25 april 2014

Lovlig kopieringsgrunnlag som vilkår for "privat kopiering" i EU

At adgangen til såkalt eksemplarfremstilling til privat bruk er betinget av at fremstillingen skjer på grunnlag av en lovlig gjengivelse av verket er intet nytt under solen her i trollriket, jfr. åndsverkloven § 12 siste ledd. At denne løsningen ikke bare er forsvarlig, men trolig også nødvendig etter den såkalte tretrinnstesten i Bernkonvensjonens artikkel 9(2) og TRIPS artikkel 13 fremstår ikke som kontroversielt for Immaterialrettstrollet som for lengst har funnet seg til rette i den digitale tidsalderen.

Immaterialrettstrollet ble derfor verken sjokkert eller overrasket da EU-domstolen la til grunn i sin avgjørelse av 10. april i år (sak C-435/12) at en tilsvarende regel må innfortolkes i infosoc-direktivets artikkel 5(2), i lys av artikkel 5(5) som jo nettopp bygger på "tretrinnstesten". Dette til tross for at ordlyden i artikkel 5(2) ikke i seg selv gir holdepunkter for en slik begrensning av den private kopieringsadgangen (eller rettere sagt adgangen til å gi adgang til privat kopiering).

I bunn og grunn så tror Immaterialrettstrollet (eller i det minste et av trollets hoder) at det egentlig er ganske fornøyd med EU-domstolens avgjørelse og ønsker EU velkommen etter.


2 kommentarer:

  1. Hei!

    Hva tenker Immaterialrettstrollet om retten til å fremstille midlertidige eksemplarer etter åvl. § 11 a litra a? Forutsetter "lovlig bruk" et lovlig kopieringsgrunnlag?

    Jeg tenker da spesielt på spørsmålet om "streaming" av ulovlig utlagt materiale. Kulturdepartementet skal ha sagt at slik "streaming" er lovlig, blant annet fordi det er vanskelig for en alminnelig nettsurfer å gjøre seg opp en mening om lovligheten av tjenesten.

    For øvrig: Dette er den beste bloggen jeg har lest. Her er det mye hjelp for student i immaterialrett!

    Hilsen Oslo-student

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei,

      Hyggelig at du liker bloggen vår!

      Jeg mener svaret på ditt spørsmål om "lovlig bruk" etter § 11 a ved "browsing" og for så vidt "streaming" forutsetter et lovlig kopieringsgrunnlag, er nei, men at svaret på dette ikke er tindrende klart.

      Departementet forutsetter tilsynelatende at i alle fall "browsing", og presumptivt også "streaming" er lovlig dersom fremføringen hos sluttbruker er lovlig, typisk ved at denne er privat. Det samme legges til grunn av Olav Torvund. (http://blogg.torvund.net/2010/02/16/lovlig-streaming-av-ulovlig-materiale/)

      Som Rognstad påpeker er det imidlertid noe underlig at lovligheten av eksemplarfremstillingen forklares med at nettlesingen også innebærer en lovlig privat fremføring. (Opphavsrett s. 154)

      En mer nærliggende forståelse av forarbeidsuttalelsene er da at "browsing", og muligens også "streaming", i seg selv anses som "lovlig bruk". Dette har også en viss støtte i EU-domstolens avgjørelse i C-360/13 MeltWater.

      EU-domstolen tok ikke direkte stilling til om eksemplarfremstilling på grunn¬lag av et verk som er gjort tilgjengelig uten samtykke fra rettighets¬haver også utgjorde «lovlig bruk» etter artikkel 5 nr. 1 bokstav a, da det ikke var tvilsomt at det forelå slikt samtykke i den konkrete saken. EU-domstolen uttaler imidlertid i sin drøftelse av trestegstesten i artikkel 5 nr. 5 at verk som gjøres tilgjengelig på Internett «stilles til rådighed for internetbrugerne af udgiverne af disse internetsider, og udgiverne er i overensstemmelse med artikel 3, stk. 1 ... forpligtet til at indhente en tilladelse fra de berørte indehavere af ophavsrettighederne, idet tilrådighedsstillelsen udgør en overføring til almenheden i denne artikels forstand». (punkt 57) Det forelå da «ingen begrundelse for at kræve, at internetbrugerne indhenter en anden tilladelse, som gør det muligt at benytte sig af den samme overføring, hvortil der allerede er givet tilladelse af de pågældende indehavere af ophavsrettighederne». (punkt 59)

      Dette kan riktignok forstås slik at det er den som gjør materialet tilgjengelig som har ansvar for å innhente samtykke fra rettighetshaver, og dersom dette er gjort er det ikke nødvendig for sluttbruker å innhente ny tillatelse.

      Når man tar i betraktning at disse uttalelsene var unødvendig for å begrunne resultatet, mener jeg det er mer nærliggende å lese disse dit hen at det er den som gjør materialet tilgjengelig som har ansvar for å innhente samtykke fra rettighetshaver, og at det ikke er nødvendig for sluttbruker å innhente en ny tillatelse, uavhengig av om dette er gjort.

      Vurderingen under trestegstesten kan riktignok slå annerledes ut når det gjelder enkelte former for "streaming", særlig når man tar i betraktning vilkåret om at eksemplarfremstillingen ikke må ha "selvstendig økonomisk betydning".

      Etter min oppfatning er imidlertid de forholdsvis klare uttalelsene i forarbeidene lest i sammengeng med at EU-domstolen tilsynelatende heller i samme retning, tilstrekkelig til å si at heller ikke midlertidig eksemplarfremstilling som følge av streaming forutsetter et lovlig kopieringsgrunnlag etter § 11 a, selv om dette nok ikke er en konklusjon man kan sette to streker under.

      Slett