21 november 2014

Det er bedre med én ball i hånden enn to baller på taket? – EU-domstolens avgjørelse i forente saker C‑581/13 P and C‑582/13 P Intra Presse v. OHIM (Golden Balls)

Inez og Gus Bodur
EU-domstolen traff 20.11.2014 avgjørelse i forente saker C‑581/13 P and C‑582/13 P, hvor Underrettens og OHIMs avgjørelser i innsigelses­saken reist av innehaver av merket BALLON D'OR mot registreringen av merket GOLDEN BALLS, ble opphevet. Til tross for navnet, dreier saken seg hverken om en ny Austin Powers-film eller om David Beckhams edlere deler, selv om den riktignok dreier seg om fotball.

Intra Presse er innehaver av det eldre varemerket BALLON D'OR, registrert blant annet i klasse 9, 28 og 41. BALLON D'OR, på norsk «Gullballen», er som kjent FIFAs pris som årlig deles ut til verdens beste fotballspiller, som arrangeres av Intra Presse, på vegne av FIFA.

Et engelsk ektepar – Inez og Gus Bodur – etablerte i 2002 selskapet Golden Balls Ltd. for å produsere og selge t-skjorter og boxershorts. I 2007 søkte de om å registrere ordmerket GOLDEN BALLS for produkter og tjenester i klasse 9, 28 og 41. Navnet ble senere lisensiert for bruk i det britiske gameshowet «Golden Balls».

Kilde: Wikimedia
I 2008 fremmet Intra Presse innsigelse mot registrering av GOLDEN BALLS. Det ble anført at GOLDEN BALLS både var forveksl­bart med BALLON D'OR etter varemerke­­forordningen artikkel 8 (1) (b) og innebar en utilbørlig utnyttelse av BALLON D'ORs særpræg eller renommé etter artikkel 8 (5).

I 2010 kom OHIMs innsigelsesavdeling til at merkene var visuelt og fonetisk ulike, og at den lille konseptuelle likheten mellom merkene ikke var tilstrekkelig til at det forelå tilstrekkelig likhet mellom merkene til at BALLON D'OR var beskyttet etter artikkel 8 (5). Denne avgjørelsen ble i 2011 opprettholdt av et av OHIMs appellkamre.

I september 2013 kom Underretten til samme resultat. Underretten la på samme måte som innsigelsesavdelingen og appellkammeret til grunn at det ikke forelå tilstrekkelig likhet mellom merkene til at de kunne anses forvekslbare etter artikkel 8 (1) (b). Denne manglende likheten innebar videre at Kodakvernet i artikkel 8 (5) utgjorde en registreringshindring, fordi denne bestemmelsen også forutsetter at merket som søkes registrert er «identisk med eller ligner» det eldre merket. 

EU-domstolen påpekte derimot at vurderingen av hvor like merkene er, ikke er den samme ved forvekslbarhetsvurderingen etter artikkel 8 (1) (b) og vurderingen av Kodakvernet i artikkel 8 (5). Det er etter artikkel 8 (5) tilstrekkelig at gjennomsnitts­forbrukeren «make[s] a connection between those marks, that is to say, to establish a link between them», jf. C‑552/09 P Ferrero v OHIM punkt 53. (punkt 72) 

Selv om det bare er et snev av likhet mellom merkene, er det derfor nødvendig å 
«carry out an overall assessment in order to ascertain whether, notwith­standing the low degree of similarity between them, there is, on account of the presence of other relevant factors such as the reputation or recognition enjoyed by the earlier mark, a likelihood of confusion or a link made between those marks by the relevant public», jf. C‑552/09 P Ferrero v OHIM punkt 66. (punkt 73)
Det var derfor feil av Underretten å utelukke anvendelsen av artikkel 8 (5) 
«without first undertaking an overall assessment of the marks at issue in order to ascertain whether that low degree of similarity was nevertheless sufficient, on account of the presence of other relevant factors such as the reputation or recognition enjoyed by the earlier mark, for the relevant public to make a link between those marks». (punkt 76)
De tidligere avgjørelsene ble derfor opphevet, og saken ble sendt tilbake til OHIM til ny vurdering på bakgrunn av EU-domstolens føringer.

Avgjørelsen bekrefter det som tidligere er slått fast om at det ikke er nødvendig å konstatere så stor likhet mellom merkene at det foreligger forvekslingsfare for at Kodakvernet i varemerke­forordningen artikkel 8 (5) og varemerke­direktivet artikkel 4 nr 4 skal få anvendelse. (Se blant annet C‑552/09 P Ferrero v. OHIM;  C‑408/01 P Adidas-Salomon og Adidas Benelux og C‑252/07 Intel) Det må da foretas en helhets­vurdering som tar i betraktning renommeet til det eldre merket, og hvorvidt dette er tilstrekkelig til at dette skaper en forbindelse mellom merkene for den gjennomsnittlige forbrukeren.

Immaterialrettstrollet har imidlertid vanskelig for å se at en slik helhetsvurdering skal resultere i at GOLDEN BALLS anses å innebære en utilbørlig utnyttelse av BALLON D'OR. Konsekvensen vil å så fall være at GOLDEN BALLS registreres.

12 november 2014

Nytt nummer av NIR (4/2014)

Nytt nummer av Nordisk Immateriellt Rättsskydd (4/2014) er nå tilgjengelig. 

Nummeret er i praksis et rent temanummer om Den europeiske patentdomstolen (UPC), som inneholder artikler om «Enhetspatentet och domstolen för enhetspatent (UPC) i nordisk belysning» av Ulf Maunsbach; «En fælles nordisk UPC-afdeling eller en dansk afdeling?» av Peter-Ulrik Plesner; «UPC-processen och dess särdrag – en jämförelse med marknadsdomstolen i Finland» av Marcus Norrgård og Alicia Nylund «The Unified Patent Court (UPC), Compulsory Licensing and Competition Law» av Thomas Riis, Clement Salung Petersen og Jens Schovsbo; «The ”opt out” and “opt in” provisions in the Unified Patent Court Agreement – Impact and strategies for European patent portfolios» av Björn Lundqvist, Timo Minssen; «Rules of Jurisdiction in the Agreement on a Unified Patent Court» av Torsten Bjørn Larsen; «Legal order in the Unified Court» av Jonas Lembke og «Europæisering af ækvivalenslæren ved UPC» av Mette Lykke.

Nummeret inneholder i tillegg en artikkel som ikke relaterer seg til UPC, «Vad betyder EPO:s beslut R 19/12 för besvärskamrarna?» av Catarina Holtz.

Immaterialrettstrollet om plagiatkritikk: - Egor er på trygg grunn

Foto: Mattis Sandblad, VG
Immaterialrettstrollet har notert seg kritikken som er blitt rettet mot Egor Filipenkos vinnerdans i "Skal vi danse", og at denne angivelig skal være et plagiat av et dansenummer i amerikanske "Dancing With the Stars". Flere andre opphavsretts­kyndige mennesker har alt uttalt seg om saken, og Trollet vil derfor nøye seg med et par supplerende betraktninger.

I Rt. 2013 s. 822 (Ambassadør), etablerte Høyesterett det som vel må kunne karakteriseres som et relativt lavt krav til originalitet, eller verkshøyde, i norsk rett. I denne dommen begrenset også Høyesterett betydningen av Høyesteretts tidligere dom i Rt. 2007 s. 1329 (Huldra i Kjosfossen) slik at det strengere verkshøydekravet som ble lagt til grunn i denne dommen trolig kun vil ha overføringsverdi til sceneinstruksjoner som åndsverk.

Trollets umiddelbare reaksjon er at slektskapet mellom koreografi og scenografi er adskillig sterkere enn slektskapet mellom scenografi og arkitektur. Trollet lurer derfor på om ikke Huldra i Kjosfossen muligens vil kunne få en fremtredende rolle i en eventuell rettssak om Igor Filipenkos spenstige dansetrinn. Dette blir imidlertid kun spekulasjoner fra Trollets side...

07 november 2014

Oddgeir Bruasets stemme – om etterligning av kjente personers stemme i reklame

NRK skrev tidligere i dag om Netcoms nye reklamefilm i serien «Der alle skulle tru at nokon kunne bu». Reklamen spiller på NRK-serien «Der ingen kunne tru at nokon kunne bu», og i filmen etterlignes programleder Oddgeir Bruasets karakteristiske romsdalsdialekt (av en sunnmøring).


Bruaset selv har ikke blitt forespurt om å medvirke til filmen, og har heller ikke fått beskjed om denne før den var klar til å sendes:
– Jeg syns det er trasig. I alle årene jeg har jobbet i NRK har det vært viktig å ikke la seg friste til å tjene lettvinte penger og bruke stemmen i andre sammenhenger. Det vil jeg fortsette med selv om jeg er pensjonist, sier han, til NRK. 
Det er naturligvis lov å parodiere kjente personer. Den motsatte regelen ville ha gitt komikere som Kristian Valen dårlige arbeidsvilkår.

Det er imidlertid ikke tvilsomt at man i norsk rett har et rettsvern av personlig særpreg, som særlig verner kommersiell utnyttelse av slikt særpreg. (Se nærmere Are Stenvik, Rettsbeskyttelse av personlig særpreg

Et eksempel på slik beskyttelse av personlig særpreg, som på mange måter minner om Netcoms reklame, er Borgarting lagmannsretts dom i RG 1999s. 1009. Saken gjaldt en radioreklame for fotolaboratoriet Extra Film som etterlignet filmjournalisten Pål Bang-Hansens stemme:
«Hei dere, jeg har en hobby. Jeg liker å bli fotografert sammen med filmstjerner. Her har du meg og Sharon, og der er et med Sylvester, og her er et med Clinter’n og han bak der, det er meg. Jeg leverer inn filmen min til Extra Film, og der får jeg dobbelt sett kopier og ny film med på kjøpet, og det fine med det er at da kan jeg sende de ekstra bildene til alle filmstjernevennene mine. Greatings from Pål to jul, skriver jeg da, og så blir de så glade. Thank you for the beautiful picture, kan de for eksempel si da.»
Lagmannsretten slo fast at norsk rett inneholder et ulovfestet vern for personligheten, hovedsakelig på grunnlag av høyesterettsdommen i Rt. 1952 s. 1217. Ved vurderingen av om det foreligger et slikt ulovfestet rettsvern for personligheten, slo lagmannsretten fast at det skal foretas en avveining av partenes interesser. 

Denne avveiningen falt ut i Pål Bang-Hansens favør, og P4 m.fl. ble dømt til å betale erstatning. Lagmannsretten anså reklamen som et angrep på Pål Bang-Hansens «integritet og nøytralitet som journalist», og at den dessuten «snyltet» på Bang-Hansen «som person». «Hans ry som film- journalist, hans særtrekk i denne forbindelse og hans personlighet utnyttes på en utilbørlig måte». Saksøktes interesser ble ansett å være «utelukkende av økonomisk karakter», og ble ikke ansett som tungtveiende.

Det som nok skiller Netcoms reklame fra Extra Films, er at den har et klarere preg av å være en parodi. Mens Extra Films radioreklame kun inneholdt etterligningen av Pål Bang-Hansens stemme, er Netcoms TV-reklame en klarere parodi, ikke utelukkende av Bruaset, men av TV-programmet «Der ingen kunne tru at nokon kunne bu».

Dette gjør nok at rammene for hva man kan tillate seg er noe videre enn om reklamen utelukkende er en etterligning av en kjent persons stemme. Samtidig gjør TV-formatet, og den omstendighet at parodien retter seg mer mot TV-programmet «Der ingen kunne tru…» snarere enn programlederen, at reklamen nok har lettere for faktisk å fremstå som en parodi. Dette må likevel veies opp mot en kjent persons interesse i ikke å bli brukt i en kommersiell sammengeng uten samtykke.

06 november 2014

Lovligheten av inline-lenking, krystallklart etter filtrering gjennom EU-domstolen?

Den 21 oktober i år traff EU-domstolen sin avgjørelse i den såkalte BestWater-saken (C-348/13) som gjaldt lovligheten av inline-lenking på internett (avgjørelsen foreligger kun på fransk og tysk). Inline-lenking innebærer i korthet at det opprettes en lenke mellom materiale som alt er tilgjengeliggjort på internett som gjør at materialet vises på en annen nettside, men på en slik måte at det ikke er synlig for brukeren at det dreier seg om en lenke. Materialet vil derfor oppleves av brukeren som en integrert del av nettsiden hvor det til slutt vises. Det er velkjent at et godt eksempel ofte kan si mer enn tusen ord. Trollet har derfor tillatt seg å legge ved en inline-lenke til trollets "favorittbidrag" fra Eurovision Song Contest i 2013.


Lenken i BestWater-saken var imidlertid ikke av det utpreget musikalske slaget, men snarere en reklamefilm som skulle promotere vannfiltre. Filmen ble deretter angivelig lastet opp på Youtube hvor de saksøkte fant filmen og deretter lenket denne til sin hjemmeside.

Sakens sentrale spørsmål var hvorvidt lenkingen foretatt av de saksøkte kunne utgjøre en opphavsrettslig tilgjengeliggjøringshandling i strid med opphavsmannens enerett etter artikkel 3(1) i EUs opphavsrettsdirektiv (populært kalt Infosoc-direktivet).

EU-domstolen anså spørsmålet for å være rimelig klart i lys av domstolens tidligere avgjørelse i Svensson-saken (C-466/12) og behandlet derfor saken etter den forenklede prosedyren foreskrevet i artikkel 99 i domstolens Rules of Procedure of the Court of Justice.

Det var derfor ikke overraskende at EU-domstolen la til grunn at en tilgjengeliggjøringshandling på internett ikke ville innebære en opphavsrettskrenkende handling etter artikkel 3(1) med mindre den nye tilgjengeliggjøringen
  • er skjedd gjennom bruk av andre teknologiske midler enn det som ble brukt i den første tilgjengeliggjøringen som skjedde med opphavsmannens samtykke; eller den er
  • skjedd overfor et nytt publikum som opphavsmannen ikke hadde tatt i betraktning da han tillot den første tilgjengeliggjøringshandlingen.
I korthet, innebærer avgjørelsen at rettighetshavere som ønsker å beskytte sitt materiale på internett mot lenker bør legge ut innholdet i lukkede løsninger hvor allmennheten ikke har adgang, og hvor verkstilgangen er forbeholdt en lukket krets. Rettighetshavere som ikke tilgjengeliggjør materiale på internett vil fortsatt ha lite å frykte, all den tid internett-lenker basert på uatoriserte opplastinger av deres verk ikke omfattes av EU-domstolens "frisone" for internett-lenking.

Det er også et åpent spørsmål hvorvidt EU-domstolens avgjørelse primært er noe som vil komme private internettbrukere til gode, da uautorisert lenking av næringsdrivendes materiale som foretas av konkurrenter, f.eks. i markedsføringsformål, vil kunne rammes av markedsføringslovens regler som lovens generalklausul i § 25, eller av begrensningene for sammenliknende reklame som også vil kunne rammes av varemerkelovens § 4.

Det er derfor fortsatt all grunn til å utvise vett på nett.

05 november 2014

Nye nummer av CompLex: Kontraktsregulering av smidig programvareutvikling (2014/03) og Digital Copyright Exchange (2014/02)

Senter for rettsinformatikks skriftserie – CompLex – ga nylig ut to hefter som kan være av interesse for Immaterialrettstrollets lesere. Begge heftene er tilgjengelig på nett, både som pdf og epub.


Fra vaskeseddelen:
«Det er mange it-prosjekter som ikke lykkes. En av årsakene er at særtrekk ved programvareutvikling skaper stor usikkerhet knyttet til programvaren som skal lages. Denne usikkerheten gjør at det ved kontraktsinngåelsen er vanskelig å spesifisere programvarens egenskaper.
 
Smidig programvareutvikling, en utviklingsmetode som skiller seg radikalt fra tradisjonelle plandrevne utviklingsmetoder, tar disse utfordringene inn over seg. Metoden legger opp til at programvare først skal spesifiseres i detalj underveis i utviklingsprosessen. Målet er å utvikle programvare som er bedre tilpasset kundens behov og dermed gir større nytteverdi.
 
De tradisjonelle it-kontraktene er ikke tilpasset smidige utviklingsmetoder. Når disse kontraktene likevel brukes i prosjekter som benytter smidig programvareutvikling, øker sjansen for at prosjektet mislykkes. Derfor er det behov for kontrakter tilpasset smidig programvareutvikling.
 
Et av formålene med denne masteroppgaven, som ble levert ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo våren 2014, er å bidra i arbeidet med å utforme kontrakter som er egnet for smidig programvareutvikling.
 
Oppgaven drøfter hvordan alternative måter å spesifisere programvaren på kan bidra til at it-prosjekt som benytter smidig programvareutvikling lykkes. Videre tar den for seg hvordan dette skal reguleres i kontrakten med tanke på risikofordeling og kontraktsbrudd.»

CompLex2014/02 «Broken copyright : a digital copyright exchange as a solution tocopyright infringement» er Marius Røe Nåviks masteravhandling fra University of Edinburgh. Avhandlingen tar utgangspunkt i den engelske Hargreaves report, som foreslår et system for en såkalt «Digital Copyright Exchange» (DCE), grovt forklart et sentralisert system for lisensiering av opphavsrettsbeskyttede verk. Avhandlingen drøfter hvordan et slikt system eventuelt kan utformes fra et norsk perspektiv.

Fra vaskeseddelen:
«The thesis contributes to the discourse of the future of copyright by analysing the existing problem of copyright infringement and suggesting an innovative new approach to this problem.»

01 november 2014

«Den tvangsmessige velgjøreren» - EU-domstolens avgjørelse i C‑201/13 Deckmyn: Europeisk harmonisering av opphavsrettens ideelle rettigheter?

"Den tvangsmessige velgjøreren" -
originalen
EU-domstolen traff 3.9.2014 avgjørelse i sak C 201/13 Deckmyn. Det dreier seg med andre ord om en ikke helt ny avgjørelse. Saken reiser imidlertid både spørsmål om forholdet mellom grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og vernet mot forskjellsbehandling og opphavsretten, og en mulig de facto harmonisering av opphavsrettens ideelle rettigheter på EU-nivå. På bakgrunn av dette også er en sak Immaterialrettstrollet også tidligere har omtalt, har han kommet til at det likevel er verdt å skrive noen ord om den.

Saken omhandlet spørsmålet om omfanget av unntaket for «karikatur, parodi eller pastisj» i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. Unntaket er fakulttivt, i den forstand at medlemsstatene kan velge å innføre et unntak for parodier mv., uten å være forpliktet til det.


"Den tvangsmessige velgjøreren" -
parodien
Saken hadde sitt opphav i en sak for belgiske domstoler. Saksøker opphavsrett til den belgiske tegneserien «Suske en Wiske», herunder omslaget til en utgave av serien fra 1991, tegnet av Vandersteen. Denne hadde tittelen «De Wilde Weldoener» («Den tvangsmessige velgjøreren»). Saksøkte, Johan Deckmyn, var medlem av det politiske partiet Vlaams Belang, og av Vrijheidsfonds, som er en sammenslutning som har til formål å gi økonomisk og materiell støtte til partiet, samt trykke og spre publikasjoner i ulike medier. 

I forbindelse med en nyttårsfest arrangert av byen Gent i 2011, spredte Deckmyn en kalender som på forsiden blant annet hadde en tegning av Gents daværende borgermester kledd i en hvit toga med det belgiske flagget rundt livet, mens han kastet penger til mørhudede figurer kledd i turban og burka. Omslaget var farget oransje, noe som i følge saksøker var karakteristisk for «Suske en Wiske», og hadde følgende håndskrevne tekst: «Fré [bildets opphavsmann] fritt etter Vandersteen». Bildet ble også tilgjengeliggjort på Vlaams Belangs webside og i partiets publikasjon «De Strop», som ble spredt i Gent og i områdene rundt.

Rettighetshaverne gikk til søksmål mot Deckmyn, og fikk i Rechtbank van Eerste Aanleg (førsteinstans) medhold i at kalenderen utgjorde et opphavsrettsinngrep. Saken ble anket til Hof van beroep (ankedomstolen) i Brüssel, hvor det ble anført at kalenderen utgjorde en parodi, pastisj eller karikatur som derfor ikke innebar et opphavsrettsinngrep.

Den belgiske domstolens tolkningsspørsmål til 
EU-domstolen
Ankedomstolen måtte derfor ta stilling til omfanget av opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k, som angir at «Medlemsstaterne kan indføre undtagelser fra eller indskrænkninger i de rettigheder, der er nævnt i artikel 2 og 3 … hvis der er tale om anvendelse med henblik på karikatur, parodi eller pastiche». Ved beslutning av 8. april 2013 stilte Hof van beroep tre tolkningsspørsmål til EU-domstolen:
  1. Er begrebet »parodi« et selvstændigt EU-retligt begreb?
  2. Hvis ja, skal en parodi opfylde følgende betingelser eller have følgende kendetegn  
    • have sin egen originale karakter (originalitet)
    • på en sådan måde, at parodien ikke med rimelighed kan tilskrives ophavsmanden til originalværket
    • have til formål at more eller latterliggøre, uanset om den eventuelle kritik, der herved udøves, rammer originalværket eller nogen anden genstand eller person
    • angive kilden til det parodierede værk? 
  3. Skal et værk derudover også opfylde andre betingelser eller have andre kendetegn for at kunne betegnes som en parodi?

EU-domstolens konstruksjon av begrepet «parodi»

EU-domstolen besvarte det første spørsmålet bekreftende, og la til grunn at «parodi» måtte anses som et selvstendig EU-rettslig begrep. (punkt 17) Dette innebærer at unntaket for «parodier» i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k skal fastlegges autonomt, uavhengig av nasjonal rett. (punkt 15)

EU-domstolen slo fast at  «parodi» etter sin ordlyd måtte forstås som en frembringelse hvis vesentligste kjennetegn er at den skal være et uttrykk for humor og latterliggjøring som skal vekke en forestilling om et eksisterende verk, samtidig som den skal utvise synlige forskjeller i forhold til originalverket. (punkt 20) 

I dette lå det derimot ingen forutsetning om at parodien måtte parodiere originalverket. (punkt 21) En parodi kan med andre ord, som Generaladvokaten skriver i sin uttalelse, både være en «parodi av» et verk, der gjenstanden for parodien er det gjengitte verket, og «parodi med» et verk, der gjenstanden for parodien er noe annet enn det opphavsrettslig beskyttede verket, noe som var tilfellet med «Den tvangsmessige velgjøreren» (Generaladvokatens  anbefaling punkt 59)

Det fremgikk heller ikke av hverken den språklige forståelsen eller av andre forhold at en parodi må han en egen original karakter ut over at det foreligger synlige forskjeller mellom parodien og originalverket. (punkt 21) Det kunne heller ikke utledes en forutsetning om at parodien med rimelighet måtte kunne tilskrives en annen person enn opphavsmannen til originalverket eller at parodien måtte angi kilden i form av originalverket. (punkt 21)


Parodibegrepet som en avveining mellom grunnleggende rettigheter

EU-domstolen legger imidlertid til grunn at anvendelsen av unntaket for parodier også forutsetter at rettsanvender må finne en rimelig balanse mellom på den ene siden rettighetshaverne som er beskyttet etter opphavsrettsdirektivet artikkel 2 og 3, og på den annen side ytringsfriheten til den som påberoper seg unntaket for parodier i artikkel 5 nr. 3 bokstav k. (punkt 27)

I den konkrete saken var enkelte av karakterene i originalverket som «velgjøreren» kastet mynter til erstattet med mørkhudede personer – en fremstilling som kunne sies å formidle et diskriminerende budskap. Parodien, og dens likheter med originalverket, gjorde dermed at originalverket kunne forbindes med et slikt budskap. (punkt 29)

EU-domstolen uttaler her at  man må «ta i betraktning» prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge og etnisk opprinnelse slik dette har blir konkretisert i direktiv 2000/43/EF og bekreftet blant annet gjennom artikkel 21 (1) i EUs charter om grunnleggende rettigheter. (punkt 30)

Generaladvokaten hadde i sin anbefaling uttalt at en nasjonal domstol ved sin tolkning av parodibegrepet, i den grad saken krever det, skal «hämta inspiration i de grunnläggande rättigheterne i stadgan och göra lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver». (Generaladvokatens anbefaling punkt 88)

Dette reiste spørsmål om den avveining den nasjonale domstolen må foreta er en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge og etnisk opprinnelse mer generelt, eller om det er en annen type avveining som skal foretas, der man også tar hensyn til opphavsmannens interesse i at hans verk forbindes med et diskriminerende budskap, og hva som i så fall er innholdet i denne avveiningen.

EU-domstolens avgjørelse er her langt klarere, og etterlater lite tvil om at den avveining som skal foretas er en generell avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge og etnisk opprinnelse mer generelt.

EU-domstolen uttaler imidlertid at rettighetshaver «under disse omstændigheder… i princippet [har] en legitim interesse i, at det beskyttede værk ikke forbindes med et sådant budskab». (punkt 31) Spørsmålet er imidlertid hvor langt denne interessen rekker. 

Dersom det er snakk om et budskap som er så diskriminerende at avveiningen mellom diskrimineringsvernet og ytringsfriheten i seg selv innebærer at budskapet må forbys, er det ikke tvilsomt at rettighetshaver også har en legitim interesse i at hans verk ikke forbindes med et slikt budskap. Fra nyere norsk rettspraksis kan nevnes Rt. 2007 s. 1807, der uttalelser til en avis blant annet om at jøder «ikke [er] mennesker, de er parasitter som skal renskes ut» ble anses å være i strid med strl. § 135.

Tegningen av «den tvangsmessige velgjørerern» faller imidlertid ikke i denne kategorien. Det er her snakk om en relativt uskyldig fremstilling, hvor et forbud åpenbart vil komme i konflikt med ytringsfriheten. Spørsmålet blir da om rettighetshavers «legitime interesser» går lenger enn dette.

EU-domstolens avgjørelse besvarer ikke dette direkte. Men formuleringen om at rettighetshaverne «under disse omstendigheter», dvs. når man tar i betraktning vernet mot forskjellsbehandling, har en legitim interesse i at hans verk ikke blir forbundet med et diskriminerende budskap, kan tyde på at EU-domstolen mener at dette utelukkende avhenger av en avveining mellom ytringsfriheten og diskrimineringsvernet.

Det vil i så fall bety at hensynet til rettighetshaver og hans opphavsrett ikke kan utgjøre en legitim begrensning av ytringsfriheten, i alle fall ikke ved fastleggelsen av parodibegrepet. Dette må i så fall sies å være et diskutabelt standpunkt. 

Til sammenligning anser Den europeiske menneskerettighetsdomstolen opphavsretten som en legitim begrensning av ytringsfriheten. I sine to saker om forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten har EMD lagt til grunn at retten til å gjøre informasjon tilgjengelig for allmennheten, også opphavsrettsbeskyttede verk, er beskyttet av ytringsfriheten i EMK artikkel 10 nr. 1. 

Begrensninger i denne retten, typisk for å beskytte rettighetshaver gjennom opphavsretten, vil derimot anses som en begrensning av ytringsfriheten som er «nødvendige i et demokratisk samfunn» etter EMK artikkel 10 nr. 2. (Ashby Donald m.fl. v. Frankrike, dom av 10.1.2013, sak nr. 36769/08 og Fredrik Neij and Peter Sunde (The Pirate Bay) v. Sweden, dom av 19.2.2013, sak nr. 40397/12)

De facto harmonisering av ideelle rettigheter?
En ytterligere fold i EU-domstolens argumentasjon, er spørsmålet om forholdet til opphavsrettens ideelle rettigheter. Ved å legge til grunn at rettighetshaver har en «legitim interesse» i at hans verk ikke forbindes med et diskriminerende budskap, er man nemlig farlig nær opphavsmannens ideelle rett til respekt for verket, slik denne blant annet kommer til uttrykk i den norske åndsverkloven § 3 andre ledd. 

Opphavsmannens ideelle rettigheter er imidlertid ikke harmonisert på EU-nivå, hverken gjennom opphavsrettsdirektivet eller andre direktiver. Ved å forutsette at opphavsmannens «legitime interesser» er beskyttet gjennom en avveining mellom ytringsfriheten og vernet mot forskjellsbehandling, legger EU-domstolen imidlertid til rette for en de facto harmonisering av respektretten. 

For EU-domstolen er dette tilsynelatende en uforutsett konsekvens av et forsøk på å løse et, i utgangspunktet, opphavsrettslig spørsmål på grunnlag av EUs charter om grunnleggende rettigheter. På nasjonalt nivå kan man imidlertid spørre hvor stor forskjellen egentlig blir, da nasjonale domstoler i alle tilfelle må foreta en lignende avveining melllom grunnleggende rettigheter i EMK.