Supreme Court avviser anke i Oracle v. Google: Funksjonelt opphavsrettslig vern for Javas APIer består i amerikansk rett

Den 9.5.2014 avsa Federal Circuit dom i Oracle v. Google. (Omtalt av Immaterialrettstrollet her) Saken omhandlet spørsmålet om Javas APIer er opphavsrettslig beskyttet, og Federal Circuit kom til at dette var tilfellet.

Avgjørelsen ble anket til Supreme Court, som nå har nektet anken fremmet. Dette innebærer at Federal Circuits avgjørelse blir stående, og saken sendes tilbake til førsteinstansdomstolen, som må ta stiling til om Googles bruk av Oracles APIer utgjør et opphavsrettsinngrep og om bruken i så fall utgjør «fair use».

«Fair use» er et lovfestet unntak fra opphavsretten i den amerikanske opphavsrettsloven § 107, som tillater «rimelig» («fair») bruk av et åndsverk uten samtykke fra opphavsmannen, til bruk blant annet (men ikke begrenset) til kritikk, journalistikk og undervisning. Ved vurderingen av om en bestemt bruk av et opphavsrettsbeskyttet verk utgjør «fair use» skal man blant annet ta i betraktning 1) formålet med og karakteren av bruken, herunder om bruken er kommersiell; 2) karakteren til det opphavsrettsbeskyttede verket; 3) hvor stor del av det opphavsrettsbeskyttede verket som er utnyttet; 4) hvordan bruken påvirker den reelle eller potensielle markedsverdien til det opphavsrettsbeskyttede verket. For APIer vil det særlig være karakteren av disse som verktøy for interoperabilitet (2) som tilsier at bruken av disse kan utgjøre «fair use».

Selv om det er fullt mulig å argumentere for at visse typer bruk av  en opphavsrettsbeskyttet API utgjør slik «fair use» av et opphavsrettsbeskyttet datamaskinprogram, er dette et argument det kan være vanskelig å nå frem med; og som det uansett vil være kostbart å få prøvd rettslig.

Den amerikanske opphavsrettsbeskyttelsen av funksjonelle elementer i datamaskinprogrammer skiller seg ganske markant fra den europeiske tilnærmingen til tilsvarende spørsmål. I C-406/10 SAS v. World Programming legger EU-domstolen nemlig til grunn at hverken et programs funksjonalitet, filformater eller det programm­erings­språk programmet uttrykkes i, utgjør opphavs­rettslig beskyttede elementer i et datamaskinprogram. 

SAS var innehaver av programvare­systemet SAS analytical software system - et integrert sett av programmer som lot brukeren utføre en rekke av databehandlingsoppgaver, hovedsakelig i form av statistisk analyse. Sentralt i dette program­vare­systemet lå «Base SAS», som lot brukeren skrive og kjøre egne bruker-programmer («scripts») for å lettere kunne behandle data. Disse var skrevet i et eget programnmeringsspråk – «SAS language».

Uten å ha tilgang til koden til SAS analytical system, hverken i form av den originale kildekoden eller gjennom dekompilert maskinkode, utviklet World Programming sitt eget program for statistisk analyse - World Programming System (WPS). Dette ble gjort gjennom å studere dokumentasjonen og gjennom å analysere hvordan SAS analytical system fungerte. WPS hadde tilsvarende funksjonalitet som SAS analytical system, og tillot på samme måte brukeren å skrive egne programmer i SAS’ programmeringsspråk.

EU-domstolen slo fast at opphavsrettsvernet av datamaskinprogrammer etter program­vare­direktivet omfattet kildekoden, maskinkoden og dokumentasjonen til programmet. (punkt 35 og 37) Dersom vernet også skulle utstrekkes til å omfatte funksjon¬elle elementer, ville dette derimot innebære en mulighet til å monopolisere ideer, noe som kunne hemme den tekniske utviklingen. (punkt 41)

Java Jawa

EU-domstolen påpekte at en av de fremhevede fordelene ved opphavsrettslig beskyttelse av datamaskinprogrammer i kommi­sjonens direktivforslag, nettopp var at opphavsrettsvernet er begrenset til den konkrete utformingen av et program og dermed ikke forhindrer andre fra å frem­bringe tilsvarende eller identiske programmer så lenge det ikke skjer gjennom en direkte kopiering av det opphavs­retts­beskyttede programmer. (punkt 41) EU-domstolen la derfor til grunn at «hverken et edb-programs funktion­alitet eller det programmeringssprog og det datafilformat, der anvendes i et edb-program til at udnytte visse af dets funktioner, udgør en form, hvori dette edb-program udtrykkes, hvorfor det ikke i kraft heraf er ophavsretlig beskyttet som edb-program». (punkt 46)

EU-domstolen tok riktignok ikke stilling til om dette også gjaldt når man ikke bare hadde skrevet et tilsvarende program med samme funksjonalitet, men også (som Google i Oracle v. Google) hadde kopiert den «deklarerende» koden til et API. Skal man følge EU-domstolens resonnement vil det imidlertid være nærliggende å si at denne koden utelukkende gir uttrykk for et data­maskin­programs funksjonalitet på et abstrakt nivå, og derfor ikke er opphavsrettsbeskyttet.