EU-domstolen avsa 22.1.2015 avgjørelse i C‑419/13 Art & Allposters, hvor det slås fast at reglene om spredningsrettens konsumpsjon i opphavsrettsdirektivet (direktiv 2001/29/EF) artikkel 4 nr. 2 bare gjelder for det samme fysiske eksemplaret som er brakt i handelen med rettighetshavers samtykke.
Pictoright er en nederlandsk forvaltningsorganisasjon for opphavsrett til billedkunst, tilsvarende norske Bono. Pictoright forvalter opphavsretten til verk tilhørende sine medlemmer, samt verkene til medlemmer av utenlandske søsterorganisasjoner. Allposters tilbyr via sine nettsider plakater og andre typer reproduksjoner, blant annet av verkene til kjente malere som Pictoright forvalter rettighetene til. Blant disse reproduksjonene er trykk på lerret. Disse fremstilles ved at en plakat først lamineres, før bildet på plakaten deretter overføres til lerretet gjennom en kjemisk prosess. Når denne prosessen er ferdig, er bildet fullstendig borte fra plakaten og har blitt overført til lerretet. Til slutt monteres lerettet på en treplate.
Allposters har tillatelse til spredning av kunstverk som Pictoright har rettigheter til i form av plakater. Pictoright motsatte seg imidlertid salg av reproduksjoner på lerret, med den begrunnelse at dette lå utenfor den tillatelse som var gitt. Allposters anførte derimot at kunstverket som ble solgt var de samme det var gitt samtykke til salg av, og at disse var omfattet av konsumpsjonen av rettighetshavers spredningsrett etter opphavsrettsdirektivet artikkel 4 nr. 2. Dette ble ikke endret av at trykket på plakaten senere ble overført til et lerret.
På bakgrunn av dette stilte nederlandsk høyesterett (Hoge Raad) følgende prejudisielle spørsmål til EU-domstolen:
1) Regulerer […] artikel 4 [i direktiv 2001/29] spørgsmålet, om
rettighedshaveren kan udøve sin spredningsret med hensyn til en reproduktion af
et ophavsretligt beskyttet værk, som er solgt og leveret inden for EØS af
rettighedshaveren eller med dennes samtykke, såfremt denne reproduktion efter
at have fået sin form ændret på ny bringes i omsætning i denne form?
2)
(a) Såfremt første spørgsmål besvares bekræftende, har den
omstændighed, at der er sket en ændring som nævnt i første spørgsmål, betydning
for besvarelsen af spørgsmålet, om udtømningen som omhandlet i artikel 4,
stk. 2, i direktiv 2001/29 forhindres eller afbrydes?(
(b) Såfremt
andet spørgsmål, litra a), besvares bekræftende, hvilke kriterier skal lægges
til grund for afgørelsen af, om der er tale om en ændring af reproduktionens
form, der forhindrer eller afbryder udtømning som omhandlet i artikel 4,
stk. 2, i direktiv 2001/29?
(c) Er disse
kriterier tilstrækkeligt rummelige til at omfatte det i national nederlandsk
ret udviklede kriterium, hvorefter der ikke længere kan tales om udtømning af
den simple grund, at videresælgeren har givet reproduktionen en anden form og
spredt den til almenheden i denne form (Hoge Raad, 19. januar 1979, NJ
1979/412, Poortvliet)?
EU-domstolens avgjørelse
Digitalt troll på lerret på treplate |
EU-domstolen slo fast at spredningsretten i opphavsrettsdirektivet artikkel 4 nr. 2 bare ble konsumert ved første salg eller annen overdragelse av eiendomsretten til «den pågjældende genstand». (punkt 34) Dette ble utdypet i fortalen til direktivet, 28. betraktning, hvor det slås fast at «ophavsretlig beskyttelse efter [direktivet] omfatter eneretten til at kontrollere spredning af et værk, der indgår i et fysisk gode». (punkt 35, kursivert her) Det samme kom til uttrykk i EU-domstolens egen praksis, jf. C-61/97 FDV, punkt 14, jf. C-200/96 Metronome music, punkt 15 og C-158/86 Warner Brothers og Metronome Video. (punkt 36) Dette hadde også støtte i WIPO Copyright Treaty (WCT), som opphavsrettsdirektivet i stor grad som mulig skal tolkes i lys av. (punkt 38)
Dette innebar at spredningsrettens konsumpsjon i opphavsrettsdirektivet artikkel 4 nr. 2 «omfatter den rørlige genstand, der legemliggør et beskyttet værk eller et eksemplar heraf, såfremt denne
er blevet bragt i omsætning med samtykke fra indehaveren af ophavsretten». (punkt 40)
er blevet bragt i omsætning med samtykke fra indehaveren af ophavsretten». (punkt 40)
Dette medførte videre at en endring av det fysiske mediet, som innebar at verket ble overført fra et fysisk medium til et annet, innebar fremstilling av et nytt eksemplar som ikke var omfattet av konsumpsjonen av spredningsretten til det opprinnelige eksemplaret. (punkt 43) Dette kunne ikke stille seg annerledes selv om endringen av mediet ikke innebar et det ble fremstilt et ytterligere eksemplar, fordi det opprinnelige fysiske blekket ble overført fra plakat til lerret: «Det afgørende er spørgsmålet om, hvorvidt den ændrede genstand, vurderet i sin helhed, i sig selv fysisk er den genstand, der blev bragt i omsætning med samtykke fra indehaveren af ophavsretten.» (punkt 45) Spredning av et nytt eksemplar i form av trykk på lerret forutsatte derfor rettighetshavers samtykke. (punkt 46)
EU-domstolen avga etter dette følgende svar på de henviste spørsmålene:
«Artikel 4, stk. 2, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2001/29/EF af 22. maj 2001 om harmonisering af visse aspekter af ophavsret og beslægtede rettigheder i informationssamfundet skal fortolkes således, at reglen om udtømning af spredningsretten ikke finder anvendelse i en situation, hvor en reproduktion af et beskyttet værk efter at have været markedsført i Den Europæiske Union med samtykke fra indehaveren af ophavsretten, har været genstand for en udskiftning af sit medium, såsom overførslen på et lærred af denne reproduktion på en plakat, og på ny bringes i omsætning i sin nye form.»
Immaterialrettstrollets betraktninger
EU-domstolens avgjørelse i C‑419/13 Art & Allposters gir uttrykk for det tradisjonelle opphavsrettslige standpunktet, der spredningsretten utelukkende er knyttet til fysiske eksemplarer, og at konsumpsjon bare kan skje i relasjon til disse. På bakgrunn av dette er det ikke overraskende at man anser overføring fra plakat til lerret som et nytt eksemplar. Både fysisk og funksjonelt er snakk om en nytt fysisk eksemplar, uavhengig av om det er det samme blekket som overføres fra det ene til det andre mediet.
Et mer interessant spørsmål er om dette utelukker også konsumpsjon av digitale eksemplarer. EU-domstolen ga i C‑128/11 UsedSoft uttrykk for at konsumpsjonsregelen i programvaredirektivet (direktiv 2009/24/EF) artikkel 4 nr. 2 også omfattet programvare som var lastet ned fra Internett. Konsumpsjonsregelen i artikkel 4 nr. 2 ble med dette grovt sett forstått slik at den ikke bare omfattet spredning av fysiske eksemplarer, men også «distribution» i form av tilgjengeliggjøring over nett.
Det er imidlertid ganske klart at C‑419/13 Art & Allposters ikke endrer rettsstillingen for konsumpsjon av programvare etter C‑128/11 UsedSoft. Konsumpsjonsregelen i programvaredirektivet er annerledes formulert enn den tilsvarende regelen i opphavsrettsdirektivet. EU-domstolen understreker i UsedSoft videre at opphavsrettsdirektivet ikke var ment å endre rettsstillingen for datamaskinprogrammer etter det eldre edb-direktivet (henv.).
C‑419/13 Art & Allposters kan derimot synes å få større betydning for spørsmålet om konsumpsjon av tilgjengeliggjøring av kopier av andre digitale verk, som ebøker og digitale kopier av film og musikk. Dersom slik digital konsumpsjon aksepteres vil dette for eksempel gjøre at første kjøper av en ebok kan videreselge denne uten samtykke fra rettighetshaver. Spørsmålet har vært behandlet ved flere nasjonale domstoler. Landgericht i Bielefeld besvarte i sin avgjørelse fra 5.3.2013 spørsmålet benektende. Hofs Amsterdams avgjørelse fra 2o.1.2015 går på sin side langt i å stadfeste konsumpsjon for ebøker, selv om saken ble avgjort på annet grunnlag. (se kommentar her)
Ved å understreke at konsumpsjon etter opphhavsrettsdirektivet bare kan skje i tilknytning til enkelte fysiske eksemplarer, synes C‑419/13 Art & Allposters derimot å bekrefte en resktriktiv holdning til digital konsumpsjon. Gjensalg av digitale verk, for eksempel en ebok, innebærer derimot at det fremstilles et nytt (digitalt) eksemplar av verket når den som kjøper eboken får denne overført til seg. I tråd med dette er det nærliggende å si at slik digitalt gjensalg må anses som en ny tilgjengeliggjøringshandling som ikke konsumeres og som dermed forutsetter samtykke fra rettighetshaver.
En slik forskjellsbehandling av digitale eksemplarer av datamaskinprogrammer og andre digitale verk, er imidlertid ikke uproblematisk. Dette er særlig tilfellet for datamaskinprogrammer, som i tillegg til selve programmet gjerne inneholder andre typer verk, for eksempel bilder, film og litterære tekster. Slike programmer havner i en underlig mellomposisjon dersom man legger til grunn at det eksisterer en begrenset digital konsumpsjon for datamaskinprogrammer, men ikke for digitale kopier av andre verk.
De fleste av de hensyn som kan gjøres gjeldende for konsumpsjon av digitale kopier av programvare, typisk muligheten til å selge kopier man ikke lenger bruker, gjør seg også gjeldende for digitale kopier av andre verkstyper, typisk ebøker. Det må i alle tilfelle påpekes at C‑419/13 Art & Allposters ikke direkte drøfter spørsmålet om digital konsumpsjon, og at det er til dels andre hensyn som gjør seg gjeldende her enn ved spørsmålet om fremstilling av nye fysiske eksemplarer.
På den annen side kan det ikke underslås at ordlyden i opphavsrettsdirektivet, til forskjell fra programvaredirektivet, ganske klart gir uttrykk for at spredningsretten er begrenset til fysiske gjenstander og at det bare er denne – og ikke retten til tilgjengeliggjøring av eksemplarer i sin alminnelighet – som konsumeres.
Gitt aktualiteten av spørsmålet, er det nok likevel bare et tidsspørsmål før EU-domstolen også får forelagt seg spørsmålet om konsumpsjon av andre digitale verk enn programvare.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar