25 januar 2023

Morten Smedal Nadheim blir PhD med avhandlingen "Dynamisk immaterialrettt"

Tirsdag 24. januar, disputerte, vårt redaksjonsmedlem Morten Smedal Nadheim for PhD-graden med avhandlingen "Dynamisk immaterialrett".

Som tittelen antyder, omhandler avhandlingen tredjepersonskonflikter i immaterialrettigheter, som er et tema som bare har vært sporadisk behandlet i norsk rett.

Gratulerer, Morten!






19 januar 2023

Designrettsåret 2022

Vi fortsetter vår gjennomgang av immaterialrettsåret 2022 med en gjennomgang av avgjørelser innenfor designrett. EU-domstolen har hatt et rolig designrettsår. Tilsvarende er det ikke avsagt avgjørelser om design i KFIR. Til gjengjeld har det kommet et par avgjørelser fra våre egne domstoler. 

Av Kaja Skille Hestnes

Norske domstoler

Til venstre: Angel-felgen
Til høyre: Audis designregisterte felg

For første gang på lang tid har lagmannsretten avsagt dom innenfor designretten. Borgarting lagmannsrett avsa 13. juni 2022 dom i saken mellom bilprodusenten Audi AG og dekk- og felgprodusenten Starco Norge AS. Saken gjaldt Audis designregistrering av en felg laget spesielt for modellen Audi RS6 Avant. Den omstridte felgen i saken, som Audi hevdet at medførte inngrep i deres designregistrering, har navnet «Angel». Audi anførte at «Angel» både gjorde inngrep i Audis designrettigheter og utgjorde brudd på markedsføringsloven. Lagmannsretten kom til at det var tilstrekkelig forskjeller mellom felgene slik at det ikke forelå designkrenkelse. Retten fant videre at det heller ikke forelå forvekslingsfare og dermed ikke brudd på markedsføringsloven. IP-trollet har tidligere omtalt avgjørelsen her. 

Oslo tingrett har også avsagt dom om designinngrep og gyldigheten av designregistreringer i saken mellom Elko AS og SG Armaturen AS. Elko er produsent og leverandør av stikkontakter, lysbrytere og annet elektromateriell. SG Armaturen er spesialisert innen belysning og leverer blant annet stikkontakter, elektriske brytere og rammer for elektriske brytere. 

Saken gjaldt et utvalg av SG Armaturen sine produkter, og spørsmålet om disse var i strid med ELKOs registrerte designrettigheter. Videre gjaldt saken gyldigheten av en av ELKOs designregistreringer og gyldigheten av en av SG Armaturen sine designregistreringer. Saken gjaldt også krav etter markedsføringsloven. 

Et utvalg av bilder fra ELKOs designregistrering nr. 078840

ELKO anførte at SGs produkter (stikkontakter, multirammer og brytere) utgjorde et inngrep i ELKOs designregistrering etter designloven § 9. Dommen inneholder en grundig redegjørelse av det rettslige utgangspunktet etter designloven. Retten legger til grunn at den informerte bruker vil være en sluttbruker i form av privat bruker eller eiendomsutvikler, men også en installatør som bruker produktene i sin næringsvirksomhet. Videre legges det til grunn at det er få variasjonsmuligheter for slikt type produkter, da de ofte vil være bestemt av tekniske funksjoner og krav som følger av tekniske standarder. Under en viss tvil kom retten da til at SG Armaturers stikkontakter ikke utgjorde en krenkelse av ELKOs designrettigheter. Ei heller rammene eller bryterne ble funnet å være en krenkelse. ELKO tapte dermed saken hva gjaldt krav etter designloven. ELKOS krav etter markedsføringsloven førte heller ikke frem. ELKOs designregistrering ble imidlertid i motkravet stående som gyldig. Det ble også SG Armaturens designregistrering. 

Dommen inneholder også interessante betraktninger om tilkjenning av sakskostnader når det i en slik inngrepssak reises motkrav om ugyldighet. En innsigelse om ugyldighet må i følge designloven § 43 fremmes som et selvstendig krav. Da SG Armaturen ikke fikk medhold i motkravet om gyldighet finner retten at de ikke har fått medhold «i det vesentlige», jf. tvisteloven § 20-2. Retten fant imidlertid at SG Armaturen hadde fått «medhold av betydning», jf. tvisteloven § 20-3, og at det forelå «tungtveiende grunner» som tilsa at delvise sakskostnader likevel skulle tilkjennes. Disse tungtveiende grunnene var at SG Armaturen hadde fått medhold i inngrepssøksmålet og spørsmålene om brudd på markedsføringsloven. For særskilt interesserte i problemstillingen nevnes også at lagmannsretten i en kjennelse fra november 2022 har avgjort anke over sakskostnader og fritok den påståtte inngriperen delvis for sakskostnader overfor patentinnehaver. Patentinnehaver var i tingretten tilkjent fulle sakskostnader hva gjaldt ugyldighetssaken. 

EU

Vi tar også med oss noen avgjørelser fra EU-domstolen, selv om de ikke er direkte relevante for norsk rett da de omhandler uregistrerte designrettigheter og fellesskapsdesign. 

Først ut er en avgjørelse fra november 2021 da EU-domstolen avsa dom i sak mellom Ferrari SpA mot Mansory Design & Holding Gmbh og WH. Saken omhandlet designrettighetene (unregistered Community design) for modellen Ferrari FXX K, som ser slik ut: 

Ferrari FXX K slik gjengitt i EU-domstolens dom.

Modellen er tilgjengelig i to ulike versjoner, hvor det som skiller dem fra hverandre er fargen på «V»-formen på panseret. 

Mansory Design selger «front kits» som lar en endre tidligere Ferrari-modeller for å få dem til å se ut som modellen FXX K. Ferrari anførte at Mansory Design med dette krenket Ferraris rettigheter til sitt uregistrerte design. Disse rettighetene hadde imidlertid oppstått ved offentliggjøring av bilen som helhet. Ferrari-modellen FXX K ble første gang tilgjengeliggjort gjennom en pressemelding i 2014. Pressemeldingen viste de to bildene som er gjengitt ovenfor. Ferrari anførte at de med dette hadde oppnådd designrettigheter til deler av bilen, selv om bildene viste hele bilen. 

EU-domstolen ga Ferrari medhold og konkluderte med at vern kunne oppnås ved å vise hele bilen, men det ble satt enkelte kriterier; delene måtte være «clearly identifiable» og «clearly visible» i den betydning at det må være mulig å skaffe seg et helhetsinntrykk av delen og at det ikke går tapt i produktet som vises i sin helhet. 

En slik regel må ses i sammenheng med regelen om at designet må ha individuell karakter. EU-domstolen oppsummerer sistnevnte slik: 

 «In order for it to be possible to examine whether that appearance satisfies the condition of individual character referred to in Article 6(1) of that regulation, it is necessary that the part or component part in question constitute a visible section of the product or complex product, clearly defined by particular lines, contours, colours, shapes or texture» (avsnitt 52).

Saken om Ferrari FXX K er ikke den eneste avgjørelsen EU-domstolen har avsagt som handler om biler. EU-domstolen har i sak C-421/20 mellom Acacia Srl og Bayerische Motoren Merke AG (BMW) avsagt dom om jurisdiksjon og håndhevelse av fellesskapsdesign. Saken omhandler designforordningen artikkel 82 nr. 5. 

Acacia er et italiensk selskap som lager felger til biler i Italia og markedsfører dem i flere medlemsstater. BMW anførte at Acacias markedsføring av visse felger i Tyskland var i strid med deres registrerte designrettigheter (Community design). Spørsmålet var om saken skulle avgjøres etter tysk lovgivning. Acacia anførte at det var italiensk rett som skulle legges til grunn. EU-domstolen kom til at det var tysk rett - det medlemslandet hvor krenkelsen hadde skjedd - som skulle legges til grunn. Dette gjaldt både for hovedkravet, og for tilleggskrav som erstatning og utlevering av informasjon.

I EU-domstolen er det avsagt ytterligere en sak om jurisdiksjon for fellesskapsdesign i sak C-678/18 Spin Master Ltd mot High5 Products BV. I denne saken var spørsmålet fra refererende domstol i Nederland stilt slik:

«[W]hether Article 90(1) of Regulation No 6/2002 must be interpreted as meaning that the courts or tribunals of the Member States with jurisdiction to order provisional or protective measures in respect of a national design also have jurisdiction to order such measures in respect of a Community design or whether the Member States are free, either wholly or in part, to confer jurisdiction in that respect exclusively on the courts designated as Community design courts.»

EU-domstolen konkluderte med at de domstoler i medlemsstaten som kan avgjøre nasjonale design også har juridiksjon:

«It follows from all of the foregoing that Article 90(1) of Regulation No 6/2002 must be interpreted as meaning that the courts and tribunals of the Member States with jurisdiction to order provisional measures, including protective measures, in respect of a national design also have jurisdiction to order such measures in respect of a Community design.»

I Underretten er det blant annet avsagt en avgjørelse om registrering av design for dusjrenner (T-327/20). Avgjørelsen er anket. I tillegg venter vi på avgjørelse i sak C-472/21 mellom Monz Handelsgesellschaft International mbH & Co. KG mot Büchel GmbH & Co. Fahrzeugtechnik KG hvor generaladvokat Szpunar avsa forslag til avgjørelse i september 2022. Saken handler om vilkårene for å oppnå beskyttelse av design der produktet som det aktuelle designet brukes på utgjør en komponent i et sammensatt produkt. I slike tilfeller er det innført visse tilleggskrav som EU-domstolen nå skal behandle. Vi kan derfor vente i spenning på designrettsavgjørelser fra EU-domstolen i løpet av 2023. 

På lovgivningsfronten i EU er det foreslått revideringer i både designdirektivet (Dir. 98/71/EF) og forordningen (Reg. (EC) No 6/2002). Hovedformålet med revisjonen er å skape et rammeverk tilpasset den digitale tidsalderen og forenkle administrasjon- og registreringsprosedyrer. Hovedendringene er sammenfattet i en pressemeldingen fra Europaparlamentet, som er tilgjengelig her

Artikkelforfatteren er dommerfullmektig i Oslo tingrett, men var ikke involvert i ELKO-saken. IP-trollets Yngve Øyehaug Opsvik representerte ELKO i retten, men har ikke medvirket til denne oppsummeringen. 

17 januar 2023

Borgarting lagmannsrett: Anke i Zerovision-saken forkastes

Borgarting lagmannsrett behandlet den 9. januar anken i Zerovision-saken. Avgjørelsen gjaldt gyldigheten av KFIRs registreringsnektelse av ordmerket ZEROVISION for røykmaskiner og sikkerhetssystemer. Lagmannsretten kom, i likhet med Oslo tingrett, til at ZEROVISION er beskrivende for de aktuelle varenes egenskaper og formål, jf. varemerkeloven § 14 første ledd og andre ledd bokstav a. Avgjørelsen illustrerer enda et tilfelle av en tilsynelatende strengere praksis i norsk rett enn i andre jurisdiksjoner, inkludert EU, hva gjelder registreringsforbudet mot beskrivende varemerker.

Sakens bakgrunn

Zero vision?
Verisure Sàrl (Verisure) er et internasjonalt sikkerhetsselskap som blant annet tilbyr røykkanoner som innbruddsalarm. Navnet "Zerovision" kommer av at røykkanonen tåkelegger området slik at en eventuell innbruddstyv mister sikten: "If They Can't See, They Can't Steal". Det er flere alarmleverandører som tilbyr lignende røykleggingssystemer.

Verisures søknad om å registrere ordmerket ZEROVISION for klasse 7 "maskiner som genererer kunstig røyk" og klasse 9 "sikkerhetsalarmsystemer, unntatt for kjøretøy" ble avslått av Patentstyret 3. mai 2021 med begrunnelsen om at merket var beskrivende og manglet særpreg. Både etter klagebehandling i KFIR og videre for behandling i Oslo tingrett ble registreringsnektelsen vurdert gyldig (tingrettens dom er tidligere omtalt av IP-trollet her).

For ankebehandlingen i lagmannsretten var partene enige om at tingrettens saksfremstilling skulle legges uprøvd til grunn.

Spørsmålet om ZEROVISION er beskrivende for "maskiner som genererer kunstig røyk" (klasse 7) og for "sikkerhetsalarmsystemer, unntatt kjøretøy" (klasse 9)

Lagmannsretten redegjør innledningsvis overordnet for registreringsvilkårene i varemerkeloven § 14.  Ut fra rettskildene oppstiller retten et nokså strengt utgangspunkt om at beskrivende ordelementer i kjennetegn normalt må anses som beskrivende for den aktuelle varen eller tjenesten. Det er tilstrekkelig at en av merkets mulige betydninger beskriver en egenskap ved varen eller tjenestene for at merket regnes beskrivende, jf. Stortorvet Gjestgiveri (HR-2021-2480-A).

Partene var enige om at den relevante omsetningskretsen i dette tilfellet omfatter både privatpersoner og profesjonelle brukere av alarmsystemer.

I den konkrete vurderingen viser lagmannsretten til at kombinasjonen av "ZERO" (null og nullpunkt) og "VISION" (syn, sikt, synsevne og visjon) enkelt vil forstås av omsetningskretsen som "null sikt" eller "null syn". Sammenstillingen er verken uvanlig eller overraskende og tilfører, enten man skriver merket i ett eller to ord, ingen semantiske eller grafiske elementer som skaper et annet meningsinnhold enn det som følger av alminnelig språkbruk.

Ordet ZEROVISION, ensbetydende med "null sikt" eller "null syn", var etter lagmannsrettens oppfatning klart beskrivende for maskiner som generer kunstig røyk (klasse 7). For omsetningskretsen er det en direkte og spesifikk forbindelse mellom ordmerket og produktets egenskaper og formål.

Også for sikkerhetsalarmsystemer (klasse 9) ble merket ansett beskrivende. Selv om klasse 9 utgjør en bredere varemerkeklasse fant lagmannsretten det ikke tvilsomt at omsetningskretsen vil oppfatte ZEROVISION som en angivelse av alarmsystemet det dreier seg om, og fremstår derfor som en direkte beskrivelse av produktets egenskaper og formål på lik linje som for røykkanoner.

Lagmannsretten sluttet seg til Oslo tingretts vurdering om at det klart foreligger et friholdelsesbehov for konkurrenter til å benytte betegnelsen ZEROVISION for de aktuelle varene og produktene. Som følge av at ordmerket ble ansett beskrivende, manglet det også særpreg.

Om betydningen av at varemerket ZEROVISION er registrert i andre jurisdiksjoner

Illustrasjonsbilde av Zerovision røykkanon 

Verisure hadde anført at tingretten ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på at ZEROVISION er registrert som varemerke både av EUIPO og i flere EU-land.

Til denne anførselen legger lagmannsretten til grunn oppsummeringen av rettstilstanden hva gjelder forholdet til EU-retten slik dette ble beskrevet i Trustshop-saken. Hensynet til rettsenhet innenfor varemerkeretten innebærer at de samme rettslige normer skal legges til grunn ved medlemsstatenes praktisering av varemerkedirektivet. EUIPOs praksis er en relevant rettskilde ved tolkningen, men resultatlikhet er ikke et selvstendig mål i enkeltsaker.

Den konkrete begrunnelsen fra lagmannsretten for hvorfor ZEROVISION er beskrivende etter norsk rett, til tross for at det er registrert i EU og Storbritannia, er likevel sparsom. Det fremheves at det bare foreligger en konkret, ubegrunnet avgjørelse fra EUIPO. Konklusjonen om at ZEROVISION er for beskrivende til å kunne registreres i Norge, anses å være i samsvar med både EU-/EØS-retten og norsk rett, og det kunne da ikke tillegges avgjørende vekt at et tilsvarende ordmerke er tillatt registrert i EU og Storbritannia.

Dette immaterialrettstrollets betraktninger

Sammen med blant annet Trustshop-saken er dommen enda en avgjørelse som konkluderer med registreringsnektelse, selv om tilsvarende varemerke er registrert i EU og andre jurisdiksjoner. At det er en noe strengere praksis etter norsk rett for hva som skal gå klar av forbudet mot beskrivende varemerker synes å forme seg.

Både i den foreliggende saken og i Trustshop-avgjørelsen beskriver retten de rettslige utgangspunktene for forholdet til andre lands praksis utfyllende. Den konkrete begrunnelsen kommer derimot til kort. Uten en begrunnelse for hva det er som gjør at vurderingen slår ulikt ut er det ikke mulig å lese ut av avgjørelsene hva som fører til forskjellige resultat.

I Trustshop ble det vist til at det ikke var mulig å gi en konkret begrunnelse fordi EUIPO ikke begrunner sine registreringsvedtak. Det samme legges tilsynelatende til grunn i av lagmannsretten i Zerovision-saken. Det er krevende å skulle forklare hva som er forskjellig når det kun foreligger en konkret, ubegrunnet avgjørelse for de utenlandske registreringene.

Resultatet blir likevel en lite tilfredsstillende situasjon når registreringsspørsmålet slår ulikt ut innenfor EU, uten en konkret begrunnelse. Prinsippet om rettsenhet innebærer at de samme rettslige normer skal legges til grunn. I en sak som Zerovision, hvor det er snakk om engelskspråklige ord, med samme produkter og (trolig) samme omsetningskrets, fremstår det nettopp som om rettsanvender ikke har lagt til grunn den samme tolkningen av varemerkedirektivet og det felles rettskildematerialet.

Isolert sett er dette immaterialrettstrollet fortsatt enig i lagmannsrettens konklusjon i registreringsspørsmålet for ordmerket ZEROVISION. Imidlertid ser vi en praksis etablere seg som går på bekostning av hensynet til rettslikhet innenfor varemerkeretten. For aktørene vil det kunne oppleves som en ubegrunnet forskjellsbehandling når de skal søke varemerkeregistrering innenfor de ulike jurisdiksjonene. Det kan stilles spørsmål om det er behov for en avklarende dom fra EU-domstolen som klargjør terskelen for når et merke er beskrivende og ikke.

12 januar 2023

Kjennetegnsrettsåret 2022

Også i år vil Immaterialrettstrollet gi sine oppsummeringer av immaterialrettsåret som har gått og gi en oversikt over hva som har skjedd på de sentrale områdene innen immaterialretten (opphavsrett, patentrett, designrett, kjennetegnsrett og markedsføringsrett). I disse årsoppsummeringene vil ulike troll gjøre et selektivt tilbakeblikk på de viktigste endringene på lovgivningsiden og de viktigste sakene fra norsk og internasjonal rettspraksis. Vi mottar som vanlig gjerne tips til hvordan vi kan gjøre årsoppsummeringene bedre på iptrollet@gmail.com.

*****

Av Morten Smedal Nadheim (CMS Kluge) og Julius Berg Kaasin (Brækhus)

Theodor Kittilsen, Skogstroll
(i det fri, Nasjonalmuseet)
Julius: Godt nytt kjennetegnsrettsår, Morten!

Morten: I like måte, Julius! Det blir vel et særpreget år i år også. Men hva tar du med deg fra året som gikk?

Julius: Jeg må innrømme at det er norsk vs utenlandsk registreringspraksis for varemerker, som vi snakket om på det årlige kurset i Larvik i starten av november. Det har kommet flere interessante avgjørelser om det temaet i året som har gått, og det har allerede kommet en nå i 2023 med lagmannsrettens avgjørelse i ZEROVISION-saken. 

Morten: Enig, Julius. Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg enda om det er Patentstyret som er for strenge eller andre nasjonale varemerkemyndigheter og EUIPO som er for snille, selv om jeg foreløpig holder en knapp på det siste.

Julius: Det er uansett uheldig at det tilsynelatende opereres med forskjellige særpregsterskler i ulike jurisdiksjoner, også i Europa. Det gjør markedet og jussen mer uforutsigbart for virksomheter som opererer med varemerker på tvers av landegrenser. En ting er store internasjonale selskaper hvor betydelige beløp står på spill, men dette er nok aller mest problematisk for selskaper i etableringsfasen som er avhengig av å sikre seg rettigheter før de investerer i merkevarebygging.

Morten: Det har du rett i, Julius. Men visste du at røykkanonalarmer var så vanlig, og er det virkelig sånn at en ikke ser noe når de slår seg på? I tilfellet er det jo ganske nedtur med falsk røykkanonalarm på julaften.

Julius: Nei, det var nytt for meg. Men hvis det funker så bra som navnet ZEROVISION skal ha det til, i hvert fall om en skal tro Oslo tingrett, bør jeg kanskje teste det ut. I så fall tror kobler jeg nok ut skallalarmen før nissen kommer ned pipen. Men du, nå kom jo akkurat ZEROVISION-avgjørelsen fra lagmannsretten. 

Morten: Den får vi ta i et eget innlegg, og i 2023 oppsummeringen. Men Julius, selv om det kanskje ikke har skjedd like mye i kjennetegnsrettsåret 2022 som i jubelårene 2020 og 2021 så er det jo mye å ta tak i.

Julius: Så absolutt, Morten. Men før vi går over på praksis kan vi raskt nevne at det er lite nytt å melde på lovgivningssiden i året som gikk. EUs nye varemerkedirektiv står fremdeles og fryser på trappene i påvente av implementering. De mest nøyaktige prognosene vi kjenner til går nå ut på at direktivet blir gjennomført 1. mars. Vi gjør som Knut Sverre (Skurdal Andresen) og siterer Rudolf Blodstrupmoen - «Time vill sjåv».

Norsk praksis

Artikkelforfatternes heeelt objektive oppfatning av årets
tema på kjennetegnrettsfronten
(Illustrasjon: Nadheim/Kaasin/NRK)
Julius: Vi har blitt litt bortskjemt de siste årene med høyesterettssaker på varemerkerettens område. 2022 var intet unntak selv om Høyesteretts avgjørelse i Kystgjerde-saken (HR-2022-2222-A) kanskje ikke gjaldt de mest spennende varemerkerettslige problemstillingene. Saken gjaldt utmåling av økonomisk kompensasjon etter varemerkeinngrep og stod mellom saksøkerne Norgesgjerde og Vindex og saksøkte Kystgjerde (tingrettens, lagmannsrettens og Høyesteretts avgjørelser er tidligere omtalt av IP-trollet). Høyesteretts behandling av saken var begrenset til spørsmålet om utmåling av vederlag og erstatning, da selve varemerkekrenkelsen var rettskraftig avgjort.

Høyesterett fastslo først at retten må ta stilling til samtlige av de påberopte, alternative utmålingsgrunnlagene, men at det ikke kan kreves «millimeterutregning» for alle alternativene. Ved den konkrete utmålingen kom Høyesterett til at Norgesgjerde og Vindex skulle tilkjennes det dobbelte av rimelig lisensavgift etter varemerkeloven § 58 (1) bokstav a) jf. (2). Ettersom en vederlagsmodell ikke var godt egnet for å fastsette lisensavgiften utmålte Høyesterett kompensasjonen som et engangsbeløp etter skjønn. Selv om det er utfordrende å peke på relevante momenter ved den konkrete utmålingen savnes jeg en nærmere redegjørelse fra Høyesterett for fastsettelse av slikt skjønn, og selve utmålingen av engangssummene fremstår for min del som litt tilfeldig. I forlengelsen av dette kan det også være grunn til å stille spørsmål ved behovet for Høyesteretts prøving av denne saken.

Morten, du har sett på en annen sak som ble anket til Høyesterett, men som ikke slapp inn?

Morten: Det stemmer, jeg har sett på lagmannsrettens avgjørelse i den såkalte GHOSTBASTARDS-saken (LB-2022-34258)tidligere omtalt av IP-trollet her. Spørsmålet i den varemerkerettslige delen av saken var om bruken av merket GHOSTBASTARDS innebar et inngrep i det eldre varemerket BASTARD BURGERS. Merkene var brukt for identiske varer og tjenester, men lagmannsretten kom til at merkene ikke var tilstrekkelig like til at det forelå forvekslingsfare.

Lagmannsretten pekte blant annet på at BASTARD er plassert forskjellig steder i merkene, og at merkene skiller seg i antall ord de totalt består av. Det visuelle helhetsinntrykket av merkene var derfor at de var "nokså forskjellige". Den fonetiske likheten ble også vurdert liten, hvilket ble styrket av det ulike antall stavelser og ord. Lagmannsretten viste også til at GHOSTBASTARDS gav assosiasjoner til «Ghostbusters»-filmene, noe som også var egnet til å avlede gjennomsnittsforbrukeren fra å forveksle merkene

Julius: En annen lagmannsrettsavgjørelse fikk vi i den såkalte BLEGEN-saken (LB-2021-140823). Saken stod mellom franchisetaker Bergmanns AS og franchisegiver Pizzanini AS, og et av spørsmålene som oppstod i forbindelse med opphør av franchiseforholdet var om en nasjonal varemerkeregistrering av et pizzanavn (BLEGEN) tilhørende franchisetaker skulle overdras eller kjennes ugyldig med grunnlag i franchiseavtalen eller varemerkeloven § 16 bokstav a) eller b), jf. § 35. Foruten de varemerkerettslige spørsmålene som saken reiser er saken kanskje også et godt eksempel på hva om kan skje selv om en vinner frem med et søksmål.

Morten: Jeg vet ikke med deg Julius, men jeg synes ikke en pizza som heter BLEGEN høres så veldig god ut. Er dette varemerket egentlig noe å krangle om?

Julius: Du kan så si, Morten. Det høres ikke akkurat ut som noen «capriciossa» (*gestikulerer voldsomt*) eller «trøffelsalami». «Blegen» skal ha vært kallenavnet på kokken som laget pizzaen.

Borgarting lagmannsrett kom i hvert fall til at Pizzaninis rett til varemerket var, enten det ble utledet av franchiseavtalen eller varemerkeloven § 3 tredje ledd, kun var innarbeidet lokalt, og ikke ga grunnlag for å overføre eller kjenne det nasjonale varemerket til Bergmanns ugyldig. Pizzaninis krav ble derfor avvist. Lagmannsretten uttalte i denne forbindelse at utgangspunktet i franchiseforhold er at nye produkter som inngår i franchisekonseptet tilhører franchisegiver. Forholdet i denne saken var imidlertid at Pizzanini kun hadde innarbeidet BLEGEN lokalt for Fredrikstad-området forut for Bergmanns nasjonale varemerkeregistrering av BLEGEN. En overføring av det registrerte nasjonale merket ville derfor innebære en bedre rett for PIzzanini enn de opprinnelig hadde og ble derfor avvist. Lagmannsretten mente for øvrig at Bergmanns varemerkesøknad for BLEGEN ikke var innlevert i strid med god forretningsskikk og derfor måtte kjennes ugyldig. Ellers er det verdt å merke seg at lagmannsretten ikke tok stilling til hvorvidt Pizzanini kunne fortsette å bruke sitt innarbeidede lokale merke, eller om dette vil ha vern mot Bergmanns eller andres bruk av varemerket, i Fredrikstad-området fordi det angivelig ikke var anført. Avgjørelsen er rettskraftig.

Morten: Hva tror du konklusjonen ville blitt om spørsmål om bruk og inngrep i det innarbeidede merket hadde kommet på spissen, Julius?

Julius: I denne saken tenker jeg vel at retten hadde konkludert med sameksistens mellom det eldre innarbeidede merket for Fredrikstad-området og det senere registrerte etter reglene i varemerkeloven § 9 jf. § 8 (1).

Morten: Enig i det, Julius. Mulig dette var klart for partene også ettersom det ikke var problematisert. Hva vet vel vi.

Julius: En annen sak som gjaldt spørsmål om registrering av varemerke i ond tro etter § 16 bokstav b) er saken mellom Rottefella/Madshus og Amer Sports (innehaver av bl.a. skimerket Atomic) som primært gjaldt inngrep i flyttbare skibindinger (21-072669TVI-TOSL/04). Saken er omtalt av IP-trollet her. Rottefella hadde brukt varemerket MOVE som kjennetegn for sine flyttbare skibindinger i flere år før Atomic registrerte varemerket MOVER for sitt system.

Retten kom til at Amer Sports hadde registrert varemerket MOVER i ond tro (i strid med god forretningsskikk) etter varemerkeloven § 16 bokstav b). Det ble i denne forbindelse ikke ansett avgjørende at Amer Sports tidligere hadde benyttet merket MOVER, men registreringen av merket ble av retten i stedet karakterisert som «påfallende» i forhold til Rottefellas markedsføring av MOVE. Det forelå dermed ikke inngrep i Amers MOVER etter varemerkeloven § 4 (1) bokstav b).

Illustrasjon på Rottefellas bruk av MOVE
inntatt i Oslo tingretts dom (kilde: Oslo tingrett)
Jeg må innrømme Morten at jeg for min del mener det kan stilles spørsmål ved om betegnelsene MOVE og MOVER i det hele tatt kan fungere som varemerker for flyttbare skibindinger i lys av Patentstyrets praksis på dette området. Rottefellas markedsføringsillustrasjon som er tatt med i avgjørelsen fra Oslo tingrett er et godt eksempel på det ettersom varemerket angir hovedegenskapen ved de flyttbare bindingene, nemlig at de kan flyttes.

Morten: Det er i hvert fall et betimelig spørsmål. Avgjørelsen er i alle tilfeller anket, så vi for se hva lagmannsretten skulle mene om dette.

Julius: Men over til noe annet Morten, nå skal vi se litt nærmere på årets store tema, nemlig særpregskravet og noen saker hvor forholdet til utenlandsk registreringspraksis ikke er helt irrelevant. Dette snakket vi som nevnt om i Larvik for noen måneder siden, og der konkluderte vi vel med at Patentstyret er gjennomgående strengere enn andre europeiske varemerkemyndigheter, men at det ikke nødvendigvis skyldes at de anvender rettskildefaktorene fra EU feil.

Morten: Det stemmer Julius, og jeg tenkte vi først skal se litt på denne TRUSTSHOP-saken som både har vært behandlet av Oslo tingrett (TOSL-2021-122596) og lagmannsretten (22-064395ASD-BORG/01) i året som har gått.

Saken gjaldt gyldigheten av KFIRs vedtak som gikk ut på å nekte ordmerket TRUSTSHOP varemerkerettslig vern. Merket var søkt vern for en rekke forskjellige varer og tjenester, som for eksempel avkjølingsinstallasjoner, administrasjon av forsyningskjeder og caterings tjenester. Patentstyret kom til at merket ville oppfattes som beskrivende for disse varene og tjenestene. I tillegg mente Patentstyret at merket var forvekselbart med den eldre internasjonale registreringen av det kombinert merket TRUST. TRUST-merket var gitt virkning for elektroniske apparater i klasse 9, og tilsvarende tjenester i klasse 35, som TRUSTSHOP var søkt registrert for.

Når det gjelder vurderingen av om merket var beskrivende, kom KFIR til samme resultat som Patentstyret. Siden KFIR fant at merket var beskrivende, og med det ikke kunne registreres, tok de ikke stilling til spørsmålet om forvekslingsfare. Tingretten var enig i at merket var beskrivende, og opprettholdt vedtaket til KFIR. I likhet med Patentstyret, KFIR og tingretten, kom også lagmannsretten til at merket var beskrivende. Lagmannsretten viste i stor grad til de tidligere vurderinger, og delte oppfatningen om at gjennomsnittsforbrukeren vil oppfatte merket TRUSTSHOP som «tillitsbasert handel» eller som «en butikk eller et produkt/tjeneste som du kan stole på». Lagmannsretten mente videre at ordet «trust» eller «tillitt» vil oppfattes som en beskrivelse av en egenskap eller en kvalitet ved varer eller tjenester som markedsføres under merket. Med det fant lagmannsretten at friholdelsesbehovet tilsa at merket ikke burde registreres.

Når så var tilfelle, hjalp det ikke at merket var registrert av EUIPO og av britiske varemerkemyndigheter. Lagmannsretten var enig i at registrering i andre jurisdiksjoner var et relevant moment til vurderingen, men viste til at avgjørelser i en jurisdiksjon ikke er bindende for myndigheter i andre jurisdiksjoner. Mot denne bakgrunn ble anken forkastes og KFIR ble frifunnet.

Julius: Som vi var inne på innledningsvis tviler jeg for min del på at det foreligger så store nasjonale forskjeller mellom europeiske gjennomsnittsforbrukere som Trustshop-saken kan gi inntrykk av.

Morten: Det tviler jeg også på, Julius.

Julius: En annen slik sak er Oslo tingretts avgjørelse i den såkalte ZEROVISION-saken (sak 21-181946TVI-TOSL/04), tidligere omtalt av IP-trollet her.

Saken gjaldt spørsmålet om KFIRs avgjørelse om å nekte registrering av ordmerket ZEROVISION var gyldig, herunder om ZEROVISION var beskrivende og manglet særpreg for maskiner som generer kunstig røyk i vareklasse 7 og sikkerhetsalarmsystemer i vareklasse 9. ZEROVISION er navnet på en røykanonalarm levert av Verisure. Tilsvarende merke var blant annet tillatt registrert i en rekke andre europeiske jurisdiksjoner EUIPO (omfatter bl.a. Irland) og UK (uprøvet overføring), noe som også ble anført i retning av at merket måtte tillates registrert i Norge. Retten kom likevel til at ZEROVISION måtte anses beskrivende for de søkte varene for den norske gjennomsnittsforbrukeren, slik at vilkårene for registrering ikke var oppfylt. Når det gjaldt registrering av parallelle merker i andre EU-land pekte retten på at selv om det er et sentralt mål at varemerkeretten i EU er harmonisert, så er det ikke et mål at resultatene i enkeltsaker skal være harmoniserte, bl.a. under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i GOD MORGON-saken (Rt. 2002 s. 391).

Etter min mening kan det godt være at retten landet på riktig resultat. Begrunnelsen for dette (og nå kommer det et hjertesukk) kunne gjerne vært enda mer konkret snarere enn å vise til teoretiske utgangspunkter og at vedtakene om å registrere merket i andre land er «ubegrunnede». Det kan ikke være tvil om at dersom Oslo tingretts forståelse av EU-varemerkerettslige prinsipper legges til grunn, så må ZEROVISION anses minst like beskrivende for gjennomsnittsforbrukeren i EU som i Norge. At ZEROVISION kan registreres der engelsktalende inngår i omsetningskretsen, men ikke i Norge, er egentlig en helt uholdbar situasjon som ikke kan forankres i ulike nasjonale forhold og språkegenskaper. En gjennomsnittsforbruker fra en omsetningskrets der engelsktalende inngår vil oppfatte ZEROVISION minst like beskrivende for de aktuelle varene som den norske. Jeg heller likevel mot at Patentstyret i denne saken har kommet til riktig resultat, også basert på EU-varemerkerettslige prinsipper, og stiller samtidig spørsmål ved at denne typen merker tillates registrert i EU.

Morten: Forhåpentligvis kan pågående samarbeidsprogrammer og fremtidige avklaringer fra EU-domstolen føre til en mer harmonisert og ensartet praksis, også på enkeltsaksnivå.

Men det har ikke bare kommet særpregsavgjørelser fra Oslo tingrett i år. Det har også kommet en avgjørelse i den såkalte CEON-saken (22-081329TVI-TOSL/05) der retten vurderte KFIRS vedtak vedrørende forvekslingsfaren mellom det eldre ordmerket XEON og det kombinerte merke CEON, etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b. Det eldre merket hadde vern for varer i klasse 9, som blant annet omfatter datautstyr og operativsystemprogrammer. Klagenemnda kom til at det yngre merket CEON, ikke kunne registreres for varer i klasse 9, og heller ikke for klasse 38 for telekommunikasjonsvirksomhet.

Rette var enig med KFIR i at det forelå vareidentitet i klasse 9, og at tjenestene i klasse 38 hadde samme formål som varene i klasse 9. Videre var retten enig i at det eldre merket XEON var et fantasiord som ikke henspilte på de aktuelle varene, har en normal grad av særpreg. I vurderingen av forvekslingsfare viste tingretten til at både visuell, fonetisk og konseptuell likhet måtte vurderes.

Retten viste til at merkenes første bokstav, X og C er visuelt ulike, men at forvekslingsfaren øker fordi både XEON og CEON er to fantasiord. Etter rettens syn ville begge merkene «være egnet til å forvirre gjennomsnittsforbrukeren», ettersom ingen av dem sier noe «om at de betegner varer i klasse 9». Denne delen av resonnementet er vrient å følge. Det at forvekslingsfaren skulle øke bare fordi merkene verken er beskrivende eller suggestive er nok neppe riktig.  Det er nok heller ikke sånn at gjennomsnittsforbrukeren lar seg forvirre når de møter varer med varemerker som ikke betyr noe.

Mer treffende blir det når tingretten viser til at begge merkene vil uttales «seon», og at merkene visuelt sett er temmelig like. Som KFIR kom tingretten til at det forelå forvekslingsfare, og det at det yngre merket var registrert i andre jurisdiksjoner der XEON også er registrert kunne ikke tillegges avgjørende vekt. Retten var enig i at dette var et relevant moment til vurderingen, men kom ikke til at enkeltregistreringer i andre land skulle ha avgjørende betydning. Mot denne bakgrunn opprettholdt retten KFIRS vedtak.

Julius: Hvis jeg sier «Harry Potter» Morten, hva tenker du på da?

"Harry Potter og de forheksede rettighetene"?
Foto: CC BY-SA 4.0
Morten: Da tenker jeg selvfølgelig på avgjørelsen fra Oslo tingrett (21-182900TVI-TOSL/05) som kom rett før jul! Det varemerkerettslige spørsmålet i saken var hvorvidt selskapet Star Entertainments markedsføring av konserter som spilte filmusikken fra Harry Potter-filmene, krenket Warners Bros. sin varemerkerett. Konsertfremføringer omfattes av vareklasse 41, og for denne vareklassen hadde Warner registrert ordmerket HARRY POTTER: WIZARDS UNITE og HARRY POTTER AND THE PRISONER OF AZKABAN. Star markedsførte konsertene med følgende utsagn: «The magical music of Harry Potter live in concert». Tingretten kom til at omsetningskretsen ikke ville tro at det forelå noe kommersiell forbindelse mellom Warner og Star, og noen forvekslingsfare forelå etter tingrettens syn ikke. Denne vurderingen kan det sies litt om, og det har blitt gjort i dette innlegget. Dommen er etter sigende anket av begge parter.

Julius: I tillegg til de ordinære rettssakene har det også vært noen forføyningssaker i året som har gått. Du har sett på en som gjaldt shades, Morten?

Morten: Det stemmer Julius, nærmere bestemt SHADES OF NORWAY (TOSL-2021-143056-2) hvor Oslo tingrett avsa dom og kjennelse i hovedsaken vedrørende eierskap til varemerke SHADES OF NORWAY, domenenavn og plattformer på sosiale medier. Tvisten stod mellom selskapet Bestun på den ene siden og Norshades og Box Fresh på den andre siden (Norshades). Siden saken gjaldt raske briller, tar vi også en rask gjennomgang av denne. 

I hovedsaken gjorde Bestun det gjeldende at de eide varemerkeretten, og at A ikke hadde noen sameierett i merket ettersom den eneste retten A hadde hatt til merket var en oppsigelig bruksrett. Videre ble det anført at Facebooksiden, Instagramkontoen og domenet skulle overføres til Bestun.

Norshades gjorde gjeldene at de hadde en sameierett i varemerket, og at bindende avtale måtte anses inngått da samarbeidet mellom A og B startet. Subsidiært mente Norshades at de hadde en eksklusiv, uoppsigelig og vederlagsfri bruksrett til merket. Videre ble det anfør at det var A alene som eide domenet, og plattformene på de overnevnte sosiale mediene.

Når det gjaldt eierskapet til varemerket Shades of Norway, viste tingretten til lagmannsrettens vurdering av sameiespørsmålet i forføyningssaken, og sluttet seg til denne. Lagmannsretten forstod As anførsler om sameierett, som at A henviste til læren om berettigete forventninger i kontraktsforhold, og at B ved passivitet og konkludent adferd hadde akseptert en sameiedel i varemerkeretten til fordel for A. Etter lagmannsrettens syn hadde ikke A sannsynliggjort at det forelå noen slik berettiget forventning. B hadde vært registrert som innehaver hele tiden, og det kunne ikke anses bevist at A på noe tidspunkt kunne ha hatt reelle forventninger om å være innehaver av varemerkeretten. Til støtte for en forståelse om at A aldri hadde noen berettiget forventning å bli innehaver av varemerkeretten, viste tingretten i tillegg til at A hadde sendt en forespørsel til B og spurt om de ikke kunne eie varemerkeretten i fellesskap. B avslo forespørselen, og dette tok retten som bevis for at A på dette tidspunktet var innforstått med at han ikke hadde noe eierskap til varemerket.

Når det gjaldt eierskapet til og overlevering av kontoene på Facebook og Instagram, og domenet, anførte Bestun at eierskapet til varemerket også innebærer eierskap til Facebooksiden. Retten var ikke enig i dette, og kom til at man i vurderingene av hvem som eide Facebooksiden, instagramprofilen og domenenavnet måtte det tas utgangspunkt i «alminnelige tingsrettslige prinsipper». I dette lå det at stiftelsesgrunnlaget vil danne et sentralt utgangspunkt for vurdering. Videre la tingretten vekt på hvem som hadde opprettet siden, profilen og domenet, samt bekostet og vedlikeholdt disse.

Etter konkrete vurderinger vant Bestun frem, og fikk dom på at de var eneeier av varemerket, domenet, Instagramkontoen og Facebooksiden.

Julius: En annen forføyningssak var saken for Hordaland tingrett om rett til å benytte varemerket HJERTESLAG som bandnavn i forbindelse med en planlagt turne og albumutgivelse (22-140612TVI-THOD/TVI-). Dette er for øvrig et av mine favorittband, så jeg «kaster ligheteren i gulvet og løper» her.

Bakgrunnen for saken var at tidligere medlemmer i dette rockebandet fra Bergen hadde registrert bandnavnet som varemerke, noe vokalist i bandet, Robert Eidevik, motsatte seg. Han fikk medhold fra Patentstyret (OP 2022/00058) i at registreringen var i strid med det tidligere innarbeidede varemerket HJERTESLAG, som ifølge Patentstyret tilhørte innehaverne av det registrerte merket og Eidevik i fellesskap (avgjørelsen er rettskraftig).

Forføyningssaken mellom partene dreide seg i hovedsak om hvorvidt Eidevik og hans nye bandbesetning kunne benytte bandnavnet Hjerteslag i forbindelse med en planlagt albumutgivelse og turné høsten 2022. Jeg forstår dette i realiteten som et krav om at de tidligere bandmedlemmene og sameierne i varemerket må tåle bruk av det innarbeidede varemerket som de ikke samtykker til, eller sagt med andre ord, måtte tåle å ikke kunne håndheve rettighetene sine til merket overfor Eidevik.

Retten gav Eidevik medhold uten forutgående muntlig forhandling, og viste til at det forelå sikringsgrunn ved at han og kommersielle samarbeidspartnere (konsertarrangører, plateselskap, bookingbyråer etc.) kunne bli påført et betydelig økonomisk tap dersom aktivitetene ble vanskeliggjort eller stanset. Retten kom også til at det forelå fare ved opphold (bl.a. kort tid til oppstart av aktivitetene) slik at det ikke var nødvendig å sannsynliggjøre et hovedkrav. Det er foreløpig ikke kjent hva som skjer videre i saken.

Morten: Etter min mening Julius, kom årets kuleste avgjørelse fra KFIR, i den såkalte Terre Bio-saken om det kombinerte merke TERRE BIO ELEVEURS & MAÎTRES LAITIERS (VM 22/00015), som var søkt vern for yoghurt i klasse 29. (Se også sak VM 22/00014 og VM 22/00013 med likelydende begrunnelse på det kombinerte merket ALLIANCE BIO ELEVEURS & FROMAGERS). Patentstyret kom til at merket ikke kunne gis virkning i Norge, ettersom merket var beskrivende. Patentstyret viste til at ordet TERRE kan oversettes til jordoverflate, mens ordet BIO vil oppfattes som blant annet biologisk, økologisk, nedbrytbar og miljøvennlig. Ordet ELEVEURS er fransk, og kan oversettes til oppdrettere, mens MAÎTRES LAITIERS betyr meierimestre. Patentstyret skrev at «Det klare utgangspunktet hos Patentstyret er at verdensspråkene engelsk, tysk og fransk sidestilles med norsk fordi den norske omsetningskretsen forutsettes å kjenne disse språkene forholdsvis godt». Patentstyret bemerket imidlertid at dette bare var et utgangspunkt, og fremhevet at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Når det gjaldt ordsammenstillingen TERRE BIO ELEVEURS & MAÎTRES LAITIERS kom Patentstyret til at omsetningskretsen for yoghurt ville oppfatte denne som en angivelse av at yoghurten er basert på økologisk eller miljøvennlig jordbruk. Videre ville merkets figurative elementer, og da særlig bruken av fargen grønn, forsterke betydningen av tekstelementet.

Patentstyret viste også til at de selv, i en forundersøkelse fra 2018, kom til at merket hadde særpreg, men det kunne ikke tillegges avgjørende vekt. Det kunne heller ikke tillegges avgjørende vekt at merket TERRABIO hadde fått virkning i Norge, eller at det søkte merket hadde fått vern i flere jurisdiksjoner.

Med henvisning til varemerkelovens forarbeider viste KFIR til at merker som er beskrivende på et fremmed språk skal kunne gis virkning i Norge, så fremt omsetningskretsen ikke må antas å identifisere ordets beskrivende betydning. Vider påpekte KFIR at det i norsk varemerkerett har vært en presumpsjon for at den norske gjennomsnittsforbrukeren har god kjennskap til verdensspråket fransk. Deretter kommer KFIR med en viktig nyansering, der de skriver:

«Slik Klagenemnda ser det, må hvorvidt en norsk gjennomsnittsforbruker forstår et fremmedspråklig ord og uttrykk etter dette bero på en konkret vurdering av hvor vanlig og kjent det aktuelle ordet er. Dette må igjen ses i lys av hvem gjennomsnittsforbrukeren er og hvilke type varer og tjenester merket er søkt for. I tillegg vil hvor likt det aktuelle ordet er tilsvarende ord på norsk, eventuelt på nært beslektede språk som dansk og svensk, og/eller engelsk, som den norske gjennomsnittsforbrukeren har god kjennskap til, kunne få betydning for vurderingen. I lys av dette stiller Klagenemnda seg tvilende til om man kan oppstille en faktisk presumpsjon for at en norsk omsetningskrets på generelt grunnlag har god kunnskap til bestemte fremmedspråk. En slik presumsjon vil lett kunne danne uheldige føringer for den konkrete og skjønnsmessige vurderingen som skal gjøres i den enkelte sak, og vil heller ikke nødvendigvis gjenspeile gjennomsnittsforbrukerens faktiske forståelse av det aktuelle fremmedspråket, herunder den språkforståelsen som det med rimelighet kan forventes at en norsk gjennomsnittsforbruker har for gitte varer og tjenester.»

Videre var KFIR i tvil om den norsk gjennomsnittsforbrukeren ville oppfatte ordene MAÎTRES LAITIERS som meierimestere, slik Patentstyret la til grunn. KFIR anså det også tvilsomt om hvorvidt ordet ELEVEURS ville oppfattes som oppdrettere av den norske omsetningskretsen. KFIR la imidlertid ikke avgjørende vekt på dette, ettersom den norske omsetningskretsen ville forstå ordene TERRE BIO som en angivelse av at varene er biologiske/økologiske og at de kommer fra jorden.


Det aktuelle merket i VM 22/00015
(kilde: Patentstyret)
Dette trollet påpeker at ordsammenstilling direkte og umiddelbart må oppfattes som beskrivende av den
norske omsetningskretsen, for at merket skal nektes vern, og nøyer seg med å bemerke at det anses tvilsomt om den norske gjennomsnittsforbrukeren av yoghurter har den språkkunnskap som KFIR forutsetter. I alle tilfeller kan det spørres om ikke et merke som gir inntrykk av at varen er biologisk og kommer fra jorden, vil være suggestivt for yoghurter som jo strengt tatt er et meieriprodukt og med det ikke har den naturlige tilknytningen til jorden som for eksempel grønnsaker. Uansett gir avgjørelsen en nyttig korreksjon, og vi må forvente at den rettslige presumpsjonen om at den norske gjennomsnittsforbrukeren vil forstå ord og uttrykk på verdensspråkene nå er forlatt. Avslutningsvis er det verdt å huske på at både KFIR og Patentstyret skal legge det faktum til grunn som anses mest sannsynlig, og i vurderingen av faktiske forhold bør man være forsiktige med å bygge videre på eldre antakelser uten faktisk forankring.

Julius: På tampen av norsk praksis har du også sett på den veldig spesielle BANKSY-saken (VM 21/0007), Morten?

Morten: Som sagt så gjort, Julius. Denne saken gjaldt klage over Patentstyrets avgjørelse om å oppheve en tidligere varemerkeregistrering. Varemerket ble opphevet fordi merket BANKSY inneholdt noe som er egnet til oppfattes som en annens kunstnernavn, i medhold av varemerkeloven § 16 bokstav c. Banksy er navnet/aliaset til en anerkjent kunstner hvis identitet ikke er offentlig kjent. Banksy-navnet er i senere tid blitt brukt til å promotere en rekke ulike produkter med BANKSY-navnet, blant annet en vin.

Den tidligere innehaveren av det nå opphevde merket mente at denne hadde fått samtykke fra kunstneren Banksy, til å bruke varemerket på vin. Patentstyret begrunnet opphevelsen med at innehaveren ikke kunne dokumentere at samtykke er gyldig. Da saken stod for KFIR, ble det bemerket at det avgjørende for om samtykkevilkåret i varemerkeloven § 16 er oppfylt, må være om det etter en samlet vurdering av de fremlagte bevis finnes sannsynliggjort at samtykke er gitt. Den tidligere innehaver hadde lagt frem en rekke brev fra det som ble anført å være Banksy, men KFIR viste til at skriftanalyser bidro til å så tvil om brevene rent faktisk var skrevet av kunstneren selv. Samlet sett fant ikke KFIR det sannsynliggjort at samtykke var gitt, og Patentstyrets avgjørelse ble opprettholdt.

Europeisk praksis

Julius: Nå skulle jeg til og si at vi skal gå inn for landing Morten, men vi må jo si litt om noen av de viktigste avgjørelsene som har kommet fra EU-domstolen.

I sak C-183/21 Maxxus slo EU-domstolen fast at varemerkedirektivet artikkel 19 er til hinder for prosessuelle regler i medlemsstatene som pålegger saksøker å fremlegge bevis for at innehaveren av et merke ikke har oppfylt bruksplikten. Bevisbyrden for bruk ligger i slike tilfeller på innehaveren av merket, og EU-domstolen viste i denne forbindelse til C720/18 and C721/18 Ferrari, avsnitt 82.

Det har også kommet et knippe avgjørelser som på hver sin måte dreier seg om håndheving av IP-rettigheter. Sak C-466/20 Heitec gjaldt spørsmål om passivitet og virkningene av at det var sendt søksmålsvarsel uten at det ble tatt ut rettslige skritt, og hvem som evt. har risikoen for at en stevning er mangelfullt utformet. EU-domstolen uttalte i denne forbindelse at verken søksmålsvarsel o.l. eller stevning som ikke oppfyller lovkravene er tilstrekkelig (fristavbrytende). Rettstap som følge av dette omfatter også avledede krav om erstatning, opplysninger eller destruksjon.

Sak C-355/21 Perfumesco gjaldt forståelsen av Håndhevingsdirektivet (2004/48) artikkel 10 (1), se også varemerkeloven § 59 (1). EU-domstolen pekte her på at medlemsstatene skal sikre en effektiv beskyttelse og rettsmidler for å stanse krenkelse av immaterialrettigheter under henvisning til bl.a. C-324/09 L’Oréal m.fl., avsnitt 131. Direktivet er i denne sammenheng en minimumsstandard, og medlemsstatene står fritt til å fastsette regler som gir rettighetshavere bedre beskyttelse, jf. bl.a. C-481/14 Hansson, avsnitt 36 og 40. Dette gjelder alle varer hvor immaterialrettigheter er krenket og alle typer krenkelser. Det er heller ikke anledning til å tolke artikkel 10 i håndhevningsdirektivet slik at nasjonale destruksjonsbestemmelser ikke kan anvendes for varer som markedsføres i EØS uten samtykke fra innehaver, selv om innehaveren har samtykket til påføring av EU-varemerke (typisk for markedsføring i andre jurisdiksjoner).

Christian Louboutins kjente røde såle
(kilde. Wikipedia)
Den siste håndhevingssaken vi skal nevne er kanskje den mest interessante. Like før jul kom nemlig avgjørelsen i sakene C-148/21 og C-184/21 Louboutin hvor spørsmålet var om tilbyderen av en digital markedsplattform (i dette tilfellet Amazon) kan gjøre varemerkeinngrep etter varemerkeforordningen artikkel 9 (2) ved å markedsføre produkter fra tredjeparter som krenker varemerkerettigheter. I denne saken gjaldt dette konkret reklame for sko som krenket Christian Loboutin’s EU-varemerke for plasseringen av en rød såle under høyhælte sko (omtalt av IP-trollet her). EU-domstolen uttalte at slik markedsføring kan gi gjennomsnittsforbrukeren inntrykk av å være fra operatøren av plattformen (og utgjøre varemerkerettslig bruk), og ikke de som tilbyr varer gjennom plattformen. I denne sammenhengen ble det pekt på at Amazon tilbyr frakt i tillegg til lagring av slike varer, noe som skiller saken fra forholdet i eksempelvis C-567/18 Coty II (omtalt av IP-trollet her), og vil kunne være et relevant moment i retning av å pålegge Amazon mer ansvar. Uttalelsene fra EU-domstolen kan dermed bane vei for at Amazon kan holdes varemerkerettslig ansvarlig for markedsføring av produkter som gjør varemerkeinngrep når sakene nå sendes tilbake til nasjonale domstoler i Luxembourg og Belgia.

Morten, du har også sett på en serie med saker fra EU-domstolen i året som har gått om konsumpsjon av varemerkerettigheter?

Morten: De har jeg , Julius, og de tre første gjelder spørsmål relatert til parallellimportørens ompakking av legemidler, og de varemerkerettslige aspektene ved slik ompakking.

Sak C-204/20 Bayer stod mellom legemiddelprodusenten Bayer, og selskapet Kohlpharma. Bayer selger et legemiddel (piller) under varemerket Androcur. Kohlpharma informerte Bayer om at de ville parallellimportere piller som var solgt i Nederland til Tyskland, og at de kom til å få en ny emballasje. Grunnen til at pillene måtte få ny emballasje var blant annet krav stilt i direktiv 2001/83  om at emballasjen må inneholde en rekke opplysninger på det offisielle språket der medisinen markedsføres.

Bayer mente det ikke var behov for ompakking her, og at Kohlpharma kunne nøye seg med å merke om den opprinnelige emballasjen.

Foreleggende rett spurte EU-domstolen blant annet om innehaveren av et varemerke  kan motsette seg at en parallellimportør markedsfører et legemiddel som er pakket om og påført innehaverens merke, når det å merke om varen også vil overholde de krav som direktiv 2001/83 stiller til emballasjen. 

EU-domstolen viste til spørsmålet måtte bero på en avveining av varemerkedirektivets artikkel 10 om enerett på den ene siden, og artikkel 15 om konsumpsjon på den andre siden. Etter en gjennomgang av relevant praksis fra EU-domstolen, besvarte EU-domstolen spørsmålet slik: 

“spørgsmål besvares med, at artikel 10, stk. 2, og artikel 15 i direktiv 2015/2436 skal fortolkes således, at en indehaver af et varemærke kan modsætte sig, at en parallelimportør markedsfører et lægemiddel, der er ompakket i en ny, ydre emballage, hvorpå dette varemærke er anbragt, når det objektivt set er muligt at foretage ommærkning af det pågældende lægemiddel under overholdelse af kravene i artikel 47a i direktiv 2001/83, og når det således ommærkede lægemiddel effektivt kan få adgang til markedet i importmedlemsstaten.”

Kort oppsummert; hvis ompakking ikke var nødvendig fordi også det å merke om emballasjen ville oppfylt kravene som stilles i direktiv 2001/83, kan innehaveren motsette seg ompakking.

Et lignende spørsmål ble besvart i sak C-224/20 Merck Sharp & Dohme. Denne saken gjaldt blant annet spørsmålet om varemerkeinnehaverens mulighet til å motsette seg at parallellimportøren markedsfører ompakkete legemidler med innehaverens merke, der emballasjen bærer preg av å ha blitt åpnet. EU-domstolen viste til tidligere praksis, og kom til at innehaveren kan motsette seg dette, med mindre det ikke er noen som helst tvil om at sporene etter åpning av emballasjen skyldtes at parallellimportøren har foretatt ompakkingen, og disse sporene etter åpning “skaber en så stærk modstand hos en betydelig del af forbrugerne mod de således ompakkede lægemidler, at dette udgør en hindring for den effektive adgang til dette marked”.

De siste sakene om ompakking som nevnes her, var de forente sakene C-253/20 og C-254/20 Novartis. Disse sakene gjaldt spørsmålet om hvorvidt en parallellimportør av et legemiddel kunne pakke om og selge det aktuelle legemiddelet under et annet varemerke. Novartis var innehaver av merket Femara, mens Sandoz markedsførte det generiske legemiddelet Letrozol Sandoz. Pillene som ble markedsført under henholdsvis Femara og Letrozol Sandoz var identitiske. Selskapet Impexeco informerte Novartis at de ville parallellimportere piller som var markedsført under merket Letrozol Sandoz, pakke dem om og markedsføre dem under varemerket Femara. Novartis motsatte seg dette.

EU-domstolen kom til at Novartis kunne motsette seg at det generiske legemiddelet som opprinnelig ble solgt under et annet varemerke, blir ompakket og markedsført under deres varemerke, med mindre  de to legemidlene er “identiske i enhver henseende”, og erstatningen av varemerket oppfyller de krav EU-domstolen oppstilte i C-427/93 avsnitt 79, herunder at “et ompakkede produkts praesentationsmaade ikke er af en saadan karakter, at den kan vaere skadelig for varemaerkets eller varemaerkeindehaverens omdoemme.”

I det siste ligger det at emballasjen ikke må være defekt, av dårlig kvalitet eller fremstå uferdig. 

Den siste saken jeg tenkte det var hensiktsmessig å melde noe om er sak C-197/21 SodaStream. Denne saken gjelder ikke legemidler, men kulsyrevann. Selskapet SodaStream selger maskiner som gjør det mulig å tilsette vann kullsyre og smak. Maskinene selges med aluminiumsbeholdere, som også selges separat. SodaStreams varemerker SODASTREAM og SODA-CLUB fremgår av etikken på beholderne, og er inngravert i aluminiumen.

Selskapet MySoda mottok tomme beholdere, fylte dem opp igjen og erstattet de opprinnelige etikettene med sine egne etiketter, men lot SodaStreams inngraverte varemerke på beholderen være synlig.

EU-domstolen kom til at innehaveren SodaStream ikke kunne motsette seg at etiketten på varene ble byttet ut samtidig som det opprinnelige inngraverte varemerket fortsatt fremgikk av varen. Dette gjaldt imidlertid bare så fremt “denne nye mærkning hos forbrugerne skaber det fejlagtige indtryk, at der består en økonomisk forbindelse mellem forhandleren og indehaveren af mærket.”

Hvorvidt gjennomsnittsforbrukeren vil tro det foreligger en kommersiell forbindelse må avgjøres etter en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering der opplysningene som gis på varen, den nye merkingen, salgspraksis og forbrukernes kunnskap om denne praksisen vil være relevante momenter.

*****

Artikkelforfatterne i skjønn (?) forening.
Foto: Victoria Lillevik Kumwenda/JUS
Julius: Ja, da var vi sannelig igjennom i år også da Morten.

Morten: Det var vi, Julius. Er det noe spesielt du ser frem til i året som kommer?

Julius: Det må vel bli disputasen din det da Morten, 24. Januar.

Morten: Da er vi to! I tillegg kommer det jo både nye regler om tredjepersonskonflikter i registrerte varemerkerettigheter, og flere avgjørelser fra ankeinstansene i sakene vi har gått igjennom over. Videre har vi flere nye saker på trappene for Oslo Tingrett, noe berammingslisten viser. Vi kan blant annet glede oss til tvister vedrørende eiendomsretten til varemerkeregistreringer, særpregsterskelen og om gyldighet av registrerte varemerkerettigheter.

Julius: Da gjenstår det vel bare å ønske alle et riktig godt nytt år i kjennetegnsrettens tjeneste!


Artikkelforfatter Morten Smedal Nadheim arbeider i CMS Kluge Advokatfirma som har representert vokalist Robert Eidevik i de omtalte Hjerteslag-sakene. Morten har ikke medvirket til omtalen av denne saken. Øvrige immaterialrettstroll som har vært involvert i de gjennomgåtte sakene har ikke medvirket til denne oppsummeringen.

04 januar 2023

Immaterialrettstrollet søker studenttroll

Oppdatert: Ny søknadsfrist 23.1.23

Immaterialrettstrollet søker
 studentbidragsytere for 2023. Arbeidet vil bestå i å holde oversikt over aktuelle saker blant annet fra norske domstoler og EU-domstolen, og å oppdatere trollets sider på Facebook og LinkedIn. Om man ønsker det, vil det også bli mulighet til å skrive innlegg på bloggen. Arbeidsomfanget er cirka 1-2 timer i uken.     

 

Som bidragsyter får du mulighet til å delta i Immaterialrettstrollets redaksjon, sammen med praktiserende advokater, akademikere og medlemmer av domstolene, Klagenemnda for industrielle rettigheter og Næringslivets konkurranseutvalg. Redaksjonen møtes jevnlig for faglige diskusjoner, som gir dyp innsikt i den seneste utviklingen på immaterialrettsområdet, og som belyser det praktiske arbeidet på feltet fra ulike sider. Arbeidet med bloggen er ubetalt for alle medarbeidere, også for studentbidragsytere.     

 

Det er en fordel om du tar eller har tatt ett eller flere av valgfagene i immaterialrett og/eller skriver masteroppgave i immaterialrett. Vi vil imidlertid også vurdere kandidater som har interesse for immaterialrett uten at de (ennå) har tatt noen av immaterialrettsfagene. (Det er også bare å søke selv om vårsemesteret 2023 er ditt siste semester som student.)

 

Søknaden skal inneholde en angivelse av hvor langt du har kommet på studiet og eventuelt hvilke immaterialrettsfag du har tatt/skal ta og eventuelt hva du skal skrive masteroppgave om. I tillegg skal det gis en kort begrunnelse for hvorfor du vil bli studentbidragsyter. Om du har en profil på LinkedIn bes du om å legge ved lenke til denne. Søknaden skal ikke overstige 500 ord.

 

Søknad sendes til iptrollet@gmail.com innen 23.1.23, med tittel «Søknad studenttroll».

Eventuelle spørsmål kan sendes til samme adresse.

29 desember 2022

Harry Potter-saken: Warner Bros. og Star Entertainment i trollmannsduell i Oslo tingrett


"Harry Potter og de forheksede rettighetene"?
Foto: CC BY-SA 4.0

Den 18. november 2022 avsa Oslo tingrett dom og kjennelse i den såkalte Harry Potter-saken. Tvisten stod mellom filmgiganten Warner Bros. (Warner) og det noe mindre tyske underholdnings­selskapet Star Entertainment GmbH (Star). Tvisten gjaldt hvorvidt Stars konserter og markedsføringen av disse gjorde inngrep i Warners immaterial­rettigheter, og om Star hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk.

Innledning og tvistens faktum

Det er Warner som står bak Harry Potter-filmene, etter å ha kjøpt filmrettighetene til bokserien fra forfatteren J.K. Rowling. Filmusikken i Harry Potter-filmene er komponert av forskjellige komponister, og etter inngåtte komponistavtaler er det Warner som har enerett til all filmusikken.

Star har tidligere holdt tre konserter som fant sted i Norge i 2021, der det ble spilt musikk fra Harry Potter-filmene. Star innhentet aldri samtykke til bruken fra Warner, verken knyttet til opphavsretten eller bruken av ordsammenstillingen Harry Potter i markedsføringen av konsertrekken. TONO ga tillatelse til de ulike konsertene, og Star betalte det vederlag TONO krevde.

Warner og Star har angivelig vært i dialog om Harry Potter-konsertene til Star og Stars markedsføring av disse. Slik tingretten forstod dialogen, har Warner kommet med innvendinger mot at Stars konserter ligger for tett på det som betegnes for «Harry Potter-universet», som Warner mener de har en enerett til.

Star planla deretter en ny vårturné i Norge i 2022, med oppsetningen kalt «The Magical Music of Harry Potter – live in concert».

I desember i 2021 begjærte Warner midlertidig forføyning mot Star. Forføyningskravet gikk ut på å få stanset Stars planlagte konserter i Norge i 2022. Begjæringen førte frem og Star ble nektet å avholde konsertene inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort. Begrunnelsen for forføyningen, var at Star ikke hadde sannsynliggjort at de ville få tillatelse fra TONO til å gjennomføre konsertene.

Star anket forføyningskjennelsen, men lagmannsretten kom under dissens til at anken skulle forkastes. Lagmannsrettens flertall kom til at konserten kunne forbys på opphavsrettslig grunnlag. Dette fordi konsertene innebar en bearbeidelse av musikkverkene fra Harry Potter-filmene, som etter lagmannsrettens syn falt utenfor det TONO kunne gi samtykke til.

Konsertene ble avlyst, og sommeren 2022 fremsatte Star krav om erstatning for tapene avlysningen innebar. 

Partenes anførsler
Oslo tingrett 
Foto: Mahlum


Warner anførte at selv om musikkverkene var overdratt til TONO for kollektiv forvaltning, ga ikke TONOs fremføringslisens noen rett til å fremføre arrangementer som utgjør en bearbeidelse etter åndsverkloven § 6. Videre ble det anført at Stars markedsføring utgjorde inngrep i Warners vare­merke­rett, og at Stars handlinger samlet sett var i strid med god forretningsskikk etter markeds­førings­loven § 25.

I tillegg ble det anført at partiturene (noteheftene) som Star brukte, var ulovlige eksemplarfremstillinger i strid med Warners enerett.

Saksøkte Star anførte på sin side at konsertene verken innebar inngrep i Warners opphavsrett eller varemerkerett, samt at de heller ikke hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk etter markeds­førings­lovens generalklausul. De bestrid ikke at Warner hadde de økonomiske rettighetene til filmusikken, men det ble anført at når Star betalte konsertlisens til TONO, var alt i sin skjønneste orden.

Når det gjaldt grensen for hva TONO kunne gi samtykke til, anførte Star at denne gikk ved de ideelle rettighetene etter åndsverkloven § 5, og ikke ved bearbeidelser etter § 6. I forlengelse av dette ble det argumentert for at TONOs konsertlisens omfattet enhver form for konsertfremførelser av Warners musikkverk, herunder også fremføring av bearbeidelser av disse. Dette så fremt bearbeidelsen ikke var krenkende, jf. åndsverkloven § 5 andre ledd.

Vedrørende anførselen om partiturene (noteheftene), viste Star til at disse var fremstilt utenfor Norge, og at det ikke forelå noen ulovlig eksemplarfremstilling i Norge. Star anførte at innførsel og egenbruk av uautoriserte partiturer ikke er en opphavsrettslig relevant handling, samt at musikernes egen bruk av notene ikke innebærer at notene som sådan spres til allmennheten.

Rettens begrunnelse – opphavsretten og rammene for TONOs konsertlisens og forvaltningsfullmakt

Organisasjonen TONO driver kollektiv rettighetsforvaltning av medlemmers rettigheter i Norge, og Warner har inngått en forvaltnings­avtale med TONOs søster­organisasjon i USA. TONO og søster­organisa­sjonen har inngått en gjensidighets­avtale, noe som innebærer at Warners musikkverk inngår i det repertoaret som TONO kan gi lisens til i Norge.

I vurderingen av om konsertene innebar en krenkelse av Warners opphavsrett, viste retten innledningsvis til at Star hadde endret argumentasjon i etterkant av forføyningssaken. I forføyningssakene var begge parter enige om at TONO ikke kunne gi tillatelse til fremføring av bearbeidelse av Warners musikkverk. Partene bygget sin forståelse på den såkalte «Phantom of the Opera»-avgjørelsen fra Indre Follo namsrett fra 1992. I denne saken hadde TONO gitt et musikkorps tillatelse til å spille nærmere angitte musikkverk, men i tillatelsen ble det lagt til grunn at tillatelsen ikke gjaldt bearbeidelse av beskyttet musikk, og at bearbeidelse måtte klareres med rettighetshaver direkte.

Begge parter påberopte seg denne dommen til støtte for sitt syn, men tingretten stilte spørsmålstegn ved hvor fruktbart det er å diskutere forståelsen av vilkårene i en TONO-lisens fra 1992 så lenge dagens blankofullmakter fra TONO ikke ser ut til å oppstille de samme eksplisitte vilkårene. Retten var videre enige med Star i at TONO også kan gi samtykke til bearbeidelser.

Dette ble begrunnet i at det ikke finnes «spor av noen begrensning knyttet til bearbeidelser i TONOs vedtekter, i standardavtalene som inngås med rettighetshaverne eller i standardtillatelsen som utstedes til konsertarrangørene». Warner anførte at fraværet av henvisning til bearbeidelser må innebære at avtalen mellom rettighetshaveren og TONO må tolkes som at TONOs fullmakter ikke omfatter retten til å fremføre bearbeidelser. Retten var ikke enig i dette.

Retten viste videre til at det som var overdratt til TONO, var forvaltningen av de økonomiske rettighetene etter åndsverkloven § 3, jf. TONOs vedtekter kapittel 3 § 7 første ledd. Etter åndsverkloven § 3 siste ledd gjelder eneretten for åndsverket i «opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller annen bearbeidelse». Når det var de økonomiske rettighetene etter åndsverkloven § 3 som var overdratt til forvaltning hos TONO, var det rettens syn at det var begrensninger som måtte avtales særskilt, og ikke det motsatte.

En slik forståelse fant også støtte i det tingretten kalte «hensynet til regelens godhet». Når rettighetshaveren mottar TONO-vederlag og samtidig er vernet mot fremføringer som strider mot respektretten, kunne ikke retten se at Warner skulle ha behov for et selvstendig vern mot bearbeidelser. For den utøvende konsertmusiker eller arrangør vil det å legge en slik begrensning i TONO-tillatelsen kunne «virke hemmende på den kunstneriske friheten», noe som igjen ville være en ulempe for musikerne og for det konsertsøkende publikum, mente tingretten. Etter rettens syn ga det videre liten mening å skulle tillate fremføringer av verk som er endret på en så tilfeldig og lite kreativ måte at endringene ikke oppfyller kravet til verkshøyde, samtidig som man skulle sette foten ned mot endringer «av kunstnerisk kvalitet». I lys av sammenhengen forstår dette trollet uttrykket «kunstnerisk kvalitet» som en angivelse av endringer som innebærer at bearbeidelsen får verkshøyde.

Warner viste til at TONOs forhandlingsdirektør, i sin vitneforklaring, fortalte at bearbeidelser etter hans syn faller utenfor TONOs fullmakter. Tingretten la ikke særlig vekt på forhandlingsdirektørens syn, og viste til at TONO ikke ville komme med en offisiell uttalelse i saken.

Etter dette kom tingretten til at TONOs konsertlisens også gir lisenstaker rett til å fremføre bearbeidede musikkverk.

Rettens begrunnelse vedrørende partiturer (notehefter)

Når det gjaldt Stars bruk av partiturene og vurderingen av om innførsel og bruk var i strid med åndsverkloven, viste tingretten til at det avgjørende måtte være om partiturene, gjennom bruken, kunne anses tilgjengeliggjort i Norge, etter åndsverkloven § 3 første ledd bokstav b, sml. straffebestemmelsen i åndsverkloven § 79. Retten bemerket at partiturene ikke vises frem for publikum og at disse tas med videre når orkesteret forlater Norge. Når selve konserten var lovlig med hjemmel i TONOs konsertlisens, hjemlet ikke åndsverkloven noen mulighet til å forby orkestrene å bruke partiturene.

Rettens vurdering av de varemerkerettslige problemstillinger

Retten viste først til at Warner hadde registrert ordmerket Harry Potter isolert sett, men for andre vare- og tjenesteklasser enn den som omfatter konsertfremføringer. Konsertfremføringer omfattes av vareklasse 41, og for denne vareklassen hadde Warner bare registrert ordmerket HARRY POTTER: WIZARDS UNITE og HARRY POTTER AND THE PRISONER OF AZKABAN. Når Star bare hadde brukt ordene HARRY POTTER i sin markedsføring forelå det ikke risiko for direkte forveksling etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav a.

I vurderingen av om det forelå indirekte forvekslingsfare etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b, og om Stars markedsføring kunne innebære at omsetningskretsen ville tro at det forelå en kommersiell forbindelse mellom konsertene og merkeinnehaver, bemerket tingretten at ingen av partene hadde ført bevis for hva omsetningskretsen forbinder med navnet Harry Potter. Retten måtte da legge vekt på egne oppfatninger, og etter rettens oppfatning ville omsetningskretsen først og fremst oppfatte Harry Potter som en angivelse av en romanfigur. Retten trodde med det ikke at omsetningskretsen vil tenke at Warner er delaktig i Stars konserter bare fordi navnet Harry Potter brukes i markedsføringen av konsertene. Mot denne bakgrunn kunne ikke retten se at det forelå noen indirekte forvekslingsfare etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b.

Dernest gikk retten over til å vurdere hvorvidt navnet Harry Potter er innarbeidet etter varemerkeloven § 3 tredje ledd, som Warners kjennetegn for underholdningstjenester. Retten kom til at omsetningskretsen nok kjenner til navnet Harry Potter, men fant ikke at navnet vil forbindes med varer eller tjenester fra en bestemt produsent. Retten var imidlertid mer i tvil om Warner kunne sies å ha innarbeidet Harry Potter skrevet med lynskrift. Retten viste til at Harry Potter har vært skrevet med lynskrift på Harry Potter-bøkene, men at bokserien ikke er utgitt av Warner. Under noe tvil kom retten da til at Warner ikke hadde innarbeidet noen enerett til å bruke navnet Harry Potter skrevet i lynskrift.

Når retten hadde kommet til at Harry Potter ikke var innarbeidet som Warners kjennetegn, hadde heller ikke Warner oppnådd kodakvern etter varemerkeloven § 4 andre ledd.

Rettens vurdering av markedsføringsloven § 25

Tingretten gikk først gjennom høyesterettspraksis, der det fremgår at det avgjørende for om markedsføringsloven § 25 kan supplere immaterialrettslovgivingen, vil være om det foreligger elementer i saken som ikke fanges opp av immaterialrettslovene. Etter retten syn forelå det særlig omstendigheter i nærværende sak, som tilsa at Warner burde ha krav på et bredere vern enn det de hadde etter åndsverkloven og varemerkeloven. Grunnen til at spesiallovgivingen ikke ga et tilstrekkelig bredt vern i denne saken, var etter rettens syn «innretningen på det kollektive forvaltningssystemet som Warners musikkrettigheter inngår i og som danner grunnlaget for Stars fremføringsrett».

Retten viste til at ordningen med kollektiv klarering av musikkrettigheter innebærer at Warner må finne seg i at musikken deres fremføres av aktører de egentlig ikke vil gi tillatelse til. Retten påpekte at kollektiv klarering av musikkrettigheter er samfunnsmessig nyttig, men at reglene burde innrettes slik at det ikke oppleves for byrdefullt for rettighetshaverne å være med i ordningen. Mot denne bakgrunn kom retten til følgende:

«Både hensynet til en sunn konkurranse og de hensynene som begrunner kollektive ordninger for klarering av opphavsrettigheter tilsier at en rettighetshaver i TONO må kunne motsette seg framføringer som samlet sett ligger svært tett på rettighetshavers eget konsept, selv om framføringen er tillatt etter åndsverkloven og ikke bryter med noen varemerkerett. Etter rettens syn foreligger det derfor behov for supplerende beskyttelse etter markedsføringsloven § 25.»

I den samlede vurderingen som ledet frem til det retten karakteriserer som brudd på markedsføringsloven § 25, ble det særlig vektlagt at

  • Markedsføringen av konsertene og konsertprogrammet hadde et formspråk som ligner veldig på formspråket brukt i Harry Potter filmene.
  • Stars orkester heter London Philharmonic & Symphonic Film Orchestra, som er nesten det samme som orkesteret som fremførte den originale filmusikken (London Symphony Orchestra)
  • Stars konferansier var også en av skuespillerne i Harry Potter filmene. (Retten nevner ikke hvem dette er, men markedsføringen avslører at det nok var noen fra Weasley-familien.)

Vederlag

Samlet sett og sett hen til fraværet av tydelig kjennetegn som skiller konsertene fra Harry Potter-universet, innebar disse tre momentene at Star hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25. Overtredelsen innebar ingen soning i Azkaban, og sett hen til at Star allerede hadde betalt TONO-lisens, kom retten til at Star kun måtte betale 100 000,- som tilleggsvederlag til Warner som følge av bruddet på markedsføringsloven § 25.

Retten kunne imidlertid ikke finne det sannsynliggjort at Star i fremtiden vil begå tilsvarende brudd på god forretningsskikk, og det kunne med det ikke nedlegges noe forbud mot nye konserter. Sammen med dommen, ble det også avsagt kjennelse om at den tidligere midlertidige forføyningen opphørte.

Dette immaterialrettstrollet bemerkninger

Når det gjelder de opphavsrettslige spørsmålene forstår dette trollet det slik at tvisten dypest sett omhandler hvorvidt den fullmakt Warner kan sies å ha gitt til TONO, også gir TONO rett til å gi andre tillatelse til å fremvise bearbeidelser. Når spørsmålet er i hvilket omfang de økonomiske rettighetene er overdratt fra rettighetshaveren til TONO, er det dette trollets syn at spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 andre ledd kommer til anvendelse. Bestemmelsen lyder som følger:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for»

Etter sigende skal det ha vært prosedert på spesialitetsprinsippet fra Warners side, og det er rart at prinsippet ikke adresseres tydelig i dommen. Retten skriver at «Dersom en overdragelse av rettighetshavers økonomiske rettigheter ikke er ment å være altomfattende, er det begrensningene som etter rettens syn må avtales særskilt og ikke motsatt.» Det synes imidlertid å ha vært en temmelig bred oppfatning i bransjen om at TONOs fullmakter ikke innebærer at de kan gi andre tillatelse til å bearbeide musikkverk, og dette har også vært oppfatningen til forhandlingsdirektøren i TONO.

Når den som går i forhandlinger på vegne av TONO, ikke mener at TONO har rett til å gi andre tillatelse til å fremføre bearbeidede musikkverk, kan det neppe sies at avtalen mellom rettighetshaverne og TONO «klart gir uttrykk for» at fullmakten TONO gis er så vidtrekkende som det tingretten la til grunn. På den annen side kan det imidlertid argumenteres for at vi her er utenfor de typetilfellene som spesialitetsprinsippet har som siktemål. Tingretten burde uansett ha adressert problemstillingen, og tatt stilling til spesialitetsprinsippets rekkevidde. 

Etter dette trollets syn kan det uansett ikke være avgjørende at det ikke finnes spor av en begrensning i de avtaler som lisenstakerne utleder fra TONO. Hvor vide fullmakter TONO har må avgjøres etter en tolkning av avtale mellom rettighetshaverne og TONO.

TONOs forhandlingsdirektør redegjorde også for at han var kjent med at svært mange artister og konsertarrangører i praksis gjør bearbeidelser i TONO-lisensierte musikkverk. Etter dette trollets syn viser dette behovet for at TONO klargjør sine vedtekter, og viktigheten av at rettighetshaverne selv tar ansvar for å håndheve sine rettigheter der lisenstakerne innretter seg i større utstrekning enn det TONO-lisensen gir rettslig grunnlag for.

Når det gjelder de varemerkerettslige aspektene må det bemerkes at Warner hadde registrert ordmerkene HARRY POTTER: WIZARDS UNITE og HARRY POTTER AND THE PRISONER OF AZKABAN for underholdningstjenester i klasse 41 som også omfatter konsertfremføringer, i god tid før Star gjennomførte sin markedsføring. Dette er etter mitt skjønn noe underkommunisert i dommen.

Det avgjørende for om Star krenker Warners varemerkerett etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav b, vil være om omsetningskretsen for tjenester i klasse 41 oppfatter at det foreligger en kommersiell forbindelse mellom den som markedsfører konsertene, og innehaveren av de overnevnte varemerker, sml. blant annet Rt. 2008 s. 1268 (Søtt + Salt) avsnitt 41. I dommen finner vi ikke noen forsøk på å definere omsetningskretsen, men når markedsføringen til Star synes å rette seg mot Harry Potter-entusiaster, bør dette vektlegges i vurderingen av hvordan omsetningskretsen oppfatter markedsføringen.

Det kan spørres om det ikke er navnet Harry Potter som omsetningskretsen vil oppfatte som det mest særpregete elementet både i markedsføringen og i varemerkeregistreringene. Både i markedsføringen til Star og i Warners registrerte ordmerker har de andre ordene enn Harry Potter et mer informativt innhold. Tingretten synes imidlertid å legge avgjørende vekt på at omsetningskretsen ikke vil tro at Warner er delaktig i konsertene til Star, bare fordi Harry Potter navnet brukes. Dette trollet vil bemerke at det i spørsmålet om forvekslingsrisiko ikke er avgjørende om omsetningskretsen har noen forestilling om hvem som er innehaver av merket, jf. Lassen/Stenvik Kjennetegnsrett (2011) s. 318. Det avgjørende er om omsetningskretsen vil tro at det foreligger en kommersiell forbindelse mellom aktører som markedsfører varer og tjenester med ordsammenstillingen Harry Potter.

Når tingretten først konkluderer som den gjør i vurderingen av de opphavsrettslige og varemerkerettslige spørsmålene, gir det etter dette trollets syn god mening å la markedsføringsloven § 25 komme til anvendelse i dette tilfellet. En mindre streng forståelse av de opphavsrettslige og varemerkerettslige problemstillingene, ville fort ført til man ikke trengte å gripe etter generalklausulen.

Dommen er anket, og med det kan både immaterialrettsentusiaster og Harry Potter-entusiaster se frem til nok en trollmannsduell med kappekledde aktører.