tallet, som ga anvisning på en «holdeplate for  en fremre  ende av  et bånd hvor holdeplaten har et spor som kan  tres inn på hodet av  en fiærbelastet bolt som strekker seg opp gjennom det rette partiet  av en ski.» Det ble videre vist til et sveitsisk patent fra 30-tallet, CHI73785A, som ga anvisning på «en krok anordnet  på et beslag i forkant  av en skifell, og hvor kroken  er innrettet til å  festes i  et gjennomgående hull i skien».

Sveitsisk patent CH674622
Disse to kjente løsningene viser ifølge tingretten to alternative måter å løse problemet Hartmannpatentet. Dette innebar at Hartmannpatentets løsning bare utgjorde et altemativ til kjente utførelsesformer, og  at patentet derfor neppe  var berettiget til ekvivalensbeskyttelse overfor nye alternativer, slik som Fischer Easy Skin. Dette kan diskuteres. Selv om det på søknadstidspunktet fantes kjente løsninger som kunne tilpasses en kortfell, er Åsnes' løsning imidlertid kvalitativ forskjellig fra disse. Dette innebærer at man ikke uten videre kan konstatere at patentvernet Åsnes' løsning uten videre ikke omfatter alternative løsninger på det samme problemet.

Tingretten la imidlertid også til grunn at ekvivalensvern var utelukket fordi modifikasjonene i Fischer  Easy Skin, sammenlignet med Hartmannpatentets krav  5 og 6, ikke var nærliggende på tidspunktet da «Fischer Easy Skin» ble lansert.

Løsningen i form av deling av hull og festeanordning på «Fischer Easy Skin», slik at fellen først ble drat gjennom hullet før den ble festet på oversiden av skien, ble riktignok ansett å være nærliggende.  Dette var derimot ikke tilfellet hva angikk de øvrige tekniske forskjellene mellom «Fischer Easy Skin» og Hartmannpatentet krav 5 og 6. Disse besto i at fremre del av fellen var smalere og det på enden av dette var festet et smalt beslag, slik at dette kunne trekkes gjennom hullet i skien, for deretter å hekte  beslaget inn i  et feste som befinner seg i noe avstand fra hullet.

Tingretten la til grunn at en fagperson ikke, med en rimelig forventning om å lykes, ville ha forsøkt denne løsning til Hartmannpatentet krav 5 og 6. Dette ble ansett underbygget av at det tok 10 år fra søknadstidspunktet til lanseringen av «Fischer Easy Skin». Finor AS og Fischer Sports GmbH ble etter dette frifunnet, og Active Brands idømt saksomkostninger.

Alt i alt synes Åsnes' patent å komme til kort med anførselen om direkte inngrep fordi «inngrepshullets» funksjon er så snevert formulert at det bare omfatter løsninger der fellen festes i selve hullet. Immaterialrettstrollet er imidlertid ikke helt overbevist om at ekvivalensvernet til Åsnes' patent er så snevert som tingrettens avgjørelse legger opp til.

02 mars 2015

C-41/14 Christie's France SNC v. Syndicat national des antiquaires: Betaling av royalties etter følgerettsdirektivet kan etter nasjonal lovgivning pålegges andre enn selger. Ansvar for utbetaling kan reguleres etter avtale.

Kilde: Wikipedia
EU-domstolen traff 26.4. avgjørelse i sak C-41/14  Christie's France SNC v. Syndicat national des anti­quaires, hvor det ble slått fast at subjektet for plikten til å betale royalties etter direktiv 2001/84/EF av 27. september 2001 om følgerett til fordel for opphavs­mannen til et original­­kunst­verk (følge­retts­direktivet) fritt kan reguleres i nasjonal lovgivning. Videre kan spørsmålet om hvem som anses som ansvarlig for utbetaling av følge­retts­vederlaget reguleres gjennom avtale, da en slik avtale ikke påvirker selve vederlagsplikten.

En opphavsmann som selger sine kunstverk oppnår ikke nødvendigvis noen god pris på disse i første omgang. Kunstneren og kunstverkenes anseelse kan imidlertid stige etter hvert som tiden går, noe som gjør at disse kan stige betraktlig i verdi ved senere overdragelser. Opphavsmannen har imidlertid oppgitt eiendomsretten til kunstverket i og sin overdragelse, og har derfor i utgangspunktet ikke krav på deler av en slik verdistigning.

For å bøte på dette er opphavsmannen derfor gitt en uoverdragelig følgerett («droit de suite»), i form av et krav på en del av vederlaget når kunstverket videreselges. Dette er lovfestet i åndsverkloven § 38c første ledd som sier at «opphavsmannen har krav på vederlag når en som yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet deltar som selger, kjøper eller formidler ved videresalg av originaleksemplar av opphavsrettslig vernede kunstverk som malerier, kollasjer, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, billedtepper, keramikk, glasskunst og fotografiske verk». Dette vederlaget beregnes etter åvl. § 38c tredje ledd  på grunnlag av salgsprisen etter følgende satser:
a) 5 % av den del av salgsprisen som ikke overstiger 50.000 euro, 
b) 3 % av den del av salgsprisen som overstiger 50.000 euro, men som ikke overstiger 200.000 euro,   
c) 1 % av den del av salgsprisen som overstiger 200.000 euro, men som ikke    overstiger 350.000 euro, 
d) 0,5 % av den del av salgsprisen som overstiger 350.000 euro, men som ikke overstiger 500.000 euro, og 
e) 0,25 % av den del av salgsprisen som overstiger 500.000 euro.
Etter åvl. § 38c fjerde led skal det bare betales vederlag når salgsprisen uten merverdiavgift overstiger 3.000 euro, og det totale vederlaget for et videresalg skal ikke overstige 12.500 euro. Bestemmelsen er en implementering av direktiv 2001/84/EF av 27. september 2001 om følgerett til fordel for opphavsmannen til et originalkunstverk (følgerettsdirektivet).


Tolkningsspørsmålet til EU-domstolen

Christie's er et internasjonalt auksjonshus, hvor den franske avdelingen (Christie's France) i sine auksjonsvilkår har en bestemmelse som tillater Christie's å innhente vederlag som følge av følgeretten på vegne av selger. Christie's blir deretter ansvarlig for å utbetale den innhentede summen til opphavsmannen eller forvaltnings­organisasjonen.

Syndicat national des antiquaries (SNA) er en faglig sammenslutning, hvor medlemmene opererer på det samme markedet som Christie’s France, og derfor hevder å være direkte konkurrenter til selskabet. SNA saksøkte Christie's France med påstand om at den omtalte klausulen matte anses som illojal konkurranse i strid med Artikkel L. 122-8 i den franske immaterialrettsloven (Code de la propriété intellectuelle) som pålegger selgeren å betale følgerettsvederlag.

Førsteinstansretten, Tribunal de grande instance de Paris, fant at selve fordelingen av plikten til å betale følgerettsvederlag ikke utgjorde illojal konkurranse. Cour d’appel de Paris kom derimot til motsatt resultat. Ved behandling i Cour de Cassation ble det derfor stilt følgende spørsmål til EU-domstolen:
«Skal artikel 1, stk. 4, i [direktiv nr. 2001/84], hvorefter følgeretsvederlaget skal betales af sælgeren, fortolkes således, at sælgeren skal betale dette vederlag, idet denne bestemmelse ikke kan fraviges ved aftale?»

EU-domstolens avgjørelse

Etter følgerettsdirektivet artikkel 1 nr. 4 første punktum skal «følgeretsvederlaget … betales af sælgeren». Etter artikkel 1 nr. 4 andre punktum kan medelmsstatene imidlertid bestemme at «en anden af de i stk. 2 omhandlede fysiske og juridiske personer end sælgeren er forpligtet til at betale vederlaget enten alene eller i fællesskab med sælgeren». I åvl. § 38c femte ledd er dette regulert slik at «selgere og formidlere [i kunstmarkedet] er solidarisk ansvarlige for å betale følgerettsvederlaget. Opptrer ingen av dem yrkesmessig i kunstmarkedet, er kjøperen ansvarlig for betalingen.»

EU-domstolen konstaterte at når følgerettsdirektivet pålegger medlemsstatene å innføre et følgerettsvederlag, så har medlemsstatene som en konsekvens av dette ansvaret for at et slikt vederlag faktisk utbetales og mottas av opphavsmannen. (punkt 18) Dette ansvaret innebærer derfor at medlemsstatene er de eneste som innenfor rammene av direktivet, kan beslutte hvem som har plikt til å betale følgerettsvederlaget til opphavsmannen. (punkt 19) Dette ble støttet av fortalen til direktivet, fjerde betraktning, som fastslår at formålet med direktivet er å sikre kunstnerne et passende og ensartet beskyttelsesnivå. Etableringen av et slikt beskyttelsesnivå forutsetter imidlertid at den som har plikt til å betale vederlag utpekes etter nasjonale regler. (punkt 20)

Enkelte språkversjoner kunne riktignok forstås dit hen at det var en forskjell mellom den vederlagspliktige på den ene side, og den som er ansvarlig for utbetalingen til opphavsmannen på den andre side. (punkt 25) Gitt de ovennevnte hensynene og det forhold at andre språkversjoner ikke inneholdt denne uklarheten, kunne dette imidlertid ikke tillegges betydning.

Endelig innebar nasjonalstatenes myndighet at spørsmålet om hvem som anses som ansvarlig for utbetaling av følgerettsvederlaget kunne reguleres gjennom avtale, da en slik avtale ikke berørte hvem som var vederlagspliktig.  (punkt 32)

EU-domstolen avga etter dette følgende svar på det henviste spørsmålet:
«Artikel 1, stk. 4, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2001/84/EF af 27. september 2001 om følgeret for ophavsmanden til et originalkunstværk skal fortolkes således, at den ikke er til hinder for, at den person, der skal betale følgeretsvederlaget og er udpeget hertil i den nationale lovgivning, uanset om det er sælgeren, eller om det er en professionel på kunstmarkedet, der deltager i handelen, aftaler med enhver anden person, herunder køberen, at denne helt eller delvist endeligt bærer udgiften til følgeretsvederlaget, forudsat at et sådant aftalemæssigt arrangement på ingen måde berører de forpligtelser og det ansvar, der påhviler den person, der skal betale vederlaget til ophavsmanden.»