Idrettsutøverens markedsrettigheter – retten til å bruke sitt navn i kommersiell sammenheng

OL-feberen har for lengst nådd det norske folk og i skrivende stund kjemper våre håpefulle om edelt metall i løyper og på baner i Pyeongchang. Med den store interessen følger også sterke kommersielle interesser, noe som tidvis har ført til heftige diskusjoner og konflikter om idrettsstjernenes adgang til å utnytte eget navn og tilliggende goodwill i kommersiell sammenheng under den karrieren. Selv om flere av immaterialrettshoder i disse dager sitter klistret til skjermen, så er kunnskapen om idrettsutøveres adgang til slik utnyttelse heller begrenset. Vi har derfor fått Kaja Skille Hestnes (til daglig advokatfullmektig i SANDS), som tidligere har skrevet masteroppgave og holdt flere foredrag om emnet, til å gi oss en innføring.

OL er et svært godt kommersielt utstillingsvindu 
for idrettsutøvere. Kilde: SNL.no

Kjente idrettsutøvere har gjennom sine idrettsprestasjoner potensiale for å oppnå høy markedsverdi. Idrettsutøverens navn er en immateriell rettighet som bærer sosial goodwill og økonomisk verdi som både utøver og idrettsforbund har interesse i å utnytte. Forut for OL har det vært flere nyhetsartikler om kommersielle verdier innenfor idrettens verden. Det er blant annet skrevet om Johannes Høsflot Klæbos stadig økende markedsverdi, Heidi Wengs planlagte kleskolleksjon, og at manglende resultater og Skiforbundets varslede innføring av «strengere regler» kan gjøre det vanskelig for Petter Northug Jr. å fortsette sin private satsing utenfor landslaget.

I hvilken grad kan egentlig en idrettsutøver bruke eget navn og image i kommersielle sammenhenger? I det følgende gis en kort innføring i hovedreglene rundt adgangen til å inngå personlige sponsoravtaler. 

En forutsetning for at idrettsutøveren kan råde over personnavnet i kommersielle sammenhenger er at innehavere av personnavn har fri disposisjonsrett over navnet som kontraktsobjekt. I tråd med prinsippet om personlig autonomi kan enkeltindividet bestemmer over forhold som angår en selv, herunder også hvilke varer og tjenester man ønsker å bli forbundet med.

Allerede i 1896 avsa Høyesterett prinsippdommen i Norsk navnerett, den såkalte Aars-dommen. Ved avgjørelsen ble både økonomisk og sosial goodwill som knytter seg til navnet ansett beskyttelsesverdig. Navnerettens utgangspunkt er dermed et samtykkekrav for tilfeller der andre ønsker å bruke navnet i relasjon til varer og tjenester. Lignende regler finnes i varemerkeloven § 16 c om at ingen uten samtykke kan registrere et varemerke som er egnet til å oppfattes som en annens navn.

Det oppstod mange heftige diskusjoner i forbindelse med
Petter Northugs privatsponsede satsing (av Coop) utenfor
skilandslaget. Kilde: teamcoop.no

Ved å inngå avtale eller medlemskap med et organisasjonsledd (særforbund eller idrettsklubb) i Norges Idrettsforbund blir utøveren underlagt Norges Idrettsforbunds vedtekter, NIFs lov. Det følger avNIFs lov § 14-4 fjerde ledd at «innenfor de begrensninger som følger av NIFs regelverk og særforbundets rammer, har utøveren selv eiendomsretten til eget navn, bilde og signatur». Spørsmålet er i hvilken grad utøverens rett til å bruke sitt navn i kommersiell sammenheng begrenses av NIFs lov.

Det følger av NIFs lov § 14-4 første ledd at «Retten til å inngå markedsavtaler tilhører idrettens organisasjonsledd». Etter ordlyden har organisasjonsleddet (for eksempel Skiforbundet eller andre særforbund i NIF) rett til å inngå markedsavtaler. «Markedsavtaler» er legaldefinert i bestemmelsens annet punkt. Som markedsavtaler regnes «enhver avtale som gir et rettssubjekt rett til å utnytte et organisasjonsledd og/eller dets tilknyttede utøvere i sin markedsføring eller øvrige virksomhet». En sponsoravtale er en markedsavtale, og det er det enkelte organisasjonsledd som har rett til å stå som part i slike avtaler (flere av særforbundenes vedtekter, blant annet Fotballforbundet, Skiforbundet og Skiskytterforbundet, gjengir og/eller henviser helt eller delvis til bestemmelsene i NIFs lov kapittel 14. Det følger av NIFs lov § 2-2 at organisasjonsledd i NIF plikter å overholde NIFs lov og vedta lover som pålegger sine egne medlemmer det samme. NIFs lov skal også gis forrang ved motstrid). Spørsmålet er om NIFs lov § 14-4 første ledd avskjærer den enkelte utøver fra å selv stå som part i markedsavtaler, med andre ord om retten til å inngå markedsavtaler eksklusivt ligger til organisasjonsleddet.

Ordlyden i NIFs lov § 14-4 første ledd sier at retten til å inngå markedsavtaler tilhører

organisasjonsleddet. En rett til å inngå markedsavtaler med bruk av utøverens navn er ikke det samme som en eksklusiv rett til bruk. Ordlyden «retten» (i bestemt form entall) kan imidlertid indikere at det er tale om den totale retten. Det fremgår likevel ikke eksplisitt av ordlyden at utøver er avskåret fra å inngå slike avtaler selv. 

Utgangspunktet etter NIFs lov § 13-3 tredje ledd er at det kun er «organisasjonsledd som kan være part i slike avtaler». Dette tilsier at utøver ikke kan være part i avtalene. NIFs lov § 14-4 annet ledd sier videre at forbundet kan gi tillatelse til at utøver på visse vilkår selv inngår markedsavtaler. En slik tillatelse er en form for tilbakelisensiering av den rett utøver gir forbundet. Bestemmelsen er overflødig dersom ikke utgangspunktet er at organisasjonsleddet har enerett til å inngå slike avtaler.

På bakgrunn av dette begrenser NIFs lov i stor grad den enkelte utøvers mulighet til å bruke den sosiale goodwill som knytter seg til navnet som idrettsutøver. Spørsmålet er om bestemmelsen gir organisasjonsleddet rett til å inngå alle avtaler som innebærer lisensiering av vedkommendes markedsrettigheter eller om det må innfortolkes en begrensning til avtaler med tilknytning til utøverens «sportslige virksomhet». Ut fra medieomtalen av saken kan dette synes å være stridens kjerne blant annet i den nevnte Weng-saken (men som vi skal komme tilbake til trenger ikke produktkategorien være avgjørende).

Både NIFs formål, bestemmelser om virkeområde og hvordan formålet søkes oppnådd viser at NIFs regulering knytter seg til idretten. Tilsvarende fremgår av forarbeidene til NIFs lov: NIFs regulatoriske virksomhet knytter seg til forhold innenfor idretten. Som eksemplifisering for denne avgrensningen kan det vises til Norges Skiforbunds landslagsavtale pkt. 5.5.9 hvor det står at «utøver kan ikke inngå individuelle avtaler knyttet til sin sportslige virksomhet».

Henrik Kristoffersen saksøkte Skiforbundet for å få lov til
å bære Red Bulls logo på hjelmen. Kilde: nevasport.com

Både organisasjonsledd og utøver har etter den ulovfestede regelen om lojalitetsplikt en plikt til å ivareta den andre parts interesser i kontraktsforholdet. Som tolkningsfaktor kan lojalitetsprinsippet tale for at «sportslig virksomhet» ikke tolkes så vidt at det i urimelig grad begrenser utøvers handlingsrom hva gjelder bruk av eget navn i kommersiell sammenheng. Organisasjonsleddet bør innta en lojal holdning og se at utøvere kan ha interesse av å opptre som aktører i markedet ved å lisensiere ut sitt navn til tredjeparter. Begrensningen til «sportslig virksomhet» vil bli illusorisk dersom den i realiteten omfatter alt vedkommende foretar seg i kommersiell sammenheng. Også personrettslige hensyn underbygger et slikt tolkningsresultat.

På den andre siden går lojalitetsplikt i avtaleforhold begge veier, herunder er idrettens solidaritetstankegang tungtveiende ved tolkning av idrettens regelverk. Solidaritetstankegangen innebærer at utøverne skal bidra økonomisk og solidarisk tilbake til idretten når deres markedsverdi tilsier det. I juridisk teori er det derfor lagt til grunn at det er svært lite igjen til idrettsutøverens rett til eget navn, bilde og signatur. Solidaritetshensynet tilsier at «sportslig virksomhet» må tolkes vidt og favne om all bruk som kan knyttes til utøverens idrettskarriere. Et tolkningsresultat hvor solidaritetshensynet er ivaretatt vil derfor måtte begrunnes ut fra at utøveren har oppnådd sin markedsverdi nettopp gjennom å utøve sportslig virksomhet i regi av organisasjonsleddet. Idrettsutøverens navn og sportslige virksomhet er så nært knyttet til hverandre at det vil være vanskelig å skille dem fra hverandre. Alle de markedsavtaler som knytter seg til bruk av idrettsutøveren fordi han er idrettsutøver vil dermed være knyttet til hans sportslige virksomhet, uavhengig av hva markedsavtalen går ut på. At en sponsor ønsker å bruke en idrettsutøvers navn på eksempelvis havregryn (eller andre produkter som ikke har noe med sporten å gjøre) er fordi det vekker gode assosiasjoner til sportens verdier. Solidaritetsprinsippet taler for at slike avtaler er knyttet til utøverens sportslige virksomhet.  

Dermed er det som utgangspunkt lite igjen til idrettsutøverens rett til å bruke sitt eget navn i kommersiell sammenheng. De avtaler som knytter seg til bruk av vedkommende fordi han er idrettsutøver må enten inngås av organisasjonsleddet eller ved at utøveren får dispensasjon til å inngå slike avtaler.

Organisasjonsleddet har mulighet til å gi den enkelte utøver tillatelse til å inngå personlige markedsavtaler, en bestemmelse som brukes i ulik grad av de ulike organisasjonsleddene. Når mediene skriver om ”strengere regler” for å inngå sponsoravtaler, må det antas at det er praktiseringen av denne regel det siktes til. Skiforbundet har i stor grad praktisert denne regelen slik at dersom avtalen ikke konkurrerer med Skiforbundet etablerte sponsorer blir tillatelse gitt. En slik praktisering må sies å være i tråd med avveiningen av de hensyn som er skissert overfor. Selv om regelen anvendes, innebærer den en begrensning i å bruke sitt navn fordi vedkommende må be om tillatelse. I tillegg har organisasjonsleddet mulighet til å ta en rimelig andel av vederlaget utøveren får fra avtalen.  

Therese Johaugs eget klesmerke startet i det små (med skihansker), men har
økt både antall produkter i porteføljen og omsetningen. Kilde: kreativtforum.no

Gjestetrollets betraktninger

Begrunnelsen for regelverkets utforming er i hovedsak idrettens solidaritetstankegang. Tungtveiende solidaritetshensyn innebærer at toppidrettsutøvere får en strengere lojalitetsplikt overfor organisasjonsleddet enn mindre kjente utøvere. Dette må ses i sammenheng med den overfor nevnte tilknytningen til utøverens ”sportslige virksomhet”. Solidaritetshensynet relativiseres dermed ut fra hvor sterkt knyttet utøveren er til idretten og hvordan idretten har bidratt til hennes markedsverdi. Er det en kjent utøver som har oppnådd sin markedsverdi utelukkende fordi hun er idrettsutøver vil begrepet trolig omfatte de fleste markedsavtaler som knytter seg til vedkommende. En slik relativisering vil resultere i at like markedsavtaler kan inngås av noen utøvere, men ikke av andre. Vurderingstemaet blir om markedsavtalen er tilbudt fordi de er idrettsutøvere eller ikke. Eksempelvis kan det skilles mellom der Therese Johaug får en modellavtale eller om en femtedivisjonsspiller i fotball får en tilsvarende avtale. Solidaritetshensynet tilsier at Therese Johaug ikke kan inngå en slik avtale fordi det er nærliggende at hun fikk avtalen fordi hun er idrettsutøver. Slik media har fremstilt Weng-saken kan det virke som om det handler om utstyrskategori. Klærne er fremstilt som mote/fritidsklær, ikke sportsklær. Legger man til grunn en snever forståelse av ”sportslig virksomhet” kan utstyrskategorisering av avtalene være et poeng. Slik jeg forstår gjeldende rett er imidlertid solidaritetshensynet svært tungtveiende og innebærer at så lenge Heidi Weng blir tilbud avtalen fordi hun er idrettsutøver, må hun forhandle med Skiforbundet om hvorvidt avtalen kan inngås. Dette har også en side til bestemmelser om sponsorer og at enkelte sponsorer gis bransjeeksklusivitet, men disse problemstillingene går jeg ikke ytterligere inn i her.

Klæbo - det heteste sponsorobjekt blant norske
idrettsutøvere etter OL? Kilde: aftenposten.no

Tankegangen om et tungtveiende solidaritetshensyn ved tolkning av idrettens regelverk er i tråd med den gode og tradisjonelle dugnadsånden. Selvsagt kan det likevel diskuteres om regelverket er utformet slik det bør være. NIFs lov er et etablert regelverk som stadig blir utfordret av nye og sterke kommersielle krefter. Skal NIF kunne oppfylle sin visjon om ”idrettsglede for alle” er breddeidretten trolig avhengig av midler fra toppidretten. Er det likevel riktig at beslutningsmyndigheten over idrettsutøverens kommersielle verdi skal ligge hos organisasjonsleddet og ikke den enkelte utøver. Er det slik at regelverket i for stor grad griper inn i den enkelte utøvers personlige autonomi og retten til å bestemme over sitt eget navn? Dette er rettspolitiske spørsmål og avveininger som idretten til stadighet bør vurdere.

Avslutningsvis er det interessant å se idrettens hensyn i sammenheng med varemerkerettens hensyn. Både solidaritetshensynet og varemerkerettens reklame- og investeringshensyn springer ut av tanken om å ivareta de som har skapt den sosiale goodwill som knytter seg til navnet eller merket. Reklame- og investeringshensynet beskytter mot at uvedkommende skal nyte godt av den goodwill et varemerke bringer med seg. Tilsvarende beskytter solidaritetshensynet idrettsorganisasjonen som naturligvis er en stor bidragsyter til at utøverens navn oppnår sosial goodwill. På den andre siden er det klart at idrettsutøveren selv har lagt ned et betydelig antall treningstimer og prestasjon for å oppnå en slik goodwill. Regelverket baserer seg likevel på at navnets sosiale goodwill er oppnådd etter at utøveren ble medlem av idrettsforbundet og dermed underlagt NIFs lov. Dette vil i praksis kunne være fra det tidspunkt da utøveren første gang ble medlem av en organisert idrettsklubb. Varemerkerettens hensyn og regelverk synes i større grad å være mer balansert enn idrettens regelverk når det kommer til utnyttelse av goodwill som knytter seg til et innarbeidet eller registrert merke kontra eget navn. Bruk av personnavn som markør for en kommersiell interesse ligger nært opp til bruken av navnet som et varemerke. Varemerkerettslige hensyn og regler kan dermed være et nyttig bidrag som et forutsigbart og strukturelt verktøy ved tolkning av regler om bruk av personnavn i kommersiell sammenheng.

Not so fast... Heidi Weng må få klarsignal fra Skiforbundet
før hun lanserer eget klesmerke. Kilde: vg.no

Det blir spennende å se hvilke nye avtaler en eventuell suksess for idrettsutøvere i Pyeongchang bringer med seg og hvordan Skiforbundet håndterer det. Av mediene er det spådd at Johannes Høsflot Klæbo er en ”tikkende bombe for Skiforbundet”, men det kan vel antas at Skiforbundet har lært av avtalene rundt Northug og er noe mer forberedt denne gang – tiden vil vise.

Kaja Skille Hestnes