«Il Tempo Extra Gigante» innebærer ikke inngrep i Caprino Filmsenters opphavsrett til filmbilen «Il Tempo Gigante»

Il Tempo Extra Gigante
Foto: Åshild Eidem, Aftenposten

Sør-Gudbrandsdal tingrett avsa 16.10.2015 dom i sak mellom Caprino Filmsenter (Caprino) og Hunderfossen Familiepark (Hunder­fossen) og Aukrust­stiftelsen. I dommen slås det fast at berg-og-dalbanen «Il Tempo Extra Gigante» ikke innebærer inngrep i Caprino Filmsenters opphavsrett til filmbilen «Il Tempo Gigante».

Kjell Aukrust skapte Flåklypa-universet gjennom tegninger og fortellinger. Han utga flere bøker med skildringer av Flåklypa, og en egen bokserie med Flåklypa Tidende. Den første kjente tegningen av «Il Tempo Gigante» ble publisert i Adresseavisen i 1968 under navnet «Reodor V-20», og skulle forestille Adresseavisens nye budbil. (Tegning A)

På slutten av 60-tallet kom Aukrust i kontakt med Ivo Caprino, og de avtalte lage en TV -serie basert på Flåklypauniverset kalt «Flåklypa Radio Norway». Til bruk i TV-serien ble det bygd en 1,5 m. lang tredimensjonal «Il Tempo Gigante». Bilen ble bygd i filmstudioet på Snarøya av Bjarne Sandemose. (Filmbilen) I 1972 skrinla imidlertid NRK prosjektet.

Reodor V-20 - Tegning A
Opprinnelig publisert i Adresseavisen, 1968

Etter en ide fra Remo Caprino, avtalte Aukrust og Caprino i stedet å lage en helaftens dukkefilm - «Flåklypa Grand Prix». Manu­skriptet til filmen ble skrevet av Kjell Aukrust, Kjell Syversen, Ivo Caprino og Remo Caprino. Filmen hadde premiere i 1975 og ble en svært stor suksess. I Norge ble det solgt 5,5 millioner kinobilletter, og filmen er oversatt til 13 språk og vist i 30 land. Som et markedsføringstiltak bygget  Caprino Filmcenter en kjørbar, fullskalaversjon av «Il Tempo Gigante» som vakte stor interesse.

I forbindelse med forberedelsene av TV-serien eller filmen – det nærmere tidspunktet er uavklart – tegnet Aukrust en oppdatert versjon av bilen – nå omtalt som «Il Tempo Gigante» (Tegning B) Denne fungerte også som rekvisitt i filmen, nærmere bestemt i en scene hvor Solan Gundersen tar med seg tegningen til Ben Redik Fy-Fazan. Kjell Aukrusts opphavsrett er ved hans død overdratt til Aukruststiftelsen.

Hunderfossen Familiepark i Lillehammer bygget på 80-tallet opp en opplevelsespark som i stor grad var basert på Ivo Caprinos troll, figurer og dukker med motiver fra norske eventyr. Ved åpningen i 1984 hadde parken blant annet et 15 meter høyt sittende troll laget av Ivo Caprino. Fullskalamodellen av «Il Tempo Gigante» sto i sommermånedene utstilt i parken.

Il Tempo Gigante - Tegning B

Hunderfossen ønsket på 2000-tallet å lage en mer helhetlig attraksjon rundt «Il Tempo Gigante» blant annet i form av et Reodors verksted i forbindelse med bilen. Det var kontakt mellom parken og Caprino i denne forbindelse, men dette  materialiserte seg ikke.

Hunderfossen Familiepark tok da uformelt kontakt med Aukruststiftelsen. Denne kontakten resulterte etter hvert i byggingen av berg-og-dalbanen «Il Tempo Extra Gigante», som sto klar til åpningen av parken våren 2014. Banen var 13 meter lang med 14 seter og var dels modellert som «Il Tempo Gigante» foran og bak, blant annet i form av overdimensjonerte eksospotter, radar og lykter på skjermen.

Caprino Filmcenter tok 15.10.2014 ut stevning mot Hunderfossen Familiepark blant annet med påstand om at parken ble forbudt å markedsføre «Il Tempo Extra Gigante». Det ble anført at Caprino hadde opphavsrett til filmbilen «Il Tempo Gigante» og Tegning B sammen med Aukruststiftelsen, og at banen innebar inngrep i denne opphavsretten. I alle tilfelle ble det anført at banen innebar en krenkelse av markedsføringsloven §§ 25 og 30 og brudd på lojalitetsplikt.

Hunderfossen Familiepark bestred kravet, og anførte i hovedsak at «Il Tempo Extra Gigante» var bygget på grunnlag av Aukrusts tegninger, ikke på grunnlag av filmbilen. Aukruststiftelsen trådte inn i saken med krav mot Caprino filmsenter, jf. tvisteloven § 15-3. Det ble lagt ned påstand om at Aukruststiftelsen alene hadde opphavsrett til Tegning B og at stiftelsen var berettiget til å tillate Hunderfossen å fremstille å vise «Il Tempo Extra Gigante» uten tillatelse fra Caprino.

Tingrettens vurdering

Il Tempo Gigante - filmbilen

Etter åvl. § 4 (2) har en bearbeidelse av et tidligere verk opphavs­retts­vern. Skoleeksempelet på slike bearbeidelse er oversettelser av litterære verk. Forutsetningen for at et åndsverk skal oppnå vern som bearbeidelse er at endringene av det opprinnelige verket er originale – eller som det også formuleres – har verkshøyde. Dersom dette er tilfellet blir den opprinnelige opphavs­mannen og bearbeideren innehaver av opphavsretten til bearbeidelsen i fellesskap, og utnyttelse av denne krever samtykke fra dem begge.

Det var ikke omstridt at Aukrust alene var opphavsmann til Tegning A. Det forelå imidlertid flere forskjeller mellom den opprinnelige Tegning A på den ene siden og filmbilen og Tegning B på den andre siden. Disse forskjellene besto blant annet et langt mer robust bakparti, flere og større eksospotter og radar bak. I tillegg fulgte flere tilpasninger av som følge av at Tegning A bare viste bilen fra én side, blant annet i form av en rosemalt kiste, batterier og vindmåler. Caprinos anførte at Aukrusts bidrag til filmbilen var begrenset til Tegning A, og at Sandemose sto bak disse endringene. Dette ville innebære at Caprino og Aukruststiftelsen sammen hadde opphavsrett til filmbilen og Tegning B 

For å ta stilling til denne anførselen måtte retten vurdere hvem som konkret hadde bidratt til de endringene som hadde kommet til uttrykk i filmbilen og Tegning B.

Retten fant det her sannsynliggjort at Aukrust i stor grad hadde bidratt til utformingen av filmbilen gjennom ideer, innspill, skisser og tegninger under arbeidet med filmbilen. Dette baseres dels på vitneforklaringer knyttet til Aukrust tilstedeværelse ved utformingen av filmbilen (s. 46-47) og presseklipp som beskriver Aukrusts innsats ved utformingen av filmbilen. (s. 47-49) Det fremheves videre at filmbilen inneholder en rekke detaljer fra Aukrusts tidligere arbeider, blant annet radar, dioptersikte, håndsveiv, to speedometre og tre horn i ett. (s. 50-51)

Dette innebar imidlertid ikke at Caprinos bidrag til filmbilen var uten beskyttelse. Det var enighet mellom partene at de bearbeidelser som var gjort på filmbilen hadde verkshøyde. (s. 55) Retten fant imidlertid at Caprinos innsats, gjennom Sandemose, imidlertid var begrenset til den helhetlige kunsthåndverksmessige uttrykk i filmbilen hadde fått gjennom frembringelsen av modellen.

Il Tempo Gigante - bil i virkelig størrelse

Dette innebar at Aukrust­stiftelsen alene hadde opphavsrett til Tegning B, da denne utelukkende måtte anses frembrakt etter bidrag fra Kjell Aukrust og ikke bare var en slavisk gjengivelse av filmbilen. Retten fant det riktignok sannsynlig at Tegning B ble laget som en rekvisitt til filmen, og at denne ble tegnet etter at filmbilen ble bygget. (s. 64) Utformingen av Tegning B må imidlertid anses å være resultatet av Aukrusts ideer, innspill, skisser og tegninger under arbeidet med filmbilen og ikke en slavisk gjengivelse av denne.

Sandemoses bidrag til filmbilen i form av det kunsthåndverksmessige uttrykket filmbilen er gitt gjenfinnes derimot ikke i Tegning B. Tegning B bærer snarere preg av Kjell Aukrusts fantasifulle og lekende strek og de mange originale detaljer som er typiske for ham. Dersom Aukrust hadde ment å direkte gjengi filmbilen, ville han med sin bilkunnskap, tegneteknikk og detaljorientering ha laget en tegning som nøyaktig gjenga filmbilen. (s. 66)

Retten la derfor til grunn at Tegning B er en bearbeidelse av Tegning A, men ikke av filmbilen, og at Aukruststiftelsen alene har opphavsrett til denne. (s. 67)

Spørsmålet ble deretter om «Il Tempo Extra Gigante» innebar et inngrep i Caprinos opphavsrett til filmbilen. Etter rettens oppfatning ga «Il Tempo Extra Gigante» et svært annerledes inntrykk en filmbilen. (s. 61) Det ble videre påpekt at «Il Tempo Extra Gigante» er et langstrakt tog i full målestokk, og er vesensforskjellig både funksjonelt og formmessig fra filmbilen.

Retten fant, med henvisning til Rt. 1962 s. 964 (Wegners sybord), at det avgjørende var at det kunsthåndverksmessige uttrykket som karakteriserer Sandemoses filmbil, ikke gjenfinnes i «Il Tempo Extra Gigante». «Il Tempo Extra Gigante»  innebar derfor ikke inngrep i Caprinos opphavsrett til filmbilen. (s. 63)

Subsidiært anførte Caprino at «Il Tempo Gigante» var et fellesverk mellom Caprino Filmcenter og Aukrust, hvor ingen av bidragene kan «skilles ut som særskilte verk», jf. åvl. § 6. Det er da ikke nødvendig å fastslå hvem som bidro med hvilke elementer, da fellesverket som helhet ligger i sameie mellom partene. Retten la imidlertid til grunn at selv om det skulle foreligge et fellesverk innebærer dette ikke at Caprino får opphavsrett til Aukrusts opprinnelige bidrag. Det var derfor ikke nødvendig å ta stilling til denne anførselen.

Caprino Filmcenter anfører subsidiært at Hunderfossen Familieparks tilbud og markedsføring av Il Tempo Extra Gigante var i strid med markedsføringsloven§§ 25 og 30, og at Aukruststiftelsen hadde medvirket til dette. Disse anførslene ble ikke tatt til følge. Det samme gjaldt anførslene om brudd på lojalitetsplikt.

Immaterialrettstrollets betraktninger

På grunnlag av det faktum retten finner bevist, hvor det legges til grunn at Kjell Aukrust i høy grad var involvert i arbeidet med filmbilen og i tillegg baserte en rekke detaljer på bilen på sine tidligere arbeider, er rettens konklusjon overbevisende. Det fremstår på grunnlag av dette faktum ikke tvilsomt at Aukruststiftelsen har opphavsrett til Tegning B og at Caprinos bidrag til filmbilen er begrenset til den helhetlige kunsthåndverksmessige uttrykk i filmbilen hadde fått gjennom frembringelsen av modellen. Dette illustrerer samtidig at saken i hovedsak dreide seg om bevisspørsmål i tilknytning til hvem som hadde bidratt med hva.

Det er riktignok noe opphavsrettslig rusk i avgjørelsen. I vurderingen av om filmbilen har verkshøyde legger retten til grunn at de elementene fra filmbilen som ikke er videreført i «Il Tempo Extra Gigante» ikke skal tas i betraktning ved verks­høyde­vurderingen. (s. 58) Dette er isolert sett galt, da verks­høyde­vurderingen må foretas for frembringelsen som helhet, ikke bare for de elementer som er videreført. Hvilke elementer som er gjengitt i inngrepsgjenstanden får først betydning i inngrepsvurderingen. Tingrettens tanke har trolig vært å skille ut de elementene som er gjengitt i «Il Tempo Extra Gigante», da det uansett bare er disse som får betydning for inngrepsvurderingen. Dette får imidlertid ikke avgjørende betydning, da retten uansett legger til grunn at det helhetlige kunsthåndverksmessige uttrykk i filmbilen har verkshøyde og dermed utgjør en bearbeidelse etter åvl. § 4 andre ledd.

På samme måte kunne uttalelsen om at selv om det foreligger et fellesverk må det gjøres «fradrag for originalopphavsmannens bidrag for å finne hva som utgjorde bearbeidelsen» vært klarere. (s. 63) Dette synes å misforstå hva et fellesverk egentlig er. Anførselen om at det foreligger et fellesverk innebærer nettopp en anførsel om at de ulike aktørenes bidrag er så sammenblandet at det ikke er mulig å skille dem fra hverandre, og at det defor ikke skal gjøres et slikt fradrag. På den annen side er det rimelig klart at det ut fra det faktum retten legger til grunn, hvor Aukrust har stått for størstedelen av utformingen av bilen og hvor Sandemose har skapt modellen av filmbilen etter disse instruksjonene, at filmbilen ikke utgjør et fellesverk etter åvl. § 6. Og da kunne man like godt ha slått dette fast.

Retten legger videre til grunn at Kjell Aukrust har opphavsrett til navnet «Il Tempo Gigante». (s. 68) Immaterialrettstrollet synes dette var raust, men må nok konstatere at listen for verkshøyde her er lagt for lavt. Det ligger ingen skapende innsats i å sette sammen de italienske ordene «il tempo» og «gigante» til «Il Tempo Gigante». Dette får imidlertid ikke nevneverdig betydning for rettens vurdering etter markedsføringsloven § 30, hvor dette anvendes som et argument.