Huldrapodden er tilgjengelig i Apple podcasts, Spotify og Podbean.
I en nylig avgjørelse (LB-2019-79865)
opprettholdt Borgarting lagmannsrett Oslo tingretts avgjørelse
om å kjenne Apple, Inc. sitt varemerke SHERLOCK (ordmerke med reg.nr. 222707)
ugyldig etter varemerkeloven § 37 på grunn av manglende bruk. Varemerket var
registrert i klasse 9 for software/EDB-programvare. Selv om det forekom en viss
bruk av merket i brukspliktsperioden (2012-2017), i form av nedlastinger og omsetning
av Apple-datamaskiner (med Sherlock-programmet installert) i bruktmarkedet, kvalifiserte
dette etter lagmannsretten syn ikke til «reell bruk», og vilkårene for å slette
merket var dermed oppfylt.
Ikonet benyttet av Apple for
Sherlock-programmet
(vintagemacmuseum.com)
Dataprogrammet Sherlock er et fil- og søkeprogram som var installert på Apples Macintosh-maskiner i perioden 1991-2007. Navnet stammer naturligvis fra Sir Arthur Conan Doyle's berømte mesterdetektiv, Sherlock Holmes. Sherlock-programmet kan søke både i lokale filer og på internett, men er i senere år erstattet av programmene Spotlight og Dashboard på nyere Mac-maskiner. Sherlock-programmet er fremdeles tilgjengelig for nedlasting til eldre Macintosh-maskiner (til og med 2007).
For lagmannsretten hadde Apple fremlagt dokumentasjon på bruk av Sherlock-programmet gjennom vederlagsfri nedlasting av oppdaterte versjoner av operativsystemet som Sherlock kan brukes sammen med, nedlastinger av dette operativsystemet til norske IP-adresser samt omsetning av Apple-maskiner med operativsystem som Sherlock kan brukes på i bruktmarkedet.
Selv om lagmannsretten var enig i at dette utgjorde en viss
faktisk bruk, ble den ikke ansett tilstrekkelig for å «skape eller bevare en
markedsandel» for software, slik dette er oppstilt som et minimumskrav for «reell
bruk» etter vml. § 37 i Ot.prp.nr.
98 (2008-2009) s. 68, med videre henvisninger til bl.a. EU-domstolens
avgjørelse i C-40/01 Ansul (Minimax). Etter lagmannsrettens syn
var bruken av merket i all hovedsak begrenset til visning på skjermen når
programvaren Sherlock brukes. Apple hadde heller ikke dokumentert investeringer
eller annen nedlagt innsats i programvaren eller markedsføringen av den, utover
å gjøre programvaren vederlagsfritt tilgjengelig gjennom mulighet for
nedlasting av et operativsystem. Det er var heller ikke påvist noen planer
eller markedsføringsaktiviteter med sikte på å relansere varemerket Sherlock
for programvare. Apples anførsel om at programvaren var viktig for å
opprettholde kontakt med «nerdete» ambassadører ble av lagmannsretten
ansett som et initiativ for å bygge goodwill rundt varemerket Apple, og ikke
programvaren Sherlock.
Lagmannsretten fant heller ingen rimelige unnlatelsesgrunner for Apples manglende bruk, og kom derfor etter en helhetsvurdering til at vilkårene for å slette merket etter varemerkeloven § 37 var oppfylt.
Videre slår lagmannsretten også fast at det ved denne
helhetsvurdering er det generelle behovet for å gi rom for nye
varemerkeregistreringer som står sentralt. I denne forbindelse avviste
lagmannsretten Apples anførsel om at direktør hos innsiger i saken, Michael
Gleissner, driver kampanje mot Apple og deres varemerker, ettersom brukspliktregelen
ikke gir anvisning på en slik konkret interesseavveining.
Dommen er rettskraftig.
 |
| WhatsApps logo Det søkte merket mangler den grønne rammen |
Det var søkt om vern for blant annet innen ulike typer programvare i klasse 9, telekommunikasjonstjenester i klasse 38, datatjenester i klasse 42, og sikkerhetstjenester i tilknytning til telekommunikasjon i klasse 45. Merket ble også søkt registrert for annonse- og reklamerelaterte tjenester i klasse 35 og finansielle tjenester i klasse 36.
For at merket skal kunne registreres må det være egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres – det må ha varemerkerettslig særpreg. I vurderingen av om merket hadde tilstrekkelig iboende særpreg, viste Kfir til at bruk av enkle gjengivelser av et telefonrør – mot en kontrasterende bakgrunn – lenge har vært vanlig å bruke som et informasjonsikon som signaliserer hvor man kan finne en telefon. Sett hen til de aktuelle varene og tjenestene, synes dette elementet i Kfirs vurdering å være noe på siden.
Kfir traff imidlertid bedre når de i den videre vurderingen viste til at lignende ikoner også er blitt vanlige å bruke for å signalisere hvor man kan finne relevant kontaktinformasjon til en bedrift eller en organisasjon på dennes nettside, i form av telefonnummer, chat, e-post mv. Bruk av enkle gjengivelser av en snakkeboble er også vanlig brukt i tilknytning til telekommunikasjonsrelaterte varer og tjenester.
Som eksempel fra min egen telefon kan jeg vise til at ikonet jeg må trykke på for å få opp telefonlisten er temmelig lik det søkte figurmerket:
 |
Klagenemnda konkluderte derfor med at gjennomsnittsforbrukeren ikke ville oppfatte merket som en angivelse av kommersiell opprinnelse og at merket isolert sett ikke var tilstrekkelig særpreget. Klagenemnda gikk så over til å vurdere om det hadde blitt brukt på en slik måte at omsetningskretsen allikevel ville oppfatte merket som en angivelse av kommersiell opprinnelse, jf. varemerkeloven § 14 tredje ledd andre punktum.
Når nemnda finner det hensiktsmessig å bemerke at dokumentasjonen «som et utgangspunkt bør vise det søkte merket», samt at merket når det først vises ikke samsvarer med merket slik det er søkt, kan det nok antas at ikke all innsendt dokumentasjon var like relevant eller egnet til å vise at merket hadde slitt seg til særpreg gjennom bruk. I den delen av dokumentasjonen der merket fremgikk viser nemnda til at merket alltid vises i kombinasjon med tekstelementet WhatsApp.
Det ble imidlertid dokumentert at WhatsApp er et globalt selskap med en mye brukt kommunikasjonsapp med om lag 500 millioner brukere globalt og den nest mest brukte «snakkeappen» i Norge per februar 2014. Kfir fant følgelig at appen var mye brukt i Norge, men når dokumentasjonen for øvrig var lite egnet til å vise at den norske gjennomsnittsforbrukeren har møtt merket uten tilknytning til tekstelementet WhatsApp, hjalp det ikke.
Etter nemndas syn var ikke det søkte merket brukt på en slik måte at omsetningskretsen oppfatter det søkte merket som et varemerke for de søkte varer og tjenester, og merket kunne ikke registreres.
Når nemnda kom til at den norske omsetningskretsen ikke oppfatter merket som et varemerke, hjalp det ikke at merket var registrert i andre jurisdiksjoner.
Det bemerkes at kravet til særpreg generelt sett er svært lavt og at den norske omsetningskretsen kan ha møtt merket uten at tekstelementet fulgte med i større grad enn det som ble dokumentert, slik som her:
 |
| Hentet fra telefonen til IP-troll Julius |
Næringslivets Konkurranseutvalg (NKU) har i møte den 1. juli 2020 behandlet klage mot DNBs “huninvesterer”-kampanje, og konkluderte i uttalelse publisert i august med at DNB med sin kampanje opptrådte i strid med god forretningsskikk. Uttalelsen finner du her.
DNB var klaget inn av SHE Community AS (SHE Community), en
gründervirksomhet innen konsulent- og formidlingstjenester, som arbeider for å
fremme likestilling i næringslivet gjennom å arrangere konferanser,
nettverksmøter, turer og kurs – både i eget regi og i samarbeid med andre
selskaper. Siden 2017 har virksomheten til SHE Community særlig vært rettet mot
kvinner som investorer og gründere, markedsført under kjennetegnet SHE Invest og
SHE Invests.
DNB og SHE Community hadde historisk hatt et visst samarbeid
om konferanser og andre aktiviteter, og partene hadde også hatt en dialog om en
større samarbeidsavtale knyttet til tiltak rettet mot kvinnelige gründere og
investorer. Dette samarbeidet valgte imidlertid DNB å ikke gå videre med. I
stedet lanserte DNB i 2019 sitt eget konsept, #huninvesterer, som hadde til
hensikt å få kvinner til å investere i større grad, i første rekke gjennom
fond. SHE Community reagerte på navnevalget og klaget DNB inn for NKU med
påstand om rettsstridig etterligning etter markedsføringsloven § 30 og
opptreden i strid med god forretningsskikk.
NKU fant at betegnelsen SHE Invests var fullt ut beskrivende
for virksomhet rettet mot å fremme kvinners investeringer, og SHE Community
kunne ikke dokumentere noen omfattende markedsføringsinnsats eller annet som
underbygget at kjennetegnet ble oppfattet som SHE Communitys særlige kjennetegn.
Markedsføringsloven § 30 var derfor ikke aktuell.
Saken mellom DNB og SHE Community føyer seg inn i rekken av saker de siste årene som addresserer problemene som kan oppstå i møtet mellom startups og etablert næringsliv, og det var fra SHE Community anført at DNB hadde handlet i strid med en “etablert bransjepraksis hva gjelder opptreden i samhandling mellom gründermiljøer og etablerte næringsledere”.
De siste årene har vi sett flere slike tvister, herunder Hipdriver/Telenor-saken (omtalt i årssammendraget for 2017 her) og Neodrill-saken (omtalt her og ble i etterkant forlikt). Sakene kan gi grunn til å stille spørsmål ved om det eksisterer en skjerpet aksomhetsnorm for store, etablerte selskaper i møtet med et mindre ressurssterkt gründerselskap, slik SHE Community hevdet for NKU.
 |
| Foto: Pixy.org (CC0) |
Dette trollet mener det er grunn til å stille seg kritisk til en egen atferdsnorm for store aktører i forhandlinger med mindre aktører. Uryddige “retretter” fra forhandlingsbordet bør kunne sanksjoneres under markedsføringsloven § 25 uavhengig av partenes respektive forhandlingsstyrke, og størrelsen og forhandlingsstyrken til en part kan ikke medføre at i utgangspunktet aksepterte handlinger sanksjoneres. Men en parts ressurser vil etter forholdene kunne være en relevant omstendighet i vurderingen, og det er vel nettopp en slik omstendighet NKU peker på når de vektlegger at DNBs størrelse og økonomiske ressurser vil kunne medføre at deres bruk av kjennetegnet #huninvesterer fortrenger bruken til det mindre ressurssterke, SHE Community. Uansett understreker avgjørelsen fra NKU behovet for å spille med “åpne kort” i forhandlinger. Arbeider man parallelt med et eget konsept, eller konkluderer underveis med at man heller ønsker å satse på eget konsept, så bør man informere motparten om dette.
Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) avsa 2. juli 2020 avgjørelse i en sak som særlig gjaldt spørsmålet om registrerbarheten av stedsnavn som varemerker, og betydningen av den figurative utformingen av merket. I avgjørelsen ble det kombinerte merket ANDALUCÍA, nektet virkning i Norge for en rekke varer og tjenester i klassene 9, 16, 35 og 41. Merket ble søkt av er den lokale turistmyndigheten i Andalucía-regionen i Spania.
Patentstyret hadde opprinnelig nektet merket virkning for samtlige søkte varer og tjenester, da merket ble ansett for å være beskrivende for disse, jf. varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a. Merket ble dermed også ansett for å mangle det nødvendige særpreg, jf. § 14 første ledd, jf. § 70 tredje ledd.
Ved vurderingen etter varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a, tok KFIR utgangspunkt i retningslinjene som ble trukket opp av EU-domstolen i de forente sakene C-108/97 og C-109/97, (Windsurfing Chiemsee), som også ble lagt til grunn av Høyesterett i sak HR-2016-2239-A (ROUTE 66). Etter disse retningslinjene må det først vurderes om merket er kjent for omsetningskretsen som en geografisk stedsangivelse. Hvis svaret på dette spørsmålet er bekreftende, må det vurderes om gjennomsnittsforbrukeren vil, eller i fremtiden kan, forbinde egenskaper ved stedet med egenskaper ved de aktuelle varene eller tjenestene, se avsnitt 18 i KFIRs avgjørelse .
KFIR kom, i likhet med Patentstyret, frem til at Adalucía-regionen er kjent for omsetningskretsen, som både omfattet private sluttbrukere og profesjonelle næringsdrivende som en geografisk stedsangivelse. Ved denne vurderingen ble det særlig vist til at det hvert år reiser ca. 1 million nordmenn til Spania og at regionen Andalucía omfatter populære turistmål som både er kjent som destinasjoner for sol- og strandferier, men i økende grad også som kulturelt reisemål.
Spørsmålet som deretter måtte besvares var om omsetningskretsen, basert på denne kunnskapen, ville forbinde stedsangivelsen Andalucía med egenskaper ved varene og tjenestene som var omfattet av søknaden. Som fremholdt av EU-retten i avsnitt 25 i T-19/04 (Paperlab), må det være en tilstrekkelig direkte og spesifikk forbindelse mellom varemerket og de aktuelle varene eller tjenestene (se avsnitt 16). En slik forbindelse vil blant annet kunne konstateres dersom gjennomsnittsforbrukeren vil forbinde stedsangivelsen som en angivelse av den geografiske opprinnelsen til de aktuelle varene eller tjenestene, eksempelvis som stedet hvor en vare er, eller kunne ha vært, fremstilt, se C-108/97 og C-109/97 (Windsurfing Chiemsee) avsnitt 36. Forbindelsen mellom den geografiske stedsangivelsen og de aktuelle varene eller tjenestene kan imidlertid også bygge på andre tilknytningsmomenter.
Med henvisning til sin gjennomgang av nyere rettspraksis i VM 19/00091 (Snøhetta) avsnitt 17-19, som blant annet omfatter EU-rettens avgjørelse i T-197/13 (MONACO), la KFIR til grunn at registrerbarheten til geografiske stedsangivelser også vil bero «på hvor sterk stedsnavnets assosiasjonsevne er og i hvilken grad det foreligger en «goodwill» i stedsangivelsen eller ikke. Dermed vil forbindelser mellom stedsnavnet og de aktuelle varene og tjenestene som kan påvirke forbrukerens preferanser, eksempelvis ved å fremkalle positive følelser, rammes av bestemmelsen i varemerkeloven § 14 andre ledd».
I denne vurderingen kom imidlertid KFIR til et annet resultat enn Patentstyret. Mens Patentstyret anså det søkte merket for å være beskrivende for samtlige varer og tjenester som var omfattet av søknaden, foretok KFIR en mer konkret vurdering av de aktuelle varene og tjenestene opp mot omsetningskretsens kunnskap om Andalucía (se avsnitt 21–25). I lys av at KFIR hadde konkretisert omsetningskretsens kunnskap om Andalucía til kunnskap om regionenen som reisemål for sol- og strandferier, samt som kulturdestinasjon, ble merket ikke ansett for å være beskrivende for varer og tjenester som ikke hadde noen naturlig tilknytning til disse særtrekkene ved Andalucía. Et samlet KFIR kom derfor frem til at ANDALUCÍA blant annet kunne gis virkning for ulike tekniske og vitenskapelige instrumenter, diverse elektrovarer, kontorrekvisita, tele- og kringkastingstjenester og lotterivirksomhet.
For de øvrige varene og tjenestene, særlig typiske suvenirvarer og tjenester som kan gjelde markedsføring av Andalucía som destinasjon, samt en rekke kulturrelaterte tjenester, delte KFIR seg i et flertall og et mindretall. Et samlet KFIR la til grunn at ordet ANDALUCÍA ville være beskrivende for disse gjenværende varene og tjenestene. Uenigheten mellom flertallet og mindretallet gjaldt spørsmålet om den figurative utformingen av merket. Det som ble vurdert var om den figurative utformingen avledet oppmerksomheten fra den språklige betydningen av ordelementet, på en slik måte at merket som helhet formidler et varig inntrykk som gjør det mulig for gjennomsnittsforbrukeren å skille Innehaverens varer og tjenester fra andres, jf. EU-rettens avgjørelser i T-37/16 (CAFFÈ NERO) avsnitt 42, og T-464/08 (Superleggera) avsnitt 31-34.
Flertallets syn
Flertallet kom frem til at den figurative utformingen av merket ikke hadde disse egenskapene, og uttalte med henvisning til avsnitt 27-29 i EU-rettens avgjørelse i T-476/08 (BEST BUY), at det var mer nærliggende «at bruken av farger og skrifttype i større grad vil fremheve det stedsangivende meningsinnholdet i merketeksten, snarere enn å avlede oppmerksomhet vekk», se avsnitt 31.
Synspunktet blir ikke utdypet nærmere, og det fremstår dermed som uklart hvordan flertallet konkret mente at den figurative utformingen av merketeksten har en slik fremhevende egenskap. Dette trollholdet antar, basert på EU-rettens drøftelsen i avsnitt 27-29 i T-476/08 (BEST BUY), at det er en blikkfangeffekt som KFIR kan ha siktet til i sin uttalelse. Med forbehold om at dette kan være fullstendig skivebom, så kan det være nærliggende å forstå flertallet dit hen at den den figurative utformingen av ANDALUCÍA, på samme måte som BEST BUY, var egnet til å henlede gjennomsnittsbrukerens oppmerksomhet mot merket, og ordelementenes iboende språklige og konseptuelle meningsinnhold, snarere enn å avlede oppmerksomheten fra dette.
Som et støtteargument for sitt syn, viste også flertallet til EUIPOs «Common Communication on the Common Practice of Distinctiveness – Figurative Marks containing descriptive/non-distinctive words» (CP 3), s. 2-5 og 18-22, hvor det fremgår det at bruk av ulike fonttyper eller bruk av farger i merketeksten normalt heller ikke vil tilføre det nødvendige særpreget til et beskrivende tekstelement. Det ble videre vist til følgende eksempel på et ikke-særpreget merke på side 6 i CP 3, som flertallet ikke fant å skille seg nevneverdig fra det søkte merket.
Innehaveren ble heller ikke hørt med at det søkte merket hadde innarbeidet særpreg gjennom bruk, jf. varemerkeloven § 14 tredje ledd andre punktum, en anførsel som flertallet avfeier relativt kort ved å bemerke i avsnitt 34 at bruken «av merket som klager har vist, er ikke tilstrekkelig til å endre utfallet av» flertallets vurdering. Dette trollhodet har ikke hatt tilgang til innarbeidelsesdokumentasjonen som ble fremlagt for KFIR av søkeren, og har derfor ikke grunnlag for å ha noen formening om flertallets konkrete vurdering. På generelt grunnlag må det imidlertid kunne sies at terskelen for innarbeidelse av særpreg for kjente stedsnavn må være høy, selv om terskelen i utgangspunktet vil ligge noe lavere enn terskelen for innarbeidelse av varemerkerettslig vern etter § 3 tredje ledd. I Lassen og Stenvik, Kjennetegnsrett 3. utg. fremholdes det blant annet på side 89, med henvisning til avsnitt 47 i EU-rettens avgjørelse i C-108/97 og C-109/97, (Windsurfing Chiemsee) at:
«For de mer kjente stedsnavn må det først være når ordet har oppnådd en annen betydning enn som stedsnavn (sml. Høyesteretts uttalelser om GULE SIDER […]), at det bør bli tale om å godta det til registrering.»
Flertallet fant heller ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at det søkte merket er registrert i EUIPO, og uttalte om dette at:
«Klager har vist til at merket er registrert i EU. Selv om registreringer av det aktuelle merket i andre jurisdiksjoner kan være relevante, kan ikke flertallet se at dette kan få avgjørende betydning i denne saken. Registrerbarhetsvurderingen i Norge må ta utgangspunkt i hvordan den norske gjennomsnittsforbrukeren oppfatter merket, og for denne fremstår merket som beskrivende og uten særpreg, jf. vurderingen ovenfor», se avsnitt 35.
Mindretallets syn
Til forskjell fra flertallet så var imidlertid mindretallet av den oppfatning at den figurative utformingen tilførte merket tilstrekkelig særpreg til å kunne gis virkning, uhindret av varemerkeloven § 14. Dette synspunktet er nærmere begrunnet i avsnitt 37 hvor det heter at:
«Etter mindretallets syn har den konkrete skrifttypen et mer artistisk uttrykk i form av tydelige penselstrøk, og fremstår dermed ikke som en alminnelig standardisert fonttype, men er mer iøynefallende. Sammensetningen av farger fremstår heller ikke tilfeldig, men kan oppfattes som å følge regnbuens fargesammensetning. Mindretallet er av den oppfatning at gjennomsnittsforbrukeren uten videre vil identifisere dette som regnbuens rekkefølge av farger, hvilket gjør det egnet til å feste seg i bevisstheten i møte med merket, og som dermed vil kunne skille klagers merke fra andres. Etter mindretallets vurdering vil kombinasjonen av den grafiske utformingen av merketeksten og fargesammensetningen etterlate et inntrykk som er lett å huske hos gjennomsnittsforbrukeren av merket som noe mer enn bare et beskrivende merke, men som en angivelse av en kommersiell opprinnelse.»
Dette trollhodets bemerkninger
Selv om dette trollhodet i og for seg er enig i mindretallet i at den valgte skrifttypen ikke er en standardfont, og at den har et visst artistisk preg, så fremstår ikke den konkrete utnyttelsen av det artistiske spillerommet som slående. Dette trollhodet er også noe usikkert på hvor stor betydning det skal ha for vurderingen etter varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a at fargevalget ikke fremstår som tilfeldig, all den tid det er omsetningskretsens oppfatning av merket, og ikke prosessen knyttet til merkeinnehaverens utforming av merket, som er det relevante vurderingstemaet etter bestemmelsen. I prinsippet så er også dette trollhodet åpen for en tanke om at fargekombinasjoner kan være egnet til å kommunisere et selvstendig meningsinnhold som kan bidra til særpreg og at regnbuens farger i den aktuelle saken muligens er noe mindre beskrivende enn for eksempel kombinasjonen av rød og gult (det spanske flagget). Bruk av regnbuens farger i markedsføring er imidlertid relativt utbredt, og vanlige konnotasjoner til regnbuen som fred, mangfold, toleranse og kjærlighet er også konnotasjoner som det vil være naturlig å spille på i markedsføringen av reisedestinasjoner, slik som i dette hjemlige eksempelet visit Oslo.
Søksmålsfristen etter varemerkeloven § 52 er ikke utløpt, slik at endelig punktum fortsatt ikke er satt i saken, og immaterialrettstrollet venter i spenning på fortsettelsen. For det tilfelle at søkeren skulle velge å ikke bringe saken inn for domstolene, slik at flertallets ord blir det siste i saken, så vil søkeren eventuelt kunne vurdere om ikke en fellesmerkeregistrering, jf. varemerkeloven § 14 fjerde ledd, jf. § 1 andre ledd vil kunne være en aktuell mulighet.
Som en tilleggsopplysning som neppe er kjent for den norske omsetningskretsen, og som derfor trolig ikke er relevant for den rettslige vurderingen etter varemerkeloven § 14, kan det nevnes at immaterialrettstrollet har en fjern huleboende slektning i Andalucía, nærmere bestemt Indalo fra «Los Letreros» hulen i Almeria. En skikkelig artigkar som var kjent for å vandre rundt med regnbuen over hodet. Ryktene skal ha det til at han er blitt litt av en lokalkjendis siden forrige huletreff, og at han blant stadig avbildes i t-skjorter, kopper, postkort, nøkkelringer og andre suvenirer som selges i regionen. Kanskje tiden snart er inne til å avlegge ham et besøk?
Torger Kielland var del av flertallet i avgjørelsen, og har ikke bidratt til utformingen av innlegget.
Immaterialrettstrollet tar spranget fra tekst til lyd – fra blogg til podcast. I Huldrapodden vil vi ta for oss dagsaktuelle saker fra immaterialrettens verden.
 |
Apples norske varemerkeregistrering 217659
("eplelogoen") bl.a. for mobiletelefoner (klasse 9)
|
 |
Mobilskjermkomponent nede til venstre (bildet
ikke tatt i anledning saken).
Wikimedia (CC BY-SA 4.0)
|
 |
| Knust skjerm - finnes noe mer irriterende? © Andrew Mager (CC BY-SA 2.0) |
 |
| Bundesgerichtshof Foto: Steffen Prößdorf - CC BY-SA |
 |
| Moses Pelham Foto: Stefan Brending - CC BY-SA |
_StP_3096_LR10_by_Stepro.jpg){kind=link}
