Oslo tingrett avsa 13.12.2017 dom i sak om gyldigheten av
avslag om endring av en søknad om supplerende beskyttelsessertifikat. Det ble
her lagt til grunn at patentforskriften § 81, som begrenser adgangen til å
endre søknad om beskyttelsessertifikat, måtte tolkes på bakgrunn av de
materielle reglene om meddelelse av slikt sertifikat i SPC-forordningen. Når forordningen
ikke begrenset søkers adgang til å få meddelt beskyttelsessertifikat på den
endrede søknaden, kunne en slik begrensning heller ikke følge av forskriften.
EU-domstolens avgjørelse av 24.11.2001 i sak C-322/10 Medeva gjorde det imidlertid nødvendig å endre søknaden. Avgjørelsen la til grunn at virkestoffet i produktet det søkes beskyttelsessertifikat for må være identifisert i patentkravene i basispatentet. Det var ikke bestridt at dette ikke var tilfellet for det tredje virkestoffet i Atriplia – Tenofovir, og at det etter avgjørelsen C-322/10 Medeva derfor ikke kunne meddeles beskyttelsessertifikat med den opprinnelige definisjonen av virkestoff. Merck endret derfor definisjonen av virkestoff til en «kombinasjon av efavirenz og emtricitabin». I søknaden var det angitt at «Efavirenz er ... dekket av krav 1 i patentet. Emtricitabin er en nucleosid analog som har biologisk aktivitet mot HIV-revers transkriptase og kombinasjonen er således dekket av kombinasjonskravet, krav 6.»
Patentstyret avslo søknaden under henvisning til patentforskriften § 81 hvor det fremgår at en søknad om beskyttelsessertifikat ikke kan endres «slik at sertifikatet søkes for et annet produkt eller annet basispatent». Avgjørelsen ble påklaget til KFIR som ikke tok klagen til følge.
Oslo tingrett tok utgangspunkt i at patenthaver etter SPC-forordningen har krav på å få utstedt beskyttelsessertifikat dersom visse vilkår er oppfylt. Forordningen er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XVII, punkt 6, og er gjennomført i norsk rett gjennom henvisning i patentloven § 62a. (Den konsoliderte endringsversjonen av forordningen – nr. 469/2009 – ble innlemmet i EØS-avtalen i mai 2017 og trådte i kraft fra 1.9.2017.) Dette innebærer at forskrifter fastsatt i henhold patentloven § 62a fjerde ledd må tolkes slik at de er i samsvar med loven, jf. HR-2016-1993-A (Pangea) punkt 39 til 46. Patentforskriften § 81 må derfor fortolkes slik at den ikke innskrenker muligheten til å oppnå forlenget beskyttelse dersom vilkårene for dette i forordningen er oppfylt.
Efavirenz, emtricitabine og tenofovir Kilde: Wikipedia - CC0 |
KFIR hadde lagt til grunn at «annet produkt» i patentforskriften § 81 måtte forstås i samsvar med forordningen artikkel 1 som definerer «product» som «the active ingredient or combination of active ingredients of a medicinal product» (KFIRs avgjørelse punkt 12), og at «produktet» da var selve legemiddelet det var søkt beskyttelsessertifikat for – Atripla (KFIRs avgjørelse punkt 13). Endringen av søknaden til bare å gjelde en kombinasjon av efavirenz og emtricitabin var etter denne forståelsen i strid med § 81.
Tingretten la derimot til grunn at spørsmålet om en endring av søknaden var i strid med patentforskriften § 81 primært måtte besvares ut fra hva som beskyttes av forordningen. Både patentloven § 61 andre ledd og forordningens artikkel 18 gir riktignok hjemmel til å utforme nærmere saksbehandlingsregler. Slike regler kan imidlertid ikke gå ut over de materielle vilkårene for å få utstedt et besrkyttelsessertifikat (s. 13). Artikkel 4 i forordningen ga klart uttrykk for at basispatentet utgjør grunnlaget for den beskyttelse et supplerende beskyttelsessertifikat gir. EU-domstolens saker C-392/97 Farmitalia, C-322/10 Medeva og C-422/10 Georgetown gir uttrykk for at denne beskyttelsen strekker seg til det som har støtte i patentkravene (s. 12). Dette var tilfellet for kombinasjonen av efavirenz og emtricitabin, da denne fremgikk av krav 1 og 6 i basispatentet.
Det var da ikke avgjørende at forarbeidene tilsynelatende ga uttrykk for noe annet, da disse var skrevet før EU-domstolens avgjørelser i C-392/97 Farmitalia, C-322/10 Medeva og C-422/10 Georgetown (s. 13). Det ble videre fremhevet at tilsvarende endring av den aktuelle søknaden var godkjent i Tyskland, Danmark, Irland, Slovenia og Ungarn (s. 13). KFIRs avgjørelse ble etter dette kjent ugyldig.
Oslo tingrett legger med dette til grunn at en søknad om supplerende beskyttelsessertifikat som utgangspunkt kan endres i den grad den kan meddeles beskyttelsessertifikat for den endrede søknaden. En forutsetning vil imidlertid forutsatt være at den endrede søknaden relaterer seg til samme grunnpatent og samme markedsføringstillatelse. Selv om forordningen forutsetter at man vil ha nasjonale saksbehandlingsregler, kan disse ikke begrense den materielle retten til å få meddelt et supplerende beskyttelsessertifikat.
Danmark hadde tidligere en tilsvarende regel som patentforskriften § 81 i den danske patentforskriftens av 2009 § 87. I ny forskrift av 18. januar 2013 er regelen derimot gitt følgende ordlyd i § 72:
«En ansøgning om et certifikat må ikke ændres således at certifikatet søges med et annet grundpatetent eller med en annen markedsføringstillatelse end den, der en nævnt i forordningens artikkel 3, stk 1, litra b.»Om dommen blir stående bør man vurdere å gjøre tilsvarende endring i patentforskriften § 81.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar