Om varemerkeregistrering av FJELLVETTREGLENE og lærdom av tidligere erfaringer

Foto: Sondrekv © I det fri

Mange av oss har trolig positive assosiasjoner til fjellvettreglene, slik som kakaopauser i skiløypa, påskesol, Kvikk Lunsj eller Åsleik Engmarks fantastiske fremstilling av Severin Suveren. Fjellvettreglene har imidlertid en langt dystrere opprinnelse og ble utarbeidet av Den Norske Turistforeningen og Norges Røde Kors i 1952 etter flere dødsfall i påsken 1950, og ble særlig kjent gjennom omfattende nasjonale kampanjer etter ulykkespåsken i 1967, da hele 17 personer omkom i uvær på påskefjellet. Man kan derfor si at det å ta lærdom av tidligere erfaringer, for å unngå tilsvarende hendelser i fremtiden, er en del av selve essensen i fjellvettreglene.

Dette trollet stiller seg imidlertid forsiktig spørrende til om Patentstyret har tatt lærdom av tidligere erfaringer da de tillot grossistfirmaet Rosmersholm AS sin registrering av ordmerket FJELLVETTREGLENE for varer i klasse 32 og 33. Merket er registrert uten forutgående uttalelse, og dette trollet er derfor ikke kjent med Patentstyrets konkrete vurderinger i saken. Uttalelser fra Patentstyret gjengitt i E24 indikerer imidlertid at det er blitt foretatt en vurdering opp mot varemerkeloven § 15 første ledd bokstav a, som foreskriver at et varemerke ikke kan registreres hvis det strider mot "lov, offentlig orden eller moral".

I den forbindelse finner dette trollet det påfallende at Patentstyret i sin omtale av denne registreringshindringen kun viser til tidligere saker som gjaldt merkene JÆVLA HOMO, MEKKA, FUCK CANCER og BASIC BITCH, men ikke til Oslo kommunes søknader knyttet til verk av Gustav Vigeland som ble avgjort av KFIR i 2017, etter først å ha vært innom EFTA-domstolen (sak E-5/16). I likhet med denne saken om FJELLVETTREGLENE, og til forskjell fra Patentstyrets nevnte eksempler, så var ikke spørsmålet i Vigeland-sakene om de søkte merkene i seg selv hadde en utforming som var i strid med offentlig orden og moral, men snarere om etableringen av en varemerkerettslig enerett kunne være det, på grunn av de søkte merkenes særegne kulturelle verdi. (Når det gjelder saker hvor det er spørsmål om varemerket i seg selv er støtende, vil nok EU-domstolens avgjørelse i C‑240/18 P Constantin Film, om merket FACK JU GOETHE (omtalt her) og KFIRs avgjørelse i VM 22/20 COMFYPUSSY, uansett gjøre at man må legge en mer liberal norm til grunn.)

At denne problemstillingen må kunne karakteriseres som relevant for FJELLVETTREGLENE er forsåvidt noe som daglig leder hos Rosmersholm, Sven Hauge, selv er inne på idet han uttaler til E24 at: 

"Fjellvettreglene er en del av vår felles kulturarv. Det å kunne de og vise respekt for fjellet er viktig for oss alle."

Nettopp hensynet til friholdelsen av vår felles kulturarv og betenkelighetene ved å la en næringsdrivende få enerettigheter til de kommersielle fordelene knyttet til denne kulturarven var sentral for KFIRs avgjørelse, idet det fremholdes i avsnitt 24 i avgjørelsen at:

"Vigelandsanlegget har utelukkende positive konnotasjoner hos den norske befolkning. Ved å tilegne seg eneretten, i uoverskuelig fremtid, til verkene som inngår i Vigelandsanlegget vil man stå i en konkurransemessig svært fordelaktig stilling sammenlignet med andre næringsdrivende som må skrives tilbake til den særegne kulturelle verdien som verkene har. Ikke bare slipper man kostnader ved å utvikle noe eget, men man starter med et stort forsprang fremfor andre næringsdrivende idet kjennetegnet allerede er kjent i seg selv som kunstverk og forbindes med noe positivt. Man trenger ikke selv starte fra begynnelsen og lære opp forbrukerne til å kjenne igjen kjennetegnet og i tillegg skape den positive følelsen som et varemerke behøver for å skape en gjenkjøpseffekt. Videre vil også varemerkeregistrering av verkene selv for visse varer eller tjenester innebære at de aktuelle kunstverk tas ut av det fri, og vil potensielt kunne begrense allmenhetens frie tilgang til verkene."

Dette er synspunkter som dette trollet umiddelbart tenker også er overførbare i denne saken om FJELLVETTREGLENE. Vigeland-sakene hadde imidlertid en tilleggsdimensjon da disse søknadene gjaldt åndsverk som var gjenstand for en tidsbegrenset opphavsrettslig enerett etter åndsverklvoen § 11.  Varemerkeregistrering av disse verkene, kort tid før utløpet av den opphavsrettslige vernetiden, innebar derfor at disse verkene kunne bli beheftet med en ny enerett. Om dette uttaler KFIR i avsnitt 25 at:

"Oslo kommunes motivasjon for å søke varemerkeregistrering av verkene indikerer at det i realiteten er tale om et ønske om fortsatt kontroll over Vigelands verk, blant annet som følge av det arbeidet man har nedlagt for å fremme kulturarven etter Gustav Vigeland. Dette ønsket eller interessen er forståelig og sett fra én side også egnet til å kunne motvirke risikoen for at andre benytter Gustav Vigelands verk på en måte som kommer i konflikt med hensynet til offentlig moral, jf. EFTA-domstolens dom i avsnitt 92. På den annen side ivaretar et slikt ønske ingen legitim interesse som beskyttes av varemerkeloven. Tvert imot mener Klagenemnda at varemerkeregistrering på dette grunnlaget vil stride mot de hensyn som begrunner begrensninger i vernetiden for Vigelands verk og slik sett de grunnleggende samfunnsinteressene som ligger i dette. Klagenemnda legger i den forbindelse avgjørende vekt på kommunens systematiske forsøk på å varemerkeregistrere praktisk talt alle verkene som er ledd i Vigelandsmuseet og -parken. På den bakgrunn mener Klagenemnda at merkeregistrering må nektes ut fra hensynet til offentlig orden i medhold av varemerkeloven § 15 første ledd bokstav a). Det foreligger etter Klagenemndas oppfatning helt spesielle omstendigheter som begrunner unntak fra de alminnelige bestemmelsene."

Det er grunn til å spørre om det er det tilsynelatende fraværet av disse grensespørsmålene mellom opphavsretten og varemerkeretten som er årsaken til at Patentstyret ikke har ansett det som nærliggende å henvise til Vigeland-søknadene. For dette trollet er det imidlertid ikke nødvendigvis helt gitt at FJELLVETTREGLENE, avhengig av omstendighetene rundt tidspunktet for ordets tilblivelse, nødvendigvis er blottet for den originalitet og individuelt skapende åndsinnsats som er nødvendig for å få opphavsrettslig vern etter åndsverkloven § 2, selv om det i og for seg følger av premiss 46 i C-5/08 Infopaq at enkeltord ikke kan være åndsverk. Denne uttalelsen tar imidlertid utgangspunkt i ord anvendt i nyhetsartikler ("such works covered by the protection"), som jevnt over vil være ord som alt brukes i det daglige. Det må imidlertid erkjennes at vi heller ikke her akkurat står overfor en Jabberwock eller Bandersnatch. 

The Jabberwock av John Tenniel

For det tilfelle at dette kravet til såkalt verkshøyde, mest sannsynlig, ikke skulle være oppfylt så gir det uansett ingen klar og umiddelbar mening for dette trollet at frembringelser som har vært gjenstand for enerettigheter ikke kan bli gjenstand for nye enerettigheter på grunn av hensynet til allmenheten, mens frembringelser som har tilbragt hele sin eksistens i den allmenne sfære, brått skal kunne gjøres til gjenstand for enerettigheter uten at dette en gang kommenteres av Patentstyret. Dette gjelder ikke minst når Vigeland-søknadene tross alt ble sendt inn av Oslo kommune som Gustav Vigeland selv hadde utpekt som forvalter av hans kunstneriske arv, og sånt sett var egnet til å forvalte Vigelands kunstneriske arv på en måte som reduserer risikoen for at denne kommer i konflikt med hensynet til offentlig moral, jf. avsnitt 92 i EFTA-domstolens nevnte dom. Rosmersholm har derimot ingen tilknytning til fjellvettreglene, og registreringen synes umiddelbart å vitne om en manglende forståelse for fjellvettreglenes bakgrunn og funksjon. Her nøyer jeg meg med å vise til uttalelsen fra Turistforeningens    kommunikasjonssjef, Simen Rommetveit Halvorsen, til E24:

"Alle vet at vettet renner ut når alkoholen renner inn, og at det også gjelder over tregrensen. God sikkerhet på tur er ikke noe man skal ta lett på. Du er nødt til å ha et klart hode både når du planlegger og gjennomfører turen, sier han."

Et ytterligere spørsmål som kunne vært stilt er om FJELLVETTREGLENE kan anses som et villedende varemerke etter varemerkeloven § 10. Om dette spørsmålet tenker dette trollet at det er såpass stor avstand mellom sikkerhetshensynene som ligger bak fjellvettreglene, og øl og brennevin at jeg nøyer jeg med med å vise til Høyesteretts betraktninger rundt § 14 annet ledd nr. 2 i den tidligere varemerkeloven av 1961, i Rt-1995-1908 hvor det heter:

"Slik jeg ser det, kan nok ordmerket MOZELL i og for seg skape visse assosiasjoner i retning av Mosel og moselvin. Dette kan imidlertid etter min mening ikke være tilstrekkelig til at det rammes av § 14 annet ledd nr 2. Loven krever at varemerket skal være egnet til å villede. Dette vil bare være tilfellet dersom det er rimelig grunn til å anta at det kan skape uriktige forestillinger hos det kjøpende publikum. Bedømmelsen må her langt på vei bygge på antagelser om hvilke forestillinger ordmerket er egnet til å fremkalle. Patentstyret – og lagmannsretten med fagkyndige meddommere – har funnet at ordmerket ikke er egnet til å fremkalle uriktige forestillinger hos publikum, og jeg er for min del av samme oppfatning."

Dette trollet benytter seg ellers av anledningen til å ønske alle våre lesere en strålende og trygg påske!

Vincent Tsang representerte Oslo kommune i de omtalte Vigeland-søknadene og har gitt uttrykk for at det ikke kan sees helt bort ifra at dette innlegget kan være noe preget av at han i bunn og grunn føler seg litt snurt over at Vigeland-søknadene og spørsmålet om friholdelse av sentrale felles kulturverdier ikke er nevnt av Patentstyret i deres svar til E24.

En ytterligere innfallsvinkel som kunne vært diskutert er registreringshindringen i varemerkeloven § 16 bokstav d som gjelder merker som omfatter særpregede titler på andres åndsverk. For selv om FJELLVETTREGLENE i seg selv ikke skulle være et åndsverk, så vil vel reglene i sin helhet kunne være det. FJELLVETTREGLENE vil i så fall kunne anses som tittelen på verket, og kun måtte tilfredsstille et krav til særpreg i stedet for opphavsrettens krav til verkshøyde.