30 november 2018

HR-2018-2191-A: Høyesteretts har vurdert rekkevidden av vernetingsbestemmelsen i patentloven § 63

Det prosessuelle spørsmålet som nå er avgjort av Høyesterett, er om Oslo tingrett er tvungent verneting for søksmål om rettigheter til et patent, der det ikke anføres at patentet er meddelt feil person. I likhet med både tingretten og lagmannsretten besvarte Høyesterett spørsmålet benektende.

Om faktum
Aker BioMarine Antartic AS (Aker) tok 15. september 2017 ut stemning mot Rimfrost Technologies AS (Rimfrost) ved Oslo tingrett. Søksmålet gjelder krav om overføring av meddelt patent knyttet til en metode for prosessering av krill. Patentet ble opprinnelig patentsøkt av Emerald Fisheries AS (Emeralds). I februar 2017 ble det åpnet konkurs i Emeralds, og konkursboet solgte patentrettigheten til Aker. Selskapet Rimfrost mener imidlertid at Emeralds allerede i 2012 overdro patentrettighetene til dem. I følge Rimfrost hadde konkursboet følgelig ingen rett til å overdra patentet til Aker – patentet skulle ikke vært en del av beslaget i det hele tatt.
Subsidiært mener Aker at de har en bruksrett til patentet. Det anføres at Rimfrost, etter å ha kjøpt patentet, ga Emeralds lov til å anvende den patenterte teknologien på en av sine trålere. Aker har kjøpt tråleren av konkursboet og mener bruksretten følger tråleren.
Basert på tingrettens gjengivelse av tvisten ser det altså ut til å være tale om en «klassisk» tredjemannskonflikt der både Rimfrost og konkursboet utleder sin rett til det meddelte patentet fra Emeralds. Med fare for å avdekke manglende ferdigheter i PowerPoint, kan konflikten skisseres slik:


Selv om det selvsagt er fristende å fortape seg i sakens rettighetskonflikter, eller tredjemannproblemene om du vil, er det vernetingsbestemmelsene i patentloven som er tema i det følgende. Konfliktens art ble imidlertid vektlagt både av tingretten og lagmannsretten da rekkevidden av vernetingsbestemmelsene skulle fastlegges.
Vernetingsbestemmelsene
Da Aker tok ut stevning ved Oslo tingrett, anførte Rimfrost nemlig at saken var reist for feil verneting, og at slike tvister ikke var omfattet av reglene om tvungent verneting i patentloven § 63 første ledd nr. 1 og nr. 4.
Patentloven § 63 første ledd nr. 1, sier at Oslo tingrett er tvungent verneting for søksmål angående «retten til en oppfinnelse som det er søkt om patent på».
Bestemmelsens nr. 4 sier at Oslo tingrett er tvungent verneting for «søksmål angående ugyldighetskjennelse eller overføring av patent, jf. §§ 52 og 53». 
Av tingrettens vurdering fremgår det at Oslo tingrett tidligere har behandlet flere lignende tvister om rettigheter til patenter. Det forelå følgelig «en viss praksis for å forstå patentloven § 63 slik at den omfatter tvister om overdragelse av patent basert på eiendomsrett.»
Etter en gjennomgang av rettskildebildet pekte imidlertid tingretten på at formålet bak patentloven § 63 var behovet for patentfaglig kompetanse og viktigheten ved ensartet behandling på et teknisk og avansert fagfelt. Etter tingrettens skjønn gjorde ikke dette formålet seg gjeldende i nærværende sak:
«Selv om patentrettslige regler og tekniske forhold kan utgjøre tolkningsmomenter i spørsmål om overdragelse av rettigheter til patenter, synes saken primært å reise kontraktsrettslige og dynamisk tingsrettslige problemstillinger.»
Når patentlovens bestemmelser om tvungent verneting ikke kom til anvendelse, og saksøkte har sitt hovedkontor i Herøy kommune, måtte saken henvises til Søre Sunnmøre tingrett.
Søre Sunnmøre tingrett
Kilde: domstol.no
Lagmannsretten kom til at ordlyden i bestemmelsen og rettskildebildet generelt ikke trakk i retning av noen bestemt løsning, og også her ble formålet bak bestemmelsen tillagt avgjørende betydning ved tolkningen av bestemmelsens rekkevidde.
«Et meddelt patent innebærer en beskyttet enerett til en bestemt oppfinnelse og et formuesgode på patenthaverens hånd. ... En tvist om retten til patentet, vil derfor kunne være fult ut regulert av alminnelig kontraktsrett, dynamisk tingsrett, arverett eller reglene om enkeltforfølgning og konkurs.»
For denne type konflikter mente lagmannsretten at de hensynene som begrunner regelen om tvungent verneting, ikke vil gjøre seg gjeldende.
Høyesteretts vurderinger
I likhet med tingretten så vel som lagmannsretten viste Høyesterett til NU 1963: 6 side 378, og fremhevet at formålet bak reglene om tvungent verneting var ønske om å bygge kompetanse og erfaring blant en «avgrensa krins» av dommere som igjen skulle føre til ensartet praksis på patentrettens område.
Det ble videre vist til vernetingsreglenes rolle som «prosessuelle vegvisarar», og at ordlyden måtte ha stor vekt.
Naturlig språklig forståelse av § 63 første ledd nr. 1 utelukket etter Høyesteretts syn ikke tvister knyttet til meddelte patenter. Høyesterett fant imidlertid at lovgivers bruk av ordet «oppfinnelse» trakk i retning av at det var oppfinnerretten – retten til å søke patent etter patentloven § 1 – og tvister knyttet til denne retten som lovgiver hadde ment å regulere. I samme retning trakk naturlig forståelse av uttrykket «søkt patent på», som ifølge Høyesterett henspilte på en avgrensning i tid. Det ble videre vist til strukturen i patentloven § 63, og at dersom bestemmelsens første ledd nr. 1 også skulle gjelde for meddelte patenter, ville det foreligge en overlapp mellom bestemmelsens nummer 1 og nummer 4.
I vurderingen av patentloven § 63 første ledd nr. 4, var vurderingstema utledet av Høyesterett hvorvidt denne bestemmelsen bare gjaldt søksmål om overføring av patentet, begrunnet med at patentet var meddelt feil person, etter §§ 52 og 53.
Etter patentloven § 52 første ledd kan patentet kjennes ugyldig dersom det er meddelt til en som ikke hadde oppfinnerretten etter patentloven § 1. Etter patentloven § 53 åpnes det imidlertid opp for at patentet istedenfor kan overføres til den som reelt sett hadde oppfinnerretten.
Høyesterett kom til at ordet «overføring» i nr. 4 har en «bestemt og presis patentrettslig betydning», og at ordet måtte ses på som et alternativ til at patentet ble kjent ugyldig på bakgrunn av at det var meddelt feil person:
«Vilkåret om «overføring» er såleis avgrensa til tilfella der grunnlaget for søksmålet er at Patentstyret har gjeve patentet til ein som ikkje hadde rett til oppfinninga».

Høyesterett
Kilde: Domstol.no
Henvisningen i nr. 4 til patentloven §§ 52 og 53 innebar følgelig en reell avgrensning av bestemmelsens virkeområde. Ettersom det aldri hadde vært anført at patentet ikke skulle vært meddelt Emeralds, var tvisten utenfor anvendelses­området til patentloven § 63. Etter Høyeste­retts syn var påstands­grunnlaget til saksøker avtalerett, kontraktsrett, selskapsrett og dynamisk tingsrett.

Dette trollets bemerkninger
Høyesterett løste spørsmålet om rekkevidden til patentlovens § 63 gjennom en nøktern tolkning basert på bestemmelsens ordlyd, historikk og vernetingsbestemmelsens struktur. Både tingretten og lagmannsretten la så vidt dette trollet kan se, avgjørende vekt på at tvisten fremstod som en «ordinær» formuerettslig rettighetskonflikt der særskilt patentfaglig innsikt ikke var nødvendig. Tingretten pekte imidlertid på at «patentrettslige regler og tekniske forhold kan utgjøre tolkningsmomenter» i tvister som følge av overdragelser av patenter. Dette trollet føler seg nostalgisk og viser til Knophs formaning om at analogier fra «eiendomsretten … må dog trekkes med forsiktighet, hvis de ikke skal gjøre skade istedenfor gagn.» (Knoph, 1936, Åndsretten) Sett hen til patenters stilling som formuesgoder, er det kanskje mindre grunn til å vise tilbakeholdenhet med analogiseringen på de dynamiske konfliktene i dag, enn i 1936? Det spørsmålet får vi overlate til Søre Sunnmøre tingrett å svare på. Saken begynner 10. desember.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar