27 mai 2014

"Den tvangsmessige velgjøreren" - C‑201/13 Deckmyn: Generaladvokaten om betydningen av EUs menneskerettighetscharter ved tolkningen av parodiunntaket i opphavsrettsdirektivet art. 5 nr. 3, k

"Den tvangsmessige velgjøreren" - originalen
Oppdatering: EU-domstolen har nå truffet avgjørelse i saken, og Immaterialrettstrollet har også omtalt denne.

Den 22. mai 2014 offentliggjorde Generaladvokat Cruz Villalón sin anbefaling i sak C-201/13 Deckmyn, som omhandlet spørsmålet om omfanget av et opphavs­rettslig unntak for parodier etter opphavsretts­direktivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. 

Saksøker i saken for belgiske domstoler hadde opphavsrett til den belgiske tegneserien «Suske en Wiske», herunder omslaget til en utgave av serien fra 1991, tegnet av Vandersteen. Denne hadde tittelen «De Wilde Weldoener» («Den tvangsmessige velgjøreren»). Saksøkte, Johan Deckmyn, var medlem av det politiske partiet Vlaams Belang, og av Vrijheidsfonds, som er en sammen­slutning som har til formål å gi økonomisk og materiell støtte til partiet, samt trykke og spre publika­sjoner i ulike medier. 

"Den tvangsmessige velgjøreren"
- parodien
I forbindelse med en nyttårsfest arrangert av byen Gent i 2011, spredte Deckmyn en kalender som på forsiden blant annet hadde en tegning av Gents daværende borgermester kledd i en hvit toga med det belgiske flagget rundt livet, mens han kastet penger til mørhudede figurer kledd i turban og burka. Omslaget var farget oransje, noe som i følge saksøker var karakteristisk for «Suske en Wiske», og hadde følgende håndskrevne tekst: «Fré [bildets opphavsmann] fritt etter Vandersteen». Bildet ble også tilgjengeliggjort på Vlaams Belangs webside og i partiets publikasjon «De Strop», som ble spredt i Gent og i områdene rundt.

Rettighetshaverne gikk til søksmål mot Deckmyn, og fikk i Rechtbank van Eerste Aanleg (førsteinstans) medhold i at kalenderen utgjorde et opphavsrettsinngrep. Saken ble anket til Hof van beroep (ankedomstolen) i Brüssel, hvor det ble anført at kalenderen utgjorde en parodi, pastisj eller karikatur som derfor ikke innebar et opphavsrettsinngrep.

Den belgiske domstolens tolkningsspørsmål til EU-domstolen

Ankedomstolen måtte derfor ta stilling til omfanget av opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k, som angir at «Medlemsstaterne kan indføre undtagelser fra eller indskrænkninger i de rettigheder, der er nævnt i artikel 2 og 3 … hvis der er tale om anvendelse med henblik på karikatur, parodi eller pastiche». Ved beslutning av 8. april 2013 stilte Hof van beroep tre tolkningsspørsmål til EU-domstolen:
  1. Är begreppet parodi ett självständigt unionsrättsligt begrepp?
  2. Om denna fråga ska besvaras jakande, ska en parodi uppfylla följande villkor eller ha följande kännetecken:
    • ha en egen ursprunglig karaktär (originalitet),
    • framställas på ett sätt som gör att parodin inte kan tillskrivas upphovsmannen till ursprungsverket,
    • ha ett humoristiskt eller förlöjligande syfte, oavsett om den eventuella kritiken riktas mot ursprungsverket eller något respektive någon annan,
    • ange källan till det parodierade verket?
  3. Ska ett verk även uppfylla andra villkor eller ha andra kännetecken för att kunna betecknas som parodi?
Generaladvokatens anbefaling
Generaladvokaten slo fast at saken ikke dreide seg om ideelle rettigheter (som ikke er harmonisert) eller tresstegstesten i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 5. Som svar på spørsmål nr. 1, slo Generaladvokaten deretter fast at parodi som opphavsrettslig konsept måtte anses som et selvstendig EU-rettslig begrep, som ikke kunne forstås på grunnlag av medlemsstatenes lovgivning. (Det må likevel påpekes at det ikke er snakk om noen fullharmonisering, men et unntak fra en harmonisert rettighet, som medlemsstatene kan velge å benytte seg av, og som EU-domstolen derfor må fastlegge rammene for.)

Generaladvokaten behandlet deretter spørsmål 2 og 3 i sammenheng, og slo fast at unntakene i opphavsrettsdirektivet artikkel 5, herunder parodiunntaket, skal tolkes restriktivt. (punkt 43) Dette etterlot likevel et stort rom for medlemsstatene til å ta hensyn til særtrekk ved de ulike unntakene. (punkt 44) Det var da ikke nødvendig å sondre skarpt mellom parodi, satire og pastisj i artikkel 5 nr. 3 bokstav k, da det i alle tre tilfeller var snakk om unntak fra eneretten til et opphavsrettsbeskyttet verk, der deler av dette gjenfinnes i parodien, satiren eller pastisjen. (punkt 46)

Generaladvokaten la til grunn at det ved fastleggelsen av parodiunntaket kan sondres mellom strukturelle og funksjonelle elementer. Strukturelt sett måtte en parodi anses både som en kopi og en endring av originalverket. (punkt 49) En "parodi" etter artikkel 5 nr. 3 bokstav k måtte derfor innebære en viss grad av originalitet sammenlignet med originalverket, og ikke bare være en slavisk gjengivelse av elementer i dette.

En parodis funksjonelle dimensjon kunne i følge Generaladvokaten deles inn i tre underaspekter (punkt 59):  1) Det grunnleggende formålet med en parodi, hvor man kan sondre mellom "parodi av" et verk, der gjenstanden for parodien er det gjengitte verket, og "parodi med" et verk, der gjenstanden for parodien er noe annet enn det opphavsrettslig beskyttede verket, noe som var tilfellet med "Den tvangsmessige velgjøreren".

2) Parodiens virkning. Generaladvokaten slo fast at hovedformålet med en parodi er å latterliggjøre, eller i det minste være morsom på noens bekostning, (punkt 66) og la til grunn at medlemsstatene i så fall måtte ha et betydelig skjønssmessig rom for å vurdere om dette kriteriet er oppfylt. (punkt 69)

3) Parodiens konkrete innhold. Mer problemtisk var forholdet mellom parodiunntaket og grunnleggende rettigheter, slik disse hadde kommet til uttrykk i EUs menneskerettihetscharter. Generaladvokaten fant det udiskutabelt at nasjonale domstoler måtte ta hensyn til ytringsfrihet i charterets artikkel 11 ved fastleggelsen av unntaket for parodier i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav k. (punkt 80-81) Ytringsfriheten er imidlertid ikke uinnskrenket, men må avveies mot andre rettigheter, som beksyttelsen av menneskeverdet i artikkel 1 og forbudet mot diskriminering på grunn av rase eller religion i artikkel 21. (punkt 82)

Generaladvokaten la til grunn at det bak disse begrensningene lå "övertygelser som är djupt förankrade i det europeiska samhället, vilket inte på något sätt är historielöst eller kulturlöst". (punkt 83) Dette innebar at en opphavsmann ikke kan motsette at hans verk brukes i en parodi "enbart av det skälet att ursprungsverkets upphovsman inte instämmer med budskapet eller att det kan vara anstötligt för en stor del av allmänheten". (punkt 85) Derimot kunne en endring av et opphavsrettslig verk som i form eller innhold "förmedlar ett budskap som radikalt avviker från de djupare övertygelser som finns i samhället och som ligger till grund för det europeiska offentliga rummets existens, inte anses vara en parodi och upphovsmännen till det verk med vars hjälp man ger form åt parodin har rätt att göra detta gällande". (punkt 85)

Generaladvokaten anbefalte derfor at en nasjonal domstol når den skal tolke et begrep som "parodi", i den grad saken krever det, skal "hämta inspiration i de grunnläggande rättigheterne i stadgan och göra lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver". (punkt 88)

Generaladvokaten anbefalte derfor at EU-domstolen ga følgende svar på de tre spørsmålene:
  1. Begreppet parodi i artikel 5.3 k i Europaparlamentets och rådets direktiv 2001/29/EG av den 22 maj 2001 om harmonisering av vissa aspekter av upphovsrätt och närstående rättigheter i informationssamhället är ett självständigt unionsrättsligt begrepp.
  2. En ”parodi” i den mening som avses i artikel 5.3 k i direktiv 2001/29 är ett verk som, i förlöjligande syfte, kombinerar inslag från ett tidigare verk som är tydligt igenkännbara med inslag som är tillräckligt originella för att de rimligen inte ska kunna förväxlas med ursprungsverket.
  3. När en tvistemålsdomstol ska tolka begreppet parodi ska den hämta inspiration i de grundläggande rättigheterna i stadgan och göra en lämplig avvägning mellan dessa om omständigheterna så kräver.
Immaterialrettstrollets betraktninger

Det ligger i parodiens natur at denne må gjengi vesentlige deler av originalverket for at denne skal fungere som parodi. Det er derfor ikke tvilsomt at spørsmålet om innholdet av unntaket for parodier i opphavsrettsdirektivets artikkel 5 nr. 3 bokstav k, reiser spørsmål om forholdet mellom opphavsmannens rettigheter og hensynet til ytringsfriheten.

Generaladvokatens tilnærming, der dette gjøres til et spørsmål om en avveining mellom grunnleggende rettigheter slik disse har kommet til uttrykk i EUs menneskerettighetscharter, fremstår imidlertid som særdeles uklar.

Det er ikke urimelig at opphavsmannen skal kunne påberope seg at utnyttelse av hans verk innebærer diskriminering på grunn av rase eller religion i EUs menneskerettighetscharter artikkel 21. Det kan imidlertid ikke være tvilsomt at parodien på «Suske en Wiske» i seg selv ikke innebærer en overtredelse av nasjonale straffebestemmelser om rasediskriminering, som den norske straffeloven § 135 a. Det motsatte ville i så fall sette svært strenge begrensninger for opphavsretten.

Problemet med parodier som på denne måten fremmer kontroversielle politiske budskap er snarere at opphavsmannen – gjennom likheten mellom originalverket og parodien – assosieres med de ytringer som parodien fremmer. Fra et opphavsrettslig ståsted er man derfor egentlig nærmere opphavsmannens ideelle rett til å forby at verket gjøres tilgjengelig «på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart» i åvl. § 3 andre ledd.

Ved å legge til grunn at den nasjonale domstolen skal "hente inspirasjon" fra de grunnleggende rettighetene og foreta en avveining mellom disse, er det imidlertid uklart om man skal foreta en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og grunnleggende rettigheter mer generelt, eller om det er en annen avveining som skal foretas, der man også tar hensyn til opphavsmannens interesser, og hva som i så fall er innholdet i denne avveiningen.

Tilnærmingen leder på mange måter tanken i retning av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2010 s. 366 (Mauseth), hvor flertallet trekker inn hensynet til rettighetshavers personvern i vurderingen av om et sitat er lovlig etter åvl. § 22. Det klargjøres imidlertid ikke om dette bygger på EMK artikkel 8 eller om det er en annen personvernnorm som legges til grunn.

Det ville derfor være ønskelig at EU-domstolen avklarer dette i sin avgjørelse.

26 mai 2014

Danmark sier ja til deltakelse i UPP-samarbeidet om en europeisk patentdomstol

DR melder om flertall i folkeavstemningen om dansk deltakelse i UPP-samarbeidet om en europeisk patentdomstol (selv om danske virksomheter fortsatt må søke om patent hos EPO, ikke "hos den europæsike [sic!] domstol").

Opptellingen viser et flertall på 33,7 % for deltakelse og 20, 2 % mot. 44, 2 % avsto fra å stemme, mens 1,9 % av stemmene var blanke.

13 mai 2014

C-131/12 Google v. AEPD: EU-domstolen anerkjenner privatpersoners "right to be deleted" fra Google og andre søkemotorer

EU-domstolen offentliggjorde i dag avgjørelse i C-131/12 Google v. AEPD, hvor det ble slått fast at Google og andre søkemotorer forvaltet personopplysninger i form av sin systematiske indeksering og tilgjengeliggjøring av lenker til slike opplysninger. EU-domstolen kom til at privatpersoner, særlig de som ikke er offentlige personer, har en rett til å kontrollere slike opplysninger. Dette innebar en rett til å få slettet opplysninger som er "utilstrækkelige, irrelevante eller ikke længere relevante eller omfatter for meget i forhold til formålet med den pågældende behandling, der foretages af søgemaskineudbyderen". (avsnitt 94) Dette gjelder selv om opplysningene er sanne og er lovlig gjort tilgjengelig av tredjemann. EU-domstolen anerkjenner med dette om ikke en "right to be forgotten", så i alle fall en "right to be deleted".

Saken omhandlet en spansk statsborger som i 1998 hadde blitt omtalt i en større spansk avis i forbindelse med et tvangssalg av fast eiendom. Avisartikkelen ble senere gjort tilgjengelig online, og var det første resultatet som dukket opp ved søk på vedkommendes navn på Google. I 2009 og 2010 kontaktet han avisen og Google, og ba henholdsvis om at avisartikkelen og lenken til denne i Googles søkemotor ble slettet. Da dette ikke førte frem, klaget han til den spanske ekvivalenten av Datatilsynet (Agencia Española de Protección de Datos - AEPD), som påla Google å fjerne artikkelen fra sin indeks og forhindre videre tilgang til denne.

Google bragte saken inn for spanske domstoler for å få kjent avgjørelsen ugyldig, og det ble i den forbindelse stilt flere spørsmål for EU-domstolen. Generaladvokat Jääskinen slo i sin innstilling til EU-domstolen i 2013 fast at det innenfor EU ikke eksisterte en generell "right to be forgotten", og at nasjonale tilsynsmyndigheter derfor bare i unntakstilfeller kan kreve at tilbydere av søkemotorer fjerner informasjon fra sine indekser.

Immaterialrettstrollet ser for seg at dette vil gjøre det mulig endelig å få fjernet lenkene til bilder fra adskillige fuktige lag i Dovregubbens hall. (denne, ikke denne!)

Oracle v. Google: Federal Circuit tilkjenner funksjonelt opphavsrettslig vern for Javas APIer

Den 9.5.2014 avsa Federal Circuit dom i Oracle v. Google. Saken omhandlet spørsmålet om Google gjennom operativsystemet Android hadde gjort inngrep i opphavsretten til en rekke av APIer knyttet til Oracles programmeringsspråk Java. Federal Circuit behandlet bare spørsmålet om Javas APIer var opphavsrettslig beskyttet (og ikke spørsmålet om inngrep), og kom til at dette var tilfellet.

Sun Microsystems, som senere ble kjøpt opp av Oracle, offentliggjorde i 1996 programmerings­platformen Java. Denne platformen og det til­hørende programmerings­språket med samme navn, tillater brukerne å skrive "platform­uavhengige" pro­grammer, som kan kjøres på eks­empel­­vis flere for­skjellige operativ­systemer uten at man behøver å skrive programmet på nytt for hver plat­form. Dette kommer til uttrykk i Javas slagord "Write once, run anywhere".

Data­maskin­programmer skrives i kilde­kode, som normalt sett kompileres til maskin­kode som deretter kjøres på maskinen. Programmer skrevet i Java kompileres derimot først til byte­kode, en mellom­ting mellom kilde­kode og maskin­kode, som deretter inter­preteres fort­løpende på en virtual machine, som er til­passet den enkelte platformen. Dette kan illustreres som vist til høyre.

Javas APIer er en del av disse virtuelle maskinene. API er en forkortelse for "Application Pro­gramm­ing Interface", og betegner et grense­snitt i en program­vare som gjør at spesifikke deler av denne kan kjøres fra annen programvare. Noe forenklet kan man sammenligne en API med utformingen av en stikkontakt, hvor alle ledninger som skal kobles til denne må ha et plugg som er utformet til å passe i stikkontakten.

Javas APIer  definerer klasser av funksjoner (metoder), som er organisert i "pakker" i form av en rekke APIer. Sun utviklet frem til 2008 i alt 166 slike APIer. Hver API besto av to typer kildekode: (1) "declaring code", som identifiserer de forhåndsdefinerte klassene og metodene på en presis måte, og (2) "implementing code", som implementerer den konkrete funksjonen APIen tilbyr, for eksempel for å lese og skrive filer i zip-formatet (java.util.zip).

Google forhandlet i 2005 med Sun om å anvende Java-platformen i sitt operativsystem for mobile platformer (mobiltelefoner og nettbrett) - Android - og gi Google lisens til å bruke Javas APIer. Forhandlingene brøt imidlertid sammen da Google ikke ville gjøre  implementeringen av sine programmer for Android kompatible med Javas virtual machine, noe Sun anså å være i strid med grunnfilosofien om "write once, run anywhere".

Google utformet deretter sin egen virtual machine tilpasset Android ("the Dalvik virtual machine"). Formålet med dette var å utforme en platform der tredjepartsprogrammerere som var kjente med Java, lett kunne skrive progragmmer for Android. I denne prosessen kopierte Google ordrett "declaring code" fra 37 av Javas APIer. I tillegg til kopiering av den skrevne koden, innebar dette også at Google kopierte den underliggende strukturen og organiseringen av klassene og metodene i APIene. Google skrev imidlertid sin egen "implementing code" for alle de 37 APIene (med unntak av Oracles rangeCheck-funksjon (som besto av ni linjer kode) og åtte dekompilerte sikkerhetsfiler).

Juryen som behandlet saken i første instans, kom, under forutsetning av at APIene hadde opphavsrettsbeskyttelse, til at Googles bruk av disse innebar et inngrep i Oracles opphavsrett. Juryen kom imidlertid ikke til enighet om spørsmålet om Googles bruk av APIene utgjorde fair use. Spørsmålet om APIene i det hele tatt var beskyttet av opphavsretten ble deretter behandlet av Northern District of California, som kom til at de 37 APIene, i form av både den skrevne "declaring code" og strukturen og organiseringen av funksjonene i denne, ikke var opphavsrettslig vernet. 


Saken ble anket, og Federal Circuit kom til at både den skrevne koden og de underliggende strukturene denne ga uttrykk for, var opphavsrettslig beskyttet.

Google og Oracle var enige om at den skrevne "declaring code" oppfylte kravet til originalitet. District Court hadde imidlertid, på bakgrunn av den såkalte merger doctrine, lagt til grunn at den skrevne koden måtte anses som en idé som ikke hadde opphavsrettsbeskyttelse. Merger doctrine angir at det i de tilfeller det bare er et begrenset antall måter å uttrykke en idé på, smelter denne sammen ("merges") med det konkrete uttrykket, hvorpå dette uttrykket anses å være unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse. For datamaskinprogrammer innebærer dette at "when specific [parts of the code], even though previously copyrighted, are the only and essential means of accomplishing a given task, their later use by another will not amount to infringement".

District Court la til grunn at deklareringen av metodene i "declaring code" måtte anses som APIenes underliggende idé, mens måten disse ble skrevet på ble ansett som APIenes uttrykk. (s. 29). Da District Court la til grunn at det bare var én måte å skrive disse metodene på, ga den skrevne kildekoden bare uttrykk for en ídé som var unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse.

Federal Circuit la derimot til grunn at Sun på tidspunktet da APIene ble skrevet, hadde et ubegrenset antall valgmuligheter med hensyn til hvordan de konkrete funksjonene skulle uttrykkes i kildekode innenfor rammene av Java som programmeringsspråk. (s. 30) Det var for eksempel ingenting i veien for at klassen "java.lang.math.max" kunne kalles "Math.maximum" eller "Arith.larger". Det forelå da ingen sammensmelting mellom ideen bak programmet og det skrevne uttrykket i form av kildekoden, som kunne frata denne opphavsrettsbeskyttelse.

Federal Circuit avviste videre District Courts argument om at "[w]ords and short phrases such as names, titles and slogans ... are not subject to copyright protection", og at dette gjorde at kildekoden som var skrevet med slike korte fraser var unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse. (s. 33-35)

Federal Circuit avviste til sist Googles argument om at den skrevne koden i Javas APIer måtte anses unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse etter den såkalte scenes a faire doctrine, fordi "programmers have become accustomed to and comfortable using the groupings in the Java API packages, those groupings are so commonplace as to be indispensable to the expression of an acceptable programming platform". (s. 36-37)

Googles kopiering av den skrevne "declaring code" ble derfor ansett som et opphavsrettsinngrep.

Federal Circuit la til grunn at opphavsretten til datamaskinprogrammers understruktur måtte vurderes på bakgrunn av den såkalte "abstraction-filtration-comparison" test slik denne hadde kommet til uttrykk blant annet i Computer Associates Inc v. Altai (2nd Cir. 1992) og Sega Enters. Ltd. v. Accolade, Inc. (9th Cir. 1992). (s. 23-25) Denne består av tre trinn, der man på det første trinnet – «abstraction» – deler programmets kildekode analytisk inn i enkelte strukturelle elementer på ulike abstraksjonsnivåer. Deretter foretas en «filtration» av alle de elementer som ikke har opphavs rettslig beskyttelse. Dette innebærer en utskilling av idéer og elementer uten verkshøyde. Til sist foretas en «comparison» – en sammenligning mellom det vernede programmet og programmet det påstås at det er gjort inngrep i, for å fastslå om det er tilstrekkelig likhet mellom de vernede elementene og de gjengitte elementene.

District Court hadde lagt til grunn at APIenes understrukturer var original. Strukturene var imidlertid funksjonelle [i den forstand at ...] og måtte derfor utelukkes fra opphavsrettsbeskyttelse som "[a] system or method of operation" etter den amerikanske opphavsrettsloven § 102 (b). (s. 37-38) 


Federal Circuit la til grunn at dette resonnementet ville innebære at funksjonelle elementer var fullstendig unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse, noe som var i strid med "abstraction-filtrarion-comparison" test.  (s 40) Datamaskinprogrammer er per definisjon funksjonelle i den forstand at de er skrevet for å utføre en bestemt funksjon. Etter District Courts argumentasjon ville derfor datamaskinprogrammer være utelukket fra opphavsrettsbeskyttelse. Federal Circuit la derfor til grunn at den amerikanske opphavsrettsloven § 102 ikke utelukket APIene fra opphavsrettsbeskyttelse bare fordi de utførte funksjoner.

Google hadde videre argumenter med at Java hadde utviklet seg til en form for bransjestandard, og at hensynet til interoperabilitet tilsa at Javas APIer måtte kunne kopieres i den grad dette var nødvendig for å oppnå slik interoparabilitet. Dette argumentet ble imidlertid bare ansett relevant for spørsmålet om Googles bruk av Oracles APIer utgjorde fair use. Da Federal Circuit ikke hadde tilstrekkelige opplysninger for å ta stilling til dette, ble spørsmålet imidlertid henvist tilbake til District Court for videre behandling.

Avgjørelsen er problematisk, fordi den underspiller betydningen APIer har som grensesnitt for å sikre interoperabilitet mellom datamaskinprogrammer. Et for sterkt opphavsrettsvern av slike grensesnitt vil ikke bare innebære et vern av et opphavsrettslig beskyttede datamaskinprogrammer, men også begrense mulighetene for å skrive programmer som er kompatible med slike programmer.

Federal Circuit betrakter derimot Javas APIer som et hvilket som helst datamaskinprogram, noe som innebærer at kildekoden, og til en viss grad også de underliggende strukturene denne gir uttrykk for, er opphavsrettslig beskyttet. Kopiering av koden vil da innebære et inngrep i opphavsretten. Google vil riktignok kunne benytte en lignende struktur, forutsatt at de skriver sin egen kode som uttrykker denne strukturen. Forutsetningen for å oppnå interoperabilitet er imidlertid ikke bare at man benytter en lignende struktur, men også at man kopierer den underliggende kildekoden og de konkrete funksjonene som kommer til uttrykk i denne. Spørsmålet om interoperabilitet overlates med Federal Circuits avgjørelse til den mer skjønnsmessige vurderingen om Googles bruk av Javas APIer utgjør fair use.

På bakgrunn av amerikansk praksis om opphavsretten til datamaskinprogrammer er det riktignok vanskelig å komme unna konklusjonen om at Oracles kode er opphavsrettslig beskyttet. Som enkelte kommentarer påpeker, hadde en mulighet muligens vært å anerkjenne opphavsrett for kildekoden og den underliggende strukturen til Javas APIer, men likevel ikke anse Googles bruk av kildekoden som et inngrep i opphavsretten, fordi denne bruken var nødvendig for å oppnå interoperabilitet.

Google vil trolig anke avgjørelsen inn for Federal Circuit i plenum eller videre inn for Supreme Court. Disse vil forhåpentligvis ta større hensyn til den betydning APIer har for interoperabilitet mellom programmer.

12 mai 2014

Mindre endringer i patentloven og designloven. jf. lov om retting av feil i lovverket m.m.

I lov om retting av feil i lovverket m.m., som ble vedtatt 9. mai 2014, er det gjort enkelte mindre endringer i patentloven og designloven. Endringene trer i kraft når Kongen bestemmer.

Endringer i patentloven

§ 25 femte ledd første punktum skal lyde:
Når Patentstyrets eller Klagenemndens avgjørelse av en innsigelse er rettskraftig, skal melding om avgjørelsen innføres i patentregisteret og kunngjøres.

["Klagenemden" føyes til]

§ 36 annet ledd annet punktum skal lyde:
Om klagefrist mm og adgangen til å bringe avgjørelser truffet av Klagenemnden inn for domstolene gjelder § 27 tilsvarende.

["Klagenemden" erstatter annen avdeling.]

I § 52 første ledd nr. 5 erstattes ordet «uvidet» med «utvidet»
§ 52 femte ledd skal lyde:
Den som i samsvar med § 24 har fremsatt innsigelse med påstand om at patentet er meddelt til en annen enn den som har rett til det, kan reise søksmål om spørsmålet innen to måneder etter den dagen da meddelelse om Patentstyrets eller Klagenemndens endelige avgjørelse i innsigelsessaken ble sendt vedkommende part.

["eller Klagenemdens" føyes til]

§ 52 e tredje ledd blir annet ledd nytt annet og tredje punktum. Nåværende fjerde ledd blir tredje ledd.
§ 58 annet ledd blir første ledd nytt annet punktum. Nåværende tredje til sjette ledd blir annet til femte ledd. 
§ 59 annet ledd blir første ledd nytt tredje og fjerde punktum. Nåværende tredje og fjerde ledd blir annet og tredje ledd. 
I § 63 c annet punktum erstattes ordet «sakens» med «saken». 
§ 66 g annet ledd første punktum skal lyde:
Utnytter noen i nærings- eller driftsøyemed en oppfinnelse som er gjenstand for en europeisk patentsøknad og som er kunngjort etter første ledd, gjelder bestemmelsene om patentinngrep i loven her, bortsett fra § 57 og § 58 fjerde ledd, dersom søknaden fører til patent i Norge.

["§ 58 første ledd" erstattes av "§ 58 fjerde ledd"]

§ 67 første og annet ledd skal lyde:
Meddelelser fra Patentstyret eller Klagenemnden til en søker, patenthaver, innsiger eller en som krever administrativ overprøving regnes alltid som avgitt når de er sendt til den adressen som vedkommende senest har oppgitt til Patentstyret eller Klagenemnden. Adressen innføres i patentregistret. Første punktum gjelder tilsvarende for meddelelser fra Konkurransetilsynet til patenthaveren i saker etter § 50 a.

["eller Klagenemden" tilføyes]

Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil, inntas meddelelsen eller et sammendrag i Norsk Patenttidende med opplysning om at dokumentet kan fås hos Patentstyret eller Klagenemnden

["eller Klagenemden" tilføyes]

§ 72 tredje ledd skal lyde:
Første ledd gjelder ikke frister som nevnt i § 6 første ledd, § 27 tredje ledd, § 39 d tredje ledd, § 52 fjerde og femte ledd, § 52 e tredje ledd og § 53 annet ledd.

["§ 39 d tredje ledd" tilføyes]


Endringer i designloven

§ 40 annet ledd blir første ledd nytt annet punktum. Nåværende tredje til sjette ledd blir annet til femte ledd.
§ 41 annet ledd blir første ledd nytt tredje og fjerde punktum. Nåværende tredje og fjerde ledd blir annet og tredje ledd.
§ 49 første og annet ledd skal lyde:
Meldinger fra Patentstyret eller Klagenemnden til en søker, designhaver eller en som har krevd administrativ overprøving, regnes alltid som avgitt når de er sendt til den adressen som vedkommende senest har oppgitt til Patentstyret eller Klagenemnden. Adressen innføres i designregistret. For søkere og designhavere som har fullmektig, kan meddelelser etter leddet her sendes til fullmektigen.

["eller Klagenemden" tilføyes på to steder]

Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil, inntas meldingen eller et sammendrag i Norsk Designtidende med opplysning om at dokumentet kan fås hos Patentstyret eller Klagenemden.

["eller Klagenemden" tilføyes]

§ 58 annet ledd skal lyde:
Frem til den internasjonale registreringen er innført i designregistret og kunngjort etter § 57 fjerde ledd, har registreringen samme virkning som en søknad om designregistrering i Norge. Utnytter noen designen uten samtykke fra den internasjonale designhaveren, og skjer utnyttelsen etter at den internasjonale registreringen er kunngjort av Det internasjonale byrået, gjelder § 39 a, § 40 første til tredje og femte ledd og §§ 41, 41 a og 41 b tilsvarende hvis registreringen senere blir innført i designregistret. Foreldelsesfristen for krav etter dette leddet begynner ikke å løpe før registreringen er innført i designregistret.

["gjelder §§ 40 og 41 tilsvarende" erstattes av "gjelder § 39 a, § 40 første til tredje og femte ledd og §§ 41, 41 a og 41 b tilsvarende". Andre ledd tredje punktum: "Vederlag og erstatning for utnyttelse før innføringen er kunngjort etter § 57 fjerde ledd, skal likevel alltid begrenses i samsvar med § 40 tredje ledd" strykes.]

03 mai 2014

Apple v. Samsung II: Jury i California tilkjenner Apple $119,6 millioner for patentinngrep


En jury ved United States District Court for the Northern District of California tilkjente den 2.5.2014 Apple erstatning fra Samsung på $119,6 millioner, for inngrep i tre av Apples patenter. (Erstatnings­summen vil trolig stige til over $120 mill., som følge av en mindre feil som må korrigeres.) Søksmålet omhandlet flere av Samsungs telefoner og nettbrett fra "forrige generasjon", blant annet Samsung Galaxy S III og Galaxy Note II. Samsung ble i et motsøksmål tilkjent $158,400 fra Apple for inngrep i et av Samsungs patenter.

Saken kommer i kjølvannet av Apple v. Samsung I fra 2012, som gjaldt tidligere generasjoner av telefoner og nettbrett. Apple ble her tilkjent erstatning på $1,05 millarder, noe som senere ble redusert til $930 millioner. Denne er fortsatt under behandling.

Kort oppsumert omhandlet Apple v. Samsung II følgende patenter:

Apple:
Samsung:

Avgjørelsen fremstår som noe av pyrrhusseier for Apple, som bare fikk medhold i omlag 1/20 av sitt krav på over $2 millarder. Spørsmålet er nå om Apple kan oppnå et forbud mot salg og markedsføring av de aktuelle telefonene og nettbrettene, noe som fremstår som tvilsomt.

Immaterialrettstrollet lurer på om dette bare er nok et slag i patentkrigen mellom Apple og Samsung, eller om han kjenner et snev av mulighet for et større forlik i luften.