04 februar 2019

Snart punktum i debatten om private sponsoravtaler?

Alle vintersportentusiaster går en spennende tid i møte med blant annet alpin-VM i Åre (5. - 17. februar), ski-VM i Seefeld (19. februar - 3. mars) og skiskytings-VM i Östersund (7. - 17. mars). Skistjernenes (og andre idrettsutøveres) rett til å kunne profilere private sponsorer har vært et omdiskutert tema de siste årene, også i immaterialrettslig sammenheng. Vi har vært så heldige å få Kaja Skille Hestnes (advokatfullmektig i SANDS) til å redegjøre for EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i Kristoffersen-saken, som kom like før jul. Kaja har tidligere blant annet skrevet masteroppgave om emnet med tittelen "Idrettsutøveres markedsrettigheter - Retten til å bruke sitt navn i kommersiell sammenheng, herunder som varemerke". Over til Kaja (som forøvrig har lovet å komme tilbake med en omtale av den kommende tingrettsavgjørelsen når den tid kommer).

                Sakens kjerne: Red Bull-hjelmen
                             (VG/NTB Scanpix)

Debatten om private sponsoravtaler er stadig et hett tema i idretts-Norge. Henrik Kristoffersen og Norges Skiforbund («NSF») kom ikke til enighet, og om under to måneder møtes partene i Oslo tingrett for å avgjøre hvorvidt Norges Skiforbund kan nekte Henrik Kristoffersen å inngå sponsoravtale med Red Bull om plassering av Red Bulls logo på hjelm og hodeplagg. 


EFTA-domstolen avsa den 16. november 2018 rådgivende uttalelse i saken. Den rådgivende uttalelsen er svar på spørsmålene forelagt av Oslo tingrett. Avgjørelsen i Oslo tingrett kan ha stor betydning for hvordan idrettens regelverk blir praktisert i tiden fremover, herunder fremtidig finansiering av norsk idrett. 
NSF begrunner sin nektelse i at de allerede har solgt plassen til landslagets sponsor Telenor. Saken har de siste årene blitt viet stor medieoppmerksomhet. Det er blant annet skrevet at rettsaken kan få så store konsekvenser at flere av regjeringens medlemmer har engasjert seg. Videre er det omtalt at EU-kommisjonen som et innspill til EFTA-domstolen forkaster Kristoffersens “Svindal-argument”. Sistnevnte har sitt utspring i et spørsmål i saken, om hvorvidt Aksel Lund Svindal og Kristoffersen forskjellsbehandles fordi Svindal allerede har fått tillatelse til en slik avtale med Red Bull. Oslo tingrett tok stilling til spørsmålet om mulig forskjellsbehandling i sakens første møte med rettssystemet: en midlertidig forføyning som ble avvist
Henrik Kristoffersen har signert en standard utøveravtale med NSF for å kunne delta på alpinlandslaget. Dette innebærer at han er underlagt Norges idrettsforbunds regelverk. Dette gjestetrollet har tidligere skrevet om idrettsutøverens rett til å bruke sitt navn i kommersiell sammenheng. I korte trekk innebærer regelverket at individuelle sponsoravtaler forutsetter godkjenning fra NSF. Det gjøres unntak fra kravet til forhåndsgodkjenning dersom utøveren inngår individuelle sponsoravtaler med utstyrsleverandører som allerede er i NSFs «skipool» (en utstyrs-poolordning som er åpen for utvalgte leverandører). Unntaket har imidlertid ikke stor betydning i denne saken, bortsett fra at det til en viss grad kan vektlegges i forholdsmessighetsvurderingen som må foretas.
Henrik Kristoffersen, Marcel Hirscher og de andre
slalomspesialistene ska kjempe om edelt metall i Åre.
(Visit Åre)
Kristoffersen innga stevning til Oslo tingrett 17. oktober 2016.  I november samme år ble det avholdt muntlige forhandlinger mellom partene i spørsmålet om hvorvidt Kristoffersen skulle gis midlertidig tillatelse til å profilere Red Bull på hjelmen. Kristoffersen fikk ikke medhold i den midlertidige forføyningen, og må derfor avvente eventuell profilering til saken er endelig avgjort. Oslo tingrett valgte i denne forbindelse å rette spørsmål til EFTA-domstolen, som nesten to år senere avsa rådgivende uttalelse.    
Det første EFTA-domstolen uttaler er at saken gjelder tjenestefriheten, og ikke etableringsfriheten. Forhåndsgodkjenning av individuelle sponsoravtaler vil ikke påvirke utøvernes adgang til å etablere seg som profesjonelle skiløpere (den virksomhet markedsaktiviteten, altså sponsoravtalene, utledes fra). Forhåndsgodkjenningen gjelder i det vesentlige adgangen en profesjonell skiløper har til å yte tjenester, i form av å inngå egne sponsoravtaler for å yte markedsføringstjenester.
Videre var det et spørsmål for EFTA-domstolen om saken skulle vurderes etter EØS-avtalen artikkel 36 eller tjenestedirektivet. EFTA-domstolen kom til at tjenestedirektivet ikke kom til anvendelse i denne saken. Tjenestedirektivet gjelder ikke for krav som pålegges en tjenesteyter av EØS-staten der tjenesteyteren er etablert. Ordningen med forhåndsgodkjenning av individuelle sponsoravtaler skal derfor vurderes etter EØS-avtalen artikkel 36. Bestemmelsen forbyr restriksjoner på tjenestefriheten i EØS. Vurderingstemaet er om tiltaket hindrer, eller gjør utøvelsen av en grunnleggende frihet (her: tjenestefriheten), mindre interessant. 
Det må i denne forbindelse avgrenses mot regler av rent sportslig art. Slike regler anses ikke å være restriksjoner. Reglene om forhåndsgodkjenning har riktignok et sportslig innslag fordi de gjelder adgangen for en idrettsutøvers kommersielle utnyttelse av eget navn. På den andre siden er det klart at de ikke er å anse som rent sportslige. De har et klart økonomisk aspekt og vil derfor falle inn under EØS-avtalen. Etablert rettspraksis viser at ordninger med forhåndsgodkjenning utgjør en restriksjon på adgangen til å yte tjenester. EFTA-domstolen fremholder derfor at ordningen kan være egnet til å gjøre utøvelsen av Kristoffersens markedsaktivitet mindre attraktiv. Dette er imidlertid opp til den anmodende domstol å vurdere. Oslo tingrett må derfor ta stilling til dette spørsmålet når saken skal opp for retten i mars. 
I og med at det er tilstrekkelig at ordningen gjør tjenesteytelsen mindre attraktiv er min oppfatning at det skal en del til før Oslo tingrett vil komme til at en slik forhåndsgodkjenning ikke utgjør en restriksjon. NSFs ordning med forhåndsgodkjenning er en begrensning på idrettsutøverens mulighet til å fritt kunne utnytte sitt eget navn i kommersiell sammenheng. Det vil dermed gjøre markedsaktiviteten mindre attraktiv fordi den er vanskeligere tilgjengelig og kan ta lengre tid før avtaler blir signert. Kristoffersen-eksempelet er illustrerende, grunnet den tid det har tatt før Kristoffersen eventuelt kan signere en slik avtale. En idrettsutøver vil være et mer attraktivt sponsorobjekt i eksempelvis konkurransesesongen, og utsatt signering av avtalene kan derfor medføre at utøveren er mindre attraktiv på et senere tidspunkt.    
En restriksjon kan imidlertid rettferdiggjøres. De øvrige spørsmålene for EFTA-domstolen omhandler hvorvidt ordningen med forhåndsgodkjenning kan rettferdiggjøres på bakgrunn av allmenne hensyn innenfor idretten. Det er nærliggende å anta at det er her slaget vil stå i saken som skal opp for Oslo tingrett. 

Ordningen med forhåndsgodkjenning for individuelle sponsoravtaler vil være tillatt dersom ordningen søker å oppnå et legitimt mål, forutsatt at ordningene er egnet og ikke går lenger enn nødvendig for å oppnå formålet. EFTA-domstolen fremholder hvilke faktorer som bør tas i betraktning ved vurderingen av lovligheten av restriksjonen. Vurderingen av ordningens legitimitet må bygge på en rimelig avveining av NSFs interesser og de profesjonelle utøveres interesser. NSF og Kristoffersens interesser må dermed avveies for å vurdere legitimiteten ved de mål det omtvistede tiltaket søker å nå. Utelukkende økonomiske mål, eksempelvis økt fortjeneste, rettferdiggjør ikke en restriksjon på adgangen til å yte tjenester. 

EFTA-domstolen er imidlertid av den oppfatning at ordningen med forhåndsgodkjenning er å sikre et stabilt grunnlag for NSFs virksomhet. Det er opplyst for domstolen at markedsinntektene utgjør over 70 % av NSFs midler, og er den viktigste inntektskilden NSF har. Hvilket mål ordningen faktisk har overlater imidlertid EFTA-domstolen til Oslo tingrett å avgjøre. NSF må derfor sannsynliggjøre overfor retten at inntektene fra markedsavtalene har som mål å sikre et stabilt grunnlag for utøverne – både på topp- og breddenivå. Det er vel neppe omtvistet at kontroll med utøvernes sponsoravtaler har som formål å sikre markedsinntekter til NSF selv. Spørsmålet er videre om ordningen med forhåndsgodkjenning er egnet og nødvendig for å oppfylle målet. 
Siden det restriktive tiltaket søker å bidra til å sikre at NSF er i stand til å fortsette sine aktiviteter innenfor skiidretten, må det vurderes om det finnes andre, mindre inngripende tiltak som ville ha vært egnet til å sikre et sammenlignbart ressursnivå.  Videre fremholdes at det er NSF som har bevisbyrden for at tiltaket er nødvendig og står i forhold til målet som søkes oppnådd. EFTA-domstolen tar ikke stilling til hvorvidt tiltaket er tilstrekkelig nødvendig for å oppnå formålet. Likevel sies det at vurderingen må ta for seg det gjensidige avhengighetsforholdet mellom NSF og utøvere. Sponsoravtalenes markedsverdi må derfor komme både utøver og NSF til gode. Ordningen må videre sikre at utøverne mottar en rimelig andel av inntektene av sponsoravtalene. For sistnevnte fremholder EFTA-domstolen at det kan ha betydning for vurderingen at alle utøvere på landslaget har mulighet til å inngå sponsoravtaler med leverandører fra skiforbundets skipool. 
Kristoffersen fikk ikke medhold i sin begjæring
om midlertidig forføyning etter forrige gang partene
møttes i retten (Hegnar/NTB).
Gjestetrollets betraktninger
EFTA-domstolen gir i uttalelsen få føringer for hvordan Oslo tingrett skal foreta interesseavveiningen. De nøyer seg med å vise til hvilke motstridende interesser som kan vektlegges i vurderingen. Likevel er min oppfatning at uttalelsen går noe i favør av NSF, og at ordningen er tillatt etter EØS-avtalen. Bakgrunnen for min oppfatning er måten EFTA-domstolen viser til de ulike momentene i vurderingen, så som at det kan ha betydning at utøverne allerede har mulighet til å velge utstyr fra skipoolen og at det allerede forelå en kollektiv sponsoravtale om hjelm og hodeplagg med NSFs hovedsponsor Telenor. Til tross for at det fremholdes at det er opp til den anmodende domstol å vurdere, er momentene som trekkes frem i favør av NSF dersom de vektlegges. EFTA-domstolen kunne i forlengelsen av å si at det må finnes andre, mindre inngripende tiltak som er egnet til å sikre et sammenlignbart ressursnivå fremlagt eksempler som også vil være i favør av utøverne. Eksempelvis kan et mindre inngripende, og mer forutsigbart, tiltak være at NSF tar en viss prosentandel av utøvernes private sponsoravtaler eller at utøverne kan inngå avtale med et gitt antall private sponsorer. Sistnevnte er tiltak som benyttes innenfor andre idretter, eksempelvis fotball. 
Dersom NSF klarer å vise til at inntektene fra sponsoravtalen er nødvendig for deres virksomhet, taler mye for at forhåndsgodkjenning av utøvernes sponsoravtaler er en legitim og forholdsmessig restriksjon. Dersom Oslo tingrett legger til grunn et slikt resultat med denne begrunnelse er det nærliggende at avgjørelsen kan vekke liv i en ny diskusjon om offentlig finansiering av idretten. Vil det være slik at større bidrag fra det offentlige i så fall kan medføre at utøverne får en større kommersiell frihet, fordi utøvernes markedsavtaler ikke lenger er nødvendig for den delen av idrettsforbundets virksomhet som finansieres offentlig? Jeg lar spørsmålet stå åpent, og venter i spenning på Oslo tingretts avgjørelse i saken. 

Av Kaja Skille Hestnes


***

Et av Immaterialrettsrollets hoder, Yngve Øyehaug Opsvik, arbeider for Advokatfirmaet Grette som bistår Henrik Kristoffersen i denne saken. Han har ikke vært involvert i utarbeidelsen av dette innlegget.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar