Munch i det fri (eller deromkring)

Det er et nytt år, og åndsverk fra opphavsmenn som døde i 1944 faller fra 1.1.2015 i det fri, jf. åvl. 40. For nordmenn innebærer dette først og fremst at Edvard Munchs bilder nå er uten opphavsrettsbeskyttelse, og fritt kan benyttes uavhengig av eneretten i åvl. § 2.

Helt fritt frem er det likevel ikke. Selv om vernetiden er utløpt må opphavs­mannen fortsatt navngis i samsvar med god skikk, jf. åvl. § 3, jf. § 48 tredje ledd.

Verket kan heller ikke «gjøres tilgjengelig for almenheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavs­mannens litterære, vitenskapelige eller kunstner­iske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart, eller på annen måte antas å kunne skade almene kulturinteresser», jf. åvl. § 48. Bestemmelsen gir uttrykk for det såkalte klassikervernet av åndsverk. Innenfor vernetiden kan opphavs­mannen eller hans arvinger legge ned forbud mot «respektløs» bruk av et åndsverk det er gitt tillatelse til bruk av med grunnlag i den såkalte respektretten i åvl. § 3 andre ledd. Etter opphavs­mannens død og etter utløpet av vernetiden, kan imidlertid Kultur­departementet legge ned forbud mot krenkende bruk etter åvl. § 48 andre ledd. Bruk som har vært påtalt etter bestemmelsen er blant annet bruk i reklameøyemed (se f.eks. bruk av «Skrik» i Gilde-reklame), oversettelser (se f.eks. nynorsk teateroppsetning av «Gengangere», NIR 1965 s. 355) og bearbeidede og forkortede utgaver (se f.eks. musikalen , «Song of Norway» basert på Edvard Griegs  liv og musikk, NIR 1971 s. 200). (Se nærmere, Anne Beth Lange, Klassikervernet i norsk rett, for en gjennomgang av praksis frem til år 2000.) Det er imidlertid diskutabelt hvor praktisk et forbud etter åvl. § 48 er, da et slikt forbud gjerne komme etter at utnyttelsen er avsluttet.

En ytterligere begrensning i tilknytning til utnyttelse av billedkunst som har falt i det fri er at et fotografi av et slikt kunstverk, fortsatt kan være vernet som fotografisk bilde etter åvl. § 43a. Dette innebærer at et reprofotografi er vernet i 15 år etter fotografens død og minst 50 år etter at fotografiet ble tatt, jf. åvl. § 43a andre ledd. Dette er en konsekvens av utformingen av vernet av fotografiske bilder i åvl. § 43a  som et rent produsentvern, der det å trykke på utløserknappen er tilstrekkelig for å oppnå vern.

Dette er annerledes for eksempel i amerikansk rett som oppstiller et (om enn lavt) originalitetskrav for vern av fotografier. Dette innebærer at «exact reproductions of public domain artworks are not protected by copyright», se Bridgeman Art Library, Ltd. v. Corel Corp., 36 F. Supp. 2d 191 (S.D.N.Y. 1999).

Hensynet til fritt å kunne utnytte åndsverk som har falt i det fri, tilsier imidlertid at fotografier som ikke er annet enn rene reproduksjoner av slike verk ikke har en selvstendig beskyttelse ut over vernetiden. Lovgiver derfor bør vurdere å unnta slaviske reproduksjoner  av verk som ikke lenger har opphavsrettsvern fra vern som fotografiske bilder etter åvl. § 43a ved en senere revisjon av åndsverkloven.

En annen sak er at den omstendighet at et motiv som ikke lenger har vern etter åndsverkloven fortsatt kan vernes som varemerke. Oslo kommune har søkt om registrering av «Skrik», «Madonna» og «Vampyr» som varemerker, i klasse 9, 14, 16, 18, 21, 24, 25, 28, 32, 33 og 42. Behandlingen av disse søknadene er imidlertid stilt i bero i påvente av KFIRs avgjørelser i flere lignende saker om registrering av blant annet Gustav Vigelands «Sinnataggen». «Skrik»,  «Madonna» og  «Vampyr» er imidlertid allerede registrert som EU-varemerker i de samme klassene. 

[Oppdatering] I tillegg vil utnyttelse av et åndsverk som ikke lenger har opphavsrettsvern, men som andre har brukt ressurser på å etablere, i enkelte tilfeller kunne anses å være i strid med markedsføringsloven. Et eksempel på en slik utnyttelse, som riktignok ikke knyttet seg til et åndsverk etter vernetiden, er saken om fossillet «Ida». Næringslivets  Konkurranseutvalg fant her at et utenforstående selskaps varemerkeregistrering og bruk av avbilding av fossillet i egen markedsføring, innebar en snylting på Universitetet i Oslos innsats i fobindelse med lanseringen av «Ida» i strid med god forretningsskikk, jf. mfl. § 30.

Andre verk som nå har falt i det fri er verkene til Antoine de Saint-Exupéry, forfatteren av «Den lille prinsen». Dette omfatter også bokens tegninger, som er tegnet av forfatteren. Inger Hagerups norske oversettelse er derimot fortsatt opphavsrettsbeskyttet til 2055.

Glenn Miller er vel mest kjent som orkesterleder, men komponerte også flere musikkverk, som nå har falt i det fri.

Wikipedia har mer omfattende oversikter over musikere, kunstnere og forfattere som døde i 1944.

Innlegget er oppdatert etter første publisering