EU-domstolen i C-149/17 Bastei Lübbe: Ingen unnskyldning i inngrepssaker at flere bruker samme IP-adresse

Familiens router som skjold?
Kilde: Good Free Photos

Er det et godt nok forsvar mot en anklage om ulovlig tilgjengeliggjøring av et åndsverk at aktiviteten har skjedd bak en IP-adresse som også flere andre benytter seg av? EU-domstolen fikk forelagt dette spørsmålet fra Landgericht i München. Sak C-149/17 dreide seg om en lydbok som var blitt delt av en privatperson via et peer-to-peer nettverk (som for eksempel BitTorrent). Rettighetshaveren, Bastei Lübbe GmbH & Co. KG, fikk hentet ut identiteten til eieren av internettabonnementet som brukte IP-adressen når lydboken ble delt.

I førsteinstansen i Tyskland benektet den påståtte inngriperen at han var ansvarlig for krenking av opphavsretten, og viste til at også hans foreldre brukte den aktuelle IP-adressen. Det var altså ikke nødvendigvis han som hadde delt lydboken. Det ble ikke lagt frem bevis som underbygget at en av foreldrene faktisk hadde lastet opp boken snarere enn den anklagede eieren av abonnementet. I internettfora for nettpirater er dette et vanlig poeng å ta opp – en IP-adresse kan ikke vise hvilken fysisk person som sto for den aktuelle opplastingen og påstås derfor å være utilstrekkelig som bevis for hvem som står bak inngrepet. Førsteinstansen var enig, og frikjente den påståtte inngriperen.

Ankeinstansen var i tvil, og forela spørsmålet for EU-domstolen. Bevisbyrden lå i utgangspunktet på den som påstår at noen er ansvarlig for et inngrep. Imidlertid fantes det også tysk rettspraksis som ga eieren av et internettabonnement et visst ansvar for å opplyse saken. Dette ansvaret kunne oppfylles ved å forklare at også andre brukte internettilkoblingen. Det ble ikke krevd at man ga ytterligere informasjon om disse andres bruk av Internett, idet det ville stride mot retten til respekt for familielivet, jf. for eksempel Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter artikkel 7.

EU-domstolen kom til at et slikt forsvar ikke var kompatibelt med medlemslandenes forpliktelser etter Artikkel 3(1) i Infosoc-direktivet. Domstolen tar utgangspunkt i at Infosoc-direktivet slår fast er mål om "high level of protection" for opphavsretten. Artikkel 8 i direktivet, som forplikter medlemslandene til å tilby tilstrekkelige sanksjonsmuligheter måtte tolkes i lys av dette. Det ble også vist til håndhevelsesdirektivets bestemmelser. Dette måtte imidlertid balanseres mot retten til privat- og familieliv. Dersom man av respekt for familie- og privatlivet skulle tillate at en mulig inngriper ville gå fri fordi man ikke kan tvinge ham til å redegjøre for aktivitetene i familien, ville dette føre til at rettighetshaveren sto uten noen effektive sanksjonsmyndigheter. Den tyske regelen kunne derfor ikke opprettholdes. Domstolen legger til at dersom man i en situasjon som denne for eksempel kunne holde eieren av internettilkoblingen ansvarlig for inngrepet dersom ikke annen informasjon ble fremlagt ville hensynet til rettighetshaverne være tilstrekkelig ivaretatt.

Avgjørelsen har neppe noen vesentlig betydning for utfallet av saker i norske domstoler. Selv om vi også i Norge beskytter familielivet, blant annet under bevisfritaksregelen i § 22-8, vil en norsk domstol etter en fri bevisvurdering neppe akseptere en teoretisk mulighet for at to andre familiemedlemmer kan ha utført inngrepet. Avgjørelsen bekrefter likevel den strenge linjen for håndheving av immaterielle rettigheter fra domstolens tidligere avgjørelser, se for eksempel sak C-580/13 Coty.