T-66/13 Langguth Erben – formen på en flaske for bjørnebærlikør kan ikke registreres grunnet manglende distinktivitet

Underretten traff 16.7.2014 avgjørelse i sak T-66/13 Langguth Erben, hvor den kom til at et tredimensjonalt varemerke for varer i klasse 33 (alcoholic beverages, blackberry liquor) ikke kunne registreres på grunn av manglende distinktivitet, jf. varemerkeforordningen artikkel 7 (1) b).

Søknaden besto i en avbildning av en gjennomsiktig glassflaske, med påskriften «Echte Kroazbeere» («ekte bjørenebær») Underretten la, på samme måte som OHIM, til grunn at gjennomsnittsforbrukeren, på grunn av den tyske teksten på flasken, måtte anses som en gjennomsnittlig tysk forbruker. (punkt 35) Hva angikk formen på flasken, skilte denne seg riktignok noe fra andre flasker, men fulgte i det store og det hele normen for utforming av likørflasker. (punkt 38-39)

Heller ikke den påtrykte teksten kunne avhjelpe dette. «Kroatzbeere» var riktignok et lokalt uttrykk, men måtte likevel oppfattes som beskrivende for innholdet i flasken. (punkt 43) Merket hadde da ikke tilstrekkelig distinktivitet, jf. varemerkeforordningen artikkel 7 (1) b).

Nytt nummer av NIR (2/2014)

Nytt nummer av Nordisk Immateriellt Rättsskydd (2/2014) er nå tilgjengelig. Nummeret inneholder artikler om «Renommé­snyltning i den finska marknads­domstolens rättspraxis» av Joachim Enkvist; «Internet Linking and the Notion of "New Public"» av Johan Axhamn og «Høyeste­retts dom om Tripp Trapp-stolen – et gjennomslag for Thrap? Vern for verket eller også for den kunstneriske idé som det uttrykker» av Astri M. Lund.

Nummeret inneholder i tillegg anmeldelser av Ulla-Maija Myllys «Intellectual property protection of computer program interfaces and interoperability» og Ulrika Wennerstens «Immaterial­rätt och skydd av samhällsideal – en studie av klassikerskyddet i upphovsrätten och undantagen i varumärkesrätten, mönsterrätten och patenträtten för allmän ordning och goda seder» og et minneord til Jon Bing av Ole-Andreas Rognstad og Olav Torvund.

Generaladvokatens forslag til avgjørelse i C-364/13 International Stem Cell Corp. v. Comptroller General: Ubefruktede menneskelige eggceller kan ikke anses som «menneskelige embryoer» etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c.

Oppdatering: EU-domstolen har nå truffet avgjørelse i saken. Immaterialrettstrollet har omtalt saken her.

Generaladvokaten avga 17.7.2014, forslag til avgjørelse i sak C-364/13 International Stem Cell Corporation mod Comptroller General of Patents.

Kilde: Wikimedia Commons

Etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 skal det ikke meddeles patent på oppfinnelser «hvis kommercielle udnyttelse ville stride mod sædelighed eller offentlig orden». Dette presiseres ytterligere i artikkel 6 nr. 2 som oppstiller en ikke uttømmende liste over frembringelser som skal anses unntatt fra patenterbarhet etter første ledd, deriblant «anvendelse af menneskelige embryoner til industrielle eller kommercielle formål» i nr. 2 bokstav c. Biopatentdirektivet artikkel 6 er implementert i EPC artikkel 53 bokstav a, som riktignok ikke inneholder presiseringene i artikkel 6 nr 2, og i patentloven § 1 b. Tilsvarende bestemmelse finnes også i TRIPS artikkel 27 nr. 2.

EU-domstolen hadde tidligere tatt stilling til rekkevidden av forbudet mot patentering av menneskelige embryoer i C-34/10 Brüstle v. Greenpeace i 2011.

Det ble her blant annet svart bekreftende på at «ubegrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese» var å anse som «menneskelige embryoer» etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c. Dette reiste imidlertid spørsmål om dette også omfattet ubefruktede menneskelige eggceller, som derfor ikke kan utvikle seg til et menneske.

I forbindelse med en pågående sak for engelske domstoler, stilte High Court derfor følgende spørsmål til EU-domstolen:

«Er ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, og som i modsætning til befrugtede ægceller kun indeholder pluripotente celler og ikke kan udvikle sig til et menneske, omfattet af udtrykket »menneskelige embryoner« i artikel 6, stk. 2, litra c), i direktiv 98/44/EF om retlig beskyttelse af bioteknologiske opfindelser?»

Generaladvokaten begynte med å gi en kort oversikt over den vitenskapelige bakgrunnen for spørsmålet, og følgelig hvordan eggceller som stimulert til deling og videreutvikling gjennom partenogenese, altså uten at det egget var befruktet av en hann – såkalte «partenoter» - skilte seg fra befruktede menneskelige eggceller:

26.      Udviklingen af et menneske begynder med befrugtningen af en ægcelle. Gennem celledeling udvikler den befrugtede ægcelle sig til det, der betegnes som en "morula", en struktur, der består af 8-16 celler. Ca. fem dage efter befrugtningen udvikler organismen sig til en såkaldt "blastocyst", en struktur, der består af en indre cellemasse, som efterfølgende danner alt embryonalt væv, omringet af et ydre cellelag, der danner det ekstraembryonale væv, såsom moderkagen.

27.      Menneskelige embryonale stamceller hidrører fra menneskelige embryoner i disse tidlige udviklingsstadier. Videnskabsmænd skelner generelt mellem "totipotente" celler, dvs. celler, der er i stand til at udvikle sig til alle menneskelige celletyper, herunder ekstraembryonalt væv, og til en helt menneske, og "pluripotente" celler, der kan udvikle sig til alle de celler, der udgør kroppen, men ikke til ekstraembryonalt væv, og som derfor ikke kan udvikle sig til et menneske. Celler dannet i de første, få delinger af en befrugtet ægcelle er totipotente. Celler fra en blastocysts indre cellemasse er pluripotente.

...

29. Videnskabsmænd har fundet måder, hvorpå den celledelingsproces, der almindeligvis er forbundet med embryoner, kan påbegyndes uden befrugtning af en ægcelle. En af disse metoder er den i denne sag omhandlede partenogenetiske aktivering af en ægcelle, hvorunder den ubefrugtede ægcelle »aktiveres« gennem en række forskellige kemiske og elektroniske teknikker. En sådan aktiveret ægcelle kan udvikle sig til blastocyst-stadiet. Da ægcellen aldrig er blevet befrugtet, indeholder den kun DNA fra moderens side og intet DNA fra faderens side. Processen, hvorved en ægcelle udvikler sig til et væsen uden befrugtning, betegnes »partenogenese« og organismen, der derved skabes, en »partenote«

30. Mens en række arter danner partenoter, der færdigudvikles, er alle procesdeltagere og den forelæggende ret i den foreliggende sag (i modsætning til procesdeltagerne og den forelæggende ret i Brüstle-dommen) enige i, at fænomenet »genomprægning« i henhold til gældende videnskabelig viden forhindrer menneskelige og andre pattedyrs-partenoter i at færdigudvikle sig. Genomprægning vil sige, at nogle gener kun er udtrykt fra DNA fra faderens side, andre kun fra DNA fra moderens side. For så vidt angår mennesker er nogle af de gener, der f.eks. er involveret i udviklingen af det ekstraembryonale væv, kun udtrykt fra DNA fra faderens side. Derfor kan menneskelige partenoter – der kun bærer DNA fra moderens side – f.eks. ikke udvikle passende ekstraembryonalt væv. Cellerne i sådanne partenoter er således aldrig totipotente, da de selv under de første få celledelinger ikke kan udvikle sig til ekstraembryonale celler. Stamceller kan dog udvindes fra den blastocyst-lignende struktur. ISC anser disse celler for at være et godt alternativ til embryoafledte menneskelige embryonale stamceller.

Generaladvokaten påpekte innledningsvis at listen i artikkel 6 nr. 2 rettslig sett utgjorde et minste felles multiplum av oppfinnelser som ikke skal anses patenterbare fordi de strider mot offentlig orden og moral. (punkt 42) Dette innebar at artikkel 6 nr. 2 ikke skal tolkes uttømmende, og at medlemsstatene derfor kan utelukke partenoter fra patenterbarhet ut fra endre overveielser knyttet til offentlig orden og moral enn at partenoter utgjør et «menneskelig embryo». Dette ble ansett å være i samsvar med tidligere praksis fra EU-domstolen, som slo fast at biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 1 ga medlemsstatene en vid skjønnsmargin ved tolkning av bestemmelsen, og dermed åpnet for å ta hensyn til sosiale og kulturelle forhold i den enkelte medlemsstat. (punkt 44)

Generaladvokaten la til grunn at EU-domstolens svar i C-34/10 Brüstle v. Greenpeace i 2011, hvor det ble lagt til grunn at «enhver menneskelig ægcelle helt fra stadiet for befrugtningen, enhver ubefrugtet menneskelig ægcelle, hvori der er transplanteret en cellekerne fra en moden menneskecelle, og enhver ubefrugtet menneskelig ægcelle, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese, udgør et menneskeligt embryon»», etter sin ordlyd måtte anses å utelukke partenoter fra patenterbarhet etter biopatentdirektivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c. (punkt 62 og 63)

Denne ordlyden måtte imidlertid forstås på bakgrunn av de premissene EU-domstolen la til grunn for denne konklusjonen:

64. Spørgsmålet i Brüstle-sagen blev forelagt Domstolen i en sag vedrørende gyldigheden af et tysk patent indleveret af Oliver Brüstle omfattende »isolerede og rene neurale precursorceller, metoder til fremstilling heraf på baggrund af embryonale stamceller og anvendelse af neurale precursorceller til behandling af neurologiske sygdomme". Som led i spørgsmålet om betydningen af "menneskelige embryoner« forespurgte Bundesgerichtshof udtrykkeligt, om "ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese", er omfattet af udtrykket, da patentkravene nævnte sådanne ægceller som en alternativ måde, hvorpå menneskelige embryonale stamceller kan udvindes.

65.  Med udgangspunkt i sammenhængen og formålet med direktivet, nemlig 16. og 38. betragtning, artikel 5, stk. 1, og artikel 6, fastslog Domstolen, at hensigten med direktivet var at udelukke enhver mulighed for patentering, hvor menneskets værdighed kunne blive berørt, idet den konkluderede, at begrebet "menneskeligt embryon" i henhold til direktivets artikel 6, stk. 2, litra c), "skal forstås bredt" .

66. Domstolen fastslog herefter, at følgelig "[skal] enhver menneskelig ægcelle fra tidspunktet for befrugtning anses for et "menneskeligt embryon" som omhandlet i og ved anvendelsen af direktivets artikel 6, stk. 2, litra c), idet denne befrugtning kan udløse en proces for udvikling af et menneske".

Generaladvokaten forsto EU-domstolens premisser slik at det var fastslått en funksjonell ekvivalens mellom befruktede eggceller, ubefruktede eggceller som er behandlet ved somatisk cellekjerneoverføring og partenoter, selv om partenoter er den eneste av disse som ikke kan utvikle seg til et menneske. (punkt 71)  (Den danske oversettelsen mangler her et «ikke», jf. den engelske originalteksten, «cannot») Dersom EU-domstolen hadde vært oppmerksom på denne grunnleggende forskjellen mellom partenoter og ubefruktede eggceller som er behandlet ved somatisk cellekjerneoverføring og likevel ønsket å konstatere en funksjonell sammenheng mellom disse, var det derfor naturlig å tro at domstolen ville ha omtalt dette. (punkt 71)

Generaladvokaten la på bakgrunn av dette til grunn at det EU-domstolen argumentasjon måtte forstås dit hen at det avgjørende kriteriet for om en ubefruktet eggcelle er et «menneskelig embryo», er om den ubefruktede eggcellen har en iboende evne til å utvikle seg til et menneske, dvs. om den utgjør en funksjonell ekvivalent til en befruktet eggcelle. (punkt 73) En partenote kunne da ikke anses å ha denne iboende evnen til å utvikle seg til et menneske, og kunne derfor ikke anses å utgjøre et «menneskelig embryo». (punkt 74)

Det ble imidlertid påpekt at det var gjennomført partenogenese på andre pattedyr (mus). Generaladvokaten utelukket derfor ikke kategorisk at det i fremtiden ville være mulig også med menneskelige partenoter, selv om slik manipulasjon ofte ville være ulovlig. (punkt) Det ble derfor presisert at partenoter bare var utelukket fra å anses som «menneskelige embryoer» forutsatt partenoten ikke var genetisk manipulert for å kunne utvikle seg til et menneske. (punkt 79)

Generaladvokaten anbefalte på bakgrunn av dette at EU-domstolen besvarte tolkningsspørsmålet på følgende måte:

«Ubefrugtede menneskelige ægceller, der er stimuleret til deling og videreudvikling gennem partenogenese er ikke omfattet af udtrykket «menneskelige embryoner» i artikel 6, stk. 2, litra c), i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 98/44/EF af 6. juli 1998 om retlig beskyttelse af bioteknologiske opfindelser, så længe de ikke vil kunne udvikle sig til et menneske og ikke er blevet genetisk manipuleret for at opnå en sådan evne.»

C-421/13 Apple Inc. v. Deutsches Patent und Markenamt: Apples utforming og innredning av Apple Store kan registreres som tredimensjonalt varemerke – forutsatt tilstrekkelig distinktivitet

EU-domstolen avsa 10.7.2014 dom i sak C-421/13 Apple Inc. v. Deutsches Patent und Markenamt. Saken omhandlet en tysk registrering av et internasjonalt tredimensjonalt varemerke tilhørende  Apple, som besto av en «den særpregete utforming og innretning av en detaljforretning», i form av en flerfarget gjengivelse av deres «flagship stores». Varemerket ble registrert i klasse 35 i Nice-klassifikasjonen for «retail store services featuring computers, computer software, computer peripherals, mobile phones, consumer electronics and related accessories and demonstrations of products relating thereto». Med grunnlag i Madridprotokollen søkte Apple deretter om registrering i en rekke andre land.

Det tyske patentstyret (DPMA) avslo søknaden om utvidelse av gyldigheten av varemerket til også å gjelde Tyskland. Begrunnelsen for avslaget var at gjengivelsen av salgssteder for en virksomhets varer bare utgjorde en gjengivelse av et vesentlig aspekt av virksomhetens salgsvirksomhet. Selv om forbrukeren kan oppfatte måten et salgssted er innredet som en indikasjon på varenes verdi, vil forbrukeren imidlertid ikke oppfatte innredningen som en indikasjon på varens opprinnelse. Til spørsmålet om distinktivitet, ble det videre slått fast at Apples butikker slik disse var gjengitt i søknaden, ikke skilte seg i tilstrekkelig grad fra andre elektronikkforretninger.

Saken ble anket til Bundespatentgericht, som under behandlingen av saken stilte følgende spørsmål til EU-domstolen:

1) Skal […] artikel 2 [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at muligheden for beskyttelse af »en vares emballage« også omfatter en emballage, hvori der er inkorporeret en tjenesteydelse?

2) Skal […] artikel 2 og artikel 3, stk.1, [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at et tegn, der gengiver en emballage, hvori der er inkorporeret en tjenesteydelse, kan registreres som varemærke?

3) Skal […] artikel 2 [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at kravet om, at der skal kunne foretages en grafisk gengivelse, er opfyldt alene ved en tegning, eller med supplementer såsom en beskrivelse af emballagen eller absolutte størrelsesangivelser i metermål eller relative størrelsesangivelser med proportionsangivelser?

4) Skal […] artikel 2 [i direktiv 2008/95] fortolkes således, at beskyttelsesområdet for varemærker for detailhandelsvirksomheders tjenesteydelser er udvidet til også at omfatte varer, som detailhandleren selv har produceret?

EU-domstolen slo fast at for at noe skal kunne registreres som et varemerke, må det 1) utgjør et tegn; 2) som kan gjengis grafisk; og 3) som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters. (punkt 17) Det fremgikk da klart av ordlyden i varemerkedirektivet at en avbilding er et tegn som kan gjengis grafisk. (punkt 18) Avbildingen av et salgssted oppfylte da det første og det andre kravet, uten at det var nødvendig at avbildingen inneholdt opplysninger om størrelsen og proporsjonene til salgsstedet. Det var da heller ikke nødvendig å undersøke om avbildingen som en «gengivelse, der inkorporerer en tjenesteydelse», kan sidestille med «emballage» i direktivets artikkel 2. (punkt 19)

Gjengivelsen av en avbilding av innredningen av et salgssted var videre egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters varer og tjenester. (punkt 20) Det ble imidlertid reist spørsmål om tjenester som retter seg mot salg av varer som er fremstilt av søkeren, kan anses som tjenesteytelser i direktivets artikkel 2. EU-domstolen la til grunn at ingen av registreringshindringene i direktivet var til hinder for dette, forutsatt at disse tjenesteytelsene ikke inngikk som en integrert del av salget av disse varene. Apple hadde i søknaden og i rettsmøtet nevnt eksempler der det i forretningen ble foretatt fremvisning av utstilte varer på seminarer og lignende, noe som i seg selv kunne utgjøre ytelser mot vederlag som falt inn under begrepet «tjenesteytelser». (punkt 27)

I tillegg til kravene til at noe skal utgjøre et varemerke etter direktivets artikkel 2, er det i tillegg et krav til at merket må ha særpreg for de varer og tjenester som er angitt i registreringen, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav b. Spørsmålet om distinktivitet var ikke en del av forespørselen, og EU-domstolen nøyde seg med å bemerke at merkets særpreg skal bedømmes konkret, dels i forhold til de omhandlede varer og tjenester og dels i forhold til den oppfatning den relevante kundekretsen har av merket. (punkt 22) Det er derfor overlatt til Bundespatentgericht å vurdere hvorvidt merket har tilstrekkelig distinktivitet.

EU-domstolen avga deretter følgende svar på de henviste tolkningsspørsmålene:

Artikel 2 og 3 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2008/95/EF af 22. oktober 2008 om indbyrdes tilnærmelse af medlemsstaternes lovgivning om varemærker skal fortolkes således, at en gengivelse af indretningen af et salgssted for varer ved en enkel afbildning uden oplysning om størrelse eller proportioner kan registreres som varemærke for tjenesteydelser, der består i ydelser, der vedrører disse varer, men som ikke indgår som en integrerende del af salget af disse, på betingelse af, at gengivelsen er egnet til at adskille registreringsansøgningens ophavsmands tjenesteydelser fra andre virksomheders, og at ingen af de registreringshindringer, der er anført i nævnte direktiv, er til hinder herfor.

Høring om endringer i åndsverkloven – forslag om generell avtalelisens og gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv (2012/28/EU)

Kulturdepartementet sendte 1.7.2014 et notat med forslag om endringer i åndsverkloven ut på høring. De foreslåtte endringene knytter seg for det første til reglene om avtalelisens, i form av et forslag om innføring av en generell avtalelisensbestemmelse, etter modell fra Danmark og Sverige. I motsetning til eksisterende avtalelisensbestemmelser, som er begrenset til bestemte former for utnyttelse, vil en slik generell avtalelisens kunne utløse  rett til alle former for bruk, der det på et avgrenset område er inngått avtale med en representativ forvaltningsorganisasjon. Dette gjøres gjennom et nytt andre ledd til åvl. § 36:

«Avtalelisens kan også anvendes i tilfeller som ikke omfattes av paragrafene som er nevnt i første ledd, når en bruker på et nærmere avgrenset område har inngått avtale med organisasjon som nevnt i § 38a om bruk av offentliggjorte verk (generell avtalelisens). Dette gjelder likevel ikke om opphavsmannen overfor noen av partene i avtalen har nedlagt forbud mot bruk av verket, eller det ellers er særlig grunn til å anta at han motsetter seg bruk av verket.»

I tillegg foreslås det visse endringer i reglene om tvisteløsning knyttet til avtalelisens­bestemmelsene.

"Jeg fant, jeg fant. Hva fant du? Et hitteverk!"
(Tegning; Theodor Kittelsen)

For det andre foreslås regler om gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv (2012/28/EU) i norsk rett. Hitteverk («orphan works») er verk hvor man ikke klarer å finne rettighetshaver. Hitteverkdirektivet gir regler om en felleseuropeisk klareringsordning for utnyttelse av slike verk i digitale bibliotek tilhørende offentlige bibliotek, utdanningsinstitusjoner, museer, allmennkringkastere m.v. Direktivets hovedtanke er at slike institusjoner skal foreta et omfattende søk etter rettighetshavere, og om rettighetshaver ikke lokaliseres gis det rett til å utnytte verket på bestemte måter. Informasjonen om verket og søket skal deretter lagres i en felleseuropeisk database som skal være søkbar for tilsvarende institusjoner andre steder i EØS-området. 

Til sist foreslås en mindre endring om oppheving av den lovbestemte ordningen med et sakkyndig råd i åndsverkloven § 53.

Høringsfristen er satt til 12.9.2014.

Segway ruller mot degenerering

Kilde: Wikimedia Commons

Fra og med i dag er såkalte ståhjulinger, eller som VG skriver, "bedre kjent som segway", lovlig i Norge. SEGWAY er imidlertid et registrert varemerke, som innehas av den amerikanske produsenten Segway Inc. Segway er imidlertid på god vei til å bli den alminnelige betegnelsen på selv­balanserende kjøretøy, om det ikke allerede har blitt det. Språkrådet har riktignok foreslått den norske betegnelsen "ståhjuling", uten at det i vesentlig grad har begrenset bruken av segway som en generell betegnelse.

Etter varemerkeloven § 36 bokstav b skal et registrert vare­merke, som på grunn av «merkehaverens handlinger eller passivitet, er blitt den alminnelige betegnelsen innen bransjen for slike varer eller tjenester som det er registrert for», helt eller delvis slettes. Det klassiske eksempelet på slik degenerasjon er "aspirin" fra det tyske farmasiselskapet Bayer, som etter hvert ble en alminnelig betegnelse på acetylsalisylsyre. 

Segway er på god vei mot slik degenerering, noe innehaver av det norske agenturet ikke synes å være nevneverdig opptatt av. Immaterialrettstrollet lurer på om man muligens er mer opptatt av markedsføringseffekten - nå er jo tross alt "segway" lovlig i Norge.

U.S. Supreme Courts avgjørelse i Alice v. CLS Bank – er amerikansk patentrett på vei mot et krav til teknisk karakter etter europeisk modell?

Amerikansk patentrett har til nå godtatt patentering av forretningsmetoder som er implementert på en datamaskin, uavhengig av om oppfinnelsens nyhet ligger i selve forretningsmetoden. I dommen i Alice Corp. v. CLS Bank International, avsagt 19.6.2014, slår U.S. Supreme Court imidlertid enstemmig (9-0) fast at en generisk dataimplementering ikke er tilstrekkelig til å gjøre en abstrakt idé innholdsmessig patenterbar. 

Kilde: Wikimedia Commons

Saken omhandlet en fremgangsmåte for finansiell trading, hvor oppgjøret ble gjennomført via en tredjemann, slik at risikoen for betalingsmislighold ble redusert. Opp­finnelsen var patentert i fire patenter, som krevde opprinnelsen i form av flere frem­gangsmåte­krav, som utførte frem­gangs­måten på en datamaskin, flere system­krav, som rettet seg mot et datasystem som utførte frem­gangs­måten og flere programkrav, som rettet seg mot et datamaskinprogram som utførte frem­gangs­måten som var lagret på et fysisk medium.

CLS Bank tok i bruk tilsvarende fremgangsmåter i 2002, og inngikk etter hvert i forhandlinger med Alice Corp. om lisensiering av patentene. Da disse forhandlingene ikke førte frem, gikk CLS i 2007 til sak mot Alice Corp. med påstand om fastsettelsesdom på at patentene var ugyldige, samt at CLS ikke hadde gjort inngrep i dem. Alice Corp. gikk til motsøksmål med påstand om at CLS’ anvendelse utgjorde inngrep i patentene.

United States District Court for the District of Columbia avsa i 2011 dom hvor patentene ble kjent ugyldige etter den amerikanske patentloven § 101, fordi de rettet seg mot “an abstract idea” i form av et "basic business or financial concept", og at "a computer system" som bare var "configured to implement an abstract method” ikke var mer patenterbar enn "an abstract method that is simply ‘electronically’ implemented"

Saken ble anket til United States Court of Appeals for the Federal Circuit, som i 2012, under dissens 2-1, kom til motsatt resultat. Det ble her slått fast at en informasjonsteknologisk oppfinnelse er innholdsmessig patenterbar etter den amerikanske patentloven § 101 såfremt det ikke «manifestly evident that a claim is directed to a patent ineligible abstract idea» (s. 1352).

Saken ble tatt opp til fornyet behandling ved Federal Circuit i plenum (en banc), hvor retten i grove trekk delte seg 5-5. Avgjørelsen fra District Court, hvor patentene ble kjent ugyldige, ble derfor stadfestet. Saken ble deretter anket til U.S. Supreme Court.

Supreme Courts avgjørelse i Alice Corp. v. CLS Bank International
Etter den amerikanske patentloven § 101 skal patent meddeles til enhver som "invents or discovers any new and useful process, machine, manufacture, or composition of matter, or any new and useful improvement thereof". Dette innebærer at en fysisk gjenstand, for eksempel en datamaskin, i prinsippet anses innholdsmessig patenterbar som et "product" etter § 101, uavhengig av hva maskinen gjør. Amerikanske domstoler har imidlertid lenge lagt til grunn at i alle fall "laws of nature, natural phenomena, and abstract ideas" er utelukket fra patentbeskyttelse etter amerikansk rett. (slip. op. s. 5)

Clarence Thomas

Supreme Court, anført av dommer Thomas, tok utgangspunkt i sin tidligere avgjørelse i Mayo v. Prometheus, som omhandlet spørsmålet om en fremgangsmåte for dosering av medisiner ved måling av pasienters stoffskifte var patenterbar etter § 101. Det legges her til grunn at man ved spørsmålet om en oppfinnelse er patenterbar etter § 101 først skal (1) ta stilling til om patentkravene retter seg mot et noe som er unntatt fra patenterbarhet, typisk et naturlig fenomen eller en abstrakt idé, for deretter å (2) ta stilling til om kravene inneholder et oppfinnerisk konsept som omformer naturfenomenet eller den abstrakte ideen til en innholdsmessig patenterbar anvendelse av disse.

Mayo v. Prometheus – kriterium (1) – «abstract idea»
Hva angikk det første kriteriet, la Supreme Court til grunn at «[t]he abstract ideas category embodies the longstanding rule that an idea of itself is not patentable». (slip op. s. 7) Dette omfattet blant annet matematiske algoritmer (jf. Gottschalk v. Benson fra 1972 og Parker v. Flook fra 1978) og fremgangsmåter for finansiell «hedging» (jf. Bilski v. Kappos fra 2010). Patenthaver, Alice Corp., argumentert riktignok med at «abstrakte ideer» var begrenset til «preexisting, fundamental thruths that exist in principle apart from any human action (slip op. s. 10) Supreme Court fant imidlertid at dette sto i direkte motstrid til den tidligere avgjørelsen i Bilski v. Kappos, hvor en fremgangsmåte for finansiell «hedging» ble ansett som en abstrakt idé, selv om det her var snakk om «a method of organizing human activity» og ikke «a truth about the natural world that has always existed». (slip op. s. 10) Ut over dette fant Supreme Court ikke grunn til å ta nærmere stilling til hva som utgjorde en «abstrakt idé», ut over å konstatere at Bilskis fremgangsmåte for «hedging» måtte anses som «a fundamental economic practice». Alice Corps fremgangsmåte for oppgjør gjennom tredjemann skilte seg ikke vesentlig fra denne, da begge fremgangsmåtene falt «squarely within the realm of abstract ideas as we have used that term». (slip op. s. 10)

Mayo v. Prometheus – kriterium (2) – «inventive concept»
Hva angikk det andre kriteriet, la Supreme Court, med støtte i Mayo v. Prometheus, til grunn at et krav «that recites an abstract idea must include additional features features to ensure that the claim is more than a drafting effort designed to monopolize an abstract idea”. (slip. op. s. 11) Anvendelsen av en datamaskin kunne imidlertid i seg selv ikke gjøre en abstrakt idé til et oppfinnerisk konsept.

Supreme Court fant støtte for dette i tre tidligere avgjørelser. I Gottschalk v. Benson, som omhandlet en datamaskinstyrt fremgangsmåte for konvertering av binært kodede desimaltall til rene binærtall. Denne fremgangsmåten ble ansett som abstrakt idé, og anvendelsen av denne måtte derfor innebære en «new and useful application». Datamaskinimplementeringen av fremgangsmåten kunne imidlertid «be carried out in existing computers long in use»,  og bidro derfor ikke tilstrekkelig til et oppfinnerisk konsept. (slip. op. s. 11-12)

Det samme var tilfellet i avgjørelsen i Parker v. Flook, som omhandlet en fremgangsmåte for å anvende en matematisk formel for å beregne grenseverdier (relatert for eksempel til temperatur og trykk) som signaliserte ineffektivitet eller farlige nivåer i en katalysator. Den matematiske formelen ble også her ansett som en abstrakt idé hvor  datamaskinimplementeringen var helt konvensjonell. (slip. op. s. 11)

I avgjørelsen i Diamond v. Diehr ble derimot en datamaskinstyrt fremgangsmåte for vulkanisering av syntetisk gummi ansett innholdsmessig patenterbar. Dette ble gjort ved at den ubehandlede gummien ble plassert i en form som ble satt under trykk, og deretter varmebehandlet inntil gummien var vulkanisert. Denne prosessen ble tidligere utført ved at formen ble åpnet manuelt på bestemte tidspunkt, på grunnlag av en kjent matematisk algoritme. Dette var imidlertid ikke uproblematisk, fordi åpningen av formen gjorde målingen av temperatur som lå til grunn for beregningen, unøyaktig. Den patentsøkte oppfinnelsen løste dette problemet ved å måle temperaturen inne i formen, og programmerte en datamaskin til automatisk å åpne formen på riktig tidspunkt i henhold til algoritmen. Dette gjorde at fremgangsmåten matte anses som en oppfinnerisk anvendelse av den matematiske algoritmen. Annerledes formulert: “[T]he claims in Diehr were patent eligible because they improved an existing technological process, not because they were implemented on a computer.” (slip op. s. 13, kursivert her)

Dette innebar at “the mere recitation of a generic computer cannot transform a patent-ineligible abstract idea into a patent-eligible invention”. (slip op. s. 13) Man måtte da vurdere om “the claims … do more than simply instruct the practitioner to implement the abstract idea of intermediated settlement on a generic computer”. (slip op. s. 14) Dette var ikke tilfellet for fremgangsmåtekravene, da “the function performed by the computer at each step of the process” måtte anses som “purely conventional”. Bruk av en datamaskin for å “create and maintain shadow records amounts to electronic recordkeeping – one of the most basic functions of a computer. På samme måte matte “the use of a computer to obtain data, adjust account balances and issue automated instructions” anses som “computer functions” som var “well-understood, routine, conventional activites previously known in the industry”. Hvert skritt i fremgangsmåten gjorde da ikke noe annet enn å “require a generic computer to perform feneric computer functions” (slip op. s 15)

Det samme var tilfellet for systemkravene og programkravene, da disse på samme måte som fremgangsmåtekravene måtte anses å «add nothing of substance to the underlying abstract idea». (slip op. s 17) Alle kravene i saken ble da ansett ikke-patenterbare etter den amerikanske patentloven § 101, og Federal Circuits avgjørelse i saken ble stadfestet.

Hva er egentlig en «abstrakt idé» - innebærer Alice v. CLS et unntak for forretningsmetoder?
Det som  er klart etter Alice v. CLS Bank, er at implementering på en datamaskin ikke er tilstrekkelig til å gjøre en abstrakt idé innholdsmessig patenterbar. Dommen etterlater imidlertid flere ubesvarte spørsmål. Det første er hva som egentlig utgjør en «abstrakt idé». Supreme Court definerer ikke dette nærmere, men nøyer seg med å vise til tidligere avgjørelser som unntar matematiske metoder og en fremgangsmåte for finansiell «hedging» fra patenterbarhet som abstrakte ideer. Dette reiser spørsmål om forretningsmetoder mer generelt må anses som «abstrakte ideer» som er unntatt fra patenterbarhet.

Begrunnelsen for at Bilskis fremgangsmåte for «hedging» og Alices fremgangsmåte for oppgjør gjennom tredjemann utgjør en «abstrakt idé» synes imidlertid å være at disse utgjør «fundamental economic practices». Forstått på denne måten er det tilsynelatende fremgangsmåtenes altomfattende karakter, i den forstand at de omfatter så å si alle former for «hedging» og alle former for oppgjør gjennom tredjemann, som gjør dem til abstrakte ideer.

Flertallet av dommerne i Supreme Court synes også å være skeptiske til å trekke unntaket for abstrakte ideer så langt at det innebærer et forbud mot patentering av forretningsmetoder. I Bilski v. Kappos, avviste dommerne Kennedy, Roberts, Thomas og Alito et slikt unntak, og ga samtidig uttrykk for at slike metoder stort sett ville være innholdsmessig patenterbare. Dommerne Stevens, Ginsburg, Breyer og Sotomayor ville på sin side knesette et kategorisk unntak for forretningsmetoder. (Dommer Scalia gikk ikke inn for et slikt unntak, men gikk ikke fullt så langt som de fire førstnevnte dommerne i å anse forretningsmetoder patenterbare.) Dommerne Sotomayor, Ginsburg og Breyer, gjentar i sin tilleggsbemerkning i Alice v. CLS standpunktet om at «any claim that merely describes a method of doing business does not qualify as a process under § 101». Lest i sammenheng med Bilski v. Kappos, er dette åpenbart et standpunkt de øvrige dommerne ikke fullt ut kan slutte seg til.

Omforming fra abstrakt idé til oppfinnerisk konsept som et form for krav til teknisk karakter?
Det andre steget i Mayo-tilnærmingen – omformingen fra en abstrakt idé til et oppfinnerisk konsept – er, om mulig, enda mer uavklart. Det som er klart at implementeringen av en abstrakt idé på en datamaskin i seg selv, ikke er tilstrekkelig til å gjøre en oppfinnelse innholdsmessig patenterbar. Man må da ta stilling til hva som skal til ut over en ren implementering på en datamaskin.

Én måte å forstå kravet til omforming til et oppfinnerisk konsept, er som en forutsetning om at patentkravene ikke skal «uttømme» utnyttelsen av en abstrakt idé, og dermed gi patenthaver en enerett til å utnytte den abstrakte ideen. Det vil da muligens være tilstrekkelig at utnyttelsen av en abstrakt idé er begrenset til visse former for utnyttelse på en datamaskin, for eksempel utnyttelse på en bestemt datamaskinarkitektur. Et slikt krav fremstår imidlertid noe vilkårlig, da det er vanskelig å forstå hvorfor for eksempel begrensning til implementering på en x86-arkitektur utgjør noen reell begrensning. Man må i så fall kreve en mer omfattende begrensning.

"When I use the word "technical", it means just
what I choose it to mean - neither more nor less."

Henvisningen til at oppfinnelsen i Diamond v. Diehr ble ansett patenterbar fordi den forbedret «an existing technological process» leder imidlertid tankene i retning av et form for krav til teknisk karakter etter europeisk modell. Av amerikanske kommentarer til Alice v. CLS Bank, argumenterer blant annet Chisum for en slik forståelse av dommen. Hva dette egentlig vil innebære, er imidlertid uklart. I og med at det neppe er meningen å utelukke alle forretningsmetoder fra patenterbarhet, må "a technological process" nødvendigvis være noe mer enn en ren datateknisk implementering. Når man tar i betraktning vanskelighetene ved å fastlegge hva som anses som "teknisk" i europeisk praksis, er dette muligens en vurdering man i amerikansk rett vil være bedre tjent med å gjøre uavhengig av begreper som "technological" og "teknisk".

Dette reiser imidlertid et tredje spørsmål, relatert til forholdet mellom innholdsmessige kravene og de kvalitative kravene til patenterbarhet. For at en patentsøkt frembringelse skal være patenterbar, må den ikke bare oppfylle kravene til innholdsmessig patenterbarhet i den amerikanske patentloven § 101 og EPC artikkel 52. Frembringelsen må også kvalitativt sett være ny og skille seg vesentlig fra det som er kjent på søknadstidspunktet, jf. den amerikanske patentloven §§ 102 og 103 og EPC artikkel 54 og 56.

Både oppbygningen av den amerikanske patentloven og EPC legger tilsynelatende opp til en trinnvis vurdering, hvor man først vurderer om en patentsøkt frembringelse er innholdsmessig patenterbar etter § 101 og artikkel 52, og deretter vurderer om denne er ny og har oppfinnelseshøyde etter §§ 102 og 103 og artikkel 54 og 56. Dette kan man betegne som en helhetstilnærming, da begge vurderingene foretas for oppfinnelsen som helhet.

Ved å legge vekt på at implementeringen av fremgangsmåten for oppgjør via tredjemann «merely require generic computer implamentation» trekker Supreme Court tilsynelatende en nyhetsvurdering inn i vurderingen av om oppfinnelsen er innholdsmessig patenterbar etter § 101. (se tilsvarende uttalelsene om at implementeringen var «conventional», slip op. s. 11, 12 og 15) Man forutsetter med dette tilsynelatende at implementeringen i seg selv må være ny og ha oppfinnelseshøyde.

Amerikansk rett har imidlertid lenge vært skeptisk til denne typen utelukkelsestilnærminger, hvor man forutsetter at bare deler av en patentsøkt frembringelse kan bidra til nyhet og oppfinnelseshøyde. Problemet er imidlertid at et substansielt krav til implementering av en abstrakt idé på en datamaskin på mange måter vil forutsette en reell vurdering av hva implementeringen består i. Dersom man forutsetter at implementeringen skal være noe mer en generisk eller konvensjonell implementering på en datamaskin, kan det imidlertid være vanskelig å komme unna en vurdering av om implementeringen er ny og har oppfinnelseshøyde.

Ut over å slå fast at implementering av en abstrakt idé på en datamaskin i seg selv ikke er tilstrekkelig, er Alice v. CLS imidlertid så åpent formulert at den videre utviklingen kan bli alt fra en forsiktig justering av dagens praksis til en mer radikal endring i europeisk retning. Immaterialrettstrollet heller i retning av det første, men rettstilstanden som Supreme Court etterlater seg er likevel såpass uavklart at han ikke vil bli overrasket om domstolen får en ny sak om informasjonsteknologiske oppfinnelser til behandling innen tre-fire år.

Tyv over tyv? Utenforstående tredjemann registrerer «The Thief» foran Stordalens hotell på Tjuvholmen

VG melder at en utenforstående tredjeperson har registrert varemerket "The Thief" foran Peter Stordalens hotell på Tjuvholmen med samme navn. Registreringen gjelder for vare- og tjenesteklassene 36 (forsikringsvirksomhet; finansiell virksomhet; monetær virksomhet; forretninger med fast eiendom), 43 (beverting og tilbringing av mat og drikke; midlertidig innlosjering) og 44 (medisinske tjenester; veterinære tjenester; hygienisk behandling og skjønnhetspleie for mennesker eller dyr; landbruk-, hagebruk- og skogbrukstjenester). Dersom registreringen opprettholdes, vil innehaver av merket kunne nekte Stordalens hotell å benytte navnet "The Thief", eller eventuelt kreve lisens for dette. Patentstyret har i sin avgjørelse av 10.6.2014, avvist Choices innsigelser mot registreringen, og opprettholdt denne. 

Kilde: Wikimedia Commons

Innsigelsene var basert på at søker på søknandtidspunktet kjente til at Choice hadde tatt i bruk "The Thief" som sitt varemerke og at registreringen dermed var i strid med god forretningsskikk, jf. vml. § 16 bokstav b. 

I konseptutviklingen av hotellet hadde Choice i 2011 testet navnet "The Thief" blant publikum, blant annet i form av en epost til medlemmer av sin egen fordelsklubb, Nordic Choice Club. Av emnefeltet og innholdet fremgikk det at det var snakk om en test av navn, samt at arbeidet fremdeles var «på skissestadiet ennå» og at hotellnavnet ikke «er endelig avgjort og heller ikke offentlig ennå». Det fremgikk videre at forutsetningen var at testen ble sendt ut til et begrenset nettverk og at den ikke er ment for andre. Det ble videre  presisert at det ble satt pris på "om du ikke sprer dette videre". Varemerkesøknaden ble angivelig sendt inn samme dag som eposten ble sendt, og Choice anførte at søker hadde gjort dette på grunnlag av informasjonen i eposten. Patentstyret fant imidlertid at denne og andre markedsundersøkelser ikke innebar at merket "The Thief" var  "tatt i bruk" på søknadstidspunktet.

Patentstyret utelukker imidlertid ikke at det «rent unntaksvis kan foreligge sterke reelle hensyn som tilsier at bestemmelsen også skal få anvendelse før merket er tatt i bruk. Et slikt tilfelle kan tenkes der det er hevet over enhver tvil at en part har kjent til de omfattende forberedelsene og så tilegnet seg merket med den hensikt å skape en forhandlingssituasjon.» Dette var imidlertid ikke tilfellet her, idet eventuell ond tro i saken måtte «baseres på en sannsynlighetsanalyse av indisier».

Patentstyret synes her å oppstille et mulig unntak fra vml. § 16 bokstav b, basert på styrken i bevisene for at søker har kjent til omfattende forberedelser for varemerkebruk og deretter registrert merket i ond tro. Dersom noen åpent har gjort omfattende forberedelser for varemerkebruk og noen andre deretter registrerer merket, synes det rimelig at den som har gjort forberedelsene selv bør bære risikoen for dette. Patentstyrets unntak synes derfor å være ment for å verne situasjoner der registreringen er foranlediget av en form for misbruk av fortrolige opplysninger. Det virker da noe søkt å oppstille et slikt forhøyet beviskrav.

Immaterialrettstrollet lurer på om en slik regel i realiteten sprenger rammene for vml. § 16 bokstav  b, og om det muligens bør være opp til den som forbereder bruk av et varemerke å registrere dette tidligere i forberedingsfasen.

Arne Ringnes ny dommer i Høyesterett

Foto: Advokatfirmaet
Thommessen

Arne Ringnes ble i statsråd i går utnevnt til dommer i Høyesterett. Ringnes har tidligere jobbet i Justisdepartementets lovavdeling og som dommerfullmketig ved Indre Follo sorenskriverembete. Siden 1989 har han vært partner i Advokatfirmaet Thommesen. Ringnes har en særdeles bred kompetanse innenfor immaterialrett som vi nå ser frem til at han tar med seg til Høyesterett.

Immaterialrettstrollet gratulerer!

Immaterialrettstrollet med nytt domenenavn - iptrollet.no

Immaterialrettstrollet er nå tilgjengelig på www.iptrollet.no (eller iptrollet.no) Vi er imidlertid fortsatt tilgjengelig på den gamle adressen www.iptrollet.blogspot.no.

Gjestebloggpost: T-488/11 Sarc v. Kommisjonen - programvarelisensiering som statsstøtte

Immaterialrettstrollet beveger seg ikke så ofte inn i konkurranseretten og dens tilliggende rettsområder. En sak for Underretten om programvarelisensiering som statsstøtte vekket imidlertid hans interesse. Han har derfor fått Malgorzata Cyndecka til å skrive et gjesteblogginnlegg om saken.

Kilde: Wikimedia Commons

12. juni 2014 traff Underretten avgjørelse i sak T-488/11 Sarc mot  Kommisjonen, som omhandlet spørsmål om opphevelse av Kommisjonens avgjørelse om at en avtale om lisensiering av et datamaskin­program mellom det neder­landske Technische Universi­teit Delft (“TUD”) og selskapet Delftship BV (“DS”), ikke innebar statsstøtte. Under­retten opprett­holdt Kommisjonens avgjørelse, og avviste klagen fra Sarc, et nederlandsk selskap som utvikler og
markedsfører programvare for skipsdesign og som er i direkte konkurranse med DS.

Saken hadde sitt utgangspunkt i datamaskinprogrammet «Delftship», som var utviklet av to tidligere ansatte ved TUD. De hadde etter fratredelsen opprettet selskapet DS, som hadde fått lisens til å utnytte kildekoden til programmet. Sarc anførte at denne avtalen var inngått på gunstigere vilkår enn det som kunne oppnås i markedet, og dermed utgjorde statsstøtte.

På samme måte som artikkel 107(1) Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) setter artikkel 61(1) EØS-avtalen skranker for mulighetene staten har til å gi støtte til næringsvirksomhet; her: det statlige universitetet og et privat foretak.

Offentlig støtte til enheter som utøver økonomisk virksomhet utgjør statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1) og EØS-avtalen artikkel 61 (1) dersom den innebærer støtte i form av tildeling av en 1) økonomisk fordel som 2) er gitt av statsmidler, 3) som begunstiger enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester, 4) som vrir eller truer med å vri konkurransen og 5) som er egnet til å påvirke samhandelen innen EØS-området.

Samtlige fem vilkår må være oppfylt for at et offentlig tiltak skal anses som statsstøtte iht. TEUV artikkel 107 (1) EØS-avtalen artikkel 61 (1). Grovt sett tolkes den økonomiske fordelen som statlige investeringer, lån, garantier, avtaler o.l. som er gitt eller inngått på vilkår som er gunstigere for det aktuelle foretaket enn det som det kunne ha oppnådd i markedet. Det offentlige må med andre ord i sin rolle som eier, investor eller långiver, opptre på samme måte som en sammenlignbar markedsaktør under liknende omstendigheter og under normale markedsvilkår.

Kommisjonen traff 10.5.2011 avgjørelse hvor det ble konkludert med at avtalen ikke innebar statsstøtte til DS, siden den ikke resulterte i en økonomisk fordel til DS  iht. TEUV artikkel 107(1). TUD oppfylte med andre ord kravene i det såkalte markedsinvestorprinsippet (MEIP).

Kommisjonen la til grunn at «Delftship» (programmet) hadde blitt utviklet av TUD mellom 1997 og oktober 2006, og at det hadde blitt brukt av studenter og de ansatte til undervisningsformål. I juni 2006 varslet ingeniøren som utviklet «Delftship» at han skulle gå av som TUD-ansatt. Samtidig opplyste TUD at det ikke hadde de nødvendige ressursene til å videreutvikle programmet. Derfor begynte TUD å forhandle med grunnleggerne av DS om en avtale om lisensiering av «Delftship».

22.11.2007 inngikk TUD og DS en avtale om eksklusiv og ikke-overførbar lisens for utnyttelse av «Delftship». Iht. avtalen ble DS forpliktet til blant annet å videreutvikle programmet, vederlagsfritt gi TUD tilgang til oppdaterte versjoner, samt å betale royalties til TUD på 5% av inntektene på salg og viderelisensiering.

Ifølge Kommisjonen var retningslinjene for offentlig støtte til forskning og utvikling og innovasjon (FoUoI) av 2006 ikke direkte relevante i den aktuelle saken. Etter å ha vurdert de angivelig gunstigere avtalevilkårene, konkluderte Kommisjonen at TUD gjennom de forskjellige forhandlingsetappene hadde forbedret sin posisjon som avtalepart. TUD tok i betraktning mange faktorer blant annet erfaring til ingeniøren som hadde utviklet programmet. Ifølge Kommisjonen var avgiften som DS skulle betale under lisensavtalen lik markedspris.

Underretten kom til samme konklusjon som Kommisjonen. Ifølge Underretten hadde Kommisjonen rett til å konkludere at måten TUD forhandlet på og resultatet til disse forhandlingene med DS tydet på at avtalen ble inngått på markedsvilkår. TUD oppfylte dermed kravene som stilles i henhold til markedsinvestortesten og man kunne utelukke statsstøtte.

Delftship-saken er et interessant eksempel på anvendelsen av MEIP på en avtale om kompensasjon for immaterielle rettigheter mellom en offentlig undervisningsinstitusjon og et privat foretak. I den aktuelle saken kan man trekke frem mangel på både en åpen anbudskonkurranse og en uavhengig ekspertvurdering i forkant av avtalen. Som riktig påpekt av Sarc anbefaler Kommisjonen en av de to metodene til å etablere markedspris når det offentlige skal inngå en salgsavtale. Se XXIII Report on the Competition Policy of 1993, the Communication on State aid elements in sales of land and buildings by public authorities of 1997 og FoUoI av 2006. Underretten forklarte likevel at Kommisjonen ikke var forpliktet til å bruke disse metodene i den aktuelle saken som gjaldt en avtale om lisensiering av et datamaskinprogram.

Som EU-domstolen understreker i Seydaland av 2010, vil mangel på en åpen anbudskonkurranse eller en ex ante ekspertvurdering ikke automatisk resultere i statsstøtte. Selv om det faktum at avtalen ble inngått etter eksklusive forhandlinger mellom TUD og DS gir rimelig grunn til å spørre om avtalen innebar statsstøtte, hadde Kommisjonen rett i å legge vekt på at kunnskapene til DS-grunnleggerne, som de hadde oppnådd under utviklingen av Delftship-datamaskinprogrammet, var avgjørende for deres kompetanse til å videreutvikle dataprogrammet og tilpasse det til TUDs behov. Ikke desto mindre var avgiften DS betalte lik markedspris.

Malgorzata Agnieszka Cyndecka

"Den tvangsmessige velgjøreren" - C‑201/13 Deckmyn: Generaladvokaten om betydningen av EUs menneskerettighetscharter ved tolkningen av parodiunntaket i opphavsrettsdirektivet art. 5 nr. 3, k

"Den tvangsmessige velgjøreren" - originalen

Oppdatering: EU-domstolen har nå truffet avgjørelse i saken, og Immaterialrettstrollet har også omtalt denne.

Den 22. mai 2014 offentliggjorde Generaladvokat Cruz Villalón sin anbefaling i sak C-201/13 Deckmyn, som omhandlet spørsmålet om omfanget av et opphavs­rettslig unntak for parodier etter opphavsretts­direktivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. 

Saksøker i saken for belgiske domstoler hadde opphavsrett til den belgiske tegneserien «Suske en Wiske», herunder omslaget til en utgave av serien fra 1991, tegnet av Vandersteen. Denne hadde tittelen «De Wilde Weldoener» («Den tvangsmessige velgjøreren»). Saksøkte, Johan Deckmyn, var medlem av det politiske partiet Vlaams Belang, og av Vrijheidsfonds, som er en sammen­slutning som har til formål å gi økonomisk og materiell støtte til partiet, samt trykke og spre publika­sjoner i ulike medier. 

"Den tvangsmessige velgjøreren"
- parodien

I forbindelse med en nyttårsfest arrangert av byen Gent i 2011, spredte Deckmyn en kalender som på forsiden blant annet hadde en tegning av Gents daværende borgermester kledd i en hvit toga med det belgiske flagget rundt livet, mens han kastet penger til mørhudede figurer kledd i turban og burka. Omslaget var farget oransje, noe som i følge saksøker var karakteristisk for «Suske en Wiske», og hadde følgende håndskrevne tekst: «Fré [bildets opphavsmann] fritt etter Vandersteen». Bildet ble også tilgjengeliggjort på Vlaams Belangs webside og i partiets publikasjon «De Strop», som ble spredt i Gent og i områdene rundt.

Rettighetshaverne gikk til søksmål mot Deckmyn, og fikk i Rechtbank van Eerste Aanleg (førsteinstans) medhold i at kalenderen utgjorde et opphavsrettsinngrep. Saken ble anket til Hof van beroep (ankedomstolen) i Brüssel, hvor det ble anført at kalenderen utgjorde en parodi, pastisj eller karikatur som derfor ikke innebar et opphavsrettsinngrep.

Den belgiske domstolens tolkningsspørsmål til EU-domstolen

Ankedomstolen måtte derfor ta stilling til omfanget av opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k, som angir at «Medlemsstaterne kan indføre undtagelser fra eller indskrænkninger i de rettigheder, der er nævnt i artikel 2 og 3 … hvis der er tale om anvendelse med henblik på karikatur, parodi eller pastiche». Ved beslutning av 8. april 2013 stilte Hof van beroep tre tolkningsspørsmål til EU-domstolen:

1. Är begreppet parodi ett självständigt unionsrättsligt begrepp?
2. Om denna fråga ska besvaras jakande, ska en parodi uppfylla följande villkor eller ha följande kännetecken:
   
   • ha en egen ursprunglig karaktär (originalitet),
   • framställas på ett sätt som gör att parodin inte kan tillskrivas upphovsmannen till ursprungsverket,
   • ha ett humoristiskt eller förlöjligande syfte, oavsett om den eventuella kritiken riktas mot ursprungsverket eller något respektive någon annan,
   • ange källan till det parodierade verket?
     
3. Ska ett verk även uppfylla andra villkor eller ha andra kännetecken för att kunna betecknas som parodi?

Generaladvokatens anbefaling

Generaladvokaten slo fast at saken ikke dreide seg om ideelle rettigheter (som ikke er harmonisert) eller tresstegstesten i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 5. Som svar på spørsmål nr. 1, slo Generaladvokaten deretter fast at parodi som opphavsrettslig konsept måtte anses som et selvstendig EU-rettslig begrep, som ikke kunne forstås på grunnlag av medlemsstatenes lovgivning. (Det må likevel påpekes at det ikke er snakk om noen fullharmonisering, men et unntak fra en harmonisert rettighet, som medlemsstatene kan velge å benytte seg av, og som EU-domstolen derfor må fastlegge rammene for.)

Generaladvokaten behandlet deretter spørsmål 2 og 3 i sammenheng, og slo fast at unntakene i opphavsrettsdirektivet artikkel 5, herunder parodiunntaket, skal tolkes restriktivt. (punkt 43) Dette etterlot likevel et stort rom for medlemsstatene til å ta hensyn til særtrekk ved de ulike unntakene. (punkt 44) Det var da ikke nødvendig å sondre skarpt mellom parodi, satire og pastisj i artikkel 5 nr. 3 bokstav k, da det i alle tre tilfeller var snakk om unntak fra eneretten til et opphavsrettsbeskyttet verk, der deler av dette gjenfinnes i parodien, satiren eller pastisjen. (punkt 46)

Generaladvokaten la til grunn at det ved fastleggelsen av parodiunntaket kan sondres mellom strukturelle og funksjonelle elementer. Strukturelt sett måtte en parodi anses både som en kopi og en endring av originalverket. (punkt 49) En "parodi" etter artikkel 5 nr. 3 bokstav k måtte derfor innebære en viss grad av originalitet sammenlignet med originalverket, og ikke bare være en slavisk gjengivelse av elementer i dette.

En parodis funksjonelle dimensjon kunne i følge Generaladvokaten deles inn i tre underaspekter (punkt 59):  1) Det grunnleggende formålet med en parodi, hvor man kan sondre mellom "parodi av" et verk, der gjenstanden for parodien er det gjengitte verket, og "parodi med" et verk, der gjenstanden for parodien er noe annet enn det opphavsrettslig beskyttede verket, noe som var tilfellet med "Den tvangsmessige velgjøreren".

2) Parodiens virkning. Generaladvokaten slo fast at hovedformålet med en parodi er å latterliggjøre, eller i det minste være morsom på noens bekostning, (punkt 66) og la til grunn at medlemsstatene i så fall måtte ha et betydelig skjønssmessig rom for å vurdere om dette kriteriet er oppfylt. (punkt 69)

3) Parodiens konkrete innhold. Mer problemtisk var forholdet mellom parodiunntaket og grunnleggende rettigheter, slik disse hadde kommet til uttrykk i EUs menneskerettihetscharter. Generaladvokaten fant det udiskutabelt at nasjonale domstoler måtte ta hensyn til ytringsfrihet i charterets artikkel 11 ved fastleggelsen av unntaket for parodier i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. (punkt 80-81) Ytringsfriheten er imidlertid ikke uinnskrenket, men må avveies mot andre rettigheter, som beksyttelsen av menneskeverdet i artikkel 1 og forbudet mot diskriminering på grunn av rase eller religion i artikkel 21. (punkt 82)

Generaladvokaten la til grunn at det bak disse begrensningene lå "övertygelser som är djupt förankrade i det europeiska samhället, vilket inte på något sätt är historielöst eller kulturlöst". (punkt 83) Dette innebar at en opphavsmann ikke kan motsette at hans verk brukes i en parodi "enbart av det skälet att ursprungsverkets upphovsman inte instämmer med budskapet eller att det kan vara anstötligt för en stor del av allmänheten". (punkt 85) Derimot kunne en endring av et opphavsrettslig verk som i form eller innhold "förmedlar ett budskap som radikalt avviker från de djupare övertygelser som finns i samhället och som ligger till grund för det europeiska offentliga rummets existens, inte anses vara en parodi och upphovsmännen till det verk med vars hjälp man ger form åt parodin har rätt att göra detta gällande". (punkt 85)

Generaladvokaten anbefalte derfor at en nasjonal domstol når den skal tolke et begrep som "parodi", i den grad saken krever det, skal "hämta inspiration i de grunnläggande rättigheterne i stadgan och göra lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver". (punkt 88)

Generaladvokaten anbefalte derfor at EU-domstolen ga følgende svar på de tre spørsmålene:

1. Begreppet parodi i artikel 5.3 k i Europaparlamentets och rådets direktiv 2001/29/EG av den 22 maj 2001 om harmonisering av vissa aspekter av upphovsrätt och närstående rättigheter i informationssamhället är ett självständigt unionsrättsligt begrepp.
2. En ”parodi” i den mening som avses i artikel 5.3 k i direktiv 2001/29 är ett verk som, i förlöjligande syfte, kombinerar inslag från ett tidigare verk som är tydligt igenkännbara med inslag som är tillräckligt originella för att de rimligen inte ska kunna förväxlas med ursprungsverket.
3. När en tvistemålsdomstol ska tolka begreppet parodi ska den hämta inspiration i de grundläggande rättigheterna i stadgan och göra en lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver.

Immaterialrettstrollets betraktninger

Det ligger i parodiens natur at denne må gjengi vesentlige deler av originalverket for at denne skal fungere som parodi. Det er derfor ikke tvilsomt at spørsmålet om innholdet av unntaket for parodier i opphavsrettsdirektivets artikkel 5 nr. 3 bokstav k, reiser spørsmål om forholdet mellom opphavsmannens rettigheter og hensynet til ytringsfriheten.

Generaladvokatens tilnærming, der dette gjøres til et spørsmål om en avveining mellom grunnleggende rettigheter slik disse har kommet til uttrykk i EUs menneskerettighetscharter, fremstår imidlertid som særdeles uklar.

Det er ikke urimelig at opphavsmannen skal kunne påberope seg at utnyttelse av hans verk innebærer diskriminering på grunn av rase eller religion i EUs menneskerettighetscharter artikkel 21. Det kan imidlertid ikke være tvilsomt at parodien på «Suske en Wiske» i seg selv ikke innebærer en overtredelse av nasjonale straffebestemmelser om rasediskriminering, som den norske straffeloven § 135 a. Det motsatte ville i så fall sette svært strenge begrensninger for opphavsretten.

Problemet med parodier som på denne måten fremmer kontroversielle politiske budskap er snarere at opphavsmannen – gjennom likheten mellom originalverket og parodien – assosieres med de ytringer som parodien fremmer. Fra et opphavsrettslig ståsted er man derfor egentlig nærmere opphavsmannens ideelle rett til å forby at verket gjøres tilgjengelig «på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart» i åvl. § 3 andre ledd.

Ved å legge til grunn at den nasjonale domstolen skal "hente inspirasjon" fra de grunnleggende rettighetene og foreta en avveining mellom disse, er det imidlertid uklart om man skal foreta en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og grunnleggende rettigheter mer generelt, eller om det er en annen avveining som skal foretas, der man også tar hensyn til opphavsmannens interesser, og hva som i så fall er innholdet i denne avveiningen.

Tilnærmingen leder på mange måter tanken i retning av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2010 s. 366 (Mauseth), hvor flertallet trekker inn hensynet til rettighetshavers personvern i vurderingen av om et sitat er lovlig etter åvl. § 22. Det klargjøres imidlertid ikke om dette bygger på EMK artikkel 8 eller om det er en annen personvernnorm som legges til grunn.

Det ville derfor være ønskelig at EU-domstolen avklarer dette i sin avgjørelse.

Danmark sier ja til deltakelse i UPP-samarbeidet om en europeisk patentdomstol

DR melder om flertall i folkeavstemningen om dansk deltakelse i UPP-samarbeidet om en europeisk patentdomstol (selv om danske virksomheter fortsatt må søke om patent hos EPO, ikke "hos den europæsike [sic!] domstol").

Opptellingen viser et flertall på 33,7 % for deltakelse og 20, 2 % mot. 44, 2 % avsto fra å stemme, mens 1,9 % av stemmene var blanke.

C-131/12 Google v. AEPD: EU-domstolen anerkjenner privatpersoners "right to be deleted" fra Google og andre søkemotorer

EU-domstolen offentliggjorde i dag avgjørelse i C-131/12 Google v. AEPD, hvor det ble slått fast at Google og andre søkemotorer forvaltet personopplysninger i form av sin systematiske indeksering og tilgjengeliggjøring av lenker til slike opplysninger. EU-domstolen kom til at privatpersoner, særlig de som ikke er offentlige personer, har en rett til å kontrollere slike opplysninger. Dette innebar en rett til å få slettet opplysninger som er "utilstrækkelige, irrelevante eller ikke længere relevante eller omfatter for meget i forhold til formålet med den pågældende behandling, der foretages af søgemaskineudbyderen". (avsnitt 94) Dette gjelder selv om opplysningene er sanne og er lovlig gjort tilgjengelig av tredjemann. EU-domstolen anerkjenner med dette om ikke en "right to be forgotten", så i alle fall en "right to be deleted".

Saken omhandlet en spansk statsborger som i 1998 hadde blitt omtalt i en større spansk avis i forbindelse med et tvangssalg av fast eiendom. Avisartikkelen ble senere gjort tilgjengelig online, og var det første resultatet som dukket opp ved søk på vedkommendes navn på Google. I 2009 og 2010 kontaktet han avisen og Google, og ba henholdsvis om at avisartikkelen og lenken til denne i Googles søkemotor ble slettet. Da dette ikke førte frem, klaget han til den spanske ekvivalenten av Datatilsynet (Agencia Española de Protección de Datos - AEPD), som påla Google å fjerne artikkelen fra sin indeks og forhindre videre tilgang til denne.

Google bragte saken inn for spanske domstoler for å få kjent avgjørelsen ugyldig, og det ble i den forbindelse stilt flere spørsmål for EU-domstolen. Generaladvokat Jääskinen slo i sin innstilling til EU-domstolen i 2013 fast at det innenfor EU ikke eksisterte en generell "right to be forgotten", og at nasjonale tilsynsmyndigheter derfor bare i unntakstilfeller kan kreve at tilbydere av søkemotorer fjerner informasjon fra sine indekser.

Immaterialrettstrollet ser for seg at dette vil gjøre det mulig endelig å få fjernet lenkene til bilder fra adskillige fuktige lag i Dovregubbens hall. (denne, ikke denne!)

Oracle v. Google: Federal Circuit tilkjenner funksjonelt opphavsrettslig vern for Javas APIer

Den 9.5.2014 avsa Federal Circuit dom i Oracle v. Google. Saken omhandlet spørsmålet om Google gjennom operativsystemet Android hadde gjort inngrep i opphavsretten til en rekke av APIer knyttet til Oracles programmeringsspråk Java. Federal Circuit behandlet bare spørsmålet om Javas APIer var opphavsrettslig beskyttet (og ikke spørsmålet om inngrep), og kom til at dette var tilfellet.

Sun Microsystems, som senere ble kjøpt opp av Oracle, offentliggjorde i 1996 programmerings­platformen Java. Denne platformen og det til­hørende programmerings­språket med samme navn, tillater brukerne å skrive "platform­uavhengige" pro­grammer, som kan kjøres på eks­empel­­vis flere for­skjellige operativ­systemer uten at man behøver å skrive programmet på nytt for hver plat­form. Dette kommer til uttrykk i Javas slagord "Write once, run anywhere".

Data­maskin­programmer skrives i kilde­kode, som normalt sett kompileres til maskin­kode som deretter kjøres på maskinen. Programmer skrevet i Java kompileres derimot først til byte­kode, en mellom­ting mellom kilde­kode og maskin­kode, som deretter inter­preteres fort­løpende på en virtual machine, som er til­passet den enkelte platformen. Dette kan illustreres som vist til høyre.

Javas APIer er en del av disse virtuelle maskinene. API er en forkortelse for "Application Pro­gramm­ing Interface", og betegner et grense­snitt i en program­vare som gjør at spesifikke deler av denne kan kjøres fra annen programvare. Noe forenklet kan man sammenligne en API med utformingen av en stikkontakt, hvor alle ledninger som skal kobles til denne må ha et plugg som er utformet til å passe i stikkontakten.

Javas APIer  definerer klasser av funksjoner (metoder), som er organisert i "pakker" i form av en rekke APIer. Sun utviklet frem til 2008 i alt 166 slike APIer. Hver API besto av to typer kildekode: (1) "declaring code", som identifiserer de forhåndsdefinerte klassene og metodene på en presis måte, og (2) "implementing code", som implementerer den konkrete funksjonen APIen tilbyr, for eksempel for å lese og skrive filer i zip-formatet (java.util.zip).

Google forhandlet i 2005 med Sun om å anvende Java-platformen i sitt operativsystem for mobile platformer (mobiltelefoner og nettbrett) - Android - og gi Google lisens til å bruke Javas APIer. Forhandlingene brøt imidlertid sammen da Google ikke ville gjøre  implementeringen av sine programmer for Android kompatible med Javas virtual machine, noe Sun anså å være i strid med grunnfilosofien om "write once, run anywhere".

Google utformet deretter sin egen virtual machine tilpasset Android ("the Dalvik virtual machine"). Formålet med dette var å utforme en platform der tredjepartsprogrammerere som var kjente med Java, lett kunne skrive progragmmer for Android. I denne prosessen kopierte Google ordrett "declaring code" fra 37 av Javas APIer. I tillegg til kopiering av den skrevne koden, innebar dette også at Google kopierte den underliggende strukturen og organiseringen av klassene og metodene i APIene. Google skrev imidlertid sin egen "implementing code" for alle de 37 APIene (med unntak av Oracles rangeCheck-funksjon (som besto av ni linjer kode) og åtte dekompilerte sikkerhetsfiler).

Juryen som behandlet saken i første instans, kom, under forutsetning av at APIene hadde opphavsrettsbeskyttelse, til at Googles bruk av disse innebar et inngrep i Oracles opphavsrett. Juryen kom imidlertid ikke til enighet om spørsmålet om Googles bruk av APIene utgjorde fair use. Spørsmålet om APIene i det hele tatt var beskyttet av opphavsretten ble deretter behandlet av Northern District of California, som kom til at de 37 APIene, i form av både den skrevne "declaring code" og strukturen og organiseringen av funksjonene i denne, ikke var opphavsrettslig vernet. 

Saken ble anket, og Federal Circuit kom til at både den skrevne koden og de underliggende strukturene denne ga uttrykk for, var opphavsrettslig beskyttet.

Google og Oracle var enige om at den skrevne "declaring code" oppfylte kravet til originalitet. District Court hadde imidlertid, på bakgrunn av den såkalte merger doctrine, lagt til grunn at den skrevne koden måtte anses som en idé som ikke hadde opphavsrettsbeskyttelse. Merger doctrine angir at det i de tilfeller det bare er et begrenset antall måter å uttrykke en idé på, smelter denne sammen ("merges") med det konkrete uttrykket, hvorpå dette uttrykket anses å være unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse. For datamaskinprogrammer innebærer dette at "when specific [parts of the code], even though previously copyrighted, are the only and essential means of accomplishing a given task, their later use by another will not amount to infringement".

District Court la til grunn at deklareringen av metodene i "declaring code" måtte anses som APIenes underliggende idé, mens måten disse ble skrevet på ble ansett som APIenes uttrykk. (s. 29). Da District Court la til grunn at det bare var én måte å skrive disse metodene på, ga den skrevne kildekoden bare uttrykk for en ídé som var unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse.

Federal Circuit la derimot til grunn at Sun på tidspunktet da APIene ble skrevet, hadde et ubegrenset antall valgmuligheter med hensyn til hvordan de konkrete funksjonene skulle uttrykkes i kildekode innenfor rammene av Java som programmeringsspråk. (s. 30) Det var for eksempel ingenting i veien for at klassen "java.lang.math.max" kunne kalles "Math.maximum" eller "Arith.larger". Det forelå da ingen sammensmelting mellom ideen bak programmet og det skrevne uttrykket i form av kildekoden, som kunne frata denne opphavsrettsbeskyttelse.

Federal Circuit avviste videre District Courts argument om at "[w]ords and short phrases such as names, titles and slogans ... are not subject to copyright protection", og at dette gjorde at kildekoden som var skrevet med slike korte fraser var unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse. (s. 33-35)

Federal Circuit avviste til sist Googles argument om at den skrevne koden i Javas APIer måtte anses unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse etter den såkalte scenes a faire doctrine, fordi "programmers have become accustomed to and comfortable using the groupings in the Java API packages, those groupings are so commonplace as to be indispensable to the expression of an acceptable programming platform". (s. 36-37) Googles kopiering av den skrevne "declaring code" ble derfor ansett som et opphavsrettsinngrep.

Federal Circuit la til grunn at opphavsretten til datamaskinprogrammers understruktur måtte vurderes på bakgrunn av den såkalte "abstraction-filtration-comparison" test slik denne hadde kommet til uttrykk blant annet i Computer Associates Inc v. Altai (2nd Cir. 1992) og Sega Enters. Ltd. v. Accolade, Inc. (9th Cir. 1992). (s. 23-25) Denne består av tre trinn, der man på det første trinnet – «abstraction» – deler programmets kildekode analytisk inn i enkelte strukturelle elementer på ulike abstraksjonsnivåer. Deretter foretas en «filtration» av alle de elementer som ikke har opphavs rettslig beskyttelse. Dette innebærer en utskilling av idéer og elementer uten verkshøyde. Til sist foretas en «comparison» – en sammenligning mellom det vernede programmet og programmet det påstås at det er gjort inngrep i, for å fastslå om det er tilstrekkelig likhet mellom de vernede elementene og de gjengitte elementene.

District Court hadde lagt til grunn at APIenes understrukturer var original. Strukturene var imidlertid funksjonelle, og måtte derfor utelukkes fra opphavsrettsbeskyttelse som "[a] system or method of operation" etter den amerikanske opphavsrettsloven § 102 (b). (s. 37-38) 

Federal Circuit la til grunn at dette resonnementet ville innebære at funksjonelle elementer var fullstendig unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse, noe som var i strid med "abstraction-filtrarion-comparison" test.  (s 40) Datamaskinprogrammer er per definisjon funksjonelle i den forstand at de er skrevet for å utføre en bestemt funksjon. Etter District Courts argumentasjon ville derfor datamaskinprogrammer være utelukket fra opphavsrettsbeskyttelse. Federal Circuit la derfor til grunn at den amerikanske opphavsrettsloven § 102 ikke utelukket APIene fra opphavsrettsbeskyttelse bare fordi de utførte funksjoner.

Google hadde videre argumenter med at Java hadde utviklet seg til en form for bransjestandard, og at hensynet til interoperabilitet tilsa at Javas APIer måtte kunne kopieres i den grad dette var nødvendig for å oppnå slik interoparabilitet. Dette argumentet ble imidlertid bare ansett relevant for spørsmålet om Googles bruk av Oracles APIer utgjorde fair use. Da Federal Circuit ikke hadde tilstrekkelige opplysninger for å ta stilling til dette, ble spørsmålet imidlertid henvist tilbake til District Court for videre behandling. 

Immaterialrettstrollets betraktninger

Avgjørelsen er problematisk, fordi den underspiller betydningen APIer har som grensesnitt for å sikre interoperabilitet mellom datamaskinprogrammer. Et for sterkt opphavsrettsvern av slike grensesnitt vil ikke bare innebære et vern av et opphavsrettslig beskyttede datamaskinprogrammer, men også begrense mulighetene for å skrive programmer som er kompatible med slike programmer.

Federal Circuit betrakter derimot Javas APIer som et hvilket som helst datamaskinprogram, noe som innebærer at kildekoden, og til en viss grad også de underliggende strukturene denne gir uttrykk for, er opphavsrettslig beskyttet. Kopiering av koden vil da innebære et inngrep i opphavsretten. Google vil riktignok kunne benytte en lignende struktur, forutsatt at de skriver sin egen kode som uttrykker denne strukturen. Forutsetningen for å oppnå interoperabilitet er imidlertid ikke bare at man benytter en lignende struktur, men også at man kopierer den underliggende kildekoden og de konkrete funksjonene som kommer til uttrykk i denne. Spørsmålet om interoperabilitet overlates med Federal Circuits avgjørelse til den mer skjønnsmessige vurderingen om Googles bruk av Javas APIer utgjør "fair use".

På bakgrunn av amerikansk praksis om opphavsretten til datamaskinprogrammer er det riktignok vanskelig å komme unna konklusjonen om at Oracles kode er opphavsrettslig beskyttet. Som enkelte kommentarer påpeker, hadde en mulighet muligens vært å anerkjenne opphavsrett for kildekoden og den underliggende strukturen til Javas APIer, men likevel ikke anse Googles bruk av kildekoden som et inngrep i opphavsretten, fordi denne bruken var nødvendig for å oppnå interoperabilitet.

Google vil trolig anke avgjørelsen inn for Federal Circuit i plenum eller videre inn for Supreme Court. Disse vil forhåpentligvis ta større hensyn til den betydning APIer har for interoperabilitet mellom programmer.