EU-domstolen i sak C-161/17 Renckhoff: Ny opplasting av bilde som lå fritt tilgjengelig på internett innebærer overføring til et nytt publikum

EU-domstolen avsa tirsdag 7.8 dom i C-161/17 Renckhoff. Ikke overraskende la retten til grunn at ny opplasting av et bilde som lå fritt tilgjengelig på nettet (i forbindelse med publisering av en skoleoppgave) innebærer overføring for et nytt publikum etter infosoc-direktivet artikkel 3.

Foto: Dirk Renckhoff

Saken dreide seg om noe så prosaisk som en skoleoppgave. Eleven hadde funnet et bilde av den spanske byen Cordoba som lå fritt tilgjengelig på en reisenettside, lastet dette ned og brukt det i en skoleoppgave i spansk. Denne hadde deretter blitt lastet opp på skolens nettside. Eleven hadde i den forbindelse angitt kilden for bildet, men ikke fotografens navn (da dette ikke var tilgjengelig). Fotografen – Dirk Renckhoff –  mente dette var et inngrep i hans rettigheter, og gikk til sak mot byen Waltrop (som driver skolen) med påstand om forbud mot bruk og erstatning. Da saken sto for Bundesgerichtshof stilte B. spørsmål til EU-domstolen.

Generaladvokaten hadde i sin anbefaling lagt til grunn at det omhandlede saksforholdet ikke utgjorde overføring til et nytt publikum etter infosoc-direktivet. Dette ble blant annet begrunnet i at bruken av fotografiet hadde en sekundær karakter i skoleoppgaven (Generaladvokatens anbefaling, avsnitt 67 og 68), at eleven og læreren ikke burde vite at det var urettmessig å laste opp bildet på nytt i tilknytning til oppgaven (avsnitt 69 til 79) og at skolen ikke hadde et profittmotiv (avsnitt 80 til 84).

EU-domstolen la derimot til grunn at opplastingen innebar en overføring til et nytt publikum etter infosoc-direktivet artikkel 3. Det ble innledningsvis påpekt at et fotografi er opphavsrettsbeskyttet dersom det avspeiler fotografens personlighet og er uttrykk for frie og kreative valg, jf.  C-145/10 Painer (avsnitt 14). (Generaladvokaten hadde stilt spørsmål om bildet oppfylte dette originalitetskravet, se avsnitt ?.)

EU-domstolen fant det klart at det forelå en overføring av fotografiet, i den forstand at brukerne av skolens internettside fikk mulighet til å få tilgang til dette på siden (avsnitt 20 og 21). Det forelå også en overføring til en «allmennhet», i den forstand at et betydelig antall personer fikk tilgang til fotografiet (avsnitt 22 og 23).

Spørsmålet var da om det skjedde en overføring for et «nytt publikum». Skolens overføring har skjedd med samme tekniske virkemidler, i og med at både denne og den opprinnelige overføringen har skjedd ved at bildet er lastet opp på nettet (avsnitt 24 og 25). Byen Waltrop hadde imidlertid gjort gjeldende at det ikke kunne skilles mellom lenking til verk som var gjort tilgjengelig med rettighetshavers samtykke, jf. Svensson og ny opplasting av det samme verket på en annen side (avsnitt 27).

Dette ble avvist av EU-domstolen, som påpekte at det var betydelige forskjeller mellom lenking og en ny opplasting. Dersom tilgjengeliggjøring på nettet i seg selv skulle gjøre at rettighetshaver ikke kunne håndheve opphavsretten, ville dette i realiteten innebære at opphavsretten som negativ rett ble svært begrenset (punkt 30). Dette ville særlig gjelde etter at rettighetshaver selv hadde tatt verket bort fra nett. 

En manglende enerett i slike tilfeller ville være i strid med regelen om at de opphavsrettslige enerettene skal kunne gjøres gjeldende uten formaliteter og tekniske foranstaltninger, jf. analogt C-301/15 Soulier og Doke, avsnitt 51 (avsnitt 31). Det samme følger også av Bernkonvensjonen artikkel 5 (2). Om tilgjengeliggjøring på nett uten slike tekniske foranstaltninger førte til at enhver kunne laste opp verket på internett på nytt, ville dette i praksis innebære en konsumpsjon av eneretten i strid med infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 3 (avsnitt 32 og 33).

Dette innebar at en ny opplasting av et bilde som lå fritt tilgjengelig på nettet innebar overføring for et nytt publikum etter infosoc-direktivet artikkel 3.

Immaterialrettstrollets betraktninger

EU-domstolens avgjørelse er egentlig ikke så veldig overraskende. Og det er egentlig Generaladvokatens anbefaling som er avviket her. Hadde man lagt denne anbefalingen til grunn ville det i praksis medført at eneretten til overføring til allmennheten ble redusert til en form for culpanorm hvor inngripers skyld og formålet med inngrepet ville vært sentrale momenter. 

EU-domstolen har gjennom sin nyere praksis (blant annet GSMedia, Filmspeler, Ziggo) flyttet grensene for hva som anses som et direkte opphavsrettsinngrep, slik at handlinger som tidligere bare kunne anses som medvirkning til opphavsrettsinngrep nå betraktes som et direkte inngrep. Denne tilnærmingen forutsetter klart nok at man opererer med en form for aktsomhetskrav. I motsatt fall vil ansvaret for typiske medvirkningshandlinger bli alt for vidt. 

Det er imidlertid fornuftig at man fastholder at inngrepsnormen fortsatt er rent objektiv for handlinger som tradisjonelt har blitt betraktet som direkte inngrep.