10 desember 2019

Eidsivating lagmannsrett: Inngrep i opphavsrett til brukskunst ga ikke grunnlag for økonomisk kompensasjon (LE-2018-118167)

Eidsivating lagmannsrett avsa nylig en avgjørelse om brudd på åndsverkloven for brukskunst etter den tidligere åndsverkloven fra 1961. Tvisten sto mellom Jeanette Karsten Arkdeko AB og Scoop AS og spørsmålet var hvorvidt Scoop hadde krenket Jeanette Karsten Arkdekos opphavsrett til en serie vaser og boller. Lagmannsretten kom til at det forelå en krenkelse av opphavsretten, og avgjørelsen inneholder for øvrig interessante uttalelser knyttet til erstatning for opphavsrettsinngrep.

Som mange IP-troll nok vet er vilkårene for opphavsrettslig vern og krenkelsesspørsmålet regulert på samme måte i forrige og gjeldende åndsverklov. Den nye loven har imidlertid andre bestemmelser om økonomisk kompensasjon, jf. nedenfor.

Jeanette Karsten, kunstner og eier av selskapet Jeanette Karsten Arkdeko AB, anførte at Scoop AS hadde krenket hennes opphavsrett til en serie vaser og boller, betegnet InsideOut-serien. Vasene besto av to glassylindere, der en mindre sylinder i farget glass var plassert inne i en større sylinder i klart glass, med et rom mellom sylindrene. Inngrepsgjenstanden(e) besto i vaser og boller utformet på en lignende måte. Lagmannsretten kom til at InsideOut tilfredsstilte kravene til åndsverk, og at Scoop AS’ produkter utgjorde inngrep i opphavsretten. Lagmannsretten kom imidlertid til at erstatning ikke skulle tilkjennes, som følge av manglende sannsynligjøring av økonomisk tap. Dommen er rettskraftig.
Jeanette Karstens vaser. Bildet er hentet fra lovdata.

Jeanette Karstens vaser.
Bildet er hentet fra lovdata.

I vurderingen av om InsideOut er et åndsverk, tar lagmannsretten utgangspunkt i åndsverkloven § 1 og den nærmere fastlegging av innholdet i verkshøydekravet som redegjort for i HR-2017-2165 (Il Tempo Gigante) og Rt. 2012 s. 1062 (Tripp Trapp). Basert på dette, formuleres vurderingstemaet om InsideOut er «resultat av en individuelt preget skapende innsats», og om det ved innsatsen er frembragt noe «originalt» som er «av kunstnerisk verdi». Sammenstillingen av kjente elementer til en helhet, kan tilfredsstille kravet til originalitet. Retten gjengir også noen særlige betraktninger om verkshøydekravet for brukskunst fra Tripp Trapp-dommen avsnitt 66 og 67, hvor førstvoterende la til grunn at uavhengig av om det kan oppstilles et strengere krav til verkshøyde for brukskunst, vil de funksjonelle elementene gi et mer begrenset spillerom for «en selvstendig kunstnerisk utforming».

I denne forbindelse finner dette IP-trollet grunn til å nevne at uklarheten om hvorvidt det gjelder et særskilt verkshøydekrav for brukskunst, nå er ryddet av veien med EU-domstolens avgjørelse i Cofemel, sak C-683/17. Verkshøydekravet er det samme uavhengig av verkets art.

Basert på den innledende redegjørelsen er spørsmålet for lagmannsretten om det for InsideOut foreligger en selvstendig kunstnerisk utforming, til tross for at kunsten har funksjon som en vase og i utgangspunktet «synes dominert av de funksjonelle elementer». Retten konkluderer relativt raskt med at det foreligger en selvstendig kunstnerisk utforming, til tross for at vasen klart må anses som en bruksgjenstand. Vasen er satt sammen av kjente elementer, men er kombinert på en slik måte at «verket som helhet fremstår som originalt». Det originale ved verket anses for å være «rommet som skapes mellom den indre og den ytre sylinderen». Dette gir et «helt annet visuelt uttrykk» enn en vase bestående av en enkel sylinder. Lagmannsretten legger også vekt på at det «skapes nye bruksområder» ved at man kan fylle rommet mellom sylindrene med ulike gjenstander (for eksempel nøtter), og at eieren av vasen slik får mulighet til individuell bruk og til å gi vasen et individuelt uttrykk. Kombinasjonen av klart og farget glass bidrar også til det kunstneriske ved den. Vasen fremstår dermed «som en skulptur i seg selv», og ikke bare som en gjenstand begrenset til et bruksområde.

Lagmannsretten legger tilsynelatende ikke en særlig høy terskel for verkshøyde til grunn, til tross for de dominerende funksjonelle elementer og vasens klare karakter av bruksgjenstand. Det er også noe uklart hvorvidt retten mener at vasens funksjonelle elementer (ved at man kan fylle rommet mellom sylindrene) bidrar til dens originalitet og verkshøyde. Dette synes i så fall å være i dårlig samsvar med det prinsipielle utgangspunktet for verkshøydevurderingen, hvoretter man skal se bort fra de funksjonelle elementer, jf. Il Tempo Gigante-dommen. Det kan dessuten stilles spørsmål om lagmannsretten har lagt for stor vekt på ideen om to sylindre. Denne ideen kan ikke beskyttes av opphavsrett, jf. Il Tempo Gigante-dommen og Ambassadør-dommen (Rt. 2013 s. 822).

Lagmannsretten ser deretter hen til om det foreligger tilsvarende bruksgjenstander, hvilket ankemotparten har fremholdt som argumentasjon for manglende originalitet. Det påpekes at sannsynligheten for at en annen opphavsmann vil frembringe et identisk verk vil kunne gi veiledning for om kravet til verkshøyde er oppfylt. Ankemotparten har fremlagt en rekke bilder fra internett som gjennomgås av retten. To av disse er eksempler på at en sylinder er plassert inni en annen sylinder, men ingen av disse er tilstrekkelig til å frata verket sin originalitet. Det første eksempelet er ifølge retten «skapt ut fra et annet behov og har et annet funksjonsområde», mens det andre eksempelet har et mindre rom mellom de to sylindrene, slik at rommet ikke får «fullt ut den samme funksjonaliteten som for InsideOut». Det avgjørende for å ikke legge vekt på dette bildet er likevel at det er uklart om bildet er tatt før eller etter InsideOut er skapt. På denne bakgrunn konkluderer retten ved at det ikke finnes eksempler på at en lignende vase er produsert av andre. Også i denne vurderingen synes retten å legge stor vekt på likhet i funksjonalitet mellom åndsverket og det som allerede er kjent. Dette er i så fall ikke helt i tråd med opphavsrettens prinsipper – opphavsretten beskytter som kjent ikke funksjonalitet og funksjonelle elementer. Lagmannsrettens vurdering gir derimot nærmest assosiasjoner til den patentrettslige nyhetsvurderingen.

Lagmannsretten tar etter dette stilling til om ankemotpartens produkter, en vase og telysholder ved navnet Alice, utgjør en krenkelse av åndsverket, jf. åndsverkloven § 2. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at tilvirkeren av Alice-produktene hadde tatt utgangspunkt i et eksemplar av InsideOut. Om likheten mellom produktene uttales det at «uttrykket til vasen i hovedsak var det samme», og at «det særegne og originale ved InsideOut, rommet mellom sylindrene, var det samme». 

Alice-telysholder.
Bildet er hentet fra lovdata.
Alice-vase.
Bildet er hentet fra lovdata.

Lagmannsretten tar videre stilling til om Alice vase og telysholder er et selvstendig åndsverk, jf. åndsverkloven § 4, men kommer raskt til at dette ikke er tilfellet. Det foreligger ifølge retten kun en ren gjengivelse av originalverket.

Krenkelsesvurderingen er svært kort, og resultatet synes å ha fremstått som relativt klart for lagmannsretten. Det sies imidlertid ingenting om rekkevidden av vernet til InsideOut, eller i hvilken grad lagmannsretten ser bort fra de funksjonelle elementene ved vurderingen av inngrep. Det foretas i det hele tatt ingen grensedragning mellom de funksjonelle elementene og elementene som nyter vern. Lagmannsrettens utgangspunkter og vurderingstemaer for krenkelsesvurderingen fremstår derfor som noe uklare.

Etter å ha konstatert at det foreligger en krenkelse av opphavsretten til InsideOut, tar lagmannsretten stilling til erstatningskravet. Etter åndsverkloven § 55, jf. § 54, kan skade som voldes ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av åndsverkloven kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler. Lagmannsretten legger til grunn at kopieringen her må anses som uaktsom. Når det gjelder det økonomiske tapet, har ankende part gjort gjeldende et inntektstap på ca. 650 000 kroner og tap av goodwill for en verdi opp mot 150 000 kroner. Lagmannsretten finner imidlertid at det «ikke er sannsynliggjort noe økonomisk tap», og at det dermed ikke er grunnlag for erstatning. Det fremsto som uklart om InsideOut i det hele tatt ville blitt satt i produksjon og solgt i tiden etter at Alice-produktene ble produsert, dersom opphavsrettskrenkelsen tenkes bort. Det var heller ikke sannsynliggjort at det var lidt noe tap som følge av markedsforstyrrelser/tap av goodwill. Til tross for at «markedsføring og salg av en designmessig svakere etterlikning kan svekke interessen for originalen og generelt ha en negativ innvirkning på renommeet til InsideOut» er det ifølge lagmannsretten tvilsomt «i hvilken grad InsideOut har vært, er, eller ville ha blitt en innarbeidet merkevare av betydning».

Dersom saken hadde vært avgjort etter den nye åndsverkloven, ville ankende part kunne ha krevd vederlag for den ulovlige bruk uavhengig av om det var lidt noe økonomisk tap.  Åndsverkloven av 2018 oppstiller i § 81(1)a) grunnlag for et «rimelig vederlag for bruken» som alternativ til erstatning for økonomisk tap. Tidligere var adgangen til å kreve erstatning uavhengig av økonomisk tap mer uklar, men det var argumentert for at det gjaldt en slik ulovfestet vederlagsregel (Rognstad, Opphavsrett, 2. utgave, s. 515).

Ankende part hadde her – i tillegg til erstatningsansvar for opphavsrettskrenkelse – gjort ansvar gjeldende i medhold av markedsføringsloven § 30 om forbud mot etterlikninger. Dette tok lagmannsretten ikke stilling til, antagelig fordi den kom til at det forelå krenkelse av opphavsretten. Dersom man hadde konstatert krenkelse av etterligningsvernet etter markedsføringsloven, ville det imidlertid vært grunnlag for vederlag etter markedsføringsloven § 48 b, uavhengig av påvisning av økonomisk tap. Markedsføringsloven § 48 b oppstiller tre alternativer for vederlag og erstatning som overtrederen må betale ved overtredelse av mfl. § 30. Etter bokstav a) kan den forurettede kreve vederlag svarende til en rimelig lisensavgift for utnyttelsen og etter bokstav c) kan man kreve vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen.

Etter dette er det kanskje grunn til å sette spørsmålstegn ved at vederlagsspørsmålet ikke ble tatt opp i saken. I lys av konklusjonen på krenkelsesvurderingen, er det et tankekors at inngrepet ikke får noen direkte økonomiske konsekvenser for inngriperen (utover dekning av egne saksomkostninger), og får negative økonomiske konsekvenser for opphaveren, som ikke får noen økonomisk kompensasjon og dessuten må dekke egne saksomkostninger.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar