Dom fra Oslo tingrett om inngrep i varemerkerettigheter og destruksjon av piratkopier

Oslo tingrett avsa 13. september dom i saken mellom saksøker Louis Vuitton Lalletier S.A  og saksøkte, innehaveren av enkeltpersonsforetaket Mubarak Shopsenter. Saken gjaldt varemerkeinngrep, tilbakeholdelse og destruksjon av ulovlige kopier samt forbud mot fremtidige inngrepshandlinger. 

Innehaveren av enkeltpersonsforetaket Mubarak Shopsenter (heretter kalt varekjøper) hadde importert tre vesker og tre lommebøker som alle bar Louis Vuittons varemerke.  Da varene kom til Norge, ble de holdt tilbake av tollkontoret på Gardermoen på bakgrunn av mistanke om at varene var piratkopier. Louis Vuitton ble kontaktet og etter at de hadde undersøkt varene, ble det slått fast at tollkontorets mistanke stemte. For at slike tilbakeholdte varer skal kunne destrueres i medhold av tolloven destruksjonsbestemmelse (§ 15-4 tredje ledd), må det enten foreligge dom på destruksjon, eller så må varekjøper samtykke i at varene ødelegges.

Like etter undersøkelsen tok Louis Vuitton forbindelse med varekjøper og ba denne om å undertegne en erklæring som skulle sikre samtykke til ødeleggelse, og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger. Varekjøper på sin side nektet å undertegne en slik erklæring og anførte at varene ikke var kjøpt i næringsvirksomhet. Varene var derimot gaver til varekjøpers familie. Louis Vuitton sendte flere henvendelser og informerte om at kravet ble fastholdt, uten at varekjøper responderte på dette. Louis Vuitton tok deretter ut stevning og nedla påstand om at varene måtte destrueres og varekjøper måtte forbys å innføre og omsette varer som krenker Louis Vuittons varemerkerettigheter i fremtiden. I tillegg ble det fremmet krav om erstatning for varemerkeinngrep oppad begrenset til 25 000 kroner og dekning av Louis Vuittons saksomkostninger på 39 200 kroner.

Varekjøper fastholdt for retten at varene skulle gis bort i gave og ikke videreselges som ledd i næringsvirksomhet. Videre ble det anført at varekjøper ikke undersøkte hva slags merker som var på varene da hun kjøpte dem og at hun ikke hadde kunnskap nok til å avgjøre hvorvidt varene var piratkopier eller ikke. Saksøkte mente hun var uskyldig og at hun måtte frifinnes for Louis Vuittons krav.

Retten pekte imidlertid på at varekjøper var innehaver av et enkeltpersonsforetak som er registrert innen butikkhandel i enhetsregistre. Videre hadde varekjøper forsøkt å importere varene nettopp til dette foretaket. På denne bakgrunn fant retten det «nokså klart» at varekjøper driver næringsvirksomhet, og anså det som sannsynliggjort at piratkopiene var ment til distribusjon og videresalg i næringsvirksomhet. Retten slo dermed fast at varene krenket Louis Vuittons enerett etter varemerkeloven § 4 første ledd bokstav a, og at innførselen var å anse som varemerkebruk i næringsvirksomhet etter samme bestemmelse tredje ledd bokstav c.

Tingretten fant videre at vilkårene for å kreve erstatning var oppfylt, og mente at en lisensavgift tilsvarende 25% av varenes omsetningsverdi var en rimelig utmåling. Når det gjelder vurderingen av om varene kunne destrueres etter varemerkeloven § 59 fremhevet retten at det tilbakeholdte partiet bestående av 3 lommebøker og tre vesker utgjorde et «alvorlig inngrep» i Louis Vuittons varemerkerettigheter, og det ble særlig vektlagt at varene ble importert i næringsvirksomhet. Tingretten var ikke i tvil og fant at varene kunne destrueres. Videre fikk varekjøper forbud mot å «innføre og omsette varer under Louis Vuitton Malletier S.A.s registrerte varemerker, herunder varemerker som er forvekselbare med disse, samt å innføre og omsette varer som fremstår som kopier av Louis Vuitton Malletier S.A.s varer», med hjemmel i varemerkeloven § 57. 

Immaterialrettstrollets betraktninger 

Tingretten anså utfallet av saken som klart, og fant at saken var godt nok opplyst gjennom saksbehandlingen. Tingretten mente dermed at det ikke var behov for noen hovedforhandling, og saken ble avgjort etter forenklet domstolsbehandling, i medhold av tvisteloven § 9-8.

Med utgangspunkt i foreliggende faktum er det ikke tvilsomt at vilkårene for destruksjon var oppfylt. Det er imidlertid verdt å knytte noen kommentarer til tingrettens slutning hva gelder forbudshandlinger og varemerkeloven § 57. Slutningen kan forstås slik at varekjøper forbys å selge varer som bærer Louis Vuittons varemerke generelt, uavhengig av om det er tale om lovlige varer eller ikke. Det som kan forbys etter bestemmelsen, er imidlertid at de begåtte inngrepshandlingene gjentas. Det varemerkeloven § 57 gir grunnlag til å forby er følgelig handlinger som krenker en annens varemerkerett. Slutningen må tolkes i lys av dette, og dersom varekjøper ved en senere anledning skulle komme over et «lovlig» parti med Louis Vuitton vesker, f. eks fra et konkursbo, bør hun ikke kunne nektes å selge disse i butikken sin. I avgjørelsen fra Oslo tingrett ble det lagt til grunn at varekjøper hadde kjøpt varene i næringsøyemed, og da gir resultatet seg selv. Mer spennende ville det vært dersom varekjøper i vårt tilfelle rent faktisk hadde vært en forbruker. I så måte er det naturlig å trekke en parallell til den såkalte Rolex-saken som ble behandlet av EU-domstolen i avgjørelse C-98/13. 

I denne saken var det en privatperson som hadde kjøpt og betalt en Rolex klokke fra en kinesisk nettbutikk. Klokken ble holdt igjen i tollen, og det ble raskt klart at det vare tale om en varemerkeforfalsket kopi. Rolex tok forbindelse med kjøperen og anmodet om samtykke til at klokken kunne destrueres. Kjøperen nektet å samtykke til dette og anførte at han lovlig hadde kjøpt klokken. Ettersom kjøperen var en privatperson ble spørsmålet om selgeren hadde krenket blant annet, varemerkeretten til Rolex. Da saken kom for Højesteret i Danmark, besluttet retten å forelegge spørsmålet for EU-domstolen. Domstolen kom til at det å selge varemerkeforfalskede kopier via en internettside i et tredjeland til en privatperson i et medlemsland, er å anse som en krenkelse av innehaverens varemerkerett. Tollmyndighetene i EU-landene kan følgelig holde tilbake og destruere varer selv for det tilfelle det bare er selger som opptrer i næringsvirksomhet.

Selgeren, eieren av den kinesiske nettsiden, tar nok dette neppe særlig tungt alt ettersom denne har fått full betaling. Denne vil riktignok kunne være ansvarlig overfor kjøperen, men noen reell mulighet til å nå frem med et krav på tilbakebetaling av kjøpesummen, synes liten.

For norsk retts vedkommende er det etter gjeldende rett antagelig ikke mulig å holde igjen varer som er innført for privat bruk. I Høringsnotatet til Justis og Beredskapsdepartementet om endringene i varemerkeloven og tolloven vises det imidlertid til C-98/13, og det foreslås endringer i tolloven §§ 15-4 og 15-5. Et av formålene med lovendringen er å bringe norsk rett på linje med det som gjelder i EU-landene etter EU-domstolens uttalelse. Etter en slik lovendring vil også norske forbrukere risikere å få varer tilbakeholdt, dersom varen representerer et inngrep i en immateriell rettighet.